Dette var en meget interessant artikkel. Jeg la merke til et spesielt fenomen vedrørende villrein i Norge og Finland. Villreinen i Midtnorge og i Østfinland hadde ikke bidratt til tamrein i sine områder. Dette er overraskende. Jeg har ikke mye greie på rein, hverken villrein eller tamrein, men jeg har en nabo som driver med reinsjakt i Midtnorge. Han fortalte meg at reinen i Kvikne-Rondane var meget vàr. Falt det en rein for skudd, forsvant hele flokken straks. Rein fra Fongenområdet derimot, var mye roligere. Der kunne man skyte rein, mens resten av flokken fortsatte å beite. Jeg har lest historien om reindrift og samer i området nær Røros, skrevet av Sverre Fjellheim. Han forteller om hvordan bønder trengte vekk samene og tok deres sommerboplasser til seterdrift. Han beskriver også hvordan bøndene jaget vekk tamreinflokker slik at disse ble villrein. Jeg går ut fra at dette må avspeiles i villreinens DNA, men slike ting nevnes naturligvis ikke i en slik artikkel.
Artikkelen viser også til en annen publikasjon om hvordan rein i Vesteuropa har ekspandert etter siste istid, mens rein på det Asiatiske kontinenetet har ekspandert i mellomistiden, dvs. før den siste istiden.

Interessant forskning dette, men resultatene er ikke overraskende. Det som imidlertid slår meg som en interessant problemstilling, er følgende: Hvor mye av den genetiske avdriften mellom disse adskilte reinpopulasjonene kan tilskrives normal mutasjonsaktivitet, og hvor mye skyldes bevisst avl fra reineiernes side?

Jeg vil anta som ganske sikkert at samene stod overfor en betydelig utfordring, den gangen de på 15-1600-tallet begynte å fange inn villrein for å holde dem som husdyr. Reinens nedarvede fluktinstinkt måtte gjøre hverdagen slitsom, selv om man nok rimelig snart tok i bruk hunder for å avhjelpe passarbeidet. Høyst sannsynlig så man raskt poenget i å avle videre på de dyrene som hadde best lynne for å la seg domestisere, mens villstyringene ble slaktet ut. Så allerede fra starten av må tamreinflokkenes gen-pool ha blitt styrt i en retning som eierne fant formålstjenlig. Om vi da grovt regner 35 reingenerasjoner pr. århundre, snakker vi om at det kan ha skjedd målrettet avlsarbeid i nærmere 150 generasjoner.

Og at det finnes forskjeller i lynne mellom tamrein og villrein, tror jeg ganske bestemt. Farfaren min fortalte meg om de siste ville reinene i Øst-Finnmark. De holdt til i Gaisene, det høye fjellmassivet mellom Tana og Porsanger. Når de trakk forbi med tamreinflokkene, kunne de se villrein stå oppe i fjellsidene og betrakte kortesjen. Plutselig kunne disse frie dyrene ta fart, og storme rett inn i tamreinflokken, som skrekkslagen sprang til alle kanter. Det virket som om villreinen hadde moro av å skremme “puslingene”. (I parentes må det bemerkes at de siste ville reinene i Øst-Finnmark skal ha blitt skutt omkring 1910, hvis jeg ikke husker feil. Og siden min farfar ble født i 1907, så er nok dette historier han har fått fortalt fra sine foreldre, – mine oldeforeldre.)

Men også blant tamrein har man individer med vidt forskjellig personlighet. Særlig gjorde dette seg gjeldende når det kom til kjørerein. Min far husket særlig to av dem fra sin barndom. Den ene het Luostat, og var medgjørlig som et lam. Med den kunne enhver kjøre trygt. Men det gikk ikke fort. Luostat lot seg ikke stresse. Da var det annerledes med Muzet! Den aksepterte ikke hvem som helst over seg. Så far – som den gang var barn og tidlig tenåring – vegret seg for å bruke den. Den kunne finne på litt av hvert, for å teste ut om kjørekaren egentlig var noe til kar, eller ikke. Så det var nok i all hovedsak farfar som kjørte med den. Men når den da til gjengjeld hadde en kjørekar bak seg i pulken som den respekterte, var den uslåelig. Det gikk av gårde i et tempo som parkerte alle andre, og dyret var nærmest utrettelig selv over lange avstander.

Simler derimot, kunne gjerne være svært menneskekjære. Farfar fortalte om hvordan de ble vekket om morgenen, når de lå på sommerbeite på Johkan (Digemulneset/ Indre Nordkyn). Det var vanlig å melke reinsimlene den gang. Så når det grydde av dag, kom de aktuelle dyrene selv luntende bort til lavvoen. Der tok de tak i kjeler og annet som lå utenfor, og ristet hardt i dem, slik at det klirret. Det var deres måte å vekke min oldemor, slik at hun kom ut og fikk tømt de melkesprengte jurene.

Nåvel.. Jeg føler det godt å tenke tilbake på disse historiene, som jeg fikk muntlig overlevert fra generasjonene bak meg.. :-)

(Appendiks: Luostat og Muzet er ikke egentlig egennavn, selv om de ble brukt som det til disse to kjørereinene. Luostat er en generell betegnelse på rein med lyst hårlag på flankene. Muzet tilsvarende, betegner dyr med mørkere, mærmest brunsvart hårfarge.)

Bare et minne til, i forhold til dette med kjørerein. Fartsgalskap og “trafikkulykker” er ikke et fenomen som er forbeholdt vår tid. Far fortalte meg om hvordan de fant spenning i å ha god fart på reinen når de reket rundt i bygdene, kan hende særlig for å imponere jentene? Når de dro avsted fra Polmak opp til Nuorgam (på finsk side), fortalte han hvordan de kjørte sikksakk mellom husene, og slengte på hoftene tett inn mot husveggene, slik at pulkene smalt i veggene, og støkket folkene innenfor. (I våre dager kalles slikt “råning”.) Min oldefar før ham drev det “enda lenger”. Han var kjent som en villstyring uten bremser, og fikk da også det norsk-fancy klengenavnet “Vildo”. (Den gang var norsk et motespråk blant samene, på samme måte som engelsk er blant de unge i dag.) En gang i sin tidlige voksenalder drev han kjørereinen sin opp i et så halsbrekkende tempo at det gikk galt. Han mistet kontrollen, pulken veltet, og han ble slengt inn i en grov bjørk. Lårbeinet brakk, og han forble låghalt resten av sitt liv.

Veldig morsomt å høre slike gamle historier. Min bestefar ble de siste årene veldig raus med historiene om ungdommelig mot, overmot og festligheter og det ble mange fornøyelige stunder.

Uff, kommentarer som dette forringer selvsagt tråden – sorry.

Nei, Arnfinn, slike kommentarer forringer IKKE tråden! Sonen heter “Samenes historie”. Og slike historier som dette ER samenes historie, – like mye som det vi henter kunnskap om fra andre kilder.

Jan Erik skrev:

" Hvor mye av den genetiske avdriften mellom disse adskilte reinpopulasjonene kan tilskrives normal mutasjonsaktivitet, og hvor mye skyldes bevisst avl fra reineiernes side?"

I teksten kommer det fram hva som er årsaken til differensieringen mellom tamrein og villreinstammene:

“Nevertheless, the most common haplotype in the central Norwegian wild population E and the wild Finnish population F are not found in any domestic herd figure 1 strongly suggesting that neither of these wild populations have been sources for domestic reindeer in Fennoscandia”

Det er altså omfattende haplotypedeling mellom populasjonene men den vanligste haplotypen hos villreinen er ikke tilstede i tamreinflokkene, dette tilskrives at villreinen i Sør-Norge (Vestlandsfjellene?) ikke har vært kilde for de nåværende tamreinspopulasjonene. En skulle kanskje forvente at det skulle være lavere haplotype diversitet i taimreinflokkene fordi det har skjedd en utsilling eller flaskehals men slik jeg leser artikkelen så er ikke dette tilfellet. Antagelig så har ikke haplotypene hatt noe å si for hvilke rein som lar seg temme eller ikke så tamreinflokkene har ikke mistet diversitet. Noen villreinstammer har lavere diversitet enn tamreinflokkene. Forfatterne tolker dette som at det har skjedd blanding med lokale villreinstammer.

Jan-Erik, veldig interessant å høre slike historier. Det krydrer Samisk historie. En kommentar til avl på tamrein. Samene har jo holdt tamrein mye lenger enn fra 1500-tallet, slik jeg har forstått det. Riktignok var det små flokker, men det var jo mange av dem sett på Skandinavia som helhet. Ottar nevner jo også at man brukte tamrein (lokkerein) i jakten på villrein. Jeg har lest om slik tamreindrift i Sverige. Samene lot reinen beite rundt boplassen de hadde valgt, og når det beitet var brukt opp der, flyttet de til et nytt område. Det var jo nettopp på grunn av melken de holdt disse få reinene. Kjøtt fikk de fra jakt. Ferskvannsfisk var jo også en viktig matkilde.

Når det gjelder pulkkjøring. Så mener jeg å huske at noen har påstått at reinen internt har egen rangordning ut fra gevirstørrelsen og at det er derfor den store stjernelua kom i bruk for å få mer respekt for føreren. Er det noe i dette?

På samme måten som man bruker et kosteskaft over hodet for å få respekt hos struts (oppdrett):)

Villreinjakt
Det er ergelig, men jeg oppdaget at jeg hadde angitt feil navn på jaktområdene i mitt førte innlegg. Området nord for Kvikne heter Forelhogna. Det er i dette området at reinen så rolig at flokken fortsetter å beite selv om det faller et dyr. Jaktområdet sør for Kvikne heter Knutshø. Dette området grenser til Folldal i Hedmark. I dette området forsvinner flokken straks et dyr blir felt. Se kart

Jeg har et materiale om den siste kjente etniske rensingen av reindriftsamer fra nettopp Kviknedalsområdet hvis jeg ikke husker helt feil. Fra det du beskriver så kan dette være etterkommere av tamreinflokker. Jeg vil komme tilbake til det senere et eget innlegg.

Siden forfattere er notorisk nysjerrige, vil jeg gjerne be deg om å legge ut noe om den etniske rensingen av reindriftssamer fra Kviknedalsområdet, Jan!
Interessant historisk stoff.

Til Willy og Ole B. om etnisk rensing på Gauldalsvidda ved Kvikne. Det er nå lagt ut her

Jeg sjekket med Norsk Villreinsenter hvordan det er med genetikken til villreinstammene i Forollhogna og Knutshø. Svaret var enkelt. “Villreinen” i Forollhogna ER tamrein mens villreinen i Knutshø er villrein. Oppførselen til reinen i disse to stammene var veldig forskjellig, ble det sagt.