Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Samisk i en islandsk runeskrift

Island

boattiat mik inkialtr kærþikom tilbake , meg Ingjald gjorde

Dette stod på skaftet på en spade på Island fra 1100-tallet ifølge en avhandling av tidligere professor i finsk-ugriske språk Knut Bergsland fra 1943. Det skal ha vært en samisk magisk besvergelse hvor ordet boattiat skal ha tilsvart det nord-samiske ordet boahtit som betyr kom eller du må komme. Hensikten med besvergelsen skal ha vært at spaden skulle komme tilbake til eieren hvis bortkommen eller stjålet.

Utrag fra en referende kilde:

“The tradition of Saami magic can be found even in an Icelandic [possibly Norwegian] rune inscription from the 12th century, where the word boattiat in the inscription on a spade shaft boattiat mik inkialtr kærþi was interpreted as an infinitive with imperative meaning from the Saami verb with the meaning “to come” [North Saami boahtit]. The inscription was interpreted as a spell “come back (when stolen or lost)” (Olsen, Bergsland 1943:5-7). To use a Saami magic formula in a spell was quite natural, because the Saami were regarded as the foremost authority in this field”.

Kuzmenko 2005

Kilde: Olsen, Magnus, Bergsland, Knut, 1943: Lappisk i en islandsk runeinskrift. (Avhandlinger utg. av det Norske Videnskapsakademi i Oslo, II kl. 1943 Nr. 3)

Vist 3118 ganger. Følges av 15 personer.

Kommentarer

Spennende! Men det er nå en gang ett av mine lodd her i livet å være Djevelens Advokat. Så jeg har en liten innvending: Ordet “boattiat” rimer dårlig som imperativ i dette tilfellet. For skal oppfordringen være myntet på spaden, må det hete “bohtus”, som er imperativ 3. pers. sing. (En motsvarighet i norsk er setningen “Komme ditt rike” i Fadervår.) “Boahti!” derimot, er imperativ 2.pers. dualis, og betyr “Kom!” når man henvender seg til to personer. Men i forhold til inskripsjonen på spaden gir vel dette liten mening, kanskje..

Men på den annen side er det vanskelig å finne noen god forklaring på ordet, om man avviser at det kan være samisk. Så ja,- jeg finner det nærliggende å tro at så kan være tilfelle, selv om bøyningsformen ikke er ideell.

- eller boadhe ? Men selsagt kan det også uttrykkes med infinitiv – boahtit. Kanskje et ord har manglet ? (må komme, skal komme, vil komme)

Enig med Edgar. En slik oppfordring kan selvsagt også uttrykkes med infinitiv “boahtit”, forutsatt at det kommer et annet hjelpeverb først. Det skulle vært artig å se et bilde av denne spaden. Er den hel, eller mangler for eksempel en del av skaftet?

Det kan vel også forklares ut fra at ordet er skrevet i en islandsk setning av en som ikke nødvendigvis kan samisk og da kommer ikke vel ikke alltid de samiske hjelpeverbene med.

Ja. Og det er vel kan hende også den mest sannsynlige forklaringen.

Hvorfor skulle en islending bruke et samisk ord han ikke kan/forstår i en setning? Fantes det ikke et tilsvarende ord på norrønt som denne personen kunne bruke? Hvorfor ble denne skrivekyndige islendingen plutselig så språkfatting at han måtte bruke et ord han ikke kunne? Forklaringen til Jan Hansen er ulogisk. Vitenskaplige forklaringer skal være objektive og fri for ville gjettninger.

Dette har vel ingenting med å være språkfattig å gjøre. Dette er magi eller en besvergelse. Slik jeg leser det, er det Bergsland (1943) som gir sine faktaopplysninger sammen med innledningen “The tradition of Saami magic …", og at Kuzmenko (2005) kommenterer dette med "To use a Saami magic formula in a spell was quite natural, because the Saami were regarded as the foremost authority in this field”.
Jan Hansen må således frikjennes fra dine anklager om at han er ulogisk, subjektiv og driver med ville gjetninger. Skyt ikke budbringeren!

Det er helt riktig det. Det er faktisk ikke jeg som har skrevet disse forskningsrapportene. Så hvis man har motsigelser på disse så burde en sette seg litt inn i metode og datagrunnlag eller kanskje aller hest lest avhandlingen og generelt om temaet.

Det ble forøvrig meg bekjent solgt besvergelser for godt vær av samer til sjøfolk i Finnmark på 1600-tallet. Dette vet man fordi en same som solgte slike ble stilt for retten, dømt og henrettet ved brenning i Alta. Såvidt jeg husker så er salg av trolldom noe som også omtales i tidligere skriftlige kilder så dette er nok en praksis som har vart fra norrønn tid frem til nyere tid.

Her er bildet av runeskriften:

Jan Hansen sa: “Det ble forøvrig meg bekjent solgt besvergelser for godt vær av samer til sjøfolk i Finnmark på 1600-tallet.”

Så samene gjorde sitt beste for å fremstå som trollmenn med overnaturlig makt, og tok seg betalt av sjøfolkene for det? Snakker vi her om en samisk svindel av andre folkegrupper?

Det kan vanskelig sies å ha vært svindel, siden begge sider åpenbart trodde at det virket.
Dette var en real handel, selv om den var like farlig å drive med som heroinomsetning er i dag.

Vår tids “salg” av div. medisinske og politiske kurer, kvalifiserer i mange tilfeller mye mer til å kalles svindel.

Til Aage:

Jeg tror nok ikke at “Sverdrup Dahl” mente dette så alvorlig. Selv tolket jeg det som en humoristisk kommentar.

Men likevel: Menneskets forestillinger om det overnaturlige har aldri fortatt seg. Når en prinsesse i år 2011 kan tjene millioner på en bok om kontakt med engler, bør man nok ha forståelse for at folk på 1600-tallet oppsøkte “trollkyndige” samer for å finne en løsning på innfløkte problemer.

Nevnte noen Snåsamannen?…

Nei Sverdrup D. Vi snakker om folk med god kjennskap til sjøen vind og værforhold + litt kreativ forretning. I dag blir sånne ting ofte kalt konsulent tjenester.

Petter Dass forteller i “Nordlands Trompet” om jekteskippere, som ba finnene dra på “åndereise” til avsidesliggende steder, for å se om der var fisk til salgs, slik at de slapp å “gjøre bomtur”. Og kyndige finner ble kontaktet, for å få god bør under reisen ! :)

Jeg mener dette er en vindskovle som samene og den norrøne befolkningen benyttet for å kommunisere med vindguden, det var antakelig Tor eller muligens Odin (eventuelt Njård). En skovle som den på Island, passer svært godt til beskrivelsen på samiske runebommer av Bigga-Galles, vindens gud. Jeg vil gi en bred omtale av dette i min kommende bok som antakelig kommer neste år. Her vil jeg også vise bilder fra samiske, finske og nordiske forhold.
Arvid Ystad

Jeg kom tilfeldigvis over en amerikansk kilde som gjennomgår forskning angående denne islandske runeskriften av en Kendra Wilson tilknyttet Universitetet i California som tilfører flere interessante alternative perspektiver på Bergsland og Olsens opprinnelige forskning.

A putative Sámi charm on a 12th c. Icelandic spade: runic reception, magic and contacts.

Hva som i tillegg er interessant er at artikkelen har en direkte referanse til dette innlegget som note 4 side 276 hvor bloggen Samenes Historie refereres til som “popular site”.

“Although it is not mentioned in the survey of early written sources in Korhonen’s standard history of the Sámi language (1981: 53-55), the Sámi identity of this word has become an established fact(oid) in some introductory
presentations on Sámi history. Hætta (1996: 54) begins his section on “Early Sami literature” as follows: “The
first known written Sami words were inscribed in runic characters on a piece of wood found in Iceland. Dated to the late 1200s, it states ‘boattit meg gjorde ingjald’, which may mean ‘let it come’ or ‘let it happen’, in other words an incantation.” (Hætta 1996: 54) Hætta does not (in this brief presentation) explore the implications of the fact that the word is found in a macaronic inscription the rest of which is in Old Scandinavian (modernized in his quote), the nature of the object or its location in Iceland. He also standardizes/modernizes the spelling
boattiat to boattit. In their textbook in the Lule Sámi language, Nystø and Johnsen (2000: 102) likewise mention “ett enstaka samiskt ord på en runskrift från Island på 1200-talet, boattit” [“a single Sámi word in a runic inscription from Iceland from the 13th century, boattit”] as “det äldsta samiska skriftliga språkbeviset” [“the oldest linguistic attestation of Sámi”]. Olsen and Bergsland (1943) are cited, via Kusmenko (2005), on a web
site devoted to Sámi history (4); neither Kusmenko nor the popular site mentions Marstrander’s rebuttal. Comments on the site mainly concern the grammatical form of the word: whether the questionable use of the infinitive with imperative force would reflect an Icelander’s lack of competence in Sámi or a magic register where the normal rules of grammar do not apply."

Her sies det altså at man her på tråden kun har diskutert de grammatiske formene på ordet og overhodet ikke har nevnt Marstranders avvisning av Bergsland og Olsens arbeide.

Originalverket til Bergsland og Magnus Olsen er nå tilgjengelig i NB Lappisk i en islandsk runeinnskrift

I russisk skriftlig historie dukker ordet lapper (samer) første gang opp på 1000-tallet. De holder da til rundt vikingebosetningene ved Ladogasjøen. Og ordet “lapper” er også et ord som blir brukt av vikinger i følge samme historie.
Vikingenes to viktigste handelsvarer var pelsverk og slaver. Slavene ble hovedsakelig tatt østpå. Blant annet i områdene rundt Ladogasjøen.
At en og annen same (lapp) gjennom dette og andre historisk forhold opp gjennom tidene er havnet på Island, er vel ikke usannsynlig. Men om man på grunn av dette kan bygge opp teorier om tidlig samisk bosetning på Island og eksistens av et tidlig samisk språkmiljø der er vel heller mer tvilsomt.

Jeg har nå lest at “lapper” om samer først dukker først opp på 1200-tallet i en østlig kontekst. Begrepet “finn” for same er eldre og er i en mer vestlig kontekst. Finn om same er et begrep som har overlevd til dags dato mange steder i Norge.

Seppola skrev:

“I russisk skriftlig historie dukker ordet lapper (samer) første gang opp på 1000-tallet. De holder da til rundt vikingebosetningene ved Ladogasjøen. Og ordet “lapper” er også et ord som blir brukt av vikinger i følge samme historie.”

Jeg mener å ha lest i en bok av Phoebe Fjellstrøm at ordet same er av baltisk opprinnelse. Betegnelsen same må da være et eksonym opprinnelig for deretter å ha blitt tatt i bruk av samene selv som endonym.

Hvis man leser Snorres fortelling om da Tor mistet hammeren sin, møter vi de underlige jotnene. Ordet jotun er interessant fordi det er en brytningsform av et ord, antagelig med lang e etun. Ordet jetnie-mor på sørsamisk er sannsynligvis også en brytningsform av et ord som må ha vært likt nordsamisk edne.

Jotunheimen påstås å være et nylaget stedsnavn, men må ikke være det. Elva Etna har kildene sine i Jotunheimen, og elvenavnet ser dermed ut som om det er eldre enn brytningsformen jotun. Brytningsformene oppstår i folkevandringstida, 5-600 e.kr. Man finner Etne som stedsnavn med varianter mange steder i sørnorge. Morsomt er det også finne elvenavnet Mora i Sør-Trøndelag.

Mest interessant er det kanskje å koble etun til edne, altså mor. Ednam betyr jord. For et folk som mente at jorden var en elgku/simle, en mor, setter ordet jotun i et interessant religiøst perspektiv i betydningen morens eller jordens folk.

Annonse

Nye bilder