Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Samisk påvirkning på urnordisk språk

Vikinger

Preaspirasjon kom fra tidlig samisk påvirkning i urnordisk tid.

Dette ifølge en forskningsrapport av Michael Rießler ved Universitetet i Leipzig. Preaspirasjon er endel av fonetikken som er læren om språklyder. Helt forenklet så går preaspirasjon ut på en mer luftlig uttale av ord som på bokmål inneholder f.eks p(p), t(t) og k(k) med hp, ht og hk slik at f.eks bokmålsordet vokse uttales på gudbrandsdalsk med hk. Dette er en uttaleform som er en arv fra urnordisk i norsk men som er på tilbakegang og finnes i dag kun i enkelte dialekter i norsk svensk og dansk samt i islandsk, færøysk og skotisk gallisk (alle tidligere norrønne kolonier). Denne uttaleformet finnes derimot i alle samiske språk untatt inari samisk og har defor vært i bruk i proto-samisk som er forløperen til dagens samiske språk. Et eksempel på samisk ord med preaspirasjon uttale er ordet johka (bekk/elv).

Ifølge Rießler så har preaspirasjon i urnordisk tidligere vært forklart ut fra at det må ha vært 1) nord-germansk språklig innovasjon som senere ble lånt inn i samisk eller 2) som følge av areal kontakt med et eller flere språk av ukjent opprinnelse (paleo-europeisk) i Skandinavia. Han mener derimot at begge disse forklaringene er lite overbevisende fordi preaspirasjon ikke er å finne i andre germanske språk og kan ikke være yngre enn urnordisk samtidig som finsk-ugriske språkforskere kan spore preaspirasjon overbevisende tilbake til proto-samisk. Denne motsigelsen mener han har blitt ignorert av tidligere språkforskere fordi preaspirasjon stort sett har vært funnet i vest-skandinaviske dialekter langt fra det tradisjonelt antatte urnordiske-samiske kontaktområdet. Men i lys av nyere funn i bl.a i arkeologi så viser disse at det urnordiske-samiske kontaktområdet må ha vært mye lenger syd hvor for forholdene har vært tilstede for at preaspirasjon har kommet inn i urnordisk fra samisk for så senere å bli spredt til andre landsdeler og til koloniene i vest. I dag brukes preaspirasjon bl.a på Jæren, Gudbrandsdalen og Senja.

Kilder:

On the Origin of Preaspirasjon in North Germanic
Preaspiration in the Nordic Languages
Quantity and Preaspiration in Northern Swedish Dialects
Faroese Preaspiration
Normative preaspiration in Skolt Sami

Vist 6295 ganger. Følges av 8 personer.

Kommentarer

Jeg stiller meg noe tvilende til dette. Den språklige påvirkningen må være svært massiv og dominerende for at man også skal begynne å overta det andre språkets fonetikk. Riktignok forekommer slikt. Et moderne eksempel kan være den såkalte kebab-norsken. Dette handler om at norskætted ungdom i Oslo begynner å snakke med pakistansk aksent, når store deler av vennekretsen er av denne herkomsten. Men det er og blir et ungdomsfenomen, som man ikke tar med seg inn i voksenlivet. At pakistanske uttalevaner skulle få innpass i vanlig norsk er vel utenkelig.

Lånord, derimot, kommer mye lettere inn. Så hvis den samiske påvirkningen på urnordisk hadde vært så overveldende at man til og med overtok et fremmed fonetisk element som preaspirasjonen, burde vi også ha funnet et enormt antall samiske lånord i dette språket, som senere hadde blitt videreført i moderne norsk. Men slik er det jo ikke. Jeg finner det derfor tvilsomt at preaspirasjonen i enkelte norske dialekter kan være lånt fra samisk.

Vel, det ser ut såvdit jeg kan lese at det argumentes mot at preaspirasjon skulle ha kommet fra germansk til samisk og mot at det skal ha kommet fra en felles ukjent kilde (paleo-europeisk i Skandinavia). En annen mulighet er at samisk tidlig hatt påvirkning i forhold til en urnordisktalende gruppe innenfor et begrenset geografisk område som senere har fått sterk innflytelse på andre urnordisktalende områder så på den måten har fått spredt seg.

Det siste er selvsagt en mulighet. Men også i et slikt tilfelle ville jeg ha forventet at også et visst volum av samiske lånord hadde blitt med på kjøpet.

Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, er overtakelse av fremmed fonologi absolutt siste skanse i en språkpåvirkning. Førstemann inn er lånordene. Deretter kommer syntaktisk og morfologisk påvirkning, – det vi gjerne kaller grammatikk.

Som en kuriositet kan nevnes at slik grammatisk påvirkning også er et element i “striden” mellom finsktalende i Sverige og Suomi-finner. Finsk ble gjennom tidene kraftig påvirket av svensk. Opprinnelig finsk-ugrisk setningsoppbygning ble erstattet av konstruksjoner etter svensk mønster. Najonalt innstilte krefter i Finland søkte å stoppe denne “degenerasjonen”, og utviklet en ny mal for hvordan ekte finsk skulle skrives og snakkes, i hovedsak basert på de østlige dialektene, der svensk påvirkning hadde vært minst. Denne prosessen tok til under siste halvdel av 1800-tallet. Disse idealene ble også normgivende for den nye staten Suomi, som fikk sin selvstendighet i kjølvannet av 1. verdenskrig. I den finsktalende delen av Nord-Sverige, derimot, ble aldri noen slik purisme gjennomført. Der beholdt man den svenskinfluerte grammatikken. Hva angår talemålet i Suomi, så sitter den svenskinfluerte påvirkningen fremdeles. Men offisielt og i media er det den “rene” finsk-ugriske morfosyntaksen som gjelder. Her råder purismen. Også de finsktalende menneskene som fra 1700-tallet og utover innvandret til Nordkalotten, bar med seg et talemål som gjennom århundrer hadde vært påvirket av svensk setningskonstruksjon. Så for etterkommere av disse, og også for finsktalende i Nord-Sverige, kan det være en prøvelse å skulle lese eksempelvis Helsingin Sanomat. Setningsoppbygningen er rett og slett fjern fra den de selv bruker.

Men helt til slutt kommer altså overtakelse av fonologi. Og det sitter langt inne. I norsk overtar vi årlig mengder av ord fra engelsk, – faktisk også elementer av setningsoppbygning og måter å uttrykke seg på. Men felles for alt sammen er at vi uttaler ordene etter våre egne fonetiske regler. Der engelsk fonologi kolliderer med vår egen, avviser vi den, og gir lånordene en norsk uttaleform.

Når språkpåvirkningen har gått så langt at man også begynner å overta fremmed fonologi, vil språket allerede være gjennominfisert av lånord og fremmed grammatikk. Og dette er ikke tilfelle i norsk vis á vis samisk.

Preaspirasjonen i noen norske dialekter kan faktisk ha mer tilfeldige årsaker. Om det er sant eller ikke, vet jeg ikke; men det sies at lespingen i spansk stammer fra en spansk konge som ikke klarte å uttale s på annen måte. Men siden han gjennom byrd stod over allmuen, ble det til at folk flest også begynte å snakke på denne måten. Slik kan det ha vært i Norge også. Om en stormann eller høvding hadde talefeil, eller var litt “slapp” i praten, kunne han likevel lett bli et språklig forbilde for folk lavere på rangstigen. (Er det en tilfeldighet at Jens Stoltenberg snøvler? Faren hans er i hvert fall et godt forbilde!)

I leserinnlegg i avisa Tromsø. finner man mange typiske nordnorske uttrykk. Ett eksempel som er nevnt er “sasbon” som betyr fiskespade. Jeg spurte en gang en språkforsker om uttrykket kunne komme av “sauce spoon”, altså ause for saus, men nei, uttrykket er norrønt og finnes fremdeles på Færøyene, kunne han fortelle. Et annet uttrykk er “kontepeller” eller “kontepellar”, som er en ulke som ungene fisker fra kaia. Jeg tror dette navnet kan komme fra samisk, men siden jeg ikke kan samisk, skal jeg ikke si noe for sikkert.

Jeg gjorde et søk på nettet. Som kommentar under Juul Forlag “Lokale fiskenavn” fremkom følgende fra en bidragsyter:

“Ordet “kuntepeller” har jeg fått forklaring på fra den tidligere vaktmesteren ved Marinbiologisk stasjon som var en avdeling ved Tromsø Museum. Ordet er avledet fra det engelske ordet “cunt”. Det er forøvrig også tromsøfolkets ord for en pram, “ei kunta”. Når du velter en pram i fjæra framkommer en form som gir hyggelige assosiasjoner om kvinnfolks venusberg. Nok om det. Ved Marinbiologisk stasjon på sørspissen av Tromsøya ligger byens badestrand som samler mye ungdom på varme sommerdager. Der ble “gutans” klåing på jenter som badet, forklart og kanskje legitimert av påstått store forekomster av “kuntepellera”.

Hilsen Stig"

Artig forklaring.. :-) Men jeg vet nå ikke…

Når det gjelder et mulig samisk opphav, er jeg imidlertid mer i tvil. For leksemet “konte” passer ikke helt godt med samisk lydlære. Det ville i så fall ha hett “guodde”. Derimot ville et slikt ord ha vært helt kurant i finsk.

Men så vidt jeg har forstått kaller man denne fisken “kontepellar” over hele Nord-Norge. Hadde det hatt sitt opphav i finsk, ville jeg ha forventet en mye mindre utbredelse, – hovedsakelig begrenset til områdene med opprinnelig finsktalende bygder og vær. Nei, – kan hende det faktisk stammer fra klåfingrete unggutter i Tromsø, slik “Stig” beskriver. Ikke vet jeg… :-)

Jeg slo opp på webster.com, og der står det: Cunt = Middle English cunte; akin to Middle Low German kunte, female pudenda. Kan vi her ha med en paleoeuropeisk form å gjøre? Jeg ser nå at Wikipedia skriver det er en Protogermansk form som finnes både i gammelnorsk, nynorsk, tysk og engelsk.

Det er mulig du misforstår begrepet “paleoeuropeisk”. Dette er betegnelsen på de urfolksspråkene som ble snakket i Europa før indoeuropeisk (latin, gresk, germansk, slavisk, keltisk etc.) og uralsk (ungarsk, protofinsk, protosamisk etc.) fortengte dem.

Med unntak av tyrkiske enklaver på Balkan og maltesisk på Malta tilhører samtlige europeiske språk i dag enten den indoeuropeiske eller den uralske språkfamilien, – med ett hederlig unntak: baskisk. Baskisk er det eneste paleoeuropeiske språket som har overlevd inntil vår tid. Alle andre er forlengst utdødd.

Når vi idag viser interesse for paleoeuropeisk i en nordkalottsammenheng, så er det fordi omlag en tredel av hele det samiske ordforrådet er av ukjent opphav. Det finnes ingen annen relevant forklaring på dette, enn at samene opptok en mengde lånord fra den paleoeuropeiske befolkningen som allerede var der da de innvandret. Parallelt er det sannsynlig at også de norrøne bosetterne møtte disse urfolkene når de trengte nordover. Så hvorvidt norsk også har hentet inn lånord fra disse nå utdødde språkene, er et høyst relevant spørsmål. Men her må forskningen så langt sies å være i en startfase. (Jeg har for øvrig resonnert litt rundt akkurat dette, under tråden “Samisk stedsnavn i Lofoten” her på sonen.)

Ordet “cunt/ kunte” derimot, er helt opplagt av felles vest-indoeuropeisk rot. I tillegg til de germanske variantene du refererer, har vi også fransk “con” med samme betydning, – kvinnens kjønnsorgan.

Jeg hadde nok ikke gjort hjemmeleksen før jeg skrev det siste om paleoeuropeisk påvirkning, så det var greit med den presiseringen du skrev. I samme forbindelse ligger der en problemstilling som jeg har lyst til å lufte. La oss tenke oss hvordan de første menneskene dro nordover etter viltet da istiden var slutt. De hadde holdt til i tilfluktsområdet Iberia, området rundt det vestlige Middelhavet under istiden. Det var altså denne befolkningen som hadde et paleoeuropeisk språk som nå er forsvunnet. Underveis nordover var det jo noen som ble igjen lenger sør i Europa. Nordsjølandet var jo et fruktbart område med massevis av vilt, så der kunne man leve det gode liv. Etter noen tusen år oversvømmet havet dette landet, og noen tror at dette kunne ha vært Atlantis. Det som nå er Storbritannia ble hjemlandet for noen av disse folkene. Andre ble på kontinentet, mens atter andre dro videre nordover og nord-østover. Etter enda noen tusen år, kommer det nye innvandrere fra øst. Her er jeg usikker. Det indoeuropeiske språk, kom det med jordbruket? I alle fall, man skulle jo tro at det opprinnelige paleoeuropeiske språket også påvirket det det nye indoeuropeiske språket. Problemet blir da; hvordan skiller man gamle (proto-) indoeuropeiske former fra paleoeuropeiske ord som ble plukket opp av de nye innvandrerne?

Til Ole: Takk for et meget godt fundert innlegg! Din beskrivelse av hvordan Europa ble befolket i kjølvannet av isen som trakk seg tilbake samsvarer også med hvordan jeg forestiller meg at det må ha skjedd. Genetisk kartlegging underbygger for øvrig også en slik betraktningsmåte.

Hva angår den indoeuropeiske innvandringen, så har jeg ikke satt meg særlig inn i den. Men du stiller et MEGET interessant spørsmål, når du sier: “Man skulle jo tro at det opprinnelige paleoeuropeiske språket også påvirket det nye indoeuropeiske språket. Problemet blir da; hvordan skiller man gamle indoeuropeiske former fra paleoeuropeiske ord som ble plukket opp av de nye innvandrerne?”

Undertegnede er også svært fascinert av denne problemstillingen, og jeg har så vidt berørt den i et innlegg jeg postet på Origo-sonen Kvenfolket ved juletider. Jeg gjengir innlegget her:

“Tradisjonelt har språkforskning i stor grad handlet om å avdekke såkalt “genetisk slektsskap” mellom språk. Det vil si hvilke språk som har en felles rot en gang i fortiden. (Dette må selvfølgelig ikke forveksles med “genforskning”, som er en rent medisinsk disiplin!) Man kunne da konstruere store språkfamilier, anskueliggjort med slektstrær, ikke ulik dem enhver kan sette opp for sine egne aner. Eksempler på slike språkfamilier er indoeuropeisk, uralsk, altaisk, sino-tibetansk, semitto-hamittisk etc. i Eurasia. Tilsvarende har man en håndfull språkfamilier i Nord-Amerika. Og enda flere i Sør-Amerika. Og i Afrika. Og i Australia. Ja, overalt, selvfølgelig.
Men jo mer jeg tenker over det genforskningen avdekker, jo mer blir jeg overbevist om at man kanskje bør endre fokus noe. Når det foreligger et samsvar mellom genetisk og språklig slektsskap mellom folkegrupper, er det for så vidt greit. To vitenskaper bekrefter hverandre gjensidig. Ferdig med det. Men de gangene dette ikke er tilfelle, bør man bli interessert! For dersom to folk som snakker beslektede språk, har markert forskjellig DNA, kan det tolkes dit hen at ett av folkene tidligere må ha snakket et annet språk. Og i så fall bør det være interessant å lete etter rester av det utdødde språket, – i det språket som har overlevd. Det er dette vi kaller “substratstudier”, og som har vært behørig behandlet her i sonen tidligere, når det gjelder samenes prehistorie.

Og dette er interessant! For “DNA-verdenskartet” stemmer ikke særlig bra overens med det “språklige”. Og i hver eneste “dissonans” mellom de to kartene, må det forventes at det har avleiret seg et “substrat” i det språket som overlevde. Når dette går opp for oss, skjønner vi også at så godt som alle språk må være stinne av fremmed substrat, avleiret gjennom titusener av års gjentatte møter og oppblandinger med andre stammer og folk.

Etter min mening bør vi nå bruke mindre ressurser på tradisjonell forskning omkring språkfamiliært slektsskap, og heller rette fokus mot avdekking og granskning av substrat. Til grunn for dette kan vi legge “DNA-verdenskartet”. Følger vi arvestoffets traséer, kan vi også regne med at vi følger eldgamle språkvandringsveier. Og der disse vandringsveiene stanger i “språkfamiliebarrierer”, bør vi begynne å grave. Avdekking av eldgammelt substrat vil også gi oss ny kunnskap, – som igjen vil være helt nødvendig for å kunne bekrefte eller avkrefte et tradisjonelt språkslektsskap. For med dagens metodikk kommer vi ikke lenger tilbake i tid enn ca. 6.000 år. Bak denne “eventhorisonten” ligger alt språklig slekktsskap i et historisk mørke. Min teori er at substratgranskning kanskje vil gjøre oss i stand til å se enda noen flere tusen år tilbake. Kall det gjerne et språklig Hubble-teleskop…"

Her er det mye upløyd mark. Enkelte har riktignok vært inne på samme tanke. Eksempelvis har jeg sett at bynavnet “Aix-en-Provence” i Frankrike blir påstått å ha en paleoeuropeisk rot. For leksemet “aix” skal visstnok ikke kunne spores i noe kjent språk. Men så langt må denne forskningen sies å være på et vitenskapelig baby-stadium. Et vell av løse hypoteser florerer, men ingen later til virkelig å ha tatt tak i det på en systematisk måte. Så her er bordet dekket for en mengde doktorgrader, om noen lar seg pirre av problemstillingen! :-)

Til Ole B.

“Det indoeuropeiske språk, kom det med jordbruket? I alle fall, man skulle jo tro at det opprinnelige paleoeuropeiske språket også påvirket det det nye indoeuropeiske språket. Problemet blir da; hvordan skiller man gamle [proto-] indoeuropeiske former fra paleoeuropeiske ord som ble plukket opp av de nye innvandrerne?”

Svar:

Her kan en jo nevnte at Aikio’s arbeide om paleo-europeiske ord i samisk bygger på forskning gjort innen indo-europeisk lingvistikk. Joe Salmons ved Purdue Universitet skrev i 1990 en forskningsrapport Northwest Indo-European Vocabulary and Substrate Phonology som dannet det metodiske rammeverket brukt av Aikio.

Siterer et avsnitt:

2. Substrate evidence in northwestern Europe

In view of, among other things, the substantial number of lexical items and structural features found in northern Europe but not in other Indo-European areas (e.g., Markey 1988: 8), it has been argued that northern Europe appears to have been less thoroughly Indo-Europeanized than many other parts of the present-day Indo-European territory. The result has been a long and well-known tradition of substrate hypotheses in the study of northern or northwestern Indo-European dialects. This includes, to give one prominent example, speculation about substrate influence on Celtic syntax by Rhy×s, Morris Jones, and Pokorny; a tradition that has been carried on more recently by Heinrich Wagner and others. Other recent work focuses more on Germanic, including the “northwest block” proposed by Hachmann, Kossack and Kuhn (1962), widely criticized but also defended by Kuhn (1977) and treated in some depth and ultimately positively by Meid (1986, 1987).

It is natural, given what we know about language-contact change, that any substratal influence would manifest itself first and most clearly in the lexicon, as already noted. Indeed, a careful survey of the relevant vocabulary leads Markey to conclude that ca. 28% of the core vocabulary of Germanic is of non-Indo-European origin (1988: 23 and elsewhere). Likewise for Celtic, Campanile (1976: 138) finds, coincidentally, that 28% of his sample of uncompounded Old Cornish words are of unknown origin, after subtracting Indo-European items and loans from Germanic and Romance. The most plausible work on Northern European substrate focuses on such vocabulary and is the topic in the following discussion, in which I briefly several phonological peculiarities found in probable substrate vocabularly of the area.

Before turning to that discussion, however, a word is in order about the presumed language-contact setting between early northwestern Indo-European speakers and the pre-Indo-European inhabitants of the area. As Thomason and Kaufman (1988: 113) note, borrowing of any kind presupposes the maintenance of the substrate language “for a considerable period of time”. Maintenance of the substrate would certainly be consistent with the common understanding of the Indo-European arrival in northern or northwestern Europe, where successive waves are thought to have come from the southeast. Meid (1987: 92) and many other scholars believe that the Indo-European and the indigenous non-Indo-European must have lived together for some time before shift to the new language was complete. Substantial borrowing, at least in some semantic fields, would then be thoroughly expected.

Videre fremhever han noen eksempler som viser geografisk spredning også utenfor det indo-europeisktalende området.

The first specific phonological aberrancy vis-ˆ-vis Indo-European is the well-known substrate hypothesis, developed by Hamp (1975, 1982, 1984 and elsewhere), for the origin of /a ~ o/ confusion or collapse within the northwesternmost dialects of Indo-European. Hamp considers a number of words with problematic /a ~ o/ vocalism to be probable substrate items. These belong largely to domains susceptible to substrate influence, such as the environment and geographical formations (apple, seaweed, sea, lake) or to culture-specific features that might survive language shift (ale). These lexical items are furthermore all limited geographically to the European northwest.

Hamp has suggested that /a ~ o/ distinction was probably lost in the northwestern Indo-European dialects under contact with a Northern European population whose language(s) did not possess any distinction between these two vowels. Hamp’s examples include the following:

*˜blu ‘apple’ (Slavic, Celtic, Italic)
loch ‘lake’ (Celtic, Italic)
*mari/mori ‘sea’ (Germanic, Celtic, Italic)
*badios bo¶ ‘bay’ (Celtic, Italic)
*magus

Hamp speculates that a number of other items share this substrate origin, based on semantics, areal distribution and membership in the class of u-stems. He gives these Germanic items:

so²l ‘seaweed’
lyng ‘heather’ (perhaps also Slavic lo²g‘ ‘woods, swamp’) [JER]
o²l ‘ale’

A number of specific wrinkles in Hamp’s etymologies have been raised in the literature and should be noted here. Adams (1985) disagrees particularly with the Baltic etymologies involved in the word for ‘apple’, something of little direct concern to us here. PolomŽ (19??) has argued that Scandinavian o²l may have an Indo-European etymology, namely by way of connection with Hittite alwanza ‘struck by a spell’.

Still, even if the list were reduced by two or three items, other items could be added, such as braíca, which shows the appropriately limited distribution (Germanic, Celtic, probably loaned into Italic), refers to a cultural item that might have been borrowed, etc. Such an etymology would also eliminate problems with the relative chronology of developments in that word and others (cf. PolomŽ 1983: 292). At any rate, this paper does not seek to etymologize, but rather to work on the broader level of Hamp’s patterns of lexical evidence. With the other problematic /a ~ o/ etymologies proposed and/or treated by Campanile (1976) and others, there can be little doubt that such a pattern exists.

It is interesting and important to note that much of this vocabulary is clearly regional beyond Indo-European, notably in Finno-Ugric, illustrated here with Finnish examples:

*alu— > olut ‘ale’
*braíca > ruoke ‘breeches’
*mari/mori > meri ‘sea’

Jeg tviler på at indo-europeisk kom med jordbruket til Europa (men kan hende med jordbruket til Skandinavia?). Det kan virke som om det indo-europeiske språket kan ha kommet senere enn jordbruket på kontinentet. Vi vet jo at baskisk er et språklig isolat i Europa, men det er mindre kjent at språkforskerne mener at andre språkisolater trolig har eksistert innen historisk tid andre steder på kontinentet. Det er ting som tyder på at det fantes en egen språkfamilie tyrseniske språk som bestod av det etruskiske språket i sentrale Italia, raetiske språket i de østlige alper og det lemniske språket i Egerhavet i Hellas. Det skal også ha eksistert et språklig isolat på Kreta beslektet med minoisk.

Det eksisterer flere hypoteser angående spredningen av proto-indoeuropeisk til Europa. En av disse er den såkalte Kurgan hypothesis som forbinder den språklige spredningen med den arkeologiske kurgan kulturen. Såvidt jeg har forstått så var denne kulturen en mobil nomadisk steppekultur fra områdene nord for Svartehavet som skal ha ekspandert inn i Europa, Tyrkia og Sørvest-Asia. Det kan også være en genetisk forbindelse med spredningen av språket og den arkeologiske kulturen i forhold til spredningen av Y-kromosom haplogruppe R1a, men det er ting som tyder på at en slik tolkning kan være problematisk.

Allt dere kan:) :)
Min favoritt er enkel, folket fulgte isen. Rett og slett. Etterhvert som de store isene smeltet, så fulgte folket etter, og ikke usansynlig at det var samene. Reinen fulgte jo også isen.

Kuntepellar
Sorry, utlegningene som gir hyggelige assosiasjoner – og at ordet har oppstått i Telegrafbukta på Tromsøya – moro, men har neppe rot i virkeligheta. Telegrafbukta kom i bruk som sjøbad ut på 30-tallet.
Mor mi f. 1929, vokste opp i Sørøysund. Der sa de og hadde nok sagt kontepella, lenge før Telegrafbukta ble offentlig sjøbad.

Min gode kompis Hedley Andreassen er en god referanse på historie, ord og uttrykk på kysten. Han er født i 1925 og vokste opp på Gammelgården på Bjørnøya uti det vi kaller for Malangsværan, ute i skjærgården vår. Han forteller at de i hans barndom sa kuntepellar der. “Vi var redd han. Han murra når vi tok i han”, forteller han. (Det stemmer, fisken lager en knurrelyd når den kommer på land. Og tiltalende er den ikke, så assosiasjoner … Unger som står og fisker på kaiene får ofte denne skapningen på kroken.)

I byen kalte de fisken for kunta. "Vi unga var forfært når byungan kom ut på øya om sommaren og ropte “kunta”, det førbaint jo vi med nokka heilt ainna", fortsatt Hedley.

Fessumpa
sier man i Vesterålen der far min kom fra. I flge. både Helge Stangnes og Elly Kristoffersen brukes ordet i Senjamålet, se Dialektordliste fra Senja. Hvor langt sør denne formen brukes, kjenner jeg ikke til.

Grensa mellom formene fessumpa og kontepella ser slik ut til å gå i Malangen – Malanskjeften, eller sjøsamisk Malak – kjent som ei økologisk og kulturell grense i andre sammenhenger. Opphav og utbredelse av begrepene kan sikkert språkforskerne Aud-Kirsti Pedersen, Helge Stangnes eller Finn Myrvang fortelle mer kyndig om.

Marulk heter fisken på bokmål.

Ifølge ordliste fra Kåfjord så er marulke áhkábiddu.

Slik forskning har uten tvil utfordringer i forhold til den mer tradisjonelle språkforskningen på europeiske språk. Det er i dag mulig å datere språklige endringer mange tusen år tilbake i tid fordi det er funnet eldgamle skriftlige tekster. Den eldste kjente nedskrivelsene av språk er sumerisk som var et språklig isolat og går tilbake til bronsealderen til 3000 f.kr altså over 5 000 år gammelt. Den eldste kjente indo-europeiske språket “hittite” er dokumentert i tekster fra 1600 f.kr og urnordisk eller språk nært til urnordisk er også dokumentert fra skrift fra perioden 200-800 e.kr.

At man kan gjøre språklige dateringer ut fra slike tidlige skriftlige kilder gjør det mulig å konstruere geneologiske trær for språkutviklingen og deres påvirkning av hverandre innenfor tidsrammene ovenfor, men bakenfor denne dokumenterbare horisonten så blir datering av substrat straks mye mer problematisk. Det er mulig å kunne datere i hvilken tidsperiode substratet kom inn i språket men å kunne si noe mer bakenfor denne tidshorisonten blir særdeles vanskelig tror jeg.

Men det er håp. Det har jo nylig blitt bevist gjennom omstendige analyser at språket til Kets folket i Sibir er beslektet med Na-Dene familien av nord-indianske språk. Her er det også en påfallende genetisk likhet mellom mannslinjene til Kets folket og de nord-amerikanske indianerne som støtter opp om et ikke bare felles språklig men også genetisk opphav.

Men selv om man har funnet et felles opphav så står en fortsatt ovenfor problemet med en språkhistorisk datering. Når skilte språkene lag?

Jan-Erik skrev:

“Etter min mening bør vi nå bruke mindre ressurser på tradisjonell forskning omkring språkfamiliært slektsskap, og heller rette fokus mot avdekking og granskning av substrat. Til grunn for dette kan vi legge “DNA-verdenskartet”. Følger vi arvestoffets traséer, kan vi også regne med at vi følger eldgamle språkvandringsveier. Og der disse vandringsveiene stanger i “språkfamiliebarrierer”, bør vi begynne å grave. Avdekking av eldgammelt substrat vil også gi oss ny kunnskap, – som igjen vil være helt nødvendig for å kunne bekrefte eller avkrefte et tradisjonelt språkslektsskap. For med dagens metodikk kommer vi ikke lenger tilbake i tid enn ca. 6.000 år. Bak denne “eventhorisonten” ligger alt språklig slekktsskap i et historisk mørke. Min teori er at substratgranskning kanskje vil gjøre oss i stand til å se enda noen flere tusen år tilbake. Kall det gjerne et språklig Hubble-teleskop…”

Jeg er vel ikke helt enig med Jan i at det bør være vanskelig å fastslå når Na Dene- folkenenes forfedre utvandret fra Sibir, – og derigjennom når språkene skilte lag. For om det også er en genetisk link, burde det vel være mulig å bruke “mutasjonsklokken” til å anslå når dette må ha skjedd?

Jeg er ellers enig med Jan i at substratforskning er krevende. Det fordrer langt bredere – og også mer detaljerte – kunnskaper om de forskjellige språkfamiliene, enn hva som må anses nødvendig for å bedrive tradisjonell forskning på genetisk språkslektskap.

Jan-Erik: Det er selfølgelig en tilnærming men den er ikke i sin helhet basert på språkhistoriske dateringer så en kan ikke si sikkert at de genetiske linjene som disse gruppene har til felles er forklaringen. Det kan for eksempel tenkes at den genetiske forbindelsen er eldre altså kom med en tidligere bølge innvandring enn den språklige ved f.eks at den språklige spredningen har skjedd senere enn den genetiske.

Dette vises jo helt klart for samenes del. De har et språk (superstratet) som dateres til å ha ankommet jernalderen samtidig som genetikken (mitokondria) daterer ankomst for minst 7 600 år siden og arkeologien ikke ser noen kontinuitetsbrudd til yngre steinalder og videre til eldre steinalder.

Slik jeg har forstått, bodde det folk for ca 11000 år siden (to tidlige store steinaldertufter ) (Ref Brian Hood, UiT) ut på et forblåst ness mellom Berlevåg og Store Molvik i Finnmark. Jeg tror at “istidekspertene” tar feil. Vet også at isen dekket ikke de ytre kyststrøk i tidlig stenalder nordpå. Bare se på Kalaallit Nunaat i dag, der er kyststripa bar, med innlandsis med tykkelse over 3000 m.
Isen var også på det tidspunktet delt i to med tidlig “barmark” øst på Kolahalvøya. (To iskontinenter, en vestpå og en østpå. Samisk antas være det eldste språket i hele Skandinaviske halvøy med Kola. Det som også er å legge merke til at ordet for jern kan spores tilbake minst til tiden ca 2000 b.c. altså 4000 år gammel. ordet er “ruovdde” ls.. “ruovdi” n.s. som lingvistene sporer tilbake til tidlig finsk-ugrisk språk… Språket vitner derfor at jern er blitt brukt og laget av samer i minst 5000 år. I følge genforskningen har samer mest av gentrekk fra området som i dag er Katalonia, men også østlige gener. Noen har også ikke utelukket at samisk var handlespråket langs Silkeveien" Hvorfor finner man finsk-ugriske språk helt fra Kanthy-mansisk til norskekysten langs subarktiske barskogsbeltet?? Mari-folket langt øst for Moskva teller tikl ti nesten helt likt med sørsamisk.

Uralic languages
Finnic
Estonian · Finnish (Kven · Meänkieli) · Ingrian · Karelian (Ludic · Olonets Karelian) · Livonian · South Estonian (Võro · Seto) · Veps · Votic
Sami
Akkala · Inari · Kemi · Kildin · Lule · Northern · Pite · Skolt · Southern · Ter · Ume
Miscellanea
Mari (Hill · Meadow) · Erzya · Moksha · Merya · Muromian · Meshcherian
Permic
Komi (Zyrian · Permyak · Yodzyak) · Udmurt
Ugric
Hungarian · Khanty · Mansi
Samoyedic
Enets · Yurats · Forest Nenets · Tundra Nenets · Nganasan · Kamassian · Koibal · Mator · Selkup

Pensjonert professor i samisk ved Universitetet i Oulu skrev om denne artikkelen på Facebook:

“I think they are independent from each other. Preaspiration is known to emerge spontaneously from glottalization which is almost universal in syllable-final stops. Some conservative Saami variants still have the glottal stop instead of preaspiration.”

Slik jeg forstår den historiske linguistikken så må dette ordet være et uralsk arveord som kom til de nåværende (eller gjenværende) samiske språkområdet i jernalderen. Ordet er derfor neppe noe bevis (slik du kanskje fremstiller det) på at samisk har vært i bruk i de nåværende samiske områdene i minst 5 000 år. Det strider forøvrig sterkt med de språkhistoriske dateringene av samisk språklig ekspansjon ut fra låneord og paleo-europeisk substrat. At ordet skal ha vært endel av det tidlig proto-finsk-ugrisk som hadde sitt opphav i Volga-Ural eller nærliggende områder støtter jo heller ikke opp om lang tilstedeværelse i de samiske områdene.

Samuel G skrev:

“Det som også er å legge merke til at ordet for jern kan spores tilbake minst til tiden ca 2000 b.c. altså 4000 år gammel. ordet er “ruovdde” ls.. “ruovdi” n.s. som lingvistene sporer tilbake til tidlig finsk-ugrisk språk… Språket vitner derfor at jern er blitt brukt og laget av samer i minst 5000 år”

Kommentaren er redigert av moderator tirsdag 2. august 2011 kl 11.

Samisk mitokondria gruppe V (40%-60%) har likheter med katalansk V (15%) men det er lite som foreløpig tyder på noe slektskap i autosomene som er hva vi tradisjonalt forstår med slektskap. Her er spanjolene/baskerne og samene langt fra hverandre.

Samuel G skrev:

" I følge genforskningen har samer mest av gentrekk fra området som i dag er Katalonia, men også østlige gener. "

Det eksisterer et ord i proto-samisk konte som betyr villrein. Hvis det proto-samiske formen er riktig så betyr det at det har skjedd en lydovergang. I akkala og tersamisk så har de fortsatt den gamle formen i henholdsvis “kont” og “kon̜̄d̜e”.

Hvis dette skulle være et lån så må det gå tilbake til før denne lydovergangen fra proto-samisk til de nåværende dialektene og det må være mulig å koble disse to ordene sammen etymologisk. Såvidt jeg kan se nå så er det ingenting til felles.

Ser også et ord goddi i betydningen “fatal” er registrert i Álgu men kun i nord-samisk. Det kan kanskje være mer aktuelt i forhold til fiskens utseende hvis ordet har hatt tilsvarende lydendringer som “godde”?

Jan Erik skrev:

“For leksemet “konte” passer ikke helt godt med samisk lydlære. Det ville i så fall ha hett “guodde”. Derimot ville et slikt ord ha vært helt kurant i finsk.”

Kommentaren er redigert av moderator mandag 19. september 2011 kl 14.
Annonse

Nye bilder