Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten.

Lofoten

Samisk navnemateriale i norske stedsnavn i Lofoten ifølge stedsnavnsforsker

Det ifølge en artikkel Lofoten og det Samiske skrevet av filologen Finn Myrvang så finnes det samisk språkmateriale i flere tilsynelatende norske stedsnavn i Lofoten. I artikkelen presenterer han en rekke norske stedsnavn i området som kan forklares ut fra samisk språk bl.a Skumvær . Han retter også kritikk til norsk stedsnavnsforskning i forhold til det å ta mer hensyn til muligheten for samisk påvirkning på norske stedsnavn.

Kilde Lofoten og det Samiske

Vist 4868 ganger. Følges av 16 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 31 til 60 — vis alle 69 kommentarer

Lofoten er ikke mer samisk enn Oslo, og Skumvær er et helnorsk navn som er enda lettere å skjønne enn Lauksletta. Men forskere må gjerne bevege seg skikkelig langt ut på Finnjorda om de har et sterkt ønske om å bli invitert av han Eia til en kavalkade av episoder på Hjernevask-TV. Det hadde vært mer nyttig om forskerne lagde en oversikt, gjerne i populærvitenskapelig bokform, om samisk livsfilosofi og naturkunnskap. Samene kan lære oss veldig mye fra ting de er veldig gode på, utenom joik og rein.

Dette skriver forfatteren om Skumvær:

“Skumvær /”skomvær/ i Røst er ein lett kuven bergholme med to lange, nokså djupt innskorne og svakt avsmalnande vikar, noko oversiktsfoto også viser (Myrvang 1994: 20f). Altså må skubme definert som “(lita) vik” så vel som “djup dalkjusa i berg” mm. (Collinder) vere relevant, sjølv om desse tydingane er henta frå svensk side og vi frå Ofoten og Tysfjorden berre kjenner ordet nytta om “det innerste av en traktformig dal” (Qvigstad 1944 nr. 783). Men skubme finst og forklart med “dal som slutar mot bergvägg eller sluttning” (Spiik 1994: 22), og slik ender også dei to vikane i Skumvær – lett trektforma dei med.

Her finn eg elles grunn til å vri på ei tidlegare sitert utsegn og seie: Norsk Stadnamnleksikon bør av omsyn til namnedatering ikkje ta for lett på at dei tyr til eit ord som er ukjent i gammalnorsk, når Skomvær også i1997-utgåva er forklart som “sms. av skum n og vær n. ‘fiskevær’” – i allfall ikkje dersom ein på line med bokmeldinga eg har vist til vil tenke seg namnet Visshellaren i øykommunen Røst skore over same lest som Vistehola på Jæren."

Så det er absolutt mulig at skum i Skumvær har sin rot i skubme,

Hørt om skum i fjæra? Hvorfor vri å vrenge å lete etter det samiske overalt? Krav om samiske stedsnavn og særkrav for samiske områder er jo en realitet og lite å le av.

B.Hellan.
Joda jeg har faktisk lest i bygdeboka, for som jeg tror jeg har gitt inntrykk av så er jeg glad i en god historie, men man må ha vett å ta historien for det den er, nemlig historie…………Den bjørnen som ble felt var vistnok kommet ned til Reppe fra et hi i himmeltindene et sted, og den ble etter sigende felt av en flyttsame som hadde rein i Lindalsområdet,,,,,,,sann historie ? ? ja kanskje, men fortalt fra munn til munn i flere generasjoner før den ble nedskrevet !!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!
Samene er jo, (var jo) et vandrende folk, så om de kalte et nes eller holme for ditt eller datt på sin vandring, ja så ser jeg ikke de helt historiske oppsiktsvekkende poeng i det.
Jeg har f,eks vært på jakt i finnmark og sikkert pissa på ei tua eller to der, men jeg tror ikke at det blir forsket på akurat det om 2-300 år, så hva som er så spesiellt med akurat samene, det skjønner jeg ikke.
Derfor må jeg bare sterkt holde med E.Bendiksen i sitt siste innlegg.

Til Arne Nikolaisen og Edgar Bendiksen:

Dette med at samene var et “vandrende folk” kan lett misforstås dit hen at det dreide seg om flakking uten mål og mening. Men slik var det ikke. Visst vandret samene! Men det var kontrollerte flyttinger mellom sesongbestemte boplasser, slik at man utnyttet næringsgrunnlaget på forskjellige steder når dette var på sitt beste. Flyttemønsteret var fast bestemt, og gjentok seg år etter år, og generasjon etter generasjon. De siste restene av denne kulturen gjenfinnes idag i reindriftens flytting mellom sommer- og vinterbeiter.

Og det var heller ikke slik at man “kalte et nes eller holme for ditt eller datt på sin vandring”. Et stedsnavn blir ikke sittende med mindre det sier noe essensielt om stedet man navnsetter. Edgar antydet for et par innlegg siden at Skumvær hadde fått navnet sitt fra “skum i fjæra”. Ja, det er selvsagt ikke umulig. Men i så fall må det være slik at dette været skilte seg ut fra alle andre ved å ha usedvanlig mye skum i fjæra, i forhold til andre boplasser. Personlig har jeg aldri vært der, så jeg vet ikke om det er slik der. Er det mer “skum i fjæra” på Skumvær enn andre steder? Hvis ikke, så er det tvilsomt at stedsnavnet har noe som helst å gjøre med det norske ordet “skum”.

Rett skal være rett: Det finnes også uhøytidelig navnsetting som har satt seg. Fra mine egne hjemtrakter i Tana kjenner jeg i farten ett eksempel. Det er “Beadnatnjavkanoaivi” på Ifjordfjellet. Rett oversatt betyr det “Høyden der noen strøk/koste med hunden sin”. Men denne navnsettingen er selvfølgelig ikke tilfeldig. Trolig lå det noen dramatiske omstendigheter til grunn forut, som kuliminerte med at man måtte rose hunden sin på nettopp dette stedet.

Navnsetting av steder er aldri et resultat av “ditt eller datt”. Stedsnavn beskriver enten noe som naturmessig eller næringsmessig er spesielt for stedet man benevner, eller det hentyder til uvanlige hendelser på stedet.

Jan-Erik Gaup skrev om samenes flytting, og avsluttet med, “De siste restene av denne kulturen gjenfinnes idag i reindriftens flytting mellom sommer- og vinterbeiter.” I sjøsamiske områder var det vanlig inntil for kort tid siden å flytte mellom indre fjordområder og ytre kyst sommer og vinter. Laksefisket på kysten var både god avkobling og kunne gi god inntekt. Denne flyttingen ble karakterisert som nomadisk levemåte. Samene var nomader. Bønderne, derimot, som flyttet mellom dalen og fjellet og tok husdyrene sine til seters om sommeren, til saftig beite, var aldri benevnt nomader av den grunn.

En annen merkverdighet som jeg har observert. Når språkforskere har påpekt at mange samiske ord antagelig er lånord fra gammelnorsk, er det ingen som reagerer med 10-15 utropstegn og skriker opp om at denne forskningen bare kan tjene som argument for “krav om vann og land” fra den norrøne befolkningen.

Per-Roger skrev:

”Jeg er sikker på at de som virkelig kan språk klarer å finne ut at stedsnavn i Lofoten har bakgrunn i språket vikingene hadde, og det er vel mest trolig”.

Når jeg leser dette så lurer jeg virkelig på om Per-Roger har forstått problemstillingen og om han faktisk lest artikkelen. Finn Myrvang skriver jo selv at de fleste stedsnavn i Lofoten kan forklares helt rimelig og uproblematisk i forhold til norsk språk eller forløperne til dette språket, men det er endel stedsnavn som også kan forklares ut fra samisk og enkelte stedsnavn som kan forklares best ut fra samisk. I tilfelle du ikke var klar over det så er Finn Myrvang en av disse som virkelig kan språk. Han er filolog (språkvitenskap) og har ledet et prosjekt som har innsamlet 200 000 stedsnavn i Nordland. Det er derfor all grunn til at han har kommet til sine tolkninger ut fra språkvitenskapelige faglige vurderinger.

Per Roger skrev:

Samene var vel et folkeslag som vandret omkring, de var ikke stedbundet på noe vis, det slås det jo på i enkelte andre sammenhenger, der det måtte passe

Dette er nok ikke noe som slås av eller på ut fra når det måtte passe. Det var kjent for kilder allerede fra 1500-tallet fram til nyere tid at en inndelte samene i sjøsamer og fjellsamer. Dette er for øvrig også en inndeling samene har seg selv imellom (havfolket og fjellfolket).

Bjørnar H.skrev

“Hvis du har tilgang til gamle Buksnes Bygdebok, vil du kunne lese at Vestvågøybønder leide inn samiske jegere for å ta knekken på skadebjørn på 1800-tallet.”

Forfatteren omtaler også stedsnavnet Buksnes:

Buksnes /"boksnes/ er gards- og soknenamn i Lofoten. Det er her tale om eit nes som har hatt ein del
landheving, men der springflør enno setter store delar under vatn, til ytste delen av neset er nære på
omflødd. Same namn ber ein matrikkelgard i Hinnøy-delen av Bjørnskinn sokn i Vesterålen: Også der
stig springflo opp i gamle vikar som i våre dagar vanlegvis er flofritt flatland.

Lite kjent, men i vår samanheng svært interessant er at inste armen av Husvågen tett nordom Svolvær
lufthamn heiter Buksnespollen, og nordover frå denne og over til Vatterfjordpollen går dessutan den
ca. 50 m breie Buksnespollmyra. Ved 10-meterskoten blir store delar av myrgjota ein val, og ved
15-meterskoten er det berre eit 150 m breitt eid som bind den namnlause halvøya eller neset i aust til det
vi kan kalle fastlandet i vest. Også her synest landhevinga å ha fordunkla namnesamanhengen, og kva
som var det opphavlege *Buksnes i dette tilfellet kan vi nok tenke oss til etter kartet, men ikkje vite.

Eit ord som peikar seg ut som interessant i samband med Buksnes-namna er nordsam. bovccis, “buktet
vik (i elv)”: genitiv bokcá finst som eige stadnamn i Tana. Med fullstendig ordlyd er bovccis osv. definert
som “buktet vik i en elv (hvor det ved flomtid dannes en øy”) (Frette 1991:131, likt med Qvigstad 1944:
nr. 102, jfr. 1938: 45). Dette med “buktet vik” høver framifrå også for dei tre omtale Buksnes-namna.

Regional kulturminneplan Lofoten 2007

Utdrag fra kulturminneplanen for Lofoten:

“Vågan har en rekke samiske kulturminner og -miljøer, blant annet i Storvågan, på Kalleholmen, i Osen og Haverdal. Ødegårdsanlegget i Austpollen kan være en middelaldersk samisk marginalgård.”

I tillegg er det gjort funn av samme type kulturminne/fornminne på Vesterkalle høsten 2009,
(egen tilføyelse)

Sametinget kommer for registrering av samiske kulturminner/fornminner til sommeren i forbindelse med oppgradering av friluftsområdet.

Det stemmer at ordet bovccis brukes i Tana. I min barndom drev vi et utstrakt laksefiske i alle de tre strykene Storfossen, Skippagurrastryket og Seidastryket. Jeg kan huske at det i ett av disse strykene var et parti som ble kalt Boretbokca. Dessverre kan jeg ikke lenger erindre i hvilket stryk det var.

Til Jan-Erik

Det virker som om dette navneverket er isolert til Deutnu vassdraget. I tillegg til det som er nevnt i artikkelen så finner jeg i Norgesglasset Bovccis og Bukcásoulu (øy i elv) i Ánarjohka. Boratbukcá som du nevner synes å være oppe i et mindre vassdrag i en dal som renner ned i Deanodat (Vestertana). Jeg merker forøvrig at dette toponymet også står på listen til Aikio (2004) over paleo-europeiske ord i samisk og kan ha betydning for hvordan man tolker dette.

Til Jan: Det Boratbokca jeg snakker om ligger i Tanaelva, i ett av de tre nevnte strykene. Når det gjelder Vestertana (Deanudat), så er det bare to – i denne sammenheng – ubetydelige elver som renner ut der. De kan vel mer karakteriseres som litt store bekker. Begge er vadbare. Jeg stusser derfor litt over at man skal ha navngitt et “bokca” her også. For i bekker du vasser ubesværet over er det uten betydning om det årvisst forekommer “bokca’er”.

Det er iallefall interessant at Buksnes- navnet kun synes å finnes i Vestvågøy, Tranøy, Andøya og Vågan. Den begrensede utbredelsen kan tyde på et lokalt innlån fra samisk.

I Vågan kommune finnes ikke stedsnavnet Buksnes. Vågan er et lite lokalt sted i Buksnes, under gården Våje/Voie i Vestvågøy kommune.

Nei, i Vågan er det ifølge Statkart et sted som heter Buksnespollen i Husvågen nord for Svolvær Lufthavn.

Jeg bøyer meg i støvet..finner nå navnet igjen i Finn Myrvangs artikkel “Lofoten og det samiske”, bl.a.
Takk for korrigering!

Man skal ha nisselue dratt bra langt ned om man trur at Lofoten er mer enn 0,01prosent samisk. De samiske trekk noen påstår å se i befolkninga, er en total misforståelse. Påvirkninga fra den italienske båten som i middelaldern stranda i Lofoten er trolig større. Dessuten må man ikke glemme russisk påvirkning gjennom flere hundre år med pomor. Fra Troms er det en del del russiske stedsnavn, men jeg antar de er litt mer spredt i Lofoten. Samiske stedsnavn er bra der de faktisk finnes, men la Lofoten forbli lofotisk og norsk, og slutt med historieforfalskning. Sammenlign utstillinga på Tromsø Museum med tilsvarende på Etnografisk Museum i Sankt-Petersburg. I Norge kutter vi informasjonen litt øst for Murmansk, mens russerne er så ærlige at de har et kart som strekker seg til Vladivostok og viser med komplette utstillinger hele sammenhengen. Norske forskere fører norsk folk bak lyset!

Buksnes; fornorskning fra dansk amtmandssprog, Bugsnæs, et nes som står ytterst på en buktning, som nes utenpå en bog.

Ja, se der kom det et mer konstruktivt forslag til alternativ forklaring på betydningen av ordet Buksnes, Jeg leser i Norsk Stadmanleksikon at Bogen/Bugen kommer fra gammelnorsk bugr i formene bog, bukt og krok. Men om Buksnes på Vestvågøy støtter de ikke din forklaring og de sier rett ut at tolkningene er usikre. De eldste navneformene er fra 1324/1430 Boknes og fra 1597 Buxnes. I leksikonet har de forsøkt å tolke den eldste kjente formen i forhold til øynavnet bokn hvis det er riktig så må det ha stått et sjømerke eller ildsignal på øya, men dette virker søkt når en ser de topografiske likhetene mellom de forskjellige Buksnes- stedsnavnene i området som kan passe samiske bokcá (buktet vik i en elv (hvor det ved flomtid dannes en øy)).

Buksnes i Vestvågøy er ingen øy, det er et nes som stikker ut, i dag med en lykt på.
Man skal også huske på at det er en gammel vikingegård på Vestvågøy, så det spørs om ikke mesteparten av de navn som måtte befinne seg i området har røtter i språket vikingene brukte, og derfra er fornorsket i mer eller mindre grad .
Det befant seg mennesker lenge før samene begynte sin nomadetilværelse her, tenker da på funnet ved “Storbåthellaren” i Nappstraumen.
Slik sett kan vel ikke samisk språk hevde noen “rett” til de forskjellige navn på steder og steiner i Vest-Lofoten !

Samisk og norrøn kultur hadde ei anna legitimering enn i dag om vi går mer enn 3000år tilbake.
Kulturer/etnisitet gikk helt klart over i hverandre, støttet av arkeologisk forskning.
Etnisitet

Når man skal prøve å avgjøre opphavet til ordelementer i stedsnavn, er det ofte en god ide å kartlegge den geografiske spredningen av det aktuelle elementet, – i dette tilfellet “buks-”.

Sagt med andre ord: Hvor i Norge finner vi stedsnavn som begynner med “Buks-”? Skulle det vise seg at de finnes langs hele norskekysten, svekkes helt klart teorien om et samisk opphav. Skulle de derimot være begrenset til Nordland og/eller Nordkalotten, stiller det seg annerledes.

Men om det siste skulle være tilfelle, er heller ikke dette et entydig bevis for samisk etymologi. Det er nemlig slik at norskekysten var bebodd av en eller flere såkalte paleoeuropeiske (“gammeleuropeiske”) folk da bærerne av protosamisk språk innvandret for 2-3000 år siden. Disse ble assimilert av nykommerne. Men sammensmeltingen gjorde også at samisk språk ble sterkt påvirket av talemålet til Ishavkystens opprinnelige urbefolkning. Faktisk er det slik at rundt en tredel av alle samiske ord, heriblant “bovccis/ bokca”, er av totalt ukjent opphav. Dette kan ikke forklares på annen måte enn at de er innlån fra et språk som allerede ble snakket på Ishavskysten eller Nordkalotten da protosamene ankom.

Blander man språk, blandet man gjerne også blod. Gentester av dagens samer viser da også slektsskap med blant annet berbere i Nord-Afrika og baskere i Spania. Dette peker henimot at norskekysten ble befolket mot slutten av siste istid, av folk som trakk oppover fra den Iberiske halvøy i kjølvannet av isen som trakk seg tilbake. Etterhvert nådde de i hvert fall så langt som til Varanger.

Den finske språkforskeren Ante Aikio har anslått at denne språkblandingen må ha skjedd i løpet av de første århundrene e.Kr. Men i så fall har det en annen implikasjon. For på den tiden var det trolig også kommet norrøn bosetning i hvert fall så langt nord som til Nordland. Det betyr at også de norrøne innflytterne må ha fått kontakt med den paleoeuropeiske urbefolkningen som allerede var der. Og i en sånn situasjon ligger alt til rette for at man også låner inn en del nyttige ord fra språket til de som allerede “kan” landet. Og i særdeleshet overtar man gjerne de “innfødtes” navn på fjell, fjorder og andre viktige landskapselementer.

Poenget er følgende: Teoretisk sett kan “bokca” være en gammel paleoeuropeisk landskapsbeskrivelse, som ble innlånt i både protosamisk og urnordisk uavhengig av hverandre. Stedsnavnene på “Buks-” i Nordland behøver altså strengt tatt ikke å ha kommet fra samisk. De kan ha kommet direkte fra kystens opprinnelige urbefolkning.

Spørsmålet blir uansett om betydningen av “buks-” kan bekreftes av stedlige observasjoner i “Buks-”-bygder? I samisk betegner en bovccis/ bokca et nes i en krokete elv, som blir oversvømmet og omdannet til en øy når det er flom. Min personlige teori er at disse paleoeuropeiske folkene i hovedsak var kystbundne. Vokabularet deres bør da ha hatt tilknytning til sjøen. Med bakgrunn i dagens samiske forståelse av ordet, gjetter jeg derfor på at det opprinnelig kan ha betegnet en øy man kunne gå/vasse over til på fjæra sjø, men som var avsondret ved flo.

Skal man komme nærmere en oppklaring av betydningen “Busk-” i stedsnavn, tror jeg at man først må kartlegge hvor disse navnene forekommer. Dernest bør man se etter om de aktuelle stedene har typiske forekomster av halvveis landfaste øyer. Skulle så være tilfelle, så brenner tampen!

Først nå ble jeg oppmerksom på Per Roger sitt innlegg fra i går. Der skriver han: “Buksnes i Vestvågøy er ingen øy, det er et nes som stikker ut, i dag med en lykt på.”

Til Per Roger: Hvordan ser dette neset ut? Er det en del av landet som skyter ut i sjøen med stadig skrånende terreng inntil det sted fyret står? Eller står fyret på et høytliggende nes, som er forbundet med land via en smalere og mer lavtliggende tange?

Det er vel mer likt det siste, men ikke noen stor forskjell på høyden. Man kan også gå ut dit på flo og fjæra, det er ikke omflødd på floa.

Til Per-Roger:

Er det noen små øyer ytterst på nesset som man kan gå ut eller vasse ut til i fjæra?

Bare en tanke, det er jo kanskje nødvendig å hensynta landhevingen. En halv til en cm i året hvis stedet ble navngitt for 2000 år siden gir som et minimum 10 meter.

Det er bare noen steiner .

Jeg blir ikke helt klok på Statkart. Er Buksnes det lille nesset rett øst for Gravdal eller er det hele den halvøya syd for våtmarka på noe over 1 km som går på tvers fra Haugbukta i havet på vestsida via Storeidvannet til Haldvågen i Buksnesfjorden på østsida rett sydvest for Leknes tettsted? Storeidvannet er iallefall ikke mer enn 5m over havet her.

En bør vel begynne med kofte for alle guidene i Lofoten allerede til sommeren, vi være en fin ting for turistene fra alle skipene, få frem det autentiske i området.

“Årbok for Vågan” 1992 (Vågan Historielag)
Samiske fornminner i Vågan

Annonse

Nye bilder