Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Båtsfjord samiskspråklig bygd i 1861

Båtsfjord 1861

Ifølge Friis etnografiske karter fra 1861 som ble bl.a laget for å avdekke levekårene hos de fattige samene viser at 2 av 6 husholdninger var sjøsamiske og at de 3 norske husholdningene hadde minst en person som kunne samisk. Den sjøsamiske bebyggelsen i Båtsfjord bestod av den tradisjonelle samiske gammen. Folketellingen fra 1865 bekrefter at det var sjøsamiske familier bosatt i Båtsfjord. I nabofjorden Kongsfjord var bosetningen utelukkende sjøsamisk, og i Makkaur ved kysten var befolkningen halvt sjøsamisk. Så sent som i folketellingen for 1900 var det fortsatt en samiskspråklig befolkning i Båtsfjord.

Tegn på kartet: trekant – samisk gamme, firkant – samisk tømmerhus, kors – norsk bosetning, kors med trekant – norsk bosetning med minst en samiskspråklig.

Kilde: Friis etnografiske kart fra 1861:
Klde: Digitalarkivet folketellinger for 1801, 1865, 1875 og 1900

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 2703 ganger. Følges av 13 personer.

Kommentarer

Viser kun siste 30 kommentarer — vis alle 108 kommentarer

Spørsmålet mitt lød:

“Kan Harald peke ut de innleggene her på sonen som gir skinn av å debattere rettigheter “med forskning som argumentasjon”? Og da mener jeg innlegg postet av sonens medlemmer, – ikke alle de gule kremmerhusene som lausbikkjene har etterlatt seg.”

Kan du nå manne deg opp, og prøve å besvare dette? Spørsmålet er rimelig konkret. Som mastergradsaspirant vil jeg tro du er fortrolig med at påstander skal kunne belegges.

Til Harald K W:
Først vil jeg si takk for lenken til “etikk i forskning på etniske grupper”. Den var bra, selv om jeg har innvendinger til en del av argumentene der. Det er imidlertid en annen diskusjon.
Du skriver at dette ikke en noe vitenskapelig forum. Der er jeg selvsagt enig i, men når man debatterer offentlig, bør man bruke saklige argumenter, og når man legger fram påstander om et eller annet, bør man dokumentere hvilket grunnlag man har for disse påstandene. Hvis man ikke gjør det, kan man jo bare slenge om seg med påstander og debattere ut fra disse. Påstandene kan være fri fantasi, løgn og bedrag, men det kreves mye arbeid for andre å finne dokumentasjon for at påstandene er oppdiktet. Dette er du sikkert enig i.
Denne sonen, Samisk historie, har vel som formål å finne fram til forskningsresultater som belyser forskjellige sider av samisk historie, religion, kultur og genetikk. Dette må da vel være greit? Man behøver vel ikke å be om unnskyldning for å interessere seg for dette, enn si delta i debatten?
Så kommer vi fram til det “ømme punktet”: Hvordan kan resultatene brukes, og av hvem? La oss ta eksemplet Svartskogdommen. Du kjenner vel til den? Jeg tar det etter hukommelsen: I Manndalen i Troms tok bygdefolket en konflikt med Staten om eiendomsretten til utmark som var brukt av bygdefolket. Denne utmarka var betraket som Statens grunn, slik vi kjenner det så godt i Finnmark. Saken gikk helt til Høyesterett, og bygdefolket vant. Uten at jeg skal påstå at jeg har studert rettsdokumentene i detalj, vil jeg anta at det var “resultater av forskning” om historisk bruk av utmarka som var utslagsgivende.
Poenget mitt er at når forskningen viser at noen (samer eller ikke-samer) har mistet en rett til verdier som tidligere var i deres eie, så må det da vel være legitimt å ta dette opp til debatt, eventuelt til rettsvesenet?

Ole sier “at når forskningen viser at noen – samer eller ikke-samer – har mistet en rett til verdier som tidligere var i deres eie, så må det da vel være legitimt å ta dette opp til debatt, eventuelt til rettsvesenet?”

Nei, det er jeg ikke enig i. Dersom en slik verdi, eksempelvis bruk av et utmarksområde, ligger så langt tilbake i tid at det må forskning til å for å påvise det, syns jeg ikke at nålevende etterkommere av disse brukerne skal kunne kreve denne bruksretten tilbake. I så fall søker man å bøte på en urett ingen lenger husker, gjennom å gjøre ny urett mot folk som lever idag. Etter mitt syn bør en slik tidligere bruk være såpass nær i tid at også nålevende generasjoner er kjent med denne, gjennom muntlige overleveringer. Det bør også være et krav at tap av slik tidligere bruksrett aldri har blitt akseptert, verken av de som opprinnelig hadde den, eller deres etterkommere. Nåtidige brukere må med andre ord være inneforstått med at deres bruksrett aldri har vært alment anerkjent.

Når man eksempelvis finner spor av samisk bosetning på Dovre, i Valdres, Uppsala, Båtsfjord eller andre steder, så er det artig og spennende for oss som er interessert i historie. Men det skal selvsagt ikke ha noen rettighetspolitiske implikasjoner. Verdien av slike funn ligger på det vitenskapelige plan. Vi får et klarere og mer korrekt bilde av svundne tider. Men rettsvesenet bør aldri legge vekt på slike forhold i en eventuell tvist mellom mennesker eller grupper som lever idag. For meg blir i hvert fall det absurd.

Til Jan-Erik Gaup:
Når du nevner Dovre, Valdres, Uppsala og Båtsfjord, var det ikke slike historiske – eller rettere sagt – arkeologiske eksempler jeg tenkte på. Hvis noen er redde for at samer skal gjøre krav på “rettigheter” på grunnlag av slike eksempler, kan de bare slappe av. Norsk rettsvesen vil ikke kunne gi rettigheter på slikt grunnlag. Det er ikke holdepunkter i norsk lov for det. Derimot kan vi ta et annet eksempel: Finnmarkskommisjonens arbeid med å kartlegge eventuelle rettigheter for ei bygd eller personer der vitner kan oppdrives. Vitner kan være folk som husker at et område har vært i bruk som bygdealmenning og hørt tale om at slik har det vært i generasjoner, gjerne understøttet av skriftlig materiale. Du skal huske på at Kongen (Staten) i sin tid konfiskerte all eiendom i Finnmark. Bare de som hadde fått registrert privat eiendom hos dansk-norske myndigheter fikk beholde det. Det var gjerne innflyttere sørfra og kvener. Sjøsamer som hadde bodd i på eiendommer i landsdelen i utallige generasjoner, måtte søke Staten om utmål.
Jeg vil gjerne peke på et annet problem i Finnmark. Det gjelder rettigheter til å ha rein i kyststrøkene for folk som bor der. Det er et faktum at det for bare noen generasjoner siden ble gjetet rein året rundt i kyststrøk av Finnmark. Eierne av reinflokken kunne være både norske kjøpmann, embetsmenn og sjøsamer. Slike rettigheter er forsvunnet med et “pennestrøk”. De som nå har slike rettigheter var opprinnelig “svensk-samer”.
Det tredje jeg vil nevne er fiskerettigheter til fjordfiskerne. Dette var opprinnelig en sjøsamisk rettighet, men nå foreligger det et forslag om at det skal gjelde “fjordfiskere” av alle etnisiteter. Det er altså ikke slik at hvis sjøsamene får anerkjent sine historiske fiskerettigheter, så vil bare de som er mer enn 50% sjøsame få slike rettigheter. Det er jo vel kjent at mesteparten av innbyggere i Finnmark er multietnisk, så det går absolutt ikke an å skille noen slags rettigheter på grunnlag av etnisitet. Hvis forskning på samisk historie skulle få noen positive konskvenser i Finnmark, vil det komme alle innbyggere til nytte i det området eventuelle rettigheter gjelder.
Til slutt vil jeg si at den forskningen som Jan Hansen og andre viser til i denne sonen, Samisk historie, ikke er egnet til å fremme slike krav som jeg har nevnt ovenfor. Denne forskningen er av ren historisk interesse. Jeg tror ikke noen i denne sonen som er positiv til og interessert i denne forskningen på noen måte har en baktanke om at “dette skal vi bruke for å fremme samiske krav”! Slike påstander grenser til noe som kalles paranoid.

Veldig bra redegjørelse fra Ole, dette! Han baserer sine innlegg på kunnskap og forståelse. Slik vil vi ha det!

Jarl H. skriver

“Etter det jeg vil huske, så trekker han [Qvigstad] den slutningen(etter å ha gitt en omfattende oversikt over lappiske stedsnavn og deres opprinnelse med at de lappiske stedsnavnene ute med kysten i all hovedsak et resultat av låneord fra norske stedsnavn, mens det øker på innover i fjordene med unike lappiske stedsnavn, og på innlandet dominerer de unike lappiske stedsnavnene nærmest totalt”

Jeg har nå fått bladd litt i de to bøkene du her henviser til. Det du skriver ovenfor her stod kun i den utgavens om omhandlet samiske stedsnavn i Troms. Og selv om det ikke stod i den utgaven som omhandlet Finnmark og Nordland så gjelder dette vel sikkert også Nordland. Jeg er derimot adskillig mer skeptisk til ditt bevisste eller ubevisste forsøk på å få dette til også å gjelde i Finnmark. De fleste større øyer ute ved kysten har faktisk særsamiske navn.

Sállan – Sørøya
Sállan – Skogerøya (Sør-Varanger)
Fála – Kvaløya (Hammerfest)
Iccat – Ingøy
Sievju – Seiland
Dávdnesálla – Store Tamsøy (Porsanger)

Jarl H. skrev videre:

“Awju er for øvrig det oldnordiske ordet for øy. Det ordet finner du igjen i en rekke samiske navn på øyer. Máhkarávju er et slikt eksempel. Dette må bety at ordet ble tatt inn i det samiske språket før vikingetiden”

Det kan være men jeg føler meg ikke helt overbevist når en finner sisteleddet -ávju i samiske stedsnavn som Ráhkerávju (Kvalsund), Sáltesávju (Veines) og Gáske Ávju (Hasvik). Ingen av disse viser til en øy men synes å kunne kobles til det samiske ordet for egg, skarp kant. Det er også stedsnavnsmateriale forbundet med ávjo i tilsynelatende samme betydning Kautokeino, Karasjok og Porsanger kommune f.eks Ávjovarri det gamle navnet på Karasjok kommune.

Hvis vi ser på spredningen og etymologien til ordet ávju så har nesten alle de samiske språk dette ordet. Det ser ut å ha sitt opphav i proto-skandinavisk aujo så ordet kan ha blitt lånt inn i proto-samisk allerede i urnordisk tid. Men jeg stusser over at etymologien for det proto-germanske aujo i betydning ting på vannet som igjen kommer fra proto-indoeuropeisk akwa i betydningen vann. Hvordan har dette ordet kommet til i betydningen egg, skarpt kant på samisk?

Kilde: Oppslag Ávju – Álgu samisk orddatabase
Kilde: Online Etymolgy Database
Kilde: Norgesglasset – Kartverket

Tillegg til egen kommentar ovenfor. Jeg har nå sett på listen over øynavn i Troms som ifølge Qvigstad skulle være lånt til samisk fra norsk. Jeg tror denne listen er moden for en ny gjennomgang ut fra ny kunnskap. Vi vet fra nyere forskning at det tidligere navnet på Kvaløya i Troms Salerøen nok har kommet fra det samiske navnet på øya Sallir (Aikio 2004). Jeg ser også andre samiske stedsnavn som Qvigstad mener skal ha vært lånt fra norsk men hvor ny gjennomgang av språkforskere kanskje kan være på sin plass ut fra endingen -ir som finnes i flere samiske stedsnavn. Jeg kan her nevne Andørja i Ibestad som på gammelnorsk ble kalt Andyrja. Det samiske navnet på denne øya var Addir. Ifølge Norsk Stadnamnleksikon så er det norske navnet usikkert tolka og ingenting nevnt om det samiske navnet. Så har vi også øya Kågen ved Skjervøy som kaltes Gavvir på samisk. I leksikonet er Kågen utolka men det samiske navnet oppgis kanskje komme fra samiske gávva som betyr bøying, svinging, bukt.

Hvis Addir viser seg å være et opprinnelige navnet så vil det være mulig å strekke et belte av samiske stedsnavn med -ir endingen fra sydlige Troms til Giehkir også kjent som Fiskerihalvøya rett øst for russegrensen.

Til Jan:

Det tør være kjent at at alle samiske stedsnavn som ender på “-ir” er av paleoeuropeisk rot (Aikio 2004), og betegner et høytragende fjell.

Det er trolig også riktig, som du sier, at Fiskerhalvøya ble omtalt som “Giehkkir” i en svunden tid. I min barndom bar den imidlertid navnet “Giehkkir-njarga”, – altså “Giehkkir-neset”.

Men om man betrakter denne halvøya fra en båt på Varangerfjorden, ser man at den er rimelig flat. Det finnes ingen fjelltopper der. Det dreier seg kun om en flat landtunge som strekker seg rett ut i havet.

Det vi imidlertid vet, er at landet rundt Fiskerhalvøya er svært urent. Det er knapt mulig å låre en båt der, med mindre man er lokalkjent.

Men hvordan de kunne kalle denne halvøya “Giehkkir”, er for meg uforståelig.

Kan hende Giehkkir-njárga da er et sekundært navn for the urene omkringliggende områdene du beskriver i betydingen nesset ved Giehkkir? Uansett i de andre tilfellene jeg nevner så har Áddir flere høye fjell på over 1000 meter og det samme har Gavvir.

Jan Hansen skriver: “Hvis du mener å ha holdepunkt i empiri for (noe annet en kun et ukritisk og ensidig anvendelse av et teoretisk rammeverk om navnegivning av utgrupper) at Ottars finner ikke skulle være samer så for du fremsette skikkelig argumentasjon på det som tar hensyn til den virkelige verden. Det er nå engang slik at det er den som fremsetter påstanden som faktisk har bevisbyrden spesielt når påstanden går på tvers fra konsensus og kunnskap fra en rekke vitenskaper.”
Til dette er følgend eå bemerke:

1. Jeg trenger vel ingen empiri for å si at man ikke vet om Ottar mente same når han sa finn eller ikke. Hansen har i hvert fall ikke overbevist meg om at han har rett (selv om han kan ha rett) i sin påstand. Det er Hansen som påstår, jeg som tviler, så det er Hansen som må frambringe empirien, ikke tvileren. Ellers snus enhver logikk på området når det gjelder påstander og tvil. Bevisbyrden ligger på den som påstår og det gjør uten tvil Jan Hansen kategorisk.

Det Hansen skriver i sitt forsøk på å belegge at Ottar mente same når han sa finn, er en teori eller spekulasjon som er omentrent på samme nivå som det Wallerström er på når det gjelder å belegge sin teori/spekulasjon. (og jeg har ikke påstått at Wallerstrøm har rett i sin spekulasjon.)

2. Hansen argumenterer også med at det må være rett at Ottar mente same pga “konsesnus”.(Konsensus blant hvem?) Dette er ikke et vitenskapelig argument, men et politisk argument fra Hansen sin side – “flertallet har rett”…

Hvis det er noen steder hvor ordtaket: “En person kan ha rett mot en hel verden” gjelder så er det i vitenskapen." Og vitenskapshistorien er sannelig full av eksempler på at “konsesus” har eksistert i saker som det senere har vist seg ikke holdt mål. (Det var jo i sin tid “konsensus” om at jorda er flat.)

Og så det viktigste. Makthavere har til de grader benyttet seg nettopp “konsensus”-argumentet for å piske til underkastelse dissidenter. Dette har skjedd i særlig grad under regimer med ideoligier som ikke akkurat er kjent for å sverme for den vitenskapelige frihet, eller tankens frihet over hodet.

Jan Hansen argumenterer her “makthaversk” og ikke vitenskapelig. (Med Fakta og logikk.)

Og til slutt: Hvem er denne Jan Hansen? Er det en reell person eller et psevdonym?

Til det med Fiskerhalvøya:

Fra en båt på Varangerfjorden ser den ut som en flat tange. Men det er jo tross alt bare spissen vi ser fra norsk farvann. Lenger inn har den både høydedrag og fjell. Trolig finnes det et fjell med navnet “Giehkir” sør på halvøya, eller på fastlandet innenfor, som har gitt neset sitt navn. Jeg har noen gamle NATO-kart over området, men de gir ikke svar. Skal kikke nærmere på dette etterhvert.

Svar til Jarl H.

“Jeg trenger vel ingen empiri for å si at man ikke vet om Ottar mente same når han sa finn eller ikke.”

Samenes Histore (Olsen og Hansen 2004) hvor mye ulikt stoff blir problematisert skriver iallefall så at Ottars finner var samer og de har tatt hensyn til den teoretiske utgruppenavn problematikken.

Det er som jeg skrev tidligere at man ikke kan bruke ukritisk teoretiske rammeverket for utgruppenavngivning uten å ta hensyn til tilgjengelig kunnskap fra andre vitenskaper som lingvistikk, arkeologi, historiske kilder og genetikk. Det blir derfor feil å si at man ikke vet om Ottar mente same eller ikke i begrepet finn. Det kan man faktisk si noe om ut fra tilgjengelig kunnskap i de nevnte vitenskaper. Eksempler på ting vi faktisk vet per dags dato er:

1) Historiske skriftlige kilder som referer til finn som samer eksplisitt fra 1500-tallet frem til moderne tid. Finner i tidligere kilder beskrives like de kjent fra senere tid og i stor grad overlappende med det kjente samiske utbredelsesområdet.
2) Samisk språkhistorie forteller oss ut fra analyser av uavhengige låneord og lån av stedsnavn i de samiske språk fra urnordisk tid og fremover at samisk språk har vært i bruk i sitt kjente utbredelsesområde siden urnordisk tid (200-500 e.kr).
3) Samisk arkeologi går tilbake fra nyere tid til 2000-2500 år tilbake.
4) Samisk mitokondria har en tidsdypde på 7 500 år.

Summen av denne kunnskapen gjør det vanskelig å komme med kommentarer som Jarl H. nettopp kom med om f.eks Ottars finner. Hvis en skal utfordre denne kunnskapen så må det legges frem empiri som sier noe annet og ikke bare løse udokumenterbare påstander.

Jarl H. skrev:

“Hansen argumenterer også med at det må være rett at Ottar mente same pga ‘konsesnus’.(Konsensus blant hvem?) Dette er ikke et vitenskapelig argument, men et politisk argument fra Hansen sin side – flertallet har rett…”

Jeg forstår ut fra dette at vitenskaplig konsensus er et problem for Jarl H. og at han derfor har behov for å omdefinere begrepet til et politisk begrep eller kanskje et skjellsord slik at han kanskje ikke trenger å ta hensyn til det.

Det er slik at all forskning på følge vitenskaplig metode. Det vil si at det skal være redelighet i forhold til metode og datagrunnlag. Det skal være mulig å reprodusere både metode og datagrunnlag slik at andre forskere kan gjenomgå materialet i ettertid. Hvis denne gjennomgangen av metode og datagrunnlag av andre forskere over tid kommer til den samme tolkningen så styrkes denne tolkningen og man kan si at det oppstår vitenskaplig konsensus. Tolkningen må ta hensyn til tidligere og annen kunnskap. Hvis de derimot kommer til andre tolkninger ut fra samme metode og datagrunnlag så har man altså ikke konsensus og man har da usikkerhet om den kunnskapen man forsker på. Men kunnskap er som kjent alltid i utvikling i metode og et bedre datagrunnlag. Ny forskning kan legge til nyanser i tidligere forskning eller det kan avvises totalt.

Så det at man i vitenskaper har konsensus har ingenting med politikk og konspirasjoner å gjøre slik Jarl H. kanskje vil men samstemmighet i tolkningen innen de vitenskaplige miljøer.

Jan Hansen prøver å belegge at Ottar mente same når han sa finn. La meg ta en kritisk gjennomgang av hans/hennes argumentasjonsrekke.

Han/hun skriver:

“Samenes Histore (Olsen og Hansen 2004) hvor mye ulikt stoff blir problematisert skriver iallefall så at Ottars finner var samer…” Dette dokumentere ikke noe som helst. Det er bare en fattig henvisning til hva Olsen og Hansen har spekulert seg til. Jeg har for flere år siden lest denne boken og ble ikke overbevist av det de hadde å fortelle, om at finner = samer i Ottars beretning.

Hansen skriver: "Historiske skriftlige kilder som referer til finn som samer eksplisitt fra 1500-tallet frem til moderne tid. " Javel, men Ottar levde 600 -700 år tidligere, så hvordan dette kan være et argument/bevis for at Jan Hansen har rett, er ubegripelig.

Videre skriver han/hun: “Finner i tidligere kilder beskrives like de kjent fra senere tid og i stor grad overlappende med det kjente samiske utbredelsesområdet.” Legg merke til at her er Hansen blitt vag. Det er ikke noen opplysninger om eksplisitt viten som støtter opp om Hansens påstand. Og det at det kjente bosetningsområdet til samene i stor grad overlapper betegnelsen på grupper som kalles finner er ikke noe bevis på at finner den gangen betydde bare samisk etnisitet.

Hansen kriver: “Samisk språkhistorie forteller oss ut fra analyser av uavhengige låneord og lån av stedsnavn i de samiske språk fra urnordisk tid og fremover at samisk språk har vært i bruk i sitt kjente utbredelsesområde siden urnordisk tid (200-500 e.kr).”

Ja, men det må jo bety at også andre etnisiteter har bebodd
områdene i denne tiden. Før jordbruket kom til et område, levde jo også andre folkegupper av å FINNE det de trengte til sitt utkomme. Opplysningen beviser derfor aldeles ikke at finn = same i Ottars beretning.

Hansen skriver: “Samisk arkeologi går tilbake fra nyere tid til 2000-2500 år tilbake.” Opplysningen beviser selvsagt ikke at finn = same i Ottars beretning.

Hansen skriver: “Samisk mitokondria har en tidsdypde på 7 500 år.” Også denne opplysningen beviser selvsagt ikke at finn = same i Ottars beretning.

Når de enkelte opplysninger hver for seg ikke er noe bevis, så er selvsagt summen av opplysningene heller ikke noe bevis.

Saken er den at når vi er så langt tilbake i tiden som på Ottars tid, så er vi så langt inne i den historiske tåka at det er vanskelig, eller rett og slett umulig, å bevise noe slikt. Og skal man påstå noe bastant (finn = same i Ottars beretning) slik som Jan Hansen gjør, så må dette bevises. Da holder det ikke en gang med “sannsynligvis” eller “antagelig”.

Og å sannsynliggjøre noe, er slettes ikke det samme som å bevise noe, i vitenskapelige sammenhenger.

Jan Hansen skriver “Så det at man i vitenskaper har konsensus har ingenting med politikk og konspirasjoner å gjøre slik Jarl H. kanskje vil men samstemmighet i tolkningen innen de vitenskaplige miljøer.”

Nei, konsensus i et vitenskapelig spørsmål har selvsagt ikke noe med politikk å gjøre. Men å benytte seg av en eventuell konsensus, som et argument i en debatt, er å argumentere som i politikken. “Flertallet/alle mener at…”

Å føre fram en opplysning om en eventuell konsensus i et spørsmål, er ikke noe vitenskapelig argument, men bare en opplysning om hvor stor oppslutning en bestemt forståelse har.

Å argumentere med konsensus i en debatt, kan oppfattes som en herskerteknikk som går ut på å si til en tviler eller kritiker at… “du kan vel ikke mene at alle/så mange tar feil?”

At Hansen ikke forstår dette er underlig.

Hansen skriver “Så det at man i vitenskaper har konsensus har ingenting med politikk og konspirasjoner å gjøre slik Jarl H. kanskje vil..”
Konspirasjoner? Det har jeg ikke vært inne på , men jeg vil minne Hansen om at det er svært mange konspirasjonsteorier som i ettertid har vist seg å stemme….

Jarl H. skrev

“Å argumentere med konsensus i en debatt, kan oppfattes som en herskerteknikk som går ut på å si til en tviler eller kritiker at… “du kan vel ikke mene at alle/så mange tar feil?”

Hvis du oppfatter det slik at det er hersketeknikk å få opplyst at det er vitenskaplig konsensus i et felt så er det jo beklagelig men ikke noe jeg kan gjøre noe med det. Hvis en skulle følge Jarl H. råd her vlle det jo etterhvert blitt vanskelig å kommunisere at det faktisk er konsensus i et felt for en ville straks bli stemplet som anvender av hersketeknikker, men det er vel kanskje hele hensikten med uttalelsen ovenfor.

Det er nå engang slik at kunnskap skal baseres på reproduserbar metode og datagrunnlag, altså ut fra det vi kan observere. Hvis flere forsker over tid og i mange forskjellige institusjoner i inn- og utland kommer den til den samme tolkningen så er det slik at dette styrker tolkningen og en for konsensus.

Hvis en tviler eller kritikker mener at den eksisterende tolkningen er feil og har en ny tolkningn så må det argumenteres ut fra reproduserbar metode og datagrunnlag slik at andre forskere utføre en fagfellevurdering tilsvarende konsensus for den tidligere tolkningen. Hvis den nye tolkningen ut fra observasjonene overlever fagfellevurderingene så vil den nye tolkningen etableres som konsensus.

Noe slikt har jeg ennå tilgode å se når det gjelder at Ottars finner ikke skulle være samer og det overrasker meg ikke ut fra det som eksisterer av tilgjengelig kunnskap fra forskjellige vitenskaper. Jarl H. har i den forbindelse ikke prestert annet å refere naivt og ukritisk til et problematiserende teoretisk rammeverk i forhold til navngivning av utgrupper som benyttet riktig er et viktig problematiserende verktøy men hvor han ikke tar hensyn til eksisterende kunnskap om samisk historie fra historiske kilder, historisk lingvistikk, arkeologi og genetikk.

I Jan Hansen sin opplisting om hvorfor han mener at finn= same i Ottars beretning kom konsensus. Jeg oppfattet det som et argument og ikke som bare en opplysning. Jan Hansen må presisere at hans/hennes påståtte konsensus bare er en opplysning og ikke et argument, og dermed irrelevant som begrunnelse for at påstanden hans/hennes er riktig, om jeg skal tro på han/henne om at så er tilfelle.

At det er en konsensus omkring en oppfatning er ikke noe bevis på at oppfatninger er riktig. Det er bare en opplysning om at det er en enighet om oppfatningen.

At jeg er en skeptisk person som ikke automatisk tror på påstander og er kritisk til om opplysningene og logikken som følger med, for å begrunne påstanen holder vann, får bare Jan Hansen mislike. Han har ikke overbevist meg om at hans/hennes påstand er riktig og det er nå engang det som teller.

Spm. til Jarl: Hva er hensikten med denne bruken av han/hun? For meg ser det ut som at det gjøres på en systematisk måte og det antyder at du vet noe vi andre ikke vet, eller så vil du at vi andre skal bli usikre. Den som vil kalle det en hersketeknikk kan egentlig ikke klandres.

Jarl H. skrev:

“Dette dokumentere ikke noe som helst. Det er bare en fattig henvisning til hva Olsen og Hansen har spekulert seg til. Jeg har for flere år siden lest denne boken og ble ikke overbevist av det de hadde å fortelle, om at finner = samer i Ottars beretning.”

Jeg for her nevne at deres tolkning ikke på noen måte er ny. Den eksisterte allerede for 100 år siden bl.a i Amund Hellands i kapittelet Finner og ren i sin topografiske beskrivelse av Tromsø amt utgitt 1899. Så at disse skulle basere dette på spekulasjoner fra Olsen og Hansen for utelukkende stå på Jarl H. regning.

“Historiske skriftlige kilder som referer til finn som samer eksplisitt fra 1500-tallet frem til moderne tid.’ Javel, men Ottar levde 600 -700 år tidligere, så hvordan dette kan være et argument/bevis for at Jan Hansen har rett, er ubegripelig "

Det kan være ubegripelig for Jarl H. men nå kan man altså dokumentere at begrepet ble brukt om samer fra det sørsamiske til det østsamiske området fra 1500-tallet og fremover. At begrepet har vært knyttet eksplisitt til samer i minst 500 år i det enorme området fra det sørsamiske og nordover til det østsamiske er her ikke uten betydning for hvordan en tolker begrepet lengre tilbake i tid hvor eksplisitte definisjoner ikke forekommer i skriftlige kilder. At samisk språk det språket som knyttes til finnene eksplisitt de siste 500 år kan dokumenteres å ha blitt brukt i området som Ottar var bosatt og videre nordover siden urnordisk tid (200-500 e.kr) støtter ytterligere at finn begrepet må knyttes til samer. Det samme kan en si om samisk arkeologi.

““Finner i tidligere kilder beskrives like de kjent fra senere tid og i stor grad overlappende med det kjente samiske utbredelsesområdet.” Legg merke til at her er Hansen blitt vag. Det er ikke noen opplysninger om eksplisitt viten som støtter opp om Hansens påstand. Og det at det kjente bosetningsområdet til samene i stor grad overlapper betegnelsen på grupper som kalles finner er ikke noe bevis på at finner den gangen betydde bare samisk etnisitet. "

Her er i grunn det samme svaret som ovenfor men med et tillegg: hvilke andre etnisteter er det han da tenker på? Ut fra lingvistisk forskning er det lite holdt for at annet en norrønt og samisk ble brukt i dette aktuelle området på den tiden. Det paleo-europeiske substratet fra den tidligere jeger og fangstbefolkningene som vi finner i samisk og tildels i norrønt ble tatt opp på et mye tidligere stadium i jernalderen så det er ikke relevant i forhold til denne problemstillingen.

“’Samisk språkhistorie forteller oss ut fra analyser av uavhengige låneord og lån av stedsnavn i de samiske språk fra urnordisk tid og fremover at samisk språk har vært i bruk i sitt kjente utbredelsesområde siden urnordisk tid (200-500 e.kr).’ Ja, men det må jo bety at også andre etnisiteter har bebodd områdene i denne tiden. Før jordbruket kom til et område, levde jo også andre folkegupper av å FINNE det de trengte til sitt utkomme. Opplysningen beviser derfor aldeles ikke at finn = same i Ottars beretning. "

Viser til svaret ovenfor, hvilke andre etnisteter skulle det her være snakk om i det geografiske området på den tiden? Jeg tviler sterkt på at finnene skulle vise til norrønn-talende fangstfolk. Ottar beretter jo at disse finnene snakket et språk som hadde likheter med bjarmenes språk. Dette betyr jo at finnene snakket et enhetlig språk på den tiden og at språket var beslektet med bjarmenes språk som jeg har forstått ut fra nyere forskning kobles til finsk beslektet språk. Dette stemmer bra med den kjente samiske språklige spredningen på den tiden vi kjenner fra historisk lingvistikk og det stemmer bra med at samisk språk er beslektet med finske språk.

“Hansen skriver: ‘Samisk arkeologi går tilbake fra nyere tid til 2000-2500 år tilbake.’ Opplysningen beviser selvsagt ikke at finn = same i Ottars beretning. "

Viser her også til tidligere svar. Jeg har tidligere vist til at det er mulig å dokumentere eksplisitte henvisninger til at finner er samer i historiske kilder tilbake til 1500-tallet. At en finner arkeologisk kontinuitet fra denne tidsperioden nettopp fra de som ble kalt samer (eller finner ) i historiske kilder og at denne arkeologiske kontinuiteten strekker seg tilbake til Ottars tid og lengre tilbake i tid er selfølgelig av betydning i forhold til tolkningen av Ottars finner som samer.

“‘Hansen skriver: “Samisk mitokondria har en tidsdypde på 7 500 år.’ Også denne opplysningen beviser selvsagt ikke at finn = same i Ottars beretning”

De genetiske dataene viser at samene (som tidligere ble kalt finner) har tidsdybde i området som går langt tilbake i tid. Dette støtter selfølgelig kontinuerlig tilstedeværelse i området som går tilbake til Ottar tid og videre.

“Saken er den at når vi er så langt tilbake i tiden som på Ottars tid, så er vi så langt inne i den historiske tåka at det er vanskelig, eller rett og slett umulig, å bevise noe slikt. Og skal man påstå noe bastant (finn = same i Ottars beretning) slik som Jan Hansen gjør, så må dette bevises. Da holder det ikke en gang med “sannsynligvis” eller “antagelig ”.

Jeg har ikke med dette noe mål om å overbevise Jarl H. om noe som helst. Han kan for min del tro det han tror, men det han tror er ikke iallefall ikke basert på viten som han har visst med sitt innlegg her.

Til Bønå. Han/hun?

I et tidligere innlegg på tråden skrev jeg.“Og til slutt: Hvem er denne Jan Hansen? Er det en reell person eller et psevdonym?”

Ikke har "Jan Hansen kommentert dette/svart, og ikke har andre kommentert dette/svart på mitt spørsmål. Jeg har derfor trukket den slutning at Jan Hansen er en psevdonym. Og er det et psevdonym så kan vedkommende person som skriver under navnet Jan Hansen være enten en han eller en hun. For øvrig så mistenker jeg nå denne Jan Hansen for å være samme person som en viss NN på en tidligere kventråd.

Jan Hansen kverner på de samme argumenter. Han/hun har derfor fortsatt ikke overbevist meg om at finn = same i Ottars beretning. Så lenge han/hun ikke løfter fram nye opplysninger, så finner jeg det derfor ikke formålstjenelig å diskutere dette videre . Det blir bare ørting og drøvtygging på gammel halm.

Det er som sagt ikke et mål for meg å overbevise Jarl H. om noe som helst for han har jo sin tro som jo han har all rett til å ha men tro det er ikke alltid det samme som viten. Jeg registrerer at Jarl H. ikke har kommet med noen egentlige faglige innsigelser på det jeg har kort oppsumert vi vet om samenes historie fra diverse vitenskaper i kommentarene ovenfor som også gjelder i de områdene og tiden Ottar levde og virket. Det eneste som er blitt presentert av Jarl H. er et teoeretisk rammeverk for utgruppenavngivning hvor han ikke på noen måte tar hensyn til det vi fakitsk vet av samisk historie i dette området som Ottar virket for vi kan faktisk knytte både språk, arkeologi og historiske kilder til de som ble kalt finner.

Det sagt så er det alltid bra å stille kritiske spørsmål selv om Jarl H. ikke har tatt særlig utgangspunkt i det vi faktisk vet fra forskellige vitenskaper som berører samisk historie og dermed ikke kan sies å være særlig godt begrunnet så fikk han meg til å gjennomgå noe av det materiale jeg kjenner til fra før og søk etter forskning som har gått nærmere inn på akkurat Ottars reise. Det viser seg å ha vært lenge kjent at det er samisk språkstoff i Ottars beretning.

Jeg har tidligere nevnt at ut fra Ottars beretning så kunne han fortelle at finnene snakket et språk som liknet på bjarmenes språk. Ut fra andre fortellinger eller sagaer om bjarmlandsferder så vet vi at de hadde en gud de kalte Jumali. Dette ordet knyttes til finske språk. Så fra dette så kan vi konkludere med at finnene og bjarmene snakket beslektetede språk som jo både samisk og finsk er. Ottar forteller også at finnene snakket et eget språk som må bety at språket var enhetelig på den tiden og ikke oppslittet i flere språk som en kunne forvente hvis finnene tilhørte en sekkekateogori med flere etnisteter. Jeg kan her nevne at samenes eldste nedskrevne egenbetegnelse ikke går tilbake til 1500-tallet som jeg selv har trodd men tilbake til før 1000 e.kr i Vatnsdæla saga. Hvor finnene som gjorde en sjelereise til Island betegnet seg selv som semsveinar hvor forleddet sem- viser til samens egenbetegnelse og sisteleddet til unge gutter, unge menn.

Så er det slik at begrepet terfinner i Ottars beretning førsteledd ter- viser seg å være lån fra proto-samisk tarja. Ottar har med andre ord lånt førsteleddet fra ter- fra samisk for å skille ut de andre finnene fra terfinnene som bodde øst på Kolahalvøya. Videre når det gjelder ordet boermas og bjarmer så er det uklarheter. Ordet er ofte blitt forklart som lån fra østersjøfinsk til norrønt fra ordet perämaa, men her er det stilt spørsmålstegn om dette kan være riktig inntil helt nylig. Problemet er at det eksisterer både norrønne og samiske ord som likner og har etymologier. I norrønt har en ordet barmr betydningen kant/rand. I samisk eksisterer ordet i flere samiske språk men ulike betydninger. Så sent som i avhandlingen av Saariviki fra 2006 stilles det spørsmål om ordet virkelig kan være lånt fra finsk. Det samiske ordet er generelt betraktet som et låneord fra norrønt, men som artikkelen nedenfor så trengs det mer forskning til for å finne det egentlige opprinnelsen til ordet. Hva som kommer ut av dette for tiden vise.

”A migratory bird in North Saami is bárpmuloddi, and a wintering place for migrating birds is bárpmurikka or bárbmu. The word bárbmu also has the meaning of paradise , where people the size of midgets are supposed to dwell. The word is not found in other Saami languages, but there is an exact phonetic equivalent in South Saami: baarmoe, which means cliff . The same form is found in Ume Saami in the sense of steep river bank , and both meanings are recorded in the Lexicon Lapponicum of 1780. The present meaning in North Saami seems to have developed from the sense horizon, place where earth and sky meet . Like other northern peoples, the ancient Saami thought that for the winter migratory birds flew through a hole in the sky on the horizon. This same view of the world is reflected in Finnish folk tales about lintukotolaiset bird-homers or (taivaan)ääreläiset horizon folk . They too were dwarfs because they lived at the point where the earth and the sky met.

According to the general view, the Saami word is a Scandinavian borrowing, and the closest corresponding word is the Old Norwegian barmr seam, edge, hem . The same word family includes the South Saami baarmeldahke (baarmeldeh) turn-up, hem and baermedh to edge, hem . Phonetically, the word family would also fit with the Baltic-Finnic word family represented by the Modern Finnish päärme hem , päärmätä to hem . It would require further research to ascertain whether the Early Proto-Finnic *pärmä(-) is an ancient Germanic loan word or whether the Old Norwegian word is a borrowing from Saami.”

Kilde: Bárbmu – SENC

Via internett kunne jeg lese:
“Ottar er blitt brukt som et bevis på en gryende nasjonal tilhørighet på slutten av 800-tallet. Dette tilbakevises av blant andre arkeolog Terje Østigård som mener at Dette synet på etnisitet og hvordan man kan analysere etnisitet i fortidige samfunn, representerer en slutningsrekke av faktafeil og begrepssammenblandinger ut fra en antropologisk og arkeologisk forståelse av hva etnisitet er.” Jeg kunne ikke ha sagt meg mer enig. Feiltolkninger og feilslutninger av historiske kilder er ikke uvanling blant mennesker som har en politisk agenda, både blant samiske og norske politikere.

Historikeren Bård A. Berg gir en god redegjørelse i sin artikkel “Forestillingen om en samisk nasjon”, for hvordan politikere (og andre) misbruker historiske kilder for å fremme sitt politiske syn. De som ønsker å lese artikkelen finner den i: Bård A. Berg og Einar Niemi (red): Fortisforestillinger – Bruk og misbruk av nordnorsk historie, Rapport fra det 27.nordnorske historieseminar på Hamarøy 27-29.09.2002: Skriftserie for Institutt for historie, Universitetet i Tromsø nr.4.

Det Harald KW viser til uttalelse fra Terje Østigård er en pågående diskusjon som foregår internt i det arkeologiske forskningsmiljøet, men han tar seg ikke anstrangelsen med å balansere kritikken. Arkeolog Jostein Bergstøl svarer på dette i en artikkel sitert nedenfor Samisk arkeologi og politikk. Jeg oppfatter dette når jeg leser det nå som en pågående debatt på en akse hvor på den ene ekstreme siden siden ikke ønsker å tilknytte arkeologi til etnisiteter i det hele tatt versus på den annen eksteme side at en kan tilknytte arkeologi til nåværende etnisteter som nærmest evige størrelser langt tilbake i tid. Slik jeg oppfatter det så er begge ytterkantene ikke riktige men at “sannheten” er et sted i mellom avhenging av hvilke tidsperspektiv en diskuterer.

“Mest tydelig i kritikken var Terje Østigård (2001), som i sin bok Norge uten nordmenn: En antinasjonal arkeologi tok et oppgjør med den nasjonale arkeologien i Norge. Den forvaltningsinitierte arkeologien er i hans forståelse nasjonalistisk. Jeg er enig med Østigård i at kulturminneloven, og dermed også dens forvaltning, er nasjonalt begrunnet og forankret. Jeg følger ham likevel ikke hele veien for jeg tror faktisk at det er behov for identitet. Og jeg mener at det heller ikke er verken mulig eller ønskelig å forske i dybde på et områdes historie uten å måtte forholde seg til kulturell identitet.

Østigård kaller produksjonen av den norske forhistorien for etnonasjonalisme. Mye av kritikken er både viktig og berettiget når det gjelder den nasjonale identitetsbyggingen som arkeologien har vært og er en del av, både i Norge og andre land. Dette er særlig problematisk når nasjonal identitet knyttes til en majoritetsbefolkning, men medisinen som foreskrives er etter min mening likevel forfeilet. Behovet for å identifisere seg med historien er stort, både hos minoritets- og majoritetsbefolkningene. Dette behovet vil ikke opphøre selv om vi som arkeologer går ut og formidler et annerledesparadigme. En identifisering knyttet til området i stedet for til forfedrene vil kanskje være en riktigere vei å gå, slik Terje Gansum (1999) har foreslått?
En slik tilnærming kan i alle fall være med på å hindre en ekskluderende identifisering. Thomas Wallerström (2008:62-63) argumenterer på lignende vis for å la være å navngi gruppene i forhistorien, og heller fokusere på den kulturelle utviklingen i området. Hans Bolin (1999:44-45) går enda lenger, og mener at etnisitetsforskningen kun er politisk motivert og at den dermed må avvises. Jeg er helt enig i at fokuset på den kulturelle dynamikken kan forsvinne dersom arkeologien blir redusert til kun å identifisere etniske grupper, men å utelate etnisitet som forskningsfelt blir å kaste barnet ut med badevannet (Bergstøl 2008:219). Det blir som å skulle diskutere likestilling uten å ha anledning til å benevne kjønnene.

I dannelse og reproduksjon av etniske identiteter er kategoriseringen av «oss» og «dem» en viktig komponent. Hvis man ikke skal definere en «norsk» eller «svensk» historie, hvordan kan man da definere en samisk? Om vi avstår fra å diskutere slike elementer i våre konstruksjoner av fortiden blir det heller ikke mulig å fortelle den samiske historien. På den måten kan den velmente kritikken mot nasjonalismen faktisk virke mot sin hensikt.
De siste tiårenes forskning og fagkritikk har vist oss at historieskrivingen de siste 150 årene har hatt en etnisk slagside, hvor det norske har blitt betonet på bekostning av det samiske. Et kritisk søkelys på vår arkeologiske praksis er ubetinget av det gode. Det blir lettere å oppdage skjevheter i forskningen og ivareta etiske aspekter. Hvis ikke samene skal få lov til å gjenreise sin historie vil dagens skjeve bilde bestå, og det antinasjonalistiske prosjektet vil bli nettopp nasjonalistisk."

Så avslutter han med den mistenkeliggjøringen samisk forskning opplever. Det har vi sett nok av på denne sonen. Se “Såpeboksen” eller denne tråden.

“Det er nok fremdeles slik at det å skrive det norske eller svenske folkets forhistorie oppleves som mer “nøytralt” enn å skrive en samisk. Man hører sjeldent argumenter om at det å skrive den norske historien kan være politisk ladete utsagn i kampen om rettigheter til land og vann. Kritikken mot de nasjonale arkeologiene er i så måte viktige bidrag til å bevisstgjøre oss som arkeologer, men det å unngå benevning av etniske grupper i forhistorien er etter min mening ikke en fruktbar vei å gå. Også i forhistorisk tid eksisterte oppfatninger av “oss” og “dem”, og etniske prosesser kan ha vært viktige drivkrefter i samfunnsutviklingen i forhistorisk tid. Det at stadig flere studier tar opp disse komplekse problemområdene normaliserer slik forskning, og gjør at det ikke blir så «farlig» å berøre etniske problemstillinger i fremtiden. Løsningen er etter min mening å ha kompleksiteten og fallgruvene klart for seg i hele forskningsprosessen, og levere en så balansert fremstilling man klarer. Så får forskeren akseptere at teksten lever sitt liv etter at den er publisert. Det viktigste er at vi som arkeologer har et reflektert forhold til arkeologiens rolle i samfunnet, og at vi gjennom hele den vitenskapelige prosessen er bevisst at våre utsagn om en fjern forhistorie faktisk kan ha politisk aktualitet også i dag."

Jeg må si meg helt enig med Østigård. Jeg har bemerket det tidligere, men mottatt kritikk i fra Ole B. Lile og Jan E. Gaup. Som tidligere vil jeg påstå at forskning er en subjektiv øvelse der forskeren forhåpentligvis ønsker å oppfylle de objektive idealene. Ole B. Lile er av den oppfattning at forsknings resultater er helt nøytrale, vel og merke så lenge de bekrefter det han tror på. Men sannheten er nok heller den at en del forskning bærer preg av bevisførsel som er farget av de enkelte forskningsmiljøers holdninger, i stede for objektive verdier. Jeg vil påstå at Karsten Adriansen avhandling var et forsøkte på å ta tyren ved hornene da han skrev om Finnmarks urbefolkning. Avhandlingen ble og blir fortsatt sablet ned da den blir ansett som en kritikk mot forskningsmiljøer og “vedtatte” sannheter.

Hvis vi ser på oversettelsen av Ottars reiseskildring, så gir den ingen faste holdepunkter i forhold til det hva han la i de forskjellige begrepene han brukte. Begrepers innhold og betydning er noe som forandrer seg over tid. Man kan ikke bruke dagens begreper, med dagens innhold for å beskrive fortidens mennesker. Ut i fra et slikt ståsted vil det være feil å bruke Ottars reisebeskrivelse som et bevis på etniske gruppers tilhold i forhold til dagens betydning av begrepene. Ut i fra et kulturelt ståsted (som nordmann) er jeg like lite i slekt med fortidens vikinger (nordboere) som dagens samer er i slekt med “finner” som drev jakt og fiske i Finnmark på Ottars tid.

Hva her dette med denne linken å gjøre? Det jeg forsøker å bevise er at konklusjoner ut fra historiske funn kan være feilaktige ut i fra personen, eller forskningsmiljøet, som trekker konklusjonen. Konklusjonen kan bli mer farget av personens ønsker enn de faktiske funnene personen besitter. Overskriften “Båtsfjord samisk språklig bygd i 1861” er et slikt eksempel. Enkel matematikk beviser at konklusjonen er misvisende sett i forhold til kilden som blir presentert i begynnelsen av artikkelen. En mer riktig konklusjon ville ha vært: Båtsfjord var både en norsk og samiskspråklig bygd i 1861.

Til Harald:

Jeg kan langt på vei si meg enig i mye av det siste innlegget ditt. Men jeg oppfatter ikke at avhandlingen til Karsten Adriansen “sables ned fordi den blir ansett som en kritikk mot forskningsmiljøer og vedtatte sannheter”. Slik jeg oppfatter det, led arbeidet hans nederlag fordi han prøvde å ikle det vitenskapelig autoritet, gjennom å bruke det som springbrett til et doktorat i arkeologi. I møtet med de krav som da må stilles, falt korthuset sammen. Avhandlingen var rett og slett ikke i nærheten av å etterleve forskningsmessig ABC.

Undertegnede ønsker at Adriansen skal anerkjennes som den samfunnsbyggeren han var i Båtsfjord. At han på sine eldre dager også søkte å sette spor etter seg på andre arenaer, bør vi bare se som en bekreftelse på at han var en ressursperson. Dernest skal vi se stort på at forsøket ble ubehjelpelig. Jeg syns Båtsfjord skal huske Karsten Adriansen som den aktverdige og oppriktige borgeren han var, innenfor de felt han behersket. Så glemmer vi at han i Livets Aften tok munnen for full.

Harald KW skrev:

“Men sannheten er nok heller den at en del forskning bærer preg av bevisførsel som er farget av de enkelte forskningsmiljøers holdninger, i stede for objektive verdier. Jeg vil påstå at Karsten Adriansen avhandling var et forsøkte på å ta tyren ved hornene da han skrev om Finnmarks urbefolkning. Avhandlingen ble og blir fortsatt sablet ned da den blir ansett som en kritikk mot forskningsmiljøer og ‘vedtatte” sannheter.’”

Svar:

Jeg synes det er merkverdig at du i samme setning kritiserer forskningsmiljøer for “fargede holdninger” for deretter fortsette med å berømme Adriansen for å ha forsøkt å ta tyrene ved hornene. Jeg tolker det som at du mener han forsøkte å avsløre disse “fargede holdningene” i forskningsmiljøene gjennom sin avhandling. Nå har jeg ikke selv lest boken, men jeg har tidligere lest en oppsumering av ham selv som tidligere var på nett. Spørsmålet blir jo da i lys av det du selv skriver om “fargede holdninger” har du noen gang lest boka? Jeg har dessverre ikke funnet noe tekst tilgjengelig på nett, men en partiorganisasjon kalt Nordisk Forsvar har trykket verket til sitt bryst i en bokanmeldelse som kan leses her. Med forbehold om at de har presentert materialet fra boka riktig så tar det ikke lang tid før en forstår at dette er politikk og ikke vitenskap. Jeg kan gjennomgå noen eksempler:

Det nevnes bl.a “Man prøver til og med å hevde at den 11000 år gamle Komsa–kulturen var samisk, selv om alle undersøkelser tyder på at dette var Nordiske mennesker.” Så vidt jeg vet så er det ingen seriøse forskere som noen gang har påstått at Komsa-kulturen var samisk, samtidig så kan en vel heller ikke påstå at noen seriøse forskere mener Komsa-kulturen var nordisk? Da havner man solid i den andre grøfta. Hverken samisk eller nordisk eksisterte som etnisiteter på den tiden. Det presenteres videre direkte usanne påstander om at “Det samiske språk har også norske lånord for alle typer fisk og sjøfugl, i tillegg til lånord for å beskrive fjorder og navnene på disse.” dette stemmer selfølgelig ikke. Det vises også til Ottar hvor det påstås “I følge Ottar selv bodde han lengst nord av alle menn. Dette har feilaktig blitt oversatt fra oldengelsk til ’alle nordmenn’, mens den korrekte oversettelsen er ’alle menn’ …” Her kan jeg bare kommentere at den gammel-engelske teksten sier ”ohthere sǣde his hlāforde, Ӕlfrede cyninge, þӕt he ealra Norðmonna norþmest bude.” Her kan jeg ikke se at du heller har kommet med noe kritikk i forhold til det du skrev om Ottar i et tidligere innlegg. Det er derfor ikke overraskende at Adriansen fikk kritikk for ikke å ha holdt seg innenfor forskningens strenge rammer. At du nå klarer å koble dette til såkalte “fargede holdninger” i forskningsmiljøene kommer da i et merkelig lys. Jeg støtter forøvrig Jan Eriks omtale om Adriansens innsats både ris og ros.

Harald KW skrev videre:

“Hvis vi ser på oversettelsen av Ottars reiseskildring, så gir den ingen faste holdepunkter i forhold til det hva han la i de forskjellige begrepene han brukte. Begrepers innhold og betydning er noe som forandrer seg over tid. Man kan ikke bruke dagens begreper, med dagens innhold for å beskrive fortidens mennesker. Ut i fra et slikt ståsted vil det være feil å bruke Ottars reisebeskrivelse som et bevis på etniske gruppers tilhold i forhold til dagens betydning av begrepene. Ut i fra et kulturelt ståsted [som nordmann] er jeg like lite i slekt med fortidens vikinger [nordboere] som dagens samer er i slekt med “finner” som drev jakt og fiske i Finnmark på Ottars tid."

Svar:

Joda kultur kan sikkert endre seg over tid, du trenger faktisk ikke å gå helt tilbake til Ottars tid for å få frem det poenget. Hvis vi går tilbake til oldeforeldrene våre om de nå var norske eller samiske så kan den kulturelle distansen ha vært stor og det er som oftest en kulturell distanse mellom generasjonene ivertfall i et samfunn i stor endring. Den utviklingen vi har hatt siden oldeforeldregenerasjonen må også sies å ha vært noen av de største i hele verdenshistorien for før den tid har nok verden vært adskillig mer statisk ivertfall på våre kanter. Like fullt selv om vår kulturelle distanse til våre oldeforeldre kan være stor så betyr det ikke at vi ikke har noe og føler at vi har noe til felles med dem, og både de og oss med de som var tidligere enn oss. Så selv om deler av inneholdet i samisk etnisitet endres over tidene så betyr ikke at man kan avvise etnisk kontinuitet eller etnisk slektskap til tidligere samiske grupper. Vi kan gå nærmere inn på begrepet etnisk gruppe hvor det står i Store Norske Leksikon: “etnisk gruppe, gruppe som innenfor en større sosial enhet selv betrakter seg som en gruppe i forholdet til andre, og som også blir identifisert som en egen folkegruppe av andre”. Hvis en skal flisespikke på denne definisjonen til det ekstreme så kan man gjerne bytte ut all “innmaten” på en av eller begge gruppene uten at det for betydning for forholdet mellom etnisitetene, den ene gruppen vil fortsatt kalle seg og bli kalt norsk og den andre gruppen vil fortsatt kalle seg og bli kalt samisk såfremt de fortsatt oppfatter seg som “de” og “oss” med de respektive egenbetegnelsene.

Men slik er jo ikke den virkelige verden for innholdet vedvarer over tid. Vi kan jo se nærmere på hva som fremlegges som i innholdet i etnisitetsbegrepet. Her skriver Store Norske Leksikon: “Grunnlaget for etnisk kategorisering er det som oppfattes som medlemmenes mest grunnleggende og allmenne identitet: opprinnelse og kulturbakgrunn. […] Etnisk identitet kan komme til uttrykk på ulike måter: i språk, dialekt eller språkbruk, i særegne kulturtradisjoner og skikker, klesdrakt, næringsvei eller levevis.”
Hvis vi skal sammenlikne dette med noe felles i forhold til historiske kilder så er det overhodet ikke vanskelig å knytte finn begrepet til samenes egen etniske betegnelse og språk i historiske kildetekster tilbake til 1500-tallet fram til i dag og jeg har jo også nevnt tidligere at den samiske egenbetegnelsen også kan kobles eksplisitt til finner i en sagatekst tilbake til før 1 000 e.kr. Vi kan også se at den samiske egenbetegnelsen er å finne i absolutt alle kjente samiske språk og dialekter fra det sørsamiske området i Hedmark til tersamiske området øst på Kola. Dette betyr at samenes egenbetegnelse har tidsdybde og går tilbake til proto-samisk eller ursamisk tid som dateres til år 0 – 800 e.kr. Den samiske språklige ekspansjonen tidfestes til eldre jernalder 500 f.kr – 500 e.kr og var i sentrale Skandinavia og i hele dagens utbredelsesområde ivertfall i urnordisk tid 200 – 500 e.kr. Så vi kan med andre ord tilknytte samenes egenbetegnelse og språk til det kjente utbredelsesområde helt tilbake til urnordisk tid i dette området. Dette vitner om at språket og egenbetegnelsen som er viktige etniske markører har vært vedvarende fra urnordisk tid frem til i dag i dagens samiske områder altså snakker vi fortsatt om etnisk kontinuitet. En kan tilsvarende ut fra en arkeologisk kontekst gå tilsvarende tilbake i tid i forhold til det en kjenner til i historiske kilders beskrivelser av samenes levevis, kultur og religion i den grad det gjenspeiles i levninger og etterlatenskaper.

Ut fra det vi vet ovenfor er det vanskelig å se at Ottar skulle ha lagt noen annen mening i begrepet finner enn at det skulle bety nettopp samer fordi de bodde i hans samtid både i hans nærområder og langt langt syd og øst for ham. Ottar selv beskriver finnene som et folkeslag for når han beskriver fiskere, jegere og fuglefangere han ser på sin reise til Bjarmland så presiserer han at de alle var finner og at de taler et enhetlig språk som samsvarer med at samisk må vært et mer enhetlig språk på den tiden. Han omtaler også språket som beslektet med bjarmenes språk som en mener var et østersjøfinsk språk. Jeg har tidligere også nevnt at Ottar trolig har lånt førsteleddet i terfinner fra proto-samisk tarja og at det er en mulighet for at begrepet bjarmer eller boermas kan være lånt eller viderelånt fra samisk.

I forhold til det jeg har beskrevet ovenfor så har jeg vanskelig for å forstå grunnlaget for denne argumentasjonen du presenterer om “fargede holdninger” i forskningsmiljøene. At Ottars finner var samer kan faktisk meget godt begrunnes uten å trekke inn “fargede holdninger” inn i problemstillingen. Jeg synes iallefall det er vanskelig å avvise den kunnskapen vi har blant annet i historisk lingvistikk og egenbetegnelsen på dette feltet og den viktige betydningen dette har for bl.a tolkningen av Ottars reise.

Harald KW skrev:

“Overskriften ‘Båtsfjord samisk språklig bygd i 1861’ er et slikt eksempel. Enkel matematikk beviser at konklusjonen er misvisende sett i forhold til kilden som blir presentert i begynnelsen av artikkelen. En mer riktig konklusjon ville ha vært: Båtsfjord var både en norsk og samiskspråklig bygd i 1861.”

Det at det også var norsk i dagligtale kom da frem allerede i ingressen. Vi vet allerede ut fra Friis karter at det var 2 samiske bosetninger og 3 norske bosetninger ifølge Friis karter som totalt blir 5 (ikke 6 som jeg skrev i åpningsinnlegget) hvor det var minst en samisktalende i hver av de 3 norske bosetningene. Men la oss se litt nærmere på folketellingen fra 1865. Det første jeg merker meg er at jeg ikke finner totalt 5 bosetninger i folketellingen men kun 4. Det er 3 bosetninger er på Strømsnes og 1 er på Havnen. Så en av kildene må være feil eller så er noen slått sammen. Vi kan så gå videre gjøre noe “enkel” matematikk som Harald selv skriver.

Først Peer Andersens familie: 6 samiske og et individ 1/2 samisk/norsk. Så har vi Carl Grugge’s familie: 1 kven, 1 samisk og 6 individer av kvensk/samisk herkomst. Så har vi Ole Knutsens familie: 1 norsk, 2 samiske og 2 norsk/samiske. Så til slutt Hans Johnsens familie: 6 norske individer (uklart hvem som er samisktalende i husstanden hvis vi skal tro Friis).

Uansett så er det ifølge folketellingene 26 individer totalt i selve Båtsfjorden (Havnen + Strømsnes) hvorav hvis vi tar i medregningen barn av blandingsekteskap 13.5 individer som er samiske, 8.5 som er norske og 4 som er kvener. Så det vil si at folkeflertallet er samiske i Båtsfjord 1865 med 52% mens den norske andelen er på 32%. En kan som et fotnote til alt dette vise til at 4 av de 8 norske innvandret sydfra utenfor Båtsfjord (Rennebu og Lofoten) mens kun 1 av samene kom fra Tana, de resterende samene kom fra Båtsfjord.

Kan det ha seg at det norske navnet på Båtsfjord har samme opphav som det samiske?

Jeg leser i norsk stadnamnsleksikon at det eldste kjente formen er Båssfjoren og at den samiske formen er Báhcavuona eller Báhcevuona. I Qvigstad 1938 er også varianten Bäsevuonna oppgitt. Den norske etymologien beskrives å være “førsteleddet er gen. av botn n i tydninga ‘inste enden av en fjord’” Det samiske navnet synes ikke å være tolket tilsvarende og i forhold til den norske etymologien i leksikonet.

Jeg er usikker på etymologien for forleddet på den første varianten báhča- men synes å opptre flere steder som geografiske toponymer. I Álgu samisk etymologisk orddatabase virker ordet likt det samiske ordet for furukongle så kanskje ordet kan relateres til skogen i fjordbunnen (som jeg ikke tror er furuskog)?

Det andre varianten med forleddet base- er vel i betydningen hellig. Det er jo et fjell rett vest for fjordbunnen kalt Basecearru. Det finnes et tilsvarende navn på Seiland Basevuodna som betyr helligfjord. Et annet navn på den samme fjorden i Seiland er Basvuodna i betydningen den lille fjorden.

Annonse

Nye bilder