Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Sjøsamer angrep høvdingsete

Sjøsamer skal ha angrepet og okkuppert Sigurd Ranesøn høvdingsete på Steig på 1100-tallet ifølge Qvigstad’s Sjøfinnene i Nordland fra 1929 som nå er publisert på nett av Lenvik Museum. Sigurd Ranesøn rømte til Bjarkøy. Episoden kan ha rot i beskatningen av samene.

Just Knud Qvigstad (1853-1957) var språkforsker på samiske språk som utgav en rekke viktige bidrag til samisk historieskrivning innenfor samisk språk og kultur. Gjennom flere reiser samlet han inn et omfattende materiale som han utgav som samiske ordbøker, samiske sagn og eventyr og samiske stedsnavn.

I sitt verk Sjøfinnene i Nordland redegjør han for den historiske utviklingen av den sjøsamiske befolkningen fra de tidligste skriftlige kildenene fram til 1900-tallet. I sin samtid tegner han et bilde av en sjøsamisk befolkning som helt eller devlis er gått opp i den norske befolknngen spesielt i ytre og sydligere strøk.

Qvigstad er uenig i at det ikke skal har vært en sjøsamisk befolkning i Lofoten til tross for at både fogdenene i Lofoten og Vesterålen i 1591 skrev at det ikke fantes eller noen gang skal ha fantes samer i området. Qvigstad mener disse må ha henvist til fjellsamer eller reindriftssamer fordi i en annen kilde fra 1609 omtales sjøsamer både i Lofoten, Vesterålen og Andøya.

Kilde: Sjøfinnene i Nordland

Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten

Les om andre saker i Samisk Historie her

Vist 2781 ganger. Følges av 9 personer.

Kommentarer

Spennende innlegg igjen, Jan.
Men link til “Sjøfinnene i Nordland” fungerer ikke?

Takk for det. Lenken skal fungere nå :)

Der kom J. Qvigstad, flott!

Jeg forundres over at “sjøsamer” beskrives nesten som en egen folkegruppe. Siden DNA forskning er i vinden, kunne det kanskje være en idè å sammenligne DNA-profilene til nomadene/reinsamene i Lappmarkene og sjøsamene i Nordland. Jeg trodde faktisk at den naturlige forklaringene var at “sjøsamene” i all hovedsak var de samer som ble trengt ut av reindrifta i Nord-Sverige, og derfor dro over til Nordland og dermed tilpasset seg den vanlige kystkulturen. I og for seg ikke fordi de ble tvunget til det, men fordi det var det naturlige valget.
Dessuten viser vel folketellingene fra ca 1630 og utover at den alt overveiende del av befolkningen (minst 95% var norske).
Når det gjelder skattlegging av samene på Helgeland viser de at skattegrunnlaget var ytterst magert i alle fall i historisk tid. Sammen med mangel på samiske navn spesielt spesielt på kysten, men også i fjordene er det vanskelig å forstå hvordan samene kunne framstå som noe annet en liten minoritet som majoritetsbefolkningen følte at de måtte ta et visst ansvar for.
Forøvrig tror jeg at det skille Jan Erik forsøker å trekke mellom “vitenskap” og politikk har mer akademisk interesse. Bare tenk på hvordan begreper som samisk-ikke samisk, eller begrepet samisk “bruksområde” legger føringer. Her brukes helt klare politiske begreper som grunnlag for rettsliggjøring av ulike interesser.

Til Hilmar:

Det du peker på der er egentlig ganske interessant. Min personlige vurdering – men den er ikke vitenskapelig stadfestet – går ut på at hele befolkningen i Nordland gjennom en periode blandet blod med det paleoeuropeiske urfolket som allerede var der. Vi bør kunne finne igjen genene deres blant dagens “nordlendinger”.

Hilmar H skrev

“Jeg trodde faktisk at den naturlige forklaringene var at “sjøsamene” i all hovedsak var de samer som ble trengt ut av reindrifta i Nord-Sverige, og derfor dro over til Nordland og dermed tilpasset seg den vanlige kystkulturen.”

Hva er kilden til denne påstanden om at sjøsamer egentlig var fjellsamer fra Sverige?

“Sammen med mangel på samiske navn spesielt spesielt på kysten, men også i fjordene […]”

Jeg anbefaler at du leser artikkelen som det ble referert til i dette innlegget Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten

Det samiske kjerneområdet i historisk tid er først og fremst dagens Lappmarker i Sverige og Finland, samt indre Finnmark. I hovedsak er det her de beste vinterbeitene finnes. Og det er vinterbeitene som avgjør hva som er bærekraftig.
Folketellingene ( og reintellingene) fra 1750 og det neste hundreåret gir et nyttig bilde av forholdene i området. Bl.a. ser man at overbeiting i de svenske Lappmarker, ugunstige værforhold, og innflytting av jordbrukere sørfra etterhvert leder til sultkatastrofer blant reinen.
Andreas Holmsen har redegjort for jordleieforhold før og etter Svartedauen. Materialet hans viser at det tok ca 300 år før jordleien og dermed folketallet var på samme nivå som før pesten. Senere (ca 1830) kan vi følge dette mer nøyaktig.
Samisk befolkning i Sverige var ca 5.000, mens reintallet var ca 100.000. Altså ca 20 dyr i gjennomsnitt.Innflyttingen fra syd (av svensker) var meget stor. Vi snakker om en 30 dobling av folketallet i løpet av mindre enn 200 år. Den samiske befolkningen er i svak tilbakegang.
I Nordland er bildet et helt annet. Her er den fastboende kystbefolkning ca 40.000. Den samiske delen utgjør ca 1.700-1.800 personer Antall rein er ca 3.800. Altså 2 dyr i gjennomsnitt.
Ca 1850 er sultkatastrofen et faktum. Av humanitære grunner får reineierfamilier som ønsker å prøve seg i Nordland anledning til det. Men på bestemte vilkår og etterhvert under utvidet kontroll av norske myndigheter.
I løpet av en 10-15 år øker registrert reintall i Nordland til knapt 20.000, mens den samiske befolkningen gjør et plutselig hopp på 2-300 personer. Altså ca 50 – 100 dyr pr person.
I korthet betyr dette at den blir en helt ny type innvandring fra Sverige enn tidligere. Tidligere innvandring var altså det vi kan kalle utstøting av overtallige, mens det nå er en slags forsøksvirksomhet med nomadisk stordrift.
Beiteavtalene mellom Sverige og Norge ble svært vanskelige fordi Sverige etterhvert mistet avtalene om beiterett i Kemi Lappmark i Finland.

Når det gjelder bruksområder er det slik at alle kart fra ca 1750 viser at samiske navn i all hovedsak finnes i Lappmarkene og i høyfjellet på Kjølen. Hverken på kysten av Nordland eller i fjordområdene finnes det gamle samiske navn. Bortsett da fra navn på noen få samiske nyrydninger og noen spesielle områder som har å gjøre med handel (oftest med “Finn” i forstavelsen). Det kan i og for seg like gjerne tyde på at dette var en så spesiell situasjon at det forutsatte et “Finn”-navn.

En annen sak som kan være viktig å merke seg er at reindrifta er svært lite effektiv og ekstremt arealkrevende. I vårt elgvall (ca 135 km2) har vi en større kjøttproduksjon enn reinbeitedistriktet som har hele 2.100 km2 til disp klarer. Jeg synes ikke det er rart at offentlige myndigheter forsøkte å redusere reindrifta i en situasjon med mangel både på innmark og beiteland.

Bruksnavn synes å være slitesterke. Navn på matrikkelgårdene i mitt område er ofte fra vikingetida. Og de eksisterer stadig, men kanskje med visse omskrivninger. Som sagt gir navnene et tydelig uttrykk for de ulike framherskende driftforhold i Lappmarkene og i Nordland.

Til Hilmar:

Din sammenlikning av kjøttproduksjonen i et elgvall med tamreindriften på vidda blir vel ikke helt rettferdig. Elgen lever jo helst i skogsområder, der tilveksten av biomasse (beiteplanter) er mange ganger så stor som på fjellet, der reinen har sitt hovedsakelige tilhold. Selv om rein også kan hente føde i skogen, er det nå likevel slik at disse to artene i utgangspunktet har spesialisert seg på ovelevelse innenfor forskjellige biotoper.

Det er nå en gang slik her på kloden, at produksjonen av biomasse minker jo lenger nord du kommer, og samtidig jo høyere du kommer (uavhengig av breddegrad). Du oppgir ikke hvor mange elger dere feller på de 135 km2 du jakter på. Undertegnede jakter elg i Hedmark. Laget vårt disponerer ca. 25.000 mål. (Dette blir vel 25 km2?) Her skal vi i høst felle 13 dyr. Omregnet til din arealstørrelse på 135 km2, ville det tilsi at dere i år skulle ha tatt ut i overkant av 70 elger, om vallet deres hadde ligget på mine breddegrader. Men så stor kvote tror jeg nok ikke dere har.

Nei, Hilmar, gjør ikke noe poeng ut av kjøttproduksjon pr. arealenhet. Her er det naturen selv som setter grensene for hva som er oppnåelig.

Jeg er jo forsåvidt enig i at i noen områder er det urimelig å sammenligne elg og rein. Men reinen er et tamt dyr som kan gjetes. Og et av poengene med tamreindrift er jo at eierne skal føre reinen til de beste områdene, jfr Tv-programmet for noen år siden.
Men uansett er det stor forskjell på 135 km2 (vårt vald) og 2.100 km2 (Reinbeitedistriktet). Det viste seg til fulle da grensen mot Finland ble stengt ca 1850. Da var katastrofen et faktum – folk måtte ut av næringa eller skaffe nye beiter (bl.a. i Norge)
Dessuten mener jeg å vite at mye av reinen i Sverige kalles “skogsrein” nettopp fordi den stort sett lever i skog. Skade på skog var i alle fall tidligere en av de meget store ankepunktene mot reindrifta i begge landene. Uansett så betyr de store arealkravene at antall næringsutøvere blir forholdsvis begrenset.
Så jeg mener nok at å vurdere arealkrav er en måte å vurdere effektivitet og ressursutnyttelse.

Når det gjelder vårt vald har vi en samlet kvote på 65 dyr + 3-4 dyr i reserve. Vi har forholdsvis høy avskyting stort sett over 90%. Med en snittvekt på 140 kg er vi oppe i ca 7000 kg i utbytte. Det omkringliggende reinbeitedistrikt har knapt noengang nådd så høyt, men var nede i 3.600 kg for 4-5 år siden. Noe høyere i gjennomsnitt, men tross alt har disponerer de et areal som er mer enn 15 ganger så stort som vårt elgvald.
At naturen setter grenser for det som er oppnåelig er jeg helt enig i. Etter mitt skjønn forutsetter det et mye lavere reintall enn hva som er i dag enten det nå er på vidda eller på kysten. I tillegg forutsetter det en helt annen
dyrevelferd og dermed felles ansvar. Ellers blir “hensyn til natur osv” bare svada, eller retorikk om du vil.

Til Hilmar:

Hvis det slik at dere på 135 km2 i Nordland faktisk tar ut 65 elger, med en snittvekt på 140 kg, så er jeg imponert! Da er dere neimen ikke langt unna det vi høster her i Hedmark!

Når det gjelder størrelsen på tamreinflokkene, er jeg også enig med deg. Det er for mange dyr, beitegrunnlaget tatt i betraktning. Det rød-grønne politikerpakket har skyld i at det er blitt slik. Opprinnelig var reindriften en fri næring. Alle kunne ha rein, – også bofaste samer, nordmenn og finner. Dyrene deres ble kalt “geahcebohccut”/ “syningsrein”. Det var flokker på 30 til 50 dyr pr. familie. De profesjonelle reindriftsutøverne tok hånd om disse dyrene året igjennom, mot at de bofaste eierne stilte opp og arbeidet når det virkelig trengtes hjelp, – som i skilleperiodene vår og høst. Systemet fungerte utmerket!

Det er ikke lenger slik. Nå må du ha en såkalt “driftsenhet” for å få lov til å drive med rein. Og antallet driftsenheter bestemmes av myndighetene. Man søker å sette et øvre tak på antall reindriftssamer, gjennom å sette et minstemål for hvor mange rein de må ha, før myndighetene tvinger dem til å slutte. Men folk ønsker ikke å bli tvunget til å slutte!!! Så for å komme unna dette tvangsspøkelset, sørger man for å ha så mange rein som mulig, uavhengig av om det egentlig er beite nok til dyrene eller ikke. Jo flere rein man har, jo mindre blir sjansen for at myndighetene tvinger en bort fra næringen. Dette er virkelig “kampen for tilværelsen”! De som lider er reinen. Næringen holder liv i langt flere dyr enn det egentlig er beitegrunnlag for. Men de gjør det ikke fordi de vil. De gjør det fordi de føler de MÅ! De posisjonerer seg for å slippe å bli hivd ut av næringen! På nasjonalt nivå er det sosialdemokratiet som både målbærer og administrerer denne ondskapen.

Hilmar H skrev:

“Det samiske kjerneområdet i historisk tid er først og fremst dagens Lappmarker i Sverige og Finland, samt indre Finnmark. I hovedsak er det her de beste vinterbeitene finnes. Og det er vinterbeitene som avgjør hva som er bærekraftig.”

Dette utsagnet fikk jeg ikke til å stemme med hva jeg har hørt og lest. Jeg har nå gått igjennom et svensk skattemantall fra ca 1597 som beskriver skattleggingen av både fjellsamer og sjøsamer. Vestgrensen for manntallet synes å ha gått ved Ofoten for Lule Lappmark og Varanger i Torne Lappmark.

Jeg sitter overhodet ikke med inntrykket at indre strøk i Finnmark og lappmarkene i Sverige og Finland var det samiske kjerneområdet når vi summerer manntallet. Tysfjordsjøsamene ikke inkludert fordi disse jagde svenskfogden. Den absolutt største befolkningskonsentrasjonene fant man først og fremst hos sjøsamene i Varanger og Altafjord, men dette kan være noe missvisende ut fra oppdelingen av skattedistriktene hvis man tenker innbygger per areal fordi noen skattedistrikter virker mer fragmenterte på grunn av geografi (øyer, fjorder, sund).

Fjellsamer i skattemantallet totalt 126.
Sjøsamer i skattemantellet totalt 359.

Fjellsamene utgjorde altså bare 25% av den totale skattlagte samiske befolkningen i dette området.

Hvis vi legger til Tysfjord fra det dansk-norske sjøfinnemantallet fra 1601 så må vi legge til 102 til i skattemantallet med forbehold om at det ikke er ovelapp i forhold til det svenske manntallet.

Det totale antallet sjøsamer i det dansk-norske mantallet fra 1601 var på 650 individer og gikk fra Varanger til Beiarn så langt jeg kan se.

Kilde: “Berättelse om Lule och Torne Lappmarker och de dithörende Lappbyarnes olika skattskyldighet til Sverige, Norge eller Ryssland.” Utgitt 1597.

Jeg mener at “samisk kjerneområde” er et rimelig dekkende uttrykk. Men kanskje ville “samisk bruksområde” være mer dekkende?
Min begrunnelse er for det første er det i disse områdene vi finner det høyeste reintallet, også i forhold til folketall, i tillegg til at siidasystemet er tidligst utviklet her.
For det andre er det her vi har flest orginale samiske stedsnavn. Se kart fra 1750 og mot vår tid.

At det er registrert færre nomader/fjellsamer i det nevnte skattemanntall enn det er registrert “sjøsamer” er helt naturlig. Og dette understreker bare mitt poeng at de aller fleste samer i Norge var innflyttere. De var de overtallige som måtte ut. Og da var mulighetene størst vestover mot kysten. De forlot i stor grad sin gamle nomadiske kultur og gikk opp i det norske (se Quigstad). At de som nye innflyttere hadde med seg noen få rein var helt forståelig, etter min mening. Etterhvert la de fleste også bort språket, selv om det nok gikk noen generasjoner før det skjedde. Antall “sjøsamer” er vel mer et uttrykk for hvem som oppfattet seg som samer, kanskje hadde kontakt med slekt der de hadde sine røtter, evt. at det var en eller flere i familien som snakket samisk.
Antall reindriftssamer som betalte skatt gikk også tildels drastisk ned i Lappmarkene fram mot 1800-tallet. Det er selvsagt mange grunner til det, men i hovedsak at beiteområdene ble for hardt belastet.
Så alt i alt mener jeg at det Jan påpeker om antall skattebetalere understreker, og støtter, det jeg skriver i mitt forrige innspill. Reindrift forutsetter store arealer og gode vinterbeiter. Disse finnes bare i de “indre områder”.
Det siste års sultkatastrofe i flere distrikter i Nordland bare understreker det Jan-Erik skriver. Dessverre.

Hilmars siste innlegg blir som sitert fritt fra Ibsen i en annen tråd her “Det er nå utgangspunktet er som galest og resulatet blir som originalest”.

Hilmar innser kanskje at han har et forklaringsproblem fordi folketallet blant samene er absolutt størst hos sjøsamene i kyst og fjordstrøkene. I motsetning til hans originale tolkning kan nok forskjellen absolutt bedre forklares ut fra mye bedre og mer allsidig mattilgang ved havet enn inne i landet enn innvandring, men er ikke noe Hilmar tar i betraktning. Samer er lik innland, vidder og reinsdyr punktum.

Men vi kan godt gå enda lengre tilbake til beretningen om Ottars reise. Jeg har forstått det slik at Ottar trolig bodde på Bjarkøy og ifølge ham selv så var han den som bodde lengst nord av alle nordmenn. Nord for dette området frem til Bjarmland kunne han selv fortelle at det kun bodde samer og tersamer (finner). Disse var jegere, fiskere og fuglesankere. Ovenfor det bebygde landet bodde lenger sydover bodde det samer. Merk her at gammelengelsk moor også betyr skogs- og sumplandskap og ikke bare vidder.

“He said though that the land is very long north from there; but it is all waste land, except in a few places here and there Fins live, on hunting in winter, and in summer on fishing along the sea.”

En annen eldre kilde er Historia Norwegiæ fra 1100-tallet. Hvor det i generelle termer beskrives hvor samene holder til. Her beskrives det tre forskjellieg regioner i Norge. Kystenregionen, fjellregionen og skogsregionen hvor samene bor. Ut fra egen kjennskap fra Nord-Norge så er skogsområdene som oftest ved fjordene og andre steder som er i le.

“The first and largest is the seaboard region. The second is the interior, also called the mountainous, region. The third is the forest region, lived in by Lapps but not cultivated.”

Videre deles landet opp i fire regioner hvor Hålogaland er det nordligste området hvor innbyggerne ofte lever sammen med samene og handler med dem.

“The fourth is Hálogaland, whose inhabitants often live together with the Lapps and have frequent commerce with them.”

Ytterligere beskrives det at de samiske områdene følger hele Norges lengde:

“Now that we have traversed the mountainous region, let us enter and explore the forests of the Lapps. […] Bordering the length of Norway is a vast wasteland, separating it from the pagan peoples. This waste is lived in by Lapps and by the wild animals whose flesh they eat halfraw and whose skins they wear.”

Det fortelles videre også at når kristne var i de hendenske farvann så møtte de på samiske fiskere:

“The pagan Lapps who had also gathered there to fish”

Vi kan også gå inn i det lingvistiske materialet. Sjøsamisk språk har et betydelig vokabular relatert til fiske og fangst av havpattedyr. Det er faktisk slik at vokabularet relatert til fiske, fiskeanatomi og fiskefangst er betydelig mer omfattende i samisk enn det relatert til jakt og fangst av vilt eller reinsdyr (reindriftsvokabularet er i stor grad arvet fra villreinjakt). Slikt vitner ikke om et innlandsfolk.

Mye av dette vokabularet er unikt finnes ikke i andre språk og er trolig arvet fra den tidligere paleo-europeiske urbefolkningen. Dette vitner om en lang historie med fiske og fangst i de sjøsamiske områdene og gjør det vanskelig å forklare dette via innvandring som Hilmar forsøker seg på. Det er også ting som tyder på at sjøsamisk var et eget samisk språk tidligere som enten tilhørte øst- eller vestsamiske språk. Språket ble senere endel av det lule- og nordsamiske språket.

Jeg skal også nevne noe om dette med unike stedsnavn. De finner du faktisk ute ved kysten og på øyene. Jeg har tidligere påpekt stedsnavnsforskningen til Finn Myvang fra Lofoten og Vesterålen hvor samiske stedsnavn er å finne i tilsynelatende norske stedsnavn. Disse begrenser seg ikke til de kjente samiske bosetningsområdene i Vesterålen som betyr at det også har vært samisktalende i tilsynelatende norske områder i tidligere tider eller som ikke er nevnt i historiske kilder. Dette betyr i klartekst at det var samisktalende tilstede for en god stund siden som overførte disse stedsnavnene til nordmenn i mange områder i Lofoten og Vesterålen.

Vi finner også unike samiske stedsnavn en rekke steder langs kysten også på øyene.

Her er et utvalg øyer fra Finnmark:

Sállan – Sørøya
Sállan – Skogerøya (Sør-Varanger)
Fála – Kvaløya (Hammerfest)
Iccat – Ingøy
Sievju – Seiland
Dávdnesálla – Store Tamsøy (Porsanger)

Her er et utvalg fra Troms:

Sállir – Kvaløy (Salerøy)
Gávvir – Kågen (Skjervøy)
Áddir – Andørja

Alle disse tre ble av Qvigstad antatt lånt fra norsk, noe som ikke stemmer. Den siste er ennå ikke avklart, men synes for meg svært aktuell. Det aktuelle her i forhold til påstanden om innvandring er at disse stedsnavnene ivertfall de som ender på -ir trolig er svært gamle og trolig ble tatt opp i samisk en gang i jernalderen da den førsamiske jeger og fangstbefolkningen gikk opp i den samiske befolkningen.

Ut fra arkeologiske data så tegnes det også et hovedsaklig samisk bosetningsområde i nordre Nordland i yngre jernalder og tidlig middelalder og sydlige Troms. Det er identifisert større grenser men det eksisterte samiske bosetninger like fullt inne på øyene i Lofoten og Vesterålen.

Les mer her

Jeg mener vel at Snorres beskrivelse av Ottars Bjarmelandsferd ikke må taes helt bokstavelig. Om ikke av annen grunn at det som gjenfortelles her ligger ca 300 år tilbake i tid. Altså omtrent som man skulle forholde seg til historier fra år 1700 og det uten særlig mye skriftlige opptegnelser å støtte seg til.
Nå forholder jeg meg mest til de siste 300 år. Da er det også mulig for meg å resonnere i forhold til dagens og den nære fortids tenkning.
Det er korrekt at antallet “skattefinner” i Sverige ca 1750 er noe over 1.000 personer, mens det 100 år senere er sunket til 575. Samtidig er antallet samer ( i hovedsak reindriftsbefolkning) gått ned fra ca 5.300 til ca 4.500. Men reintallet har i samme periode fordoblet seg til knapt 200.000.
Nordland har i samme periode ikke mer enn 4.-5.000 rein. Men i 1850 øker det temmelig plutselig til nærmere 20.000 dyr. Samtidig øker den samiske befolkningen med ca 300 til ca 2.100.
Alt i alt har vi en situasjon hvor samer uten rein vandret inn til Norge og hadde felles interesse med den norske majoriteten i å la seg integrere i det norsk kystkultur så raskt som mulig. Lovgivning og ressursutnyttelse 1850-1900 peker også, etter min mening helt entydig i den retning. Mulighet for inntektsbringende arbeid var altså mye bedre på nordlandskysten i den perioden. Reinnæringa var antagelig på grensen til kollaps i denne perioden og det ønsket staten å unngå.

Jeg mener forøvrig at samtlige primærnæringer avgir folk til sekundærnæringene. Reinnæringen er ikke noe unntak i så måte.
Du kan jo også se på det Jan-Erik skriver. Kanskje det ikke er så langt fra det som hendte i Lappmarkene for 150 år siden?

Til både Jan og Hilmar:

Det er ikke unaturlig at sjøsamemanntallet er større enn det tilsvarende for fjellsamer. Havet er en langt bedre produsent av proteinrik mat enn vidda. Bosetninger ved kysten vil derfor ha hatt mulighet til å bli mer folkerike enn siidaene i innlandet. Jeg har jevnlig kontakt med gamle klassekamerater fra barneskoletiden i Tana, som nå driver med rein. Én av dem refererte en gang i vinter for meg avkastningen av produktive simler i de forskjellige reinbeitedistriktene, i antall kg reinkjøtt produsert. Tallene varierte betydelig fra distrikt til distrikt. Men uansett forskjellene, blir produksjonen av reinkjøtt på fjellet latterlig liten, sett i forhold til den mengde proteinrik mat en kystbosatt sjøsame kunne hente opp fra havet selv med primitive fangstredskaper.

Som framholdt tidligere i en annen tråd, ønsker jeg å trå varsomt omkring forholdene i Nordland. (Det er Finnmark jeg kjenner.) Men jeg ser ikke bort fra at Hilmar kan ha et poeng, når han antyder at overskuddsbefolkning fra reindriften i Nord-Sverige kan ha søkt lykken på Nordlandskysten. (Det blir i så fall en paralell til den finske innvandringen til Ishavskysten fra 1700-tallet og utover.)

Samtidig må vi ikke nå blande sammen forskjellige epoker. Hilmar påpeker at han søker å belyse de siste 300 år. Jan på sin side, argumenterer ut fra et tidsspenn på 2-3000 år. Og den kystbefolkningen Jan da har i tankene, er ikke identisk med den vi idag omtaler som sjøsamer. Men store deler av det språket disse paleoeuropeiske urfolkene snakket, finnes den dag i dag igjen i samisk språk i form av såkalt “substrat”, altså ord uten kjent opphav (etymologi). Siden dagens samiske språk egentlig må betraktes som videreføringen av et “kreolspråk” som oppstod i møtet mellom protosamiske innvandrere og paleoeuropeiske urinnvånere, blir spørsmålet hvor mye av av dette urfolkets øvrige kultur som fremdeles er del av det vi i dag benevner som samisk. Man argumenterer med at en så sterk språklig påvirkning også må ha hatt kulturell impact. Om dette strides “de lærde”. Og dessverre blir standpunktene her farget av rettighetspolitiske ståsteder. Men uavhengig av dette, er spørsmålsstillingen interessant. Jeg berørte den så vidt under vår foregående debatt på “Kvenfolket”, men skal komme tilbake til den her på sonen også, etterhvert.

Til slutt: Opphavet til stedsnavn på Nordlandskysten bør være interessant for alle som interesserer seg for historie. For Nordland var trolig den første språklige smeltedigelen mellom paleoeuropeisk, norrønt og protosamisk. Slik var det nok ikke lenger nord, der jeg har mine røtter. Måtte forskning omkring dette bli møtt med oppriktig nysgjerrighet, og ikke angstbitersk vegren i forhold til hva studier kan tenkes å avdekke.

Jan-Erik Gaup skriver etter å ha skildret situasjonen i reindriftsnæringa i Norge, med følgende partipolitiske kraftsalve: “På nasjonalt nivå er det sosialdemokratiet som både målbærer og administrerer denne ondskapen.”

For det første så ser jeg at her holder ikke Gaup seg “for god” til å la være å blande partipolitikk inn i sine angivelige rene vitenskapelige betraktninger.

For det andre så er uttalelsen det reineste partipolitiske sprøyt fra Gaups side.

I flere regjeringsperioder før Stoltenberg kom til makta igjen, hadde de borgelige partiene, med mer eller mindre støtte fra Frp, regjeringsmakta i et betydelig antall år. Jeg har fulgt reindriftspolitikken over flere tiår og kan ikke finne noen som helst nevneverdig forskjell i den reindriftspolitikken, som blant annet Bondevikregjeringene førte i forhold til de sosialdemokratiske- nå “rødgrønne” – regjeringene har ført.

Man bør jo også merke seg at lederne av reindriftsstyrene stort sett har vært Høyre-folk over en rekke tiår. Og reindriftsstyrene har jo stort sett tiljublet – og til dels gitt støtet til – den reindriftspolitikken som er blitt ført.

Og til slutt: Den elendigheten som Gaup så glimrende skildrer- og som er et resultat av en ført politikk – er ikke akkurat blitt motarbeidet av NRL, som igjen er dominert av de store reineierne – og som igjen i stor utstrekning er medlemmer i partiet Høyre.

Når jeg skriver dette så er det ikke for at jeg stemmer på Ap – for det gjør jeg ikke – men fordi jeg synes at vi skal holde oss til sannheten…. og den er at det ikke har vært noen nevneverdig forskjell på reindriftspolitikken over mange tiår.

Hilmar skrev:

“Jeg mener vel at Snorres beskrivelse av Ottars Bjarmelandsferd ikke må taes helt bokstavelig. Om ikke av annen grunn at det som gjenfortelles her ligger ca 300 år tilbake i tid”

Hverken Ottars reise eller Historia Norwegiæ ble nedtegnet av Snorre. Dette var en stund før Snorres tid. Ottars reise ble lagt som tillegg til Orosius verdenshistorie i Kong Alfreds av Wessex’s regjeringstid i mellom 871-899 e.kr. Historia Norwegiæ antas ut fra innholdet å ha vært skrevet av en anonym munk på 1100-tallet i Norge, men det eldste kjente avskriften ble funnet i Scotland og er datert til begynnelsen av 1500-tallet .

Jan Erik G. skrev:

“Men jeg ser ikke bort fra at Hilmar kan ha et poeng, når han antyder at overskuddsbefolkning fra reindriften i Nord-Sverige kan ha søkt lykken på Nordlandskysten. Det blir i så fall en paralell til den finske innvandringen til Ishavskysten fra 1700-tallet og utover.”

At det har skjedd interne vandringer innenfor det samiske området har jeg da aldri stilt spørsmålstegn ved. Det er jo beskrevet i historiske kilder at det kom uttarmede fjellsamer ned til kyst og fjordstrøkene som ble sjøsamer og det er også beskrevet i historiske kilder at reindriftssamene trengte seg inn på de sjøsamiske områdene. Det betyr derimot ikke som Hilmar hentyder at den sjøsamiske befolkningen er et direkte resultat av befolkningsoverkudd hos fjellsamene. Jeg ikke se noe holdepunkt for dette i de kildene jeg kjenner til. Det er i lys av dette mitt lengre innlegg ovenfor bør sees ved at samisk språk i de sjøsamiske områdene har såkalt substrat fra paleo-europeiske språk som går helt tilbake til jernalderen og at samisk bruk av havet går helt tilbake til Ottars tid i skriftlige kilder.

Jan Hansen skriver at øya Seiland – Sievju er et unikt samisk navn, men er det nå det? -vju… awju fra oldnordisk? Kanskje det betyr noe så enkelt som seiøya?
Et annet eksempel på hvor awju dukker opp er ved øya Håja ved Hammerfest som på samiske heter Jievju.

Til Jarl H:

Ifølge norsk stedsnavnsleksikon foreslår man en “kanskje” tolkning fra urnordisk sai-aujo men man er her åpenbart i tvil. Forleddet sie- og siev- er ikke uvanlige i samiske stedsnavn og -avjo i samisk henviser i ordbøker til egg, skarpt kant som ikke er fremmed i landskapet hverken på Seiland, Magerøya eller Håja. Avjo er derfor også å finne i forbindelse med fjell og høyder på land.

Forholdet mellom norsk og samisk befolkning i Nordland er temmelig konstant gjennom de siste 300 år; 30 norsker for hver same. I alle fall etter folketellingene.
Samtidig er det viktig å se på hva som er bærekraftig næringsgrunnlag. Om dette var viktigere før, er ikke godt å si. Men det kan gi visse hint at bare samisk eid rein i Sverige ble omfattet av ordningen med å få beiteland i Norge fra 1850. Altså en klar prioritering av å opprettholde økonomi i de viktigste reinbeitedistriktene og dermed samisk kultur. Dert var nemlig slik at mange av de innflyttende svenske jordbrukere kjøpte opp rein fra samer i økonomiske problemer. Men disse dyrene ble altså unntatt.

Svartedauen resulterer i stort overskudd på jord. Det er i denne tiden vi får begrepet “finneodel”. Jeg vil tro at jordeierne i en lang periode etter 1350 lette etter brukere/drivere fordi dette var den eneste måten å skaffe seg inntekter på sin eiendom. Dette endrer seg fra midten av 1600-tallet når jordleien er tilbake til gamle høyder. Dermed er det bare marginale områder innerst i fjordene igjen til de “utarmede” fra reinbeitedistriktene i innlandet. Dermed blir det heller ikke snakk om odelsrett for de nye innflytterne.

Sammenlagt gjør dette at jeg er for å se på historie som et redskap for politikk. Spesielt når historien ikke ligger for langt tilbake tid. Et eksempel kan være endringene i den nære okkupasjonshistorie. Altså fra “gutta på skauen” i Nordmarka til okkupasjonen av Finnmark.
Det kan også beskrives som kampen om kategoriene. Men det er kanskje en annen diskusjon??

Til Jarl Hellesvik:

Poenget mitt var at politisk styring av reindriften er en medvirkende årsak til problemene næringen opplever. I hovedsak er slik innblanding i privat sektor forankret i ideologier som hører venstresiden til. Men du bommer når du påstår at jeg “ikke holder meg for god til å la være å blande partipolitikk inn i mine angivelige rene vitenskapelige betraktninger.” For dette er ingen “vitenskapelig betraktning”. Det er en analyse av situasjonen i dag.

Jeg beklager uansett at jeg kom med denne politiske betraktningen. Ikke fordi jeg mener den er feil, men fordi den ikke har noe å gjøre på dette historisk orienterte forumet. For ikke å avspore tråden ytterligere, kommer jeg heller ikke til å følge opp dette temaet noe mer, – i hvert fall ikke her på sonen.

Svar til Gaup

Når jeg påpekte dette med at Gaup serverer en klinkende, klar og partipolitisk uttalelse på denne tråden, så er det fordi Gaup har vært en av dem som mest og sterkets har kritisert at politikk er blitt blandet inn i debattene. Altså to sett regler – en for Gaup og en for andre. Nå ser jeg at han beklager ar han uttalte seg politisk, så kanskje det er slutt på å praktrisere to sett regler ?

Gaup skriver “Poenget mitt var at politisk styring av reindriften er en medvirkende årsak til problemene næringen opplever. I hovedsak er slik innblanding i privat sektor forankret i ideologier som hører venstresiden til.”

Ja det er forskjell på en del av høyresidens markedsliberalisme og en del av venstresidens reguleringer av den kapitalistiske økonomien.

Men når det gjelder reindrifta kan jeg ikke finne noen forskjell. Begge sider i politikken er villige til å bevilge til -/subsidiere – reindrifta i Norge med omkring 100 millioner kroner i året. (Dette er det – og har vært lenge – så godt som -eller full enighet om å gjøre – på Stortinget.) Reindrifta er nok den næringen av alle næringer i Norge som er sterkest subidiert pr hode, eller pr mengde verdiskapning. En slik sterk subsidiering av en privatkapitalistisk næring er selvsagt en sterk innblanding i den private sektor som reindrifta er.

At man skriver om den nære fortid behøver vel ikke nødvendigvis bety at man må ta politisk – for ikke å nevne parti-politisk – standpunkt. Jeg kan peke på kategorisering innenfor noen viktige områder og som jeg tror må hatt en viss betydning for politikk-utforming. I dagens situasjon tror dette kan være av en viss interesse:

1. Hvordan oppsto ideen å kategorisere og dermed dele befolkningen fra Finnmark og til og med Hedmark i “samisk- og ikke-samisk”. befolkning? Spesielt når en vanlig (og folkelig?) kategorisering ville være "norsk og samisk befolkning.

2. Hvordan oppsto begrepet “samiske bruksområder” på områder som man kanskje ellers ville beskrive som “norske bruksområder”. Evt. med tillegg “norsk bruksområde og samisk eller andres rett til reinbeite”?

3. Hvilke begrunnelser ligger bak det forhold at norske kulturminner er automatisk fredet hvis de er eldre enn fra 1567, mens samiske kulturminner som er eldre enn 100 år er automatisk fredet? Har dette noe å gjøre med forståelse av hevd eller kanskje noe med begrepet “fra alders tid”?

4. Nordland fylkeskommune har vedtatt å skrive “Nordlands Historie”, Det er avsatt hele 12 årsverk til gjennomføringen. På et to dagers seminar (åpent for alle) blir et nytt(?) begrep: “samiske regioner” sterkt markedsført. Trolig et begrep som er helt ukjent utenfor de innerste kretser. Hvilke historiske begrunnelser finnes det for en slik inndeling.

Når Jan og jeg tydeligvis er helt uenig om de “nære” ting som f.eks.hvorfor reintallet i Nordland temmelig plutselig økte for 100-150 år siden. Så er det vel ikke så rart at uenigheten forsterkes når vi går 2-3000 år tilbake i tiden.

Hilmar Hansen skriver (25.06), “Svartedauen resulterer i stort overskudd av jord. Det er i denne tiden vi får begrepet “finneodel”. Jeg vil tro at jordeierne i en lang periode etter 1350 lette etter brukere/drivere fordi dette var den eneste måten å skaffe seg inntekter på sin eiendom.”
I boka “Nordlands kulturelle mangfold”(2008) skriver Lars Ivar Hansen om Finneodelen. Han nevner ingenting om Svartedauden. Derimot skriver han det samme som Hilmar Hansen at leie av jord var det vanlige. De som hadde Finneodel derimot, overtok odelsgården uten å betale bygsel (engangsavgift) for jorden og de betalte heller ikke landskyld (årlig skatt), bare en liten skatt som var betydelig mindre enn jordavgiftene. Hvordan denne ordningen kom i stand opprinnelig har jeg ikke funnet noe om.
Slik jeg har lest Norges historie, greide den romersk katolske kirken på forbausende kort tid å legge under seg store eiendommer etter at kristendommen var etablert i landet. Bønderne måtte deretter leie jord av Kirken. Erkebiskopen i Nidaros hadde store inntekter av dette, og i tillegg måtte jo folk betale tiende (10% av “inntekt”) til Kirken. Erkebiskopen drev også en omfattende handel, ikke minst med fisk fra Nordnorge.
I 1537 var det slutt for den romersk katolske kirke i Norge, og danske protestantiske prester og biskoper overtok. Kirkens store eiendommer ble da gitt til danske adelsfok og rikmenn. Bønderne måtte fortsette å leie jord av de nye eierne. Det var først etter 1660 at bønderne fikk eie jorden selv. På denne bakgrunn er det for meg et mysterium at en del samiske fiskerbønder i Nordnorge hadde odelsrett på sin jord og dessuten slapp å betale leie. Hilmar Hansen skriver at det var etter Svartedauden at “vi får begrepet finneodel”. Det er jo mulig at begrepet dukket opp på denne tiden fordi man da oppdaget forskjellsbehandlingen ved at “folk flest” måtte leie jord mens noen sjøfinner (kalt Bufinner av Schnitler) eiet gårdene sine selv. Kan det ha vært slik at disse finneodelsgårdene hadde eksistert fra tidlig middelalder da Kirken begynte å legge under seg jord?

Ifølge Samenes Historie (2004) så skal det i 1590 ha vært nedtegnet en tradisjon om at kystsamer i Nordland og Troms skulle ha fått visse privilegier av en ikke nærmere bestemt Konning Hagen. Denne skulle muligens ha sitt utspring fra en avtale med Kong Håkon og Martin Finnekonge i et møte i Bergen i 1313 men noe avtaletekst ble aldri funnet. Det kan være at finneodelen var en videreførelse av denne avtalen hvis den eksisterte.

Min erfaring er at lovgivning alltid har et økonomisk grunnlag, ofte basert på interessemotsetninger mellom ulike grupper. Jeg har googlet “finneodel”. Det er helt rett at ordningen forsvinner inn i den historiske tåken. Dermed står mulighetene åpne for mer eller mindre fantasifulle spekulasjoner.
Samtidig er det vel slik at vi må prøve å forstå hvilken betydning de store linjer har. Når de økonomiske forhold ikke vektlegges i det offentlige materialet (NOUèr osv.) er det etter min mening misvisende. Det finnes helt sikkert begrunnelser også for hva som blir rådende teori.
Etter min mening må det finnes håndfaste begrunnelser for at en fattig minoritet får helt spesielle privilegier. De må altså ha noe som det er av interesse å få tak i for Staten (kongemakten, adelen, handelsborgerskapet). La meg bare si at i det nye offentlige materialet heller ikke nevner mye om Svartedauen, enda en reduksjon av folketallet på 60-70% må ha hatt store økonomiske konsekvenser.
Kort sagt, hvordan tenkte de ledende krefter i staten. Og selvfølgelig i forholdet mellom statene.

Vi vet f.eks. at den svenske jordbrukende befolkning i de svenske Lappmarker på begynnelsen av 1600-tallet ikke var mindre enn 20 hovedpersoner. Hundre år senere er tallet av jordbrukere i Lappmarkene mangedoblet. Og etter nye hundreår er befolknigent 30-doblet. Den samiske befolkningen er temmelig konstant /liten nedgang. Skattemessig halveres antall reineiere som betaler skatt. Altså et tydelig signal om økonomiske problemer blant samebefolkningen. For det er ingenting som tyder på at den samiske minoriteten hadde fått nye kort på hånden.

Etter min mening tyder dette på to ting i det minste. For det første at kongemakten tok et visst ansvar for befolkningen sin. For det andre at selv om fangst og tamreindrift ikke var særlig effektiv, så var denne befolkningen den som var der. Men straks de mer effektive jordbrukere var tilgjengelige, så tapte nomadene. Og de fastboende jordbruk og nomadisk reindrift ikke var så enkelt å kombinere.
Jeg tror altså at det spesielle “finneodelsystemet” må sees i en større sammenheng.

Hilmar H. skrev

“Når Jan og jeg tydeligvis er helt uenig om de ‘nære’ ting som f.eks.hvorfor reintallet i Nordland temmelig plutselig økte for 100-150 år siden”

Nå har jeg vel ikke på noe punkt sagt at jeg har vært uenig med dine tall over antall reinsdyr i Nordland. Dette er ikke noe jeg for tiden vet særlig om. At reintallet har økt eller minsket i Nordland er da heller intet stort mysterium. Det kan komme av 1) at reindriftsamene har hatt sine flyttinger som mange ganger også har gått over riksgrensen 2) at reindriften har spredt seg til nye områder 3) At flokkene har reprodusert seg større 4) at tellingene ikke har vært nøyaktige og at forskjellene er utslag av unøyaktigheter.

Det jeg derimot ikke er enig med deg i er at sjøsamene skal ha vært det direkte resultatet av befolkningsoverskudd i reindriftsnæringen på indre strøk. Det har helt riktig vært slik at endel utartmede reindriftsamer slo seg ned ved kysten hos sjøsamene og at reindriftsamene presset seg inn på sjøsamenes områder. Men du har ikke noe holdepunkt for å påstå at sjøsamer kom direkte ut fra reindriftsamer ut fra dine analyser av endringer i antall reinsdyr.

Hvis jeg har tolket deg feil Jan, beklager jeg det. For i og for seg er det jo rett det du forklarer i dine punkter kanskje bortsett fra pkt 1. Men forskjellene både i reintall og samisk befolkning er bemerkelsesverdig store nettopp i perioden med store sultproblemer i reinbesetningene.
Og til og med om man ser på dagens reintall vil en se noe av de samme forhold. Man må jo huske på at de fastboende bønder, drev et jordbruk som i meget høy grad baserte seg på utmarksbeite. Det er det lite av i dag bortsett fra sau. Derfor tåler vel beitene mer rein enn for 150 år siden.
Når det gjelder at “utarmede reinsamer” flyttet til Norge er vel dette godt dokumentert. Det samme at de bare hadde med seg noen ganske få dyr. Det betyr, etter min mening, at de som kom fra Lappmarkene måtte finne andre måter å tjene sitt brød, enn de tidligere hadde gjort. Det nærmeste var å gå inn i den eksisterende virksomhet på kysten. I tillegg utnytte sine ferdigheter i å sy skinn, eller arbeide i tre (båtbygging f.eks). Mitt poeng er bare at de var i en posisjon at de måtte/fant det lønnsomt å tilpasse seg det eksisterende. Ingen ble tvunget, men fikk en ny sjanse. Ingen myndigheter ønsket en ny underklasse på “rek”.
Jeg mener som Jan Erik at ressursgrunnlaget på kysten var godt. Derfor var det plass for ledige hender. Det viser den noe tidligere innvandringen sørfra. Og mangelen på folk var så stor at mange med fengselsdom sørfra fikk valget mellom soning på vanlig måte, eller flytte nordover.

Annonse

Nye bilder