Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

"Øya Lófót ligger utenfor Finnmörk"

Det ifølge Landnåmabok (Melabók) som ble nedskrevet på Island på 1100-tallet om Islands bebyggelse fra 870 e.kr. Her skrives det bl.a om Olaf Tvennumbruni fra øya Lófót (Vestvågøy):

“Olaf Tvennumbruni het en mann som for
fra Lofot til Island. Han tok hele Skeid
mellom Tjorså og Sandløk [sørvest på
Island]. Han var en stor blotmann. Olaf
bodde på Olafsvellir, og han er hauglagt i
Brunahaugen under Vardefjell.”

Endelig kommer det frem at:

“Olafr Tvennumbruni fór til Islands af
eyju theiri er Lófót heitir; hún liggr fyrir
Finnmork.”

Kilde: "Hann for af Lofot til Islandz av Sigbjørn Lauritzen – Lofotboka 2 – årbok for Lofoten ":http://varoyrhs.com/lofotboka/pdf/Lofotboka%2002%20PDF.pdf

Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 993 ganger. Følges av 10 personer.

Kommentarer

Det stemmer på en prikk med at landmassen i nordøst i historisk tid er blitt oppfattet som samenes land – Finnmork/Sameland/Sápmi. Hva skulle det ellers være?

Spørsmålet er vel da naturlig å spørre, NÅR ble det IKKE samenes land? Kan man regne at samenes land er okkupert av nordmennene og det norske storting? Da snakker jeg ikke om hålogalands befolkning (Lofotværingene og øvrig kystbefolkning i nord, men nordmenne som opprinnelig kommer fra Trønderlag og sørover).

Noen okkupasjon har det vel ikke vært. Men gradvis ble landet overtatt av det norsk-danske, i den forstand at administrasjonsspråk, religion og øvrig kultur ble mer eller mindre tvunget på urinnvånerne. Denne prosessen har foregått like opp til moderne tid, og den lar seg nok aldri reversere. Språket (samisk) vil allikevel leve videre en god stund, så godt som man tar vare på det nå i det tredje årtusen.

Kautokeino opprøret mot den danske okkupasjonmakten, viser vel med all tydelighet at det var en dansk/norsk okkupasjon av det samiske landet.

I Canada har den canadiske okkupasjonsmakten gitt inuittene landet sitt (Nunavut) tilbake, selv om utenriks og forsvarspolitikk handteres av Canada enda.

Til Per-Vidar og Aage:

Kautokeinoopprøret fant så vidt jeg husker sted i 1852, og den gang var vi i union med Sverige. Så dansk okkupasjonsmakt var ikke lenger relevant.

Uavhengig av dette, tror jeg vi skal være forsiktige med å hevde at “Sameland” ble okkupert. Nordkalotten har i vel 2000 år vært et aktivitetsområde for mange etniske grupper, – det være seg paleoeuropeere, protosamer, norrøne, karelere, finner, russere og andre. Samene har hele tiden visst at de ikke var alene, verken i sine egne hjemområder eller i Verden for øvrig. De har lang erfaring i å etablere symbiotisk samkvem med andre folkegrupper.

Man kan ikke snakke om noen “okkupasjon av Sameland”. Dette er en språklig nyskapning, presentert av etnoromantikere i senere tid. (Den er inspirert av grovt fortegnede forestillinger om såkalt undertrykkelse i andre verdensdeler, som for eksempel av indianerne i USA.)

Helt siden samisk etnisitet ble til en gang for 2 – 3000 år siden, har den mottatt impulser fra, og vært under påvirkning av omkringliggende folks kulturer. Samisk levesett har aldri vært statisk. Det har hele tiden vært i endring. Det er det også i dag.

Samene har alltid hatt et våkent blikk for verden rundt seg, og adoptert det de så som formålstjenlig. Nyvinninger ble ikke sett på som “underetrykking”, hva enten det gjaldt moderne redskaper eller kunnskaper i nasjonalstatenes språk.

Da min farfar var barn i årene fram mot 1920, levde de hele sitt liv på fjellet, sammen med reinflokken. Skole fantes ikke. Men de hadde en guvernante hos seg i teltet store deler av året, som lærte dem salmeboka på rams, dernest å lese og skrive. Om morgenen kom simlene fram til lavvoen, og ristet i koppekar som lå utenfor. De ville melkes, må vite!

Førti år senere fikk han sin første snøscooter. Det var en “Varg”, – fra Ockelbo i Sverige, tror jeg. Den var nok ikke helt til å stole på, så han beholdt kjørereinene enda noen år.

Idag gjetes reinen med helikopter av mange. Den er ikke lenger husdyr, slik den var i min farfars barndom. Nå er de igjen blitt ville dyr.

Det “ubehagelige” er likevel følgende: Verken snøscootere eller helikoptere ble påtvunget samene. De valgte disse redskapene selv av egen fri vilje, i full visshet om at gamle dagers levemåte da ville gå til grunne. Hvem skal klandres for dette? Storsamfunnet, som gjorde dem oppmerksomme på at teknologien fantes, – eller samene selv, som begjærlig tok den i bruk, i sin søken etter å fylle egne pengekister til randen?

Som sagt: Mitt kald er ei at svare.

Reinene er blitt ville,men in ingen andre en dere kan høste av dem,mine og dine rein….et villt flokkdyr dere har tatt eie i…som beiter på ville fjell og land,som dere også “eier” da den norske stat må erstatte i penger hvis de vil ta i bruk marka…….Når skjedde dette da?

Til Dan Henriksen:

All tamrein i Norge er å betrakte som privat eiendom, i likhet med både sau, geit og storfe på utmarksbeite. Skulle noen ønske å endre på dette, må man gå veien om Stortinget, og få med et såkalt kvalifisert flertall (2/3-deler av forsamlingen) på å oppheve Grunnlovens bestemmelser om privat eiendomsrett. Og forslaget til lovendring må fremmes forut for et stortingsvalg, til vedtak gjort av neste Storting. Det er ingen realisme i noe slikt, med mindre da ikke mesteparten av det norske folk – gjennom stemmegivning – skulle ønske en statsform lik den man har i Nord-Korea.

Så da jeg hevdet at tamreinen idag er å betrakte som “ville dyr”, var det ikke for å innlede en diskusjon om eiendomsretten til dyra. Jeg valgte å beskrive endringene i driftsformer innen reindriften for å illustrere at samisk kultur aldri har vært isolert, men gjennom flere tusen år har tatt opp i seg gode idéer fra folk rundt seg, uten tanke på at dette skulle innebære noen slags form for kulturell undertrykking av dem selv.

Samene startet opp med tamreinhold på 1500-tallet, – i hvert fall i større monn. Og i århundrene fram til i dag har næringen hele tiden utviklet seg. Mye fordi man selv stadig fant fram til nye og bedre driftsformer, men også fordi man var i kontakt med andre etnisiteter rundt seg, og fikk idéer til ny redskapskultur fra dem.

I mitt forrige innlegg beskrev jeg hvordan mine oldeforeldre levde på fjellet sammen med reinen året rundt. Om sommeren kom simlene hen til lavvoen, og ristet i kokekar som lå utenfor. De gjorde det for å vekke oldemor, slik at hun kom ut og melket dem. Men min oldemor var mangesidig. Hun kunne reindriften fra A til Å. Så når vinteren kom, og det var på tide å kastrere unge hannreiner, tro hun til med den samme selvfølgelighet som under simlemelkingen noen måneder tidligere. Bukkene ble fanget inn med lasso, og slengt på ryggen. Deretter la hun seg i 69 med dyret, tok testiklene mellom tennene og bet dem flate. Først den ene, så den andre. Hvor mange hun kastrerte på denne måten, vet jeg ikke. Men mine oldeforeldre var både rike og driftige reineiere, så det har nok dreid seg om minimum 30-40 hvert år.

Mine oldeforeldre ville også ha sett med vantro avsky på hvordan dagens reindriftssamer slakter rein på fjellet til eget bruk. Vom og innvoller slenges ut og blir ravnemat. Blodet tar de heller ikke hånd om. Selv tok de vare på alt. Intet gikk til spille. Mine oldeforeldre ville ha stilt seg totalt uforstående til dagens reindrift.

Men slik er det blitt. Samene har selv gjennom alle tider søkt innpass i den samtidige verdiskapningen, slik at man kunne oppnå størst mulig velstand for seg selv og sine barn. Og da må man tilpasse seg. Man ofrer noe, hvis man derigjennom oppnår mer. Dette er et allmenmenneskelig instinkt, som gjennomsyrer tenkningen hos oss alle. Storsamfunnet kan ikke klandres for at de har vært en tilbyder i dette bytteforholdet.

Fra gammelt var det villrein over hele Nord-Norge. tamrein ble brukt til å lokke de til flokken. Sist på 1800tallet drev sjøsamene på Nordkysn og Sværholt villreinjakt, som matauk, ikke fordekt ulovlig jakt på tamrein.

Det er nettopp slik forskerne ser for seg dannelsen av det vi i dag kjenner som samisk etnisitet. Dette blir utførlig diskutert og problematisert i Samenes Historie (Olsen Hansen 2004).

Jan Erik G skrev:

“Samene har hele tiden visst at de ikke var alene, verken i sine egne hjemområder eller i Verden for øvrig. De har lang erfaring i å etablere symbiotisk samkvem med andre folkegrupper.”

Annonse

Nye bilder