Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

"Härjedalen i Finnland, Sameland."

I en artikkel i utgivelsen “Fragment av samisk historie” fra 1994 presenterer arkeologen Inger Zachariasson arkeologiske og historiske kilder fra det sydligste av det sørsamiske området. Her bl.a utfordres de tidligere tolkningene av Olav den Helliges plyndringsferd (nedskrevet ca 1230) til Finland skal ha foregått i dagens Sør-Finland. Det foreslås istedet at denne plyndringsferden kan ha vært i Härjedalen i dagens Sverige. Det tidligere sørsamiske utbredelsområdet i sørlige Skandinavia diskuteres også.

Kilde: Härjedalen i Finnland, Sameland.

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 4320 ganger. Følges av 10 personer.

Kommentarer

Viser kun siste 30 kommentarer — vis alle 84 kommentarer

Jeg har gjennom hele mitt liv hatt en genuin interesse for historie, og har pleid å lese historie når jeg har hatt ledige stunder.

Det som i lang tid har forundret meg når jeg har lest nordnorsk historie og også denne spalten om samisk historie er at stoffet presenteres fra en kolonialistisk synsvinkel. Man kan nesten sammenligne det med amerikansk historieskrivning i tidligere tider. Man ble presentert for et folketomt land med noen primitive indianere som streifet omkring på prærien og/eller i skogene og fjellene. Først da indianerne selv ble med i prosessen med å skrive Amerikas historie steg det fram et annet bilde. Amerika hadde store sivilisasjoner også før europeerne ankom.
Slik er det også her hjemme på berget. Før nordmenn og dansker for alvor begynte å trenge nordover skal her liksom ha vært et nærmest folketomt land med noen få samiske grupper streifende omkring på vidda, i fjordbotner og på øyene.

Det kunne nok være naturlig med denne kolonialistiske innfallsvinkelen i tidligere tider, men i dag er det tilgjengelig som mye alternativ europeisk forskning med relevans for Nord-Norge at man skulle forvente et mer nyansert bilde.

Framstillingen av Nord-Norge som folketomt land fram til middelalderen er neppe riktig. På finsk kalles det nordlige Norge og deler av Kolahalvøya med en fellesbetegnelse for Ruija. Det er ikke en gåte hvor dette navnet kommer fra. Ruija er det opprinnelige navnet på en øy i Østersjøen som i dag på tysk heter Rügen. Det ser ut til at man med senter på denne øya meget tidlig hadde etablert en egen maktkrets/ begynnende statsdannelse hvortil hørte Saarenmaa, det sørvestlige Finland, deler av Bottenviken og Ruija på kysten i nord (Nord-Norge). Veien mellom Ruija i nord og Ruija i Østersjøen har sannsynligvis gått via elveforbindelsene over Nordkalotten.

Ruija kalles på latin for Rugia. Og ruijalaiset er folkevandringstidens rugianere. Disse var muligens en del av folkevandringstidens vandaler som grunnla Vandalusia (Andalusia) i Spania. Så når man i dag finner samsvarende gener mellom Sør-Spania og Finnmark hvordan vet man da at den kolonialistiske forklaringsmodellen er den eneste mulige? Hvorfor drives det med en uendelig gnaging på en gammelkolonialistisk plate om de primitive jegerne i skinnbåt (samene) som padlet nordover fra Spania. Kan kan det ikke like gjerne ha vært de velorganiserte krigere fra Ruija som skapte seg en koloni i Spania (Vandalusia) på 400-tallet e Krf som er opphavet til denne genespredningen?

Siden det foreligger historiske teorier og indisier på at Nord-Norge allerede på 400-tallet har vært en del av et stort og mektig sjørike med senter i Østersjøen. Som sammen med sine allierte erobret store deler av Sør-Europa og Nord-Afrika, og som i 455 med en stor flåte av stolte skip seilte mot Roma, beseiret de romerske legionærene og tømte Roma for verdier. Hvorfor kan vi ikke bruke litt tid på denne delen av vår historie. Hvem er det som tjener på den primitivisering ja nærmest forkvakling av landsdelens historie. Hele Nord-Norges historie har da ikke vært skinnbåter og reindrift.

Vandalene fikk et dårlig rykte, for de gikk grundig til verks da de plyndret Roma. Men det er ikke hele forklaringen på den koloniale historiseskrivningen.

Når vi i dag stadig finner rester av større bosetning i nord i jernalder og tidlig middelalder kan det være naturlig å spørre om ikke dette kan ha sammenheng med den tiden da området var en del av staten Ruija. For Ruija-staten ble ikke nedlagt i og med erobringene i Spania i år 409 og seieren over romerne i 455 eKr. Den bestod fram til 1100-tallet da korsfarerne erobret og ødela Ruija ( Rugia). Dette skal jeg komme tilbake til.

Framstillingen ovenfor om Ruija bygger hovedsakelig på Matti Klinges http://sv.wikipedia.org/wiki/Matti_Klinge bok fra 1995 om Östersjöverdenen og artikler på Wikipedia om vandalerne. Det er for såvidt gammelt og kjent historisk stoff.

Ole B. Lile skrev: Trond Mathisen står oppført som “Besøkende i Samenes Historie”. Det står også at Trond Mathisen burde skrive noe om seg selv. Denne Sonen på Origo er opprettet av Jan Hansen og eies av Jan Hansen. Jeg må få spørre; er oppførselen til Trond Mathisen som han viser her på sonen hans vanlige oppførsel når han er på besøk hos noen?

Prøver OBL her å si at “Jan Hansen” har oppført seg eksemplarisk på alle sine “besøk”? Eller prøver OBL her å si at TM må skrive noe om seg selv? Holder det ikke å fremstå med sitt eget navn? Dekknavn er å gjemme seg bak noe, og jeg forstår ikke hvorfor man gjør det når man skal ta imot besøk.

Det kan jo hende at dekknavnet er med på å skjule hvem personen bak er. Men det anser jeg som å ikke stå for sine handlinger (her: mening og utsagn). Ingen kan nemlig klandre de med dekknavn for noe, for ingen vet hvem det er. Ingen kan verken bak- eller fremsnakke personen. “Alle kjenner apa, men apa kjenner ingen” får plutselig en ny mening. Være meg bekjent oppfordrer Origo, som være meg bekjent ikke eies av “Jan Hansen”, alle til å stå fram med ekte navn.

Pål V: Men ellers hadde du ingenting å komme med om innleggets tema?

Jeg skrev forrige gang at Skandinavia og også Nord-Norge allerede tidlig var knyttet til handelsnettene i Europa.

Bildet av Nord-Norges historie som en fortelling om primitive jegere i skinnbåter ( les samer) på jakt etter sel eller springende på vidda om kapp med villreinen, er et historieparadigma jeg ikke uten videre kan gi min tilslutning til. Det fins altfor mye historisk forskning med relevans for vårt område som gir et annet bilde, til at de skulle være grunn til å legge seg flat for en slik kolonialistisk historieforståelse som primitiviseringa av Nord-Norsk historie innebærer.

Veien til Skandinavia fra den antikke verdenen, Hellas og Roma, gikk etter to hovedruter. Denne ene var de romerske handelsrutene som gikk langs elvene i Europa vest for Rhinen. og som hadde sitt nordligste endepunkt i Hedeby i Danmark. Den andre hovedruta var grekernes handelsrute som gikk østover gjennom Bosporos til Svartehavet. Derfra opp langs elvene fra Svartehavet og opp til Østersjøen. Den hellenske ruta krysset Bottenvika ved Åland og hadde sitt nordligste endepunkt i Birka i nåværende Sverige. Og fra Birka gikk handelsrutene opp langs kysten av Bottenviken og langs elvene opp til Nord-Norge. På denne måten kom Danmark og deler av sørkysten i nåværende Norge med direkte sjøkontakt med Danmark til å stå innenfor den romerske handelsfæren, mens det øvrige Norge, Østersjøområdet og Nord-Norge stod innenfor den hellenske.

Et av de mest markerte hellenske kulturtrekkene man finner i hele Østersjøområdet og på Finnmarkskysten, som er minner etter den kulturelle kontakten med Hellas, er forekomsten av labyrinter. Labyrintene ble av lokalbefolkningen kalt ”Troja” noen steder også ”Trojenborg”. Man vet at labyrinter er knyttet til Troja allerede på Homers tid. Leker, kulturell praksis og legender knyttet til bruken av labyrintene virker å stamme fra den samme kulturverdenen som Iliaden. Nemlig om krigen med Troja som Homer? beskriver i sitt epos. Trojaborgene er bare et kulturtrekk fra den hellenske verden vi kjenner, det fins mange flere. De er så vanlige og så utpregede i Finnmark at Tromsø Universitet har valgt å lage en kopi inne på universitetsområdet sitt.

Vi kan altså i dag fastslå at de finske og slaviske folkeslag som bodde og virket langs elvene opp fra Svartehavet til og rundt Østersjøen, Bottenvika og Ruija i nord, helt fram til vikingetid var knyttet til den hellenske kulturverdenen, mens de germanske folk som hadde sitt område fra Danmark og sør var knyttet til den romerske kulturverdenen. Så sent som i fjor så jeg en artikkel i lokalavisa her i Nord-Troms som omtalte samisk bosetting i Kåfjord, hvor innsenderen tok utgangspunkt i romeren Tacitus som forteller om finner nord i Germania. Vedkommende innsender kan umulig ha fått med seg at det Germania som Tacitus beskriver hadde sitt nordligste punkt i Hedeby i Danmark. Kåfjord var således ikke en del av Germania da Tacitus skrev sin historie for 2000 år siden. Nord-Norge ble en del av den Germanske sfæren 1000 år senere, men det er en annen historie. Som vi for øvrig skal komme tilbake til.

De slaviske og finske folk, som hver hadde sine egne handelssfærer rundt og øst for Østersjøen, medregnet Nordkalotten, hadde Birka i Sverige som sitt møtested helt fram til 900-tallet. Fra 900-tallet begynte de samme krefter som tidligere hadde møttes i Birka å møtes i Novgorod. Flyttingen av senteret fra Birka til Novgorod er ansett å ha sammenheng med at østlige folk, bl a khasarene, hadde en kraftig vekst og fikk større og større betydning i handelen. Men man skal kanskje ikke seg bort fra at plyndringene og herjingene til de norske og danske vikingene forstyrret handelen i så stor grad at dette var en medvirkende årsak til at handelssentret ble flyttet østover.

For vi må ikke glemme at Norge i vikingetida var en sjørøverstat. En av de viktigste næringsveiene i landet var en aktivitet som historieboka, i den tiden jeg gikk på folkeskolen, beskrev som ” å være i viking”. Vi som gikk på skolen den gang forstod ikke at ” å være i viking” innebar at man reiser ut med skip, overfaller strandboere som bor litt avsides, stjeler deres eiendeler, brenner ned deres hus, tar deres sønner og døtre som slaver. Og før de ulykkelige rekker å få hjelp fra nabobygdene, stikker man til havs og skjuler seg mellom holmer og skjær på den værharde norskekysten hvor bare lokalkjente sjøfolk kan våge seg å seile. I neste omgang reiser man så på markedene i Europa og den arabiske verden og selger tyvegodset og slavene til gode priser. Utvilsomt en lønnsom gesjeft. Den gang gjalt nemlig ikke regel om at forbrytelser ikke lønner seg.

I neste innlegg skal jeg skrive litt om hvordan det gikk til at de deler av Norge, Østersjøverdenen og Ruija som fram til vikingetid stod under den hellenske kulturinnflytelsen kom inn under den romerske kultursfæren.

Etter hvert skal jeg også ta for meg en del spørsmål som er reist av bl a Jan Hansen.

Til “Jan Hansen”.

Nei, ellers har jeg ingenting å komme med om innleggets tema, annet enn at vi på skolen lærte om samer som fulgte fjellene på grensa mellom Norge og Sverige så langt ned som til østlandet. Kan ikke se utfra Oddasat at “Sameland” strekker seg så langt. Merkelig, dersom “Sameland” skal fylle alle fotspor en same har tråkket i.

Vet ikke hvilke lærebøker det er du har lest, men ut fra det du skriver er i så fall mildt sagt utdatert og manglende kunnskap.

Jeg fortsetter nå fortellingen om hvordan Norden kom inn under den romerske kulturinnflytelsen.

Hele den Skandinaviske halvøy var i bronsealder og fram mot Kr f i bruk av finske grupper. Men de germanske gruppene trengte stadig nordover fra Europa. Da vi kom til 7 – 800 tallet e kr hadde germanerne satt seg fast på kysten av Skandinavia, men på innlandet av den skandinaviske halvøy, Nordkalotten, Sverige nord for Uppsala og østover i dagens Finland og Karelen var de finske folk fortsatt nærmest enerådende.

De finske folkene i Skandinavia stod i kontakt med den hellenske kulturverdenen, mens de germanske folkene, herunder de norrøne , stod i kontakt med den romerske. Dette ser vi rester av selv i dag ved at de første ord i kristendommen ( raamattu, risti, pappi mfl) er kommet til Estisk, Finsk og Karelsk fra Hellas via Kiova og Novgorod, mens de skandinaviske språk (norsk, svensk og dansk) har fått de samme ord (bibel, kors og prest) fra latin.

Forskjellen på de to kulturretningene innen kristendommen førte til at kirken, som hadde sitt hovedsete i Roma, ble delt i 1054 . Vi fikk da to paver, en i Konstantinopel som fikk kontroll over det som tidligere hadde vært hellensk kultursfære og en pave i Roma som hadde kontroll over den tidligere romerske kultursfæren. Kontakten med kristendommen kom etter dette for de finske folk i å bli paven i Konstantinopel og for de germanske folk i Skandinavia ble hovedkontakten paven i Rom.

Denne delingen fikk for alvor betydning for utviklingen i Norden da paven i Rom i 1204 bestemte seg for å trappe ned korstogene mot muhammedanerne og i stedet vendte våpnene mot sine kristne brødre og søstre som støttet paven i Konstantinopel. Korstogene gikk fra da av østover og nordover. De finske og de germanske folkene i Norden havnet således på hver sin side i en bitter religionskrig som skulle vare i mer enn 200 år.

Korstogene i det hellige land og andre deler av Midt-Østen hadde ikke medført noen stor suksess, men det gjorde derimot den nye bølgen av korstog mot finske og vendiske (slaviske) folk. Disse korstogene startet opp i 1147 da Bernhard av Clairevux klarte å overtale de danske og tyske lederne til dra i korstog østover, mot sine tidligere handelspartnere og forbundsfeller, finner og vendere, som til irritasjon for paven i Rom drev samarbeid med paven i Konstantinopel. Bit for bit ble områdene i nåværende Polen, de baltiske Iand, Finland, Nord-Sverige og Nord-Norge (Ruija) erobret. I 1168 klarte danske og tyske og korsfarere å innta øya Ruija (Rügen). Den store statuen av guden ”Svantevit” som stod på nordspissen av Rügen, ble revet overende og trillet i havet.

De vestlige korstogene mot slaver og finner som pågikk fra 1100 til langt ut på 1300-tallet var ikke kommet i gang for å omvende hedninger, men i første rekke for forebygge frammarsj av den østlige kristendommen, samt fordrive den østlige kristendommen fra steder hvor den allerede hadde fått fotfeste. Man kan også se på korstogene som en organisert form for plyndring og fangst av slaver med velsignelse av den katolske kirka. Altså som en fortsettelse av en innarbeid praksis fra vikingetida. Man kan således regne med at plyndring og fangst av slaver, med tilhørende rask økonomisk vinst, var en viktig drivkraft for korstogene.
Østersjøens historie (Matti Klinge) beskriver 3 store korstog østover. Et av de mest omtalte i finsk historie er da Kong Erik av Sverige, omvendte seg brått til den vestlige kristendom og drog med en hær på korstog over Østersjøen for å ”kristne” finnene. Med seg hadde han en biskop fra England, Henrik, som trolig har introdusert de nye måtene å spre det kristne budskap på. På dette korstoget la Erik av Sverige han under seg det sørøstlige Finland, det som tidligere hadde vært en del av området til Ruija (Rügen). Han har etter denne ”bragden” fått tilnavnet Erik den hellige.

Men i tillegg til disse tre store korstogene må det ha været mange mindre. I en artikkel av Ransu Olavi Huikkari i 1991 er omtalt de svenske korsfareres frammarsj nordover mot Umeå, Piteå og Kalix på 1300-tallet. I følge Huikkari ble det tatt store mengde slaver i forbindelse med dette felttoget. Det kan se ut som om Norden var en storleverandør av slaver til det arabiske markedet i hele middelalderen

Det er ikke gitt noen samlet beskrivelse av de norske bidragene i korstogene mot finner, karelere og russere. Om vi vil vite mer om dem må vi derfor snappe opp litt her og litt der i litteraturen om middelaleren. Vi vet at Håkon den 5. Magnusson gjorde et vellykket korstog mot Troms rundt 1250.”kristnet” folket og bygde ei kirke på Tromsøya. Fra dette korstoget er også bevart pavens brev (velsignelse) til korstoget. Det var rettet mot ”Kareler og finner , guds fiender.”, – fritt sitert etter A Yttreberg i Tromsø bys historie. Dette pavebrevet gir oss således et vink om at det i Troms bodde karelere og finner før korstoget. At de har fått tilleggsbetegnelsen ”guds fiender” har sammenheng med at de trodde på paven i Konstantinopel i stedet for til paven i Rom. Samtidig får vi i Håkon den 5 saga opplysninger om at bjarmere (Nord-Karelere) får Sør- Malangen og bosetter seg der.

Opptakten til korstogene i nord var oppretting av nye erkebispedømmer nordover. Fram til 1100-tallet hadde erkebiskopen i Bremen ansvaret for hele Norden. Men på 1100-tallet opprettet den romerske kirke 5 nye erkebispedømmer. Først Magdeburg Nord-Tyskland og Gniezno i Polen. Deretter, og med betydning for vårt område, Lund i Danmark i 1104, Nidaros i Norge i 1152 og Uppsala i Sverige i 1164. Fra disse erkebiskopsetene ble så misjonsarbeidet (korstogene) mot vendiske og finske folk organisert.

Oppstarten av og detaljene i krigshandlingene mot de finske gruppene i Nord-Norge kjenner jeg foreløpig ikke til. Det har vært sagt at arkivet til Nidaros erkebispedømme er kommet bort. Den siste katolske erkebiskop på 1500-tallet skal ha tatt arkivet med seg da han rømte landet. Likevel kan vi av andre kilder slutte at Nidaros erkebispedøme og nordmennene har deltatt i denne religionskrigen på linje med sine nordiske naboer. Jeg har allerede nevnt korstoget i Troms som det fortelles om i Håkon den 5. saga og hvor man også har funnet fram til pavens brev om saken. I tillegg viser jeg til den norske historikeren P.A.Munch som, med bakgrunn i islandske annaler og andre kilder, opplyser at kong Magnus i 1348 hadde leidangen ute og lå med en stor hær ved Viborg i Karelen for å omvede innbyggerne der til den romersk-katolske tro. (Og selvfølgelig også for å erobre byen, vinne ære og rikdom, – min kommentar).

I et brev av biskop Audfind i Bergen framgår det at riksforstander Erling Vidkundssøn har bedt kirken om støtte til krig mot ”Rigets uvenner, Finner, Russer og Kareler”. Når det i samme brev nevnes at man vil ” droge nordetter for at stride mot disse Guds Fiender” så ser vi at dette ikke er en angrepskrig som skal foregå øst i Karelen, slik som den ovennevnte, men i Nord-Norge.

Videre er pavens ”trøstebrev” av 10. februar 1323 til alle de troende i Norge hvor han skriver at nogle Hedninger ved navn Finner har gjort store Voldshandlinger der i Landet og at paven gir alle de som døde ”den samme aflad, som tilkom dem, der kæmpede for det hellige Land”. ( alle sitater er fra P.A.Munch).
Det er nok en menneskelig reaksjon som gjør at et voldelig misjonsarbeid blir møtt med vold tilbake. Oppfordringen om å snu det andre kinnet til har i praksis vist seg ikke å fungere. Det ser vi også i dette tilfellet av motreaksjonen fra de som ble utsatt for ”misjoneringen”. De islandske annaler meddeler for året 1271 at kvener og karelere har plyndret Hålogaland. I 1313 brente de ned gården til riksforstander Erling Vidkundssøn i Bjarkøy. ( Det gamle høvdingsetet til Tore Hund.)

Samlet får men et klart inntrykk av at opprettelsen av Nidaros erkebispedømme og ”misjonsarbeidet” derfra, har man fått en religionskrig mellom finner, kvener og karelere på den ene siden og nordmenn på de andre siden som har vart i 2 – 300 år. I et pavebrev fr 1310 om Tromsø kirke heter det seg at denne ligger ”nær hedningene”, slik at ”misjonen” på det tidspunkt neppe hadde nådd lengre enn til Troms. ( Munch) Men utpå 1300-tallet klarer altså nordmennene å etabler ei kirke i Vardø. Men kildene viser at stridighetene har ikke tatt slutt med det. De fortsetter til langt utpå 1400-tallet. I denne perioden klarer bl annet den katolske kirka å erobre Nord-Sverige og dagens Finland.

Ønsker vi beskrive Nord-Norsk historie slik den virkelig var, og det ønsker vi vel, kan vi ikke bare skyve til sides alt kildemateriale som viser at det i Nord-Norge gjennom store deler av middelalderen har pågått en krig mellom nordmenn og finner (kvener/kareler/finner). Vi kan ikke fortsette i kolonialistisk stil med å redusere denne perioden av vår felles historie til en tid med et øde land med spredte samiske jegergrupper flyttende omkring på vidda. Hvem er det som står bak og hvem tjener på en slik forenkling av historien?

Det kan neppe trekkes i tvil at de finner, kvener og karelere som omtales i disse dokumenter befinner seg i Troms og Finnmark i den periode da disse dokumenter forfattes. Jfr at det i biskop Audfinds brev står at man skal dra ”nordover” og kjempe mot disse ”guds fiender”. Da må man også kunne forutse at man blir motsagt når man klamre seg til en foreldet teori om at de første kvensk/finsk/karelsk-talende grupper har ankommet Nord-Norge på 1700-tallet. Og så skal vi heller ikke glemme at kong Alfred den store av Englands i sin geografi gir havet utenfor Troms og Finnmark navnet Cwensae (Kvenenes hav) og at i flere russiske kilder fra 14 – 1500-tallet betegner Finnmark Kainskaja Zemlja (Kvenenes land).

Jeg skal komme tilbake med mer om Nord-Norge i middelalderen.

Spennende lesning Bjørnar. Jeg venter på resten.

Bjørnar S skriver:
- Og så skal vi heller ikke glemme at kong Alfred den store av Englands i sin geografi gir havet utenfor Troms og Finnmark navnet Cwensae (Kvenenes hav) og at i flere russiske kilder fra 14 -1500-tallet betegner Finnmark Kainskaja Zemlja (Kvenenes land).

Nå har jeg ikke lest originalteksten om Ottars beretning, men jeg for står det slik av diverse referater som jeg finner ved å google på temaet, at Ottar forteller at “germania går til Kvenhavet”. Dette skulle altså i følge Bjørnar S bety at de germanske folkestammer behersket hele det østlige Fennoskandia opp til Ishavskysten.

Jeg har forsøkt å finne ut mer om dette, men det eneste jeg finner er en russisk nettside

Når jeg bruker Google til å oversette den russiske teksten, får jeg fram en tekst som forteller om fredsavtalen mellom Russland og Sverige i Nøteborg 1323. Den oversatte teksten kaller stedet Orethov. Det opprinnelige navnet på festningen er Oresjek eller Orekhov (Wikipedia), og den ble bygget i 1323.
Teksten er en diskusjon om hvordan teksten i grenseavtalen skal forstås. Forfatteren viser til påstander fra finske forskere og imøtegår deres tolkning ved å referere til russiske argumenter.

I denne forbindelse kommer spørsmålet om Kvenhavet opp.
Sitat fra oversatt tekst: "Arctic Ocean i enten norsk eller islandsk kilde er ikke kalt “kvensk havet”. Location “Kayanskoy land” av middelalderske kilder er godt kjent – er et moderne Nord-Finland, området øst for den nordlige Bottenviken, hvor det fortsatt første Kajaani (Kayaneborg) og innsjøen. Kayani, og hvor, ifølge kilder i slutten av I og II i de tidlige århundrene av ths. eh. bodde en mystisk stamme av Quenya, deretter forsvant fra sidene av skriftlige kilder. 38 Russiske kilder fra i 15-1600 tallet kjente begrepet “Kayanskaya land”, og dens innbyggere ble kalt kayantsami. Tilsvarende ble havet ved siden Kayanskoy-landet kjent som Kayano havet i Russland. Etter Orehovetskogo kontrakt (dvs. etter denne fredsavtalen) er dette begrepet brukt i en rekke senere traktater XV-XVI århundrer., 39 bekrefter forholdene Orehovetskogo kontrakten, samt funnet i Novgorod birchbark № 286 (midten av XIV århundre) .. 40 Den russiske dokumentet oppdaget av oss i 1620 Bottenviken ble kalt Kayanskim havet. 41 Det samlede vitnesbyrd av disse kildene gjør identifiseringen av Kayana Sea til Bottenhavet ubestridt.

Om Helsigjabotn:
Begrepet «Helsingh haif» – «Helsingskoe Sea" – er brukt i kildene bare én gang – kun i den latinske teksten Orehovetskogo kontrakt. Dette begrepet er aldri brukt for å referere til Nordishavet, men det kan gjelde for Bottenviken. I en norsk kilde, den XIII århundre er et tilsvarende uttrykk «Helsingjabotn» brukt som betegnelse av Bottenviken. 43 I tidlig middelalder, var landet ved siden av Bottenviken i vårt moderne nordlige del av Sverige (nå kalt «Norrland»), kjent som begrepet «Hälsingland», 44 slik at uttrykket “Helsingskoe Sea” i lys av den middelalderske svenske naturlig betydde sjøen ved siden av Hälsingland.

Det kommer frem i denne teksten lenket til nedenfor fra den kvenske stedsnavnskonsulenten ingen kobling mellom Ruija og folkevandringens Ruganere, øya Rügen eller latisnk Rugia. Ordet er istedet forbundet med naturfenomenet nordlys i finsk. Ruija er altså i finsk tradisjon koblet med at store deler av Nord-Norge er i nordlysbeltet på den nordlige halvkule.

“Navnet Finmarkku har forankring i den lokale tradisjonen. Dette er undersøkt med språkbrukere både øst og vest i fylket. I Alta, for eksempel, fortalte kvener som blei intervjuet på 1980-tallet, at Ruija ikke var brukt om området eller regionen, men derimot Finmarkku, og tilsvarende finmarkkulainen om en finnmarking.”

“Ruija [jf. også formene Rutja, Ruiða, Rudja] er et gammelt, historisk navn. I finsk tradisjon har Ruija vært identisk med ’det nordlige området’, ’området der nordlyset flammer’, og i ei ordbok fra 1800-tallet er ei av betydningene også ’nordvest’. Språklig har Ruija samme opphav som de gamle finske betegnelsene for nordlys [rutja[t], ruija[t]].”

Kilde: Finmarkku og Ruija

Seppola skrev:

“På finsk kalles det nordlige Norge og deler av Kolahalvøya med en fellesbetegnelse for Ruija. Det er ikke en gåte hvor dette navnet kommer fra. […] Ruija kalles på latin for Rugia. Og ruijalaiset er folkevandringstidens rugianere.”

Det er riktig at det finnes felles haplogrupper mellom samene og folkeslagene i sør-vest Europa da spesielt i mitokondria, men det er kun innenfor disse haplogruppene. Ser man på også haplotypene innefor disse felles haplogruppene så viser disse at de dro fra hverandre for mer enn ca 9 000 år siden. Samisk mitkondria dateres til minst 7 600 før nåtid og har et særegent mønster som ikke fins noen andre steder enn hos samene.

Det er altså ingen støtte for å hevde at det de samiske mitokondriagruppene skulle ha en felles genetisk historie med befolkningen i Sør-Vest Europa så sent som 400 e.kr.

Bjørnar S skrev:

“Så når man i dag finner samsvarende gener mellom Sør-Spania og Finnmark hvordan vet man da at den kolonialistiske forklaringsmodellen er den eneste mulige? Hvorfor drives det med en uendelig gnaging på en gammelkolonialistisk plate om de primitive jegerne i skinnbåt (samene) som padlet nordover fra Spania. Kan kan det ikke like gjerne ha vært de velorganiserte krigere fra Ruija som skapte seg en koloni i Spania (Vandalusia) på 400-tallet e Krf som er opphavet til denne genespredningen?”

Ifølge arkelogen Broadbent så er ikke labyrentene en manifestasjon av direkte kontakt med Hellas men som følge av vandringer i senmiddelalderen.

“– Vid 1300-talet kan man se att man börjar se små fiskeläger och små handelsplatser efter den norrlänskakusten. Det är då de här labyrinterna byggs. I det här området var det faktiskt framför allt dom svenska och svensktalande fiskarna som kom upp under medeltiden. Det repesentera en vandring, en väg och man kombinerade magin med kyrkan och använde det som skydd mot det osäkra mot nånting man var rädd för, säger Noel D. Broadbent.”

Les mer i Kystsamene i Västerbotten

Bjørnar S skrev:

“Et av de mest markerte hellenske kulturtrekkene man finner i hele Østersjøområdet og på Finnmarkskysten, som er minner etter den kulturelle kontakten med Hellas, er forekomsten av labyrinter.”

Det har jeg vanskelig for å tro er tilfelle. Det fordi de samiske språkene viser en egen historie enn de finske språkene:

  • Samiske språk viser at ca 1/3 ordforådet er av ukjent opprinnelse og tilhører hverken den uralske eller indo-europeiske språkgruppen. Dette ordforådet mangler i finske språk unntaksvis fra ord som er videreformidlet fra finsk som har ekspandert over samiske språkområder.
  • Dette ukjente ordforådet ble tatt opp i samiske språket da det samiske språket ekspanderte gjennom paleo-europeiske talende folkegrupper i Fennoskandia i jernalderen. Samisk ekspanderte altså ikke over finsktalende folkegrupper.
  • Det eksisterer en jevn andel urnordiske låneord i de samiske språkene men uregelmessigheter viser at disse lånene kom fra samiske dialekter som allerede var differensiert. Samisk var altså minst i sine nåværende utbredelsesområdet før 500 e.kr og hadde allerede disintegrert i dialekter da urnordiske lån ble tatt opp.
  • Det eksisterer urnordiske låneord i samiske stedsnavn som går tilbake til 500 e.kr eller tidligere.
  • Samiske stedsnavn er funnet over hele Vesterålen, Lofoten og Røst. Flere av stedsnavnene har gjennomgått lydendringer som tilsier at de må ha blitt lånt inn i norsk allerede i middelalder.
  • Det eksisterer lån av samiske ord og fra samiske stedsnavn over det meste av dagens Finland og Karelen som må gå tilbake til middelalderen og jernalderen.

I andre fagfelt som kan fortelle noe om historien vet vi også:

  • Samisk arkeologi har kontinuitet inn i yngre steinalder i de samiske områdene.
  • Samisk genetikk går tilbake til minst 7 600 før nåtid.
  • Historiske kilder som Ottars beretning som vitner om hovedsaklig samisk bosetning nord og i landet ovenfor det bebodde land.
  • Islandsk beretning fra 1300 e.kr som viser til hendeler før 1000 e.kr viser at finnene kalte seg sem- altså samer.
  • Historiske kilder fra 1500-tallet fram til nåtid som knytter finnebegrepet eksplisitt til samiske stedsnavn eller samenes egenbetegnelse i både norske og svenske kilder.

Bjørnar S skrev:

“Hele den Skandinaviske halvøy var i bronsealder og fram mot Kr f i bruk av finske grupper. Men de germanske gruppene trengte stadig nordover fra Europa. Da vi kom til 7 – 800 tallet e kr hadde germanerne satt seg fast på kysten av Skandinavia, men på innlandet av den skandinaviske halvøy, Nordkalotten, Sverige nord for Uppsala og østover i dagens Finland og Karelen var de finske folk fortsatt nærmest enerådende.”

Stod det noe om hva betydningen av “kayantsami” skulle være? Jeg tenker da spesielt på sisteleddet “-sami”.

Ole B skrev:

“Russiske kilder fra i 15-1600 tallet kjente begrepet “Kayanskaya land”, og dens innbyggere ble kalt kayantsami”

Hva har du vanskelig for å tro, Jan Hansen?

At de germanske folkegruppene hadde etablert seg på kysten av Skandinavia på 700-tallet?

Eller at samene og samojedene også regnes med i den finskugriske folkegruppa, og at det like godt kunne vært en av disse to folk som ligger inne i begrepet “finske folk” min framstilling?

Hvordan mener du å bevise at de finskugriske grupper som var i Skandinavia i bronsealderen hadde samisk etnisitet?

Kan du gi meg referansene til en en islandsk kilde som nevner samene?

Kan du legge fram en dokumentasjon på at Ottar har omtalt samer?

Bjørnar Seppola

Suffikset “-sami” i “kayantsami” har ingenting med samer å gjøre. Det er en russisk kasusendelse, – her ganske sikkert instrumentalis (tilsvarende essiv på samisk). Den brukes blant annet for å betegne noe som kalles noe. Her trolig “nazevayemyie kayantsymi” = “..som blir kalt/betegnes som kajanere”.

Jeg er imponert, Jan Erik Gaup. Du driver og studerer russsisk skjønner jeg. Prøver litt på det samme, slik at jeg så med en gang at det var en bøyningsform, men klarte ikke å si hva den heter. Bra.

Jan H skrev: “Stod det noe om hva betydningen av kayantsami skulle være? Jeg tenker da spesielt på sisteleddet -sami.”

Jeg har bare den russiske teksten å holde meg til i dette spørsmålet. Der står det også noen referanser. Den referansen som kanskje kan svare på ditt spørsmål er referansene nr. 39 og nr. 40. Jeg skal undersøke om noe kan finnes i bibliotek her i Trondheim. Mitt forrige innlegg om dette ovenfor (2. mars 2011) baserte seg på en Google-oversettelse fra russisk til norsk bokmål. Nå forsøkte jeg å oversette fra russisk til engelsk. Da ble det avsnittet du peker på slik:
“Kayani, and where, according to sources at the end of I and II in the early centuries of ths. er. lived a mysterious tribe of Quenya, then disappeared from the pages of written sources. 38 Russian in the XV-XVI centuries. knew the term “Kayanskaya land”, and its inhabitants were called kayantsami. Respectively, and the sea adjacent to Kayanskoy ground, the Russian became known as “Kayano sea.” Furthermore Orehovetskogo contract this term is used in a number of later treaties XV-XVI centuries., 39 confirms the conditions Orehovetskogo contract, as well as found in the Novgorod birchbark № 286 (the middle of XIV century).. 40 The Russian document discovered by us in 1620 Gulf of Bothnia was named “Kayanskim sea.” 41 The combined testimony of these sources make the identification of "Kayana Sea to Gulf of Bothnia undisputed.

Referanser i den russiske teksten:
38 Vilkuna K. Kainuu — Kvanland. Uppsala, 1969. 128 s.; Julku K. Kvenland — Kainuunmaa. Oulu, 1986. 196 s.
39 Rydberg O. S. Sverges traktater. . ., I, s. 469, 471, 475, 476, 491, 492.
40 Shaskolsky IP birch bark as a source of foreign stories Novgorod XIV-XV centuries. – Archeographic Yearbook 1962, Moscow, 1963, pp. 76-77.
41 Economic relations between Sweden and Russia in the XVII century. , 1978,. № 10.

Takk for det, Bjørnar! Nei, jeg driver nok ikke og studerer russisk lenger. Det er i hvert fall 15 år siden. Dessverre går mye i glemmeboka, når det ikke brukes tilstrekkelig ofte. Jeg prøver å friske opp innimellom, gjennom å lese russiske nettaviser og lytte til Radio Rossija på nettet. Mesteparten av språket ligger selvsagt fremdeles der i bakhodet. Men enkelte ord og vendinger tar det litt tid å hente fram igjen. Ordet “kayantsymij” er derimot så elementært, at det datt på plass umiddelbart. :-)

Endingen er nok -tsami, ikke -sami. På russisk: -цами. Hele ordet er каянцами, kajan – tsami.

Jan Erik.

Om du er kommet så langt at du klarer å følge med på russiske nettaviser er jeg ennpå mer imponert. Jeg har ikke sjangse på det, heller ikke TV-sendinger. Jeg har ikke kommet så langt ennå at jeg har anskaffet meg en russisk grammatikk ( burde kanskje kjøpt en) men har en ordbok, et par reiseparlører (en finsk og en norsk) og en notisbok jeg tar fram når jeg reiser i Russland eller treffer på russisk tekst. Kjøpte en finsk-russisk parlør i Murmansk på 90-tallet for 1 krone. Den har fulgt meg siden.

Kan kanskje en 3 – 400 ord. Klarer å kjøpe mat, spørre veien, lese vei- og gateskilt, fylle bensin, kjøpe buss, tog og flybilletter, lese kart, (både vei- og historiske kart) bla litt i billedbøker og lese billedtekstene. Det er det hele. Tiden er kanskje moden for å gjøre noe mer med det språket.

Var i Petroskoi i forrige uke. Kjørende med egen bil. Det gikk greit, – har ikke glemt alt av språket ennå. Det hadde skjedd mye i positiv retning i det området, med veier og nye bygninger, siden jeg var der for 5 år siden.

Til Bjørnar:

Fortsett med russiskstudiene, om du føler for det, og har tid! Det er et nyttig språk, som vi nok vil få stadig større bruk for i fremtiden.

Bare et tips til dette med “kayantsemyi”. Innlæring av denne russiske kasusformen skjer lettere om du sammenholder den med finsk.

La oss si at det finnes et folk man på finsk kaller “kajanalaiset”. Man ville da si: “He ovat kajanalaiset/kajanalaisia.” Og videre: “Heidät nimitetään kajanalaiseksi.” (= “De er kajanere. Vi kaller dem kajanere.”)

Slik også på russisk. En person fra “Kajanskaja strana/Kajanerlandet” ville bli kalt “kajanets”. I flertall nominativ “kajantsye/kajanere”. Setningene “De er kajanere. Vi kaller dem kajanere.” vil på russisk hete: “Oni kajantsyie. Myi ich nazyvaem kajantsimyi.”

Så “kajantsimyi” betyr nøyaktig det samme som “kajanalaiseksi/kajanalaisena”.

Var dette litt til hjelp for forståelsen, Bjørnar?

Hvis Seppola virkelig mener det eksisterte finsk-ugriske talende grupper i de kjente samiske områdene før jernalderen så er det han som har bevisbyrden på dette ikke jeg. Språkhistorien støtter iallefall ikke en slik påstand.

Det kommer fram i forskningen av samisk språkhistorie at det felles samiske opphavsspråket kalt proto-samisk eller ursamisk har oppstått i det sydøstlige Finland og i deler av Karelenen. Språkforskerne har datert denne spredningen ut fra flere lag låneord fra bl.a germanske, baltiske, finske og ureuropeiske språk til å ha skjedd i løpet av jernalderen i Norge 500 f.Kr.–1030 e.Kr (Wikipedia).

Det sier da seg selv at samisk etnisitet slik vi har kjent det i historisk tid ikke kan være eldre enn innenfor det vi kjenner som jernalderen. Innenfor arkeologien så operer man med en nesten tilsvarende alder på hva man kan kalle samisk på ca 2000-3000 år.

Men det betyr ikke at deler av det samiske språket har eldre røtter akkurat som i arkeologien hvor samisk jernalder har kontinuitet inn i yngre steinalder. I det samiske språket så er det et intensivt substrat av ureuropeiske språk. Dette viser at det samiske språket da det ekspanderte nordover og vestover i Fennoskandia assimilerte folkegrupper som hverken snakket uralske eller indo-europeiske språk men ureuropeiske språk. Det at man finner et så betydelig ureuropeisk substrat i samisk utelukker at det kan ha eksistert finsk-ugriske talende grupper i området før det samiske språket ekspanderte inn i området.

Den samiske språklige ekspansjonen ga det samiske språket to lag med ureuropeiske påvirkninger. Den første skjedde i den proto-samiske eller ursamiske fasen da det samiske språket var begrenset til et mindre geografisk område. Dette vokabularet er felles for alle de samiske språkene og dialektene. Det andre laget som ble tatt opp da ursamisk ekspanderte til sitt nåværende utbredelsesområde finnes i noen samiske språk og dialekter men ikke i andre.

Les mer i De ukjente språkene i samisk

Seppola skrev:

“Hvordan mener du å bevise at de finskugriske grupper som var i Skandinavia i bronsealderen hadde samisk etnisitet?”

Vatnsloesaga som viser til hendelser før 1000 e.kr. Her kalte to finner seg selv for semsveinar hvor førsteleddet sem- samenes egenbetegnelse og sisteleddet -sveinar til gutter eller unge karer.

Seppola skrev:

“Kan du gi meg referansene til en en islandsk kilde som nevner samene?”

Ottar nevner aldri finnenes egenbetegnelse i sin beretning. men ut fra totalkunnskap så det er ikke noe som skulle tyde på at disse skulle være noe annet enn samiske folk.

  • Den eldste kjente referansen til samenes egenbetegnelse er å finne i den islandske Vatnsloesaga nedskrevet på 1300 tallet som viser til hendelser før 1000 e.kr. Der kommer det fram at det folkeslaget de norrønne kjente finner som kalte seg semsveinar.
  • Vi kan knytte de som de norske kildene kalte finner eksplitt til samenes egenbetegnelse, samiske stedsnavn og samisk språk i norske og svenske skriftlige kilder helt tilbake til 1500-tallet og fremover til moderne tid. De svenske og norske kildene var fullt klar over forskjellen i navnetradisjon dem imellom alt på 1500-tallet.
  • Vi kan ovenfor altså dokumentere en minst 1000 årig historie som tilknytter eksplisitt finnebegrepet med samenes egenbetegnelse i det kjente samiske utbredelsesområdet. Det vitner om en norsk navnetradisjon i forhold til samene med stor tidsdybde over et stort geografisk område.
  • Samenes egenbetegnelse er å finne i alle kjente samiske språk. Det vitner om en betydelig tidsdybde i egenbetegnelsen som går tilbake til ursamisk til altså til jernalderen. Det er derfor ikke overraskende at samenes egenbetegnelse kan attesteres til en norrønn kilde som viser til hendelser før 1000 e.kr.
  • Vi kan dokumentere gjennom språkhistoriske dateringer at samenes språk og stedsnavn var i sin nåværende utbredelse alt fra urnordisk tid altså 500 e.kr eller tidligere via urnordiske låneord i samisk. Dette viser at finnene som omtales i Ottar vanskelig kan ha vært andre enn samer.
  • Det store innslaget av totalt ukjente ord i samisk vitner viser at ursamisk ekspanderte områder hvor de ble snakket ureuropeiske språk. Det utelukker at det samiske språket skal ha ekspandert over finsktalende folkegrupper i området.
  • Ottar 890 e.kr omtaler finnene som et folk og som snakker et enhetelig språk. Dette er vanskelig å forene med at finnene skal ha vært en sekkekategori med andre etnisiteter.
  • Det skal også eksistere samisk språkstoff i Ottars beretning.
  • Det arkeologiske materialet som er samiske går tilbake 2 000 – 3 000 år i de kjente samiske områdene. Dette viser at finnene som omtales i tidlige kilder vanskelig kan ha vært andre enn samer.
  • Samenes genetikk er særegent og har en betydelig tidsdybde i alle samiske befolkninger. Det er uforenelig med at de skal ha innvandret fra noen andre steder i nærheten av denne tidsperioden.

Bjørnar S skrev:

“Kan du legge fram en dokumentasjon på at Ottar har omtalt samer?”

Kommentaren er redigert av moderator mandag 25. april 2011 kl 23.

Jeg lurer på om språkforskerne har greid å gjøre noen direkte kobling mellom “Quenya” og “Kayan”. Kommer det fram fram på noen måte at “Quenya” er brukt på russisk side tidlig eller er det noe de russiske forskerne har hentet fra Ottars beretning og islandske kilder?

Ole B skrev:

“bodde en mystisk stamme av Quenya, deretter forsvant fra sidene av skriftlige kilder. 38 Russiske kilder fra i 15-1600 tallet kjente begrepet “Kayanskaya land”, og dens innbyggere ble kalt kayantsami. […] Det samlede vitnesbyrd av disse kildene gjør identifiseringen av Kayana Sea til Bottenhavet ubestridt.”

Hallo Jan Hansen. Hvordan går det fram at de “samsveinar” som er omtalt i en islandsk saga (Vatnsloesaga ) fra 1300-tallet var finner fra Finnmark? Jeg hadde trodd at dette var folk fram Samland ved Østersjøen. Et område langs kysten av nåværende Polen som i en del kilder kalles Samogetien. Samlendingene hadde ry som dyktige sjøfolk. Men jeg er selvfølgelig åpen for å lytte på din begrunnelse for at “samsveinar” betyr samer og ikke samlendinger.

Bjørnar, jeg har aldri noen sted skrevet at de kalte seg selv “samsveinar”, det er nok noe du fant på akkurat nå slik at det skulle passe til Samland/Samogetien ved Østersjøen. Kan heller ikke se at det er noen andre enn deg som har prestert å antyde en slik kobling.

Jeg for forøvrig opplyse at disse “finnene” som kalte seg selv “semsveinar” ble hentet nordfra. Konteksten er såvidt jeg kan se Romsdal hvor jeg har forstått at Gudmund hadde sin odelsgård.

(Kilden er skrevet med gotisk så er noe problematisk å lese).

Interessant.

Annonse

Nye bilder