Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Tre kors (og et lite tankekors)

foto: Tone Aalstad

På ei langstrakt helle ytterst ved bergene like ved den gamle bygrunnen til middelalderbyen Vàgar i Kabelvåg ligger 3 kors på rekke og rad, rissa inn i hella mot sør. Av ubestemmelig alder vekker de likevel mange tanker om noe som har skjedd, langt tilbake. På samme helle som utgjør toppen av berget finnes det også skålgroper som gjør det nærliggende å tenke steinalder til jernalder. Skålgroper sorterer under bergkunst som det knyttes sermonielle handlinger til, enten som offergroper eller som solsymbol.

Et lite steinkast unna ligger et lite samisk gårdsanlegg ved Vassosen, bebodd fra 13-1500-tallet.
Det ligger ved munningen av den gamle middelalderhavna i Storvågan, og ved foten av det gamle tingstedet Brurberget. Her ble det gjort et oppsiktvekkende funn i 1989 – hoder av rein, hjort og elg i en treenighet i bronsje ved gammetuftene på samme jordet.

I høyden over jordet (ca 25m o.h) ble det i 2001 funnet slipte helleristninger i en hellar ca 8.500-9000 år gamle, og malerier som er fra yngre steinalder.

Det er verdt å nevne at når mørketida er over og første solstripe over horisonten ventes 6 januar-
i dag , hender det at vi trekker ut – eller trekkes ut mot vågen ved gamle Vàgar og opp på berget og hella der korsa er – og speider etter solgløden som vises best akkurat fra dette punktet der også skålgropene finnes, vi som så mange før oss og gleder oss over at SOLA er her!

Vist 908 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Slike spor gir inspirasjon til å undres, også over de profilvalg som er gjort på “vikiganlegget” på Borg …

Men … “sørsamisk gårdsanlegg”, …? Hallo? Må vel være en skrivefeil, ka?

Ja, hallo fjelloghav – hva i alle dager mener du med “de profilvalg som er gjort på vikiganlegget” på Borg"..
Må vel være en skrivefeil..

Profilen kan jo være endra siden sist jeg var der, men jeg har stussa på de visuelle effekter med etterlikninger av barokk sørlig norrøn prakt. Kunne man heller valgt drakter med snitt fra Skjoldhaavnfunnet, og ikke kopi av sør-norske drakter, f. eks.?

Jeg fikk det første med meg, fjelloghav. Skrivefeil skjer, som du f.eks gjentok i vikiganlegget.

Jeg kan dessverre ikke stå inne for profilering av drakter i utstillinger på Borg, men skjønna spørsmålet ditt.

Sørsamisk er ikke helt bort i natta selv om det kanskje var en skrivefeil. Jeg mener å huske at Finn Myrvang skrev i en artikkel i heftet fra “De er her ennå” utgitt av Vesterålen Regionråd at det var ting som tyder på at det sørsamiske språkområdet kan i tidligere tider har strekt seg lenger nordover enn det gjør i dag eller i nyere tid. Så sjøsamisk og sørsamisk er ikke gjensidig eksluderende. Jeg har en artikkel på det som jeg skal komme tilbake til.

Det kan stemme, Jan. Jeg har lest en artikkel der jernalderboplassen nær Vassosen (se kart) ble omtalt som sør-samisk, men ser at definisjonen er forandra siden da. Så jeg ble litt i tvil her..

Jeg tenker at det er mye man ikke vet om de ulike samiske stammene og dialektene. Spesielt i Nordland.

Og sørsamisk nordover mener jeg er lite sannsynlig.

Vi vet at de som i Tysfjord i dag definerer seg som samer og er tydlige talsmenn, kom fra svensk side for ikke så lenge siden, og at grensene for lule og pitesamisk nok er trukket opp utfra utbredelsen av disse flyttingene.

Selv om det så smått begynner å røre litt på seg, er den opphavelige sjøsamiske befolkninga langs kysten integrert og “usynlig”. Det er grunn til å anta at det sjøsamiske språket hadde en stor geografisk utbredelse. F. eks. skal den samisken som ble snakka på Kvaløya og øyene utenfor Tromsø likheter med den samisken som de fortsatt bruker i Tanafjorden, og tanadialekten har litt sammenfall med skolt.

“Skolp”, hva var det mener dere?

Så mye spennende. Skulle gjerne visst mer. Det er dessverre lite fokus på dette temaet i samisk språkforsking. Trur heller ikke det er noen som forsker på samiske stedsnavn utenfor det som i dag regnes som samiske kjerneområdene, indre Finnmark. Det samiske riksmålet er blitt kautokeino-dialekten.

Flott kart Tone. Men får det ikke stort nok til å lese det som står der…

I følge Reidar Bertelsen ble det lille anlegget definert som sørsamisk, men ser at nyere kilder har gått bort i fra det.
Jeg legger ut link til Lofotfiskets kulturarvsenter
2014 prosjektet. Her står en liten omtale av de samiske kulturminnene i området.

Trykk på det, så kommer det opp en større versjon. (Kartet er en del av Lofotfiskets kulturarvsenter-prosjekt)

Jeg søkte litt og fant dette:

“Men ikkje alltid har ordet med fisk å gjere. F. eks. kallar helgelendarane ofte folket frå nordsida av Vestfjorden, lofotværingar + vesterålingar, for «skolp». Det er usikkert ka som ligg i ordet då, i sær for di eit liknande ord finst i samisk. "

I Samiske beretninger av Qvigstad finner vi denne ordforklaringen på hva en skolp eller skoalpa er for noe: kan bety same som ikke driver med rein, kanskje en sjøsame. Ordet kan brukes som klengenavn på nordlandsfiskere, særlig fra Lofoten og Vesterålen

I Karlsøy Bygdebok kan vi lese mer om skolpefinner og de snakket áppe-samisk eller havsamisk

“En rest av den gamle, utdøende Karlsøydialekt eksisterte imidlertid enda i 1880-åra, og blei da nedtegna av Qvigstad. Den blei talt av folk som var født på Rebbenes, i Dåfjord og Toftefjord, og stod nær den gamle Kallfjorddialekten, som enkelte gamle folk i Kallfjord talte. Språklig stod dialekten på et eldre trinn enn Finnmarksdialektene, og var mindre påvirka av finsk enn disse. Dialekten blei lokalt kalt appe-samme [havsamisk], og folket som talte denne dialekten, var kalt skolpefinner på norsk.”

I Álgu databasen er ordet kun beskrevet som et nordsamisk ord i betydningen skoalˈpâ = norsk fisker eller bonde.

Skolp ble brukt som økenavn på person som bor langs nordlandskysten, særlig i Lofoten og Vesterålen.
Han Jack sang om “..og skolpungan bor under lofotvegg”.
Men også brukt om sjøsamer (her er ei god kobling) som jeg har hørt historier om.
Iallefall et velvalgt navn for årboka for Vågan..

Arne, en arbeidskollega jeg hadde den gangen jeg jobba i Statens Skoger, han var fra nedre Målselv, fortalte meg om “skolp”. Det var i 1986, i forbindelse med jubileet for innvandringa til Bardu og Målselv. I de trakter er det mye fokus på dølekultur.

Arne understreka at man i Målselv hadde et opprinnelig bosetting, men at dm ble sett ned på. De var skolper – et uttrykk han mente fra gammelt ble brukt på kystbeboerne i Troms (ikke de som bodde i fiskeværene). derfor syntes jeg det var svært da jeg oppdaga at uttrykket var brukt også i Lofoten.

Jeg mener det er sannsynlig at “skolp” er et gammelt uttrykk for sjøsamene.

Arne hadde vært med på Gratangsfjellet i 1940. Det hadde jeg heller ikke hørt om før!

Han er død nå. Jeg skulle snakka mer med han Arne.

Om det det ble brukt om fastboende eller tilreisende, og ikke minst pga av lofotfisket med mange tusen tilreisende – vet jeg ikke helt sikkert. Jeg har forstått det slik at det ble brukt som økenavn, og var kanskje mest myntet på tilreisende. Tydeligvis et samisk ord som har fått feste i Lofoten?

Slike følelser sitter vi igjen med når historieformidlere plutselig blir borte, når flere spørsmål dukker opp underveis i livene våre, trasig.

I Álgu databasen så er ordet oppgitt å være lån fra norsk skolp.

Og i følge norsk skolp er det i betydning av:

1. skolpejern (hva er et skolpejern?..)
2. brynekopp; kogger
3. betegnelse på forskjellige redskaper med skaft og hult blad

Her er mer om mulige betydninger:

“Også skolp har trulig i dette tilfellet med fisk å gjere; det er ein sort de får i ferskvatn – vass-skolp er namnet mange brukar. Han held seg især i vassdrag der det er gorrbotn, og er mager, lang og svart; somme fortel at han iblant kan likne på ein ål. Enkelte vil ha det til å være eit særskilt fiskeslag, andre hevdar at det berre er ein av-art av aure (ørret). Skolten på denne magre fisken er stor, og det er ikkje rart at mange ser på han som ein u-fisk eller «vanskapning». Det seiest at han er særlig tallrik i vatn der det har vore tjyv-fiska med «mit», for det går årtider før slike vatn kjem i orden, med mat- og botntilhøve. Fisken blir då tilsvarande «glypsk», eller «utuhula» som det med eit anna vanlig skjemt-ord beiter. Kan hende er dette også den rette forklaring på namnet «skolp», som i ei tyding nettopp har med uthuling å gjere1).

Dersom skolp verkelig er ein av-art av aure, er det visstnok den de kallar jager sør i landet; også den ser de på som uspiselig.

At denne svarte, fæle fisken med den store skolten ikkje kan bli akta som matfisk, det sei seg sjøl, og like sjølsagt er det at kokkgluntane frå Langøya ikkje kunne sette større pris på å bli kalla «skolp»!

Kilde: Skolp – folk eller fisk?

Denne “skremmende” ørreten har jeg ikke hørt om, inntil nå – flott!
Jeg ser sammenhengen mellom mager fisk (uthula) og huljern/redskap,
det er et lite flatterende økenavn..
Takk for link!

Ser videre at på svenske kartverkets karter så finnet ordet skalpa- kun i Mårdsel i Gällivarre kommune i forbindelse med en bekk, myr og hede på samme sted ved foten av Gábonoaivve.

I en annen ordbok finner jeg skoalpa i bytydningen gollerássi (gulblomst) som vokser på fuktige steder. På norsk kjent som bekkeblom.

Flere steder med gorrbotn, spennende kobling!

No må dokker lande … for i dag

Interessant å lese om skolp/skolpen og fin tråd dette selv om utgangspunktet var skålgroper og kors i berget og soldagen i Storvågan. Storvågan er et fint område med spor etter folk og kulturer i samspill over lang tid og vel verdt et besøk både på museet og kulturminneleting på egen hånd i terrenget rundt.

Det kan du sei. Men det e nu slik med de heran samtalen som det e ellers når godt folk møtes – man får assosiasjona og kjem med innskytelsa, og så snur man og stekk til sides, og så blir det skikkelige fortellinga, og vi har hatt det veldig artig og interessant. Slik moro som eldre menneska kan ha, he, he

Annonse

Nye bilder