Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Utdødd tornedalskofte funnet i Michigan

Ifølge en artikkel i 2009 i det samisk-amerikanske tidsskriftet Árran så er antagelig den siste og eneste kjente autentiske tornedalskoften funnet i et museum i Michigan, USA. Den tilhørte Mary Kuusiniemi Hendrickson. Hun bar kofta da hun ankom i 18-år til Michigan i 1880. Artikkelforfatteren beskriver at endel av de som innvandret fra de nordligste delene av Norge, Sverige og Finland også var samer eller hadde samisk bakgrunn. Hun forteller videre om opplevelse av fortielse og nedtoningen om den samiske bakgrunnen. Det nevnes også at en betydelig del av de som er tilknyttet den samiske organisasjonen i USA også har opphav fra Tornedalen.

Kilde: Honoring our Saami Ancestors

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 2926 ganger. Følges av 5 personer.

Kommentarer

Så flott drakt!

Selvsagt var det samer i Tornedals-traktene. Det nevnes jo blant annet i Hans Chr. Eriksens bok “Vandrere i grenseland” fra 1973 – en bok som forsåvidt er å anbefale – der han skriver om foreldre som sendte sine barn nordover mot kysten med samer som hadde slede. De hadde gjerne slektninger som hadde vandret i forveien og ventet et sted i Nord-Norge. Har personlig vært i kontakt med ei etterkommer i USA som har sine forfedre fra Tornedalen. De kom derfra via Nord-Norge. Veldig spennende!

Ballard er en “norsk” bydel i Seattle som holder visse norske tradisjoner høyt i hevd. Lutefisk og fiskeboller er symboler for norsk mat. Det som er mindre kjent er at de samene som reiste til Alaska og lærte opp inuitter i tamreindrift og deretter grov gull i Yukon, slo seg ned i Ballard. En norsk-samisk stipendiat har studert denne historien nærmere.

Som en tilleggsopplysning kan jeg nevne at det reiste over nye reindriftsutøvere fra Kautokeino til Canada i 1931 for å flytte med rein fra Alaska og etablere reindrift i Mckenzie-deltaet nordvest i Canada. Lloyd Binder, barnebarnet til Mikkel og Anna Pulk som reiste over, har den dag i dag en høyst respektabel reinflokk der. Om jeg ikke husker feil så var Anna opprinnelig fra Muonio (usikker på om det kommer inn under Tornedalen, men er iallefall bare seks-syv mil ovenfor Pajala). Leste forøvrig at en reingjeter fra Muonio sameby reiste over for ikke lenge side for å jobbe med rein.

Som et lite apropos: i Seattle feirer man “The Andy Bær Day” til ære for Andy Bær.

Les mer om dette i Baiki: http://www.baiki.org/content/alaskachron/1930.htm

I Michigan, på Keweenawhalvøya, ligger Calumet. Det var dit gruvearbeidere fra Kåfjord Kobberverk og Senjas Nikkelverk reiste. Det er skrevet en del om dette, men jeg finner det ikke igjen i farten. Derimot er dette også brukbart. Siden flesteparten av gruvearbeiderne var finsktalende kvener, er alle slått sammen til “Finns”.

Mange tornedalinger dro over til USA, i likhet med nordmenn, irer osv. I Finland var det jo hungersnød, ikke alle ble igjen i Nord-Norge i sin flukt. Samer dro selvsagt over de også, i jakten på et nytt og bedre liv i “mulighetenes land”. Om jeg vil gå så langt som “Vuoi Vuoi” og kalle Muonio for en “sameby” vet jeg ikke, det er selvsagt lett å smette inn slike ting når man skjuler seg bak et tulle-navn. Men Anna Pulk kan selvsagt ha vært en av disse lykkejegerne med samisk bakgrunn selv om hun kom fra Finland (Gift med samen Mikkel, snakket samisk hjemme = ofte regnet som same). Men for et spennende funn denne kofta, kanskje ikke for sent å gjennopplive den.

“Muonio sameby” er ikke noe jeg som har funnet opp, men er et offisielt navn, Pål Vegard. Sameby = (utvidet) reinbeitedistrikt i Sverige.

Les f.eks. http://sverigesradio.se/sida/artikel.aspx?programid=2327&artikel=3971554

Kvenene ved Senjens Nikkelverk
Jeg leste mer om kvenene som utvandret fra Senja til Michigan da nikkelgruva ble lagt ned. (Árran). Der står det at de kvenene som kom fra Finland og som jobbet på Senja var fra Oulu og Lapland og var finsktalende samer.

Ole B. Lile. Jeg sluker ikke alt som blir lagt fremfor nesa på meg. Er ikke du litt kritisk engang? Husk at den gangen var store deler av Nordkalotten sett bortfra Russland trespråklig. Grunnen til det var at de fleste nærmest levde av hverandre gjennom handel. Samene var dyktige med skinnarbeid, reinkjøtt osv. Kvenene/finnene var ofte jordbrukere og var flinke med ullarbeid. De byttet produkter da penger ikke betød alt. Nordmenn den gang er jeg ikke så inne på, men kan tenke meg til at de også deltok på forskjellige marked som ble arrangert.

Husk det var vanlig, de levde i perioder som reisende/vandrere mellom markedene. Samene i Galgo (nær Kilpis, Finland) brukte å kalle manndalingene for “Golgolaccat” (Vandrerfolk), har jeg hørt. Ettersom gruppene ofte møttes gjennom skatteinnkreving, handel og generell tilfeldighet snakket de jo sammen og lærte etterhvert den andres språk. Dersom en samekone og en kvengubbe fikk et barn kunne barnet gjerne begge språk. Et språkmektig “nordkalottsfolk” med andre ord. Så glem denne båssettingen.

Jeg kan tenke meg at samisk er noe enklere å lære seg enn finsk. Nordsamisk har 7 kasus om jeg ikke husker feil. Nordfinsk har 15. Over dobbelt så mye – i tillegg hadde nok finlenderne et større ordforråd, i alle fall har man det i dag – det gjør straks at det er mer å lære. Samer var det over hele nordkalotten, kvener var det over hele nordkalotten, og nordmenn var også å finne – gjerne som rømlinger. Manndalingene brukte “Golgolaccat” om disse rømlingene som plutselig dukket opp. Kanskje jaget fra sitt hjemsted sørpå som straff for ett eller annet kriminelt. Mange dro over til USA – mulighetenes land sikkert ifølge jugeltelegrafen den gang. Enten du var same, kven eller nordmann, og uansett hvordan du kledde deg.

@Pål V;
Jeg synes det er interessant å lese flere forskjellige kilder som kan belyse mangfoldet på Nordkalotten før i tiden. Derfor setter jeg stor pris på lenker til opplysninger som jeg ikke kjenner til. Når jeg også finner noe som jeg synes bør deles med andre som er interessert i historie som er relevant i Samisk historie, legger jeg ut lenke. Det må bli opp til hver og en å være kritisk. Rapporter på det amerikanske Árran som baserer seg på intervjuer av etterkommere av utvandrere fra Nord Norge, synes jeg ikke bør sensureres selv om noen tror det er løgn.

Gruvedrift i Michigan
I 1841 var det en geolog ved navn Douglas Houghton som fant forekomster av kobber på Keweenaw-halvøya i Michigan. Det spesielle med disse forekomstene er at mesteparten av kobber forekommer som kobber-metall i gamle lavabergarter.
I 1846 slo Houghton seg ned i det som skulle bli byen Hancock. En stund etter flyttet han til den andre seiden av elva, og byen ble senere døpt Houghton.
En nordmann, Christian Tafte, fikk i oppdrag å rekruttere gruvearbeidere fra Røros, Kåfjord kobberverk og Senja Nikkelverk, og i 1865 forlot et skip fra Trondheim med et 30-tall finnlendere, samer, nordmenn og svensker ombord. Dette utløste stor utvandring, spesielt fra Finland men også fra andre små samfunn i nord.

De aller fleste av familiene fra de nordlige deler av Finland, Sverige og Norge var læstadianere. De meldte seg inn i en lutheransk kirke i Michigan, men ble fort uønsket der pga. “heftig oppførsel” under gudstjenestene. Derfor dannet de sin egen læstadiansk kirke som senere har spredt seg ut over hele USA.

Hva med dine egne kritiske kapabiliteter og båssettinger? Du har jo prestert å skrive følgende Disse menneskene blir i dag ofte omtalt som sjøsamer etter at de engang ble omtalt sjøfinner. Finlendere ved sjøen. Men de var kvener . Dette er det rene skjære tøv i forhold til kjent kildemateriale og forskning ellers.

Per V skrev:

“Jeg sluker ikke alt som blir lagt fremfor nesa på meg. Er ikke du litt kritisk engang?”

Jeg regner med at det er meg “Jan Hansen” sikter til når han skriver “Per V skrev”. Kanskje å-en hans på tastaturet ikke fungerer? De lærde strides, “Jan Hansen”. De lærde strides. Noen ganger blir jeg ivrig og tenker meg ikke om med slike utsagn. Sjøfinnene kan selvsagt ha vært et kystfolk av blandet rase. Men jeg syns det er trist at man skal kalle steder for “sjøsamiske”-områder og bare overse kvenene og nordmennene, som kanskje også på enkelte av disse “sjøsamiske”-områdene var i overtall. Er du ikke litt enig? “Enkelte steder dannet de egne fiskevær, og flere lokalsamfunn hadde kvensk flertall”. Kilde.

Ole B. Lile. Jeg er helt enig i kildesetting. Jeg er også helt enig i at all info man finner relevant må frem i lyset og en diskusjon omkring det er bare sunt. Det er slik vi tilegner oss kunnskap, er det ikke?

“Jan Hansen”, du besvarer mitt spørsmål med et annet spørsmål.

Jeg vil da påstå at Helge Guttormsen, som har skrevet Lyngen Regionshistorie bind1, både er forsker (historiker av yrke) og har skrevet kildemateriale så det rekker. Han sa følgende (slik jeg husker det) på et foredrag i Olderdalen den 17.september 2010: Ofte på steder man snakket samisk på, var majoriteten kvener – og motsatt. Det kunne være tilfeldig at fellesspråket ble som de ble. Dette tror jeg man kan lese i nevnt bok også, trolig bedre begrunnet enn her. Kanskje ikke rart det skjedde en del feilregistering, noe Guttormsen nevnte ved flere anledninger.

Samme Guttormsen sa at det kom mange kvener til Nord-Norge som aldri ble registert. Han nevnte blant annet noen som bodde langt langt oppe i reisadalen tidlig på 1600-tallet. Trolig levde de av naturen uten kontakt med andre mennesker, ingen viste at de var der, minnes jeg han sa.

Nå er jo Kåfjord under samiskspråklig område, og de fleste kulturminner beskrives i aviser og overalt som “sjøsamiske”. Det er sjelden eller aldri man leser at det stammet fra finlendere. Men man vet jo at Kåfjord var full av kvener. På 30-tallet var Kåfjord den største kvenkommunen i Nord-Troms. Man vet også at eksempelvis lafta tømmerbygg var et vanlig fenomen blant de kvenske nybyggerne, akkurat som blant skogfinner. Grunnen til at finlenderne brakte dette med seg, va byggeskikken de hadde hjemme i tømmerskogene, med stor tilgang på tømmer. Slike tømmerbygg har vi blant annet på Holmen Sjøsamiske gård i Birtavarre og Salo-hytta øverst oppe i Manndalen. I nabobygda Skibotn står det flere. Etter krigen (gjennoppbygging) kom det andre typer bygg, de fleste eldre etterkrigshus er bygget etter samme tegning. På Holmen er det også en vippebrønn, noe Guttormesn omtalte som “kjennetegn på kvensk kultur”. Den dateres til midten av 1800-tallet og det var jo da tilstrømningen fra Finland sto på som “verst”. Men jeg vet dessverre ikke nok om Holmen Sjøsamiske Gård til å kunne fortelle bakrunnen til de som engang drev den.

I Guttormens egen bok mener jeg man kan lese om “sjøfinner” på flere steder. Om disse sjøfinnene var samer og bare det av den grunn, kan man spekulere i.

Sjøfinnene eller sjøsamene blandet seg etterhvert med andre folkegrupper, men mange sjøsamer fortsatte ikke av den grunn å være sjøsamer. Etnisitet er ikke kun avstamning. Den senere innblandingen innebærer heller ikke at sjøfinnene eller sjøsamene fra før den store finske innvandringen var noe annet enn nettopp sjøsamer.

Pål V skrev:

“Sjøfinnene kan selvsagt ha vært et kystfolk av blandet rase. Men jeg syns det er trist at man skal kalle steder for “sjøsamiske”-områder og bare overse kvenene og nordmennene, som kanskje også på enkelte av disse “sjøsamiske”-områdene var i overtall. Er du ikke litt enig? “Enkelte steder dannet de egne fiskevær, og flere lokalsamfunn hadde kvensk flertall”."

Kommentaren er redigert av moderator mandag 17. januar 2011 kl 09.

“Jan Hansen” skriver: Etnisitet er ikke kun avstamning.

En interresant setning på mange måter, som jeg ikke er sikker på om jeg er enig eller uenig i. I en lukket bygd, et lite samfunn, tilpasset folk seg hverandre, både språklig og kulturelt. Etter en tid ville de bygge de samme husene, utføre arbeidsoppgaver likt og lære av hverandres kunster og knep/evner, samt tale samme språk (såkalt fellesspråk), er det det du mener? Likevel kunne folkene være av tre stammers møte. Er de da en og samme etnisitet?

Etnisitet er om gruppetilhørighet og gruppetilhørighet er ikke alltid om avstamning.

Dette er helt nytt for meg. Jeg tolker det dit hen at en “gruppe” her kan være nettopp en bygd på f.eks 1800-tallet. Bygdene var ikke så store, samfunnet var lukket osv. Da har vi bra mange “etnisiteter” i Nord-Norge, for disse etnisitetene fikk sine tradisjoner, sin kultur osv. Kanskje ikke rart mange manndalinger har sagt: “Nei, vi er ikke verken det ene eller det andre, vi er manndalinger”

Man har nok flere nivåer på tilhørighet men samisk etnisitet er gammel og egenbetegnelsen er å finne i absolutt alle samiske språkområder.

Hva legger du da i samisk etnisitet, “Jan Hansen”?

Man føler tilhørighet og tilknytning til den etniske gruppe samer.

Her er noen interessante utrekk fra artikkelen: En betydelig del av de utvandrede som hadde røtter i Tornedalen hadde helt eller delvis samisk bakgrunn:

Of Americans who identify as Sami in America, a significant percentage of them have roots in the Tornio River Valley. This can seem strange, especially in the light that our “root” culture in this region is no longer intact, and although many of us have found relatives from the valley, most do not acknowledge their Sami heritage. In the words of a distant Swedish cousin, when I asked him about our Sami roots, he said, “That was a long, long time ago on a distant galaxy.”

Very few people in my family acknowledge our Sami ancestry, although on a very minor level, I’ve known about it since childhood. In many respects, it seemed to be the elephant in the room that everyone seemed to know but that no one was willing to talk about, almost like a skeleton in our family’s closet. These experiences have been echoed by most Sami-Americans I’ve talked to. The Siida estimates there are at least 30,000 Americans of Sami ancestry, but only about 2% are aware of their Sami identity. Most Sami immigrants did their best to blend in with their fellow Finnish, Swedish, and Norwegian countrymen in the United States and become good Americans.

What makes Mary’s story so compelling and unique is that Mary clearly identified as Sami throughout her life. Through conversations with Mary’s great-granddaughters, it seems that Mary spoke often of her childhood as a reindeer herder and called home “Lapland” rather than “Finland,” as my family had. She freely referred to herself as a “Laplander,” a term that would probably make my own beloved grandmother turn in her grave! She even wore her gakti to her grandchildren’s classrooms where she described her youth as a nomadic reindeer herder.

Annonse

Nye bilder