Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Sjøsamer forsvarte Hammerfest

Da to engelske krigsskip våren 1809 angrep og herjet i Hammerfest var sjøsamene sammen med nordmennene i fremste linje i forsvaret både i kystartilleriet og geværkompanier ifølge Axel Hagemann (1856-1907) i boka “Engelskmanden under Finmarken” utgitt 1891. Samen Sjur Nilsen døde i kampene.

Slik beskriver forfatteren deler av sjøsamenes innsats som nok var farget av samtidens syn på samene:

“Hvor var Kystværnet henne under Affæret den 22d Juli? kan man spørge. Som vi have seet, havde Klerck 16 Mand under Gevær paa Fuglenæs. Enkelte vare ansatte paa Batteriene, hvor de kjæmpede med Tapperhet, men enkelte drev ogsaa om i Byen, hvor de skjulte sig bag Husvæggene og fandt Situastionet trykket. Hvor kunde man ogsaa vente, at Siøfinner, netop trukte frem af sine Gammer og slaskende om i Pæsk og Finsko med et Spyd eller en Sejkrog i Næven, skulde faa det moralske Mod, der udkræves til at staa for Kugler og Krudt? I sin Baad ude paa Havet kunde de kjæmpe tappert nok med Vejr og Søgang. Bjørnen havde de kanskje ikke betænkt sig paa at møde med Spyd i Haand: men her stod de paa ukjendt Grund. Kampens Larm gjode dem ør i Hovedet: de manglede Discipln og Mandstugt, og overladte til sig selv gav de kun alfto gjerne efter for Kanonfeberen og søgte ved første Lejlighet at luske undaf.”

“Vi skal gjengive de Forklaringer, der bleve afgivne ved et Forhør, som senere ble optaget over en Del af dette letfodede Kystværn. Saagodtsom samtlige Angjældende vise sig at have været Søfinner fra Hammerfest Sogn.”

“Heller ikke vi skulle dømme Finnerne for strengt, og det gjør vi vel helelr ikke, naar vi erindrer, hvad det for Slags Vaaben de stod med ligeovenfor de sejrende Engelskmænd. Ved Kanonene kjæmpede de Side om Side med Nordmændnee med lige Mod og Forbitrelse, og her beseglede ogsaa en Fin med Livet sit Fædrelands Sag.”

Kilde: Engelskmanden under Finmarken

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 2857 ganger. Følges av 12 personer.

Kommentarer

Takk for boka Jan H. Når man i tillegg leser navn som selv i dag er kjent, blir man litt ydmyk til historiens gang.
I boka er det forbausende mange, som har forsvart Finnmarks kyst, under den engelske blokaden med norsk klingende navn, benevnt sjø finner. Både i øst og vest Finnmark. Det er her jeg ikke er enig i din bastante påstand at disse var samer. Selv om de bodde dårlig og var vanskelig å disiplinere. Det siste gjelder vel ennå.

Finner en Siur Nilsen i folketelling 1801 bosatt i Næverfiordbund oppgitt alder 20 år. (I dag er dette i Kvalund kommune som tidligere sognet til Hammerfest)

Leste for noen år siden i Finnmark Dagblad en lignende historie. At sjøsamer fra Kvalsund kom vandrende over fjellet og ble med i denne krigen. De skjærte koftene for å se mer “krigerske” ut.

Trond Mathisen kan kanskje ikke forklare hva et “samisk klingende” navn er . Selv synes jeg at han har et veldig “samisk klingende” navn i sitt etternavn.

Thomas B. Det virker rimelig at han kom fra Kvalsund, det kommer fram i boka at kommandanten Klerck fikk sitt mannskap fra nabosoknene til Hammerfest.

I flg boka var den nevnt en som kan identifiseres som same han nevnte du i flertall Jan H. i din overskrift. Jeg leste boka med interesse og den forteller at kystens befolkning var en rimelig broket forsamling og tilbakeviser endel av dine postulater Jan H. Til deg Thomas B, skipsreder Astrup har et meget samisk klingende navn.Flere samer har det navnet. Jeg tror han har like lite samiske gener som jeg. Gad vite om det er en kreativ samisk bestefar som har kreert ditt etternavn. Ha en fin vinter i Norge.

Trond M: I boka ser jeg flere sjøsamer fra Kvalsund som var med i dette slaget. Etternavnet mitt er forresten norsk og stammer fra Helgelandskysten. Du må jo nesten vedgå at navnet Mathis (i ditt etternavn) er et veldig vanlig brukt navn blant samene .

Ser at også i boka “Leopold von Buchs resa igenom Norrige åren 1806, 1807, och 1808” blir det skilt mellom sjøfinner og kvener nettopp i disse områder:

s 285.

"
Herr Clerke har besatt flere honom tillfallna Finnhus i dessa trakter med Quæner, och det med god framgång. Hvad den bränvinssjuke Finn aldrig uträttat, det har den driftige Quaenern snart uppnått, och detta till den grad, att, om den sednares exepel icke snart gör Sjöfinnarne uppmärksamma, dessa allt för lätt snarligen kunna utträngas ifrån dessa kuster. Jag hörde en Finne vid Nâverfjord nästan med en komisk nationalstolthet beklaga sig deröfyer; han kände väl hvad det kan hafva för följder för framtiden när man nu redan ser besutna Finnar ända opp til Hammerfest; och han ansåg det for orättvist, att man icke lemnade de hus som man får etter Finnar, åt Finnar tilbaka, som likväl äro infödningar. En sådan betraktelse kan man väl ursäkta en Lappfinne; man bör till och med icke höra den utan ett visst nöje. "

- det finnes forresten en plass som heter Beretsjur i Neverfjord. Eller Beritsjord som det også kalles. Muligens var det oppkalt etter en Berit Sjursdatter ? altså Beret Sjur.

- Er også mange navn som utvilsomt stammer fra samisk i disse områdene. Jeg kan nevne Kargenes på Kvaløya, – Gargo i Kvalsund, – Markop i Fægfjord. Gåradak i Repparfjord (Ny måte å skrive på er gorahat), Gottaluft i Revsbotn, Selkop i Revsbotn. etc etc. Repparfjord har jeg lest (husker ikke hvor) at det tidligere kaltes Rippa-von (Husker ikke om navnet var fra finsk eller samisk) sto tidligere et bedehus der og navnet kom fra det.

Repparfjord stammer fra navnet Riihpavuotna..

En meget god kilde for kartnavn er Statens Kartverk.

Her er alle stedsnavn lagt inn, både samiske og norske, bare klikk på Norgeskartet og du får et kart over Norge som du kan søke i på norske navn på et tettsted og det samiske navnet på fjorden/tettstedet er der, og mange fjell/knauser(vann har sitt samiske navn nedtegnet på kartet.

Kimme Utsi:
Hva betyr så Riihpavuotna?

Jfr at navnet på den gamle sjøsamiske siidaen på Kvaløya utenfor Tromsø var Rebbeby.
Og Rebbenesøy og Rebbenes. Sammenhenger?

Ordet Riihpa betyr på norsk “Nattverd”, så hvis man skal ta en ordrett oversettelse på Riihpavuotna, så blir det “Nattverdsfjorden”.

I en gammel kilde jeg leste (som jeg nå desverre ikke klarer å finne fram) kommer navnet Repparfjord (ble kalt for Ripperfjord/Repperfjord tidligere) fra lappisk “Rippavon” fordi det sto et gammelt kirkested i Repparfjord. Jeg synes sisteleddet “von” ligner litt på det “finske” vuono. Er det noen som kan ha en forklaring på dette?

Samiske navn som finnes på Statens Kartverk skal man ikke ta for gitt at det var slik lokalbefolkningen kalte stedet. Et eksempel har vi Fægfjord i Repparfjord som iflg. Wikipedia heter “Veaigesvuotna”. J.A Friis kaller stedet for Veikjonvon. Et annet eksempel man kan bruke er stedet Goradak (eller Gornitak) i Repparfjord og Porsanger. Ny skrivemåte er Goarahat.

“Rebbe”: dette ordet som finnes i stedsnavn i Troms behøver ikke ha en sammenheng med “rihppa”. Det finnes også “Rebbestad” i Møre og Romsdal.

Thomas: -vuon er fra sjøsamisk har jeg fortstått. Finsk -vuono er lån fra samisk.

da begynner det å klarne for meg.

Finsk, lappisk eller samisk ? Det hersker utvilsomt en forvirring om begrepene. Fra gammelt av var vel lappisk mest brukt om det samiske språket, men det forekom også at det samiske språket ble kalt for “finsk”. Det var jo “finner” som snakket samisk (lappisk). Derfor blir det absolutt ikke feil å kalle sjøfinnenes samiske språk for “sjøfinsk”, men det kan bero på forvekslinger og forvirringer som medlemmer av kvenbevegelser vet å utnytte seg av.

Jeg overhørte nylig en samtale på et gamlehjem på Sørøya der en lege som kommer sørifra sa noen samiske ord til en gammel kvinne på “skøy”. Hun repliserte “åja, nei den finsken”.

Andre eksempler jeg kan komme på var når jeg leste gjennom konfirmasjonsregistre fra Kvalsund på midten av 1800 tallet. Registeret forteller her om hvilke leseferdigheter konfirmasjonsbarna hadde i “norsk” og “finsk”.

Johannes Henriksen Mekki nederst på siden her
er kven, og han leser ikke “finsk” , men derimot “paa qvænsk”.

Et annet eksempel er fra "folketellingen 1801 i Talvik der “sjøfinner” og “fjellfinner” ble merket “finsk” og de som kom fra Finland “qvænsk”. : http://digitalarkivet.no/cgi-win/webcens.exe?slag=visbase&sidenr=40&filnamn=f18012012&gardpostnr=29&personpostnr=1815&merk=1815#ovre

(fikk ikke “linket” siste linken slik at man må klippe og lime)

Thomas. Jeg tror det er viktig å få frem presiseringer her. Det eksisterer i utgangspunktet to utgruppe navnetradisjoner den vestnordiske og østnordiske. Den vestnordiske navnebruken har vært finner og den østnordiske navnebruken har vært lapper.

I endel eldre kilder fra 1500 og sensere i vestnordiske og østnordiske kilder så opptrer både finner og lapper men da viser disse til de samiske gruppene som var underlagt det andre domenet f.eks at svenske samer ble kalt lapper eller lappefinner i norske kilder, mens den egne samiske befolkningen ble kalt finner som sjøfinner eller fjellfinner. Svenske kilder er også svært godt klar over forskjellen i begrepsbruken allerede fra 1500-tallet og fremover.

Da Schefferius Lapponia ble utgitt internasjonalt i 1674 så fikk dette også følger for begrepsbruken på enkelte norske kilder bl.a Knud Leem. Han brukte ordet lapper i brødteksten og finner i fotnotene. Han forklarte at det var flere årsaker til hvorfor han brukte lappebegrepet i brødteksten bl.a fordi de ble betraktet som fornærmene på de suomi-finske immigrantene som da brukte egenbetegnelsen suomi og foretrakk utgruppe navnet finner.

I folketellingen fra 1875 til 1910 så presset Friis igjennom internasjonal begrepsbruk i folketellingene altså bruk av lappebetegnelsen. Men de falt tilbake igjen til tradisjonell begrepsbruk i folketellingen i 1920. De brukte samebegrepet i 1930 men da med “finner” i etterfølgende paranteser.

Men bruken av finner og sjøfinner til å betegne samer har vært seigt til tross for “lappepresset”. Så sent som i SSB’s materiale fra 1970-tallet så kommer det klart frem hvem disse “finnene” var.

har kommet over nye opplysninger siden forrige diskusjon. Begrepet “finsk” der det blir brukt om det lappiske/samiske språk har nok blitt brukt på denne måten men det trenger ikke vært slik overalt. Lokale forskjeller må jo ha forekommet, jeg velger å tro at i Kautokeino vil de ha brukt lappisk om samisk.

Lappisk og samisk har nok blitt brukt om hverandre, dette ifølge en gammel dame fra Repparfjord jeg spurte. Hun kunne huske at det ble sagt begge begrepsuttrykk.

Jeg leser følgende i Aikio 2004 som kanskje kan relateres til Reppvåg: riehppi “valley up in the mountain which is difficult to access”, roahppi “rocky mountains” (ute av bruk i nord-samisk ifølge Aikio, finnes kun i stedsnavn).

Thomas, Kautokeino var jo tildligere under svensk innflytelse så det er det godt mulig at lapp har vært mer i bruk der tidligere. Ut fra kilder jeg har kjennskap til fra det sørsamiske området og nordover så har finn vært brukt om samer i hele dette området fra gammelt av.

Omgrepsbruken i kystfinnmark med omsyn til samar og finnlendere: Ordet same var aldri i bruk ho kystens folk. Første gongen eg høyrer om dette omgrepet , er i 50-60 åra då vi starta Finnmark bondelag. Dei fleste lokallaga høyrde til i samiske strøk, og då vart namnebruken vanleg. Kystens folk brukte namnet finn eller lapp om folk som kunne dokumentest av (sterk) samisk avstamming. Reinfolka vart kalla fjellfinnar, men eg høyrde aldri snakk om sjøfinnar eller havfinnar. I litt nedsetjande tyding kunne ein høyre fjordafinn, altså ein frå avkrokane. Komposisjonsfuga -a her er ein gammal norsk genitiv som går att i mange nordnorske ord. Sterkast nedsetjande var ordet terfinn som skulle signalisere at han kom frå langt bort i hutaheiti! Men samane sjølv poengterte at dei var ekte fjellfinnar, det opplevde eg ofte. Etter mi erfaring var nok lapp det som vart brukt mest og vanlegast. Men svært sjeldan offisielt. Du kalla til dømes ikkje grannar og naboar for lapp. I sinne og raseri kunne ein høyre lapp-jævel. Folk frå Finland kalla seg for finnlendere, aldri kvenar. Det var det norske nedsetjande ordet. I Komagvær høyrde eg ofte slike utsegner: Vi er finske folk, derfor bruker vi finsk tid, finske ljåorv og finske hestegreier. Men norske folk kalla ikkje dei for finnlendere, mann og mann imellom vart dei kalla kvænar. Men då måtte språket røpe dei, for norskspråklege med kystdialekten vart ikkje kalla for kvænar.I Noreg kunne vi aldri vite om dei innflytta finnlendarane og hadde samisk tilhøyrsle. Det var språket som bestemte kor dei høyrde til. Odd Mathis Hætta seier ein stad at slekta kom frå Finland i 1780-90 åra. I dag kunne det ikkje falle han inn å kalle seg for finnlendar. Så langt mine personlege erfaringar!

NORSK ble samer kalltt for “finna” og til dels “lappa” og disse snakket “lappisk”. For å skille mellom samene, ble det brukt begreper som “fjellfinna” og “sjøfinna”.

SAMISK ble samer kallt sapmelletjas (samer) og de snakket samegiela (samisk). For å skille mellom gruppene, ble det brukt begrep som badjolbmot (fjellfolk) og vuotnolbmot (fjordfolk).

jeg vil nok anta at begrepsbruken var variert fra område til område. Begrepene “sjøfinn” “fjellfinn” og “kvæn” var helt vanlige begreper i eldre kirkebøker (1800 til godt utpå 1900 tallet) til både Måsøy, Kvalsund, Porsanger, Tana og Lebesby.

Begrepet “sjølapp” i kirkebøkene derimot ser jeg at var mest brukt i Porsanger og Tana og jeg har sjelden sett dette brukt i f.eks Kvalsund, Måsøy og Lebesby. Der var “sjøfinn” det vanlige. Derimot i Porsanger i kirkebøkene var det et virrvarr av begreper. Her har jeg sett “sjølapp”, “sjøfinn”, “kvæn”, “elvefinn” og “elvekvæn”. Presten var jo såklart den som hadde penna og makten. Forvirringen blir komplett når jeg av og til har kommet over “sjøfinner” i kirkebøker som jeg samsvarer med folketellinger og finner ut at de har f.eks en kvænsk etnisk bakgrunn. Dette kan ha en sammenheng med at prestene kan ha ved f.eks et giftemål eller en dåp kan ha trodd han har stått ovenfor en “sjøfinn” når han i virkeligheten har stått over en “kvæn” da dette mennesket kanskje har snakket samisk og brukt kofte.
I Lyngen ser jeg at bekgrepet “lapp” er mye brukt.

I Repparfjord (Kvalsund) og Revsbotn (Kokelv, Kvalsund), har jeg bilder av mennesker i kofter som er tatt rundt 1910. Det var vel i denne perioden koftebruken gikk ut, men komager var helt vanlig frem til krigen. Har også bilde av en gamme i Repparfjord tatt rundt 1940. De yngste fra disse områdene som prater samisk må være rundt 70 år. Kanskje noen yngre har en forståelse for språket. Det var også mennesker som ikke kunne norsk i det hele tatt, spesielt arbeidende kvinner. Snakket også nylig med en eldre dame fra Repparfjorden som fortalte meg at hennes bror ikke snakket samisk og ble derfor så lei at han flyttet rett etter krigen da han ikke forsto noe av hva de andre snakka om. (de fleste der var samisktalende)

Kjenner desverre ikke til hva de brukte som egenbetegnelser.

Leste nettopp boka "Traits from life in a sea-lappish district told by Anders Monsen from Repparfjord (Bidrag til finnernes bygdehistorie og etnografi)
Boka er fra 1940 og Anders Monsen f. 1873 blir intervjuet. Det er flere sider med intervjuet både på samisk og engelsk, der man får innblikk i den lokale dialekten. Forfatteren mener det er en sjøsamisk dialekt med sterk innblanding av Kautokeino samisk.

Her bruker Anders egenbetegnelsen “sammelazzat” om fjellsamene og bruker blant annet samiske lokale navn på fjorder og mennesker. Noen fjorder ganske så like de navnene på Statens Kartverk, blant annet sier han Jakkuvuonna (Revsbotn) og Statens Kartverk: Jahkovuotna. Ifølge Wikipedia er Kvalsund sitt samiske navn "Fálesnuori ", men Anders Monsen sier Kvalsundii.

en katastrofe at ikke Kvalsund bibliotek har denne boka.

Til Jan (anonymus) Hansen: Eg ikkje berre trur på konspiratorisk framferd frå sameaktivistane, eg har sett og opplevd det opptil fleire gonger. Tenk på at sameaktivistane klarte å innbille valforskar Aarebrot at Edl sine medlemmer dreiv med løgn og fandenskap på line med sameaktivistane. Og ikkje nok med det: Nyss gjekk nrk/sapmi ut med konspiratorisk løgn nr 2: EDL stod i ledtog med terrorist- organisasjonen English Defence League. Sameaktivistane har no skjemd seg ut for alt folket, og dei som ikkje vil sjå skrifta på veggen denne gongen, kan berre stikke hovudet i sanden for all framtid. Dette er i sanning å take statsministeren alvorleg og vise vørdnad og sympati for dei faldne på Ytøya og i Oslo! Og merk enno ein gong: eg snakkar ikkje om det samiske folket denne gongen heller, eg snakkar om skruppellause aktivistar som er viljug til å gå over lik! for å nå sine konspiratoriske og uredelege mål.
Så til litt om omgrepsdiskusjoen her på strengen. Her er 2 omsyn å vektleggje: Det munnlege språk i Finnmark og den terminilogien som dansk-norske embettsmenn førte i bok i si tenestetid. Og merk med ein gong at finnmarksspråket har aldri vorte kodifisert, det vil seie ført ned i bok offisielt. Så langt eg veit er det berre eg sjølv som i hovudoppgåva mi om Kibergsdialekten, ein kystdialekt i Finnmark som har kome meg eit lite tilskuv til eit slikt arbeid. Det er derfor svært vanskeleg å trekke slutningar om opphavleg heimespråk kontra tillært skriftspråk for dei som skreiv i eldre tider.
Det siste emnet mitt denne gongen er ordet repp i namnord som reppvåg, repparfjord, reppe. I norrønt tyder reppvåg eller repparfjord eit fattigvær, der det står dårleg til med føda for folk og fe. Ordet finn vi i fleire samanhengar frå islandsk og. Ordet var i levande bruk då islandingane slo seg ned på Island på 900-talet. Ordet anger var ikkje lenger i levnade bruk på 900-talet. Det var for gammalt til det, og derfor eksisterer det ikkje eit einaste fjordnamn på -anger på Island. I Noreg finst dette ordet berre i samanheng med gamle namnord. Eg må dessverre helle litt kaldtvatn i blodet til mange entusiastar med omsyn til kartverket i Finnmark. Då Statens kartvert fekk rekruttering av dyktige kartskrivarar på 50 og 60-talet, trudde desse folka på teorien om at samane hadde vore her før andre folk, og då måtte det og vere flust opp med samiske namn på karta. Når så ikje var tilfelle, så var det berre å setje om alle norske namn til samisk, og ordrett etter tydinga.

Oddvar Støme: Har lenger opp ï tråden gjort rede for opphavet av Repparfjord. Navnet har nok ikke noen sammenheng til repvåg da det tidligere ble kalt repperfjord og ripperfjord. Navnet kom fra et gammelt kirkested som sto i fjorden. Nå hørte jeg fra en dame over 90 år som kunne bekrefte at det hadde vært et kirkested mellom repparfjordelva og folldal verk i riktig eldre tider.

jaja.. man må nesten velge selv hva man vil tro på. Selv er jeg overbevist om hva jeg skriver og velger å tro på det :) men hva tror man om bl.a Gåradak i Repparfjorden (fattigværet) ? Eller Gottaluft i Revsbotn (Kokelv) ? Også fra norrønt ?

Thomas Bech skriver: “Her bruker Anders egenbetegnelsen “sammelazzat” om fjellsamer”

Det er rett. Mange eldre i Kautokeino betegner ennå reindriftssamer som “sápmelaččat” (men også “boazosápmelaččat” (=reindriftssamer) og “johtisápmelaččat” (=flyttsamer)). Fastboende samer i Indre-Finnmark betegnes som “dálusápmelaččat” (=gårdbruker-samer) eller bare “dálonat” (siste er nok mest brukt). Sjøsamer er “mearrasápmelaččat” (=sjø-samer) eller bare “meronat” på Kautokeino-samisk.

Ikke-samiske nordmenn kalles for “dáččat”. Vet ikke om (Kautokeino)samisk har et spesifikt ord for kvener, men finlendere kalles iallefall for “láddelaččat”. På lulesamisk vet jeg imidlertid at man omtaler ikke-samiske nordmenn for “ládde”.

Ifølge presten Stockflets utgivelse av samisk ABC i 1837 så betød “Mærra-gadde-samidi” det samme som “sjøfinn”, “Bajge-samidi” ble oversatt av ham til “fjellfinn” og “dædno-gaddi-samidi” til “elvefinner”.

Eg set pris på at de gutar arbeier med språk og seiemåtar både i skriftleg samisk og i dialektbruken. Men då kan det vere ein tankekross at Stockfledt gav ut ei samisk ABC alt i 1837 og at Knud Leem gjorde eit kjempearbeid med samespråket alt på 1700-talet. Han fekk samisk skrive ned i bok. Så vidt eg hugsar så preika og Stockfledt på samisk i gudstenesta. Men mitt morsmål, nordnorsk og finnmarksspråk, har aldri fått ei ABC og heller ikkje fått vårt hjartespråk kodifisert (skrive ned i bok). Og norsk skule (omgangsskulen) kom først i gang i 1839. Og her var språket reint dansk i skriftlege arbeid heilt til 1917. Då fekk vi meir og meir bokmål, og det har vi enno. Og bokmålet er like langt frå nordnorsk som finsk er frå samisk.

Oddvar Støme: Med Kunnskapsløftet i dagens Videregående skole får man et innblikk i dagens norske språk. Et av læreplanmålene fra eks. VG3 er : “Gjøre rede for forholdet mellom muntlig og skriftlig språk og for særtrekk ved et utvalg norske talemålsvarianter”. Med dette menes et innblikk i de norske dialektene.

Webside til anbefaling: http://dialektor.mohive.com/Bokmal/Course/main.asp?courseid=37

Supplement til Johans begrepsomtale:

I Øst-Finnmark vil “boazosápmelaš” for reindriftsutøver virke ganske formelt, selv om det selvfølgelig er helt korrekt. Man sier i vanlig tale så godt som alltid “baddjeolmuš”. Direkte oversatt til norsk blir det “oppe-menneske”. Underforstått “en som lever/virker der oppe, – altså oppe på vidda”.

“Daža” brukes også østpå som betegnelsen på en norskættet, – og er verdinøytralt. Ordet “darru”, derimot, betyr det samme, men har en sterkt nedsettende valør. (Så joda, – foraktfylt omtale av andre folkegrupper er ikke noe kun majoritetsbefolkningen driver med. Samene er på ingen måte bedre enn andre på dette området.) En pussighet er at skjellsordet “darru” også inngår i ordet “darrugiella”, som betyr norsk/det norske språket. Men dette ordet er helt verdinøytralt, uten noen som helst nedsettende undertone, – i hvert fall i dagens samisk.

Ordet “láddelaš” brukes også i Øst-Finnmark. Men de gangene jeg har hørt det, har det kun vært i betydningen “finnlender”, altså noen som har kommet fra Finland i moderne tid, eksempelvis som arbeidsinnvandrer. Jeg mener å ha følt et snev av nedsettende valør, de gangene jeg har hørt ordet. Det kan imidlertid ha vært situasjonsbetinget, og ikke uttrykk for noe generelt syn på disse “láddelažžat”. Begrepet er selvfølgelig en innlånt omskrivning til samisk uttale av det finske ordet “lantalainen”, som er betegnelsen på en finskættet innbygger i Tornedalsområdet.

Som en kuriositet kan nevnes at samisk også har ordet “gainulaš”, som betyr kløne. Etymologisk har det selvsagt sitt opphav i finsk “kainulainen”, – altså en person som har innvandret til Nord-Norge fra regionen Kainuu i Finland. (Kainuu ligger grovt sett i områdene mot Russland, øst for Oulu. Det var en betydelig innvandring derfra til Nord-Troms og Finnmark på 1800-tallet.)

Hvorfor betegnelsen på disse finske nybrottsfolkene i samisk har gått over til å bli et generelt ord for “kløne”, vet jeg ikke. Men det går an å spekulere. Kan hende var det tilfeller der noen av dem søkte arbeid hos reindriftssamer, men ikke fikk til verken lassokasting eller andre ferdigheter denne næringen tross alt fordrer, om man skal kunne gjøre en fullverdig jobb. Skadefryd er en velutviklet disiplin også blant samer. Så det skulle nok ikke så mange tilfellene til, der innhyrt arbeidskraft fra “kainulaiset” viste seg ikke å holde mål, før dette ryktes, i en slik grad at kainulainen/gainulaš rett og slett gikk over til å bli et ord for “kløne” i hele det nordsamiske språkområdet. Men som sagt, – dette er kun spekulasjoner fra min side.

Johan sier at han ikke vet om kautokeinosamisk har noe spesifikt ord for “kven”. Jeg følger ham der. Jeg klarer selv heller ikke å gjenkalle noe slikt begrep fra samisken i Øst-Finnmark. Mitt barndoms Tana var jo befolket av både samer, etterkommere av finske nybrottsfolk og etniske nordmenn. Jeg tror faktisk ikke at vi hadde noe spesielt ord for dem som hadde sine røtter i Finland. I den grad herkomsten i det hele tatt ble et tema, sa man at “der i huset snakker de mest finsk”, eller noe slikt. Det var aldri noe “dem og vi”. Vi var alle likeverdige sambygdinger.

Jeg husker at jeg som 10-12-åring, eller der omkring, hørte ordet “kven” for første gang. Hvem som sa det, husker jeg ikke. Men etterpå spurte jeg far hva det betydde. Han smattet ettertenksomt på pipa før han svarte: “Det er et nedsettende og fornærmende ord, som nordmennene bruker om folk som har sine røtter i Finland. Men DU skal aldri bruke det. Hvis du gjør det, fornærmer du folk. Ingen her bruker dette ordet. Og det skal heller ikke du gjøre.”

Men tro hvorfor man bruker “ládde” om ikke-samiske nordmenn på lulesamisk, dersom ordet kommer fra finsk? Kanskje ordet opprinnelig betyr bofast/nybygger?

Har ikke hørt ordet “Gáinu” bli brukt om kløner. Derimot bruker vi “gáidnu” om “landrepet” i en not (snakker om notfiske, vet ikke hva det heter på norsk :). Har forøvrig hørt at notfisket kom med finlenderne til Kautokeino, og det er også en slektsnavn i Kautokeino som heter Gaino.

Álgudatabasen viser at “ládde” er i bruk fra det kildin-samiske til det sørsamiske området. I det sørsamiske området er betydningen nordmann, svenske, fastboende, ikke-nomade. Lulesamisk"svenske". Den foreslåtte proto-samiske betydningen er “fremmed”.

Jeg ser at Aikio 2009 foreslår at ordet er lånt fra samisk til finsk. Ordet skal igjen være lånt til samisk fra gammelnorsk.

Kilde: Álgu oppslag lanta

Når det gjelder “gaino” så synes det å være to forskjellige ord. Et ord som referer til tau/not og en til fremmedfolk. Jeg finner ikke den gamle betydningen i Álgu, men er å finne i en gammel pitesamisk ordbok og i sørsamiske ordbøkeri betydningen nordmenn/svensker/bønder.

Kilde: Álgu oppslag gaidnu

Jeg har ikke omtalt ordet “gaino”, men “gainulaš”. Disse er to vidt forskjellige ord. (Sammenlikn for eksempel de to norske ordene “kjerr” og “kjerring”. Betydningsmessig har de ingenting med hverandre å gjøre, selv om det siste fremstår som en avledning av det første.)

Jan Erik. Det er iverfall to ord her som likner mye på hverandre. Den ene referer til tau og not, den andre referer i det sørsamiske-pitesamiske området til nordmenn, svensker, bønder. Det sistnevnte ordet kan være fortsatt i bruk som “kløne” i nord-samisk.

Finlendernes egenbetegnelse suomi er attestert i samisk i tidlige ordbøker i pitesamisk (1780) og i nord-samisk (1768), men er ikke å finne i de samiske områdene som er lengre borte fra de finske bosetningsområdene som ikke er i nærheten eller overlapper med de samiske bosetningsområdene, men er ikke å finne i f.eks sørsamisk. Begrepet “garjel” (kareler) er derimot å finne i over det hele samiske bosetningsområdet inkludert sørsamisk. Så suomi synes å være et begrep som er kommet inn i samisk lenge etter at det samiske språket spredte seg utover til det nåværende bosetningsområdet. Karelerne synes derimot å være et langt eldre begrep. I sørsamisk har ordet mistet noen tilkobling til karelere.

“Suopmelas” og “norgalas” er for meg betegnelsen på folk som kommer fra hhv Finland og Norge, mens “dacca” og “laddelas” er etniske benevnelser på ikke-samiske finner og nordmenn. En same kan være “norgalas” eller “suopmelas”, men ikke “dacca” eller “laddelas”.

Johan. Finlendernes egenbetegnelse ble altså stadfestet i samisk allerede på 1700-tallet. Det er opp mot 200 år før det fantes en finsk nasjonalstat. Finlendernes egenbetegnelse er også dokumentert i skriftlige kilder fra svenske prester i Torne Lappmarker på 1600-tallet. Så suomi var nok først en etnisk betegnelse før det ble en statlig betegnelse.

Frå historia har eg lært at både svenske og norske vikingar i austerveg kalla folket i Finland for some, og med det meinte dei folket som budde i Finland. Estarane bruker enno dette ordet om finnlendere, somelased. Vikingane har ikkje laga dette ordet sjølv. Dei må ha oppfatta det frå folket i landet. På same måten er det med Termaa og Permaa som på norsk har vorte til Bjarmaland.

Oddvar: Det er helt nytt for meg. Jeg vet at Novgorods krønike har nevnt sum folket, men har aldri lest noe om at kilder fra svenske eller norske vikinger har nedskrevet dette. Hva er kilden?

Når det gjelder koblingen mellom Permaa og Bjarmland så er det fortsatt kontroversielt har jeg forstått.

Annonse

Nye bilder