Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Samisk bosetning funnet like utenfor Bodø by

Ifølge Eirin Holberg en av medforfatterne til første bind av Bodø Bygdebok er det gjort funn av en samisk boplass ved Soløyvatnet. Ifølge forfatteren skal dette dreie seg om to godt bevarte gammetufter. Den ene gammen skal ha vært en fjøsgamme med plass til noen geiter eller sauer.

Oppsummering av hva som nevnes i artikkelen:

  • To gammetufter hvorav en er en fjøsgamme.
  • Kan være en markasamisk bosetning fra 1600-1700 tallet men kan også være eldre fra 1000-1200-tallet.
  • Den første bosetningen registrert i historiske kilder i Sandjord var gården til samen Anders Pålsson fra Straumen.
  • Det skal være funnet samiske urgraver i området også i selve Bodø by.

Kilde: Gammel samisk boplass ved Soløyvatnet

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 2050 ganger. Følges av 10 personer.

Kommentarer

Viser kun siste 30 kommentarer — vis alle 82 kommentarer

Det var nok i aller høyeste grad fra sine egne “stammefrender” han fikk høre det. Men far fortalte meg denne historien med et smil. Jeg tror både han og de nærmeste syntes det var litt morsomt. De tok det ikke alvorlig, for å si det slik.

En god styrke, å kan le av elendigheta! Den som ler sist..

Far opplevde nok ikke dette som noen “elendighet”. Han bare flirte. Man bør heller ikke tro at minoritetskulturene er mer moralsk og etisk høytstående enn andre. Ryktespredning, sladder og baksnakking er ikke noe ukjent fenomen blant samer, for å si det særdeles forsiktig. “Bygdedyret” lever i beste velgående der som andre steder. :-)

Bygdedyr har man hatt og har, i alle samfunn … Din far Jan-Erik var av slekt med robusthet og styrke.

Nei, bevares – det er nok slik vi alle opplever før eller siden,
og det viser seg at den beste “hevn” har nå alltid vært suksess – i målene vi setter oss.

Til Tone og Ragnhild:

Nå må dere ikke ta helt av her, da. Far ble verken såret eller fornærmet av dette. Da han fortalte meg om det, var det kun som én av utallige morsomme småhistorier fra Polmak og Tana i gammel tid.

Neida neida…! Nå tar jeg av ute i snyen!

….Og jeg skal gå ut og sette motorvarmeren i traktoren. Det er minus 25 her nå. Men jeg ble ikke helt ferdig med snøryddingen igår, så jeg får ta resten nå idag. :-)

Jan Erik: Janteloven ble nok skrevet av en grunn. Enten man var same, engelskmann eller kineser; den hører hjemme overalt. Du skal ikke tro du er noe. Slike historier har man hørt mange av, og slike “rykter” oppstår jo av de mest forunderlige grunner. Det er rart med det..

Nå er det vel slik at bare man finner et eller annet i jorda i NordNorge, ja, da er det samisk.
Det er nok ikke slik. Hvis dere tar en tur til Kvitsjøkanalen i Russland, nærmere bestemt i
Karelen, så finnes det massevis av figurer, dyr, fisk og annet som er hogget inn i granitt og
som er ca. 6000 år gamle. Det er dog fantasi å si at dette var samisk. Også i NordItalia
ved Gardasjøen finnes det flere store felt med liknende arbeider. Var det kanskje samene
som var her også. At man også har disse i Alta er vel ikke sagt at det var samer som gikk
løs på fjellet bare for å more seg.
Over hele landet finnes rester av gammel kultur. Rester av flint, importert fra Danmark sansynligvis,
finnes overalt. De første som kom til Norge var sansynligvis et jegerfolk etter dem kom andre.
Navnene vi har idag ser ut til å ha endret seg mange ganger, men bare for at et mindretall av
befolkningen bruker dem så skal vel ikke vi andre som ikke er interessert i samiske navn være
nødt til å bruke dem ? Jeg vil ha våre norske navn på kartene som så mange andre.

Jeg har sjekket en del kartutgivelser fra 1928 til 2004 over Tromsø området. Kartene fram til 1977 er bare offisiell militære kart utgitt av NGO. Fram til 1972 er det ikke et samisk navn å finne på kartene. Noen kom etter hvert men få. Det samiske navnet på Kvaløya, “Sallir” kom på kartet i 1977. Deretter er det kommet flere samiske navn. Mest på fastlandet og i små skrift i kursiv. Det er ingen samisk navn for Blåmann, Ikke for Storholten ved Middagsfjellet heller. Hollenderen og Styrmannstinden har heller ikke noen samiske navn i de nye kartene. Spent å se på neste utgivelse om noen har “døpt dem” om. Håper ikke gode navn som alle kjenner til må på død og liv få et navn ingen er kjent med selv med de som har samisk som morsmål.

Trond!

Her tror jeg du skal kontakte Ragnhild Sandøy (“fjelloghav”). Hun er den av oss som innehar mest kunnskap om kart i eldre tid.

Trond M. Det var da merkelig, for jeg sitter her med et amtmannskart (1826-1916) for Sállir med en rekke samiske stedsnavn nedtegnet. Blåmann er registrert med navnet Goardel-gaissa (Qvigstad både Goardel-cokk/gaissa ). Storholten er ikke nevnt men har navnet Hollenderen i amtkartene og i Qvigstad navnet Unna-Goardel-cokkas. Middagsfjellet hadde ikke et samisk navn ifølge amtkartene men hadde navnet Cuno-gielas. Styrmannstiden er ikke registrert på amtkartene eller Qvigstad. Det nevnes andre samiske navn i Qvigstad på fjell i området. Styrmannen hadde ikke et norsk navn på amtkartene men hadde navnet Oaggolamgaissa. Jeg for legge til at jeg til tider har problemer med å orientere meg fordi lignende navn på fjell finnes flere steder så det kan være at noen av navnene jeg gjengir her kan ha vært andre enn det Trond M. tenkte seg.

Amtkartenene er tilgjengelige på Statskarts: Norgesglasset

Bra jobba jh.
Ja, på disse første kartutgivelsene var det mange samiske navn i landskapet rundt Tromsø by. Man kan se at det er ulik praksis mellom registrantene.På Kvaløya hadde vedkommende vært ganske grundige.

Dette er et godt eksempel som illustrere politikken. Som TM helt korrekt opplyser, var de samiske navnene fjerna på de neste kartuygivelsene. Det å fjerne de samiske navnene på kartene var et ledd i fornorskinga.

Vi ser at Kattfjordeidet f. eks. heter Goattemuotke, altså Goahtemuotke (Gameidet eller eidet til Gamfjorden) Er ikke noe norsk navn på dette kartet.
I dagens kart ser det ut til at Kattfjordeidet har fått et oversatt samisk navn. Det blir galt.

Kartene er dokumentasjon på landskapets kulturhistorie og på kartpolitikken som et av verktøyene for et regissert språkskifte. I alle fall – når disse historisk viktige kartene nå er lagt ut er de blitt tilgjengelige for mange fler enn kartnerder som meg.

Det er helt sikker korrekt det dere skriver. Det jeg vil fram til at man ikke må skifte ut gode brukte navn, som alle vet av, mot navn fra 1800 fordi de er samiske. Jeg som er mye ute i fjellene ser det som en risiko å endre navn, særlig når det er vanskelig for de ikke innvidde å lese eller uttale navnene. Så får det være at noen blir sår eller kaller det fornorskning, et ord som er gått ut på dato. De kartene jeg har tilgang på er militære kart, etter 1956, nato standard. Her bruker man de navnene på de fjell og daler som er vanlig i dagligdags tale, fordi det ikke skal oppstå missforståelser. Det synes jeg er det beste.

Trond M Såvidt jeg forstår så bruker Statens Kartverk samiske navn i den grad de fortsatt er i bruk. Det er jo som du ser fra amtkartene og Qvigstads nedtegnelser mange samiske navn spesielt i ytre strøk som er gått ut av bruk bortsett fra de som overlevd ved å komme inn i fornorsket form. De er derfor ikke på statens karter.

TM
Hadde vært trivelig om du som virker å ha god innsikt i maritime tradisjoner også kunne manøvrere i andre nordlige landskapers dimensjoner.

Har du lest artikkelen jeg la ut om “Instruks om …”? Hadde du lest den nøye nok, ville du fått med deg bl.a. at lokalbefolkninga i Tana, såvel de norsktalende som samisktalende, ikke har peiling på hvor steder i naturen er når noen bruker de norske navnene. Samme i fjellheimen her i Troms. Opp gjennom årene har vi hatt hendelser på problemer med redning fordi helikoptermannskapet/ redningssentralen brukte norske navn (som stod på kartet)og lokalbefolkninga brukte de gamle samiske navnene (brukt i generasjoner).

Men nå har man GPS, så da er ikke denne faren så stor lenger. Heller ikke om man håndterer både samiske og norske navn på samme terreng. I rednings og militære manøvre er det nå, uansett hva som står av navn på kartene, koordinater som teller.

Dermed trenger du heller ikke være så engstelig for faremomentet ved gjenbruk av tradisjonelle samiske navn.

Stedsnavn er kulturminner. Samiske opprinnelige navn beskriver dessuten ofte landskapsfunksjoner, og på en særdeles god måte. På sikt vil en revitalisering av opprinnelige navn gi bedre landskapsforståelse blant allmuen enn de kunstige konstruerte norske navn evner.

Fascinerende og interessant – som håndverket og seilteknikken med gamle gode båttyper, enten de var bygd av samer eller norrøne mennesker :-)

Nå var det Tromsø område jeg skrev om. Tana er noe helt annet. At redningsmannkap får problemer med stedsnavn slår begge veier, det er det som skape forviringt. Har man et navn så holder man seg til det som er vanlig. Det er det som jeg vil fram til. Samiske navn, i enkelte områder, er like fremmed som noe annet. Det på død å livet presse på historiske navn som er gått ut på dato og som ikke brukes er feil. Jeg ser at dette er et problem i enkelte strøk, eks. Varangehalvøya og Kvaløy i Troms. Selv i Tana området kan navneforvirringen bli ganske brysom, særlig ille på vestvidda, som brukes mye. Kjerringvannet, lille og store Sommervann ol. Jeg personlig blir leie av at noen “samiske romantikere” som ikke ser det praktiske problemet.

De samiske navnene på Vestvidda, så som på Kjerringvann (Ahkajávri), Sommervann (Geássejávri) og Lille Sommervann (Bovca-Geássejávri), lever i beste velgående, og brukes av alle samisktalende i området.

Ta skikken der du kommer
TM, du har det med å uttale deg som du eier hele verden! Det har du selvsagt ikke vært alene om opp gjennom historia. Til og med om de områdene som har vært kjernelandskap i min slekt i hundrevis av år.

“Lille Sommervann” og “Store Sommervann” har alltid hett Geassàjàvri. Frodig og gavmildt, godt å være, derfor navnet. Geassàjàvri, Njukčàjàvri og Màskejohka hører til ressursområdet til Denodat/ Tanafjorden, det man i dag kaller Nedre Tana. Ikke mange som bor i fjorden som ikke har hatt samisk som morsmål.

“Vestvidda” er et cirkanavn for vidda vestfor Geassàjàvri. De egentlige navn er Idjavuonduottar (norsk Ifjordfjellet) og Làgesduottar (Laksefjordvidda).

Disse viddene med fiskerike vann er satt stor pris på av mange søringer og nordlendinger som slår seg ned eller kommer på fisketur. Men skal det av den grunn være slik at de oversatte navneversjonene skal erstatte de opprinnelige navnene, som fortsatt er aktivt brukt?

God gammel regel for folkeskikk: “Du skal ta skikken der du kommer”.

Fortsatt er det nok mange som mener det skal gjøres unntak fra denne regelen i samiske landskaper. Der skal man se på god navneskikk som navneforvirring.

Jeg har sterkere tilhørighet til Vestvidda og Tana en du kan ane. Jeg har gått vestvidda på kryss og tvers og eier ikke en stein der, men vandrer i ærbødighet, der og andre plasser. Mitt utgangspunkt er at man bruker navnet på stedet som er allmen kjent og brukt. Dere ser ut som dere vet at de samiske navnene som dere skriver her er i allmen bruk. Vel det var nytt for meg. I radioen i dag sa de at Ifjordfjellet var kolonnekjørt, ikke Idavuonduttar. Rart ??Leste i Finnmark dagblad at beite på Laksefjordvidda var frøset, ikke på Lagesduttar, er det ikke litt langt fra liv å lære i forhold hva du skriver. Bor vi samme land ?

Uansett hvilken bakgrunn man har og uansett hvilket språk man snakker, bør man vel sette pris på at noen ildsjeler jobber for å bevare gammel kultur som står i fare for å forsvinne. Ivar Åsen tok vare på gamle norske målformer, Åsmund Olavson Vinje skrev mange artikler om hvor viktig det var å ta vare på stavkirkene, Qvigstad var en fremsynt forsker som registrerte samiske stedsnavn og språk. Å “ta vare på” i dag er å løfte navnene frem i lyset og få dem skrevet på kartene. Om det samiske eller norske navnet skal skrives først eller sist er i denne forbindelse uvesentlig. Jeg synes det er sørgelig historieløst å ønske samisk kultur fjernet fra norsk virkelighet.

Spørs hvem du mener er de allmenne, Trond. Spør du de som har Lagesduottar som sin arbeidsplass, gir de nok et helt annet svar enn reporteren som sitter i sitt varme studio i Vadsø.. Synes imidlertid ikke det er rett at samiske navn skal hviskes ut etter et flertallsprinsipp. Det høres litt vel historieløst ut, selv i finnmarksmålestokk.

Forøvrig minner jeg om at folk flest bor i Kina. Jeg vet ikke hva ordet “verden” er på kinesisk engang, selv om noen tiår sikkert kommer til å være den “allmenne betegnelsen” på planeten vår. Jeg kommer uansett til å fortsette å lære barna mine at planeten vår heter “Máilbmi” og at de mer spesifikt kommer fra “Sápmi” :D Men du er hjertelig velkommen til å bruke dine norske navn på de samme plassene. Jeg skal nok klare å finne frem uansett hvilket språk du bruker, og med litt åpnere øyelokk så tror jeg du også ser nytten av de samiske nyansene.

“Ta skikken der du kommer”. Ett nøkkelord! Er veldig enig i det. Hva med å tenke litt på den gode regelen når man setter igang med ny skilting her og der?
Så et spørsmål til de som er noe mer språkkyndige enn meg: Jeg mener at “Máilbmi” betyr “verden”. Benevner man også jordkloden (Tellus) med samme ord?

Sámi Radio har besøkt Bådåddjo
Der besøkte de Avisa Nordland. SjefredaktørJan-Eirik Hansen sier, “– Æ har aldri opplevd lignede leserstorm, ikke engang da det ble debattert bygging av en moskè for noen år siden. Intensiviteten og hatet i disse innleggene, er direkte skremmende. Kan hende ligger frykten for sin egen identitet i bunn for alt dette, for de aller fleste av oss har nok noe sameblod i årene.”

Trond er opptatt av dette med samiske kontra norske stedsnavn på “Vestvidda”. Hvorvidt man bruker det ene eller det andre er nok bestemt både av geografi og situasjon.

Når jeg selv snakker samisk med noen, bruker jeg utelukkende samiske toponymer. Jeg anvender i all hovedsak også de samiske betegnelsene når jeg snakker norsk, – med noen få unntak: Jeg sier Sommervann, Ifjordfjellet, Adamsfjordvidda, og tildels også Laksefjordvidda, – selv om jeg i sistnevnte tilfelle like ofte bruker Lágesduoddar.

Men så er det slik at også norsktalende i noe utstrekning bruker samiske toponymer, eller fornorskede kortversjoner av dem.

Der veien til Berlevåg og Båtsfjord skiller lag (inne på Varangerhalvøya) ligger det to vann som på samisk heter hhv. Geátnjájávri og Oardojávri. Jeg skal ikke påstå at disse vannene ikke har norske navn. Men jeg har i hvert fall aldri hørt dem. Så langt jeg har observert kaller også båtsfjordværingene dem for “Gedne” og “Ordo”. (Og selve veidelet omtales da vel også som “Gedne-krysset”?)

Går vi ut Tanafjorden, får vi etterhvert en fjordarm på vestsiden som på norsk heter Langfjorden. Men jeg hører sjelden at norsktalende bruker dette navnet. De anvender i stedet den samiske betegnelsen Laggu.

Og for til slutt å gjøre bildet helt absurd: I de “erkesamiske” kjerneområdene har jeg til min store forskrekkelse hørt samisk ungdom anvende norske kortversjoner av rotfestede samiske toponymer. Det handler om stedene Kautokeino og Alta, som de kaller “Kauto” og “Áltá” også når de snakker samisk!! For meg ville dette vært helt utenkelig. Kautokeino er Guovdageáidnu, og Alta er Alateáddju/(Alaheáddju i vestlig dialekt). Ferdig med det!

Men på den annen side syns jeg det er positivt. For det bærer vitnesbyrd om en samisk ungdomsgenerasjon som er så trygge på sin egen språklige forankring, at de ikke ser det som noen trussel å være kreative, når slikt fører til en rasjonalisering av meningsutvekslingen. Og rett skal være rett: “Kauto” og “Áltá” er både kjappere og smidigere enn de opprinnelige samiske betegnelsene, – om man har mye på hjertet i vennegjengen. (Og det har jo som regel de unge.) Så ja, – dette er bra! Det viser at samisk er et dynamisk språk. Og dynamikk er den altoverveiende bærebjelken i alt som lykkes med å leve videre her på planeten.

Til Edgar:

Máilbmi betyr “Verden”, – ingenting annet. Det er nok lånt fra finsk “Maailma”, som betyr det samme. Jeg vet faktisk ikke om det finnes noe opprinnelig samisk ord for “jordkloden”, i den astronomiske betydningen planeten Tellus.

Det må da sies at mine samiskkunnskaper i all hovedsak er muntlige. Jeg har ikke engang noen ordentlig samisk ordbok, – kun en kortfattet “Skuvlasádnelisto”/skoleordbok fra 1973, – som følger den gamle rettskrivningen. Så når jeg refererer samiske ord og begreper her på forumet, tas de fra hukommelsen. Om jeg skriver dem riktig, vet jeg heller ikke. Men jeg prøver etter beste evne å etterape den moderne samiske rettskrivningen, slik den presenteres på nettavisen Ávvir, og andre steder. Så egentlig er jeg vel en analfabet. Jeg snakker samisk, ja – men tviler sterkt på at jeg klarer å skrive det helt riktig.

Det finnes helt sikkert et samisk ord for “jordkloden”. Men det kan ha blitt skapt i moderne tid, i likhet med andre novismer i samisk. Jeg skal innrømme at disse novismene mange ganger kan by på utfordringer. Den samisken jeg behersker, er hverdagssamisk, der ordtilfanget er tilpasset nettopp det. Når jeg hører på Sameradioen i bilen, derimot, har jeg til tider store problemer med å få tak i hva som egentlig sies. Innslagene er fulle av nyskapte ord, som jeg i utgangspunktet ikke kjenner. Så når det omsider går opp for meg hva disse ordene egentlig betyr, er sendingen over. Har jeg fått med meg noe? Vel…….

Synd du og de andre hyggelige samisktalende i slekta har valgt å evakurere sørover og frekventere nede på flatbygdene Oslovuonnbáhtas!

Det må i så fall hete ”Oslovuonabađas”. Men joda, – du har rett. Livet er ikke forutsigbart, og man havner gjerne opp der man egentlig ikke hadde tenkt. Men sånn er det…

Jeg er heller ikke veldig avansert når det gjelder språk, og baserer meg på det jeg har lært muntlig, men stusser litt på at máilbmi skulle komme fra finsk (uten å avvise det). Skulle nesten tro at et sentralt ord som “máilbmi” har en ganske gammel opprinnelse?

Delordet “má-” finnes i flere landsskapsbeskrivende ord, bl.a. “másealgi” (kjøl) og “máđidja” (vandreled). Kan selvfølgelig hende at disse ordene også kommer fra finsk.

“Ilbmi” betyr “vær” (eller mer presist luften og lyset, det som hører til “klarvær”. Ordet “dálki”, som i dag oftest brukes synonymt med vær, er etter min forsåelse mer beskrivende for “uvær”, dvs regn og vind. Verbet “Dálket” = “Blåse opp til uvær”).

Verbet “ilbmat” betyr imidlertid “å dukke opp”. Derfor spekulerer jeg i at endelsen “-ilbmi” kan bety “synlig”, og en direkte oversettelse av “máilbmi” blir kanskje “det synlige på jordoverflaten” (i kontrast til den mytiske verden, f.eks. “Sáivá”?)?

Har hørt at man bruker “eanáspábba” (=jord-ballen) om jordkloden.

Annonse

Nye bilder