Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Samenes historie i Tromsø

“Arkeologiske funn viser 9000 år gammel bosetting i Tromsø. Den nordnorske høvdingen Ottars beretning til Kong Alfred av England år 892 er en viktig beretning om samer fordi den er fyldigere enn noen tidligere. I beretningen fortelles det at alt land nord for ham var øde, bortsett fra der hvor det bodde samer. Tromsø lå nord for Ottars høvdingesete.”

Sitat:

Tromsø-området må kunne defineres som et samisk område også i århundrene etter seinmiddelalderen, tross byutviklingen. Dette skyldes omlandet som omgir byen, og som ikke ble omformet i samme tempo. De siste århundrers historie om Tromsø blir liksom århundrene på Ottars tid en historie hvor den samiske historien har sin naturlige plass.

Samene fortsatte å bebo Tromsø-området fra Ottars tid og framover. Ingen vet hvor mange samer det bodde i Tromsø-området ved inngangen til 1800-tallet, men de dominerte i flere bygdelag. Det gjaldt framfor alt i Sørfjorden, Kaldfjorden og Kattfjorden. I tillegg til de samiske bygdene, bodde det samiske familier nær sagt over hele Tromsø-området. Mange gårder hadde også samiske tjenestefolk.

I 1865 var den samiske befolkningsandelen i Tromsø, foruten byen, minimum 13 %. I år 1900 var den ca. 12 %. Det er grunn til å understreke at dette er minimumstall, ettersom de kildene en har til rådighet, folketellingene, inneholder flere feilkilder.

Tross vedlikehold av den samiske befolkningsandelen i Tromsø-området som helhet, skjedde det viktige endringer. Den generelle trenden var at den samiske befolkningsandelen gikk sterkt tilbake i små samiske samfunn, og i områder hvor samene ikke hadde dannet egne bygdelag. Eksemplet Kattfjorden illustrerer dette godt. Kattfjorden var midt på 1800-tallet fortsatt en samisk bygd, men rundt år 1900 var det norske dominerende. Dette skyldtes to ulike, men ikke uavhengige prosesser. Nordmenn hadde begynt å flytte til fjorden, og de kom snart i flertall. Deretter ble giftemål mellom samer og nordmenn vanlig, og barn av etnisk sammensatte par ble raskt oppfattet som norske. Innflytting og giftermål, i tillegg til at Kattfjorden hadde vært tynt befolket, gjorde det enkelt å forandre samfunnet fra samisk til norsk i løpet av en drøy generasjon. Men denne fornorskningen kan ikke forstås uten i sammenheng med fornorskningspolitikken. Den samiske fortiden ble både gjemt og så godt som glemt.

Den samiske befolkningsandelen ble i første rekke vedlikeholdt der hvor samene var mange nok til å dominere lokalsamfunnet, som i Sørfjorden. I Sørfjorden snakket de fleste samer ennå i år 1900 samisk hjemme .

Det samiske språket uttrykte også best samenes religiøse tro. Både samene i Sørfjorden, Kaldfjorden og Ramfjorden sluttet seg etter hvert sammen i læstadianske menigheter. Fellesskapet mellom bofaste samer og nomader kommer særlig klart til syne når en undersøker læstadianismens utbredelsesmåter. Nomadene var nemlig de første til å bringe Læstadius sitt budskap over grensen. Per Anders Persson Nutti, en av læstadianismens første predikanter, hadde sitt sommerbeiteland på Kvaløya. Det var nok den viktigste faktoren bak det at en i Kaldfjorden fikk en av de sterkeste læstadianske menighetene i Tromsø-området.

Også i Kaldfjorden holdt den samiske befolkningsandelen seg høy fram mot år 1900, men de norske naboene ble stadig flere, og det ble stadig mer vanlig at samiske kvinner giftet seg med norske menn. Dermed fikk man også her en overgang fra samisk til norsk, gjennom de etnisk sammensatte parenes barn. Sørfjorden ble dermed området hvor samisk materiell kultur og samisk språk ble best vedlikeholdt gjennom 1800-tallet.

Samene bosatte seg i liten grad i Tromsø by på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Byen var lite attraktiv for samer fordi de kulturelle verdiene og det levebrødet samene søkte ikke var å finne der.

Reindrift var en helt perifer beskjeftigelse for den bofaste samiske befolkningen i Tromsø-området på 1800-tallet. På øyene fantes det noen få fastboende reineiere, og noen fastboende samer eide sytingsrein. Om sommeren økte den samiske befolkningen sterkt. Reindriftssamene kom da ned til kysten fra Sverige, spesielt fra Karesuando sogn. I år 1900 var Tromsø-området sommerland for om lag 50 hushold. Utover 1800-tallet vokste konfliktene mellom reindriftssamer og bofaste, En forklaring var at det var blitt for mange nomader og rein. En annen forklaring var vekst i den bofaste befolkningen og nydyrking. Den norske og bofaste virkelighetsforståelsen kom etter hvert til å ligge til grunn for konflikthandteringen.

Etter unionsoppløsningen i 1905, intensiverte man fra norsk side arbeidet for å få nomader med svensk statsborgerskap vekk fra norsk territorium, og ved reinbeitekonvensjonen av 1919 mellom Norge og Sverige fikk reindriftssamene som flyttet over grensen ikke lenger adgang til Kvaløya. Under siste verdenskrig tok de svenske samene ikke sjansen på å komme til sommerlandet i Troms. Norske myndigheter brukte tomrommet til å sette skiller mellom reindriftssamer med norsk og reindriftssamer med svensk statstilhørighet. Reinbeitekonvensjonen av 1972 satte et definitivt punktum for at samer med svensk statstilhørighet kunne vende tilbake til sine gamle sommerbeiteland. Arbeidet som pågår 2001/2002 i forbindelse med en revidering av konvensjonen ser ikke ut til å endre på dette.

Det var ikke bare reindriftssamene med svensk statstilhørighet som led økonomisk og kulturelt ved tapet av sommerbeitelandet. Det var også et tap for innbyggerne i Tromsø-området. For den bofaste samiske befolkningen betydde det at mange bånd ble revet over: slektsbånd, økonomiske bånd, religiøse bånd, kulturelle bånd. En kunne ikke lenger styrke seg ved det større samiske fellesskapet som reindriftssamenes ankomst til kysten i realiteten hadde vært, og den samiske kulturkretsen ble mindre, skarpere atskilt i en norsk og en svensk del, i en bofast og en nomadisk del.

Også i Tromsø by burde tapet av reindriftssamene ha blitt følt som stort. Blant de ting som muliggjorde framveksten av et bysamfunn på Tromsøya var nettopp handelen med reindriftssamene. Tromsø by kunne også takke reindriftssamene for at byen ble et viktig turiststed. Hovedgrunnen til at turister begynte å oppsøke Tromsø, var at de i gatene kunne møte sjøsamer så vel som reindriftssamer. Dette var overmåte spennende og eksotisk for et utenlandsk bymenneske. Ikke bare kunne de møte samene i byens gater – fra Tromsø var det lett å komme seg til samiske sommerboplasser både i Tromsdalen og på Kvaløya.

På begynnelsen av 1900-tallet var altså situasjonen slik at både reindriftssamene og bofaste samer var i ferd med å tape terreng. Samisk språk, kofte, gamme og andre synlige samiske kjennetegn måtte vike for norsk språk, norske klær og tømmerhus. Men noen kulturtrekk som dreier seg om religiøs forståelse, normer, verdier, tankemønstre, bevissthet om ens fortid og ens plassering i en slekt eller et lokalsamfunn, kan sies å være en del av en ubrutt samisk tradisjon. Derfor kan en hevde at det samiske på mange måter fortsatte å leve videre i Tromsø-området gjennom 1900-tallet og helt fram til i dag.

Kilde: TROMSØ SOM INTERNASJONAL URFOLKSBY

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 2187 ganger. Følges av 10 personer.

Kommentarer

Troms et opprinnelig norskt navn?

Jeg merket at når jeg søkte på “troms*” i statens karter at det var et fjell i Namskogan kalt Tromsfjellet på norsk. Dette fjellet ligger rett øst for elva Tromsa/Trompenjohke. Det sørsamiske navnet på fjellet er Trompendalvese. Dette var interessant nok så jeg fant en sørsamisk ordbok. Det viser seg at ord som begynner på tr- slettes ikke er uvanlig i sørsamisk. Jeg telte ivertfall en til to sider med slike ord i Bergslands sørsamisk-norsk ordbok.

Jeg fant følgende ord som vakte interesse:

Trompe = Trumpet (instrumentet)
Trohmpe = Nesebremse (insekt)
Tromsegidh = Svelle
Trumpie = Slagside, tynt kjøtt under buken

Hvorfor sørsamisk synes å akseptere endel tr- ord vet jeg ikke, men jeg har forstått det slik at sørsamisk er mer arkaisk enn de andre samiske språkene fordi de er i utkanten av de sentral-samiske språkene. Kanskje det er en forklaring, kanskje ikke.

I forhold til Tromsfjellet så kan kanskje Trumpie være aktuell for fjellet har slagside mot øst og slakkere mot vest og elva Tromsa/Trompenjohke hvis vi tar utgangspunkt i at fjellnavnet er det opprinnelige. Tromsøya synes øya også å ha slagside mot øst og slakt mot vest.

Ordet Tromsegidh (“svelle”) er også interessant og kan kanskje forklare at man noen steder på norsk relaterer ordet til en liten øy? Eller kan det i elvenavn relateres til at elver noen gang flyter over som i “svelle over”? Ikke godt å si.

I Kautokeino kommune finnes det et fjell kalt Romsavárri,

Ifølge Norsk Stadnmanleksikon (1997) så er tolkningen av troms usikker. Men det er interessant at det nordsamiske ordet roamšâs betyr “ujevn, røff” (“uneven, rough”) eller rumšâs som betyr “very uneven [e.g. of ground], rough; pock-marked”. Kan det være beskrivende på Romssasoulu? Jeg ser at et liknende samisk navn finnes i en fjord i Finnmark og i på et fjell/høyde i Sverige.

Det finnes ett og annet ord på tr- i nordsamisk også. Men vanlig er det ikke.

Man kan vel anta at Tromsøya hadde et navn i eldre tid, og at man ved tolkningsforsøk bør se for seg øya med det havnivået som var den gangen.
Slik vi tidligere her på Origo har sett på Vardøya, og hvordan den tok seg ut den gangen da omtrent bare Vårberget stakk opp av havet (var- og vår- har kanskje samme opprinnelse?).

Jeg har tidligere så vidt vært inne på dette med at samisk – i hvert fall nordsamisk – og finsk ikke liker konsonantkombinasjonen ” tr-” i begynnelsen av et ord. Dette bør kanskje utdypes noe mer.

Alle språk har fonetiske ”regler” for hvilke lydkombinasjoner som er tillatte, og hvilke som ikke er det, – også norsk. Et genuint norsk ord kan for eksempel ikke begynne på ”ps-”. Men i gresk er dette helt kurant. Ordet ”psykologi” kommer derfra. Men i dagligtalen sier vi nok helst ”sykologi” her hjemme. Vi liker ikke denne p’en foran s. Den passer rett og slett ikke inn i norsk fonologi. (Om konsonantene bytter plass, derimot, er det helt greit på norsk: ”spise, sparke, spann, spiker, osv.”)

Når da bynavnene Trondheim og Tromsø skulle implementeres i samisk for noen hundre år siden, var det på samme måte. ”Tr-” i starten av et ord smakte ikke godt! Så da ble de til hhv. ”Roanti” og ”Romsa”.

Men ettersom norsk og nordsamisk språk fortsatte å leve sammen side om side på Nordkalotten, ble det til at også samisk etter hvert til en viss grad begynte å tolerere denne opprinnelig ”usmakelige” ”tr-” i begynnelsen av ord. Vi har jo for eksempel det samiske slektsnavnet Triumf. Et annet slikt ord jeg kommer på i farten er ”mannat trasuni”. Det betyr noe sånt som å gå i stykker. Så har vi selvsagt verbet ”trivestuvvat/trives”. Men dette er jo et lånord fra norsk, da. Og samisk godtar selvsagt nyere ord som ”traktor” og alle tekniske begreper på ”trans-”, uten at man føler behov for å tilpasse disse til den opprinnelige fonologien. Men antallet nordsamiske ord på ”tr-” er uansett meget begrenset.

Denne aversjonen mot ”tr-” er imidlertid bare del av et større bilde. De finsk-ugriske språkene godtok opprinnelig overhodet ikke at noe ord kunne begynne med mer enn én konsonant. (Det må her innskytes at de samiske språklydene ž, š og č i dag ikke er å anse som mer enn én konsonant, selv om disse i norsk skrives med flere bokstaver.)

Finsk er fremdeles rimelig konservativt i forhold til denne lydregelen. For moro skyld sjekket jeg finsk-ordboka mi etter ord som begynner på ”fr-, kr-, pr-, st-, sp-, tr-, sk-” m. fl. Det var neimen ikke mange! Og felles for absolutt alle, er at de er innlånte fremmedord. (Stockholm heter på finsk Tukholma. Dette fordi denne byen ble et begrep blant finsktalende for 8-900 år siden. Dengang var det helt uaktuelt for et finsk språkøre å akseptere “St-” i begynnelsen av et ord.)

Nordsamisk er noe mer tolerant. Ord som begynner på ”sp-” eller ”st-” er helt kurante. ”Fr-” liker man mindre. ”Ranskalaš”/ (franskmann) klinger nok bedre i mitt samiske språkøre enn alternativet ”franskalaš”, selv om siste variant sikkert også er lovlig. ”Kr-” smaker også vondt i min munn, når jeg snakker samisk. For meg er det helt uaktuelt å si ”100 kruvdnu/100 kroner”. Det må bli ”100 ruvdnu”. Men ”krantui/gjerrig”, derimot, går helt greit. I Vest-Finnmark heter en butikk ”rambu”. Det er lånt fra norsk eller svensk ”krambu”. (I Øst-Finnmark bruker vi ikke dette ordet. Der heter det ”buvda”.)

Man kan spekulere i hvorfor ”sp-” og ”st-” er helt greit i samisk, mens det er utålelig i finsk? Jeg har ikke noe godt svar på det. Men jeg har gjort meg tanker om at denne toleransen kanskje kan ha kommet den gang protosamisk (for rundt 2000 år siden) smeltet sammen med ett eller flere paleoeuropeiske språk ved Ishavskysten, og ble til et kreolspråk vi i dag finner videreført som nåtidens nordsamiske språk. Vi skal være klar over at språkpåvirkningen fra de paleoeuropeiske stammene var massiv! En tredel av det samiske vokabularet kommer fra disse folkene. Og når påvirkningen blir såpass sterk, er det naturlig å tro at man også kan ha akseptert lydreglene i disse menneskenes språk. Samisk skiller seg fra finsk gjennom å akseptere at ord begynner på ”ts-, sp-, st-, š, č og ž. (Finsk godtar overhodet ikke disse lydene i starten av et ord, – bortsett fra i fremmedord, da.) Kan hende er dette en språklig arv fra paleoeuropeerne?

Jeg ønsker å presisere at dette kun er spekulasjoner fra min side. Jeg har ikke sett noen publikasjoner som berører eller støtter teorien min. Professor Ante Aikio ved universitetet i Oulu er vel den som så langt har gjort det grundigste arbeidet i forhold til å avdekke paleoeuropeisk substrat i samisk, gjennom hans publikasjon fra 2004, – blant oss spesielt interesserte kun omtalt som ”Aikio 2004”. Men det jeg her er inne på, blir ikke berørt der. Så hvorvidt det jeg her problematiserer har noe for seg, vet jeg ikke. Men interessant syns jeg nå uansett at det er.

Interresant at psevdonymet “Jan Hansen” har forsøkt å finne ord som kan “bevise” at Tromsø opprinnelig har et samisk navn. Men det er kanskje verdt forsøket? Sannheten er likevel den at Tromsø har et navn, et internasjonalt navn i dagens samfunn, og være meg bekjent ble byen stiftet under navnet “Tromsø”. Kanskje det også er et psevdonym?

“Jan Hansen” er imidlertid en flink “forsker”, enten han er utdannet eller amatør, hva vet vel jeg, derfor har jeg som usikker i saken en utfordring til ham, eller andre. Det er nemlig folk som hevder navnet Tromsø har sin opprinnelse etter en nederlender (?) kalt noe sånn som Trum (Med forbehold om feil skrivemåte!). Jeg har hørt teorier om at denne Trum en gang i tiden satt som hersker over området Troms (fylke antar jeg) og Tromsø inkludert. Teoriene baserer seg i midlertid på at det er Trum sin øy (Troms øy, Tromsø). Jeg har forsøkt å lete frem kilder på dette, uten hell. Har “Jan Hansen” eller andre vært borti dette, eller kommentarer?

Hvis Romssa er det opprinnelige navnet har det vel en betydning? Jeg tror nemlig de fleste steder uansett hvor man kommer har fått navnet på grunn av ett eller annet, uansett språk. Er det ulogisk tenkning? Hva betyr f.eks Romsavárri i Kautokeino? Jeg vet ikke helt om jeg ser logikken i at Tromsø skulle ha en sørsamisk navneopprinnelse. Jeg tror mer det går på ønsketenkning. Jeg har hørt at nordsamisk og sørsamisk er nokså forskjellige, og at de til tider har kommunikasjonsproblemer. Hvorfor skulle sørsamer ha satt navn så langt nord, spesielt hvis det var samer her fra før, da ville vel de ha satt et nordsamisk navn vil jeg tro.

Det jeg skrev ovenfor om navnet Troms beviser som det vel kom frem selfølgelig ikke noe som helst. Det er en refleksjon i forhold til en samisk forklaring uten at det på noen måte skulle være forsøk på å forkaste ekstisterende norske forklaringer som ifølge stedsnavnsforskerne selv er usikker.

Men jeg har forstått det slik at det var Kong Håkon Håkonson som lot bygge en kirke på ”Trums" og det fins flere stedsnavn med navnet Troms- andre steder i landet. I forhold til dette så må da denne nederlenderen også ha vært her på 1200-tallet og langt oppover Namsen og nærmest oppe på vidda i det sørsamiske området.

Kan “Jan Hansen” fortelle hva Romssa betyr? Jeg antar at fjellet i Kautokeino og det samiske navnet på Tromsø har samme bakrunn da det har samme navn, og betydningen er interresant i så måte. Dersom Troms finnes andre steder i landet har det vel en betydning, og er det oversatt til det samme på samisk andre steder? Om denne Trum er opphavet vet jeg ikke, det er bare en løs teori jeg har fanget opp fra flere.

Pål V Jeg har sett fjellet på Statens karter men har aldri selv vært der. Men hvis landskapet kjennetegnes ved roamšâs som betyr “ujevn, røff” (“uneven, rough”) eller rumšâs som betyr “very uneven [e.g. of ground], rough; pock-marked” så kan det være forklaringen på det stedsnavnet i Kautokeino.

Hvis det er noen øy i Norge som ikke er “røff” og “ujevn” så er det Tromsøya.

Jarl H. Hvis det skulle være tilfellet, kanskje navnet viser til et større område og ikke bare selve øya.

JanH: Hva slags sludder er dette? De andre øyene rundt Tromsøya har også sine egne navn. Hvorfor i alle dager skulle akkurat den, ikke i det hele tatt, “røffe” og “ujevne” øya få akkurat det “samiske” navnet og ikke andre opplagt røffe øyer rundt i området?

Dette er nok et krampaktig forsøk fra anonymusen på å få historiefremstillingen inn i st samepolitiske spor, helt på høyde med den berømmelige lerkefuglen.

Dette er kun refleksjon over navnet. Hvis navnet skulle vise til et større området som jo da passer til beskrivelsen så er det godt mulig, men det vet jeg ikke noe mer om. Jeg vet ikke hvordan Romsasuolu så ut før den ble bebygd. Nanvet kan godt komme fra norsk men det for stedsnavnsforskerne eventuelt se nærmere på. De mener iallefall at den norske tolkningen er usikker.

Men hva tenker Jarl H. over det sørsamiske ordet tromsegidh (svelle) som en mulig forklaring på ordet?

For mange år siden leste jeg en gammel tekst, der var Tromsø omtalt som ”Trom-øen” på samisk ”Rrombosuolo”. Dette skulle henspeile på den samiske sjaman tromma. Tromsøya lå sentralt i et samisk øyrike og at det kanskje har vert en kultplass. Det ble også spekulert i at ”Troms” fylke og ”Troms”ø by opprinnelig var to forskjellige navn med forskjellig opphav. Det er vist noe som kalles antropologisering av stedsnavn. Det kunne også være terrengformasjon i område som minnet om en tromme.

Tromma, Tromvika og – Tromssa?
Navn endres over tid. Når det gjelder tolkning av urgamle navn er det vanskelig. Problemet er at vi stort sett bare har skriftlig eldre dokumentasjon for navn på eiendommer. Det fins nok nedtegnelser fra noen av de som dro forbi på ekspedisjoner og røvertokt, men hvor pålitelige slike er, det vet man ikke.
Navning har alltid vært en maktmetode.

Kvaløyas terreng er meget meget røft. De som elsker fjellklatring og toppturer er mange, og det er mange som elsker øya. På den alpine delen av Kvaløya, heter ett av de best kjente fjellene Tromma, en av de fire Tromtindan. Tromvika ligger ved foten av Tromma, som er et kjent landemerke for sjøfarende. Kan fjellnavnet Tromma være opphavet til navnet Tromssa?

Kan neppe være tvil om at Tromssa er et gammelt navn, både på norrønt og samisk. (Jfr -a-ending på gamle øynavn som Senja, Molla, Skrova, Hinna, Inga, osv)

På et gammelt kart fra 1600-tallet står det Trumssa på det som i dag kalles Kvaløya, og Lille Trumssa på Tromsøya. Husker ikke referansen, men kartet fins på UB. Så har vi navnet Rya eller Ryøya som ligger i Rystraumen – mellom Malangshalvøya (Jáhkutnjárga) og Kvaløya. Ry skal bety ru og ujevn, i sjøen framkaller dette mye turbulens, straum.

Har lest at Tromsa kan komme av Trums som på norrønt skal bety sterk straum. Det er typisk i disse sundene, mer enn 6 knops fart på høyvann, og mye mer i ekstremsituasjoner. Typisk i området er at her er fleire sterke straumer og trange sund.

JH skreiv: … hvis landskapet kjennetegnes ved roamšâs som betyr “ujevn, røff” (“uneven, rough”) eller rumšâs som betyr “very uneven [e.g. of ground], rough; pock-marked” …

Vi vet også at sørdelen av Kvaløya har hett Salar, Sallir på samisk.

Så, tja, – uten å ta stilling til betydninga, den som leiter han finner, noen ganger svar, og ofte nye og interessante spørsmål…

Johan Interessant. Jeg ser selv nå at flere former eksisterer. Trombsøe (1645) i en norsk kilde. I en svensk kilde ser jeg navn som ut fra kontekst synes å tilsvare Tromsø: Trompeström, Trompes (1595)

Som Jarl Hellesvik helt riktig er inne på, ligger ikke Tromsø på en kupert øy. Men på begge sider, både på fastlandet og på Kvaløya, er landskapet alpint.

Ordet “roamšas”, som betegnelse på et kupert landskap, kjenner jeg ikke. I Øst-Finnmark har vi to ord for denne type terrengformasjoner. Det er “ceavnit” og “ráhpát”.

Jeg tror heller ikke noe på at Tromsø kan ha fått sitt navn fra en runebommekultur. Jeg har i farten litt problemer med å huske hva runebomme heter på samisk, men lurer på om det ikke er “geresgopmi”? (Jeg er usikker her….)

Uansett er temaet spennende! :-)

Her i en norsk kilde fra 1599 nevnes både sellerøye (Sállir) og thromøe:

“Kallefiord begøndis wed et Ness eller field Klippe, heder Røssnes strecker enn stoer ugessøes ind ÿ Øster ÿ enn Lidenn Omflaaden Øe heder Sellerøe, eller thromøe, och en 3 ugesøes fra Thromsøe Kirke, huor ÿ boer XI skatte finnder giffuer lige Saadanne skatt thill Suendskenn och Rydtzen som di Aff Rybbye.”

I en annen kilde fra 1596 brukes Thrumsundt som lennavn:

“Haffuer dii hafft udi Konning Hagens Thiidt en preuelege, som er dennom fra kommett, Liudendis Att forne Kong Hagenn haffuer giffuet dennem en Stoer fiord, Att bygge och besidde som Kalles Maalangher Ligendis I mellom Thrumsundt och Sænien Leenn”

Rybbye, dvs Rebbeby.
Kanskje av riehppi, samisk for skar på norsk?

I alle fall – Rebbeby vet man var en sjøsamisk velstående siida. I dag kalles Rebbeby med det stolte navn Kvaløysletta, et navn postverket innførte i 1949 da de bygde posthuset på det man lokalt kalte Sletta. Sletta lå på eiendommen Finnland, det navnet ville man ikke bruke. Og som jeg har skrevet før; Fjellet man ser fra Tromsøya her heter Finnlandsfjellet. En km lenger nord har vi gården Sør-Finnes og lenger nord Nord-Finnes. Midt mellom ligger de populære utfartsområdene Finnvika og Finnvikdalen. Det er mange skar her; Sørskaret, Mellaskaret, Bumannsskaret og Nordskaret. Her er det godt å være, enten man er bumann eller finn …

I denne kilden fra 1599 virker det som at Kallfjorden er på Trombsöenn:

“Kalsfiord ligger Udi Trombsoenn, thre fiering Weigs Nordwest fra Thrombsoe Kircke, och haffue di den tilforn icke giffuitt mere udi schatt till de Suensche Ennd – 1/2 daler Meden nu giffuer di – 1 dier Och naar de Weigrer dennom der udi, thager fogden det fra thennom mz magt, och Giffuer de huertt thredie Aar -1/2 daler till Ryssen.”

JH – Hvilken kilde?
Den bekrefter i alle fall at navnet på Kvaløya var Tromssa (Dansk Trombsøen), samt at finnene i Kaldfjorden ble avkrevd skatt både til den dansk-norske krone og også til Russen.

Rybbye er nevnt i kilden ovenfor fra 1599, har en samisk befolkning og her kommer det fram at den ligger på Thromsöen:

“Ribye ligger paa Thromsöen, en Halff mill Norden for Thrombsöe Kiercke, huor som efter sehne, finder ere”

Jan:

Kløft/skar heter på samisk ávži. Jeg kjenner ikke til noe annet samisk ord for en slik landskapsformasjon.

Jan Erik Det er veldig få slike navn. Jeg har vel bare sett et Romsavárri i Kautokeino. I Storuman har vi Rumsiejohke/tjahke/vaaja/njuenie.

Erkke, ja, vet
Riehppi betyr jo dal som er vanskelig tilgjengelig og ofte med isbre.
det har vi – ute i Kaldfjorden

Til Jan:

Jeg kan ikke lulesamisk. Men stedsbetegnelsene du refererer fra Storuman, bør til en viss grad være forståelige. “Johke” betyr elv. “Tjahke” mener jeg må være det samme som nordsamisk čohkka (fjelltopp).“Vaaja” tar jeg ikke umiddelbart. Men kanskje det er det samme som nordsamisk “vággi”/dalsøkk? “Njunie” er imidlertid lett forståelig. Det er det samme som nordsamisk “njunni”/nese, og betegner en eller annen naturformasjon som avsluttes eller ender i en spiss.

I det gigantiske svenske stedsnavnsarkivet Sofie så fant jeg en forklaring på et sted kalt Råmsatjavarre i Arjeplog:

Interessant!

Om jeg tolker denne teksten rett, så skal altså “råmsa” betegne “mose som vokser der en kilde har sitt utløp i en bukt”.

Her må jeg melde pass! Ragnhild, – kan du få Onkel Ole på banen, og spørre om dette ordet har noen motsvarighet i nordsamisk? (Onkel Ole er skikkelig god i samisk!)

Johan L. Det fins et Tromholmen i en innsjø på svensk side som forklares ut fra at det ble begravet enn tromme der (sofie ortnamnsarkiv). Så det er fullt mulig at et navn kom komme fra en tromme hvis ikke trom- viser til et eldre samisk navn som man ikke lenger forstår betydningen av ref sørsamisk_tromsegidh_ = svelle.

Jeg ble forøvrig “overrasket” over å se at det er en øy som heter Tromsa/Tromsën/Tromsei/Tromsån i utløpet av Torneelv på finsk side og en vik med tilsvarende navn pluss Trom(p)se unntatt Tromsån. De som nedskrev ordet kunne ikke fremlegge en forklaring eller etymologi (“ej kjend”).

Kommentaren er redigert av moderator torsdag 24. februar 2011 kl 10.

Fant følgende i Lexicon Lapponicum 1780 (pitesamisk):

Rumbo = benragel
Ruomse = måssa, björn
Ruomsajes = måssig, måssig-full.

Tråmpet = tålmot
Trumpi = Sadkem (område?)

Jan Erik/fjelloghav Dette står Álgudatabasen om rieppe:

riehppe (lule) = djup fjälldal [med tvärt slut högt mellan fjäll/toppar]
riepˈpe (nordsam) = cirque, vally which is difficult to access
rieppe (skolt) = curved depression in a mountainside

Jeg kan ikke hjelpe så mye når det gjelder ”Tromsø” by. Men som sagt så har jeg lest at ”Troms” fylke har et helt annet navn med et annet opphav. Er det noen som kan noe om dette? Det kan tenkes at ”rombo” i betydningen ”tromme” er et blindspor. Kvaløya har det samme navnet på samisk og norsk. ”buossosuollo” på samisk. Reinøy heter Reindusuollo på samisk og er noe helt annet en rein. Før grensene ble satt så hadde samene fra nord Sverige gode forbindelser til kysten, og det kan tenkes at det er de som har satt navn på denne øya som lå midt i flytte vegen.

Ein skal høyre mykje før øran dett av! Først om samisk fonotaks: I finskugrisk språk godtek ein ikkje dobbelkonsonant i børjan av eit ord. Det er jo berre reint sludder å hevde at når dette førekjem i samisk, så skulle det ha noko med paleo europeisk substrat å gjere.Samisk har i langt større grad enn andre finskugriske språk vore utsett for radikale språkbad av nordisk, I Noreg truleg og frå norrønt, men og frå svensk i Sverige og Finland. Dessutan har samisk teke opp i seg alle dei orda som ikkje fanst i samisk språk, og då ofte i den nordiske forma. For i all språkforsking ser vi at det er herskarspråket som står fast, og dei svakare må take opp i seg frå det rådande språket. Det såg vi klårt under krigen: Tyskarane lærte ikkje å snakke norsk. Søringane her oppe tek ikkje over finnmarksdialekta! Utan at samisk hadde fråvike fonotaksregelen hadde dei vore utan språk i Noreg! Derfor er det berre latterleg å høyre frå JH. at dette fråviket skulle peike hen mot eit meir arkaisk samisk. Det motsette er tilfelle. No kjenner eg som Hellesvik særs godt til terrenget på Tromsøya, etter 4 års skilauping der og som resultat 3 meisterskap. Øya er mest flat som ei pannekaka.

Oddvar! Du bør nå erstatte skrik med ull. Det kler deg ikke å sitte der i Kiberg og seike vettlaust som en bunden gardshund.

Jeg tror vi kan være enige om at dobbeltkonsonant i begynnelsen av et ord ikke klang godt i et finsk-ugrisk språkøre. (Finsk har det jo fremdeles slik. Det er ikke uten grunn at Stockholm på finsk heter Tukholma.)

Tidlige innlån fra germansk i både protofinsk og protosamisk bærer jo også preg av at initiale dobbeltkonsonanter ble omgjort til enkeltfonemer.

Og så er det et faktum at samisk etter hvert begynte å ta opp lånord fra urnordisk. Det språklige presset var stort nok til at man begynte å akseptere også ord som begynte på dobbeltkonsonant, slik de forefantes i urnordisk.

Aikios substratstudier viser at også paleoeuropeiske tungemål på Nordkalotten må ha vært fortrolig med dobbelkonsonant i ordbegynnelsen. Dette fordi samisk har tatt dem opp i opprinnelig form, uten å forenkle den initiale dobbelkonsonanten.

Oddvar skrev i går følgende: ”Det er jo berre reint sludder å hevde at når dette førekjem i samisk, så skulle det ha noko med paleo europeisk substrat å gjere.”

Jeg vet ikke om det i det hele tatt har noen hensikt å diskutere disse tingene med Oddvar.

Fant en kort gjennomgang fra forskjellige faglige perspektiver på samenes historie i Tromsø fra UiT Tromsøs samiske historie: hva sier forskningsfronten?

Annonse

Nye bilder