Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Samekvinnen Snøfrid Svåsedatter

En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplanda, da lot han gjøre julegjedtebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døra mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse bad ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken, enda noen av hans menn rådde til og andre ifra.

Da han kom dit, stod Snøfrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og handa hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natta. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte. Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk fire sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Så døde Snøfrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det tre år; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal. For å lege denne galskapen kom Torleiv Spake dit som lege, han var så klok at han leget galskapen med å snakke kongen etter munnen først, på denne måten: “Det er ikke så underlig, konge, at du minnes så vakker ei kvinne og så ættstor som hun var, og holder henne i ære på puter og skarlagen, slik hun bad deg om, men du ærer både henne og deg sjøl mindre enn det sømmer seg med dette at hun ligger så altfor lenge i de samme klærne, det var mye riktigere at hun ble flyttet, og klærne skiftet under henne.” Men straks de flyttet henne ut av senga, slo stank og vondlukt og alle slags fæle dunster opp fra kroppen; da fikk de gjort opp bål i en fart, og hun ble brent, men først ble hele kroppen blå, og ormer og øgler, frosker og padder veltet ut av den, alskens ekkelt kryp. Slik sank hun i aske, men kongen steig fra dårskap til vett og forstand, og styrte siden riket og ble sterk som før, hadde glede av sine menn og de av ham og riket av begge.

Kilde: NRK: Hør om Snøfrid i Norrøn mytologi.
Kilde: Harald Hårfagres Saga
Kilde: Forelsket samekvinne på frimerke

Les også Samer på Dovrefjell i vikingtiden
Les også Samer i Østerdalen
Les også Samisk bosetning funnet i Valdres
Les også Bodde det samer i Hallingdal?

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 3844 ganger. Følges av 8 personer.

Kommentarer

Fascinerende historie! Står den i Snorre?

Ja det gjør den. Det er bare å klikke på lenken “Harald Hårfagres Saga” ovenfor så kommer du direkte til den norske oversettelsen av den aktuelle sagaen i Snorre.

Så flott! Takk skal du ha.

Da arkeologene fant en sameboplass, datert til vikingtid, i reguleringssonen til Ausjøen (Lesja/Nesset) i 2006 fleipet de med at “Jøss, her har vi sommerleiren til Svåse!” Så det er arkeologisk belegg for at det bodde samer i Dovrefjellområdet på den aktuelle tiden. Se prosjektrapporten.

Du finner en oppsummering av Dovrefjells kulturhistorie hos Dovrefjellrådet, med en del artikler. Under artikkelen “Dovrefjell som symbol” finner du prof. Francis Bulls artikkel fra årboka til Den Norske Turistforening (1952) “Dovre som symbol” i faksimile, og prof. Gro Steinslands artikkel i Aftenposten (2005) “Nasjonalfjellet Dovre – myte og symbol”.

For en NYDELIG historie! Jeg får faktisk tårer i øynene, her jeg sitter og leser den. Man kan så levende sette seg inn i alt som skildres.

Tidsmessig sett var det helt naturlig at Kongen feiret jul på Tofte i Opplandene. Den gang hadde man verken TV, aviser eller internett. Skulle en konge håndheve sin makt, måtte han være på farten hele tiden, farte land og strand rundt i sitt kongerike, og hele tiden sørge for å ha god kontakt med bygdene og slektene som var lojale til hans kongestatus. Gjorde han ikke det, lå det alltid utfordrende kongsemner på lur, som ville se sitt snitt til å gjøre gjestebud i landet, og omvende bygdene til en ny lojalitet.

Opplandene er jo det vi idag omtaler som Hedmark og Oppland. Kan vi stedfeste Tofte Gård?

At Kong Harald ble irritert på budbringeren fra Svåse skjønner jeg godt. Han var jo allerede brisen etter noen horn med mjød, og trolig sterkt opptatt i samtaler med bygdas beste menn, i den hensikt å styrke deres lojalitet til hans kongssete. Et postbud med distraherende budskap er det siste man har lyst til å forholde seg til i en slik situasjon.

Svåse må likevel ha hatt en sterk posisjon i området. For han sender “dørvakten” inn igjen, med budskap til Kongen om hvem som står der ute. Og da reiser Kongen seg fra sitt selskap, og går ut til Svåse, selv om hirdsvennene hans fraråder ham dette.

Kan hende var Svåse en listig mann, som visste å smi mens jernet var varmt. (Samer er gjerne det.) Uansett bringer han Kongen i kontakt med sin datter Snøfrid, som skjenker ham et horn til med mjød. Siden hen går de to til sengs sammen. Skal jeg dømme ut fra tilsvarende situasjoner i mitt eget liv, vil jeg anta at Kongen på det tidspunkt var det vi kaller dritings. Og da er prestasjonene deretter. Men etter at de to har våknet sammen om morgenen, må hun ha gjort et uutslettelig inntrykk. Kongen ble jo bergtatt.

Det sies videre at “Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der”. Jeg tror ikke dette kan ha vært Snøfrids skyld. Kvinner flest er jo “gold-diggers”. Heller enn å motivere sin mann til et tiltaksløst liv, oppildner de ham til å bemektige seg mer penger og status. Det gjorde nok sikkert også Snøfrid. Men forgjeves. Min teori er at Kong Harald allerede hadde møtt veggen, i form av alkoholmisbruk eller depresjon. Snøfrid kom for sent inn i bildet til å kunne redde ham der og da. (Det spontane giftemålet med Snøfrid peker også hen imot en mann som emosjonelt er ute av balanse.)

Folk må ha vært svært lojale til Kong Harald, siden de lot ham degge for liket av sin døde kone i tre år. Men “nestlederne” skjønte nok at dette ikke gikk lenger, om Kongen hadde til hensikt å beholde sin makt. Så de sender til ham legen Torleiv Spake, som gjennom en empatisk retorikk dagens norske politikere bør misunne ham, får Kongen opp av den følelsesmessige grøfta han har strandet i.

Dette leder til at “Kongen steig fra dårskap til vett og forstand, og styrte siden riket og ble sterk som før, hadde glede av sine menn og de av ham og riket av begge”, skriver sagakilden. Harald må ha vært en elsket konge. Ellers hadde ikke hans kongestatus overlevd de tre årene han lå nede for telling, inntil han fikk bukt med sine problemer, og evnet å reise seg igjen.

Jeg syns dette var en sterk og rørende historie.

Det er fortsatt en gård kalt Tofte ved Dovre i elvedalen rett vest for Rondane.

Det meste er vel sagt av Jan-Erik og Ranveig,
jeg får bare tilføye at selv frimerket er vakkert!

Fikk plutselig litt mer sympati for de gamle vikingene :-) De hadde et hjerte fullt av kjærlighet de også.

Jeg kan ha begått en feil i min tolkning av denne sagaberetningen i går. Jeg antydet at Harald fikk sove med Snøfrid allerede første natt. Men kilden sier jo at faren Svåse nektet ham dette, inntil de to var lovformelig gift med hverandre. Hvor lang tid det tok å ordne slikt på den tiden vet jeg imidlertid ikke.

Et annet poeng – som jeg ikke fikk tilstrekkelig øye på i går – er ordene fra legen Torleiv, som i sin “terapisamtale” med kongen omtaler Snøfrid som “ættstor”. Dette er interessant. For innen datidens norrøne tenkning var det to begreper som stod over alle andre: Ætt og Ære. Ætten betød alt, og man forsvarte dens Ære.

Men Snøfrid var jo en samejente! Tradisjonell historieforståelse har gjerne sett på samene som løst organiserte omstreifere, – overlegent dyktige jegere og fangstfolk, ja, – men likevel ikke i nærheten av å inneha de samme samfunnsbyggende idealene som de norrøne, gjennom sin ættetenkning.

Men Torleiv sier jo at Snøfrid er “ættstor”, – altså kommer fra en stor, mektig og innflytelsesrik ætt! Det må bety at Snøfrids samiske slekt/siida også ble vurdert som respektabel, vurdert med samme målestokk som man rangerte de forskjellige norskættede slektene i området. I så fall sparker dette totalt beina under den gjengse oppfatningen av samer som primitive nomader, og de norske som velorganiserte samfunnsbyggere. Samtiden den gang må rett og slett ha oppfattet den samiske befolkningen – selv om den representerte en annen etnisitet – som jevnbyrdig med dem selv, både materielt og i forhold til grunnleggende begreper som ætt og ære.

Hvis resonnementet mitt stemmer, kan det ikke ha eksistert noen nedlatende holdning til samer i norrøn tid. De må ha blitt ansett å stå på likefot med de norskættede. Synet på samer som en “underlegen” kultur må da være av langt nyere dato. Det blir da naturlig å tenke at dette var noe som først ble lansert fra 1800-tallet og utover, den gang sosialdarwinistiske tankemodeller fascinerte intellektuelle over hele Europa. Det er verdt å presisere at rasetenkningen i kjølvannet av dette hadde sitt utspring i den beleste eliten. Folk flest stilte seg uforstående til denne ideologien. Men etterhvert slo den også rot blant allmuen, – beklageligvis.

Denne holdningen at noen var underlegne den vanlige “hvite” og såkalt kristne befolkningen, kom nok tidligere enn 1800-tallet. Aller verst var det visst på 1700-tallet da samene ble nektet å bruke sitt språk (professor J.A. Friis forteller mye slik historie i boken Lajla). Hadde dette noe med imperialismen å gjøre? Også engelskmenn hadde samme holdning til afrikanere, indere osv. og portugisere/spaniere likedan overfor sør-amerikanere, for ikke å snakke om de hvite innvandrerne til Amerika’s behandling av urbefolkningen der….

Det synes ut fra sagaelitteraturen at samene var helt likestilte, ja.

Jan-Erik: Jeg tror det negative egentlig først begynte med innføringen av kristendommen. Det var først da forbudet mot å la seg spå av samer kom i de første norske lovene. Det fordi tidligere så hadde den norrønne og samiske religionen mer til felles. Jeg mistenker også at danskenes ankomst endret noe på den hjemmelige holdningene. Danskene hadde aldri samene som nabofolk. Det kan også være at den romersk-katolske kirken var mindre aggressive en den protestantiske iallefall her nordpå.

Et godt eksempel på holdningsendringene var at danske-kongen importerte slottshærer fra utlandet som overhodet ikke hadde noen tradisjon for frykt eller respekt for samene som nordmennene tidligere hadde som f.eks da danskekongen headhuntet skruppelløse John Cunningham fra Skottland for å få kontroll på samene fordi de lokalt rekruterte slottshærene ikke evnet å gjøre det.

Kongen gjorde ham [o: John Cunningham] til Slotsherre paa Vardø Slot, thi Kongen havde stor Tillid til, at det vilde lykkes ham at styre Finnerne, og at han ikke vilde se gennem Fingre med deres skændige trolddomskunster, thi der fortaltes stadig om slige Misgærninger hos dem, og de fleste Slotsherrer, der havde været der før ham, havde ikke vovet at lade den Slags Troldmænd henrette. Men denne lod hvert Aar en hel Hoben Trold-mænd kaste paa Baalet, og derfor blev han KgL Majestæt endnu mere kær, og saa vidt jeg véd, led han ikke nogen Skade paa Grund af sin Handlemaade

(Kilde: Jon Olaffson 1593-1679)

Det er her ikke vanskelig å forestille seg at de samiske lederne som var minst samarbeidsvillige var de første som ble kastet på bålet. Det er vel ikke vanskelig å tenke seg følgene slike brutale virkemiddler hadde på den samiske samfunnsstrukturen.

fleste Slotsherrer, der havde været der før ham, havde ikke vovet at lade den Slags Troldmænd henrette. Men denne lod hvert Aar en hel Hoben Trold-mænd kaste paa Baalet, og derfor blev han KgL Majestæt endnu mere kær, og saa vidt jeg véd, led han ikke nogen Skade paa Grund af sin Handlemaade

Kjente toner fra inkvisisjonens periode dette.

Skal si de som “innførte” kristendommen lot seg styre av Satan sjøl. Jesus gråt vel sine modige tårer ved å se hva menneskene foretok seg i hans navn. Hvor i Bibelen står det at man skal prakke på mennesker en tro med vold og makt?

Overbevisende argumentasjon fra Jan her. Ja, det kan godt hende at det negative synet på samer startet tidligere enn jeg har foreslått. Uansett syns jeg ikke det rokker ved det som var mitt hovedbudskap, – nemlig at de norskættede så på samene som likeverdige i norrøn tid.

Jan-Erik: Det er også det resultatet andre forskere kommer fram til. Les mer i Sameksistens mellom samisk og norsk kultur tolket igjennom norønne myter

Jeg har skrevet det før, og gjentar det gjerne: Du må IKKE slutte å skrive, Jan. Dette er et ualminnelig viktig stoff å bli gjort kjent med. Sikrer du ditt fabelaktige materiale også for bruk mellom stive permer? Dette må ikke forsvinne med moderne datateknologi! Hold frem som du stevner! Lykke til videre!

Historien kan også tolkes til at den skal inkludere samefolket i rikssamlingen, jf Gro Steinslands artikkel "Nasjonalfjellet Dovre – myte og symbol ":http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/article1062274.ece fra 2005 (kronikk i Aftenposten).
I så fall hadde jo Harald og/eller sagaskriverene et mer sivilisert syn på forholdet til samefolket enn mange senere generasjoner.

Gro Steinsland snakket om akkurat det i den første linken i ovenfor i radioprogrammet “NRK: Hør om Snøfrid i Norrøn mytolog”. Jeg har også forstått det slik at den norrønne og samiske befolkningen var mer jevnbyrde i antall i det første årtusen etter kristus enn det var senere. Det kan også være at svartedauen gjorde større innhogg i den samiske befolkningen enn i den norske som endelig tippet over balansen.

a. Ekteskapsmotivet Harald Hårfagre og Snøfrid

I kap. 25 av Haralds saga ins hårfagra i Heimskringla forteller Snorri om kong Harald Hårfagres mote med Snofrid/ Fortellingen er influert av hierogami-myten. Motet mellom de to partene finner sted jolaaptann. julaften, det tidspunktet sagaforfatterne gjerne lar sine helter motes med representanter for «den andre heimen», med trollpakk og «finner», grupper som gjerne overtar jotnenes roller i den historiske sagatradisjonen.

[…]

Ifølge Snorri var skalden Tjodolf fra Kvine fosterfar for en av Snøfridssonnene, jfr. Haralds saga ins harfagra kap. 26 og 35. Snorri lar Tjodolf snakke kongen til rette slik at de fire sonnene blir tatt til nåde og plassert rundt om i riket. At Snorri har vært seg bevisst det motivet som tillegger kongssønnen lavættet mor, går frem av følgende bemerkning som han legger Tjodolf i munnen: De ville nok gjerne hatt bedre morsætt om du hadde gitt dem det.

Snorris beretning om Harald og Snøfrid rommer åpenbart elementer som går tilbake på det ekteskapsmonsteret som er nyttet i Ynglinga saga og som i siste hånd reflekterer hierogami-myten.
Til Snøfridfortellingens tradisjonshistorie horer det med at Snorri ikke har skapt beretningen selvstendig ut fra den ekteskapsmodellen han kjente fra Ynglingatal og som han anvender i Ynglinga saga. For Snøfrid-beretningen har han hatt en direkte kilde, nemlig Ågrip. Ifølge denne kilden er det bare Ragnvald Rettilbein som er kongens sonn med Snøfrid. og det er påfallende at presentasjonen av kongens store sønneflokk i kap. 2 gir Ragnvald mest utforlig omtale. Det er hans opphav på morssiden som har interessen:

… den syvende var Ragnvald Rykkill. som noen kaller Ragnar; han var sønn av en finnekone som ble kali Snofrid, datter av Svåse finnekonge. og han ættet på sin mor. han ble kalt seidmann, det er spåmann. Han var bofast på Hadeland og seidet der og ble kalt Skratte.’’

Snofridfortcllingen opptar mesteparten av den plassen som Ågrip vier Harald Hårfagre, kongens sekstiårige styringstid omtales bare med noen få linjer. I det hele kan man observere at monsteret fra Ynglingatal er
virksomt inn i middelalderens historieskrivning. Forfatteren av Ågrip er vesentlig opptatt av to motiver når det gjelder de eldste kongenes historie, han konsentrerer interessen om deres allianser med kv nner og
om deres dod og dodssted. Som i Ynglingatal er der en sammenheng mellom kongenes allianser med kvinner og deres skjebne. Dette gjelder alle de eldste sagakongene Harald Hårfagre, Eirik Blodøks. Håkon den
Gode. Olav Tryggvason og også Håkon Jarl.

Historia Norwegiae omtaler ikke Snofrid direkte, men indirekte viser kilden kjennskap til tradisjonen idet forfatteren forteller at Haralds sønn Ragnvald Rettilbeine ble oppfostret av en fitonissa, dvs. trollkjerring
eller spåkvinne: Non us Rognvaldus retilbein, qui a quadam fitonissa inprovincia Hathalandia nutritus est, … Den niende Ragnvald Rettilbeine, som ble oppfostret hosen trollkvinne i provinsen Hadeland.

Flere kilder vitner om at tradisjonen om kong Haralds ekteskap med Snofrid og avkommet av denne alliansen var velkjent, jfr. den store saga om Olav Tryggvason i Flateyjarbok. den store sagaen om Olav den Hellige kap. I, samt Fornyrdardrdpa eller Mdlshdttakvædi som av flere tillegges orknøybiskopen Bjarni Kolbeinsson: den finske kvinne kunne gjøre Harald vanvittig, han fant henne strålende som solen."

Moltke Moe mente å ha funnet tradisjonen bak Ågrip1 s Snofrid-tradisjon. Han mener sagnet faller i to deler tradisjonsmessig sett. For forste del som omhandler motet mellom Harald og Snofrid, viser han til Historia regutn Britanniae av Geoffrey of Monmouth. tolv-bindsverket om britenes historie som skal ha vært fullført i 1136." Moe peker på beretningen i sjette bok om hvordan Hengist oppnådde landområdet Kent i bytte for sin vakre datter Rowena.’4 For annen del av historien som forteller at kongen satt over liket av sin elskede i flere år, viser Moe til parallelle sagndannelser omkring kong Karl den Store. Moe hevder imidlertid at den norske fortellingen er den eldste, og at denne har påvirket de europeiske tradisjonene om Karl den Store. Bak den norske varianten av likmotivet aner Moe en variant av Snohvit-eventyret.

Moltke Moes syn på Snofrid-fortellingen er uten særlig diskusjon blitt godtatt av forskningen. Vi vil imidlertid vise til et annet idékompleks som synes å romme langt nærmere paralleller til Snofridtradisjonen: den nordiske hierogami-myten. Det er heller denne mytiske tradisjonen Snofridsagnet i Ågrip, Heimskringla og Olafs saga Tryggvasonar en mesta bygger på.

Enkelte forskere har også observert parallellen mellom «Utgardsekteskapene» i Ynglinga saga og ekteskapet mellom Harald og Snofrid. Men ettersom man ikke tidligere har vært klar over at hieros gamosmyten kan danne basis for Ynglingatal og Ynglinga saga. har man heller ikke sett den nærmere sammenhengen mellom Skirnismdl-myten og Snofridtradisjonen.

Kilde: Det hellige bryllup og norrøn kongeideologi av Gro Steinsland

“Finnekonge” er et begrep som sier mye. Diskusjonen om Snøfrid viser også at Snorres Kongesagaer ikke er godt kjent i den intellektuelle allmue i vår tid..

Annonse

Nye bilder