Under temaet Finnmarkens sydgrense i år 1240 kom vi inn på boka “Tusen års Europahistorie” og Iron Age Myth and Materiality av professor i arkeologi ved universitetet i Oslo, Lotte Hedeager.
Siden dette temaet handler om samisk sjamanisme, synes jeg hypotesene til Lotte Hedeager bør tas med her. Kanskje kan det være en forbindelse mellom samisk sjamanisme som varte helt opp til 17-18 hundretallet, og en skandinavisk sjamanisme som ble innført ca. 500 e.Kr.
Den siste boka ble publisert i år, 2011, og utdyper hennes hypotese om at hunere kom tilbake som en overklasse til Skandinavia ca. 500 e.Kr. etter at de var slått i Europa. Hun underbygger dette med arkeologiske funn. Før år 500 (ca.) finner man produkter fra Romerriket, noe som viser at det var god forbindelse mellom Skandinavia og romerske bosettinger i Europa (Rhinen var nordgrensen). Etter år 500 er det slutt på romerske funn. I stedenfor finner man gjenstander med innfløkte mønstre, slanger som snor seg fram og tibake, hestehoder og skjeggete mannshoder, i det hele tatt stiliserte mønstre med dyr. Hedeager tolker disse funnene som indikasjon på at en østlig sjamanistisk religion har tatt over og overbygger den norrøne og romerske. Denne nye sjamanistiske religionen utgjør deretter en skanse i nesten 500 år mot kristendommen som hadde etablert seg i Romerriket og syd Europa.

I innlegget ovenfor la jeg inn feil lenke for boka Iron Age Myth and Materiality. Her er den lenken jeg mente å legge inn.

Jeg fant ut at jeg visste lite om Norrøn mytologi. Da jeg begynte å søke, fant jeg ut at Grundtvig, den kjente danske presten og salmedikteren samt inspirator for Folkehøgskoler, hadde forsket mye på norrøn mytologi. Grundtvig baserte sine studier på den eldre Edda (den poetiske Edda av ukjent forfatter på 1200-tallet) og på myter i Gersta Danorum/Danmarkshistorien av Saxo Grammaticus (1150-1220, ca.), dansk historiker fra middelalderen.
Mesteparten nedenfor er tatt fra Grundtvig; Norrøn mytologi. Den finnes i digital form på www.nb.no ved å søke på Nicolai Grundtvig. Den finnes også som Google bok.

Norrøn mytologi

Allfader
I den norrøne mytologien er den høyeste gudemakt Allfader. I Edda skilles Allfader uttrykkelig fra Guderne ved at han er “allrådende”. Da Harald Hårfagre sverget på å la håret vokse til han hadde samlet landet under seg selv som konge, sverget han ved “den Gud som hadde skapt og rådet for Alt”.

Norner
Nornene var skjebnedronninger og sto for skjebnen til både æser og mennesker, dvs. de sto for styret. Det var mange norner i norrøn mytologi, men der var tre som sto over de andre. Urd sto for fortid, Verdande (det som skal verta, bli) sto for nåtid og Skuld (skulle bli) sto for framtiden. Det er forresten flere tolkninger av deres roller, f.eks. spådom, forhindring og avgjørelse.

Æser
Æser er hovedguddommene i norrøn mytologi. Æsene var høyere vesener enn jotner, dverger og alver, og de rådde over menneskene. En kvinnelig guddom ble kalt Åsynje, en mannlig ble kalt Ås. Æsenes bolig het Åsgård.
De fremste æsene var Odin, Tor, Balder, Ty, Heimdall, Brage, Forsete, Hod, Ull, Våle og Vidar. Hertil kommer Loke, som egentlig var en Jotun (Jotne). Loke stod ofte i motsetningsforhold til de andre æsene. Åsynjene var koner og søstre til de mannlige guddommene. De viktigste var Frigg (Odins hustru som Fredag er oppkalt etter, Friggjadagr), Nanna og Idun. Opptatt blant æsene var også Njord, Frøy og Frøya, som egentlig var Vaner. Disse var plassert hos Æsene som gisler i forbindelse med fredsavtalen som ble inngått i tidlig tid, i “Den gyldne tiden”. Odin (Ovdn, Voden, Vodan, Wodan, Gvodan) kalles også Seiersfaderen og Gotheguden. Han bodde i Sigtun eller Seiersvangen, som betyr det samme. Buddistene i India kan også på en måte sies å være Odin-dyrkere fordi et av navnene på Buddah i India er nettopp Odin. Både Gotere, Angler og Normannere tilba Odin. Han tilhører den nordre rute over Østersjøen på samme måte som Zevs og Jupiter tilhører den søndre rute langs Middelhavet.
Odins hustru var Frigg. Der var også tre jotniske damer som Odin var interessert i. Disse jotnene var Gerd Gymersdatter, Gunlød Suttungsdatter og Skade Tjassedatter. Njord var gift med Skade fra Jotunheimen. Skade var skiløper. Frøy, Njords sønn, var gift med Gerd. Frøya var Njords datter.

Vaner
Vaner i norrøn mytologi var en gudeætt som rådde for årsvekst og rikdom, fiske og handel, fred og seid (trolldomskunst). De var lyse og vakre. Vanheim het boligen til Vanerne. I urtiden lå æser og vaner i krig med hverandre, men sluttet senere fred og ga hverandre gisler. Vanerne Njord, Frøy og Frøya kom til Åsgard som gisler, og ble opptatt blant æsene.

Alver
Alver tilhører vettene (vesener, slik også dverger gjør). De svarer omtrent til våre forestillinger om engler, og både kvinnelige og mannlige alver finnes. Noen ble kalt lysalver. De bodde i Alvheim som strålte sterkere enn solen. Alvheim lå ved Urds brønn (Urdabrunn, oppkalt etter nornen Urd) under Yggdrasil (Verdenstreet, ask) der også nornene holdt til. Treet hadde tre røtter, alle med en brønn ved siden av. Den ene roten lå i Åsheim. Lysalvene bodde også i Gimle i “Den 3. himmel”, som ble kalt “Alltid-blå”. Disse alvene er det man finner i selskap med æsene. Dvalin var alvernes runemester. Dvalins døtre er alver, men det nevnes også at Dverger er Dvalins sønner.
I Ravnegalderet (Odins ravnesanger, ant. fra 1700-tallet) nevnes også Mørkalver, men det er det eneste stedet man finner dem. De er lyssky. Grundtvig mener at Mørkalver er en dikterisk frihet og at dette ikke hører hjemme i Norrøn mytologi.

Dverger
Dverger var menn som bodde i huler og grotter. I norrøn mytologi er de ikke beskrevet som spesielt kortvokste (iflg. Grundtvig), men i angelsaksiske fortellinger, og siden generelt, er benevningen dverg blitt ensbetydende med kortvokst mann. Verden ble båret oppe av fire dverger, en i hvert verdenshjørne. De var også med ved skapelsen av de første menneskene. Mange skribenter sier at dverger ikke tålte dagslys, men dette har ikke Grundtvig funnet noe om etter grundige studier. Dvergene var smeder og grov gull ut av berget. Fire dverger laget halssmykket Brisingamen av gull til åsynjen Frøya. Hun betalte med sex over fire netter. Dvergene ville ikke ha annen betaling.
Om en av mytene i Danmarkshistorien av Grammaticus skriver Grundtvig: “Mesteren (Volund) for alle de myte-historiske dverger, kjent over hele norden og over alt blant Angler og Gotere, kan jeg ikke forbigå i taushet, selv om han må tale for deg selv. Volund, Kunstneren, ble kalt både en Finlap og Alvekonge.” Og videre: "At dvergene hadde sine Norner, Runer og Språk for seg selv, er allerede nevnt og skal ikke overraske oss, siden “Kunstnerne” ikke bare hadde sitt eget språk og ferdigheter, men også på en måte en egen Religion, så myten om dverger lar seg anvende på hele kunsthistorien, boklig kunst inkludert."
Broadbent omtaler også Volund i si bok Lapps and Labyrinths, 2010.
Han skriver at europeisk og norrøn mytologi er full av myter om magiske ritualer omkring jernmetallurgi. Volund (Völundr, Weland, Weiland) er omtalt i Den eldre Edda fra Island (ca. 1000 A.D.). Volund var sønn av en Finnkonge og hadde to brødre, Slagfinn og Egil. De gikk på ski og jaktet på reinsdyr. Myten inneholder også referanser til dverger som var trollkyndige, og man regner i dag med at historiene om dverger og stalloer refererer til møtet mellom samer og germanere.

Jeg glemte Jotnene, men her er de.

Jotner
En Jotun eller en Jotne på norsk. Jotnene var kjent for å være svært sterke.
Ymer er jotnenes stamfar. (Odin: Av Ymers kjøtt ble jorden skapt, hav av blod og berg av bein, sky av skallen og skog av håret. Men av hans bryn de blide guder Midgard skapte til menneskene barn. Og av hans hjerne ble, med steinhjerte, Jotnenes slekt skapt.) En flod skiller Jotnenes område, Jotunheimen, fra Gudenes Åsheim. Floden heter Ifing og betyr splid.
Grundtvig skriver at beliggenheten av Jotunheimen var mot nord og øst; “thi det er klart, at man kaldte Klippekarlene nordenfor Throndhjemsfjorden Jetter, og sagtens har man kaldt Barbarerne østenfor Ilfing (Elbing) ligesaa, indtil Hunne-Navnet der tog Overhaand”.
Trym var Jotnenes konge. Mime var den klokeste og voktet kunnskapens brønn under Yggdrasil. Æge (Ægir) hersket over havet. Torre var konge over Kvenland. Loke, en vakker jotun, bodde i Utgard. Fornjotvar var stamfaren til de vestnordiske kongeslekter.
Jotnene hadde eget språk og runer. Det fortelles at de var sterke på runer og kunne takke vismannen Allsvinn for det.
Jotnene er noen ganger Æsenes seksualpartnere, andre ganger fiender.

Hva har dette med Sjamanisme å gjøre? Den norrøne religionen med dens guder og vesener var en sjamanistisk religion. Seid er en sjamanistisk kunnskap og aktivitet. Odin lærte seid av Frøya. Blot var en form for sjamanistisk ofring og tilbedelse. En horg var et utendørs offersted bygd opp av stein. Det er mulig at selve horgen var den flate steinen som vi i dag kaller alter. Man finner slike steiner i midten av en ring av steiner, og disse tolkes som et tingsted. Det er vel rimelig at man kombinerte slike steder til religion, ting, rettsvesen og rettersted. Søk på ordet domsteinane og du vil finne et slikt sted nær flyplassen i Stavanger. Volver var kvinner som drev med seid og var høyt respektere. Spådomskunst var også viktig.

Goterne
Jordanes skrev om Goternes historie i Getica, ca. 551 eK i Konstantinopel. (Grundtvig kaller han Jornandes.)
I perioden 600-300 fK forandret klimaet seg og temperaturen steg 2-3 grader. Dette kan være årsaken til at goterne i nåværende sør Sverige utvandret. De dro over Østersjøen, erobret Holmgard (Novgorod) og slo seg ned i områdene Ukraina-Hviterussland. Riket strakte seg ned til Svartehavet. Goterne dannet her en slags føderasjon mellom Vesigotere (eller visigotere, senere forandret til Vestgoterne) og Ostrogotere (ostro betyr strålende. Senere ble dette tolket som øst, og de ble kalt Østgotere).

“Jonandes skriver at Goterne kalte seg Asafolket, og deres konger Aser, og at de under Kong Filimer nedsatte seg nord for Svartehavet og at landet på deres språk het Ovin (Aue på tysk). Asov må vel derfor være gotisk.”
“Fra Jornandes vet vi at Goterne besang deres konger som Aser og halvguder. Grekerne fortalte at deres livvakt oppførte slike skuespill for keiserne, noe som Væringene har fortsatt.” (Grundvig)
Væringgarden var den nordiske vaktstyrken (varjagere) i Bysants (Konstantinopel, Miklagard).

“På Gothisk heter ethvert vannløp Rinno, og av Jornandes vet vi at det var Renden mellom Asovhavet og Svartehavet, der hvor skillet mellom Gothere og Hunere, som spilte den store Rolle i de Gothiske Folkesagn” (Grundtvig)

Hunerne holdt også til rundt Svartehavet. Hunerne var et mongolsk folkeslag, men litteraturen tyder på at de også inkluderte tyrkiske stammer.
Goterne angrep Balkan i Romerriket i 368. Senere ble de slått, men slo seg ned i Dakia, tilsvarende Romania-Moldava. På slutten av 300-tallet begynte Hunerne å røre på seg. De slo goterne i 375 eK. Visigoterne begynte sin vandring mot Iberia, der de etablerte et gotisk kongerike da romerne trakk seg ut omkring år 6oo eK. Muslimske maurere erobret Spania i 715 eK.

“Jonandes skriver at Goterne kalte seg Asafolket, og deres konger Aser, og at de under Kong Filimer nedsatte seg nord for Svartehavet og at landet på deres språk het Ovin (Aue på tysk). Asov må vel derfor være gotisk.”
“Fra Jornandes vet vi at Goterne besang deres konger som Aser og halvguder. Grekerne fortalte at deres livvakt oppførte slike skuespill for keiserne, noe som Væringene har fortsatt.” (Grundvig)

Væringgarden var den nordiske vaktstyrken (varjagere) i Bysants (Konstantinopel, Miklagard).

Hunere
Navnet huner eller hunner er et tyrkisk ord som betyr folk eller menneske. Hunerne var et rytterfolk som kom fra steppene i sentral Asia. Lenge bodde de nord for Kaspihavet og ved Svartehavet.
Ca. 370 e.Kr. brøt de inn i det sentrale og sørøstlige Europa. I ca. 80 år utgjorde de en maktfaktor før deres betydning ble vesentlig redusert etter 455.
I 370-årene slo hunerne først alanerne, skyterne, som bodde nord for Svartehavet, deretter goterne i 375. Etter at Visigoterne dro vestover, inngikk de gjenværende goterne, Ostrogoterne, forlik med Hunerne og ble en del av Hunerhæren som terroriserte Europa helt til slutten av 400-tallet. Etter 376 gjennomførte hunerne flere krigstog mot de romerske provinsene ved Donau og mot ulike germanske stammer i Sentral-Europa. De underla seg store deler av Europa – Russland, Ungarn, Tyskland og deler av Frankrike. Fra 395 gjennomførte hunerne også et erobringstokt gjennom Kaukasus til Armenia, Syria og Palestina. Ved midten av 400-tallet strakte hunernes rike seg fra nordsiden av Kaukasus til områdene ved Rhinen, men det var en svært løs statlig organisasjon med en rekke ulike folk.
Hunernes storhetstid falt sammen med regjeringstiden til deres mest berømte konge Attila (konge 434–453). Ca. 445 myrdet han sin bror og med regent Bleda, og han var deretter enehersker over riket. I 451 gikk han med en veldig hær inn i Gallia, men invasjonen ble stanset av romerne og vestgoterne øst for Paris (De katalauniske marker, ved Châlons-sur-Marne). Hunerhæren besto av hunere, østgotere, skytere og flere andre grupper som de tvang til underkastelse.
Året etter, i 452 herjet Attila i Nord-Italia og nærmet seg Roma. Etter Attilas død 453 gikk riket i oppløsning. Hunerne var et hardført og brutalt folkeferd. De sloss til hest. Kampen mellom germaner og huner har satt sterke spor etter seg i germanske og nordiske sagn og diktning.

Hunere i Skandinavia
I det første innlegget mitt på denne tråden, Samisk sjamanisme, tok jeg tak i hypotesen til Lotte Hedeager, dansk arkeolog og professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo. Hun har både skrevet en bok, Iron Age Myth and Materiality (2011) og en artikkel i Norwegian Archeological Review, v. 40, nr. 1 om Hunernes innflytelse på Skandinavia på 400- og 500-tallet. Hun peker på hvordan det plutselig blir slutt på romerske varer i gravfunn, på samme tid som en ny stilart med dyr og fugler samt mye gull og bronsefigurer var å finne fra slutten av 300-tallet.

Goterne var jo gått i kompaniskap med hunerne etter nederlaget i 375, slik at hunerne deretter behersket hele det gotiske riket som gikk langt inn i Skandinavia. Det Hedeager påviser på grunnlag av arkeologiske funn, er at Hunerne må ha påvirket både religion og kultur i meget sterk grad i Skandinavia etter den tid. Dette tidspunktet var jo også begynnelsen på folkevandringene i Europa, noe som også var begynnelsen på slutten av det vestlige Romerriket.

Det er interessant å spekulere litt om den nordiske mytologien kan avspeile noe av det vi kjenner til av Nordisk historie fra denne tiden.
Hedeagers idéer er ikke helt nye. Hun viser til en doktorgrad av en dansk forsker, Niels Lukman, Skjoldunge und Skilfinge, 1943. Han hadde foreslått at Haldan, Roo, Ottar og Adils, svenske og danske konger i sagaen, var de samme som de huniske kongene Huldin, Roas, Octar og Attila. Fortellingene om disse huniske konger var altså blitt omplassert til Norden og blitt en del av de nordiske mytene.

Hedeager mener at eliten eller overklassen av hunere var blitt den nye overklassen i Norden, og at disse ble en del av forfedrene til de nordiske kongeslekter. Hedeagers bidrag til Lukmans hypoteser, er beskrivelser av arkeologiske funn som hun setter inn i Hunisk-Nordisk sammenheng.

Hvis vi nå studerer den Nordiske mytologien, er det lett å være enig med Hedeager når hun foreslår at Æsene representerer Hunerne. Vanerene var lyse og vakre står det i mytologien, og da er det nærliggende å tenke på Hunernes allierte, Ostrogoterne.
I urtiden (også kalt den gylne tiden, gullalderen) lå æser og vaner i krig med hverandre, men sluttet senere fred og ga hverandre gisler. Vanerne Njord, Frøy og Frøya kom til Åsgard som gisler, og ble opptatt blant æsene.
Gullalderen passer bra med at Hunerne fikk tak i mye gull gjennom tributter både fra Bysants og vest Romerriket for å få fred. Etter at Hunerne hadde slått Ostrogoterne i 375, sluttet de fred og Ostrogoterne ble en del av Hunerhæren.
Flere, der i blant Thor Heyerdal, har foreslått at Odin måtte være en historisk person som var innvandret fra Svartehavsområdet. Hedeager peker på at det passer bedre hvis Odin erstattes med Attila. Odin hadde tre sønner. Attila hadde tre sønner. Odins favorittsønn, Beldegg (Balder), ble drept av sin bror. Attila drepte sin bror, Bleda. Odin hadde to ravner. Attila hadde to falker på sitt heraldiske skjold.
Ikke bare ble en Hunernes historiske fortellinger en del av den Nordiske sagaen, men også en del av Nordens mytologi. Antagelig ble den sjamanistiske religionen fornyet og forsterket med Hunernes inntog. Vi vet også at gravskikkene ble forandret, der gravhauger med gods og gull var noe nytt i Norden.

Ole B. skrev: Har du muligheten til å gi en oppsummering av koblingen til samene og samenes historie i det du har redegjort ovenfor?

Jan Hansen skrev:… gi en oppsummering av koblingen til samene og samenes historie …
Jeg tenker stadig på det og skal prøve …

Lone Ebeltoft Kroken i Tromsø har skrevet sin doktorgradsavhandling om Samisk sjamanisme. Det finnes en gruppe som bekjenner seg til sjamanisme, og disse har av Fylkesmannen i Troms fått godkjent sin organisasjon som et religiøst trossamfunn.

Jeg kan vel oppsummere veldig kort at det antydes å være en forbindelse mellom norrønn sjamanisme innført gjennom påvirkning av hunerne og samisk sjamanisme.

Hva ligger i denne forbindelsen? Er sammenhengen hunere -> norrønne -> samer altså samisk sjamanisme er påvrket av hunerne via de norrønne eller er det en felles påvirkning fra hunerne både til norrønne og samer?

Bjørnekult i samisk sjamanisme
På grunn av sitt utseende, med rundt hode og tettsittende øyne var bjørnen betraktet som et slags supermenneske, en slektning fra villmarka. Den kan sitte på baken med ryggstøtte og kan gå på to bein. Bjørnebabyers sutring likner på babygråt, og intelligensen sto ikke tilbake for menneskers intelligens.
Fra Skandinavia tll Labrador var bjørnen og bjørnen kropp holdt for å være hellig. Når en bjørn ble drept, var det fordi bjørnen selv tillot at det skjedde. Den ofrer seg selv til jegeren. Jakten på bjørn ble ledet av noaiden (sjamanen) fordi den var mer enn vanlig jakt. Å drepe en bjørn var nødvendig for mennesket for å overleve. Selv om det ikke var nødvendig for maten sin del, var det viktig for å få del i bjørnens krefter, både fysiske og overnaturlige krefter. Jegeren drakk blod av bjørnen, og det er også fortalt at forparten av bjørnehodet ble skåret av og brukt som maske på jegeren. På samme måte var det nødvendig for en bjørn å drive jakt på menneskets territorium. Bjørn og menneske var likeverdige. Når en bjørn var drept, var det viktig å behandle den med respekt for å be den om unnskyldning for drapet.

Jan Hansen skrev: Jeg kan vel oppsummere veldig kort at det antydes å være en forbindelse mellom norrønn sjamanisme innført gjennom påvirkning av hunerne og samisk sjamanisme.
Hva ligger i denne forbindelsen? Er sammenhengen hunere -> norrønne -> samer altså samisk sjamanisme er påvrket av hunerne via de norrønne eller er det en felles påvirkning fra hunerne både til norrønne og samer?

Dette du skriver innført gjennom påvirkning av hunerne er jeg ikke sikker på er riktig. Jordbrukerne, dvs. europeiske stammer som var godt etablerte i Norge før 300 eK., var nok sjamanister, de også. De blotet og hadde sine sjamanistiske ritualer. Mens samene hadde reinsdyr som sine viktigste dyr, var det hesten som hadde tilsvarende status. Det Hunerne forårsaket (ref. Hedeager) var at de antagelig forsterket de norrønes gudeverden ved at de utgjorde eliten, slik at Skandinavia motsto kristendommen mye lenger enn Irland, England og Frankrike. Hvordan det var med Tyskland og andre land i Europa vet jeg ikke, men det er enkelt å finne ut.

En annen sak er hvordan den Bysantiske kristendommen berørte Skandinavia lenge før Kristendommen vant innpass i Danmark og Norge. Det er påfallende at den Bysantiske labyrinten er funnet fra Oslofjorden, via det sørlige Sverige, rundt hele Bottenviken og Østersjøen. Dessuten er det labyrinter fra Kvitsjøen, rundt Kola, Sørvaranger og langs kysten av Finnmark til Troms. Her er det nok mye ubrøytet mark å forske på i arkiver både i Roma og Istanbul.

Bjørnekult, forts.
Etter at innvollene, skinnet og kjøttet var fjernet, fikk beinene er verdig begravelse. Beinene ligger ordentlig samlet og sortert i gravene, noe som viser at de er behandlet med respekt. Klørne ble tatt vare på. De ble brukt som smykker og var et symbol på de krefter som bjørnen var i besittelse av. Denne skikken fortsatte lenge etter at kristendommen var innført. De tidligste funnstedene er fra 200-400 eK. og de nyeste er fra 1800-tallet. Vanligvis er ikke alle beinene på plass, og heller ikke er de hele. Bein med marg var splittet eller knust. Det er karakteristisk at det ikke er rester av andre dyr i bjørnegravene. Broadbent gjorde en undersøkelse av gamle bosteder langs kysten av Sverige som var brukt under jakt på sel. Her fant han flere bjørnegraver under bostedene. Beinene til bjørnen var altså gravd ned i et hjørne av selve hytta. Byggemåten av ildstedene viste at de var samiske. Han daterte bostedene ved bruk av kull fra ildstedene. Det viste seg at noen av disse fangststedene ble tatt i bruk rundt 100-400 eK. mens andre startet i perioden 400-600 eK. Dateringene viser også når fangststedene sist var i bruk. Her fant han aldre fra ca. 1000 eK. på Hornslandet ved Hudiksvall, til ca. 1300 eK. i Västerbotten og Norrbotten. Årstallene viser hvor og når samene ble fortrengt fra sine boplasser ved kysten. Denne fortrengningen hadde både med jordbrukets fremrykking å gjøre og kirkens misjonsvirksomhet.

:-) Det er nok kvænan som har vært på labyrintferd skal dokker se :-)

Apropos bjørnekult så er det også et eget innlegg samiske bjørnegraver i Nord-Norge som kan være av interesse.

Bjørn i menneskeham
Også i Norrøne skrifter finner man indikasjoner på bjørnens spesielle status. I Hrólf saga Kraka forekommer det en mann og en bjørn i form av helten Bodvar Bjarke som er bundet sammen i et så sterkt fellesskap at det bare kan forstås som et slektsfellesskap. I 1555 skriver Olaus Mgnus, kirkefader og historiker, i Historien om det norske folk i fullt alvor at det eksisterer blandet ekteskap mellom bjørner og mennesker. I vår tids språk må dette forstås slik at han mente det fantes avkom etter menneske og bjørn.
En bjørn i menneskeskikkelse finner vi også i ordet Berserk. Ber fra bjørn, og serk fra drakt, altså en bjørn i menneskeforkledning eller menneskeham. Snorre – og han etterfølgere i historieskrivingen – mistolket ordet ved at de trodde ber sto for berr – naken, og at dette var krigere som kjempet naken.

Her er fortellingen om Bodvar Bjarke:
Fornaldersaga er en samling av legender fra Norden før. ca. 800 eK. Sagaen inneholder også mytologiske figurer som Alver og Jotner (kjemper, troll). Fornaldersaga regnes likevel for å inneholde historisk materiale og ble ivrig studert under nasjonsbyggingen i Norden. Den danske kongen Rolf Krakes saga og hans ætt, Skjoldungene, er beskrevet i Fornaldersaga. Hendingene er lagt til slutten av 400-tallet og begynnelsen av 500-tallet. Rolf Kraka hadde en berserk i sin tjeneste, Bodvar Bjarke, som betyr Stridsbjørn. Bodvar var norsk. Det var stemora som ved hjelp av magi hadde gjort Bodvar til en bjørn i menneskeham. I fortellingen om Rolf Krake og hans kamp mot svenskekongen Adils, sloss Bodvar Bjarke på Rolf Krakes side. Bodvar sloss da i form av en bjørn mens Bodvar selv var i transe eller søvn. Bodvars kamerat, Hjalte, strevet med å vekke Bodvar fra transen for at han skulle hjelpe dem i slaget. Han greide til slutt å vekke han, men da forsvant bjørnen. Bodvar var ikke like sterk i menneskeham som i bjørneham. Dermed ble begge drept av Adils menn.

Rettelse
Det var ikke kong Adils som var Rolf Krakes motstander da Bodvar Bjarke ble drept. Det var faktisk Rolf Krakes svoger, Hjarvard (Hjörvarðr), gift med hans halvsøster Skuld, som Rolf hadde gjort til underkonge.

Hundekonger
I de nevnte Fornaldersagaene og i den danske historiker sine skrifter, Saxo Grammaticus, fortelles det om utnevningen av hunder til konge. Fortellingen i Danmarks Krønike utnevner en svensk hærfører en hund til sjef over Jæren. Dette blir tolket som et grep for å ydmyke folket på Jæren. Hundvåg er et stedsnavn i Stavanger.
Andre tolker det som en tittel på sjefen for en vaktstyrke på 100 krigere i landsdelen.
Kong Adils skal også ha utnevnt en hund som konge over Danmark for å ydmyke danskene.
I Håkon den godes saga fortelles det om Saur Hundekonge:
Øystein Opplandskonge, som noen kaller “den mektige” og noen “den vonde”, herjet i Trondheimen og la under seg Øynafylke og Sparbyggjafylke; han satte sin sønn over dem, men trønderne drepte ham. Kong Øystein kom for annen gang på hærferd til Trondheimen og herjet vidt og bredt og la land under seg. Så spurte han trønderne hvem de helst ville ha til konge, trellen hans, som het Tore Fakse, eller en hund, som het Saur. De valgte hunden, for da tenkte de at de fikk rå seg mest selv. De lot seide tre manns vett inn i hunden, og så gjødde han to ord og talte det tredje. Han fikk halsband og lenke av gull og sølv, og når det var sølete, bar hirdmennene ham på akslene; de satte opp høgsete for ham, og han satt på haug som andre konger, han bodde på Inderøya og hadde gård der det heter Saurshaug (Sakshaug). De sier at han fikk sin død på den måten at det kom varger i buskapen hans, og hirdmennene ertet ham opp til å verge feet, han fór ned fra haugen og dit vargene var, og de rev ham i filler med én gang_.
Hundekonge på RingerikeRing.htm

Lotte Hedeager nevner så vidt hundekonger i Norden og mener at navnet er en indikasjon på at det er etterkommere av Huniske herskere. Det er i Sverige, i området ved Uppsala, at man finner de største gravhauger og rikeste funn av gull. Hedeager tolker dette som indikasjon på at en Hunisk herskerklasse har etablert seg der. Slik sett passer det bra med at det er svensker som prakker hundekonger på dansker og nordmenn.

Interessant. Da kan det jo kanskje antyde at Tore Hund fra Hålogaland var en huniskættet høvding og han kjempet mot Olav den Hellige med støtte av “kraftige galdrer fra trollkyndinge finner” (samer) i slaget ved Stiklestad. Selv om Tore Hund vant slaget så gikk det likevel ikke hans vei og den gamle mulige hunisk påvirkede norrønne troen gikk etterhvert under mens samenes tro fortsatt overlevde frem til nyere tid.

Forholdet mellom norrøne og samer i førkristen tid
I førkristen tid virket det som forholdet mellom samer og norrøne var preget av gjensidig respekt, samarbeid og handel. Når det gjelder forholdet innenfor sjamanismen, forteller den norrøne mytologien at Odin selv foretok sjelereiser, slik samiske sjamaner var kjent for. Odin hadde også lært seid av Frøya. De norrøne og samene hadde de samme forestillingene om sjelereise, hamskifte, spådomskunst og magi. Men de norrøne satte krigskunsten høyt og hadde et overtak militært som samene ikke kunne utfordre. Den norrøne krigskuturen gjenspeiles også i den norrøne mytologien med Valhall og etegilder for de som falt i krig, noe som jeg ikke har funnet deles i den samiske mytologien. Med det overtaket som de norrøne hadde, kunne skatteleggingen av samene foregå som en sikker inntektskilde for de norrøne stormenn. Kontakten med de norrøne må også ha vært til nytte for samene gjennom byttehandel. Dette er vel årsaken til at samene i gjennom århundrene fortsatte å utnytte utmarka ved jakt, fiske, fangst og reinsdyrhold, noe som ga samene byttemidler som de norrøne behøvde. Samene var også gode håndverkere både innen metallarbeid og båtbygging. Det skrives også om at norrøne stormenn kunne ha samiske sjamaner, fordi disse ble betraktet som “mer kraftfulle” enn de norrøne mennene og kvinnene som drev med seid.
Samiske sjamaner ble også oppsøkt som legekyndige. Noaiden kunne vel både praktisk kirurgi og sårbehandling, må man tro, pluss at helbredelse ved magi var viktig, slik det er i dag.

Jeg tror ikke overtaket nødvendigvis har vært teknologisk. I Olav den helliges saga leser vi jo om Tore Hund som fikk sydd 10 reinsdyrkofter for seg selv og sine som var minst like effektiv mot sverdslag som en brynje. Vi leser også om finner (samer) som er svært dyktige bueskyttere, har en kraftigere bue enn den norrønne med jernspiss og på vinterhalvåret har fordelen på ski. Denne mobiliteten skiene gir sammen med en kraftig bue som gir mulighet til å ta ut motstandere på avstand vil også gi en taktisk fordel, en må heller ikke glemme fordelen med inngående kjennskap til terrenget (geriljataktikk).

Jeg tror den militære fordelen kanskje mest av alt må være i antall og organisering, samene trengte langt flere kvadratkilometer for å brødfø en befolkning sammenliknet med en tilsvarende befolkning hos de norrønne jordbrukerne, og hvis samene skulle ha noen mulighet til å ta til våpen mot inntrengere så ville dette kreve mobilisering fra store omkringliggende områder med en heller løs tilknytning til hverandre.

Men viktig av alt var det nok slik at begge parter neppe så seg tjent med noen konfrontasjon på grunn av gjensidig avhengighetsforhold i forhold til handel.

Jan Hansen skrev:Jeg tror ikke overtaket nødvendigvis har vært teknologisk.
Det tror jeg nok du har rett i. Men i en krigskultur er det mer som teller. Grådighet og begjær etter å underlegge seg andre er også en del av krigerkulturen. Det sies at en slik kultur har vært fremmed for samer. Jeg leste en gang at selveste Djenis Khan var frustrert fordi han aldri greide å “få taket på” samer. Samene var vant med store avstander og hadde reinsdyr for transport, og de rømte bare unna når Djengis kom med sin rytterhær.

Jeg undersøkte denne påstanden nærmere om kontakt mellom Khanen fra en kilde for en god stund siden, denne kilden var finsk og kunne opplyse at dette var direkte feil. Denne uttalelsen kom ifølge kilden fra en amerikansk “historiker” (med anførselstegn) og var å betrakte som både “obsolete” og “bogus”.

Sjamansenter ved Trondheim
På Ranheim, like nord for Trondheim sentrum har man funnet et godt bevart førkristent religiøst senter
Ranheim betyr forøvrig Ran sin heim. Ran var en Jotunkvinne som passet på sjøen. Ref. det som står om at “det er kjent at Jotnene holdt til nord for Trondheimsfjorden”.
Her ble det blotet og ofret på en såkalt horg, et oppbygd alter for ofring. Man har bl.a. funnet rester mennesker som ble ofret. Det religiøse senteret har vært i bruk fra ca. 400 eK. til ca. 950 eK. År 400 passer jo med den tidsperioen som Hedeager mener Hunere kom til Norden. Da stedet ble forlatt, ble stolpene til bygningen tatt opp, og det samme var tilfelle med gudebildene. Det ble ikke funnet noe gull. De såkalte gullgubbene som pleide ligge under stolpene ble sikkert tatt med da de dro. Stedet ble tildekket med et tykt lag med jord og har vært gjemt og avglemt i mer enn 1000 år. Befolkningen reiste enten til Island eller de nordatlantiske øyer. Dette skjedde for å komme unna tvangskristningen.

Hundekonge på Ringerike
Jeg ser at lenken ovenfor ikke virker. Her er den:
http://www.historie.aadal.com/Historie/Bygdesagn/Hundekongen_Ring.htm

Kristning og dåp
Aage Solbakk har i Varanger årbok 2005 skrevet “Noaidevuohta, Om siidafolkets åndelige liv”. Artikkelen er basert på flere kilder, bl.a. Isaac Olsen, Knud Leem, Thomas von Westen og mange flere. Her skal jeg bare gjengi noe av det han har skrevet om “Navn og dåp” basert på Isaac Olsen.
I misjonsperioden hadde prestene og andre myndighetspersoner pålegg om å utrydde de “hedenske” navnene som samene satte på sine barn. Ved dåpen fikk barna derfor “kristne” navn, dvs. dansk-norske navn. Samene trodde imidlertid at det “*kristne” navnet gjorde barnet syklig og svakt*. Derfor “vasket de av” den kristne dåpen når de kom hjem og døpte det på nytt og ga det samiske navn til ære for Sáráhkká. Denne dåpen ble kalt Sáráhkká-lávgun, Sáráhkká-dåp.
Det var kvinnene som sto for dette, og dåpsmoren som foretok den samiske dåpen ble kalt Lávgoeadni, Dåpsmoren. Det ble også drukket en skål for Sáráhkki, kalt Sáráhkkigári.

Jeg har undret meg over at de karakteristiske samiske mt-gener (mitokondriske gener som følger kvinnelinjene) ikke er mer utbredt i resten av befolkningen i Skandinavia selv om kontakten mellom folkene har vart i århundrer. Dette tyder på stor grad av inngifte blant samer. På grunnlag av dette som beskrives i forbindelse med dåpen, kan man lure på om at det var en generell oppfatning blant samene om at de var sterkere og friskere enn den ikke-samiske beflkningen, og at jentene derfor ikke ville ta sjansen på at barna deres ble svekket av innblanding av ikke-samiske gener!