Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Samisk substrat i nord-skandinaviske dialekter

Ifølge en artikkel av Dr Rießler ved Universitetet i Freiburg så eksisterer det et betydelig samisk (og finsk) substrat i nordskandinaviske dialekter. I sin analyse vektlegges feil som oppstår ved innlæringen og overgangen fra samisk til norsk eller svensk. Slike prosesser medfører at det henger igjen enkelte samiske særtrekk som lar seg gjenfinne i dialektene og analysere.

Kilde SAMISKT OCH FINSKT SUBSTRAT I NORDSKANDINAVISKA DIALEKTER

Les også Trøndersk og østnorsk påvirket av sørsamisk
Les også Lundefugl og bag samiske ord?
Les også Samisk påvirkning på urnordisk språk
Les også Samisk i en islandsk runeskrift

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 1640 ganger. Følges av 6 personer.

Kommentarer

Jeg har skummet gjennom artikkelen til Dr.Rießler. Dette var mildt sagt tynt. Forsøkene på å avdekke substrat av tidligere tiders partitiv i samisk – som for øvrig ikke brukes lenger i andre dialekter enn østsamisk, i følge forfatteren – i nordlige dialekter av norsk og svensk, holder etter mitt syn ikke. Eksemplene som gis er ikke troverdige, og analysene for øvrig virker til tider desperate.

Ikke dermed sagt at slikt substrat ikke finnes. Men Dr.Rießler kan ikke berømmes for å ha dokumentert det.

Jeg har ikke lest gjennom artikkelen, og skal ikke bedømme den. Men jeg har mange ganger latt meg underholde av uttrykk i Finnmark og Nord-Troms som “æ mista å sove” (dvs “jeg sovnet uten å ville det”), som kommer fra det samiske uttrykket “ribahin nohkat” (“ribahit” har dobbelbetydningen “miste/glippe et objekt”/“miste kontroll over noe”) :)

Nå skal jeg ikke strekke kritikken av Dr. Rießlers arbeid for langt. Man bør selvsagt inneha morsmålsnivå i svensk for å kunne gi en fullgod bedømning av eksemplenes gyldighet. Og det har ikke jeg. Så det får bli med det.

Og ikke for det. Det finnes særegenheter i nordnorsk dialekt som jeg mistenker kan skyldes påvirkning fra samisk. Vuoi har nevnt ett eksempel. Et annet går på bruken av ordfølget “om så”:

På normert norsk er det kurant å si: “hvor mye som helst”. Men denne konstruksjonen bruker man sjelden nordpå. I stedet sier man “om så kor mye”. Dette er helt i tråd med samisk, der det heter “vaikke man ollu”. “Vaikke” betyr “om så” eller “selv om”. (Det samme i finsk, for øvrig. Der heter det “vaikka”.)

Hvorvidt konstruksjonen “om så kor mye/mange/langt etc.” egentlig skyldes påvirkning fra samisk, vet jeg ikke. Men jeg har i flere år spekulert på om så kan være tilfelle. Jeg vet ikke om denne uttrykksmåten også brukes på Vestlandet. (I så fall er samisk innflytelse lite trolig.) Men på Østlandet har jeg i hvert fall aldri hørt noen snakke slik.

“De toan” eller “vi toan” er vel fra samisk totallsform og brukes også utenfor typiske samiske områder .
Man kan “miste å bainnes” og “miste å drikke”!

Interessant lesning! Jeg har mange ganger stussa over at vi sier “dokker toan” i Lofoten, og ikke helt visst hvor vi har henta endinga i to fra..

Til Per-Kristian:

Totallsform i samisk omhandler de personlige pronomenene, med tilhørende verbbøyning. Norsk opererer med entall og flertall, – altså jeg, du, han/hun/den/det i entall, og vi, dere, de i flertall. Samisk har også kategorien vi to, dere to og de to. Siden verb på samisk bøyes i person og tall – slik det også gjøres for eksempel på tysk og fransk – får man i samisk ni forskjellige personbøyninger, i stedet for seks (som i tysk og fransk).

I tillegg opererer samisk med såkalte kollektivtallord, som angir at det aktuelle antallet er sammen. Eksempel: “Hvor mange er dere? Vi er tre!”/ “Gallis lehket? Mii leat gålmas!” (“Galle” og “gålbma” er grunnformene for hhv. “hvor mange” og “tre”.) For å komplisere bildet ytterligere, kan det nevnes at alle samiske tallord, også kollektivene, bøyes i seks kasus…

Men om disse samiske tallsystemene kan ha gitt opphav til former som “dokker toan” i norsk, stiller jeg meg kanskje litt tvilende til. Jeg innbiller meg at det like gjerne kan være arv fra gammelnorsk, der tallordene også ble bøyd både i kjønn og kasus. Det er mulig å tenke seg – med høy spekulasjonsfaktor – at “toan” kommer fra gammelnorsk “tveim”, som var dativ for “to”.

Men da blir det plutselig interessant. For hvis “toan” skulle være rest av en gammelnorsk dativform, vil vi forvente at den kun brukes som objektform eller etter enkelte preposisjoner. For eksempel skulle det da klinge riktig å si: “Æ gidd ikkje å fær på tur me dokker toan!” Men det burde ikke høres like riktig ut å si: “Dokker toan e nån tullpeissa!” (For i det siste tilfellet står uttrykket i subjektsposisjon.) Hvis begge deler klinger like riktig eller galt, handler det nok ikke om en dativrest. Og da må jeg melde pass.

Tone har sikkert et finstemt dialektøre! Kan du smake på uttrykket, og kjenne etter om det alltid kan brukes? Eller er det situasjoner der du heller vil si “dokker to”?

Til Jan-Erik.

Begge eksemplene høres riktig ut for meg, men jeg er jo fra Manndalen ! :)

Hva med “toeina” ? (aleina-toeina-fleire) Brukes det utenfor samiske/ “exsamiske” områder ?

På Manndalssamisk sier man forøvrig “vaikko man ollu”, men uttalen synes å være annerledes. Det høres ut som “vaih(k) go man”. Kanskje er det en mer opprinnelig form? (go= enn)

Til Per-Kristian:

Min opprinnelige norske barndomsdialekt stammer fra indre Øst-Finnmark. Uttrykket “dokker toan” var ukjent der. Men så skal man huske at denne finnmarksdialekten nærmest er å betrakte som rent riksmål med nordnorsk tonefall. Dette fordi den egentlig ikke var noen opprinnelig dialekt. Den var norsk slik samiske barn lærte det på skolen. Min far, som ikke kunne et eneste ord norsk da han begynte på skolen, sa hele livet igjennom “jej”, “dej” og “dere”, i stedet for “æ”, “dæ” og “dokker”, som vi rampunger i den yngre generasjonen fant naturlig. Tonefallet var heller ikke helt likt. Faren min snakket norsk uten alle de syngende opp- og nedturene som særkjenner nordnorsk. (Norsk var jo ikke morsmålet hans.) Selv brukte jeg dem imidlertid, siden jeg ikke var ensidig samiskspråklig fra starten av.

“Dokker toan” klinger likevel ikke unaturlig for meg. Men jeg oppfatter den som litt munter og slang-aktig, – tilhørende måten de snakker ute på kysten. Og uttrykksmåten behøver da heller ikke ha noe mystisk opphav i hverken samisk eller gammelnorsk. Den kan rett og slett bare ha blitt til av årsaker vi idag ikke har mulighet for å avdekke. Tilfeldige uttrykksmåter som slår rot, er helt vanlig innen all språkutvikling.

Ordet “toeina” har jeg ikke hørt før. Så det kan jeg ikke uttale meg om.

Så til manndalssamisk “vaikko” kontra “vaikke”: Det kan være du har rett, – når du antyder at ordet opprinnelig var todelt, og bestod av elementene “vai go/eller enn”. Jeg slo opp i min gamle “Skuvlasadnelisto/skoleordbok” fra 1973. Og der står det – interessant nok – “vaiku”, og ikke “vaikke”, slik vi idag sier. Siden ordlista mi følger den gamle rettskrivningen, skal “vaiku” uttales som “vaigo” i norsk språkdrakt. Og da er vi jo ganske nær et tenkt ordfølge “vai go/ eller enn”, – som senere har smeltet sammen til ett ord i samisk.

Skulle dette holde stikk, kan manndalsdialekten her tenkes å representere et eldre samisk språkstadie enn det talemålet som brukes lenger øst, i de såkalt kjernesamiske språkområdene. Det springende punkt blir da hvordan “vaikko” uttales i Manndalen. Sier man “vaigo/vaaigo” eller “vaikko”? Kjenner Per-Kristian noen gamle som kan gi et svar på dette? Det hadde i så fall vært rimelig interessant!

I nabobygda til Manndalen, Kåfjorddalen/Birtavarre , sa/sier de “jej., mej, dej, sej” . Jeg har trudd , at det kan komme av dalens gruvehistorie fra slutten av 1800-tallet til ca.1920. I Manndalen, og også andre deler av Lyngenområdet, sies det “eg, meg, deg, seg”, som på nynorsk, hva nå DET kan komme av?

Min første samisklærer, Harald Lindbach, syntes å mene at det fantes et kasus i Manndalssamisk. som var “gått tapt” i normert samisk. Det KAN vel hende, at de samiske kjerneområdene har vært utsatt for et langt større “normeringspress”, enn perifere Manndalen ? MEN, det er også klart, at Manndalssamisk har vært under påvirkning av Karesuando-/Kuttainensamene , som tidligere hadde sommerbeite i området. Det må også nevnes, at i Skardalen, som bare ligger 3 km unna, snakkes det en dialekt , som ligger nærmere Kautokeinosamisk ! (Samer fra Kautokeino hadde sommerbeite i Skardalsfjellene.) Så språk er sannelig ikke statisk !

Om “vaikke / vaikko” får jeg forsøke å komme tilbake til senere.

Annonse

Nye bilder