Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Ny NRK serie om den nære samiske historien

En ny dokumentarserie “den stille kampen” over seks episoder som omhandler samenes situasjon i Norden og Russland i nyere tid vil bli første gang vist på NRK2 Torsdag 31. Oktober 2013. Temaene som dokumentarserien behandler er identitet og skam, fornorskning, samisk kulturoppblomstring, tradisjonell samisk næring vs. moderne tid, kampen for å bevare det samiske språket, landrettigheter og samisk politikk.

Kilde :Ny NRK serie on samenes historie
Kilde: Se den ‘Den stille kampen’ online her

Les også Blikk inn i samenes historie i NRK serien ‘Norske røter’

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 6663 ganger. Følges av 11 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 1 til 30 — vis alle 265 kommentarer

Denne her har jeg sett før…

- Foreldrene våre snakka samisk,
men de sa at det var lappisk.
- Så samisk hadde vi
ikke noe forhold til.

Argumenter som jeg ofte registererer her på internett:

“Samer var noe som dukka opp på 70-tallet med sameaktivismen” (argument om at samekulturen egentlig bare er en konstruert akademisk øvelse, og har lite med den nordnorske historien å gjøre)

“Sameaktivistene skal nå samifisere alt” (argument brukt når komagene stikker opp fra torva, dvs når slektshistorien kommer til syne)

“Kan vi ikke bare la ting være, vi er alle en blanding” (nok et argument som ofte blir brukt når slektshistorien blir for nærgående)

Joda, fornorskningen lever i beste velgående hos oss her i nord :)

..samtidig som det å finne danske/norske navn i historiebøkene blir holdt frem som en førstegevinst i lotto, der kvenske navn heller ikke er å forakte dersom staute norske slektslinjer mangler. Samiske navn blir imidlertid bortforklart eller ignorert, og budbringeren skjelt ut som “sameaktivist”.

Jeg har sett første episode av serien på nrk.no, og må si at jeg synes det er synd at det bare er negative kommentarer om hvordan samene ble behandlet som kommer fram. Det verste var kommentaren fra Per Fuggelli om internatskolene i Finnmark. Han sa noe sånt som “… 4, 5, 6, 7-åringer ble tatt fra foreldrene og sendt på internat. Dette var en slags statlig mishandling av barn …”.
For det første var det skoleplikt i Norge, og det var ikke bare samiske barn som måtte bo hjemmefra for å gå på skole. Den eneste praktiske muligheten for å gi barn i utkantstrøk en fullverdig skolegang var å samle dem i internatskoler. Der jeg bodde var det 4-delt skole, 14 dager på internat og 14 dager fri. For det andre begynte skolepliktig alder når man var 7 år. Da jeg gikk på internatskole etter krigen, var det både norskspråklige og samiskspråklige som bodde på internat og gikk i samme klasse.

Jeg kan forstå at det heller ikke var lett for ikke-samiske barn, og at hensikten bak fornorskningen ikke nødvendigvis var ond. Men jeg synes likevel at episoden ga en aha-opplevelse i hva dette innebar for barna. Særlig når Solbjørg fortalte at hun ikke forstod noe av språket det ble undervist i, og at barn satt igjen med følelsen av at de var dumme. Mange sliter med mindreverdighetskomplekser den dag i dag. Med bedre kunnskap om og holdninger til samisk kultur er jeg sikker på at undervisningen kunne vært gjort både mer skånsom og effektiv. Sannsynligvis var det ille for andre barn også, men det gjør det ikke mindre viktig å belyse denne delen av historien.

På slutten av skoleåret, om våren etter at reindriftssamene fra Karasjok var kommet ned til kysten, likte vi guttene (11-13 år) å besøke dem. Vi var jo ikke bevisste på, og heller ikke orientert om den våknende debatten om at skolebarn også skulle få undervisning i samisk – på samisk. Likevel er det en uttalelse fra familiefaren som fremdeles sitter som spikret i minnet. Først nevnte han noe om at “man” arbeidet for dette med samisk i skolen, for deretter å si at han var bekymret for at ungene ikke lenger ville lære skikkelig norsk! Dette var jo et speilbilde av det man trodde den gang at innlæring av to språk i skolen samtidig ville forvirre barna slikmat man ikke lærte noen av språkene skikkelig. Dette viser i hvert fall at det ikke bare var Staten som mente at samiskspråkelige også måtte få en god norskopplæring.

En liten kommentar om internatlivet: Det var klare retningslinjer for hvordan kostholdet skulle være sammensatt, og jeg tror nok at det var mange internatbarn som hadde langt bedre kosthold på internatet enn de hadde hjemme. Det skrives så mye i dag om leksehjelp i skolen. Rutinene på internatet var slik at etter skole og etter middag, var det satt av tid til leking. Deretter var det inn i klasserommet for å gjøre lekser. Der var det leksehjelp av lærer. Større elever som “hadde lett for det”, ble også oppfordret til å hjelpe til. En tidligere elev (samiskspråklig) fortalte meg i voksen alder at han alltid hadde regnet ut svaret på regnestykkene i hodet lenge før læreren hadde gjennomført utregningen på tavla. Den gang som nå var det forskjell på hvor lett man hadde det skolen.

Hvordan kunne man unngå å vite om at Manndalen var samisk når man er oppvokst i bygda??
Jeg får det ikke til å stemme!!!!!
For en som er oppvokst i bygda må man være både blind og døv for ikke å ha fått det med seg.
Å ikke vite at lappisk og samisk er det samme er for meg uforståelig.
Å ikke skjønne at de samiske stedsnavnene er samisk forekommer meg som usannsynlig.
Noe skurra i mye av det som ble bragt til torgs i dette programmet.

hilsen en Ur-Manndaling

Ingenting er så ondt at det ikke er godt for noe, heter det. Jeg har vanskelig for å sette meg inn i det, men tror på de som forteller at om traumatiske opplevelser fra internattida. På samme måte tror jeg på deg, Ole, på at internatlivet også hadde positive sider. Sikkert ulikt fra hvem man spør, og garantert et produkt av den kunnskapen, forutsetningene og holdningene samfunnet satt på den gang. Mange samer trodde jo åpenbart den gang at samisk kultur og språk var noe man måtte forlate for å få et bedre liv. Enkelte tror fremdeles på det.

Jeg så også dette programmet. Svært interessant, må jeg si, – og jeg håper inderlig at jeg også får anledning til å se de fem neste.

Først til Ludvig, som finner det uforståelig at manndølingene ikke “skjønte” at lappisk og samisk var det samme: Ja, jeg stusset også over dette. Hvordan er slikt mulig? Jeg tror det kan ha med fortrengning å gjøre. I motsetning til samene i Indre Finnmark, ble jo sjøsamene gjenstand for en “vellykket” fornorskning. De følte at de ble invitert over i et materielt og kulturelt mer høytstående norskættet folkefellesskap. Og det kan ingen som lever idag bebreide dem. For datidens sjøsamer satt ikke og drakk caffe-latte i varme universitetskantiner, fordypet i dialoger om Mao, Fidel eller Chè. Sjøsamenes dagligliv var meget hardt. Norske myndigheter tilbød dem velstand, – underforstått hvis de lot seg assimmilere språklig og kulturelt. Og det gjorde sjøsamene, – i en slik grad at de ble “hyperlojale” til det “norske”. De ble rett og slett mer katolske enn Paven selv, – om man kan bruke en slik metafor.

Og det fins en forsterkende faktor i denne fornorskningsprosessen, som dagens venstreorienterte etnoromantikere helst ser begravet i historiens mørke. For det fantes klasseskiller også innen den “samiske nasjonen”, selv om slikt ikke er i tråd med forestillingene om såkalte urfolks totale harmoni med natur, miljø og hverandre.

Øverst på den sosiale rangstigen stod reindrifts-siidaene. Vinterstid bodde de langt inne på Vidda. Men når våren kom, invaderte de sjøsamenes århundregamle fangstområder. Tusenvis av rein strømmet som en grå bølge utover hvert nes og hver halvøy i Troms og Finnmark. “Baddjeolbmut” var også på alle måter i overkant arrogante. De slengte med den største selvfølgelighet garn i de fiskevannene sjøsamene i århundrer hadde forvaltet bærekraftig til eget bruk. De ga jamt faen i at de dermed spiste av andre stammefrenders matfat!

Sjøsamene godtok stilltiende fjellfinnenes arroganse og selvtekt. For reineierne ble jo venner med dem, og kom ned til dem reinskrotter i bytte for både “landnåm” og fiske. (Kilde: Muntlige overleveringer fra min egen farfar.)

Sjøsamene hadde nok allerede i utgangspunktet et problematisk forhold til sine stammefrender fra innlandet. De følte – med rette – at reindriftssamene så ned på dem. (Kilde: Farfar)

Så kom nordmennene, med hele sin fornorskningspolitikk.Hvilken vei skulle sjøsamene velge? De valgte veien inn i det norske. Sett i lys av deres historie er det forståelig. Jeg tror nok at jeg ville ha valgt samme vei selv, om jeg hadde blitt født i Vesterbukt i 1910.

Mitt anliggende er likevel at man aldri skal se på seg selv som et offer. Det som har skjedd, har skjedd. Nåtidens samer skal ikke dvele ved ting som skjedde på 1960-tallet. Man skal si til seg selv, at, ja, – slik var det den gang. Og de som den gang gjorde det, var ikke onde. De gjorde det de trodde var det riktigste, – den gang!

Men det som gjør meg vondt, er at sjøsamene og deres etterkommere så til de grader fremdeles hater sine egne røtter. De skyter med hagle mot veiskilt som presenterer det språk deres besteforeldre og oldeforeldre snakket. Jeg kan ikke si annet enn at slikt gjør meg vondt.

Helt enig, Jan Erik, man skal aldri se på seg selv som offer. For meg handler det heller ikke om det, men om å forstå historien og hvorfor folk handler som de gjør. Jeg tror at sjøsamenes, og en god del andre samers, holdninger til sin egen kultur må ses i lys av de nedverdigelser som de har vært gjennom. For meg er dette vanskelig å forstå, og dessto viktigere er det å få et innblikk i hvordan de, særlig som barn, opplevde sin kultur.

Synes det blir feil å avfeie erfaringene deres som “offerkommunikasjon”, så lenge det har preget livene til mange. For eksempel har jeg ofte undret meg over at samer, som viser stor selvtillit på tradisjonelle samiske arenaer, kan vise en total underlegenhet i møte med norske myndighetspersoner (dacca hearrat). Selv om disse myndighetspersonene i mange tilfeller viser seg å være helt inkompetent når man kikker dem nærmere i kortene. I mitt hode skyldes denne overdrevne respekten for “dacca hearrat” at de har lært seg at det lønner seg å bøye hodet og nedvurdere sin egen bakgrunn for å komme seg frem. Dette er ikke ensbetydende med at “dacca” er ond, men det er likevel en viktig konsekvens av politikken som ble ført – tilsiktet eller utilsiktet.

Johan.

Jeg mente ikke å avfeie sjøsameetterkommernes erfaringer som offerkommunikasjon. Innlegget mitt bestod egentlig av to deler: Først en betraktning omkring skjebnen til sjøsamisk språk og kultur. Dernest – og løsrevet fra det første – en generell oppmodning til alle samer av idag om aldri å falle for fristelsen til å ikle seg offerrollen. Jeg burde ha redigert innlegget mitt bedre, og ikke blandet disse to problemstillingene sammen.

For dette med offerrollen er jo på ingen måte fremtredende hos de sjøsamiske etterkommerne. Snarere tvert imot, kan man vel si. For det er jo nettopp ofre de IKKE ønsker å være. De insisterer på å være velintegrerte norske samfunnsborgere. Og det er jo i utgangspunktet bra. Det negative er at det “bikker over” i den andre grøfta. “Lojaliteten” har ført til at man forakter sitt eget opphav. Men det er jo beviselig ingen motsetning mellom å være en vellykket norsk samfunnsborger og samtidig ha et positivt – eller i hvert fall avslappet – forhold til sine samiske røtter. Hvis de det gjelder hadde forstått dette, tror jeg de ville ha fått det langt bedre med seg selv. Og bare for å presisere: De behøver SLETT IKKE å definere seg selv som samer! Det handler bare om å ha et avslappet forhold til at de også selv er barn av et land som etnografisk sett så annerledes ut for inntil et par generasjoner siden. Verre er det ikke.

Offerrollen er langt mer fremtredende i de “supersamiske” miljøene med rot i Indre Finnmark. Det er herfra vi får alle skrekkskildringene om mishandling på internater, språknekt, diskriminering, juling, – og ja, jeg vet ikke hva…. Men man gjør klokt i å ta disse beretningene med en klype salt. For samer er som folk for øvrig, – noen får det til i livet, andre gjør det ikke. Og de som ikke klarer det, har en lei tendens til å legge skylden på fornorskningspolitikken de ble utsatt for i barndommen, i stedet for å innse at de selv er skyld i at de har rotet til livene sine. Men de drar “fornorskningskortet” helt bevisst, fordi de vet at slikt slukes med hud og hår av naive etnoromantiserende politisk korrekte miljøer lenger sør. De lurer neppe hverken Johan Ailo eller meg. Men det gjør antakelig ikke noe, så lenge toneangivende media sluker både søkke, agn og snøre helt opp til snella…

Jan-Erik; Det er interessante betraktninger du kommer med her. Jeg tror også det er rett at de mest hatske ytringer mot samer kommer fra folk som er livende redde for at de selv og andre skal oppdage at noen av deres forfedre og formødre var samer. Det begynner også å bli typisk for mange familier både i og utenfor Finnmark at noen erkjenner at de er samer mens andre ikke gjør det. Jeg la merke uttalelsen fra én av søstrene til den “samifiserte damen” som sto fram med kofte: “Jeg føler meg ikke som same”. Jeg tror det er mange som har problemer med akkurat dette kravet,- at “man skal oppfatte seg selv som same” for å melde seg inn i Sametingsmanntallet (http://www.sametinget.no/Sametingsvalget/Innmelding). Uttrykket “oppfatte seg selv” tolkes antagelig at man “føler seg som” same (hvordan mon dette føles). Når man ikke er vokst opp med samisk som hjemmespråk og knapt kan noen samiske gloser, er det vel ikke noe rart at man “ikke føler seg som same”. Det ville antagelig vært mye enklere å erklære at “ja, etnisk er jeg for det meste av samisk slekt”, uten at man derfor skal måtte beregne brøker og prosenter. Med en slik innstilling, tror jeg man kunne oppnå det du beskriver som “en vellykket norsk samfunnsborger og samtidig ha et positivt – eller i hvert fall avslappet – forhold til sine samiske røtter.” Med en slik formulering ville kanskje også mange flere melde seg inn i Samemanntallet.

Ole.

Jeg har kun forakt til overs for Sametinget. Nå har det gått så langt at man i fullt alvor mener at ikke engang presidenten skal behøve å kunne samisk. Denne institusjonen er altså kun et bierverv for fylkespolitikere som trenger å spe på lønna si. Hvorvidt de kan noe om samiske forhold eller ikke, er underordnet, så lenge den rød-grønne partiboka er i orden.

La oss kaste Sametinget på den politiske skraphaugen det hører hjemme, og gjeninsette det gamle Samerådet. Dette bestod av flinke fagfolk, som visste hva de snakket om.

Jan-Erik: Du kommenterer vel noe helt annet enn det jeg skrev om. Grunnen til at jeg nevnte manntallet for Sametinget, var at der har man visse krav som man må oppfylle for å kunne stemme (- kalle seg same?). Andre offisielle krav kjenner jeg ikke til. Det virker som du legger strenge krav til språk i Sametinget. Dermed utelukker du jo mesteparten av samer i Norge – i dag får jeg føye til. Om noen år, etter at nye generasjoner er blitt bevisstgjort, må man vel regne med at mange flere samer kan språket. Da først kan man begynne å stille så strenge krav som du synes å forfekte.

Gaup: Det er Aili Keskitalo fra NSR som nå er blitt Sametingspresident. Alle presidenter som har vært på Sametinget har pratet samisk, og noen atpåtil flere samiske språk. Ole Henrik Magga pratet både nord-samisk, sør-samisk og finsk. Mener også at Nystø pratet både lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk. Egil Olli pratet opprinnelig sjøsamisk da han flyttet til Karasjok (ifølge de bosatte), men endret fort over til Karasjok-dialekt.

Når det er snakk om språk er dette jo et interessant tema. Jeg satt her om dagen å tok en kaffe med en kar fra Ifjord i Lebesby. Han var i 50 årene og definerte seg selv som same. Det han fortalte var at i ungdommen kunne han nemlig prate en del samisk i og med at hans far kunne finne på å prate samisk til han, og forklare ord og slikt. Etterhvert så glemte han jo det, for når et språk ikke brukes så glemmes det jo, selv om han jo kunne forstå litt den dag i dag, så var det meste borte. Det han sa var at det var et inntrykk han fikk når han var ung at det var norsk som gjaldt, og på internatet i Lebesby var det “forbudt” å prate samisk, så det gjorde de jo ikke. En annen slektning hadde riktignok pratet samisk på internatet og da ble denne gutten kastet ned trappa av skolelærer Brygfjeld. Da ble det reagert og skolelærer Brygfjeld ble avsatt pga. dette, men ble etterhvert innsatt som skoledirektør.

Nå var det vel sikkert greit å være på internat i Lebesby, og det var vel ikke andre alternativer for å innføre skole i smådistrikter, men det har nok skjedd flere episoder rundtomkring pga. språk.

Thomas.

Det er ganske sikkert mange reelle eksempler på brutale overgrep under fornorskningstiden. Mitt anliggende er bare at enkelte faller for fristelsen til å overdrive. Dette vet jeg, fordi jamnaldrende klassekamerater jeg har snakket med kan gi diametralt motsatte beskrivelser av deres felles skolehverdag den gang.

Min egen far var født i 1929, og kunne ikke ett eneste ord norsk da han begynte på skolen. Det kunne ingen av de andre kameratene hans heller. Riktignok forelå det et slags “forbud” mot å snakke samisk i friminuttene. Men lærerne så stort på dette. Elevene kunne jo i anstendighetens navn ikke tvinges til å kommunisere på et språk de ennå ikke hadde lært seg! Så selvfølgelig gikk det på samisk.

Det blir feil å skape et bilde av fornorskningspolitikken som en eneste lang voldsorgie. For dermed begår man et historisk overgrep mot hele datidens samlede lærerstand. Enkelte lærere var selvfølgelig drittsekker, den gang som nå. Men det må ikke få feste seg en forestilling om at alle var det. Det blir i så fall også en form for historieforfalskning.

Jan-Erik; dette må være noe for deg som er så interessert i språk!
http://www.forskningsradet.no/prognett-bladetforskning/Nyheter/Fleirspraklegheit_som_ressurs/1253989192727

Gode poenger, og sikkert mange nyanser som ikke fanges opp i et 30 minutters tv-program. Også enig med Jan-Erik i at man må passe seg for å dra hele lærerstanden over en kam. De fleste gjorde så godt de kunne, og mange så også gjennom fingrene i forhold til et system som ikke alltid var utviklet til barnas beste. Men likevel tror jeg at systemet den gang ga store friheter for lærere med mange tilbøyeligheter, og at skolesystemet i tillegg premierte i forhold til hvor effektiv man var i fornorskningen. Da var fristelsen stor for å ta en del snarveier. Nyansene er mange, men det er godt dokumentert at det var mange som fikk lide for denne iveren. Mulig at enkelte bruker dette bildet til sin fordel i dag, sånn vil det alltid være, men jeg er mer opptatt av de vi aldri hører om. Som har latt fornedrelsen komme til uttrykk gjennom aggresjon mot sin egen kultur, alkoholmisbruk osv.

I tillegg vil jeg påpeke at Solbjørg, som vi møtte i tv-programmet, aldri har stått på barrikadene. Hun er en lavmælt kvinne, som aldri ville funnet på å fremheve sin historie for å vinne noen posisjon i samfunnet. Vet at Jan-Erik har andre i tankene, men tenkte det er best å ha det sagt.

Et brev fra skoledirektør Brygfjeld til Kirke- og Undervisningsdepartementet datert 29 juni 1923 i Lebesby:

…De få individer som er igjen av den oprindelige lappiske folkes stamme (av mongolsk race?) er nu så degenerert at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finmarkenens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindssykeassyler og åndssvakeskoler.

Det stadige inngifte i samme slegtledd efter ledd fra tip-tipoldefedrene og nedover – har vel vært den vesentlige årsak til denne uhyggelige tilbakegang. Kun i de kretse hvor de er opblandet med normenn eller kvæner og hvor rasemerket er så å si helt utvisket og typen enten norsk eller kvænsk, har de muligens rygrad til å kunne hevde sig, men slegten er da enten norsk eller kvænsk, og der er ikke mer igjen av lappen enn språket. Både i Polmak og i Sør-Varanger taler de fleste lapper kvænsk likeså flytende som sit eget språk, og det kan kanskje være bare et tid spørsmål når det daglige språk blir kvænsk på grunn av påvirkningen fra Finnland. Man har nok av eksempler på at både norske og lappiske familier er blitt forkvænsket, og at der nu fra enkelte hold i Finnland er tat sterkt til orde for å sette igang en omfattende agitasjon mot fornorskningen av kvænerne i Finnmark.

Thomas Bech; du nevnte Brygfjeld i forbindelse med en kar i 50-årene som du hadde møtt. Denne karen må være født rundt 1960, mens Christen Andreas Brygfjeld begynte som lærer i Finnmark (Lebesby?) i begynnelsen av 1880-åra. I 1933, 50 år etter, skrev han som skoledirektør, etter forespørsel fra departementet, et tilsvar på et skrift av Hans Vogt om “Målstrid og klassekamp”. Dette skriftet var en kritikk av norske myndigheters språkpolitikk i for samer og kvener i Norge. Det er fra dette tilsvaret du refererer i ditt siste innlegg.
http://skuvla.info/skolehist/brygvogt-tn.htm
Det er mange stygge uttalelser han der kommer med, noe som viser at han ikke hadde fått så mye innsikt i hverken samfunnet omkring seg eller i seg selv i løpet av de 50 årene han hadde vært lærer i Finnmark.
Men når det gjelder utbyggingen av skole- og internatordningen kan det være noe som er verdt å merke seg i dag:
“I 1902 blev Finnmark fylke skilt ut fra Hålogaland bispedømme som eget skoledistrikt, og Finnmark fikk da sin første skoledirektør. Slik som skolevesenet lå nede og stod tilbake omkring 100 år, fra forholdene i de øvrige land, fikk den nye skoledirektør en meget stor og viktig opgave og løse. Således som familieboligene var (fellesgammene for folk og dyr) var også skolehusene, på flere steder kun en jordgamme uten tilstrekkelig luft og ventilasjon, et forferdelig hull som vilde ha vakt alle sundttenkende menneskers forargelse. Befolkningen bodde spredt. Skoleveien var lang. Innlosjeringsforholdene fortvilt. Folk hadde lite å ruste sine barn ut med når de sendte dem til skolen. Og ofte led barna nød under sitt ophold på skolen, fordi de selv hadde lite mat med hjemmefra. De folk de bodde hos hadde lite eller ingen ting og hjelpe dem med. Urensligheten van forferdelig så her måtte man ta fatt med alvor for å rette på det resultat som herr Vogt synes var så utmerket. Hvis herr Vogt hadde umaket sig med og tatt for sig de bevilgningsposter på særbidragsbudgettet siden 1902 og ut over, så ville han straks funnet ut, at de store summer vesentlig er anvendt til bygg av gode skolehus og internater for skolebarna, hvor de kan bo gratis og få en ordentlig forpleining, samtidig som de kan bli oplært til renslighet og orden. Mens foreldrene tidligere gruet sig for å sende barna til skolen sender de dem nu avsted med den største glede.(!) De vet at deres barn har det bedre på internatene enn i sine hjem. Man har også fått et godt resultat av den oplæring barna får på internatene med hensyn til orden og renslighet, idet de efter at de er blitt voksne har tatt sig av stellet i hjemmene og efter beste evne søkt å gjennemføre en bedre orden og renslighet enn tidligere, men dermed har man ikke utryddet hverken samisk eller kvensk mål.”
Et annet sted skriver han at tuberkolosen hadde gode betingelser og nærmest utryddet enkelte familier. Kampen mot tuberkolosen startet jo på denne tiden i hele landet, og Norske Kvinners Sanitetsforening gjorde et kjempearbeid for å fremme renslighet og hindre smitte. I denne kampen sto internatskolene helt sentralt.

Ole B Lile: Det var ikke samme personen.

Jeg husker for øvrig farfar (Vilddu-Máhte, f. 1907) fortelle om sin “skolegang”. Dette var før reindriftssamene i alminnelighet hadde begynt å bo i hus vinterstid, så han hadde hele sin oppvekst i lavvu året rundt. Oldefar (Vildu) hadde leid inn en guvernante som het Bonkkur-Elle. Hun bodde sammen med familien, og underviste barna i skinnet fra bålet i lavvuen. Undervisningen kretset rundt de sentrale temaene kristendom, lesing/skriving og regning. Hudsiden av en duolji (reinskinn) ble brukt både som tavle og til skrivetrening for barna. Og krittet/blyanten var forkullede vedbiter fra grua. Enkelt å pusse ut etterpå, med snø eller våt mose. Bonkkur-Elle var dypt kristen. Hun la hele sin sjel i at barna skulle kunne flest mulig salmer utenat. Så hun tvang dem til å sitte og synge, time etter time, inntil versene satt. Farfar fortalte at det var et mareritt. Så mang en gang – når han skjønte at det var tid for skoledagens salmesesjon – bare stakk han av, og ble borte til langt på kveld. :-)

God kommentar fra Johan Ailo her for 7 timer siden!

Jeg håper for all del at ingen misforstår meg! Jeg har intet ønske om å bagatellisere overgrep som beviselig har skjedd!

Men her på Samenes Historie har vi jo nulltoleranse overfor forsøk på historieforfalskning. Og det håper jeg at vi også skal ha i fortsettelsen. Men da må vi vokte oss vel for selv å falle i samme nedrige felle.

I praksis betyr det at vi skal beskrive fornorskningsprosessen slik den var, uten hverken å legge til eller trekke fra. Det er dessverre slik at den politisk korrekte main-stream er mindre kritisk til påstander framsatt av minoriteter eller såkalte “urfolk”, enn til tilsvarende postulert av majoriteten/“øvrigheta”.

Jeg syns at vi her på Samenes Historie skal inneha hundre prosent integritet. Vi skal ta avstand fra overdrevne og uhistoriske “samevennlige” skrekkscenarier, som kan hende ville slukes rått og ukritisk av etnoromantiske miljøer lenger sør, på samme måte som vi skal vise total nådeløshet overfor ubehjelpelige tilløp til historieforfalskning fra miljøer som helt klart synes å ha en antisamisk agenda.

Nu lea mu oaivil. Ja mun lean nággár. :-)

Annonse

Nye bilder