Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Ny NRK serie om den nære samiske historien

En ny dokumentarserie “den stille kampen” over seks episoder som omhandler samenes situasjon i Norden og Russland i nyere tid vil bli første gang vist på NRK2 Torsdag 31. Oktober 2013. Temaene som dokumentarserien behandler er identitet og skam, fornorskning, samisk kulturoppblomstring, tradisjonell samisk næring vs. moderne tid, kampen for å bevare det samiske språket, landrettigheter og samisk politikk.

Kilde :Ny NRK serie on samenes historie
Kilde: Se den ‘Den stille kampen’ online her

Les også Blikk inn i samenes historie i NRK serien ‘Norske røter’

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 6663 ganger. Følges av 11 personer.

Kommentarer

Viser kommentar 121 til 150 — vis alle 265 kommentarer

Hellesvik har nok helt rett i samene etterhvert har adoptert synet på at joik er synd, og at de læstadianistiske forsamlingene har vært, og fortsatt er, mot joik. Dette har nok vært med på å videreføre mange samers holdninger til joik.

Men å si at dette alene er grunnen til joikens kontroversielle rolle i det samiske samfunnet blir for enkelt. Kristningen av samene startet lenge før læstadianismen, og joiken ble i den sammenheng satt i sammenheng med samenes før-kristne religion. I denne prosessen ble noaidier straffet (i noen tilfeller med døden) og religiøse elementer ødelagt (f.eks. meavrresgarit/runebommer) og forbudt (f.eks. joik).

Læstadianismen var likevel en vekkelse som tok samene på alvor, og som ga kristendommen et meningsinnhold, iallefall for nord-samene og kvenene, og dermed en motvekt til kirka som etter manges syn undertrykket befolkningen. (les f.eks. Nellejet Zorgdrager, “De rettferdiges kamp”)

Jarl Torfinn Hellesvik:
Jeg håper at innlegget ditt ikke er ment som en hån av partisanene som Kongen henvendte seg til med sin unnskyldning.

Jarl Torfinn Hellesvik skrev:
At folk nordfra ble behandlet med mistenksomhet blant en del mennesker på Østlandet på 1960 tallet opplevde jeg selv. Jeg flyttet til Oslo i 1967. Vi var jo “innvandrere”.(jevnfør dagens debatt om innvandring) Jeg husker spesielt en episode hvor det ble sagt rett ut at jeg ikke fikk hybel der fordi jeg var “nordlenning”.
Men jeg har ikke tatt skade på sjela av den grunn og går rundt og sutrer om at at “gammel urett må rettes opp” eller krever at kongen skal be om unnskyldning til meg på vegne av søringene.

Ludvig Rognli:
Både Svartskogdommen og Sjåbakken-huset er vel kjent blant folk som er interessert i sjøsamisk kultur, og Manndalingene har virkelig vist vei hvordan man bør ta vare på arven etter sine forfedre. Dette i motsetning til de aller fleste sjøsamiske bygder i Nordnorge! Derfor synes jeg Jan-Erik Gaup var nokså lettvint i sin nedvurdering av Manndalen!

Jarl Torfinn Hellesvik:
Jeg merker at du fremdeles husker og lever etter bibelordene og salmeversene som du lærte på internatskolene. Der het det seg nemlig at man skulle tenke godt om sin neste og ta alt i beste mening. Jeg tenker på ditt innlegg der du unnskylder norske militære og politimyndigheter og forklarer hvorfor folk fra Finnmark ikke var til å stole på etter krigen.

Dette får meg til å tenke på kampene i området Lavangen-Narvik under general Fleischer og hans videre skjebne. Det norske arbeiderparti har visstnok ennå ikke hatt offisielle representanter til stede ved en eneste sermoni der general Fleischer og hans mannskaper er blitt hedret. Du har sikkert en unnskyldning og forklaring på dette også?

Min fortelling fra Oslo har intet med partisanene å gjøre. og min kommentar angåënde koummunsitoppslutningen i Finnmark (ikke tenkt som linket til partisanene) var ikke noe forsvar for hva sentrale myndigheter drev på med, men en påpekning om hva som var realitetene den gangen. Kommunistfrykten var formidalbel den gangen. Det er en realitet.

Lestadianismen var vel den kristne retningen som førte til at den samisktalende befolkningen til slutt ble “gjennomkristnet”.

Jeg legger ut mitt tilsvar til Per Fugelli som jeg har sendt til avisa Nordlys.

Det har aldri vært slik at flertallet av skolebarna i Finnmark har bodd på internat. Per Fugelli burde derfor kunne legge fram dokumentasjon på at vi som har bodd på internat, har en dårligere helse, en dårligere psyke og at vi ellers har klart oss dårligere i livet enn de andre fra Finnmark som ikke bodde på internat. Så lenge Fugelli ikke legger fram dokumentasjon på at så er tilfelle, så fortsetter jeg å betrakte hans påstander om dette som lausloppen fantasi, uten belegg i virkeligheten

Jeg vokste selv opp i et hjem på 1940-50 tallet i Loppa kommune, hvor samisk var ett av hjemmespråkene. Situasjonen i mitt hjem var ikke noe spesiell i så måte i dette området. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i den klientiserende framstillingen som Fugelli gir i avisa «Nordlys» den 8.11.13, av den befolkningen som bodde i dette området. Det var slettes ikke noen stakkarer som gikk rundt og så ned på seg selv eller betraktet seg som et offer. Det samme gjelder også min egen generasjon i det samme området.

Min foreldregenerasjon i dette området, som selv snakket samisk, valgte i all hovedsak å la være å lære barna sine å snakke samisk. Var dette fordi at det å lære sine barn å snakke samisk medførte represalier fra myndighetene? Nei, selvsagt ikke. Dette var voksne og frie mennesker som gjorde sine sjølstendige valg. Traff de disse valgene fordi de var truet eller manipulert til det, eller fordi de var noen usjølstendige stakkarer? Ikke som jeg opplevde det. Og helt inn til det siste, (og antagelig fortsatt) har det vært foreldre i Finnmark som snakker samisk, som har latt være å lære sine barn å snakke samisk. Er også disse for klienter å regne?

Et annet spørsmål er om hva som den gangen var alternativet til internatskoler. Dette i en tid hvor befolkningen bodde spredt, og hvor det svært ofte var slik at det var bare noen ytterst få husstander på hver plass. I tillegg var befordringsmidlene på havet robåter, små båter med seil og etter hvert mindre motorbåter. Veier til å kjøre på fantes nesten ikke og nesten ikke kjøretøyer. Skulle man ta seg fram på landjorda så var det til beins. Så hva var alternativet? Omgangsskole hvor en lærer reiste rundt og hadde undervisning i husene? Enhver skjønner vel at etter hvert som skoleplikten ble utvidet i tid, så ville dette vært en umulighet.

I tillegg så klarte myndighetene nesten ikke å skaffe fram samisktalende lærere. Etter som jeg kan se i media, så er dette fortsatt et visst problem. Så hva var alternativet den gangen? Å la de samisktalende barna forbli analfabeter? Den om ønsker å få et innblikk i deler av denne historien, kan lese den veldokumenterte boka «Språkpolitikk og skolestell i Finnmark, 1814-19052» av Helge Dahl.

Dette som et lite korrektiv til den framstillingen Per Fugelli gir av norsk skolepolitikk i Finnmark, når han valser alt ned som en eneste langvarig, statlig, ondsinnet gjerning.

Dermed har jeg ikke sagt at alt var såre vel. Der er nok at hendelser man kan kritisere, men det får være måte på.

Når jeg trykker Bra! på Jarl Torfinn Hellesvik sin kommentar til Fuggeli i Nordlys, er det fordi den høyt profilerte Fuggeli trenger å bli korrigert i sine usaklige angrep på skolestystemet med internater. Jeg tror ikke Fuggeli kan forestille seg hvordan forholdene var i Finnmark etter krigen. Å bo i Lakselv med riksveien og flyplassen like i nærheten, gir nok ikke det beste grunnlaget for å uttale seg om dette. Derfor sier han heller ingenting om hvilke alternativer man hadde for å gi barna en forsvarlig skolegang. Det er derfor meget viktig at folk som har opplevd dette, vil være vitner, – tidsvitner som det kalles.

Det er nettopp dette som er hensikten. Og også historikere leser aviser.

Hellesvik overser et vesentlig aspekt vedr. opphold på internatskole.
Det er helt riktig at det ikke kun var samer som gikk på internatskole, det er et faktum.
Problemet for elever med samisk som morsmål var den harde fornorskningsprosessen.
Det å ikke ha lov til å snakke sitt eget morsmål og at lærerne ikke kunne samisk gjorde at disse elevene hadde en langt hardere hverdag enn norsktalende elever.
Selv de som ikke bodde på internat hadde problemer med det.
Har snakket med mange eldre mennesker i bygda mi om dette.
Det er dette som gjør at mange snakker om tapt skolegang, ikke noe annet.

Jeg synes det er bra at vi her inne har en nyansert diskusjon om dette, Hellesvik inkludert. Skolegangen har nok fortont seg på mange måter for samer. Enkelte sitter igjen med gode minner fra skole-/internattida, mens andre føler stor bitterhet. For sistnevnte gruppe er det nok kombinasjonen av det å bo hjemmefra, i et miljø som nedvurderte din egen kultur og forbudte deg å snakke ditt eget språk. Jeg tror hverken Hellesvik eller Lile, på tross av å tilhøre samme generasjon, er i stand til å forstå omfanget av det. En ting er å bo hjemmefra innefor en kontektst du føler deg noenlunde trygg i, men det er noe helt annet å bli tatt ut av det kulturelle miljøet du er vokst opp i som barn uten tilpasset oppfølging. Det tror jeg er veldig sårt for små barn, og heldigvis en prosess som vi som samfunn i høy grad har tatt oppgjør med. Å sammenligne det med dagens kostskoler er et gedigent bomskudd (selv om det finnes mange triste skildringer også fra kostskoler, jmf f.eks. Lundsberg i Sverige)

Men Hellesvik har rett i at internatlivet ikke bare var negativt, selv ikke for alle samiske barn. Slik Jan-Erik også har nevnt, var det mange lærere som så gjennom fingrene, og lot barna kommunisere på samisk på tross av fornorskningsdirektivene. Vil tro at dette skjedde særlig i Indre-Finnmark, iallefall periodevist i Kautokeino. Jeg har snakket med mange samisktalende som derfor ikke helt forstår at internatlivet skulle være noe “overgrep”.

Poenget er imidlertid at det finnes mange nyanser i dette bildet. For de barna som ble utsatt for fornorskningen slik den var ment å fungere (som Ludvig blant annet beskriver), tror jeg imidlertid at man ikke tar for hardt i dersom man konkluderer at de ble utsatt for en skolegang som Norge ikke kan være særlig stolt av. I det bildet blir det for lettvint å avfeie fornorskningspolitikkens konsekvenser med enkeltstående sannhetsvitner, som i variererende grad opplevde den relevante prosessen.

Fornorskning
Mitt inntrykk av fornorskningsprosessen etter krigen på kysten av Vestfinnmark, er at den først og fremst foregikk i hjemmene. Etter evakueringen, der foreldregenerasjonen hadde opplevd å måtte bo i norsktalende miljøer, innså man nok at hvis barna skulle ha noen sjanse til å hevde seg i Norge, så måtte de lære norsk både muntlig og skriftlig. I dag er det lett å si at samisktalende barn også skulle ha lært å skrive samisk. Å lese samisk virket ikke å være noe problem for de som kunne snakke samisk. Det er jo bare å lære noen få særegne bokstaver i tillegg til de som måtte læres for å skrive norsk. Som sagt, slikt er det lett å si i dag, men hvor skulle man finne samiskkyndige lærere som kunne lære bort både lesing og skriving av samisk? Samisk muntlig var det jo mange som behersket, men jeg har ikke inntrykk av det var så mange samiskkyndige personer å velge mellom. Som jeg før har påpekt, var det en alminnelig oppfatning at det det å lære to språk samtidig var uheldig. Man trodde at man da ikke ville lære noen av språkene skikkelig.
Når det gjelder vantrivsel og hjemlengsel, er det selvsagt ikke noen tvil om at mange har traumatiske minner om dette. Dette gjelder også de norskspråklige elevene. Men det hjalp å ha eldre elever fra samme bygd på skolen. Mange hadde sågar eldre søsken på internatet.
Det er lett å kritisere etterpå, og det er bra at også negative sider ved myndighetenes politikk kommer frem, men det “går over alle støvelskaft” når en fremtredende samfunnsdebattant kaller internatskolene “statlig mishandling” i en programserie om samer på NRK. TV er et medium med stor gjennomslagskraft, og jeg er redd for at mange sluker slike påstander rått.

Jeg har da aldri benektet at det har foregått overgrep overdriveler og feilgrep. Jag kan faktisk iikke husket å ha truffet på noen som har hevdet så. det jeg ha reagert på er den ensidige framtslllingen. Tilbake står spørsmålet som jeg stille. Hva var alternativet den gangen? Det bør de som mener at det var galt å lære de samisktalende barna å snakkees, skrive og lese norsk først når de ikke klarte å får framutdannet samisktalende lærere i noen særlig grad før på 1960 tallet. Skulle de bare la dem bli analfabeter?

Ole,
Tror du har rett i at den mest effektive fornorskningen etter krigen skjedde i hjemmene på kysten. Naturlig nok, siden samisk var et språk som i generasjoner hadde blitt nedvurdert. Mange foreldre ikke ville la sine barn gjennomgå samme oppoverbakke som seg selv. Konsekvensene av fornorskningen var ikke bare det at barna ikke fikk med seg innholdet i undervisingen, men også det at de lærte at deres egen kultur og språk hadde lavere status og verdi i samfunnet.

Jeg stoler ellers på observasjonene fra både deg og Hellesvik. Men jeg tror likevel at disse blir overfladiske dersom vi ikke setter disse i en historisk kontekst. Det var nemlig ikke slik at fornorskningen i skolen kom av mangelen på samiskspråklige lærere, det var i høyeste grad en bevisst politikk. Norske myndigheter ga fra 1880 klare instrukser i lovs form, i form av den såkalte “Språkinstruksen”, som forbød bruk av samisk og kvensk i skolen, inkludert internatene. Fornorskningens utspring var derfor langt fra bare et resultat av uheldige omstendigheter, men en bevisst politikk med sikte på å nasjonalisere landet.

Grunnintensjonene bak denne politikken kan ha vært gode, og kunnskapsgrunnlaget denne politikken var tuftet på var åpenbart galt sett i dagens lys. Men når man først har erkjent at urett ble gjort, slik jeg opplever at det norske samfunnet har gjort, er det likvel en del lærdom man bør ta med seg videre. F.eks. tror jeg erfaringene bør brukes når integrasjonspolitikken overfor innvandrere formes. Det er åpenbart viktig at alle blir integrert i samfunnet, men prosessen blir ikke mer effektiv av å undertrykke folks opprinnelige kultur. Tvert imot er det nødvendig å være trygg på sin egen bakgrunn, før man kan gjør suksess i en ny kultur.

Ellers er jeg enig med deg i at tv er et tabloid medium som ofte ikke fanger opp alle fargenyansene.

Hellesvik,
Det er feil at det ikke ble utdannet samiske lærere. F.eks. la Seminarium Lapponicum i Trondheim på 1700-tallet vekt på undervisning i samisk for lærere og prester, i stor grad som en følge av grunnlegger Thomas Von Westens positive holdning til å bruke språket i undervisning. Trondenes seminarium, forløperen til lærerskolen i Tromsø, hadde også som en av sine hovedoppgaver å utdanne samiskspråklige lærere da det ble grunnlagt i 1826.

Fra midten av 1800-tallet øker trykket på fornorskning seg gradvis. Fra 1880 snur vinden radikalt, og det blir forbudt å bruke samisk i undervisningen. Samiskspråklige lærere blir etterhvert også uønsket i områder med samisk befolkning.

Les mer her.

I boka«Språkpolitikk og skolestell i Finnmark, 1814-19052» av Helge Dahl er der grundig dokumentert at det ærlig og oppriktig ble prøvd å utdannne samisktalende lærere, men at dette mislyktes. Det dokumenteres også i den samme boka at hovedlinja var at først så skulle de samsiktalende barna lære å lese og skrive på samisk deretter på norsk. denne politikken ble lagt om omkring 1880, først og fremst pga at man ikke klarte å framskaffe samisktalende lærere og klarte man det så klarte man ikke å holde på dem.

Selvsagt var det en overdrivelse å nekte barna å snakke samisk på internatene.

Et annet moment som nok spilte inn var at det utviklet seg en pedagogisk retning Europa omkring 1900 som gikk ut på at det var galt å lære barna mere enn ett språk. Det ville ifølge denne tesen hemme deres læringsutvikling.

Det er først på 1960 tallet at man klarer å utdanne så mange lærere som snakket samisk, at det begynner å monne litt, men man hadde prøvd hele tiden.

Jeg må nesten si meg enig med Ole i at det er et sympatisk trekk ved deg, Jarl, at du ser det beste i en hver handling gjort av myndighetene. Det er iallefall første gang jeg hører at det var lærermangel som var drivkraften bak fornorskningspolitikken. Hvorfor behøvde man da å forby bruk av samisk gjennom lovverket, dersom det egentlig ikke var en problemstilling? Eller har jeg nok en gang misforstått? Korriger meg gjerne, men gi en forklaring, Jarl.

Her er en god og oversiktlig artikkel om fornorskningspolitikken: http://skuvla.info/skolehist/minde-n.htm

Her fremgår det at fornorskningsdirektivene ble begrunnet med “den finske fare”. I tillegg fremgår det at samiske formål ble bevilget rundt en tredjedels promille av statsbudsjettet, gjennom det såkalte “finnefondet”. Så viljen til å gjøre en innsats for den samiske befolkninga var vel heller ikke helt den store.. Til sammenligning utgjør samiske formål, i følge artikkelen, ca 1 promille i dag, men med et relativt langt større statsbudsjett..

Johan Ailo;
Som et apropos til det du stiller spørsmålstegn ved, nemlig om det var nødvendig å forby bruk av samisk for å lære norsk, har jeg en historie om å lære russisk. Jeg fikk en venn fra USA på 1970-tallet som fotalte at han hadde tatt et kurs i russisk der borte som gikk i sommerferien. Dette kurset forgikk i et lukket (!) internat der det var påbudt å kommunisere på russisk fra det øyeblikk de var sjekket inn og hele tiden, ikke bare i forbindelse med undervisningen. All kommuniksjon på amerikansk var forbudt. Den første prøvelsen, fortalte han, var da de skulle bestille mat i kantina. Hvis de ikke fikk til å bestille maten på russisk, fikk de ikke noe mat. Han fortalte at det gikk fort å lære seg russisk! (Må for sikkerhets skyld understreke at kurset var for voksne personer.)

Den finsk/russiske faren var nok garantert også et viktig element. Dessuten må vi ikke glemme at det var en betydelig innvnadring fra Finland//Russland. i denne perioden. Det gjalt derfor også å integrere den gangens nye landsmenn og deres etterkommere. Situasjonen kan derfor delvis sammenlignes med i dag.

Dersom nordmenn som innvandret fra sør hadde gjort en større innsats for å tilpasse seg de øvrige kulturene i nord, ikke bare gjort krav på at andre skulle tilpasse seg dem, så kunne vi kanskje gjort en sammenligning med situasjonen i dag ;) Respekten for andre kulturer er imidlertid heldigvis større i dag, når vi ikke lenger dyrker troen på at noen kulturer er andre overlegne.

Ironi med et snev av sannhet det der :)

Den store tilstrømningen av kvener til Finnmarkskysten, gjorde vel at myndighetene følte at den norske kulturen mistet fotfeste, og de følte behov for å omvende hele befolkningen til å bli norsk for å ikke miste herredømme i utkanten av territoriet sitt. Atpåtil var Norge en ung stat, med behov for å markere hvilken nasjonalkultur som gjaldt og hvem man skulle vise lojalitet til. Identitetsusikkerhet blant unge er ofte en veldig sterk drivkraft, ofte med uheldige konsekvenser.

Selvsagt lå det også en norsk nasjonsbygging som et bakteppe den gangen (etter 1814). Men uansett, om man ikke hadde nektet barna å snakke samisk på skoler og internat, så hadde samme problemet vært til stede. Man hadde ikke hatt tilgang på nok samisktalende lærere og de samisktalende barna hadde ikke lært å skrive og lese på samisk og hadde da allikevel endt opp som “fornorsket”.

Dessuten. Norge var en av de fattigst statene i Europa den gangen og skolevesenet var ikke så rare greiene også i det øvrige Norge.

Det var ikke bare kvener som strømmet til finnmarkskysten. Det gjorde også samisktalende. Det er bare å kikke i kirkebøkerne så vil man se det.

Ole,
Enig i språkmiljø er alfa omega for språklæring. Ønsker man å lære seg engelsk, bør man dra til et engelskspråklig land. Ønsker man å lære seg samisk, bør man ta et opphold i Kautokeino eller en annen samiskspråklig bygd hvor man både kan og må bruke språket. Dette var også et viktig element i fornorskningspolitikken. Myndighetene så seg nødt til å konstruere lukkede miljøer hvor barna var nødt til å bruke norsk, for at språket skulle ha effektive vekstvilkår og kunne dominere. Intensjonene var sikkert bra og forståelige, sett med datidas kunnskaper og holdninger.

Også glad for at du understreker at kurset du nevner var for voksne personer. Effektiv språkopplæring fordrer jo at man er i noenlunde trygge omgivelser. Språk er svært knyttet til identiteten til mennesker, og for mange et ømt tema. De fleste som har våget seg utenfor sin egen kulturelle sfære har vel kjent usikkerheten som oppstår når man er i et miljø der man ikke helt forstår hva som blir sagt eller klarer å formidle det man ønsker å si. Man føler seg fort utenfor og ekskludert. Enkelte vil også føle seg mindreverdige, særlig hvis de føler at det forventes at de burde ha forstått språket (f.eks. vil folk som er dårlig i engelsk vegre seg for å dra til utlandet). For sårbare personer, særlig barn, går det derfor fort utover selvfølelsen hvis man ikke tar hensyn til kulturbakgrunnen deres, og de atpåtil får høre at morsmålet ikke står høyt i kurs.

Johan Ailo;
Du overrasker meg når du skriver “Myndighetene så seg nødt til å konstruere lukkede miljøer hvor barna var nødt til å bruke norsk, for at språket skulle ha effektive vekstvilkår og kunne dominere.” Mener du virkelig at samiskspråklige barn ikke skulle lære å lese og skrive norsk? Internatene var da slett ikke lukkede miljøer. Barna som bodde i gangavstand fra skoleinternatene, altså i bygda omkring, var jo i daglig i kontakt med internatbarna, og de som bodde på internatet kunne jo oppsøke lekekamerater utenfor internatet. Riktignok måtte de spørre om lov til det, men det var jo fordi internathusmora hadde ansvaret for dem. Hun måtte jo vite om hvor de befant seg. Slik jeg opplevde det, snakket de som var samiskspråklige seg i mellom på samisk når det var naturlig, uten at noen følte at det var ulovlig. Men undervisningsspråket og alle skolebøkene var jo på norsk. Jeg synes du er med og demoniserer skolemyndighetene som hadde ansvaret for at skoleloven også skulle gjelde samiskspråklige barn som bodde spredt rundt omkring i alle “avkroker”. Jeg må gjenta det: Skoleinternatene ble ikke opprettet fordi det var den eneste måten å tilby barn i tynt befolkete utkantstrøk fullverdig skolegang.

Ole,
Jeg tror vi snakker forbi hverandre. Du forteller om hvordan du opplevde skolegangen, og deler erfaringer fra hvordan undervisningen i Finnmark ble praktisert i etterkrigstida. Jeg snakker om intensjonene bak fornorskningspolitikken fra 1880 og utover. Opprettelsen av skoleinternatene på den tida hadde, i følge Henry Minde, tok sikte på å isolere elevene fra sine opphavsmiljø (se http://skuvla.info/skolehist/minde-n.htm). Likevel er det jo opplagt at det i tynt befolkede områder samtidig var nødvendig med internater.

Jeg mener ikke at det var galt å lære barn å lese og skrive, hverken på norsk eller andre språk. Så svart-hvit er jeg ikke. Poenget er heller ikke å demonisere, men jeg synes ikke at vi skal lukke øynene for hvilke hensyn som var førende for fornorskningspolitikken. Disse ble eksplisitt uttrykt, men vi må forstå dem i den konteksten som gjaldt den gang. Norge var en ung stat, nasjonalismen var på fremmarsj over hele Europa, og myndighetene følte behov for å styrke sin suverenitet i forhold til nabostatene. Samtidig måtte man også, som du er inne på, bygge et effektivt og sentralisert skolevesen ut fra praktiske hensyn ut fra de forutsetningene man hadde den gang.

Jeg synes derimot ikke at det er ubalansert å peke på hvilke konsekvenser dette hadde for mange barns pedagogiske utvikling og selvfølelse. Dette er ikke å demonisere, men en del av vår historiske bagasje, som vi bør tørre å se på. Det er klart at skolegangen ikke var en “kontinuerlig voldsorgie” (slik en av debattantene har satt det på spissen), men det var heller ikke noe mønster til etterfølgelse. I den grad vi kan ta lærdom av historien, så er vel dette et tema som høyaktuelt den dag i dag i et samfunn som blir stadig mer flerkulturelt.

Den siste setningen i mitt forrige innlegget skulle selvsagt lyde: Jeg må gjenta det: Skoleinternatene ble ikke opprettet fordi det var den eneste måten å tilby barn i tynt befolkete utkantstrøk fullverdig skolegang.

Jeg vet ikke på hvilket grunnlag Henry Minde kunne uttale seg slik om hensikten med å opprette skoleinternater, men jeg skal studere det han har skrevet. Jeg tror ikke det er lurt å akseptere alt som er skrevet og trykket som en mønstergyldig sannhet.
Når du til slutt sier "…men det var heller ikke noe mønster til etterfølgelse. " – lurer jeg på hvilke andre løsinger du har i tankene, – løsninger som du ville valgt under de forhold og omstendigheter som gjaldt i Finnmark da skoleinternatene ble opprettet.

Etter det jeg forstår er uttalelsene til Minde basert på en gjennomgang av de offentlige begrunnelsene som ble gitt på den tida.

Når det gjelder hvilke tanker jeg hadde i forhold til opplæring på den tida, så heller jeg vel mer mot de som i samtida argumenterte for at det skulle gjøres plass til samisk/kvensk i undervisninga, blant annet Stockfleth. Disse argumenterte ikke for at barna ikke skulle lære seg norsk, men at samisk/kvensk også skulle være en sentral del av skolegangen. Fornorskningspolitikken var med andre ord et debattert tema, og det var ikke helt gitt at løsningene ble som de ble. Da tenker jeg mest på forskriftene, og ikke de fysiske opprettelsene av skoleinternatene.

Må likevel understreke at formuleringen min først og fremst tar sikte på at fornorskningspolitikken ikke er noe mønster til etterlevelse i dagens samfunn.

Henry Minde og fornorskning.
Nå har jeg lest nøye gjennom Henry Minde sin artikkel i Samisk skolehistorie 2005.
For å ta dette med “isolasjon av samiske elever på internater” først.
Det er tydelig at Minde gjennom hele artikkelen bruker order “fornorskning” synonymt med begrepet “skolegang”. Med en slik sammenblanding av begrepene, blir det enkelt å vri betydningen av obligatorisk folkeskole (som gjaldt og fortsatt gjelder alle barn i Norge) til å bety “tvangsfornorskning”.
Han skriver for eksempel som ett av flere punkter:

  • bygging av en rekke skoleinternater rundt om i Finnmark som tok sikte på å isolere elevene fra sine opphavsmiljø.

Dette er en tendensiøs tolkning av norske myndigheters hensikt med bygging av skoleinternater, en tolkning som han ikke har noen holdepunkter for å gjøre. Hvis man imidlertid setter likhetstegn mellom det å sørge for skoletilbud i utkantstrøk, skoletilbud med opplæring i norsk lesing og skriving, og ulovlig tvangsfornorskning ved isolasjon på internater, da blir uttalelsen forståelig.

Et annet punkt han har er

  • myndighetene foretrakk lærere med norsk bakgrunn i samiske og kvenske områder, det vil si at man innførte yrkesforbud for samer og kvener i skolen.

Dette høres jo ille ut, men når man leser litt av bakgrunnen, blir det hele litt mer forståelig. Like foran dette punktet står det

Alt på slutten av 1860-tallet var direksjonen for Troms Stift skeptisk til samiske lærere: "Man havde overordentlig Møie med de Fleste af dem, uden dog at kunne bibringe dem nogen tilfredsstillende Uddannelse."

Man hadde i flere år tatt opp samiske elever for å utdanne dem til å bli lærere for samiskspråklige barn, dessverre med meget dårlige resultater. De hadde for dårlige forkunnskaper (i det boklige) til å oppnå tilstrekkelig progresjon i studiene, slik at de etter endt utdanning “strøk med glans”, for å bruke dagens uttrykk. Det var ikke det at de var dårlige i samisk eller kvensk, men de hadde ikke tilstrekkelige kunnskaper i norsk skriftlig og muntlig til at de kunne bli lærere i en grunnskole med norske lærebøker.

Jeg forstår at en slik konklusjon kan være vanskelig å svelge for mange, men det har ingenting med å nedvurdere disse samiske studentene eller sette spørsmålstegn ved deres intellektuelle kapasitet. Det har bare å gjøre med at man undervurderte kravet til forkunnskaper for å bli tatt opp på kurset.

Wexelsen-plakaten
Jeg har også studert ordlyden i denne forskriften.
Hvis man er motstander mot at barna skulle lære norsk, både muntlig, lesing og skriving, er ordlyden i denne forskriften provoserende. Jeg leser den derimot som praktiske råd for hvordan undervise fremmedspråklige norsk. Det står da vitterlig at samisk og kvensk kan brukes som hjelpespråk.

Jeg har merket meg denne uttalelsen av Minde:

Det har likevel blitt pekt på hvor bemerkelsesverdig liten den sosiale uroen var under hele denne moderniserings- og fornorskingsperioden. Det er stor konsensus om at dette skyldes avmakt på grunn av de ekstremt ulike maktforholdene mellom statsforvaltningen som den utøvende part og de enkeltindividene som var gjenstand for endringene.

Her er også en annen tolkning mulig. Kan det være at foreldrene innså at deres barn burde lære norsk bedre enn de selv hadde gjort?

Annonse

Nye bilder