Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Ny NRK serie om den nære samiske historien

En ny dokumentarserie “den stille kampen” over seks episoder som omhandler samenes situasjon i Norden og Russland i nyere tid vil bli første gang vist på NRK2 Torsdag 31. Oktober 2013. Temaene som dokumentarserien behandler er identitet og skam, fornorskning, samisk kulturoppblomstring, tradisjonell samisk næring vs. moderne tid, kampen for å bevare det samiske språket, landrettigheter og samisk politikk.

Kilde :Ny NRK serie on samenes historie
Kilde: Se den ‘Den stille kampen’ online her

Les også Blikk inn i samenes historie i NRK serien ‘Norske røter’

Les andre saker i Samenes Historie her

Vist 6663 ganger. Følges av 11 personer.

Kommentarer

Denne her har jeg sett før…

- Foreldrene våre snakka samisk,
men de sa at det var lappisk.
- Så samisk hadde vi
ikke noe forhold til.

Argumenter som jeg ofte registererer her på internett:

“Samer var noe som dukka opp på 70-tallet med sameaktivismen” (argument om at samekulturen egentlig bare er en konstruert akademisk øvelse, og har lite med den nordnorske historien å gjøre)

“Sameaktivistene skal nå samifisere alt” (argument brukt når komagene stikker opp fra torva, dvs når slektshistorien kommer til syne)

“Kan vi ikke bare la ting være, vi er alle en blanding” (nok et argument som ofte blir brukt når slektshistorien blir for nærgående)

Joda, fornorskningen lever i beste velgående hos oss her i nord :)

..samtidig som det å finne danske/norske navn i historiebøkene blir holdt frem som en førstegevinst i lotto, der kvenske navn heller ikke er å forakte dersom staute norske slektslinjer mangler. Samiske navn blir imidlertid bortforklart eller ignorert, og budbringeren skjelt ut som “sameaktivist”.

Jeg har sett første episode av serien på nrk.no, og må si at jeg synes det er synd at det bare er negative kommentarer om hvordan samene ble behandlet som kommer fram. Det verste var kommentaren fra Per Fuggelli om internatskolene i Finnmark. Han sa noe sånt som “… 4, 5, 6, 7-åringer ble tatt fra foreldrene og sendt på internat. Dette var en slags statlig mishandling av barn …”.
For det første var det skoleplikt i Norge, og det var ikke bare samiske barn som måtte bo hjemmefra for å gå på skole. Den eneste praktiske muligheten for å gi barn i utkantstrøk en fullverdig skolegang var å samle dem i internatskoler. Der jeg bodde var det 4-delt skole, 14 dager på internat og 14 dager fri. For det andre begynte skolepliktig alder når man var 7 år. Da jeg gikk på internatskole etter krigen, var det både norskspråklige og samiskspråklige som bodde på internat og gikk i samme klasse.

Jeg kan forstå at det heller ikke var lett for ikke-samiske barn, og at hensikten bak fornorskningen ikke nødvendigvis var ond. Men jeg synes likevel at episoden ga en aha-opplevelse i hva dette innebar for barna. Særlig når Solbjørg fortalte at hun ikke forstod noe av språket det ble undervist i, og at barn satt igjen med følelsen av at de var dumme. Mange sliter med mindreverdighetskomplekser den dag i dag. Med bedre kunnskap om og holdninger til samisk kultur er jeg sikker på at undervisningen kunne vært gjort både mer skånsom og effektiv. Sannsynligvis var det ille for andre barn også, men det gjør det ikke mindre viktig å belyse denne delen av historien.

På slutten av skoleåret, om våren etter at reindriftssamene fra Karasjok var kommet ned til kysten, likte vi guttene (11-13 år) å besøke dem. Vi var jo ikke bevisste på, og heller ikke orientert om den våknende debatten om at skolebarn også skulle få undervisning i samisk – på samisk. Likevel er det en uttalelse fra familiefaren som fremdeles sitter som spikret i minnet. Først nevnte han noe om at “man” arbeidet for dette med samisk i skolen, for deretter å si at han var bekymret for at ungene ikke lenger ville lære skikkelig norsk! Dette var jo et speilbilde av det man trodde den gang at innlæring av to språk i skolen samtidig ville forvirre barna slikmat man ikke lærte noen av språkene skikkelig. Dette viser i hvert fall at det ikke bare var Staten som mente at samiskspråkelige også måtte få en god norskopplæring.

En liten kommentar om internatlivet: Det var klare retningslinjer for hvordan kostholdet skulle være sammensatt, og jeg tror nok at det var mange internatbarn som hadde langt bedre kosthold på internatet enn de hadde hjemme. Det skrives så mye i dag om leksehjelp i skolen. Rutinene på internatet var slik at etter skole og etter middag, var det satt av tid til leking. Deretter var det inn i klasserommet for å gjøre lekser. Der var det leksehjelp av lærer. Større elever som “hadde lett for det”, ble også oppfordret til å hjelpe til. En tidligere elev (samiskspråklig) fortalte meg i voksen alder at han alltid hadde regnet ut svaret på regnestykkene i hodet lenge før læreren hadde gjennomført utregningen på tavla. Den gang som nå var det forskjell på hvor lett man hadde det skolen.

Hvordan kunne man unngå å vite om at Manndalen var samisk når man er oppvokst i bygda??
Jeg får det ikke til å stemme!!!!!
For en som er oppvokst i bygda må man være både blind og døv for ikke å ha fått det med seg.
Å ikke vite at lappisk og samisk er det samme er for meg uforståelig.
Å ikke skjønne at de samiske stedsnavnene er samisk forekommer meg som usannsynlig.
Noe skurra i mye av det som ble bragt til torgs i dette programmet.

hilsen en Ur-Manndaling

Ingenting er så ondt at det ikke er godt for noe, heter det. Jeg har vanskelig for å sette meg inn i det, men tror på de som forteller at om traumatiske opplevelser fra internattida. På samme måte tror jeg på deg, Ole, på at internatlivet også hadde positive sider. Sikkert ulikt fra hvem man spør, og garantert et produkt av den kunnskapen, forutsetningene og holdningene samfunnet satt på den gang. Mange samer trodde jo åpenbart den gang at samisk kultur og språk var noe man måtte forlate for å få et bedre liv. Enkelte tror fremdeles på det.

Jeg så også dette programmet. Svært interessant, må jeg si, – og jeg håper inderlig at jeg også får anledning til å se de fem neste.

Først til Ludvig, som finner det uforståelig at manndølingene ikke “skjønte” at lappisk og samisk var det samme: Ja, jeg stusset også over dette. Hvordan er slikt mulig? Jeg tror det kan ha med fortrengning å gjøre. I motsetning til samene i Indre Finnmark, ble jo sjøsamene gjenstand for en “vellykket” fornorskning. De følte at de ble invitert over i et materielt og kulturelt mer høytstående norskættet folkefellesskap. Og det kan ingen som lever idag bebreide dem. For datidens sjøsamer satt ikke og drakk caffe-latte i varme universitetskantiner, fordypet i dialoger om Mao, Fidel eller Chè. Sjøsamenes dagligliv var meget hardt. Norske myndigheter tilbød dem velstand, – underforstått hvis de lot seg assimmilere språklig og kulturelt. Og det gjorde sjøsamene, – i en slik grad at de ble “hyperlojale” til det “norske”. De ble rett og slett mer katolske enn Paven selv, – om man kan bruke en slik metafor.

Og det fins en forsterkende faktor i denne fornorskningsprosessen, som dagens venstreorienterte etnoromantikere helst ser begravet i historiens mørke. For det fantes klasseskiller også innen den “samiske nasjonen”, selv om slikt ikke er i tråd med forestillingene om såkalte urfolks totale harmoni med natur, miljø og hverandre.

Øverst på den sosiale rangstigen stod reindrifts-siidaene. Vinterstid bodde de langt inne på Vidda. Men når våren kom, invaderte de sjøsamenes århundregamle fangstområder. Tusenvis av rein strømmet som en grå bølge utover hvert nes og hver halvøy i Troms og Finnmark. “Baddjeolbmut” var også på alle måter i overkant arrogante. De slengte med den største selvfølgelighet garn i de fiskevannene sjøsamene i århundrer hadde forvaltet bærekraftig til eget bruk. De ga jamt faen i at de dermed spiste av andre stammefrenders matfat!

Sjøsamene godtok stilltiende fjellfinnenes arroganse og selvtekt. For reineierne ble jo venner med dem, og kom ned til dem reinskrotter i bytte for både “landnåm” og fiske. (Kilde: Muntlige overleveringer fra min egen farfar.)

Sjøsamene hadde nok allerede i utgangspunktet et problematisk forhold til sine stammefrender fra innlandet. De følte – med rette – at reindriftssamene så ned på dem. (Kilde: Farfar)

Så kom nordmennene, med hele sin fornorskningspolitikk.Hvilken vei skulle sjøsamene velge? De valgte veien inn i det norske. Sett i lys av deres historie er det forståelig. Jeg tror nok at jeg ville ha valgt samme vei selv, om jeg hadde blitt født i Vesterbukt i 1910.

Mitt anliggende er likevel at man aldri skal se på seg selv som et offer. Det som har skjedd, har skjedd. Nåtidens samer skal ikke dvele ved ting som skjedde på 1960-tallet. Man skal si til seg selv, at, ja, – slik var det den gang. Og de som den gang gjorde det, var ikke onde. De gjorde det de trodde var det riktigste, – den gang!

Men det som gjør meg vondt, er at sjøsamene og deres etterkommere så til de grader fremdeles hater sine egne røtter. De skyter med hagle mot veiskilt som presenterer det språk deres besteforeldre og oldeforeldre snakket. Jeg kan ikke si annet enn at slikt gjør meg vondt.

Helt enig, Jan Erik, man skal aldri se på seg selv som offer. For meg handler det heller ikke om det, men om å forstå historien og hvorfor folk handler som de gjør. Jeg tror at sjøsamenes, og en god del andre samers, holdninger til sin egen kultur må ses i lys av de nedverdigelser som de har vært gjennom. For meg er dette vanskelig å forstå, og dessto viktigere er det å få et innblikk i hvordan de, særlig som barn, opplevde sin kultur.

Synes det blir feil å avfeie erfaringene deres som “offerkommunikasjon”, så lenge det har preget livene til mange. For eksempel har jeg ofte undret meg over at samer, som viser stor selvtillit på tradisjonelle samiske arenaer, kan vise en total underlegenhet i møte med norske myndighetspersoner (dacca hearrat). Selv om disse myndighetspersonene i mange tilfeller viser seg å være helt inkompetent når man kikker dem nærmere i kortene. I mitt hode skyldes denne overdrevne respekten for “dacca hearrat” at de har lært seg at det lønner seg å bøye hodet og nedvurdere sin egen bakgrunn for å komme seg frem. Dette er ikke ensbetydende med at “dacca” er ond, men det er likevel en viktig konsekvens av politikken som ble ført – tilsiktet eller utilsiktet.

Johan.

Jeg mente ikke å avfeie sjøsameetterkommernes erfaringer som offerkommunikasjon. Innlegget mitt bestod egentlig av to deler: Først en betraktning omkring skjebnen til sjøsamisk språk og kultur. Dernest – og løsrevet fra det første – en generell oppmodning til alle samer av idag om aldri å falle for fristelsen til å ikle seg offerrollen. Jeg burde ha redigert innlegget mitt bedre, og ikke blandet disse to problemstillingene sammen.

For dette med offerrollen er jo på ingen måte fremtredende hos de sjøsamiske etterkommerne. Snarere tvert imot, kan man vel si. For det er jo nettopp ofre de IKKE ønsker å være. De insisterer på å være velintegrerte norske samfunnsborgere. Og det er jo i utgangspunktet bra. Det negative er at det “bikker over” i den andre grøfta. “Lojaliteten” har ført til at man forakter sitt eget opphav. Men det er jo beviselig ingen motsetning mellom å være en vellykket norsk samfunnsborger og samtidig ha et positivt – eller i hvert fall avslappet – forhold til sine samiske røtter. Hvis de det gjelder hadde forstått dette, tror jeg de ville ha fått det langt bedre med seg selv. Og bare for å presisere: De behøver SLETT IKKE å definere seg selv som samer! Det handler bare om å ha et avslappet forhold til at de også selv er barn av et land som etnografisk sett så annerledes ut for inntil et par generasjoner siden. Verre er det ikke.

Offerrollen er langt mer fremtredende i de “supersamiske” miljøene med rot i Indre Finnmark. Det er herfra vi får alle skrekkskildringene om mishandling på internater, språknekt, diskriminering, juling, – og ja, jeg vet ikke hva…. Men man gjør klokt i å ta disse beretningene med en klype salt. For samer er som folk for øvrig, – noen får det til i livet, andre gjør det ikke. Og de som ikke klarer det, har en lei tendens til å legge skylden på fornorskningspolitikken de ble utsatt for i barndommen, i stedet for å innse at de selv er skyld i at de har rotet til livene sine. Men de drar “fornorskningskortet” helt bevisst, fordi de vet at slikt slukes med hud og hår av naive etnoromantiserende politisk korrekte miljøer lenger sør. De lurer neppe hverken Johan Ailo eller meg. Men det gjør antakelig ikke noe, så lenge toneangivende media sluker både søkke, agn og snøre helt opp til snella…

Jan-Erik; Det er interessante betraktninger du kommer med her. Jeg tror også det er rett at de mest hatske ytringer mot samer kommer fra folk som er livende redde for at de selv og andre skal oppdage at noen av deres forfedre og formødre var samer. Det begynner også å bli typisk for mange familier både i og utenfor Finnmark at noen erkjenner at de er samer mens andre ikke gjør det. Jeg la merke uttalelsen fra én av søstrene til den “samifiserte damen” som sto fram med kofte: “Jeg føler meg ikke som same”. Jeg tror det er mange som har problemer med akkurat dette kravet,- at “man skal oppfatte seg selv som same” for å melde seg inn i Sametingsmanntallet (http://www.sametinget.no/Sametingsvalget/Innmelding). Uttrykket “oppfatte seg selv” tolkes antagelig at man “føler seg som” same (hvordan mon dette føles). Når man ikke er vokst opp med samisk som hjemmespråk og knapt kan noen samiske gloser, er det vel ikke noe rart at man “ikke føler seg som same”. Det ville antagelig vært mye enklere å erklære at “ja, etnisk er jeg for det meste av samisk slekt”, uten at man derfor skal måtte beregne brøker og prosenter. Med en slik innstilling, tror jeg man kunne oppnå det du beskriver som “en vellykket norsk samfunnsborger og samtidig ha et positivt – eller i hvert fall avslappet – forhold til sine samiske røtter.” Med en slik formulering ville kanskje også mange flere melde seg inn i Samemanntallet.

Ole.

Jeg har kun forakt til overs for Sametinget. Nå har det gått så langt at man i fullt alvor mener at ikke engang presidenten skal behøve å kunne samisk. Denne institusjonen er altså kun et bierverv for fylkespolitikere som trenger å spe på lønna si. Hvorvidt de kan noe om samiske forhold eller ikke, er underordnet, så lenge den rød-grønne partiboka er i orden.

La oss kaste Sametinget på den politiske skraphaugen det hører hjemme, og gjeninsette det gamle Samerådet. Dette bestod av flinke fagfolk, som visste hva de snakket om.

Jan-Erik: Du kommenterer vel noe helt annet enn det jeg skrev om. Grunnen til at jeg nevnte manntallet for Sametinget, var at der har man visse krav som man må oppfylle for å kunne stemme (- kalle seg same?). Andre offisielle krav kjenner jeg ikke til. Det virker som du legger strenge krav til språk i Sametinget. Dermed utelukker du jo mesteparten av samer i Norge – i dag får jeg føye til. Om noen år, etter at nye generasjoner er blitt bevisstgjort, må man vel regne med at mange flere samer kan språket. Da først kan man begynne å stille så strenge krav som du synes å forfekte.

Gaup: Det er Aili Keskitalo fra NSR som nå er blitt Sametingspresident. Alle presidenter som har vært på Sametinget har pratet samisk, og noen atpåtil flere samiske språk. Ole Henrik Magga pratet både nord-samisk, sør-samisk og finsk. Mener også at Nystø pratet både lulesamisk, nordsamisk og sørsamisk. Egil Olli pratet opprinnelig sjøsamisk da han flyttet til Karasjok (ifølge de bosatte), men endret fort over til Karasjok-dialekt.

Når det er snakk om språk er dette jo et interessant tema. Jeg satt her om dagen å tok en kaffe med en kar fra Ifjord i Lebesby. Han var i 50 årene og definerte seg selv som same. Det han fortalte var at i ungdommen kunne han nemlig prate en del samisk i og med at hans far kunne finne på å prate samisk til han, og forklare ord og slikt. Etterhvert så glemte han jo det, for når et språk ikke brukes så glemmes det jo, selv om han jo kunne forstå litt den dag i dag, så var det meste borte. Det han sa var at det var et inntrykk han fikk når han var ung at det var norsk som gjaldt, og på internatet i Lebesby var det “forbudt” å prate samisk, så det gjorde de jo ikke. En annen slektning hadde riktignok pratet samisk på internatet og da ble denne gutten kastet ned trappa av skolelærer Brygfjeld. Da ble det reagert og skolelærer Brygfjeld ble avsatt pga. dette, men ble etterhvert innsatt som skoledirektør.

Nå var det vel sikkert greit å være på internat i Lebesby, og det var vel ikke andre alternativer for å innføre skole i smådistrikter, men det har nok skjedd flere episoder rundtomkring pga. språk.

Thomas.

Det er ganske sikkert mange reelle eksempler på brutale overgrep under fornorskningstiden. Mitt anliggende er bare at enkelte faller for fristelsen til å overdrive. Dette vet jeg, fordi jamnaldrende klassekamerater jeg har snakket med kan gi diametralt motsatte beskrivelser av deres felles skolehverdag den gang.

Min egen far var født i 1929, og kunne ikke ett eneste ord norsk da han begynte på skolen. Det kunne ingen av de andre kameratene hans heller. Riktignok forelå det et slags “forbud” mot å snakke samisk i friminuttene. Men lærerne så stort på dette. Elevene kunne jo i anstendighetens navn ikke tvinges til å kommunisere på et språk de ennå ikke hadde lært seg! Så selvfølgelig gikk det på samisk.

Det blir feil å skape et bilde av fornorskningspolitikken som en eneste lang voldsorgie. For dermed begår man et historisk overgrep mot hele datidens samlede lærerstand. Enkelte lærere var selvfølgelig drittsekker, den gang som nå. Men det må ikke få feste seg en forestilling om at alle var det. Det blir i så fall også en form for historieforfalskning.

Jan-Erik; dette må være noe for deg som er så interessert i språk!
http://www.forskningsradet.no/prognett-bladetforskning/Nyheter/Fleirspraklegheit_som_ressurs/1253989192727

Gode poenger, og sikkert mange nyanser som ikke fanges opp i et 30 minutters tv-program. Også enig med Jan-Erik i at man må passe seg for å dra hele lærerstanden over en kam. De fleste gjorde så godt de kunne, og mange så også gjennom fingrene i forhold til et system som ikke alltid var utviklet til barnas beste. Men likevel tror jeg at systemet den gang ga store friheter for lærere med mange tilbøyeligheter, og at skolesystemet i tillegg premierte i forhold til hvor effektiv man var i fornorskningen. Da var fristelsen stor for å ta en del snarveier. Nyansene er mange, men det er godt dokumentert at det var mange som fikk lide for denne iveren. Mulig at enkelte bruker dette bildet til sin fordel i dag, sånn vil det alltid være, men jeg er mer opptatt av de vi aldri hører om. Som har latt fornedrelsen komme til uttrykk gjennom aggresjon mot sin egen kultur, alkoholmisbruk osv.

I tillegg vil jeg påpeke at Solbjørg, som vi møtte i tv-programmet, aldri har stått på barrikadene. Hun er en lavmælt kvinne, som aldri ville funnet på å fremheve sin historie for å vinne noen posisjon i samfunnet. Vet at Jan-Erik har andre i tankene, men tenkte det er best å ha det sagt.

Et brev fra skoledirektør Brygfjeld til Kirke- og Undervisningsdepartementet datert 29 juni 1923 i Lebesby:

…De få individer som er igjen av den oprindelige lappiske folkes stamme (av mongolsk race?) er nu så degenerert at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finmarkenens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindssykeassyler og åndssvakeskoler.

Det stadige inngifte i samme slegtledd efter ledd fra tip-tipoldefedrene og nedover – har vel vært den vesentlige årsak til denne uhyggelige tilbakegang. Kun i de kretse hvor de er opblandet med normenn eller kvæner og hvor rasemerket er så å si helt utvisket og typen enten norsk eller kvænsk, har de muligens rygrad til å kunne hevde sig, men slegten er da enten norsk eller kvænsk, og der er ikke mer igjen av lappen enn språket. Både i Polmak og i Sør-Varanger taler de fleste lapper kvænsk likeså flytende som sit eget språk, og det kan kanskje være bare et tid spørsmål når det daglige språk blir kvænsk på grunn av påvirkningen fra Finnland. Man har nok av eksempler på at både norske og lappiske familier er blitt forkvænsket, og at der nu fra enkelte hold i Finnland er tat sterkt til orde for å sette igang en omfattende agitasjon mot fornorskningen av kvænerne i Finnmark.

Thomas Bech; du nevnte Brygfjeld i forbindelse med en kar i 50-årene som du hadde møtt. Denne karen må være født rundt 1960, mens Christen Andreas Brygfjeld begynte som lærer i Finnmark (Lebesby?) i begynnelsen av 1880-åra. I 1933, 50 år etter, skrev han som skoledirektør, etter forespørsel fra departementet, et tilsvar på et skrift av Hans Vogt om “Målstrid og klassekamp”. Dette skriftet var en kritikk av norske myndigheters språkpolitikk i for samer og kvener i Norge. Det er fra dette tilsvaret du refererer i ditt siste innlegg.
http://skuvla.info/skolehist/brygvogt-tn.htm
Det er mange stygge uttalelser han der kommer med, noe som viser at han ikke hadde fått så mye innsikt i hverken samfunnet omkring seg eller i seg selv i løpet av de 50 årene han hadde vært lærer i Finnmark.
Men når det gjelder utbyggingen av skole- og internatordningen kan det være noe som er verdt å merke seg i dag:
“I 1902 blev Finnmark fylke skilt ut fra Hålogaland bispedømme som eget skoledistrikt, og Finnmark fikk da sin første skoledirektør. Slik som skolevesenet lå nede og stod tilbake omkring 100 år, fra forholdene i de øvrige land, fikk den nye skoledirektør en meget stor og viktig opgave og løse. Således som familieboligene var (fellesgammene for folk og dyr) var også skolehusene, på flere steder kun en jordgamme uten tilstrekkelig luft og ventilasjon, et forferdelig hull som vilde ha vakt alle sundttenkende menneskers forargelse. Befolkningen bodde spredt. Skoleveien var lang. Innlosjeringsforholdene fortvilt. Folk hadde lite å ruste sine barn ut med når de sendte dem til skolen. Og ofte led barna nød under sitt ophold på skolen, fordi de selv hadde lite mat med hjemmefra. De folk de bodde hos hadde lite eller ingen ting og hjelpe dem med. Urensligheten van forferdelig så her måtte man ta fatt med alvor for å rette på det resultat som herr Vogt synes var så utmerket. Hvis herr Vogt hadde umaket sig med og tatt for sig de bevilgningsposter på særbidragsbudgettet siden 1902 og ut over, så ville han straks funnet ut, at de store summer vesentlig er anvendt til bygg av gode skolehus og internater for skolebarna, hvor de kan bo gratis og få en ordentlig forpleining, samtidig som de kan bli oplært til renslighet og orden. Mens foreldrene tidligere gruet sig for å sende barna til skolen sender de dem nu avsted med den største glede.(!) De vet at deres barn har det bedre på internatene enn i sine hjem. Man har også fått et godt resultat av den oplæring barna får på internatene med hensyn til orden og renslighet, idet de efter at de er blitt voksne har tatt sig av stellet i hjemmene og efter beste evne søkt å gjennemføre en bedre orden og renslighet enn tidligere, men dermed har man ikke utryddet hverken samisk eller kvensk mål.”
Et annet sted skriver han at tuberkolosen hadde gode betingelser og nærmest utryddet enkelte familier. Kampen mot tuberkolosen startet jo på denne tiden i hele landet, og Norske Kvinners Sanitetsforening gjorde et kjempearbeid for å fremme renslighet og hindre smitte. I denne kampen sto internatskolene helt sentralt.

Ole B Lile: Det var ikke samme personen.

Jeg husker for øvrig farfar (Vilddu-Máhte, f. 1907) fortelle om sin “skolegang”. Dette var før reindriftssamene i alminnelighet hadde begynt å bo i hus vinterstid, så han hadde hele sin oppvekst i lavvu året rundt. Oldefar (Vildu) hadde leid inn en guvernante som het Bonkkur-Elle. Hun bodde sammen med familien, og underviste barna i skinnet fra bålet i lavvuen. Undervisningen kretset rundt de sentrale temaene kristendom, lesing/skriving og regning. Hudsiden av en duolji (reinskinn) ble brukt både som tavle og til skrivetrening for barna. Og krittet/blyanten var forkullede vedbiter fra grua. Enkelt å pusse ut etterpå, med snø eller våt mose. Bonkkur-Elle var dypt kristen. Hun la hele sin sjel i at barna skulle kunne flest mulig salmer utenat. Så hun tvang dem til å sitte og synge, time etter time, inntil versene satt. Farfar fortalte at det var et mareritt. Så mang en gang – når han skjønte at det var tid for skoledagens salmesesjon – bare stakk han av, og ble borte til langt på kveld. :-)

God kommentar fra Johan Ailo her for 7 timer siden!

Jeg håper for all del at ingen misforstår meg! Jeg har intet ønske om å bagatellisere overgrep som beviselig har skjedd!

Men her på Samenes Historie har vi jo nulltoleranse overfor forsøk på historieforfalskning. Og det håper jeg at vi også skal ha i fortsettelsen. Men da må vi vokte oss vel for selv å falle i samme nedrige felle.

I praksis betyr det at vi skal beskrive fornorskningsprosessen slik den var, uten hverken å legge til eller trekke fra. Det er dessverre slik at den politisk korrekte main-stream er mindre kritisk til påstander framsatt av minoriteter eller såkalte “urfolk”, enn til tilsvarende postulert av majoriteten/“øvrigheta”.

Jeg syns at vi her på Samenes Historie skal inneha hundre prosent integritet. Vi skal ta avstand fra overdrevne og uhistoriske “samevennlige” skrekkscenarier, som kan hende ville slukes rått og ukritisk av etnoromantiske miljøer lenger sør, på samme måte som vi skal vise total nådeløshet overfor ubehjelpelige tilløp til historieforfalskning fra miljøer som helt klart synes å ha en antisamisk agenda.

Nu lea mu oaivil. Ja mun lean nággár. :-)

Grunnen til at samisk ble slått hardt ned på enkelte internat (i forhold til andre) kan komme av at lærere ofte kom tilreisende sørfra. Jeg har liten tro på at lokale lærere (samer inkludert) hev sine sambygdinger veggimellom om de pratet samisk. Brygfjeld var en, som kom utenfra, og kjente neppe til de lokale forhold. Andre lærere igjen, slik som Anders Larsen var langt løsere i strikken. Han var jo selv sjøsame og lærte opp flere sine elever til å både skrive og lese samisk.

Man skal ikke unnskylde seg med at det var slik og slik.
Det var faktisk de fleste i mi heimbygd, Manndalen, som stod rakrygget overfor norske myndigheter og deres påfunn.
Det ser vi klart og tydelig av historia vår.
Opprørsbygda, Manndalen , har en sterk og tydelig historie angående sin identitet og demonstrasjon mot norske myndigheters forsøk på inngripen i det daglige liv og levnet.
Offerrollen kler ingen.
Å komme fra Manndalen, og ikke kjenne sine røtter blir noe søkt etter min mening.
De som var med i programmet fra Manndalen MÅ ha visst om dette, noe annet er ikke mulig.
Selvfornektelsen er fordummende og til tider latterlig!!
Mange ble nok mishandlet både fysisk og psykisk, men det var tross alt de fleste som ikke lot seg knekke, verken selvfølelsen eller stoltheten ble svekket. Tvert i mot.

Ludvig prater tull.

Manndalen var en opprinnelig heterogen sjøsamisk bygd, som ble fornorsket gjennom de prosessene vi her har omtalt. Den led samme skjebne som andre sjøsamiske fjordtarmer. Folk adopterte norsk etnisitet. Å påstå at manndølingene “stod rakrygget overfor norske myndigheter og deres påfunn”, og utgjorde en slags “opprørsbygd”, er det rene skjære vås. Manndalen er like lite “etnoheroisk” som alle andre småsteder i de samiske kystområdene.

At det nå skjer en oppblomstring av samisk selvforståelse i Manndalen syns jeg er strålende! Men energien til dette kommer fra revitaliserende miljøer i kjernen av Sápmi, ikke fra manndølingene selv.

Det er faktisk fullt mulig å ikke “tenke over sine røtter”. Eksempelvis er det mange som såvidt kjenner sine besteforeldre og engang har tenkt over hvor de kommer fra.

Rognli: Finnes det noen i Manndalen levende som har hatt samisk som morsmål?

Dette innebærte jo også at villreinen som sjøsamene jaktet på forsvant fra deres siidaer, da ble viltfangsten på fastlandet begrenset til småvilt, en og annen elg og innlandsfiske. Jeg vil tenke meg at fokuset da etterhvert gikk mer bort fra fjellet enn det tidligere var over til mer av kombinasjonen småbruk, hav- og fjordfiske samt jakt på marine pattedyr.

Jan-Erik skrev:

“Øverst på den sosiale rangstigen stod reindrifts-siidaene. Vinterstid bodde de langt inne på Vidda. Men når våren kom, invaderte de sjøsamenes århundregamle fangstområder. Tusenvis av rein strømmet som en grå bølge utover hvert nes og hver halvøy i Troms og Finnmark. “Baddjeolbmut” var også på alle måter i overkant arrogante. De slengte med den største selvfølgelighet garn i de fiskevannene sjøsamene i århundrer hadde forvaltet bærekraftig til eget bruk. De ga jamt faen i at de dermed spiste av andre stammefrenders matfat!”

Nedenforstående tekst skrevet av meg har stått på trykk i en del aviser:

De som ikke vet bedre og hører på og leser det som Per Fugelli uttaler, tror nok at på 1970 tallet var Finnmark en rasistisk jammerdal. Det jeg her sikter til er særlig hans uttalelser i programinnslaget «Den stille kampen» på NRK TV for kort tid siden.

Jeg er en person som er født på slutten 1940 tallet og vokste opp i et hjem hvor samisk var et av hjemmespråkene. Jeg har bodd i Finnmark i så godt som hele mitt liv og kjenner meg slettes ikke igjen i Fugelli sine beskrivelser. Klart at det har vært nedsettende holdninger til samer i Finnmark, men jeg har nå aldri registrert eller hørt om slike saker som det Fugelli beskriver. Det er selvsagt mulig at slike tilfeller som det Fugelli beskriver forekom, men utbredt var de i så tilfelle slettes ikke.

Fugelli påstår at internatlivet har ødelagt helsa til oss som bor i Finnmark. Kan han dokumentere at vi finnmarkinger som har bodd på internat, har dårligere helse eller en kortere levetid enn de finnmarkinger som ikke har bodd på internat? Dersom han ikke kan det, så betrakter jeg Fugelli sine uttalelser som lausloppen fantasi, uten belegg i virkeligheten.

Jeg har bodd på 4 internat i Finnmark i løpet av min barndomstid og ungdomstid, fra 1957 og utover. (I Nuvsvåg, på Sandland, i Lakselv og i Alta. Alle stedene ligger i Finnmark.) Jeg opplevde aldri at internatlivet var en jammerdal hvor rasisme og dårlig behandling ellers, fantes eller florerte. Tvert imot. Matstellet var godt og etter beste sunnhetsregler. Hygienen og ordenen på internatene var også gode.

For mange foreldre som satt trangt i det den den gangen, i en tid hvor Norge fortsatt var et fattig land, var det å sende barna på internat en ikke uvesentlig økonomisk avlastning fordi at de slapp å ha barna sine i kosten i den perioden de oppholdt seg på internat. (Matutgiftene i Norge utgjorde den gangen 30-40% av utgiftene til en gjennomsnittsfamilie. Selvsagt ennå mye mer for en fattig familie med mange barn.)

På barneskolen var det slik at jeg var to og tre uker på skolen/internatet og to og tre uker hjemme.
Det er antagelig ingen nålevende i Norge som har en slik brei erfaring med internatlivet som det jeg har. Men min historie som også er en del av internattidens historie, er ikke av interesse for de som ønsker å framstille det som om internatlivet i sin helhet var en jammerdal.

For øvrig så ser jeg at foreldre i Norge fortsatt sender sine barn på «internat», til og med til utlandet. Da tenker jeg på at barn blir sent på Kostskoler rundt omkring i verden. Så dersom internatsystemet som sådan, er så ille som det blir framstilt som av enkelte, så burde barnevernet i Norge se på slikt som barnemishandling, og gripe inn mot de som sender sine egne barn på Kostskole.

For øvrig så anbfaler jeg alle om å lese boka Språkpolitikk og skolestell i Finnmark, 1814-1905 av Helge Dahl. Den er veldokumentert og gir et helt annet bilde av norsk skolepolitikk på den tiden enn det de verste etnosjovinistiske propagandistene framfører.

Den boka jeg nevnte forteller for eksempel om det samme som det problemet som Gaup skildrer. De hadde problemer med å holde ungene på skolen. Verken ungene elle foreldrene forsto viktigheten av å gå på skole.

Dette minner meg om ei historie som en god enn av meg fortalte. Han har vært en god del i Brasil og fortalte at der er det fortsatt stor anafabetisme. Det var problemer med å få ungene til å gå på skole. For å få foreldrene til sende ungene på skolen, innførte daværende president Lula barnetrygd, og de som ikke sendte ungene på skole fikk ikke barnetrygd. Da forbedret oppmøtet seg kraftig.

Jeg må bare få lov til å rose Jan Erik Gaup for hans innlegg her på tråden. De har alle vært gode og til dels vært rett og slett glimrende!

Først takk til Jarl for gode ord! :-)

Han refererer også min beskrivelse av reindriftssiidaenes “sommerinvasjoner” i sjøsamiske “matfat”, og konkluderer:

“Dette innebærte jo også at villreinen som sjøsamene jaktet på forsvant fra deres siidaer, da ble viltfangsten på fastlandet begrenset til småvilt, en og annen elg og innlandsfiske. Jeg vil tenke meg at fokuset da etterhvert gikk mer bort fra fjellet enn det tidligere var over til mer av kombinasjonen småbruk, hav- og fjordfiske samt jakt på marine pattedyr.”

Dette er ikke en oppfatning jeg deler.

Sjøsamenes hovedfokus var nok hele tiden fiske i kombinasjon med jakt på marine pattedyr og fugler. Dette begrunner jeg språklig. Som kjent er samisk (altså de sjøsamiske dialektene) meget rikt på marine ord og artsnavn. Noen få av disse ordene er innlån fra urnordisk og norrønt, og det dreier seg da i hovedsak om fiskearter som historisk sett har hatt en kommersiell bytteverdi, slik at det ble praktisk å bruke samme begreper som de norrøne handelsmennene man solgte fangstene sine til. (Gode selgere sørger jo alltid for å benytte ord og vendinger som kunden forstår.) Hovedmengden av det rike marine samiske ordforrådet er imidlertid av paleoeuropeisk rot, og kom inn i språket fra kystens opprinnelige urinnvånere for ca. 2000 år siden. Når dette vokabularet beviselig har overlevd, og vært i daglig bruk i de sjøsamiske fjordbygdene helt opp til for en mannsalder siden, så dokumenterer det en kontinuerlig og marint basert næringskultur, som hadde sitt utspring tusenvis av år tilbake i tiden på Ishavskysten, og som ble videreført helt fram til våre dager, gjennom den genetiske, kulturelle og språklige sammensmeltningen av paleoeuropeere og protosamer som fant sted i århundrene omkring Kristi fødsel.

Selvfølgelig kunne sjøsamene i nyere historisk tid irritere seg over at enkelte ubetenksomme fjellfinner slengte garn i “deres” vann. Men det stod nå uansett ikke om livet, for det var havet man tross alt levde av. Irritasjonen gikk nok helst på at “sommergjestene” viste manglende konduite. Men stort sett har jeg inntrykk av at forholdet mellom reineiere og sjøsamer var bra. Farfar fortalte i hvert fall om hvordan de nesten spiste seg i hjel av nytelse, etter å ha byttet reinkjøtt og skinn mot lettsaltet torsk fra sjøsamene i bygdene vest i Tanafjorden. :-)

Historie om en som ikke forsto norsk og var døvblind under krigen:

Fortalt av Jarle Pedersen, Klubbukt, Repparfjord, Kvalsund f. 1935:

…“Mathis Bård Pedersen, onkel min va døvblind. Han hørte frøktelig dårlig. Han va født i 1901 Det han snakka va samisk. Han brukte snekre og lage kiste. Siden han va blind, måtte han føle med nevvan om det va slett…………”Så fra Tromsø hadde Mathis blitt sendt til Lier Asyl i -44. Med navnet Emil Bjørnson. Du skjønne det, dem regna med at han va ikke rett når han ikke forsto norsk, og ikke hørte han nokka" (Palmer, Bare kirka sto igjen,2010)

En annen historie fortalt av Amalie Eliassen f.1929 , Kokelv, Kvalsund evakuert til Tromsø:

“Vi va jo sjøsama og brukte samisk i dagligtalen. Norsk beherska vi bare sånn passelig. Så det forekom tilfella av erting, eller mobbing som dem sir i dag, e nok sikkert. , -Finn boris beiva, med hua på skeiva, kunne byungan i Tromsø rope etter evakueringsungan. Ungan kan være nokså unådig mot hverandre.” (Palmer, Bare kirka sto igjen, 2010)

Ser på en annen sone at mine innlegg fra krigens dager ikke faller i smak , men man skal ikke la seg kneble , og bring gjerne ut alle historier i offentligheten ….. at folk fra nord har blitt sett ned på og trakkasert opp gjennom tidene er da anerkjent. Hvorfor har ikke krigshistorien fra Nord-Norge noen gang blitt anerkjent, og hvorfor hører vi bare om Max Manus og co ? Hvorfor får jeg høre gang på gang av flere uavhengige når de under evakuering ble møtt av folk som trodde de hadde hale (fordi de var fra Nord-Norge) ?. Dette må jeg presisere har gjeldt alle etnisiteter både samer, norske og kven-finner fra Nord-Norge.

Av å lese disse historiene fra gammelt av, så forstår man mer og mer hvorfor folk valgte å legge bort språket, og gå over til norsk. Og hver gang vi på denne sonen fremlegger vitenskapelig dokumentasjon på samenes historie sitter det en gjeng grinebitere på en annen tråd og både slår og sleiver over tastaturet , mens knappene ryker og blodtrykket stiger. For de er utmerket klar over at det vi fremlegger er dokumentert med hjelp av vitenskapelige metoder, og det erger dem for de har intet å stille opp . Selv skoledirektør Brygfjeld som beskrev samene som degenererte, usle og tilbakesatte ble hyllet på denne tråden. Gad vite hvor mange tastatur som er slitt ut, og hvor mye blodtrykksenkende medisiner fastlegen har utskrevet, men tallet er nok høyt for disse karene skjeller ut de fleste som prøver å si dem mot. Fortsett det gode arbeidet, og jo mer forbannet de blir, jo mer fryder vi oss!

“Blir så lei av denne Bech sitt jammer på en annen tube., En kropp som aldri har opplevd noe som han prøver å beskrive. I tillegg greve fram enkel episoder med enkel sitat for å sannsynliggjøre eller legalisere denne sytekulturen. Dette jamerdal. Alle vi som reiste ut fra Finnmark fra tidlig 50 tallet til 70 tallet møtte tullinger med dumme påstander. Du milde for noe fjott.” (Trond Mathisen, Den evige debatten).

Bech er vokst opp i ei til hvor de fleste, samfunnsmessig sett, har hatt ei søvvskje i munnen. Han er ikke i stand til å forestille seg den fattigdom som eksisterte før i tiden og slettes ikke hva ekstrem fattigdom kan påføre de enkelte menneskene som må lever under slike forhold. En skildring av fattigdom/fattigfolk kan lett bli oppfattet som nedlatende og diskriminerende av grupper av mennesker som lever under slike forhold, av en som ikke skjønner at slikt kan være bare en objektiv beskrivelse av virkeligheten. Slike skildringer finnes det en masse litteratur om, uavhengig av hvilket språk menneskene som blir skildret har snakket eller snakker.

Hellesvik: Når så skoledirektører skildrer samer som degenererte så er det ikke snakk om “skildring av fattigdom” lenger. Det er faktisk rasisme. Hvorfor prøver du å bortforklare slikt? Merkelig framgangsmåte , hvor man prøver å unnskylde og rettferdiggjøre hver hendelse.

Hendelsen min hvor den stakkars mannen Mathis Bård i Klubbukta ble sendt til Lier Asyl fordi han ikke forsto norsk viser jo med rette hvordan man så på folk som ikke forsto norsk. Uttalelsen til Brygfjeld om degenererte og usle samer passer bra med den beskrivelsen fra krigens dager. For samene var slett ikke degenerte, men når mange ikke forsto norsk så antok man slik.

Den såkalte degenerasjonen hos samer var et utslag av sosialdarwinismen, der antropometriske data som skalleform og kroppshøyde var viktige kriterier i rangeringen av “raser”. Siden samer – i likhet med folk flest på Nordkalotten – var omlag 10 cm kortere av vekst enn “germanerne” på Oslo vest, ble de klassifisert som degenererte.

Det samme kunne man vel saktens ha sagt om mongolene under Dsjenghis Khan, – små av vekst de også. Men kroppshøyden til tross, knuste de all motstand på sin vei, og var nære ved å legge hele Europa under sine føtter.

Kineserne er jo heller ikke særlig høye. Men mye tyder på at mandarin innen overskuelig tid vil kunne bli et like viktig språk i norsk skole som engelsk er idag. Og da ser jeg heller ingen særlige fremtidsutsikter for meg selv. Hvordan kan en same på 181 cm hevde seg i et miljø av småvokste intense, prestasjonsorienterte kinesere? Riktignok kan jeg mange språk. Men mandarin er ikke blant dem. Jeg knytter min lit til pensjonen….:-)

Aslak Spein f. 1941 fra Stallogargo, Kvalsund

“Da æ og tvillingbrr min, Per, begynte på skolen i 1948, kom lærern hjem til oss og sa at pappa ikke måtte snakke samisk til oss ungan. Han sa at ungan bare ble forvirra av to språk. Pappa ble så irritert at han heiv han ut.”

Jeg trodde at det var et kjent faktum at langvarig og ussel fattigdom fører til degenerering, om ikke nødvendigvis alltid psykisk, så iallefalle fysisk. For eksempel så er det grundig dokumentert at engelskmennene ble stadig mindre i vekst og i en stadig dårligere fysisk utrustning, etter den industrielle revolusjonen, og den svært så brutale kapitalismen som vokste fram i England.

Om de som har skilderet samers liv og levnet opp igjennom tiden ikke alltid har hatt den objetive beskrivelsen som utgangspunkt og dermed har hatt en forutinntatt nedlatende holdning eller ikke, er ikke så godt å vite i ettertid.

Jeg tror ingen av oss skal være så bastante når det gjelder dette.

…“For det annet de såkalte sjølapper, som i et antall av 10-12000 bor spredt langs kysten, for en sto del i gammer, og ernærer seg ved litt hjemmefiske. En totalt degenerert blandingsbefolkning som er vant til å klare seg vinteren over uten nevneverdig forbindelse me folk, og som stort sett, verken fysisk eller psykisk, har noen befolknings- eller arbeidsverdi. De hadde heller ingen som helst vilje til år eise vekk, så ingen mulighet for å skape eksistensmulighet noe annet sted, og var helt fatalistisk innstilet.”_ (Jonas Lie, Oslo februar 1945)

Jarl skriver:

“Jeg trodde at det var et kjent faktum at langvarig og ussel fattigdom fører til degenerering, om ikke nødvendigvis alltid psykisk, så iallefalle fysisk.”

Det må jeg si..! Jarl besitter tydeligvis kunnskaper som må ha gått resten av de globale medisinske miljøene forbi. Jeg forventer at Jarl kan utdype disse betraktningene nærmere.?

Jeg trodde nå at det var åpenbart at langvarig matmangel, som jo opplagt må betraktes som en del av inneholdet i begrepet ussel fattigdom, fører til lavere kroppsvekst, en større utbredelse av kroppslige skavanker og større sykdomsutbredelse og at dette gjelder både dyr og mennesker. Det er dette jeg mener med kroppslig degenerering i en populasjon.

Det er bare å google på for eksempel ordene matmangel og kroppsvekst samtidig, så vil du finne stoff om dette. Andre ord og ordkombinasjoner vil gi ennå flere opplysninger.

Hellesvik, begrunnelsen som ble gitt var ikke matmangel og/eller fattigdom ifølge det tidligere siterte brev av skoledirektør Brygfjeld til Kirke- og Undervisningsdepartementet datert 29 juni 1923 i Lebesby som Thomas gav tidligere på tråden:

“Det stadige inngifte i samme slegtledd efter ledd fra tip-tipoldefedrene og nedover – har vel vært den vesentlige årsak til denne uhyggelige tilbakegang. Kun i de kretse hvor de er opblandet med normenn eller kvæner og hvor rasemerket er så å si helt utvisket og typen enten norsk eller kvænsk, har de muligens rygrad til å kunne hevde sig, men slegten er da enten norsk eller kvænsk, og der er ikke mer igjen av lappen enn språket”

Jan-Erik; jeg har også lest at matmangel i barneårene går ut over høyde i voksen alder. Under borgerkrigen i Spania var det hungersnød noen steder. Etter krigen var det mer normale tilstander, og etterkrigsgenerasjonen led ikke av sult. Resultatet ser vi i dag flere steder i Spania. Unge mennesker rager høyt over sine foreldre.

Hellesvk,
Hvordan kan du konkludere med at samer som folkegruppe har lidd under “langvarig matmangel”? Hvorfor skulle samer lider mer under “langvarig matmangel” enn andre folkegrupper i Finnmark?

Johan: Tror nok det er Hellesvik’s måte på å lukke øynene for at samene kanskje har vært sett ned på .

Tror nok det er vanskelig å tolke skoledirektør Brygfjeld det på noen annen måte enn han så ned på samer. Den oppfatningen får du når man leser flere brev han skriver.

JanH viser til at Brygfjeld skrev: "Det stadige inngifte i samme slegtledd efter ledd fra tip-tipoldefedrene og nedover – har vel vært den vesentlige årsak til denne uhyggelige tilbakegang. " Dersom det er innavl han sikter til her, så vet vi at innavl fører til degenerering. Men det han skriver, kan jo selvsagt være et uttrykk for en generell nelatende holdning ovenfor samer. Sitatet som er lagt ut i sin helhet synes å tyde på det.

For befolkningen i Nord-Norge var nok den ussle fattigdommen ikke bare begrenset til de samisktalende. Jeg vil huske å ha lest beskrivelse av norsktalende fattigfolk ikke var så ulik det dere legger ut av beskrivelser av samer.

Det Jarl og Ole skriver om sammenhengen mellom ernæring og kroppshøyde er selvfølgelig riktig.

Men degenerasjon er noe annet. Med dette mener vi vi negative forhold som er genetisk betinget, og følgelig går i arv fra generasjon til generasjon. Opphopningen av blødersykdom som følge av utstrakt inngifte i enkelte europeiske kongehus er et eksempel på slikt. Sykdommen MS kan også betraktes som et degenerativt populasjonselement. Den oppstod høyst sannsynlig som en mutasjon på Vestlandet på 8-900-tallet, og har siden spredt seg en del utover i særlig Europa og Nord-Amerika, sammen med utvandring. Island skal visstnok ha den høyeste forekomsten i verden, mens sykdommen opprinnelig ikke fantes blant samer.

Kroppshøyde er imidlertid ikke noe degenerativt element. Denne varierer verden over, høyest visstnok i Nederland og deler av Vest-Afrika, og lavest i Sørøst-Asia. Det er ellers ingen sammenheng mellom den genetisk betingete kroppshøyden i en populasjon og populasjonens vitalitet/sunnhet for øvrig.

Hvis høyden forblir uendret uansett mattilgang og type mattilgang så er nok høyden genetisk betinget. Ifølge ganske nylig førstesesjonsstatistikk så er agderfolk i dag høyest og finnmarkinger lavest. Idag burde det ikke være store forskjeller i ernæringen mellom disse to fylkene.

Jan Erik
Jeg prater slett ikke tull.
Historiske fakta kan selv ikke besservissere som du avfeie som tull.

Bech.
Det er mange som har samisk som morsmål i Manndalen, veldig mange.I min oppvekst gikk det i samisk i de aller fleste gårdene rundt om i dalen.
En annen sak er at jeg hadde stusset på om det var andre enn de levende som hadde snakket samisk;)

Ok Rognli, og jeg som trodde det var “lappisk” de hadde som morsmål ;) … ikke samisk

Fra Språkrådets hjemmeside: «Degenerere lat. ‘vanslekte’, av de- og genus ‘slekt’) 1 tape artsegenskapene sine, 2 forfalle moralsk og åndelig, 3 få til å forfalle;»

At langvarig matmangel påvirker også kroppsstørrelse gjennom «det naturlige utvalg» trodde nå jeg var alminnelig kjent. All endret miljøpåvirkning over tid på individer i en populasjon, endrer for øvrig den genetiske sammensetningen til individene i en populasjon

At mennesker som lever under ussel fattigdom kan forfalle moralsk og åndelig synes nå jeg er opplagt

Hva den enkeltte forfatter har lagt i ordet degenerering er ikke så lett å vite bestandig.

Jeg ser at Gaup mener at ordet degenerering bare er knyttet opp mot endringer av genene til det dårligere. Der tar han altså feil.

“Når biskopen ved sin visitatsreiser har funnet kristendomskunnskapen mindre tilfretsstillende blandt de lappiske barn, både hos dem som har vært undervist på sit morsmål og hos dem som har vært oplært på norsk, kan det neppe som gjeldende regel tilskrives manglende kunnskap eller forståelse, men heller det hos lappen mest fremtrædende folkelynne – trægheten (Brygfjeld 1923)

La oss kalle en spade for en spade, og ikke gnukke på definisjoner til det kjedsommelige.

“Degenerering” forbindes av de aller fleste som noe negativt, og i lys av den sosialdarwinistiske tidsperioden sitatet er hentet fra er det rimelig utenkelig at forfatteren valgte begrepet kun for å gjøre et poeng av kroppshøyden til samer. Det er velkjent at en stor del av datidens forskning på samiske forhold gikk med til å “dokumentere” at samer hadde dårligere arveegenskaper enn nabofolkene sine gjennom skallemålinger etc., og at dette ble knyttet til fordommer om såkalte “mongolske trekk”.

Har sett mange gå til frontalangrep på Per Fugelli, så jeg ble nysgjerrig på dette. Fant en referanse til noe forskning som han gjorde i Finnmark, utgitt i 1980.

I Wikipedia finner jeg følgende: “I en artikkel «Rasisme i Finnmark» (1981) hevdet sosialmedisiner Per Fugelli at han hadde undersøkt fordommer mot samer blant norske. De var: «late, kravstore, dumme, upålitelige, urenslige og drikkfeldige». Den samme ramsen av adjektiver kommer ofte om ethvert minoritetsfolk. Han konstaterte i samme artikkel at selv om fordommene noen ganger kunne ytre seg som ren voldstrakasering, var det som oftest i form av vitsing og nedlatenhet.”

Er det noen som har lest artikkelen?
“Fugelli, Per: Rasisme i Finnmark. Gunnar H. Gjenset (red.). Samisk mot — norsk hovmod. Oslo: Pax Forlag A/S, 1981.”

Et annet sitat fra Brygfjeld som viser at det slettes ikke var kroppshøyden som en følge av “langvarig matmangel” han hadde i tankene:
“De få individer som er igjen av den oprindelige lappiske folkestamme (av mongolsk race?) er nu så degenerert at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finmarkenens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontingent herfra til vore sindssykeassyler og åndssvakeskoler.”

Les artikkel her

Kanskje ikke til å undre seg over at så mange sjøsamer etter hvert gjemte unna sine røtter, og begynte å fremheve alle spor som kunne peke mot en “stolt norrøn arv”? Kanskje også forståelig at enkelte har valgt å ta avstand fra samer for å skjule sin egen historie (ikke helt ulikt f.eks. homofobi…), og i ekstreme fall skyte på skilter når noen har frekkheten til å minne om stedets samiske arv..

..har lest grundigere gjennom Brygfjelds brev.. Han ville åpenbart trivdes på “Den evige debatten” på Østbloggen, dersom han tok en tidsreise nesten hundre år frem i tid :)

Jeg har hørt rykter om at de som først og fremst sto for skytingen mot skiltene i Manndalen var av kvensk avstamming.

Jeg fatter ikke at Ailo fortsetter med å trekke fram hodeskallemålingen som et bevis på at det ble sett ned på samer. Man målte hodeskallenes form over hele verden.

Dette var et vitenskapelig prosjekt, ut fra en vitenskapeilig hypotese, om at hodeskallens form hadde noe med intelligens og kultur å gjøre. Forskningen viste at hypotesen var et blindspor.

Ifølge Rognli gikk det på samisk i mange bygder i Manndalen, og det kan jeg jo lese fra folketellinger og prof. Friis sitt etnografiske kart. Samt at det er brukt en del samiske navn i området både av Friis og av Qvigstads informanter. Så å antyde at samisk språk blir “presset på” området blir vel kanskje litt for vagt , vil jeg nok tro, men det er jo kanskje mange fornorskede etterkommere som vil føre det på den måten.

Den biologiske rasetenkingen vokste fram i Europa på slutten av 1800 tallet og var på sitt stekeste på 1920-1930 og 1940 tallet og endte ut i det ekstreme med nazismen.

Også norsk akademia var påvitket av denne tenkingen. Noen var ifølge denne tenkingen av lavere rase, andre av høgere rase. Det var ikke bare samene som ble utsatt for dette. Alle minoriteter i Norge led samme skjebnen i denne sammenhengen. Brygfjell var nok også påvirket av disse ideene.

Et oppgjør med rasetenkingen kom ikke før etter at nazismen var nedkjempet i en svært så blodig verdenskrig.

Det stemmer nok det Hellesvik, men det vi ser fra norsk side fra de innbyggere som var norske statsborgere var samer på den nederste stigen.

Hellesvik har helt rett i at raseforskning og sosial-darwinismen ikke var noe som ble gjort eksklusivt i forhold til samer, men var i tråd med det synet man hadde på urfolk og mange minoriteter (rom-folket led en adskillig verre skjebne) i Norge og ellers i verden. Formålet var å dokumentere teorier om at noen folkeslag var andre overlegne. Jeg vet ikke hva Hellesvik legger i at dette ikke var å se ned på samer. Det er kanskje heller ikke så interessant om den sosial-darwinistiske iveren var begrunnet i datidens vitenskapelige idealer og forskningsetikk (eller rettere sagt mangelen på sådan) eller ikke. Vi vet uansett at denne iveren fikk mange – samer, kvener, romani etc – til å føle seg mindreverdig og forlate sin kultur.

For meg høres det ut som Hellesvik prøver å bortforklare det faktum at fylkets skoledirektør i virkeligheten var rasister. Brygfjeld selv hadde da ansvar for sine egne utsagn , og man kan ikke legge skylda på andre for det.

Hellesvik: Her inne kaller vi en spade for en spade! Brygfjeld var en rasist, så enkelt er det med den saken.

Samer var nok ikke på “den nederst stigen”(du mente vel det nederste trinnet på stigen?) Det var det taterne som var.

Det kan godt være at Brygfjeld var en rasist. Det ble etterhvert ganske mange rasister i Norge utover 1920 og 1930 tallet. Oppslutningen om raseteoriene og etterhver naziteoriene økte på fram mot krigsutbruddet og sikkert også en del etter krigsutbruddet fram til Stalingrad.

Men hvem var de andre skoledirektørene som var rasister?

Hellesvik: Det var bare én skoledirektørstilling i Finnmark.

Ailo bør skille på de seriøse vitenskapsmennene og de politiske ideologene som misbrukte en vitenskap til sine politiske formål. Slikt skjer også i dag.

Bech du skrev “skoledirektører”. Vet du ikke hva du selv skriver???

Hellesvik: Jeg skrev såklart at “fylkets skoledirektør i virkeligheten var rasister.” . Og det var Brygfjeld jammen meg. Hva de andre direktører til andre tider var, vet jeg ikke.

Hellesvik,
Vi kommer ikke unna at selve strukturen var gjennomsyret av rasistiske holdninger og troen på at noen folkeslag var andre overlegne. I den konteksten kunne enkeltforskere sikkert gjøre det de gjorde i god tro, men det er ikke poenget. Forskningsetisk var de helt på villspor uansett, sett ut fra det vi vet i dag. At du forsvarer praksisen, er interessant i seg selv, det er det ikke mange som gjør i dag.

Den norske psykatriens oppfattelse av samene:

“liten tør indskrumpet finkjerring; ræd og ængstelig ved henvendelse; afvisende og negter enhver undersøkelse.”

“Patienten er en liten spedbygget kvinde, 138 ctm høi, 40 kg. av vækt. Skallemål: 147/170 = 0.86. Panden er noget smal. Ellers intet at bemerke ved hodets form

“Av typisk lappisk bygning. Hoved bredt, index 86.6 Skallen er kugle rund; 17,8 × 16.2 = index. Ansigtet fladt, bredt, med stærkt lappisk præg.”

“Som alle fjeldfinner er familien drikfældig.”

“Hele slegten har været meget drikfældig og tyvaktig.”

“…slegten er en ublandet fjeldfinnrase, der som erfaring viser opviser langt flere tilfælde af sindssyge end sjølapperne.”

“Hun er av utpræget lapp.type. Kindbenene utstående, øine skrå,..”

“Forældrene skal være finlændere. (Hun ser ellers typisk lap ud).”

“Fra almindeligt, tarveligt Lappehjem. Saavel legemlig som sjælelig utvikling som almindelig hos Lapper, ligeledes Evnerne.”

“..som voksen har han som de fleste sjøfinner været mindre vel utrustet baade legemlig og sjelelig”

“Forøvrig hører familien til de bedre begavede finnefamilier.”

“Hele slekten smaa evner.”

«Hvad den særskilt lappiske mentalitet angår er vel det mest fremtredende det umiddelbart barnlige og ureflekterte» (Smith, 1938, s. 389).

(kilde: samiske psykiatrijournaler)

Utdrag fra boka Sneen på Chinkkavarre (1978), som handler om samen Nillaas som bor i en gamme under fjellet Čiŋkkavárri i Kvalsund kommune. Forfatteren er Egil Nicolai Andersen f. 1928 i Repparfjord, Kvalsund

“Jeg vet ikke hva du vil mene om mitt skriveri. Kanskje kommer jeg til å bruke ord og formuleringer du ikke vil like. Det er ikke så enkelt for meg å alltid finne de rette ordene. Mitt morsmål er egentlig samisk. Jeg begynte i en norsk skole for mange, mange år siden. I den skolen var mitt morsmål forbudt. Mine norske medelever var lært opp til å se ned på den som talte samisk.
Mens vinden pep og pep om hjørnene på den vesle skolestuen under Chinkkavarre, lyttet jeg mens de andre leste eller snakket. Voi, voi, som jeg slet med ordene. Jeg måtte forandre hele min begrepsverden for å tilegne meg det norske sprog. Og jo mer jeg lærte det norske sprog å kjenne, jo mer verdifullt syntes jeg mitt eget morsmål var. Det er som du vet ved hjelp av vårt morsmål vi lærer et annet sprog å kjenne. Jeg måtte altså gå den motsatte veien. Jeg stavet meg frem gjennom Rolfsens lesebok. Og en dag klarte jeg vitterligen å lese følgende i nevnte bok: Nord i landet vet vi med sikkerhet at det har bodd et underlegent folk, det var samene.
Siden i livet har jeg ofte lurt på hvordan et folk kan være underlegent som har stått på egne ben i Finnmark fra før den siste isbit smeltet og frem til idag!”

“….Noe som sitter som fotografert i min hjerne er min første skoledag i den norske skole. Jeg kunne bare noen få norske gloser. Allerede i min første skoletime begynte fornorsknings-prosessen. Jeg husker at jeg hadde med meg en papirlapp hvorpå mitt fornavn var bokstavert slik: Nii’las. Men jeg kom aldri til å få mitt fornavn skrevet inn i de offentlige protokoller slik jeg hadde fått det i dåpsgave. Den ene i-en og tøddelen mellom bokstavene i og l ble strøket. Kanskje gjorde man dette fordi den rette uttale av mitt fornavn ble for stor påkjenning for tungestillingen til de offentlige tjenere. Slik ble jeg en navnlig lettvekter, men kanskje en tungvekter for de offentlige tjenere senere i mitt liv. Det ville være for lettvint å påstå at min folkeskole dannet grunnskolen for det som senere sendte meg i tukthus. Jeg skal heller ikke, kjære brevvenn, bry deg med psykologiske forklaringer på hvorfor jeg havnet i fengsel. Alt i vår samtid prøver man snart å forklare ved hjelp av psykologi, men glemmer at mennesket er mer enn kropp og sjel. Det er også et sosialt vesen, en person med tre dimensjoner om du vil."

Utdrag fra Bygfjelds brev (link finnes i kommentar ovenfor):
Jeg tror lapperne i Finnmark har det bedst slik som de har det nu, hvor de lever side om side med nordmennene i fred og beste forståelse og føler sig likestillet med disse.

Noen som kjenner seg igjen i retorikken? Her ble det argumentert mot opprettelsen av et samisk utdannelsestilbud i 1924..

Ailo skriver “Vi kommer ikke unna at selve strukturen var gjennomsyret av rasistiske holdninger og troen på at noen folkeslag var andre overlegne. I den konteksten kunne enkeltforskere sikkert gjøre det de gjorde i god tro, men det er ikke poenget. Forskningsetisk var de helt på villspor uansett, sett ut fra det vi vet i dag. At du forsvarer praksisen, er interessant i seg selv , det er det ikke mange som gjør i dag.”

Jeg har ikke forsvart denne praksisen, jeg har bare beskrevet og omtalt en praksis og tankegang som til dels var gjengs den gangen.

Jeg ser at Ailo, nærmest som vanlig demonioserer en menigsmotstander. En som på denne måten oppfører seg som en drittsekk, gidder jeg ikke å diskutere mere med og forlater nå denne tråden

Jarl.

Jeg tar avstand fra at du kaller Johan Ailo for en drittsekk. Og det er bare tull at han “demoniserer” meningsmotstandere. Riktignok gjør han – ved betimelige anledninger – narr av dem. Men det skulle da jaggu meg også bare mangle, tatt i betraktning all den uberettigede drittkjeften både han og Thomas møtes med!

Bortsett fra dette, syns jeg du argumenterer bra, Jarl. Jeg er enig i mange av dine betraktninger. Andre igjen, kan jeg ikke tilslutte meg. Og det syns jeg er bra. For saklig meningsbrytning mellom to parter fører til økt kunnskap hos begge.

Det er en grunn til at du – i likhet med både Bjørnar, Gunnar og mange andre fortsatt har full tilgang til å poste innlegg på Samenes Historie, og si akkurat hva dere vil. For dere opptrer anstendig, og har fokus på temaene som debatteres. La gå at dere til tider faller for fristelsen til å angripe meningsmotstandere personlig. Men utfallene oppleves likevel ikke som så alvorlige at de fører til utestengelse fra forumet. Det er tross alt ganske høyt under taket her på Samenes Historie! :-)

Jeg kalte han ikke for en drittsekk, men skrev at han oppførte seg som en drittsekk når han hevder at jeg forsvarer den rasistiske praksisen som foregikk tidligere, når jeg beskriver hva som skjedde. Klart jeg blir forbannet ! Hadde du blitt utsatt for en slik urimelig beskyldning hadde tråden flommet over av skjellsord.

Jeg fatter ikke at du forsvarer han eller bagatelliserer hans oppførsel.

mente såklart niillas (ikke nillaas)

varre går igjen i mange samiske stedsnavn, slik som Skoganvarre, Avjovarre osv. I dag sier man varri , men hva kan det komme av at det ble skrevet varre i enkelte gamle kilder ? Jeg ser jo også i Isak Olsens “finnernes afgudssteder” fra 1715 at man bruker varre .

Jeg ser også javre er brukt (istedetfor javri) , noen som har svar på dette?

Thomas: Jeg ser nå på Álgu at jávre f.eks finnes i den rekonstruerte proto-samisken og i flere samiske dialekter.

Jávre

Kan det rett og slett være gammel samisk ?

Thomas: Vanskelig for meg å si, jeg er jo ikke språkforsker, men det kan jo tenkes. Det samiske språket utvikles jo over tid som alle andre språk samtidig må en huske på at det de som nedskrev disse navnene kanskje ikke allltid kjente til samisk og hva hørtes en “e” ut som i det norske eller svenske skriftspråket for flere hundre år siden?

Várri er det samme som varre. Og jávri er det samme som javre. Varre og javre er fortidige stavemåter. I dagens nordsamisk skriver vi imidlertid jávri og várri. Ordene er de samme. Uttalen likeså.

Men jeg skjønner at dette kan oppleves vanskelig.

For jávri (nominativ) uttales jo “jæuri”. Kasusformen jávrri, derimot, uttales “jævrri”.

At norske landmålere hadde problemer med å få tak i hvordan samene egentlig uttalte toponymene sine, har jeg forståelse for. :-)

Hva kan det komme av at man sa “njarg” istedenfor “njarga” Slik som Lavvonjarg ? Dette har jeg også sett på folketellinger at man kutter aen i slutten .. ?

Heisann,

Noen sitater fra VG 14.05.1947, artikkelen “Språkforholdene i Finnmark – Tre stammers møte i skolestuen” (av B. Hellesnes).
Interessant å se hvordan skolesituasjonen ble fremstilt i sin samtid…. og uten den kunnskapen vi har i dag.

“Finnmark er landsdelen hvor tre stammer møtes. Finnlenderne som vi før kalte kvener, er tallrike i dette fylket.
Samene muligens i flertall. Nordmennene er i alle fall i mindretall i de indre kommuner.”

“Ingen ønsker opplæring i de respektive morsmål. Læreren spør hvorfor de nøyer seg med norsk. Jo, det er fordi de har bruk for norsk når de blir voksne. Enn morsmålet, har dere ikke bruk for det når dere blir voksne? Nei, det vil vi bare bruke hjemme, og det lærer vi uten hjelp.
Denne forståelsen har barna tilegnet seg og den er selvsagt hjemmenes stilling til språkforholdene: Morsmålet, finsk eller lappisk til hjemmemål, og på skolen opplæring i norsk – jo mer jo bedre.
Barna skal konkurrere med nordmennene om videre utdannelse, om stillinger og embeter og må Ikke stå til- bake ved at den knappe skoletid ofres på det mål som bare er hjemmemål og ikke blir brukt langs framtidsvelen.
Men hjemme vil samer og kvener holde morsmålene i akt og ære ved å bruke det i all sin tale når de er for seg
selv. Men kommer det nordmenn til,da målføre de seg straks på norsk, barna godt og greitt, foreldrene oftest mindregodt, men forstålig.”

mvh
Anders

Hellesvik,
Jeg har etter hvert blitt vant til utskjelninger fra Støme, Rønning og deg. Skal likevel innrømme at du befinner deg på den mer saklige delen av skalaen. Det kler deg imidlertid ikke å syte, for du er rimelig tøff med dine meningsmotstandere selv, og tar ikke fem øre for å sette merkelapper på andre.. F.eks. har du selv beskyldt meg for å støtte rasistiske ordninger. Jeg kan imidlertid ikke huske at jeg har kalt deg for en “drittsekk” :) (eller for at du oppfører deg som en “drittsekk”, hva er egentlig forskjellen?)

Sitter og koser meg med VGs arkiv, og kom over en “godbit” som jeg følte jeg måtte dele.
(fra 6. juni 1946)

“På vei hjem fra evakuering. — Han hører til langt inne i en fjordarm, og et minne fra den sørligere sivilisasjons velsignelser bringer han med seg i form av en stor brun hatt.”

Utrolig hva som ikke kom på trykk når det gjaldt Nord-Norge.. :)

Jeg ser at Ailo ikke går tilbake på sin beskyldning mot meg om at jeg støtter rasistiske ordninger i tidligere tider. Det forteller sitt og bare bekrefter at det var rett å påpeke at han oppfører seg som en drittsekk.

Jeg skjønner ikke hvorfor du krever særbehandling i forhold til hvordan du selv fører ordet, Hellesvik. At du velger å beskrive meg med ord som “drittsekk”, synes jeg er betegnende nok.

Dessuten må jeg understreke at jeg aldri har kalt deg for å være rasist, men påpekte jeg at du i din argumentasjon støtter forskningsmetoder som utgikk fra rasistiske strukturer. Det mener jeg faktisk at jeg har belegg for å mene. Du skrev jo selv i går følgende:

Jeg fatter ikke at Ailo fortsetter med å trekke fram hodeskallemålingen som et bevis på at det ble sett ned på samer. Man målte hodeskallenes form over hele verden.

Dette var et vitenskapelig prosjekt, ut fra en vitenskapeilig hypotese, om at hodeskallens form hadde noe med intelligens og kultur å gjøre. Forskningen viste at hypotesen var et blindspor.

Dette tolker jeg dithen at du synes at det var etisk ok å gå frem som det ble gjort, fordi det skjedde i vitenskapens navn (“vitenskapelig prosjekt”). Mitt poeng er imidlertid at vitenskap ikke er vitenskap – og at det i ettertiden ikke er vanskelig å se de etiske problemene med forskningsmetodene som ble brukt.

PS! Jeg forventer faktisk ingen unnskyldning for at du beskriver meg med ordet “drittsekk” :)

Jeg synes selvsagt at det var OK at vitenskapen gjorde disse undersøkelsene. Slike undersøkelser ble gjort over hele verden. Det omfattende materialet som ble innsamlet er et vitenskapelig bevis på at hodeskalleform intet har med intelligens og kultur å gjøre. Hadde ikke disse undersøkelsene blitt gjort hadde det ikke eksistert et slikt omfattende empirisk materiale som dokumenterer hvordan dette forholder seg.

Nok en gang. At politiske bevegelser misbrukte denne forskningen tar jeg selvsagt avstand ifra.

Dette blir mitt siste svarinnlegg til Johan Ailo. Jeg gjør dette for å vise leserne hvor håpløst det er å diskutere med vedkommende. Deretter er det slutt.

1. Jeg har aldri kalt deg for en drittsekk slik som du lyver at jeg har gjort. Jeg har skrevet at du i det konkrete tilfellet oppførte deg som en drittsekk.
2. Ailo skriver « må jeg understreke at jeg aldri har kalt deg for å være rasist,» Men det har jeg jo ikke hevdet at du har gjort. Det jeg skrev var «Jeg ser at Ailo ikke går tilbake på sin beskyldning mot meg om at jeg støtter rasistiske ordninger i tidligere tider.»
3. Ailo skriver: «F.eks. har du selv beskyldt meg for å støtte rasistiske ordninger». Det kan godt være. I tilfelle har jeg nok begrunnet hvorfor jeg mener det. Ailo kan jo legge ut, med kildehenvisning, hva jeg skrev i det angitte tilfellet, slik at leserne selv kan få bedømme i saken

Dette er flisespikkeri, Hellesvik. Du har ingen grunn til å være såra og vonbroten, så lenge du har den stilen du kjører At du nå også anklager meg for å “lyge”, legger jeg i samme bøtta for usaklige overdrivelser. At du mener det er utfordrende å argumentere mot meg, tar jeg imidlertid som et kompliment. Da vet jeg at jeg har utfordret deg på ømme punkt.

Angående punkt 3: Benekter du at du har kategorisert ILO 169, FEFO og Sametinget for å være rasistiske ordninger, og at dets “støttespillere” (dvs folk som ikke er enig med deg – du har iallefall ved flere tilfeller implisert at jeg er en såkalt “støttespiller”) dermed støtter rasistiske ordninger?

Jeg skal skrive litt til om dette med hodeskallemåling på samer. Saken er den at hodesskallenes form ble målt på mennesker fra alle folkeslag – også på samer. Dette siste blir framstilt av Sametinget og dets støttespillere som et av de fremste bevisene på at samene ble sett ned på. De som driver på med slikt sludder kan sannelig ikke ha mye å fare med.

Dette fortelle også hvor kunnskapsløse disse personene er når det gjelder denne forskningen.

Videre. Det oppsto i sin tid en forestilling som festet seg, om at hodeskalleformen hadde noe med intelligens og kultur å gjøre. Var det da galt av vitenskapsfolk å forske på om denne forestillingen medførte riktighet eller ikke? Selvsagt ikke. Den omfattende forskningen som ble gjennomført for å prøve å finne ut om foreestillingen stemte eller ikke, har ført til at ingen i dag hevder at hodeskalleform har noe med intelligens og kultur å gjøre. Det vitenskapelige bevismaterialet er for overveldende. Hadde denne forskningen ikke blitt gjennomført, så hadde det garantert vært personer som fortsatt ville ha hevdet at hodeskalleform forteller hvilken intelligens en person innehar.

Hellesvik skriver:
Jeg skal skrive litt til om dette med hodeskallemåling på samer. Saken er den at hodesskallenes form ble målt på mennesker fra alle folkeslag – også på samer. Dette siste blir framstilt av Sametinget og dets støttespillere som et av de fremste bevisene på at samene ble sett ned på. De som driver på med slikt sludder kan sannelig ikke ha mye å fare med.

Hellesvik: Når du skriver “Sametinget og dets støttespillere”, hvem sikter du egentlig til da? Jeg kan ikke se at Sametinget har holdt dette som noe sentralt argument for at “samene ble sett ned på”, og i hvertfall ikke i det siste. Imidlertid har vi her på tråden i det siste diskutert hodeskallemålinger, der jeg dro det opp som eksempel på forskning basert på sosial-darwinistiske forskningsmetoder, som etter min mening har et rasistisk utspring (i ordets rette betydning, faktisk).

Dersom du mener meg, Thomas, Jan, Jan-Erik eller andre, ville det være hensiktsmessig å skrive det, og ikke trekke Sametinget inn i det. Iallefall dersom du ikke klarer å knytte Sametinget til saken eksplisitt.

Har sett på andre episode av “Den samiske kampen”. Denne gang var det mange bra refleksjoner om joiken, og om hvordan religion ble brukt som et effektivt virkemiddel for å få samer til å skamme seg over sin egen musikksjanger. Selv om jeg trives veldig godt med joik, og joiken ofte holder meg med selskap, gikk det kaldt nedover ryggen på meg når Simon Isak Marainen joiket i kirka. Klarer visst ikke helt å gi slipp på at joik ikke kan høre hjemme der, som all annen musikk. Det forteller meg hvor sterk makt disse tesene må ha hatt på tidligere generasjoner, for jeg kan ikke finne noen andre rasjonelle grunner til å sitte med denne følelsen i dag.

Jeg kom over en nettside som forteller om hvordan norske samer (om Anders Bær av Dag Ove Johansen) førte rein nordover i Alaska.
Dette er et lite sitat derfra."Meget avslørende og interessant er det også å lese om presten T.L.Brevig som underviste samene i det amerikansk språk og historie ved reindriftsstasjonen i Teller som uttaler følgende om samene i en rapport fra 1899: De er flinke og snare til å lære, – de synes å vise særlig oppmerksomhet for skriving, noe som de er nøyaktige og omsorgsfulle med.

Dette står jo i meget sterk kontrast til skoledirektør i Finnmark, Brygfjeld, som i 1924 uttalte om samene at de var så degenererte som folk at det ikke var formålstjenlig å gi dem undervisning! I ettertid fikk vi jo følgene av et slikt ekstremt syn med fornorskningsprosessen og det hele som ødela en hel generasjon samer."

Ole,
Anbefaler deg å lese Ørnulv Vorrens bok: “Samer, rein og gull i Alaska: Emigrasjon av samer fra Finnmark til Alaska”
Det var intet mindre enn et imponerende stykke arbeid å føre rein over til Alaska på den tida. Disse burde vært en del av Finnmarks naturlige heltehistorier, og vært en del av pensum på linje med Amundsen og Nansen :) Kanskje er de også det, tidene har kanskje forandret seg siden min skolegang?

Det som kanskje er mindre kjent er at disse Alaska-farerne slo seg ned i Ballard, en bydel i Seattle der Sons of Norway, lutefisk og fiskeboller står høyt i kurs.

http://loype.kulturminneaaret2009.no/kulturminneloyper/opproersloeypa

Her er en smakebit med noen få av mange trefninger mellom samene i Manndalen og norske myndigheter.
Det er mange flere.
Linken er dedikert spesielt til Jan Erik`s påstand om at jeg farer med usannheter;))
Om ønskelig kan flere /mange historier fremskaffes.
Omkvedet var som oftest;- ka e det slags tuill påfunn nårskan no har foinne på……
Historien om Ivguheasta/Lyngshesten, en “Sjøsamisk hesterase;)” er også et eksempel på hvordan
Manndalingene ikke ville ha noen annen hest enn denne, på tross av sterkt påtrykk fra myndighetene
om å ta i bruk norske hesteraser.
Dette indikerer at kampen for eget språk og kultur er gammel i Manndalen, mye eldre enn Alta saken og den såkallte “oppvåkningen” som mange ynder å trekke fram.
Som et apropos, Manndalen har i et historisk perspektiv vært den største samebygda i landet, jfr. folketellinger.
Ikke verst , når noen i moderne tid omtaler oss som “plastikksamer”(DVs, samer fra indre-Finnmark).

Vil også benytte anledningen til å promotere ei bok som blir lansert 15.nov på Senter for nordlige folk( tidl.Aja samisk senter).
Boka heter , “Men fjellan e de samme”. Utgis gjennom Forfatternes forlag i Karasjok.
Forfattere er Gjert og Ludvig Rognli.
Temaet er om en utdøende kystkultur.
http://calliidlagadus.org/web/index.php?odas=206&giella1=nor

Ludvig: Det kan nok stemme. Jeg har lest at det var flere sjøsamiske samfunn bl.a i Finnmark som motstod fornorskningspolitikken med “stor styrke” :)

Jarl Tor Hellesvik; Om hodeskallemålinger: Jeg er enig med deg at hodeskallemålinger var et vitenskapelig forsøk på å finne sammenheng mellom formen på hodet og intellektuelle egenskaper. Dette kom jo parallelt med nasjonsbyggingen i Norge hvor landet skulle bygge på bondekultur fra Østlandet og Viking-myter (ref. debatt om nedvurderingen av Kystkulturen). Grovt sett ble hodeskalleformen delt inn i “Langskaller” og “Kortskaller”, der langskallene var idealet for det norske. Det ble veldig stille om dette etter at man oppdaget kortskaller også blant “gode nordmenn”. Disse var spesielt utbredt i Setesdal og på sørvest landet, så vidt jeg husker :) Det ble pinlig å fortsette med dette etter krigen da man innså hva raseideologi hadde ført til. Likevel hang mye igjen av skepsis mot folk nordpå, spesielt i Finnmark. Eksempelvis fant jeg følgende: 1948: “POT ville utelukke ungdom nordfra som grensevakt. Sjefen for hæren, Wilhelm Hansteen fant det mest betryggende at samtlige avdelinger nordpå ble rekruttert fra Sør-Norge.”

Ole
Denne politikken, dvs. grensevakt tjeneste kan ikke blitt håndhevet så sterkt.
Min far tjenestegjorde som grensevakt før 1960, selv ble jeg innkalt til en slik tjeneste i 1985.

Ludvig; Det fulgte ikke noen dokumentasjon med påstandene. Antagelig var det meningsytringer som ikke ble fulgt opp. Dessuten forandret klimaet seg mye mellom 1948 og 1960.

At folk nordfra ble behandlet med mistenksomhet blant en del mennesker på Østlandet på 1960 tallet opplevde jeg selv. Jeg flyttet til Oslo i 1967. Vi var jo “innvandrere”.(jevnfør dagens debatt om innvandring) Jeg husker spesielt en episode hvor det ble sagt rett ut at jeg ikke fikk hybel der fordi jeg var “nordlenning”.

Men jeg har ikke tatt skade på sjela av den grunn og går rundt og sutrer om at at “gammel urett må rettes opp” eller krever at kongen skal be om unnskyldning til meg på vegne av søringene.

Mari Boine sa at joik er en musikkform som brukes mange plasser rundt omkring i verden. Så vet vi det…… For meg er joiken en musikkform blant andre musikkformer. Noen typer musikk, hvor joiken er et sentralt innslag, liker jeg veldig godt, andre typer joik synes jeg ikke noe særlig om.

Og det var den lestadianske bevegelsen, hvor innslaget av kvener og samer var totalt dominerende, som først og fresmt så på joiken som syndig. At det var “nordmennene” som drev fram denne motstanden tror jeg intet på. Lestadianismen kom til Norge fra Sverige og Finland, brakt hit av kvensk- og samisktalende.

Og er det virkelig ingen som kan tenke seg at det kan oppstå motstand mot visse sider av en egen kultur i en folkegruppe, som gjør at det man tidligere syntes var helt OK ikke lengere blir sett på som verneverdig? Slik er det jo i alle kulturer. Og det er heller ikke til å komme forbi at det er innad i den samiske befolkningen at synet på joiking har vært sterkest. Hvorfor alltid skylde på andre når det er noe blant sine egne som en ikke liker? En slik holdning er en ufyselig stakkarsliggjøring av seg selv og og andre i ens egen folkegruppe.

Ola B Lile skrev "Eksempelvis fant jeg følgende: 1948: “POT ville utelukke ungdom nordfra som grensevakt. Sjefen for hæren, Wilhelm Hansteen fant det mest betryggende at samtlige avdelinger nordpå ble rekruttert fra Sør-Norge.”

Denn euttalelsen hadde nok ikke noe med dette å gjøre, men med redselen for kommunistene. De sto meget sterkt i Finnmark på den tiden. Sovjetunionen truet i bakgrunnen.

Det er et gammelt knep fra statmakta å sørge for at fremmede soldater blir plassert i et område av landet hvor det er indre uro, eller fare for uro. Det er ikke så lett for en soldat å begynne så skyte på sine egne slektninger og naboer. For fremmede som ikke kjenner noen av de som “skal slås ned” er slikt mye lettere.

Hellesvik har nok helt rett i samene etterhvert har adoptert synet på at joik er synd, og at de læstadianistiske forsamlingene har vært, og fortsatt er, mot joik. Dette har nok vært med på å videreføre mange samers holdninger til joik.

Men å si at dette alene er grunnen til joikens kontroversielle rolle i det samiske samfunnet blir for enkelt. Kristningen av samene startet lenge før læstadianismen, og joiken ble i den sammenheng satt i sammenheng med samenes før-kristne religion. I denne prosessen ble noaidier straffet (i noen tilfeller med døden) og religiøse elementer ødelagt (f.eks. meavrresgarit/runebommer) og forbudt (f.eks. joik).

Læstadianismen var likevel en vekkelse som tok samene på alvor, og som ga kristendommen et meningsinnhold, iallefall for nord-samene og kvenene, og dermed en motvekt til kirka som etter manges syn undertrykket befolkningen. (les f.eks. Nellejet Zorgdrager, “De rettferdiges kamp”)

Jarl Torfinn Hellesvik:
Jeg håper at innlegget ditt ikke er ment som en hån av partisanene som Kongen henvendte seg til med sin unnskyldning.

Jarl Torfinn Hellesvik skrev:
At folk nordfra ble behandlet med mistenksomhet blant en del mennesker på Østlandet på 1960 tallet opplevde jeg selv. Jeg flyttet til Oslo i 1967. Vi var jo “innvandrere”.(jevnfør dagens debatt om innvandring) Jeg husker spesielt en episode hvor det ble sagt rett ut at jeg ikke fikk hybel der fordi jeg var “nordlenning”.
Men jeg har ikke tatt skade på sjela av den grunn og går rundt og sutrer om at at “gammel urett må rettes opp” eller krever at kongen skal be om unnskyldning til meg på vegne av søringene.

Ludvig Rognli:
Både Svartskogdommen og Sjåbakken-huset er vel kjent blant folk som er interessert i sjøsamisk kultur, og Manndalingene har virkelig vist vei hvordan man bør ta vare på arven etter sine forfedre. Dette i motsetning til de aller fleste sjøsamiske bygder i Nordnorge! Derfor synes jeg Jan-Erik Gaup var nokså lettvint i sin nedvurdering av Manndalen!

Jarl Torfinn Hellesvik:
Jeg merker at du fremdeles husker og lever etter bibelordene og salmeversene som du lærte på internatskolene. Der het det seg nemlig at man skulle tenke godt om sin neste og ta alt i beste mening. Jeg tenker på ditt innlegg der du unnskylder norske militære og politimyndigheter og forklarer hvorfor folk fra Finnmark ikke var til å stole på etter krigen.

Dette får meg til å tenke på kampene i området Lavangen-Narvik under general Fleischer og hans videre skjebne. Det norske arbeiderparti har visstnok ennå ikke hatt offisielle representanter til stede ved en eneste sermoni der general Fleischer og hans mannskaper er blitt hedret. Du har sikkert en unnskyldning og forklaring på dette også?

Min fortelling fra Oslo har intet med partisanene å gjøre. og min kommentar angåënde koummunsitoppslutningen i Finnmark (ikke tenkt som linket til partisanene) var ikke noe forsvar for hva sentrale myndigheter drev på med, men en påpekning om hva som var realitetene den gangen. Kommunistfrykten var formidalbel den gangen. Det er en realitet.

Lestadianismen var vel den kristne retningen som førte til at den samisktalende befolkningen til slutt ble “gjennomkristnet”.

Jeg legger ut mitt tilsvar til Per Fugelli som jeg har sendt til avisa Nordlys.

Det har aldri vært slik at flertallet av skolebarna i Finnmark har bodd på internat. Per Fugelli burde derfor kunne legge fram dokumentasjon på at vi som har bodd på internat, har en dårligere helse, en dårligere psyke og at vi ellers har klart oss dårligere i livet enn de andre fra Finnmark som ikke bodde på internat. Så lenge Fugelli ikke legger fram dokumentasjon på at så er tilfelle, så fortsetter jeg å betrakte hans påstander om dette som lausloppen fantasi, uten belegg i virkeligheten

Jeg vokste selv opp i et hjem på 1940-50 tallet i Loppa kommune, hvor samisk var ett av hjemmespråkene. Situasjonen i mitt hjem var ikke noe spesiell i så måte i dette området. Jeg kjenner meg overhodet ikke igjen i den klientiserende framstillingen som Fugelli gir i avisa «Nordlys» den 8.11.13, av den befolkningen som bodde i dette området. Det var slettes ikke noen stakkarer som gikk rundt og så ned på seg selv eller betraktet seg som et offer. Det samme gjelder også min egen generasjon i det samme området.

Min foreldregenerasjon i dette området, som selv snakket samisk, valgte i all hovedsak å la være å lære barna sine å snakke samisk. Var dette fordi at det å lære sine barn å snakke samisk medførte represalier fra myndighetene? Nei, selvsagt ikke. Dette var voksne og frie mennesker som gjorde sine sjølstendige valg. Traff de disse valgene fordi de var truet eller manipulert til det, eller fordi de var noen usjølstendige stakkarer? Ikke som jeg opplevde det. Og helt inn til det siste, (og antagelig fortsatt) har det vært foreldre i Finnmark som snakker samisk, som har latt være å lære sine barn å snakke samisk. Er også disse for klienter å regne?

Et annet spørsmål er om hva som den gangen var alternativet til internatskoler. Dette i en tid hvor befolkningen bodde spredt, og hvor det svært ofte var slik at det var bare noen ytterst få husstander på hver plass. I tillegg var befordringsmidlene på havet robåter, små båter med seil og etter hvert mindre motorbåter. Veier til å kjøre på fantes nesten ikke og nesten ikke kjøretøyer. Skulle man ta seg fram på landjorda så var det til beins. Så hva var alternativet? Omgangsskole hvor en lærer reiste rundt og hadde undervisning i husene? Enhver skjønner vel at etter hvert som skoleplikten ble utvidet i tid, så ville dette vært en umulighet.

I tillegg så klarte myndighetene nesten ikke å skaffe fram samisktalende lærere. Etter som jeg kan se i media, så er dette fortsatt et visst problem. Så hva var alternativet den gangen? Å la de samisktalende barna forbli analfabeter? Den om ønsker å få et innblikk i deler av denne historien, kan lese den veldokumenterte boka «Språkpolitikk og skolestell i Finnmark, 1814-19052» av Helge Dahl.

Dette som et lite korrektiv til den framstillingen Per Fugelli gir av norsk skolepolitikk i Finnmark, når han valser alt ned som en eneste langvarig, statlig, ondsinnet gjerning.

Dermed har jeg ikke sagt at alt var såre vel. Der er nok at hendelser man kan kritisere, men det får være måte på.

Når jeg trykker Bra! på Jarl Torfinn Hellesvik sin kommentar til Fuggeli i Nordlys, er det fordi den høyt profilerte Fuggeli trenger å bli korrigert i sine usaklige angrep på skolestystemet med internater. Jeg tror ikke Fuggeli kan forestille seg hvordan forholdene var i Finnmark etter krigen. Å bo i Lakselv med riksveien og flyplassen like i nærheten, gir nok ikke det beste grunnlaget for å uttale seg om dette. Derfor sier han heller ingenting om hvilke alternativer man hadde for å gi barna en forsvarlig skolegang. Det er derfor meget viktig at folk som har opplevd dette, vil være vitner, – tidsvitner som det kalles.

Det er nettopp dette som er hensikten. Og også historikere leser aviser.

Hellesvik overser et vesentlig aspekt vedr. opphold på internatskole.
Det er helt riktig at det ikke kun var samer som gikk på internatskole, det er et faktum.
Problemet for elever med samisk som morsmål var den harde fornorskningsprosessen.
Det å ikke ha lov til å snakke sitt eget morsmål og at lærerne ikke kunne samisk gjorde at disse elevene hadde en langt hardere hverdag enn norsktalende elever.
Selv de som ikke bodde på internat hadde problemer med det.
Har snakket med mange eldre mennesker i bygda mi om dette.
Det er dette som gjør at mange snakker om tapt skolegang, ikke noe annet.

Jeg synes det er bra at vi her inne har en nyansert diskusjon om dette, Hellesvik inkludert. Skolegangen har nok fortont seg på mange måter for samer. Enkelte sitter igjen med gode minner fra skole-/internattida, mens andre føler stor bitterhet. For sistnevnte gruppe er det nok kombinasjonen av det å bo hjemmefra, i et miljø som nedvurderte din egen kultur og forbudte deg å snakke ditt eget språk. Jeg tror hverken Hellesvik eller Lile, på tross av å tilhøre samme generasjon, er i stand til å forstå omfanget av det. En ting er å bo hjemmefra innefor en kontektst du føler deg noenlunde trygg i, men det er noe helt annet å bli tatt ut av det kulturelle miljøet du er vokst opp i som barn uten tilpasset oppfølging. Det tror jeg er veldig sårt for små barn, og heldigvis en prosess som vi som samfunn i høy grad har tatt oppgjør med. Å sammenligne det med dagens kostskoler er et gedigent bomskudd (selv om det finnes mange triste skildringer også fra kostskoler, jmf f.eks. Lundsberg i Sverige)

Men Hellesvik har rett i at internatlivet ikke bare var negativt, selv ikke for alle samiske barn. Slik Jan-Erik også har nevnt, var det mange lærere som så gjennom fingrene, og lot barna kommunisere på samisk på tross av fornorskningsdirektivene. Vil tro at dette skjedde særlig i Indre-Finnmark, iallefall periodevist i Kautokeino. Jeg har snakket med mange samisktalende som derfor ikke helt forstår at internatlivet skulle være noe “overgrep”.

Poenget er imidlertid at det finnes mange nyanser i dette bildet. For de barna som ble utsatt for fornorskningen slik den var ment å fungere (som Ludvig blant annet beskriver), tror jeg imidlertid at man ikke tar for hardt i dersom man konkluderer at de ble utsatt for en skolegang som Norge ikke kan være særlig stolt av. I det bildet blir det for lettvint å avfeie fornorskningspolitikkens konsekvenser med enkeltstående sannhetsvitner, som i variererende grad opplevde den relevante prosessen.

Fornorskning
Mitt inntrykk av fornorskningsprosessen etter krigen på kysten av Vestfinnmark, er at den først og fremst foregikk i hjemmene. Etter evakueringen, der foreldregenerasjonen hadde opplevd å måtte bo i norsktalende miljøer, innså man nok at hvis barna skulle ha noen sjanse til å hevde seg i Norge, så måtte de lære norsk både muntlig og skriftlig. I dag er det lett å si at samisktalende barn også skulle ha lært å skrive samisk. Å lese samisk virket ikke å være noe problem for de som kunne snakke samisk. Det er jo bare å lære noen få særegne bokstaver i tillegg til de som måtte læres for å skrive norsk. Som sagt, slikt er det lett å si i dag, men hvor skulle man finne samiskkyndige lærere som kunne lære bort både lesing og skriving av samisk? Samisk muntlig var det jo mange som behersket, men jeg har ikke inntrykk av det var så mange samiskkyndige personer å velge mellom. Som jeg før har påpekt, var det en alminnelig oppfatning at det det å lære to språk samtidig var uheldig. Man trodde at man da ikke ville lære noen av språkene skikkelig.
Når det gjelder vantrivsel og hjemlengsel, er det selvsagt ikke noen tvil om at mange har traumatiske minner om dette. Dette gjelder også de norskspråklige elevene. Men det hjalp å ha eldre elever fra samme bygd på skolen. Mange hadde sågar eldre søsken på internatet.
Det er lett å kritisere etterpå, og det er bra at også negative sider ved myndighetenes politikk kommer frem, men det “går over alle støvelskaft” når en fremtredende samfunnsdebattant kaller internatskolene “statlig mishandling” i en programserie om samer på NRK. TV er et medium med stor gjennomslagskraft, og jeg er redd for at mange sluker slike påstander rått.

Jeg har da aldri benektet at det har foregått overgrep overdriveler og feilgrep. Jag kan faktisk iikke husket å ha truffet på noen som har hevdet så. det jeg ha reagert på er den ensidige framtslllingen. Tilbake står spørsmålet som jeg stille. Hva var alternativet den gangen? Det bør de som mener at det var galt å lære de samisktalende barna å snakkees, skrive og lese norsk først når de ikke klarte å får framutdannet samisktalende lærere i noen særlig grad før på 1960 tallet. Skulle de bare la dem bli analfabeter?

Ole,
Tror du har rett i at den mest effektive fornorskningen etter krigen skjedde i hjemmene på kysten. Naturlig nok, siden samisk var et språk som i generasjoner hadde blitt nedvurdert. Mange foreldre ikke ville la sine barn gjennomgå samme oppoverbakke som seg selv. Konsekvensene av fornorskningen var ikke bare det at barna ikke fikk med seg innholdet i undervisingen, men også det at de lærte at deres egen kultur og språk hadde lavere status og verdi i samfunnet.

Jeg stoler ellers på observasjonene fra både deg og Hellesvik. Men jeg tror likevel at disse blir overfladiske dersom vi ikke setter disse i en historisk kontekst. Det var nemlig ikke slik at fornorskningen i skolen kom av mangelen på samiskspråklige lærere, det var i høyeste grad en bevisst politikk. Norske myndigheter ga fra 1880 klare instrukser i lovs form, i form av den såkalte “Språkinstruksen”, som forbød bruk av samisk og kvensk i skolen, inkludert internatene. Fornorskningens utspring var derfor langt fra bare et resultat av uheldige omstendigheter, men en bevisst politikk med sikte på å nasjonalisere landet.

Grunnintensjonene bak denne politikken kan ha vært gode, og kunnskapsgrunnlaget denne politikken var tuftet på var åpenbart galt sett i dagens lys. Men når man først har erkjent at urett ble gjort, slik jeg opplever at det norske samfunnet har gjort, er det likvel en del lærdom man bør ta med seg videre. F.eks. tror jeg erfaringene bør brukes når integrasjonspolitikken overfor innvandrere formes. Det er åpenbart viktig at alle blir integrert i samfunnet, men prosessen blir ikke mer effektiv av å undertrykke folks opprinnelige kultur. Tvert imot er det nødvendig å være trygg på sin egen bakgrunn, før man kan gjør suksess i en ny kultur.

Ellers er jeg enig med deg i at tv er et tabloid medium som ofte ikke fanger opp alle fargenyansene.

Hellesvik,
Det er feil at det ikke ble utdannet samiske lærere. F.eks. la Seminarium Lapponicum i Trondheim på 1700-tallet vekt på undervisning i samisk for lærere og prester, i stor grad som en følge av grunnlegger Thomas Von Westens positive holdning til å bruke språket i undervisning. Trondenes seminarium, forløperen til lærerskolen i Tromsø, hadde også som en av sine hovedoppgaver å utdanne samiskspråklige lærere da det ble grunnlagt i 1826.

Fra midten av 1800-tallet øker trykket på fornorskning seg gradvis. Fra 1880 snur vinden radikalt, og det blir forbudt å bruke samisk i undervisningen. Samiskspråklige lærere blir etterhvert også uønsket i områder med samisk befolkning.

Les mer her.

I boka«Språkpolitikk og skolestell i Finnmark, 1814-19052» av Helge Dahl er der grundig dokumentert at det ærlig og oppriktig ble prøvd å utdannne samisktalende lærere, men at dette mislyktes. Det dokumenteres også i den samme boka at hovedlinja var at først så skulle de samsiktalende barna lære å lese og skrive på samisk deretter på norsk. denne politikken ble lagt om omkring 1880, først og fremst pga at man ikke klarte å framskaffe samisktalende lærere og klarte man det så klarte man ikke å holde på dem.

Selvsagt var det en overdrivelse å nekte barna å snakke samisk på internatene.

Et annet moment som nok spilte inn var at det utviklet seg en pedagogisk retning Europa omkring 1900 som gikk ut på at det var galt å lære barna mere enn ett språk. Det ville ifølge denne tesen hemme deres læringsutvikling.

Det er først på 1960 tallet at man klarer å utdanne så mange lærere som snakket samisk, at det begynner å monne litt, men man hadde prøvd hele tiden.

Jeg må nesten si meg enig med Ole i at det er et sympatisk trekk ved deg, Jarl, at du ser det beste i en hver handling gjort av myndighetene. Det er iallefall første gang jeg hører at det var lærermangel som var drivkraften bak fornorskningspolitikken. Hvorfor behøvde man da å forby bruk av samisk gjennom lovverket, dersom det egentlig ikke var en problemstilling? Eller har jeg nok en gang misforstått? Korriger meg gjerne, men gi en forklaring, Jarl.

Her er en god og oversiktlig artikkel om fornorskningspolitikken: http://skuvla.info/skolehist/minde-n.htm

Her fremgår det at fornorskningsdirektivene ble begrunnet med “den finske fare”. I tillegg fremgår det at samiske formål ble bevilget rundt en tredjedels promille av statsbudsjettet, gjennom det såkalte “finnefondet”. Så viljen til å gjøre en innsats for den samiske befolkninga var vel heller ikke helt den store.. Til sammenligning utgjør samiske formål, i følge artikkelen, ca 1 promille i dag, men med et relativt langt større statsbudsjett..

Johan Ailo;
Som et apropos til det du stiller spørsmålstegn ved, nemlig om det var nødvendig å forby bruk av samisk for å lære norsk, har jeg en historie om å lære russisk. Jeg fikk en venn fra USA på 1970-tallet som fotalte at han hadde tatt et kurs i russisk der borte som gikk i sommerferien. Dette kurset forgikk i et lukket (!) internat der det var påbudt å kommunisere på russisk fra det øyeblikk de var sjekket inn og hele tiden, ikke bare i forbindelse med undervisningen. All kommuniksjon på amerikansk var forbudt. Den første prøvelsen, fortalte han, var da de skulle bestille mat i kantina. Hvis de ikke fikk til å bestille maten på russisk, fikk de ikke noe mat. Han fortalte at det gikk fort å lære seg russisk! (Må for sikkerhets skyld understreke at kurset var for voksne personer.)

Den finsk/russiske faren var nok garantert også et viktig element. Dessuten må vi ikke glemme at det var en betydelig innvnadring fra Finland//Russland. i denne perioden. Det gjalt derfor også å integrere den gangens nye landsmenn og deres etterkommere. Situasjonen kan derfor delvis sammenlignes med i dag.

Dersom nordmenn som innvandret fra sør hadde gjort en større innsats for å tilpasse seg de øvrige kulturene i nord, ikke bare gjort krav på at andre skulle tilpasse seg dem, så kunne vi kanskje gjort en sammenligning med situasjonen i dag ;) Respekten for andre kulturer er imidlertid heldigvis større i dag, når vi ikke lenger dyrker troen på at noen kulturer er andre overlegne.

Ironi med et snev av sannhet det der :)

Den store tilstrømningen av kvener til Finnmarkskysten, gjorde vel at myndighetene følte at den norske kulturen mistet fotfeste, og de følte behov for å omvende hele befolkningen til å bli norsk for å ikke miste herredømme i utkanten av territoriet sitt. Atpåtil var Norge en ung stat, med behov for å markere hvilken nasjonalkultur som gjaldt og hvem man skulle vise lojalitet til. Identitetsusikkerhet blant unge er ofte en veldig sterk drivkraft, ofte med uheldige konsekvenser.

Selvsagt lå det også en norsk nasjonsbygging som et bakteppe den gangen (etter 1814). Men uansett, om man ikke hadde nektet barna å snakke samisk på skoler og internat, så hadde samme problemet vært til stede. Man hadde ikke hatt tilgang på nok samisktalende lærere og de samisktalende barna hadde ikke lært å skrive og lese på samisk og hadde da allikevel endt opp som “fornorsket”.

Dessuten. Norge var en av de fattigst statene i Europa den gangen og skolevesenet var ikke så rare greiene også i det øvrige Norge.

Det var ikke bare kvener som strømmet til finnmarkskysten. Det gjorde også samisktalende. Det er bare å kikke i kirkebøkerne så vil man se det.

Ole,
Enig i språkmiljø er alfa omega for språklæring. Ønsker man å lære seg engelsk, bør man dra til et engelskspråklig land. Ønsker man å lære seg samisk, bør man ta et opphold i Kautokeino eller en annen samiskspråklig bygd hvor man både kan og må bruke språket. Dette var også et viktig element i fornorskningspolitikken. Myndighetene så seg nødt til å konstruere lukkede miljøer hvor barna var nødt til å bruke norsk, for at språket skulle ha effektive vekstvilkår og kunne dominere. Intensjonene var sikkert bra og forståelige, sett med datidas kunnskaper og holdninger.

Også glad for at du understreker at kurset du nevner var for voksne personer. Effektiv språkopplæring fordrer jo at man er i noenlunde trygge omgivelser. Språk er svært knyttet til identiteten til mennesker, og for mange et ømt tema. De fleste som har våget seg utenfor sin egen kulturelle sfære har vel kjent usikkerheten som oppstår når man er i et miljø der man ikke helt forstår hva som blir sagt eller klarer å formidle det man ønsker å si. Man føler seg fort utenfor og ekskludert. Enkelte vil også føle seg mindreverdige, særlig hvis de føler at det forventes at de burde ha forstått språket (f.eks. vil folk som er dårlig i engelsk vegre seg for å dra til utlandet). For sårbare personer, særlig barn, går det derfor fort utover selvfølelsen hvis man ikke tar hensyn til kulturbakgrunnen deres, og de atpåtil får høre at morsmålet ikke står høyt i kurs.

Johan Ailo;
Du overrasker meg når du skriver “Myndighetene så seg nødt til å konstruere lukkede miljøer hvor barna var nødt til å bruke norsk, for at språket skulle ha effektive vekstvilkår og kunne dominere.” Mener du virkelig at samiskspråklige barn ikke skulle lære å lese og skrive norsk? Internatene var da slett ikke lukkede miljøer. Barna som bodde i gangavstand fra skoleinternatene, altså i bygda omkring, var jo i daglig i kontakt med internatbarna, og de som bodde på internatet kunne jo oppsøke lekekamerater utenfor internatet. Riktignok måtte de spørre om lov til det, men det var jo fordi internathusmora hadde ansvaret for dem. Hun måtte jo vite om hvor de befant seg. Slik jeg opplevde det, snakket de som var samiskspråklige seg i mellom på samisk når det var naturlig, uten at noen følte at det var ulovlig. Men undervisningsspråket og alle skolebøkene var jo på norsk. Jeg synes du er med og demoniserer skolemyndighetene som hadde ansvaret for at skoleloven også skulle gjelde samiskspråklige barn som bodde spredt rundt omkring i alle “avkroker”. Jeg må gjenta det: Skoleinternatene ble ikke opprettet fordi det var den eneste måten å tilby barn i tynt befolkete utkantstrøk fullverdig skolegang.

Ole,
Jeg tror vi snakker forbi hverandre. Du forteller om hvordan du opplevde skolegangen, og deler erfaringer fra hvordan undervisningen i Finnmark ble praktisert i etterkrigstida. Jeg snakker om intensjonene bak fornorskningspolitikken fra 1880 og utover. Opprettelsen av skoleinternatene på den tida hadde, i følge Henry Minde, tok sikte på å isolere elevene fra sine opphavsmiljø (se http://skuvla.info/skolehist/minde-n.htm). Likevel er det jo opplagt at det i tynt befolkede områder samtidig var nødvendig med internater.

Jeg mener ikke at det var galt å lære barn å lese og skrive, hverken på norsk eller andre språk. Så svart-hvit er jeg ikke. Poenget er heller ikke å demonisere, men jeg synes ikke at vi skal lukke øynene for hvilke hensyn som var førende for fornorskningspolitikken. Disse ble eksplisitt uttrykt, men vi må forstå dem i den konteksten som gjaldt den gang. Norge var en ung stat, nasjonalismen var på fremmarsj over hele Europa, og myndighetene følte behov for å styrke sin suverenitet i forhold til nabostatene. Samtidig måtte man også, som du er inne på, bygge et effektivt og sentralisert skolevesen ut fra praktiske hensyn ut fra de forutsetningene man hadde den gang.

Jeg synes derimot ikke at det er ubalansert å peke på hvilke konsekvenser dette hadde for mange barns pedagogiske utvikling og selvfølelse. Dette er ikke å demonisere, men en del av vår historiske bagasje, som vi bør tørre å se på. Det er klart at skolegangen ikke var en “kontinuerlig voldsorgie” (slik en av debattantene har satt det på spissen), men det var heller ikke noe mønster til etterfølgelse. I den grad vi kan ta lærdom av historien, så er vel dette et tema som høyaktuelt den dag i dag i et samfunn som blir stadig mer flerkulturelt.

Den siste setningen i mitt forrige innlegget skulle selvsagt lyde: Jeg må gjenta det: Skoleinternatene ble ikke opprettet fordi det var den eneste måten å tilby barn i tynt befolkete utkantstrøk fullverdig skolegang.

Jeg vet ikke på hvilket grunnlag Henry Minde kunne uttale seg slik om hensikten med å opprette skoleinternater, men jeg skal studere det han har skrevet. Jeg tror ikke det er lurt å akseptere alt som er skrevet og trykket som en mønstergyldig sannhet.
Når du til slutt sier "…men det var heller ikke noe mønster til etterfølgelse. " – lurer jeg på hvilke andre løsinger du har i tankene, – løsninger som du ville valgt under de forhold og omstendigheter som gjaldt i Finnmark da skoleinternatene ble opprettet.

Etter det jeg forstår er uttalelsene til Minde basert på en gjennomgang av de offentlige begrunnelsene som ble gitt på den tida.

Når det gjelder hvilke tanker jeg hadde i forhold til opplæring på den tida, så heller jeg vel mer mot de som i samtida argumenterte for at det skulle gjøres plass til samisk/kvensk i undervisninga, blant annet Stockfleth. Disse argumenterte ikke for at barna ikke skulle lære seg norsk, men at samisk/kvensk også skulle være en sentral del av skolegangen. Fornorskningspolitikken var med andre ord et debattert tema, og det var ikke helt gitt at løsningene ble som de ble. Da tenker jeg mest på forskriftene, og ikke de fysiske opprettelsene av skoleinternatene.

Må likevel understreke at formuleringen min først og fremst tar sikte på at fornorskningspolitikken ikke er noe mønster til etterlevelse i dagens samfunn.

Henry Minde og fornorskning.
Nå har jeg lest nøye gjennom Henry Minde sin artikkel i Samisk skolehistorie 2005.
For å ta dette med “isolasjon av samiske elever på internater” først.
Det er tydelig at Minde gjennom hele artikkelen bruker order “fornorskning” synonymt med begrepet “skolegang”. Med en slik sammenblanding av begrepene, blir det enkelt å vri betydningen av obligatorisk folkeskole (som gjaldt og fortsatt gjelder alle barn i Norge) til å bety “tvangsfornorskning”.
Han skriver for eksempel som ett av flere punkter:

  • bygging av en rekke skoleinternater rundt om i Finnmark som tok sikte på å isolere elevene fra sine opphavsmiljø.

Dette er en tendensiøs tolkning av norske myndigheters hensikt med bygging av skoleinternater, en tolkning som han ikke har noen holdepunkter for å gjøre. Hvis man imidlertid setter likhetstegn mellom det å sørge for skoletilbud i utkantstrøk, skoletilbud med opplæring i norsk lesing og skriving, og ulovlig tvangsfornorskning ved isolasjon på internater, da blir uttalelsen forståelig.

Et annet punkt han har er

  • myndighetene foretrakk lærere med norsk bakgrunn i samiske og kvenske områder, det vil si at man innførte yrkesforbud for samer og kvener i skolen.

Dette høres jo ille ut, men når man leser litt av bakgrunnen, blir det hele litt mer forståelig. Like foran dette punktet står det

Alt på slutten av 1860-tallet var direksjonen for Troms Stift skeptisk til samiske lærere: "Man havde overordentlig Møie med de Fleste af dem, uden dog at kunne bibringe dem nogen tilfredsstillende Uddannelse."

Man hadde i flere år tatt opp samiske elever for å utdanne dem til å bli lærere for samiskspråklige barn, dessverre med meget dårlige resultater. De hadde for dårlige forkunnskaper (i det boklige) til å oppnå tilstrekkelig progresjon i studiene, slik at de etter endt utdanning “strøk med glans”, for å bruke dagens uttrykk. Det var ikke det at de var dårlige i samisk eller kvensk, men de hadde ikke tilstrekkelige kunnskaper i norsk skriftlig og muntlig til at de kunne bli lærere i en grunnskole med norske lærebøker.

Jeg forstår at en slik konklusjon kan være vanskelig å svelge for mange, men det har ingenting med å nedvurdere disse samiske studentene eller sette spørsmålstegn ved deres intellektuelle kapasitet. Det har bare å gjøre med at man undervurderte kravet til forkunnskaper for å bli tatt opp på kurset.

Wexelsen-plakaten
Jeg har også studert ordlyden i denne forskriften.
Hvis man er motstander mot at barna skulle lære norsk, både muntlig, lesing og skriving, er ordlyden i denne forskriften provoserende. Jeg leser den derimot som praktiske råd for hvordan undervise fremmedspråklige norsk. Det står da vitterlig at samisk og kvensk kan brukes som hjelpespråk.

Jeg har merket meg denne uttalelsen av Minde:

Det har likevel blitt pekt på hvor bemerkelsesverdig liten den sosiale uroen var under hele denne moderniserings- og fornorskingsperioden. Det er stor konsensus om at dette skyldes avmakt på grunn av de ekstremt ulike maktforholdene mellom statsforvaltningen som den utøvende part og de enkeltindividene som var gjenstand for endringene.

Her er også en annen tolkning mulig. Kan det være at foreldrene innså at deres barn burde lære norsk bedre enn de selv hadde gjort?

Ole,
Takk for en interessant og lærerik diskusjon så langt :) Jeg har respekt for at du har et mer postivt syn på fornorskningsprosessen enn meg. Det var ganske sikkert en del praktiske forhold som spilte inn, og internatene i seg selv var nødvendige. Når det gjelder forskriftene om fornorskning, Wexelsens fra 1898 som du nevner, var nok disse mer enn praktiske vink i lærernes gjerninger, men rene direktiver.

Jeg må også understreke at jeg ikke på noen måte er motstander av at barna lærte norsk den gang. Norsk er et språk jeg selv har stor glede av, det er på ingen måte et negativt språk. Det jeg imidlertid har fremholdt som problematisk, er følgene som politikken fikk for selvfølelsen når barn ble satt i et fremmed kulturelt miljø uten at det var fokus på kulturell tilrettelegging. Du må huske på hvilken tidsånd vi her snakker om. Det var ikke akkurat noe positivt fokus på flerkulturellhet på slutten av 1800-tallet, men resultatbevisstheten var stor i forhold til å få barna over til norsk. Blant annet fikk lærerne lønn etter resultatoppnåelsen i forhold til dette målet.

Kanskje var det ikke praktisk mulig å løse opplæringen på noen annen måte, slik jeg forstår at du mener? Eller kanskje kunne man gjort det på en bedre måte? Sannheten ligger sannsynligvis et sted i mellom, og består av mange momenter, såvel praktiske som sosial-darwinistiske. Det som uansett står seg, er at det ble gjort skade på barnas selvfølelse og syn på egen kultur. Det siste dokumenteres etter mitt syn best gjennom holdninger vi ennå finner igjen.

Bladde litt i Ingjerd Tjelles bok “Bortsendt og internert” (2000) som er en samling intervjuer av finnmarkinger som har vært på internat. Anbefaler den. Den gir fortellinger fra hele skalaen, både gode og dårlige opplevelser. Noen kan ikke skjønne hva folk klager på i forhold til internattida, mens andre forteller om tilstander som skjærer i hjertet, iallefall på en som har vokst opp under helt andre kår. Jeg opplever boka som nyansert og balansert.

I begynnelsen har hun et lite kapittel om hvorfor internatene kom i stand. Hun har en rangering over de mest dominerende forklaringene, der de geopolitiske hensynene til å sikre norsk suverenitet rangerer høyest. Blant annet trekker hun frem plasseringen av de to første internatene, Strand og Fossheim i Sør-Varanger, som strategiske i forhold til grensa mot Finland/Russland. Hun gjør også et poeng av at disse var bygd prangende, med en øst-norsk nasjonalromantisk stil. Dernest rangererer hun fornorskningen som begrunnelse, og trekker frem at internatene i indre strøk ble bygd etter Strand og Fossheim. I siste rekke kom internatene ute ved kysten hvor det norske språket stod sterkere. Ser at hun bruker blant annet Lydolf Lind Meløy (tidl. skoledirektør) og Einar Niemi som kilder.

Vi har her vært inne på friplassene til samiske elever ved Tromsø seminarium. To av de som gikk her var Isak Saba og Anders Larsen. Begge var kjent for sin motstand mot fornorskningspolitikken. Førstnevnte var den første samen som ble valgt inn på Stortinget, mens Anders Larsen var lærer, journalist og forfatter. Han skrev blant annet den første samiske romanen “Bæivve-Alggo” (“daggry”) som skildrer fornorskningens konsekvenser for samenes selvbilde.

Les mer om Anders Larsen her.
Les mer om Isak Saba her

Her er også en interessant artikkel om Finnmark lærerlags rolle og utvikling i spørsmålet om fornorskning. Den skildrer at det var forskjellige syn på fornorskningen på begynnelsen av 1900-tallet, der noen få opposisjonelle talte mot politikken, men at holdningene i lærerlaget gradvis endret seg etter andre verdenskrig.

Den nevner blant annet at det var sterke diskusjoner om lærerne burde bruke samisk og kvensk som hjelpespråk, slik som instruksene åpnet for.

Her er en skildring fra det først krinsmøtet i Vest-Finnmark som ble holdt i 1904:

“Den eine innleiaren, lærar Mardal3, sa bl.a.: «Læreren maa helst ikke kunde kvænsk eller lappisk for ikke at fristes til at lade undervisningen foregaa paa disse sprog.» Den andre innleiaren, lærar Bartnes4, meinte derimot at det var bra om lærarane kunne barna sitt morsmål, ikkje minst «for at kunde samtale med foreldrene om fornorskningens nytte og lære deres tenkesæt at kjende». «Formanden, kirkesanger Johansen5, Kvalsund, erklærede sig i det væsentlige enig med indlederen, Mardal, Det var godt, at en lærer kunde kvænsk og lappisk, men han burde ikke benytte det.» Blant deltakarane var det bare ein einaste lærar, Anders Larsen6 frå Kvalsund, som stilte spørreteikn ved målsettinga for fornorskingspolitikken.”

http://skuvla.info/skolehist/lorg1-n.htm

Johan Ailo;
Takk, det samme! (Vedr. diskusjonen om skoleinternatene).
Litt mer om fornorskningen:
Jeg tror man må erkjenne at hovedansvaret for at barn skulle lære samisk, både før og nå, ligger på foreldrene. Jeg innser likevel at i lys av dagens kunnskap om tospråklighet, kunne og burde skolemyndighetene ha gjort mer for at det morsmålet ikke skulle forsvinne. Fortsatt med dagens kunnskaper som grunnlag, kan man si at det hadde kostet lite av merarbeid og tid å ta med i opplæringsprogrammet både lesing og skriving av morsmålet. Det hadde jo ikke vært så vanskelig, siden lesing og skriving av norsk likevel måtte læres.

Apropos foreldrenes ansvar;
Helt enig i det du sier om hjemmearenaen, Ole. For at språk skal læres, må språket snakkes. Det hjelper ikke med allverdens ordninger, dersom du ikke har arenaer hvor språket faktisk brukes. Derfor var også internatene så utrolig effektive, fordi de skapte nettopp slike arenaer. Vi kan være enige eller uenige i det normative rundt internatene, men i ettertid vet vi hvor effektive de var for å oppfylle myndighetenes uttalte politiske mål. Dette har selvfølgelig positive sider, men også adskillige negative sider.

Etterhvert adopterte også mange samer og kvener denne politikken; de ville ikke at barna skulle ha det like tøft som dem selv hadde hatt det, og unngikk å lære dem samisk. Enkelte skjulte til og med for barna at de var samer, fordi det var knyttet skam til det. Hvorfor det ble slik er et komplekst bilde, men man må være åpen for sosiokulturelle forklaringsvariabler for å skjønne det. Forskerne begynte for alvor å interessere seg for dette feltet på 70-tallet, og i dag sitter man på adskillig mer kunnskap om viktigheten av morsmål og kulturell trygghet i opplæringa.

Jeg legger ut dette fra en annen tråd skrevet av Oddvar Støme. opplysningene er så absolutt relevant for den diskusjonen som pågår her

“Eg les meg gjennom boka til Stein P. Aasheim der han har professor Niemi med seg på skitur over vidda. Han refererer bl.a. til ein samtale mellom ei 80 år gammal samekona og professoren: Var det forbudt å snakke samisk på skolen? Nei, nei, svarer hun overrasket. Alle snakket samisk, kan du forstå. Også mange av lærerne. Men vi måtte lese norsk, salvsagt. Bare kristendomsundervisningen var på samisk.
Så kan ein jamføre dette med utsegnene til Per Fugelli! Men her fekk vi og plassert Lungstuva som er ei høgde midt på Fiskarhalvøya. Så er den saka avklara. Det står vidare at ein ikkje må forveksla denne med den norske Lungstua i Nordtroms!

oddvar støme"

Hellesvik: Hvis “Lyngstuva” skulle ha vært ved Giehkirnjárga så har man fortsatt et stort forklaringsproblem. Hvorfor skattla russerne sjøsamer helt ned til Málatvuotna på 1500-tallet?

Du får spørre faghistorikeren Niemi om dtte.

Hvorfor viser russiske aktstykker i tillegg at russerne var trengt bort fra deler av Varangerfjorden?

Også du får henvende deg til faghistorikeren Einar Niemi.

Oddvar Støme skriver på Origo sonen " Den evige debatten" blant annet:

“På side 74 i boka til Aasheim finn vi samtalen mellom professoren og den gamle samekona som eg har gjengjeve tidlegare. På side 250 finn vi eit sjeldant kart som ikkje har vore skrive om tidlegare. Her er Lyngstuva plassert midt på Fiskarhalvøya (Rybatchi) rett i søraust av Vardø. Gamle menn og finnar som svara kong Håkon den 5. på kongebrevet av 1313 fortalte at finmork låg mellom Lyngstuva og Kvitsjøen, og ikkje mellom Lyngstua i Nordtroms og Fiskarhalvøya slik dei samiske historikarane har tolka dette. Dette er viktig, for dermed så vert skattegrensane noko heilt anna enn det S. Pedersen og desse karane hevdar.”

Den stille kampen
Siste episode handlet om rendrift.
Denne lenken handler også om reindrift, og kunne vært klipt sammen med NRK-serien.

http://www.nordlys.no/nyheter/article6852667.ece

Ole B: Det var nå ikke bare om reindrift, jeg så også inslag fra kysten.

Ja, jeg så etterpå at min kommentar ble litt feil på dette punktet. Grunnen til innlegget med min anbefaling var de kritiske kommentarene til motoriseringen av reindriften pluss det innblikket videoen i Nordlys ga i “gamlemåten” å gjøre det på.

Man kan alltid lære av gamlemåten, og må alltid lytte til de eldre. Mye går tapt når ting skal skje så kjapt i dag. Men synes at Mikkel Isak hadde gode refleksjoner omkring forholdet mellom den moderne reindrifta og den som faren hans drev. I dag har du så mange flere krav du må forholde deg til, når du ikke har vidda og flokken din like mye for deg selv som før. Du har datofrister, høyere kostnader, naturinngrep, masse offentlige reguleringer, og generelt har vi jo alle blitt vant til høyere komfort. Mikkel Isak sa det treffende om at dagens reindriftsutøvere må være både økonom, jurist og kunne reindrift for å overleve. Arbeidet var nok tøffere i gamledager, men stressnivået er høyere og bekymringene flere i dagens reindrift.

Dette siste programmet om “Den stille kampen” . Ut i programmet fra 21:50 til 22:05 så er det to gamle fiskere (trolig utenfor Stjernøya) som prater samisk. Tror NRK har hentet frem dette klippet fra 1970 tallet. Noen med ekspertise som kan fortelle hva de prater om, og hvilken dialekt de prater ??? Johan Ailo eller Jan-Erik Gaup ?

..spols så frem til 21:50 – Den stille kampen

Det høres for meg ut som en litt sær variant av ordinær innlandssamisk. Det de sier hører vi jo kun to korte brokker av. Den første sier noe sånt som at “Og så dro de på reinjakt.” Den andre er vanskeligere å tyde. Men det kan høres ut som at han tilføyer “Ja, og de fikk fem dyr!” Men jeg er ikke helt sikker.

gaup: Så er det ikke mye som skiller denne dialekten pratet av sjøsamer med innlandet ? Men det kan god hende, for jeg har hørt at de som enda prater samisk av sjøsamer i vest-finnmark (i disse områder rundt Hammerfest og Alta) , skal ha en litt “sær” uttalelse som du bekrefter.

Klippet som kommer inn er et gammelt klipp fra NRK sine arkiver, trolig fra 70-80 tallet (litt usikker) som handlet om fraflytting fra Pollen på Stjernøya (slik det hørtes ut fra kommentatoren), og Pollen ligger i Rognsunder, rett ved Sørøysund. Litt lenger ut rundt 22:30 er det igjen det gamle klippet, trolig nå fra Stjernøya og et hus hvor det sitter noen unger i et vindu. Og de har en kassettspiller som de spiller musikk av ut av vinduet.

Thomas.

Disse språkprøvene var jo særdeles korte. Han som snakket sist ble jo også avbrutt av kommentatoren etter omlag et sekund. Så det er ikke mye å bygge en dialektanalyse på. Men sånn rent umiddelbart virket det språklige lydbildet ganske så hjemmevant på meg.

Da spurte jeg Tor Mikkola om dette og de gamle klippene er fra en serie Johns Kalvemo fra Karasjok lagde om fraflyttingen fra Pollen på Stjernøya. Og begge to: Henrik Mortensen (død) , og Ole Olsen (i live) er fra Pollen på Stjernøya.

Gaup: Hva tror du de snakket om? Tjuvslakting eller kan det være at ordene hadde en annen betydning?

Husk å se episode 4 “kampen for språket” i kveld kl 19:45

Det skal være to dokumentarprogrammer fra begynnelsen av 80 tallet .. “Det glemte folk” … Men prisen for digitale kopier fra NRK’s arkiv er høy . For 10 minutter er det 400,- og for 90 minutter 1100,-.

Nei, tror ikke det dreier seg om reinjakt. Det er vanskelig å høre hva som blir sagt, men tror han sier “de manai balddisbivdui” = “da dro han på kveitefiske”. Det stemmer iallefall med bildene. Den andre svarer noe med “fem”. Forbehold om støy og kommentator.

Ja, jeg tenkte også først at det måtte være “Ja de manai bálddisbivdui”. For det ville i hvert fall ha hengt sammen med bildesekvensene. Men etter å ha lyttet til opptaket om og om igjen, klarte jeg ikke å få det til at han sa “bálddisbivdui”/på kveitefiske. I mitt øre var det ikke til å komme forbi at han sa “boazubivdui”/på tamreinjakt.

Men jeg er enig i at det er tvilsomt. For “boazubivdu” må vel nærmest betegnes som et uanstendig ord i samisk, – omtrent som “sauejakt” på norsk. Så om det skulle brukes, ville det kun være i situasjoner der man nådeløst og brutalt ønsket å blottlegge bestemte personer som drev med tjuvslakting av rein. Hva som var tilfelle i opptaket vi hørte, er imidlertid umulig å si, så lenge vi kun har disse korte og støyfulle sekundene å basere analysen på.

Jeg kunne meget gjerne ha tenkt meg å se begge disse dokumentarene fra 1980-tallet. At NRK nå skulle kreve kr 400,- pr. 10 minutter for å frigi slike opptak, syns jeg er hinsides enhver anstendighet! Dette må anses å være betalt i bøtter og spann tidligere, – både over skatteseddelen og via TV-lisensen! Og så lenge NRK i sin helhet føs av norske skattebetalere, bør de lære seg visdommen i ordtaket som sier at man “ikke biter den hånda som gir deg mat”. Nei, dette både bør og skal NRK stille til gratis rådighet for enhver borger som krever det!

Jeg hørte også sekvensen om og om igjen. Ble imidlertid overbevist om at det var noe om fiske, helst “balddisbivdui”. Tror ordene er veldig trukket sammen, men lydkvaliteten er dårlig.

Dette er en artikkel i Aftenposten som handler om å lære to språk samtidig, morsmål og storsamfunnets språk. Således er artikkelen relevant for diskusjonen her om skoleinternat og norskopplæring.

Trist. Assimilering er tydeligvis igjen i vinden, når myndigetene mislykkes med integreringspolitikken.

Forskning viser at tospråkliget er en styrke for barnas intelektuelle utvikling. Aftenpostens artikkel fra søndag forklarte de svake resultatene i Oslo med foreldrenes utdannelsesnivå og åpenhet for integrering. Barn med foreldre som har et lavt utdannelsesnivå får mindre hjelp til lekser, og blir dermed svakere i særlig fagterminologi. Undersøkelsen viser samtidig at barna klarer seg bra i dagligtale, men sliter mer når man kommer til fagtermer.

Bøhler virker dermed ikke veldig gjennomtenkt. Hvordan skal foreldre hjelpe sine barn, ved å kommunisere på et språk de selv er svake i? Jeg har mange eksempler på samer som vokste opp med at foreldrene snakket dårlig norsk med dem, og endte opp som usikre halvtspråklige. Det er en grunn til at det heter “morsmål”.

Johan Ailo; Ja, jeg må si at jeg ble overrasket over utspillet. Det er jo gjort mye forskning på dette, og uten at jeg har studert det så inngående har jeg forstått at tospråglighet i dag ikke skal være noe problem. Men jeg tror nok at det krever mer av de elevene som har et morsmål forskjellig fra det som undervises på skolen. Dessuten krever det også at både skolen og foreldrene tar dette alvorlig. Jeg tipper at i hjem der barna sliter med dette, er det ikke mye lesing slik at barna ikke blir tilvendt norsk skriftlig gjennom gode forbilder. Jeg mener ikke dermed at foreldrene skal lese norsk litteratur. Det viser seg jo at mange 2. generasjons innvandrere lærer både muntlig og skriftlig norsk helt utmerket.

Helt enig med Johan Ailo. Denne Bøhler må befinne seg på et lavt refleksjonsnivå. Å tvinge fremmedspråklige innvandrere til å snakke med barna sine på et ufullkomment og fattig norsk, er det samme som å pålegge dem å bedrive omsorgssvikt. Barnets kognitive utvikling vil bli hemmet, fordi foreldrene ikke klarer å videreformidle det de måtte ha av kunnskap og verdier. Det kan de kun gjøre om de får lov til å anvende hele sitt kommunikasjonsregister, – nemlig morsmålet.

Og på dette området har jeg alltid vært på kollisjonskurs med mitt eget parti, – FrP, som også har pleid å mene det samme som Bøhler.

Selvfølgelig skal innvandrerbarna lære norsk. Men det kan kun skje i samvær med andre barn som har norsk som morsmål. Og i praksis snakker vi da om barnehager. Hjemme må de i anstendighetens navn få lov til å bruke det språket som gjør det mulig for dem å kommunisere med sine foreldre.

Det er nettopp dette jeg mener med at man må ta lærdom av fornorskningsprosessen. Ikke for å dvele ved fortiden, men for å respektere viktigheten av morsmål og egen kultur. Integrering er en vanskelig utfordring for et hvert samfunn, men historien har vist oss at en presset assimilering er en snarvei som fører store menneskelige kostnader med seg.

Det 3. programmet i serien “Den stille kampen” hadde tittelen “Urfolk i en ny tid”. En del av programmet handlet om Antes familie i Finland som hadde rein i Enare-området men som også drev med turister.

Denne artikkelen i Nordlys handler også om “urfolk i en ny tid”. Den handler om Frode Utsi i Rakkonjarga reinbeitedistrikt 7 som merker reinen med datachips, noe som forenkler reindriften i betydelig grad.

Jeg har lenge lurt på hvorfor man ikke for lenge siden har gått over til dette hjelpemiddelet. I artikkelen fremgår det at det er motstand mot en slik modernisering fra mange i reindriften. Frode Utsi anklages for å ødelegge kulturen!
Nå har ikke jeg noe greie på reindrift, men kan jo spørre noen som vet bedre.

Et sentralt poeng er at kontantstøtten gjør at innvandrermødre som ikke kan norsk, gis ved denne støtten, anledning til å holde barna hjemme lengere slik at de ikke begynner å snakke norsk så tidlig som de burde. Dette ville de han måttet dersom de hadde sendt barna sine i barnehage. Dessuten ville disse innvandrerkvinnene også da selv i større grad hatt anledning til å lære seg norsk mens baarna er i barnehage.

Lile; Jeg leste Nordlysartikkelen du la ut og ble oppriktig glad! Dette er noe annet enn den filibustertaktikken som blant annet Johan Ailo bedriver når han prøver å unnskylde lendigheten til store deler av reindrifta i Vest-Finnmark. Da gjelder det å legge skylda for elendigheten på alle andre enn reindriftsutøverne sjøl.

Hæ, Hellesvik? Hva snakker du om?

Jeg vet ikke detaljert om hvordan de driver reindrifta i Rakkonjarga, men har inntrykk av at de tenker nytt på mange felt. Jan-Erik vet sikkert mer, siden han kommer fra nabodistriktet, Corgas (?). Jeg tror imidlertid Utsi tegner et noe svart/hvitt-bilde. GPS, mikrochips og annet er på full vei inn i reindrifta, slik som man alltid har vært åpen for ny teknologi (snøscooter, firehjulinger osv). Enkelte er nok likevel mer konservativ enn andre, sånn er det vel over alt, og det er sikkert de som er negativ som roper høyest. I tillegg er ny teknologi ofte dyr, og ikke alle har råd til å teste ut alt som kommer.

Når det er sagt, kommer man ikke unna hovedutfordringa: antall utøvere. I Kautokeino finnes det også enkelte distrikt med få ungdom og få utøvere, og dermed relativt mange rein per reineier, slik som i Rakkonjarga. Det sier seg selv at økonomien da blir romsligere, og det er lettere å forvalte flokken når det er få ungdom som skal etablere seg med nye flokker. Hvordan det påvirket kulturen, når det blir mindre og mindre rom for rekruttering, er jeg imidlertid veldig usikker på. I dag snakkes det jo kun om reduksjon, kostnadene går opp og beiteområdene blir stadig mindre. Den skal være tøff som går inn i næringa i dag (og tøff er jo reineiere kjent for å være) Men dersom det bare skal være en håndfull mennesker igjen i næringa, har vi da en kulturell bærekraftig næring? Men kanskje har Utsi rett i at det er et umulig regnestykke..

Frode Utsi kjenner jeg godt. Vi er barndomskamerater. Distrikt 7 er også å anse som et fyrtårn blant siidaene i Finnmark. Alt de gjør er riktig og fremtidsrettet. Men forutsetningene ligger også til rette for det, i det at beiteområdene de råder over, (i hovedsak) er avklarte og forutsigbare.

I Vest-Finnmark er det annerledes. Etter mitt syn – men det kan selvfølgelig hende at jeg tar feil – var innføringen av fellesbeiter for noen tiår siden en tragedie for hele næringen. Resultatet ble tilnærmet lovløse tilstander, i den forstand at kyniske opportunister fikk fritt leide til å posisjonere seg gjennom å bygge opp reintallet, uten å behøve å ta hensyn til om de moralsk eller etter alders hevd egentlig hadde beiterett til sine stadig økende hjorder. Og der står saken. Ingen tør nå redusere reintallet sitt, av frykt for at det på sikt vil føre til at de blir presset ut av næringen. Resultatet blir overbeiting, – med lave slaktevekter, høy kalvedødelighet og generelt dårligere lønnsomhet til følge.

Men i mine øyne skyldes ikke dette at samisk reindrift i seg selv skulle være lite bærekraftig. Det er rett og slett en følge av norske myndigheters totalt feilslåtte næringspolitikk.

Sevsagt må reindriftsutøvere ut av reindrifta pga effektivisering og teknologisering, på samme måte som innen fiske og jordbruk. Derfra har det forsvunnet titusener de siste årtiene.. Hvor mange har forsvunnet fra reindrifta i samme periode?

Jarl.

Det er ingen selvfølge at reindriftsutøvere “må” ut av næringen. Det blir til syvende og sist et verdivalg om man legger til rette for at mange kan drive med rein som binæring i det små, eller om kun noen få skal ha enerett til å holde på med det i stor skala. For meg er det slett ikke opplagt at det siste må bli løsningen, særlig i lys av at reindriften anses å være en viktig samisk kulturbærer.

Det det handler om er antall rein i forhold til beitegrunnlaget, – ikke hvorvidt det bærekraftige totalantallet eies av få eller mange utøvere.

Håper at du har rett, men jeg har ingen tro på dine vyer. Det er nok ingen av de store reineierne som frivillig vil gå med på å redusere sine flokker slik at de minste kan få øket sine, eller slik at det kan bli flere små.

Eier av flere slakteri for reinsdyr, Åge Pedersen, forteller i dagens Nordlys at han har sett at de som har reduset reintallet sitt til et nivå som beitegrunnlaget tåler, har fåt fordoblet sin kjøttproduksjon. Dette særlig pga overlevelsesgraden til reinkalvene.

Flere godbiter på nettet
Samemisjonen sitter på en kulturskatt, bilder som deres forkynnere har tatt både i det sørsamiske og nordsamiske områdene.

Jarl.

Han heter Thor Åge Pedersen, og er for øvrig også en barndomskamerat av meg. (Det var faren hans som het Åge.)

Men det du refererer fra Nordlys, stemmer nok. En fetter av meg er slakteformann ved Thor Åges anlegg på Tanabru. I en årrekke var særlig dyrene de mottok fra Vest-Finnmark av dårlig kvalitet. De pleide å omtale dem som “lampeskjermer”. (Man mente å illustrere at de var så magre, at om man stakk en lyspære inn i brysthulen på et ferdig slakt, ville lyset synes på utsiden som gjennom en lampeskjerm.) Men slike skrotter kan ikke stykkes opp og selges til forbrukerne som “reinkjøtt”. Det ville være helt ødeleggende for merkevaren man søker å bygge opp et marked for. For det er med reinkjøtt som med alt annet kjøtt, at den særegne (og etterspurte) smaken sitter i fettet. Et reinslakt uten fett vil således ikke smake noe som helst. “Lampeskjermene” må da bare males opp, og inngå som fyllmasse i vanlig kjøttdeig. For reineieren som har levert dyret, blir det særs dårlig butikk. Han får nesten ingenting for det kjøttet han har produsert, – i forhold til hva han kunne ha sittet igjen med, om skrottene hadde vært av prima kvalitet.

Så ja, – det er mye å tjene på å tilpasse reintallet til beitegrunnlaget, både i form av langt bedre pris på skrottene man leverer, og – slik Jarl er inne på – færre kalver som bukker under på grunn av svekket almentilstand. Ren netto, begge deler!

NRK Finnmark forteller nå at NRL sammen med staten, nå går inn for å hive ut av næringa de reineierne som har et annet arbeide å leve av, i tillegg til at de eier en del rein. Altså den motsatte utviklinga av det som Gaup drømmer om.

Denne artikkelen i Aftenposten er også relevant for samisktalende forhold.

Jarl.

Jeg syns at du jevnt over har en akseptabelt ryddig debattstil. Og det bør du ikke gi slipp på, som for eksempel gjennom å påstå at jeg “drømmer” om en spesiell utvikling innen reindriften. Jeg har kun sagt at “det slett ikke er opplagt at storskaladrift må bli løsningen, særlig i lys av at reindriften anses å være en viktig samisk kulturbærer”. Og det mener jeg. Politisk skråsikkerhet kan være svært farlig, særlig innen næringsutvikling. (Jeg har tidligere nevnt innføringen av fellesbeiter som et tragisk eksempel.) Slik vil det også være i forhold til fremtidens eierstruktur innen den samiske reindriften. Politikerne må vite å tøyle reguleringstrangen. Hvis ikke, kan det gå svært galt.

I virkelighetens verden er det jo heller ikke slik at “NRL sammen med staten kan hive ut av næringa de reineierne som har et annet arbeide å leve av”. Hvis de som da rammes, for en gangs skyld setter hardt mot hardt, kan myndighetene gå på et knusende nederlag. Borgerne i etterkrigstidens Norge har dessverre hatt en tendens til å godta omtrent hva som helst av urimelige myndighetsvedtak. Men slik er det ikke lenger. Vi ser nå en stadig sterkere tendens til at man ikke lenger finner seg i formynderiet. Terskelen er ikke lenger så høy for å bringe overgrepene inn for både Høyesterett og EMK.

Innenfor reindriften er beiteretten utøverens altoverskyggende rettsvern. Hvis NRL eller andre drømmer om å hive noen ut av næringen, må de i ytterste konsekvens få både Høyesterett og EMK med på at de aktuelle utøverne ikke kan anses å ha beiterett. Men det finnes vel knapt en eneste reindriftsutøver i Finnmark som ikke kan dokumentere vedvarende beitebruk i ett eller annet område svært langt tilbake i tid. (Man vil selvsagt kunne oppleve at mange vil bli vist bort fra områder de strengt tatt ikke har adgang til etter alders tids hevd. Men tap av all beiterett ser jeg ikke for meg at noen vil behøve å frykte.) Så NRL og Staten må gjerne – i all sin naivitet – forsøke å hive folk ut av reindriften basert på om de har andre inntekter ved siden av. I så fall gleder jeg meg til å bivåne hvordan de blir kvernet opp til politisk kjøttfarse, når skarpskodde og nådeløse advokater tar dem under kniven i rettsapparatet.

De trenger ikke å “hive dem ut”. Det er bare å slutte å subsidiere dem økonomisk. All økonomisk virksomhet som er avhengi av statlig subsidiering faller pladask til jorden, om staten drar inn sine subsidier.

Å bla, bla, bla, bla, bla…. Det begynner rett og slett å bli dritkjedelig å lese deg, Jarl.

Ja, la oss følge de sure og negative rådene dine. Bort med alle subsidier til reindriften!

Men i ekte EDL-ånd gjør vi da samtidig også kort prosess med alle de andre overføringene som nordlendinger flest, uansett etnisitet, har glede av! Gjør vi ikke?

Bønder på Varangerhalvøya nyter godt av svimlende produksjonstilskudd! Er det noen mening i at skattebetalerne i årtiere har måttet fø på norskættede melkeprodusenter i Kiberg?

Og hva med alle de norskættede innbyggerne i Kirkenes? AS Sydvaranger ble gjennom flere tiår subsidiert med over kr 300.000 pr ansatt årlig. (Få av dem var samer.)

Og kan vi nå snart få slutt på at Røkkes trålere skal være tvunget til å levere fangstene sine til dødsdømte norskættede fiskevær nordpå, i stedet for å foredle dem lønnsomt andre steder, til glede for alle norske skattebetalere?

Kan vi nå snart få en slutt på de nordnorske særfordelene med rask nedskrivning av studielån og høy barnetrygd? Det er da ingen mening i at slitere sørpå skal betale for slikt?

Ja, la oss for all del fjerne all støtte til reindriften, Hellesvik. (Prinsipielt er jeg ikke imot det.) Men da må vi i rettferdighetens navn også nulle ut alle andre overføringer i det norske samfunnet, – rubbel og bit!

Jeg har ikke sagt at man skal gjøre det. Jeg sier at man kan gjøre det (trekke inn subsidier.) Dessuten. Hva skal en jurist, lege eller lærer osv som har reinmerke og har noen rein i en siida gjøre, dersom den eller de som faktisk driver aktiv reindrift eller har reindrift som eneyrke, sier at “det står mellom deg og meg. Du får redusere dine reinsdyr til et absolutt minimum eller du får slutte. Jeg er ikke interessert i å ta vare på dine reinsdyr mere. Det får du gjøre sjøl.” Det er her NRL kommer inn. Dessuten: Staten har allerede truet med å la være å utbetale subsidier til den som ikke er villig til å redusere sine flokker i henhold til de krav som er stilt.

Og så er det typisk deg å bli sur nærmest med en gang når du blir motsagt eller når noen problematiserer det du sier. Hvorfor drar du EDL inn i dette? Jeg har da aldri dratt inn Frp i debatten noen gang med deg.

“Gaup skriver: “Og kan vi nå snart få slutt på at Røkkes trålere skal være tvunget til å levere fangstene sine til dødsdømte norskættede fiskevær nordpå, i stedet for å foredle dem lønnsomt andre steder, til glede for alle norske skattebetalere?”

Hvor kunnskapsløs er det mulig å være samtidig som man går ut med høg sigarføring.???

Det er minst ti år siden Røkke ble fritatt fra leveringsplikten til landanlegg. Han har kun TILBUDSPLIKT til de anleggene han selv eier. En latterlighet. Og dette har selvsagt ført til at Røkke omentrent ikke leverer fisk til sine egne anlegg lengere og slettes ikke til andre landanlegg. Omentrent alt fryses på havet., levers til frysehotell og selges til Kina for bearbeiding.

Fiskerinæringa er for øvrig overhodet ikke subsidiert.

Gaup pleier å skryte av at han slår nådeløst ned på den som nakker tull i sin uvitenhet og blottlegger sin kunnnskapsløshet. Her fikk han smake sin egen medisin.

I dagens utgave av Finnmark Dagblad forteller for øvrig to unge kvinnelige reindriftsutøvere på 22 og 30 år i Kautokeino kommune at de ikke tør å drive på med på passe på sine reinsdyr pga drapstrusler, blant annet med skytevåpen og slagvåpen i hånd ,fra en kollega i næringa.

Den som så innslaget fra “Den stille kampen” så vel at jeg var med i programmet i går. De tok med lite at de som jeg sa når jeg ble intervjuet, men de fikk med seg essensen i min argumentasjon mot forsøkene på å gjøre utmarka i Finnmark om til et lappeteppe av private eiendommer.

I teksten i underskriftslistene i den underskriftsaksjonen i 2005 mot den planlagte privatiseringen av allmenningen i Finnmark, var det ikke ett eneste ord mot samiske rettighetskrav eller imot samer. Kun mot uttalte planer om å bruke finnmarksloven til å gjøre utmarka i Finnmark til et lappeteppe av private eiendommer.

Allikevel karakteriserte Sametinget underskriftsaksjonen som SAMEHETS.! (ORDET STO MED KRIGSTYPER OVER HELE FØRSTSIDEN I FINNMARK DAGBLAD)

Og så undres enkelte på hvorfor det er så stor mistillit mot Sametinget i Finnmark…….

Moderator: politiske diskusjoner har ingenting her å gjøre

Jeg leste for en stund siden om hvordan muntlige overleveringer av viktig historisk informasjon ble overført mellom generasjoner i samfunn som ikke hadde skriftspråk. Noen unge personer ble valgt ut som fremtidige historiefortellere. Det måtte være flere enn bare én person for det var viktig at minst én av historiefortellerne ble gammel. Så fortalte da en eldre historieforteller en lang muntlig historie mens både de utvalgte unge og resten av lokalsamfunnet hørte på. Deretter måtte én av de unge utvalgte gjengi hele historien mens alle hørte på. Hvis noe ble feil gjengitt, ble feilen straks rettet opp av de som hørte på. Når denne undervisningen hadde gjentatt seg mange ganger, satt fortellingene så fastspikret i de nye historiefortellerne sine hoder, at alle detaljer kunne gjengis ordrett til neste generasjon.

Jeg kom til å tenke på denne fremgangsmåten da jeg leste om bekymringen hos sjøsamisk kompetansesenter for at språkets rikdom forsvinner, spesielt særegne samiske ord og uttrykk som sjelden brukes. Hvis man inviterte til små folkemøter der man tok for seg fortellinger der slike ord og uttrykk ble brukt, kunne man med forsamlingens hjelp oppdage nye ord som var i ferd med å forsvinne, samtidig som mange ville lære av dette. Ved å gjøre dette systematisk et par ganger i året over noen år, tror jeg mye av språket kunne reddes.
Hva sier språkekspertene her i forumet?

Ok, Jarl.

Jeg ble bare så innmari provosert av innlegget ditt. Poenget er at den norske blandingsøkonomien er gjennomsubsidiert opp og ned i mente, både i form av direkte tilskuddsordninger og gjennom særordninger for diverse næringer. Både samer og norskættede nyter godt av dette systemet. Dessverre misbrukes det til agitatoriske formål av pressgrupper, – ikke bare i Finnmark, men landet rundt. I Sørøst-Norge sliter for eksempel sauenæringen med store tap til rovdyr. Men rovdyrelskerne bare skjeller ut bøndene som klager, og ber dem holde kjeft, fordi de tross alt mottar produksjonsstøtte til virksomheten sin! (Som om denne støtten skulle være ment som betaling for å produsere levende ulvemat?!) Dette er noe av bakteppet for at jeg ble så provosert av innlegget ditt.

Men moderator Jan har minnet oss om at dette ikke er et forum for politiske diskusjoner. Det tar jeg til etterretning. For eget vedkommende avslutter jeg derfor debatten om subsidieordningene i reindriften.

Det du beskriver her, Ole, er faktisk en viktig del av pedagogikken ved steinerskolene. (Jeg vet det, fordi min eldste sønn har gått der.) For det er noe med verdien i det auditive. Det man har hørt sagt, huskes gjerne bedre enn ting man har lest.

Men å skulle arrangere folkemøter til sjøsamisk språkutveksling, kan nok bli en utfordring, slik verden nå en gang er blitt. Idag er PC-skjermen det Folkets Hus var på 1950-tallet. Kunnskaps- og meningsformidling foregår på sosiale media. (Du kan jo bare spørre deg selv: Hvor mange timer siste år har du tilbrakt på folkemøter, i forhold til hvor mange timer du har sittet foran PC-en?)

Men man skal ikke kimse av internett. Det foregår mye verdifull kunnskapsformidling der, også innen språk. Selv er jeg medlem av to slike språkfora, begge på Facebook:

Det ene er “Väylänvartiset Sanakirja”. Dette er et finskspråklig forum med tematisk rot i finsk og svensk Nordkalotten.

Det andre er “Ártegis sagat”. Dette er et samiskspråklig interessefellesskap som administreres av Pekka Sammallahti, professor i uralske språk ved Universitet i Oulo. Forumet er meget aktivt. Deltagerne poster til stadighet nye problemstillinger tilknyttet samisk språk før og nå. Og debatten går livlig, med professor Sammallahti som en slags “trygg bestefar” i sentrum av ordvekslingene.

FB-gruppen “Ártegis sagat” er sannsynligvis verdens beste debattforum for samiske språkspørsmål pr. idag. Alt menigmann poster, blir kommentert av professor Pekka Sammallahti. (Han utgjør, sammen med kollegene Aikio og Saarikivi, et vitenskapelig triumvirat som kan mer om finsk-ugriske og uralske språk enn noen andre på denne kloden.) Utfordringen for mange blir selvsagt at forumet er samiskspråklig. Skal man poste noe der, må det skje på samisk.

Om vi så vender tilbake til det Ole egentlig var inne på, nemlig etablering av sosiale kompetansesentra for gjensidig berikelse i sjøsamisk språk, så finnes det allerede noe det kan gå an å bygge videre på. Det er nettstedet Meron. Her har man allerede gjort et stykke feltarbeid, gjennom å legge ut en liste med sjøsamiske ord og uttrykk, innhentet i Porsanger, hovedsakelig. Og denne samlingen er svært verdifull, for ordtilfanget gjenfinnes i liten grad i den autoritative “Sámi-dáru sátnegirji” fra 2011. (I senere utgaver må det inn, slik at ordboka kommer til å gjenspeile hele det samiske språkområdet, og ikke bare ord tilknyttet forhold i Indre Finnmark.)

Det er mulig at Jan kan ha noen tanker omkring dette? Uten å vite hvem han egentlig er, har jeg forstått det slik at Jan er en person med et sterkt følt sjøsamisk rotfeste, som dessverre ble frarøvet den språklige kontinuiteten til sine forfedre i siste eller nestsiste generasjon før ham selv. Jeg innbiller meg at Jan, bedre enn noen, vil kunne lufte idéer om hvordan vi gjør sjøsamisk språk “sexy” blant dagens nettfikserte sjøsameættlinger.

Samemisjonen har publisert en del gamle bilder , mon tro hvor dette bildet er tatt?

Vanskelig å si.. Men ut fra fjellformasjonene bak kan det være fra Rákti (Nesseby kommune sør for Varangerfjorden). Men sånn umiddelbart er det umulig å si noe sikkert.

For øvrig et stusselig bilde. Vi ser det som nok opprinnelig var et – etter samiske forhold den gang – nøysomt men velsituert hjem. Men noe har skjedd. Gammetaket har forsvunnet, og er blitt lappet igjen med ránut (vevde vadmelstepper). Kanskje er bildet fra brannhøsten 1944? Poserer kvinnen i så fall foran restene av sitt eget hjem, etter at tyskerne har forsøkt å tilintetgjøre det? Jeg tror det kan være tilfelle. For ingen same ville noen sinne la seg avbilde rakrygget foran noe så stusselig som denne gammen, om det ikke var i ett eller annet seiersøyemed. Så jeg antar at bildet er tatt like etter at Finnmark ble fritt høsten 1944.

Men hvor? Det finnes garantert nålevende mennesker som vil kjenne igjen både stedet bildet ble tatt, og kvinnen som er avbildet.

Emissær Jakob Børretzen tok mange av disse bildene… Han skriver i “Samenes venn” (tatt fra NRK Sapmi)

“Børretzen forteller at han besøkte en jordgamme, trolig ved Porsangerfjorden. Her møter han først en kvinne som sitter og lager senetråder.

«Mannen er syk. To småjenter tyr så nær inn til mor som de kan når vi kommer inn. De er ikke vant med fremmedfolk. Den minste av dem har betendte øine som er full av materie.

Gammens vegger og tak er tapetserte med gamle aviser og blad forat den skal være lunere. Og efter omstendighetene er det både rent og vennlig der inne.»

Møtet med familien i gammen gjør trolig sterkt inntrykk på Børretzen.

«Idet jeg tar avskjed fra dem, stikker jeg en pengeseddel i hånden på konen – jeg hadde fått den med fra en samevenn.

Øinene blir store og våte. Tårene begynner å rinne nedefter kinnene, og samtidig med at hun takker, trykker hun det ene barnet inn til seg og sier at nu skal det bli brød med margarin igjen, for Gud har sendt denne mannen med hjelp til dem…» "

…Så om dette er i Vest-Finnmark og om Børretzens skildring er fra dette bildet kan være, slik jeg forstår holder Samemisjonen på med å identifsere personer, og etterhvert når bildene blir spredd rundt vil jo noen gjenkjenne personer eller område. Men her er det alle muligheter hvor det kan være.

Her er noen bilder tatt av Wessel i 1897 i Vestre Jakobselv av Nils Majas gamme . Landskapet ligner litt.

Jan-Erik Gaup;
Jeg må nok gi deg rett i at man kommer nok ikke utenom PC og Internett. Men problemet er at jeg ikke kan se for meg at det i et lite lokalsamfunn blir et levende språk med “særegne ord og uttrykk” uten at menneskene i lokalsamfunnet blir engasjert på en eller annen måte. Men som sagt, jeg er neppe den rette til å gi råd om dette. Innlegget mitt var først og fremst for å gjøre oppmerksom på bekymringen fra Sjøsamisk kompetansesenter. Forøvrig skal du ha takk for orienteringen om de nettstedene som du kjenner til og bruker.

bildet fra Samemisjonen (Finnemisjonen) er fra 1930 tallet.

Thomas Bech;
Ett av bildene viser en snowbil (het den ikke snowmobil?). Hadde man slike biler på 1930-tallet? Jeg husker dem brukt på strekningen Kautokeino-Alta på 1950-tallet.

det var nok på 1950 tallet det bildet var tatt.

Jeg har noen gamle kassettopptak jeg gjorde med farfar (Vilddu-Máhte) i 1982, der han forteller et par spennende historier fra gamle dager.

Den ene er om faren hans, Vildu (min oldefar), som fanget inn og solgte 12 ulvevalper til sirkus, etter å ha skutt foreldreparet et sted i området Stalugaissa. Farfar sier i opptaket at han selv kan ha vært 4-5 år den gangen, men det er sikkert litt slingringsmonn her. Men siden han var født i 1907, må vel dette ha funnet sted på forsommeren i perioden 1911-14, en eller annen gang.

Den andre historien er kanskje lettere å tidfeste. Han sier han var 32 eller 33 år. – altså må det ha skjedd i et av årene rett før krigen. Da bidro han på særdeles dristig vis til å avsløre et nettverk som bedrev organisert reintyveri i stort omfang med basis i Persfjord, et par mil vest for Vardø.

Jeg skal se på mulighetene for å få digitalisert disse opptakene, og eventuelt få lagt dem ut her. Forutsatt at man skjønner samisk, er det spennende beretninger.

Men jeg vil anta at begge hendelsene må ha vært såpass spektakulære i samtiden, at de avstedkom avisoppslag? Kjenner noen av dere – kanskje Jan eller Thomas – til om det finnes noen grei måte å søke digitalt i avisarkiver fra den tiden?

Jan-Erik:
VG har arkiv fra 1945 tilgjengelig. Aftenposten har et kjempearkiv liggende.

Begge er betaltjenester… ligger vel på 50-lappen for et døgns tilgang, men det er det vel verdt.. man kan finne mye interessant der..

Av og til må man være litt kreativ i søkingen da materialet er scannet og teksten dratt ut med OCR.., og spesielt for de eldste utgavene kan det være litt morsomt. For eksempel er ofte k og s forvekslet, så søker man på kvensk, så får man treff som “Sterk kvensk tropp til OL” :)

Jan-Erik: Aftenposten 14. august 1930, side 2, omtaler “Storstilede rentyverier” i Persfjord og oppklaring av det….
(Sjekk meldinger på Facebook… tillot meg å sende deg et bilde…)

mvh
Anders

Anders!

Dette er jo fantastisk! Men jeg har ikke fått noen melding på FB ennå…?

Uansett vil jeg tro det er samme sak. I lydbåndopptaket sa farfar at han var 32 eller 33 år. Men han kan ha blingset, og ment 22 eller 23. I så fall stemmer 1930 bra. 14. august passer også. Farfar sier i opptaket at opprullingen han forestod, skjedde slutten av juli.

Jan-Erik.
På Facebook må du trykke på meldinger, og så “Annet”. Der vil du se den.
(Siden vi ikke er venner på Facebook, så får du ikke varsel om mld fra meg, og den blir mindre synlig….)

Jeg har intensjoner om på ett eller annet tidspunkt å få lagt ut farfars førstehåndsberetning om denne dramatikken her på forumet. Men inntil videre kan jeg gi et kort resyme.

Marroš-Ánde (den gamle reindriftsnestoren Anders Smuk) var på det rene med at et miljø i Persfjord bedrev organisert tjuvslakting i stor stil. Det forsvant hundrevis av dyr. Denne virksomheten måtte det bli satt en stopper for.

Han forespurte farfar, om han kunne tenke seg å være en slags “detektiv” for å få rullet opp dette nettverket. Farfar svarte ja. Han tok med seg drengen sin Henrik Tapio, og bega seg østover over Varangervidda til områdene rundt Persfjord.

Farfar klekket ut en plan. Han ville lokke tjuvslakterne i en felle. Så han fikk drevet en flokk på rundt 1500 rein til området øverst i Persfjorddalen. Og der la han og Henrik seg i skjul med kikkerter. Etter en dag eller to skjedde det. Skuddsalvene gjomet ut over vidda. Farfar beskriver hvordan vomskutte og skadde rein løp til alle kanter. Men tilbake lå 28 døde dyr.

Fire menn kom til, og slaktet dyrene. De gjorde ikke engang forsøk på å skjule vommene. I kveldningen kom de opp med hestekjerrer, og hentet slaktene. Farfar og Henrik fulgte etter følget i skjul. Skrottene ble ført til en skjå godt unna gårdene i Persfjord. Men farfar visste at hestene vel måtte høre hjemme et sted. Så han fulgte hjemreisene i kikkerten, og fant derigjennom ut hvilke gårder i Persfjord som var de sentrale i denne virksomheten.

Farfar sier i lydbåndopptaket at han på dette tidspunkt var svært i villrede om hvordan han nå skulle håndtere situasjonen. Han så for seg at han kunne bli drept, om persfjordværingene forstod at han hadde avslørt dem. Men etter litt grubling bestemte han seg. Han gikk ned til gården der en av tjuvslakterfamiliene bodde, og spurte om de kunne gi ham båtskyss til Vardø. Og det gjorde de, mot kr 65, – i betaling. På land i Vardø gikk han rett opp på politikammeret, og anmeldte tjuvslakterbanden i Persfjord.

Jeg er faktisk litt stolt av min farfar. :-)

Knallbra, Anders! Jeg har nå sendt deg venneforspørsel på FB.

Jeg mener at Støme tidligere har skrevet om noen partisanere som tyvslaktet noen reinsdyr også ble de anmeldt. Det skulle visstnok være dokumentert i Hans Kr. bok om Partiserne, og skulle visstnok ha skjedd i 1943 i Berlevåg og nettopp Persfjord . Tiltalte en Partisan skulle visstnok ha skutt 40 rein som partisanføde. (Til dette mente Støme at reindriftssamene anmeldte alt til tyskerne og ikke hadde mye å være stolt av under krigen, eller noe slikt, men det er en annen sak)

Nå kjenner jeg ikke til den korrekte validiteten ti denne historien, men det skiller bare 10 år fra dette reintyveriet i Persfjorden til når partisarne skulle angivelig ha slaktet 40 reinsdyr, så det er jo interessant i seg selv. Da måtte jo muligens det være samme reindrifftssamer som holdt til i Persfjorden på 1930 tallet som på 1940 tallet.

Den grundigste og mest etterrettelige framstillingen av partisanvirksomheten er antakelig Alf R. Jacobsens “Rød august”. Jeg kan ikke huske at det nevnes noe om reintyverier i denne boken.

I kveld kommer siste episode av serien “Den stille kampen”. Den heter “Makt og avmakt”. I den forbindelse har jeg en kronikk på NRK “Ytring” se: Ytring

Jarl.

Jeg syns at kronikken din på NRKs debattforum Ytring var helt grei.

Du kan med fordel jobbe litt mer med både språk og disposisjon før du poster. Innlegget ditt bar litt for mye preg av å være et “klipp-og-lim”-produkt av ting du tidligere har skrevet.

Når det så kommer til kronikkens budskap, har jeg ingen særlige kommentarer. Dine innvendinger mot både Sametinget og samisk urfolksstatus er jeg jo langt på vei enig i, – om enn ikke på alle områder.

Det som imidlertid byr meg imot, er at du i denne kronikken presenterer deg selv som same. Jeg skjønner at det debatteknisk er et sjakktrekk. For søringer uten kunnskap om nordnorske forhold, vil da finne innlegget ditt mer interessant enn om det kom fra folk med mer forutsigbare synsmåter.

Men du er ikke same, Jarl, uansett hvor mye du fremhever at samisk ble snakket i ditt eget barndomshjem. Du poster kronikken din under falsk flagg. For om man skal føle hjemstavn i samisk etnisitet, må det være et minstekrav at man i hvert fall tilkjennegir et grunnleggende positivt syn på både samisk språk og kultur, uten dermed nødvendigvis å være enig i alt samepolitikerne står for.

Det er der jeg selv står. Jeg føler en grunnleggende forankring i min samiske etnisitet. Jeg elsker språket vårt, og jeg føler dyp nærhet til kulturen vår. Men samtidig er jeg ikke noe glad i Sametinget.

Med deg, Jarl, er det annerledes. Du tilkjennegir et grunnleggende negativt syn på samisk etnisitet i alminnelighet. Det synes ikke så tydelig her på Samenes Historie. Men på Østbloggen, derimot – der samofobiske vrangforestillinger er bærebjelken i ordskiftene – trår du til gjennom hele tiden å gi “Bra!” til de verste rasistene. Og da blir du også selv uvegerlig oppfattet som en lavpannet rasist.

Jarl. Du er en svindler, når du fremstiller deg selv som samisk kronikør. Du burde ha undertegnet som det du egentlig er, nemlig “etnokonvertitt”. Og for meg er det helt greit. Det betyr ingenting for meg at du kaster vrak på den samiske delen av din kulturarv. For det finnes titusener av andre som bærer den videre!

Jeg har ikke presentert meg som same. Det er det redaksjonen i NRK som har gjort. Jeg har for øvrig aldri presentert meg som same, og jeg har heller aldri lagt skjul på at jeg kommer fra et hjem hvor samisk var et av hjemmespråkene. Hvorfor skulle jeg legge skjul på det?

Kan du gi et eneste eksempel på at jeg har gitt “bra” til noe som gjør meg til en lavpannet rasist eller noe jeg selv har skrevet som tilsier det samme? At du kjenner igjen mine argumenter på “ytring” er vel ikke underlig. Men det var ikke for deg Gaup jeg skrev. Det var for personer som er ukjente med disse problemstillingene, meningene og opplysningene.

Jeg kan ikke forstå det annerledes enn at du forsøker å dra min integritet i tvil fordi jeg har sagt meg uenig i en del av dine påstander om historien til Nordkalotten og samene. At dette skulle tyde på at jeg er grunnleggende negativt syn på samisk etnisitet i alminnelighet kan jeg ikke forstå.

Gajup skriver"For om man skal føle hjemstavn i samisk etnisitet, må det være et minstekrav at man i hvert fall tilkjennegir et grunnleggende positivt syn på både samisk språk og kultur"

Jeg føler slettes ikek at jeg, hver gang jeg uttrykker min uenighet angående visse sider til den samepolitikken som føres og forfektes, må starte med elle slutte med å si at “jeg er positiv til samisk språk og kultur.” Gjør du Gaup det hver gang du kritiserer den samepolitikken som føres?

Og jeg er slettes ikke negativ til samisk språk. Hvorfor skulle jeg være det? Og jeg er positiv til til det meste av samisk kultur (hva det nå måtte være om man går formuleringen nærmere etter i sømmene), men slettes ikke til alt. Det samme gjelder for øvrig også når det gjelder det diffuse begrepet norsk kultur.

Gaup skriver: “Jeg føler en grunnleggende forankring i min samiske etnisitet. Jeg elsker språket vårt, og jeg føler dyp nærhet til kulturen vår.” Bra det.

Jeg konstaterer at jeg ikke skiller meg ut ifra den øvrige befolkningen i Norge når det gjelder språk, levesett og livsanskulese, seder og skikker. Hva skal jeg da idetifisere meg med? Identifisere kommer fra ordet identisk som betyr “er lik”.

Gaup nærmest anklager meg for at jeg forteller at jeg vokste opp i et hjem hvor samisk var ett av hjemmespråkene. Hadde jeg hodt kjeft om dette så hadde jeg garantert fra visse hold, blitt beskylt for å skjemmes over min bakgrunn.

At journalister ikke klarer å skille på ætt/avstamming og etnisitet rår jeg ikke med. Å karakterisere en persom som same fordi vedkommende er av samisk avstamming i en eller annen grad, faller på sin egen dumhet.

Og for å ta et annet eksempel: Å hevde at et barnebarn av en som i sin tid innvandret fra for eksempel Somalia er somalisk er selvsagt også meningsløst, dersom vedkommende ikke skiller seg utifra den øvrige befolkningen når det gjelder språk, levesett og livsanskulese seder og skikker. Hverken hudfarge eller gener bestemmer hvilken etnisitet et menneske tilhører.

Nazistene praktiserte denne typen tankegang, når de søkte i slektstavlene for å finne ut om en person var jøde. 1/16 jødisk avstamming holdt. Da var du pr definisjon jøde, uansett hvordan du ellers var i ditt levesett.

.

Jeg er født i 1947 og vokste opp i et småbruker og fiskerimiljø i Loppa kommune i Finnmark. Fjorden ble avfolket på 1960 tallet. I min ungdom var jeg stort sett hjemmefra pga skole og studier.

Jeg har jobbet som fisker i alt fra robåt til tråler, som havnearbeider i Gøteborg, som industriarbeider på samlebandet på Volvo. (Sammen med 3000 ansatte, 90% av dem innvandrerede «fremmedarbeidere» fra hele Europa), som kjemiingeniør med forskningsoppgaver på Universitetet i Oslo, som bygningsarbeider, som plate- og sveisearbeider i verkstedindustri og gruveindustri og som lærer på videregående skole. Storparten av mitt voksne liv, etter at jeg fylte 20 år, har jeg bodd i Gøteborg, Oslo og Hammerfest. Det er det som har formet meg. Det rår jeg ikke med.

Og så får nå Jan-Erik Gaup bare fortsette å trekke min integritet i tvil fordi at han misliker at jeg motsier han på visse områder når det gjelder hans oppfatninger om Nordkalottens historie og samenes historie. Heller ikke det rår jeg med.

Neida, Jarl.

Jeg mener slett ikke å trekke din integritet i tvil. For øvrig syns jeg jo at kronikken din var helt grei. Du formulerer synspunkter som absolutt bør fram. For det er dessverre slik at det innen enkelte samiske miljøer også fremmes rettighetspolitiske krav som er hinsides enhver anstendighet. De som kommer med dem, har imidlertid svært liten støtte blant den jevne same. Men beklageligvis får de store medieoppslag. Og gitt en slik virkelighet, er det sunt for demokratiet at stemmer som din kommer fram. Det mener jeg virkelig!

Det jeg reagerte på, var at du i presentasjonen av kronikken fremstod som same. For etter å ha ordskiftet med deg til og fra i snart 5 år nå, syntes jeg dette ble å seile under falsk flagg. For alle som følger dine skriverier, oppfatter deg først og fremst som den mest taleføre og reflekterte representanten for EDL. At du da skulle påberope deg å være en slags samisk budbærer, opplevde jeg som svært provoserende. Ja, faktisk som toppmål på frekkhet, for å si det slik.

Men hvis det da i realiteten var NRK som klistret på deg denne “ombudsrollen”, og ikke du selv, så trekker jeg klørne tilbake. Dette er imidlertid noe du bør lære av. Skal du legge ut mer på riksmedia, må du ha såpass til dialog med det aktuelle mediet at presentasjonen blir noe du kan stå inne for.

Jarl. Du skriver også:

“Jeg kan ikke forstå det annerledes enn at du forsøker å dra min integritet i tvil fordi jeg har sagt meg uenig i en del av dine påstander om historien til Nordkalotten og samene.”

Noen ganger handler det ikke om å være enig eller “uenig”, Jarl. Det dreier seg rett og slett om hvorvidt man ønsker å forholde seg til anerkjent vitenskap, eller ikke.

Noe av det mest groteske i denne genren er den stadig tilbakevendende påstanden – blant annet fra deg – om at samisk språk ikke har opprinnelige ord for marine forhold. Jeg har imøtegått dette sanseløse tullpratet ved utallige anledninger, og vist til omfangsrike ordlister som dokumenterer det motsatte. Jeg har også gjengitt Aikios forskning, som helt klart viser at store deler av dette vokabularet kom inn i samisk fra Ishavskystens opprinnelige paleoeuropeiske befolkning i århundrene omkring Kristi fødsel.

Men overfor folk som dere nytter det ikke med fagbasert argumentasjon. Hver gang jeg har redegjort for dette, blir det stille om emnet i to uker. Deretter kommer det på nytt: “Samisk har ikke egne ord for marine forhold.” Og sånn går nu dagan… Selvfølgelig finnes det grenser for hvor lenge jeg gidder å snakke til veggen. Derfor er jeg heller ikke lenger til stede på Den evige debatten. Å debattere fagstoff der, har ingen hensikt.

Og denne meningsløse motstanden mot uomtvistelig dokumentert samisk prehistorie er du også en del av, Jarl. Jeg spør meg selv hvorfor?

Du forsvarer deg med følgende:

“At dette skulle tyde på at jeg er grunnleggende negativt syn på samisk etnisitet i alminnelighet kan jeg ikke forstå.”

Neivel. Men hva er da som rir deg, Jarl? Du gir din tilslutning til kvasivitenskapelige forestillinger om at samer var noe som dukket opp fra intet på Nordkalotten den gang Christian Kvart regjerte i landet. Men når det postes vitenskapelig funderte innlegg som viser en tilstedeværelse mye lenger tilbake i tid, så enten fornekter du den, eller du ignorerer den!

Hvis ikke dette er et tegn på at du har et negativt syn på samisk etnisitet, så vet jeg neimen ikke hva mer som skal til.

Noe relevant opptil vår diskusjon: Man må kunne være samisk uten å kunne samisk

Funket ikke, klipp og lim inn: http://www.sagat.no/sak&article=35949

Veldig veldig veldig god sagt Jan Erik. D er bare så dumt at de du sier ikke går inn hos den gjengen med kvasivitenskapelige forestillinger. Skjønner at du ikke gidder å diskutere med de. Men, setter pris på at du og andre av og til tar dere tid til å ta til Motmæle..:)

Ser ut som NRK’s arkiver blir tilgjengelig digitalt, kanskje også det programmet fra Stjernøya kan streames fra Nett-TV etter nyttår? Dette var jo gledelige nyheter, så det kan se ut som at NRK blir å satse på å legge ut alt de har produsert fra 1960 tallet .

Nå blir NRKs arkiv lagt ut på nett

Antar at NRK blir å vurdere hva de digitaliserer i og med at arkivet er så omfattende, så det er nok opp til publikum å sende inn forslag . Så anbefaler alle å sende inn et forslag på at de digitaliserer dette gamle dokumentarprogrammet.

Takk for gode ord, Plosj!

Nå må det sies at jeg ikke har noe prinsipielt imot “Den evige debatten”. Den ble jo tross alt startet for å diskutere rettighetspolitiske stridstemaer. Og skal man dømme etter antall innlegg gjennom årene, må det vel anses for å ha vært et vellykket initiativ.

Men som i enhver sammenheng ellers, må man vite å sette grenser for hva man skal bruke tid på. Selv om jeg selv også har en god del betenkeligheter ved både Sametinget og samisk urfolksstatus, så er ikke dette noe som fyller mitt sinn i en slik grad at jeg føler for å debattere det nærmest døgnet rundt. Det finnes tross alt viktigere utfordringer i samfunnet å forholde seg til, syns jeg.

Jeg er ikke så forferdelig opptatt av denne såkalte samepolitikken. Det er primært samisk historie og prehistorie som interesserer meg, sammen med språket og kulturen i alminnelighet. Så da holder jeg meg til fora hvor det går an å debattere slike ting på en sivilisert måte. Og slike arenaer finnes jo. Vi har Samenes Historie her, og også flere interessante FB-grupper.

Andre ser det annerledes. Jeg må av og til flire litt, når jeg ser hvordan godlynte Johan Ailo helt bevisst hisser opp debattantene på Østbloggen. (Det minner meg om da vi i min barndom stod og terget illsinte lemener med pinner.) Om det ikke akkurat har noen debattverdi, så er det i hvert fall underholdende.

Med Thomas Beck blir det annerledes. Han er blant de mest seriøse og etterrettelige av alle kildeanalytikere på hele Origo, og det er tydelig at han faktisk helt oppriktig ønsker å debattere til gjensidig kunnskapsoppbygning. Men han kaster perler for svin. Måten nettpøbelen der behandler ham på, er noe av det mest avskyelige jeg har sett.

Gruvedrift i Finnmark eller ikke.
Siden gruvedrift også var omhandlet i “Den stille kampen”, vil jeg publisere resultatet av avstemningen i Kautokeino kommunestyre i dag, 16.12.2013. Det ble nei til konsekvensutredning . Resultatet ble 11 mot, 10 for.
Jeg kjenner ikke til hvordan Artic Gold har tenkt å drive gruvedriften videre i Bidjovagge gruver, men jeg antar at driften skal fortsette som underjordsdrift. Underjordsdrift er den driftsformen som berører terrenget rundt minst. Mange tenker på store åpne dagbrudd når de hører gruvedrift, slike man ser etter gruvedriften i Bjørnevatn. Jeg synes ikke det er samfunnsøkonomisk rett at én næring skal kunne legge ned veto mot at en annen næring skal etableres. Her er det sikkert delte meninger. Vi har også en sak i Repparfjord. Den kan vi komme tilbake til.

Ole B Lile:

Slik jeg forstår det kan ingen legge ned veto mot at annen næring kan etableres, men reindriften kan vel komme med innsigelser. Det er kommunene selv som avgjør om det skal etableres næring slik som bergverksdrift (kommuneloven), og det er jo forsåvidt greit. Resultatet 11/10 i Kautokeino kommunestyre mot konsekvensutredning er vel ganske så “jamnt” .

Gaup: Du har forøvrig rett i at debatten ofte blir usaklig, og selv om man legger frem kilder på kilder, så blir disse avfeid, eller etter et par dager “glemt”, slik at man må hente frem de samme kildene på nytt. Spør man selv etter kildehenvisninger har man bare i å “infinne” seg i å lete etter det selv. Nå den siste debatten om hvorvidt russerne hadde skatteadgang til Malangen, og i hvilken tidsperiode. Det ble brånektet på at slikt hadde skjedd, for det passer jo ikke inn i den sentrale norrønne teorien som står sterkt. At så russiske aktstykker nevner skatteleggig og tilogmed kommer frem til et årstall for når denne skatteleggingen har sluttet , det er vel ikke å vente at blir tolket som fri fantasi fra den russiske tsaren. Javel, men når jeg da fremlegger et dokument, skrevet av den danske Riksråden Claus Urne i 1599 som redegjør for at både russisk og svensk skattelegging foregikk i diverse fjorder rundt Tromsø området, samt Lyngen og Malangen, så velger man å overse dette, eller komme med en ny forespørsel om at jeg enda ikke har redegjort for dette ? Eller så har jeg ikke forstått noe, eller noe slikt. Tro den den som vil?

Man har også vanskeligheter for å forstå at Indre-Finnmark (da henholdsvis Avjovarri, Kautokeino og Tana) var under Svensk juridiksjon før grensettingen i 1751. Man tolker det slik at det var et felles-skatteland for Danmark og Sverige, at danskene hadde totalt suverenitet i disse områdene, men danskene hadde ikke det. For hva er vel begrepet “juridiksjon” uten dansk rett og kirker etablert i disse områdene ? Retten og kirkene var jo svenske, og adminsitrert av svenskene, og prøve å bortforklare dette blir vel litt som når Vigrid prøvde å forklare at jødene var sendt til Auschwitz på ferieleir, det kan jo hende noen går på det, men oppegående mennesker vet jo hva som er rett. At man ikke leser Schnitlers grenseeksaminisasjonsprotokoller, når man er så opptatt av de gamle grensene, er forsåvidt for meg en gåte.

Thomas Bech;
Reindriftsnæringen er den dominerende næringsveien i Kautokeino. Mange av de som sitter i kommunestyret er reindriftsutøvere. Var det noen reindriftsutøvere i kommunestyret som stemte for gruvedrift, mon tro? Når reultatet av avstemningen ble som det ble, regner jeg med at det var Reindriftsnæringen som vant gjennom. Etter hva jeg kan forstå, vil det ikke bli mange (om noen i det hele tatt) nye arbeidsplasser innen Reindriftsnæringen. En del nye arbeidsplasser kan det selvsagt bli innen andre næringer enn gruvedrift og reindrift, men jeg tviler på om mulighetene er store. Derfor synes jeg at avstemningsresultatet viser lite samfunnsansvar, og det samme vitner Reindriftsnæringens holdninger om. Det virker som man er fornøyd med at ungdommen må reise ut for å få seg arbeid.

Jeg er fullt klar over at Reindriftsnæringen ikke har en formell vetorett.

Nå er man redd for at Staten kommer til å overprøve vedtaket i Kautokeino kommunestyre. Det regner jeg med kommer til å skje. Etter den diskusjonen man hadde for litt siden i Stortinget om reintall og overbeiting i Finnmark, viser at sentrale myndigheter ikke lenger er så velvillig innstilt overfor tamreindriften i Finnmark.

Nå var det faktisk ikke sånn at det bare var reindriftsutøvere som stemte mot konsekvensutredning. Flere av motstanderne er faktisk fastboende, blant annet Anton Dal, Ellen Inga Hætta, Marit Inger Bongo m.fl.. I tillegg vet jeg at iallefall en reineier stemte for (Mikkel Isak Eira).

I tillegg er det vel slik at også reineiere har lov til å forsvare sine interesser i et demokrati. Det må man akseptere, selv om man er uenig i selve beslutningen. Du kan forresten snu på saken: at reindrifta får gehør for sine synspunkter i en av de få kommunene som forstår reindriftas behov, forteller kanskje at næringen har møtt en tålegrense hva gjelder arealpress. Kanskje er det nettopp samfunnsansvar kommunen har tatt (avhengig av hvilket ståsted du tar)?

Forøvrig: beklager at jeg hiver meg inn i en politisk diskusjon… Kommer ikke med flere replikker :)

Gruvedrift
Mineralnæringen er skuffet over vedtaket i Kautokeino kommunestyre.

Barlindhaug mener at gruvedrift bør etableres på kysten av Finnmark heller enn i innlandet. Jeg ser to problemer med forslaget: 1. Gruvedrift kan bare drives der det er drivbare mineralforekomster. 2. Erfaringene fra Repparfjord viser at det heller ikke er problemfritt å få starte gruvedrift ved kysten.

Ole B Lile: Hva mener du om den ufine tonen på tråden “Den evige debatten” ?

Thomas Bech;
Jeg håper det ikke er meg du sikter til :)
Når det gjelder debattene under Samisk historie mener jeg at jeg kommentert en del sånt flere ganger tisdligere. Tenkte du på noe spesielt som har gått i det siste?
Tilføyelse: Unnskyld! Jeg leste litt fort. “Den evige debatten” har jeg skrudd av for en god stund siden. Den ble for drøy å følge.

Bare en kort kommentar til denne gruvedriftssaken i Kautokeino:

Jeg leste med interesse dagens Ávvir på nett. Der sier kommunestyrerepresentant Mikkel Isak Eira (Farmen-Mikkel) at han ville “ha ønsket å se konsekvensene”. Og det var jo nettopp det det dreide seg om. Man skulle ikke si ja eller nei til gruvedrift i Bieddjovággi. Man skulle kun ta stilling til om man ønsket å få gjennomlyst hvilke konsekvenser, positive som negative, gjenoppstarting av virksomheten der ville få.

Uten å kjenne lokalpolitikken i Kautokeino, mistenker jeg ordføreren for å ha vist slett politisk håndverk i forkant av kommunestyremøtet. Et 14-15-resultat er det verst tenkelige man kunne få. For i kraft av sin størrelse vil mindretallet med rette kunne si at de ikke representerer noen tapergruppe. De vil da heller ikke føle lojalitet til vedtaket, og kan velge å motarbeide det etter eget forgodtbefinnende på andre arenaer.

Jeg vet litt om slikt etter 5 år som fylkesleder i Hedmark FrP. Hver gang jeg så at det trengte seg på følsomme politiske problemstillinger som delte folk i steile fraksjoner, søkte jeg i forkant å utforme kompromissforslag som alle – eller i hvert fall de fleste – ville kunne stille seg bak. Når sakene da kom til votering, ble de som regel enstemmig vedtatt, og vi slapp dannelser av mindretallsfraksjoner som bare ville skape uendelige mengder med trøbbel på lengre sikt.

Etter min mening burde ordføreren i Kautokeino på forhånd ha sondert tilstrekkelig blant partiene/representantene til at han forstod hva avstemningsresultatet ville bli. Og etter å ha skjønt dette, burde han ha trukket saken fra behandling, alternativt fremmet forslag om utsettelse straks den kom opp.

Men som presisert, kjenner jeg jo ikke noe til kommunepolitikken i Kautokeino. Så det kan selvsagt hende at man allerede før har gjort denne “hjemmeleksa” forgjeves, og at det nå ikke var noen vei utenom å fatte et endelig vedtak, – koste hva det koste ville. Men et 15-14-resultat i en såpass viktig sak er uansett ikke positivt.

Staten kommer ikke til å overprøve 10/9-vedtaket i Kautokeino kommunestyret om nei til gruvedrift.

Unnskyld! Jeg skrev at vedtaket ble 14-15. Men så stort er tross alt ikke Kautokeino kommunestyre. Det korrekte er altså 10-9. Beklager!

NRK skrev først 11-10, men hadde rettet det til 10-9 sist jeg så etter.

Gruvedrift, ikke en samisk næring?
Jeg kikket innom Sametinget sine websider og kom over en liste med næringer . Der sto ikke gruvedrift. Derimot sto det: "Sametinget arbeider for:
– et sterkt og allsidig næringsliv
– et næringsliv som bygger på og tar hensyn til samisk kultur, natur og miljø
– et næringsliv som danner grunnlag for livskraftige lokalsamfunn der mennesker ønsker å bo

I Norge har vi lange tradisjoner for gruvedrift, også i samiske områder . Jeg kan nevne Sulitjelma, Ballangen, Senja, Birtavarre, Kåfjord, Porsa, Bidjovagge, Repparfjord og Bjørnevatn. Der er også gruvedrift på ikke-metalliske forekomster, som Skaland grafitt og Tana kvartsitt. Det har vært uttak av skifer og naturstein flere steder, og slik drift forgår fremdeles.

Historisk var det samer som som jobbet både ved Kåfjord kobberverk og ved nikkelverket på Senja. Mange av disse emigrerte til Michigan der man trengte erfarne gruvearbeidere for å ta ut kobbermalm på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet.

Ole.

Det du skriver om lange tradisjoner med gruvedrift i samiske områder er jo helt riktig. Derfor er jeg også betenkt over vedtaket i Kautokeino kommunestyre. For når en folkevalgt forsamling sier nei til å motta kunnskap om hvilke positive og negative konsekvenser oppstart av ny virksomhet vil få, så begår man også integritetsmessig selvmord. Man sier rett ut at man ikke vil være i stand til å forvalte kunnskapen som måtte komme. I så fall har man vel i realiteten også avskaffet sin egen eksistensberettigelse som beslutningsorgan, – mener nå jeg.

Men det blir feil å gjøre dette til en “samesak”. For samme beslutningsvegring finer vi overalt i Norge, ikke bare blant samer. Vi har jo nylig sett det i forhold til konsekvensutredning av oljevirksomhet utenfor Lofoten og Vesterålen. Og vi ser det nærmest daglig i Sør-Norge, der ønsker om å utrede vindmølleparker kveles allerede på politisk fosterstadie.

Så det at kommunestyret i Kautokeino sa nei til konsekvensutredning av ny gruvedrift i Biedjovággi, er ikke uttrykk for en særsamisk motstand mot utvikling. Vedtaket er et ektefødt barn av NORSK mentalitet! Og denne defensive mentaliteten preger sinnene til kommunepolitikerne i Kautokeino på samme måte som hos folkevalgte i alle andre norske myndighetsorganer. Problemet er landsomfattende. Det har ikke noe spesielt med samer å gjøre.

I boka Nordlands kulturelle mangfold av Bjørg Evjen og Lars Ivar Hansen er samers deltakelse i gruvedrift bredt omtalt. Da gruveindustrien startet i Sulitjelma, deltok den sjøsamiske gruppen på på lik linje med den ikke-samiske befolkningen. Gruppen reindriftssamer deltok ikke i de industribedriftene som ble undersøkt. I Tysfjord hadde ungdom et nærmere forhod til svenske industribedrifter og jobbet i Porjus og Kiruna. På samme måte som i Sulitjelma deltok sjøsamene også i Bjørkåsen og Melkedalen gruver i Ballangen. Der heter det også at “det var samene som skulle bli de første geologer”. Samer deltok også i sementfabrikken på Kjøpsnes og i anleggsarbeid.
Som bosatte i industrisamfunn mistet samene snart sin samiske identitet. Språket forsvant, men generasjonene etter var fullt klar over sin samiske opprinnelse. Samene deltok i fagforeningsarbeid. Dette gjorde at de på en måte “ble fristilt sin etnisistet” innen arbeiderbevegelsen. Dessuten var det vanlig med ekteskap på tvers av etnisitet i industrisamfunnene.

Sett på denne bakgrunn er det påfallende at ikke Sametinget nevner gruvedrift som en næring der samer kan delta. Man kan kanskje ikke starte sin egen gruvedrift, men som ansatt i et gruvefirma kan jo samisk ungdom finne et levebrød. Men jeg kan ikke la være å tenke at det kanskje sees som mer høyverdig å være ansatt som dreng i tamreindrift enn i et industriselskap.

Jan-Erik;
Til nå har jeg vært positivt innstilt til Sametinget – og for så vidt – også til Finnmarkseiendommen. For å begrunne den voksende skepsis til Finnmarkseiendommen først, er det fordi Kommisjonen hittil har nektet å anerkjenne Bygdeallmenninger som “private” deler av Finnmarksallmenningen. I virkeligheten har jo den del av Statens umatrikulerte grunn som innbyggerne i bygder har brukt, vært bygdeallmenninger – slik jeg kjenner både bruken av utmarka og begrepet Bygdeallmenniner. Den første som brukte begrepet Finnmarksallmenningen var tidligere sorenskriver Tønnesen, og han anbefalte lokale bygdeallmenninger med lokal selvbestemmelsesrett. Styret kunne f.eks. utpekes av Kommunen.
Når det gjelder Sametinget er det mulig at det en gang kan bli et organ som taler alle samers sak, men jeg er ikke optimistisk når jeg leser hva de har fore “på tinget”. Det er to ord som dukker opp når jeg leser om saker som Sametinget uttaler seg om, “anti modernisering” og “bakstrebersk”. Beklager at jeg må uttale meg så sterkt.

Jan-Erik; Hva betyr Biedjovággi?
Når man skriver u på samisk, skal det vel uttales o. Tilsvarende, når man skriver o skal det vel uttales å. Hvordan skal man skrive “Bidjovagge” på samisk?
Fra Norgeskart.no: Bidjovagge Gruber. Biedjovággi (uttales Biedjåvæggi?)
Fra “Nordlands kulturelle mangfold”: Biedjuvaggi – med u og uten tøddel over a’en. (Uttales Biedjovaggi?)

Ole.

Jeg tror alle samisktalende rent umiddelbart vil forstå stedsnavnet Biedjovággi som “Hidalen”, – altså dalsøkket der det fins eller fantes et hi. Når jeg slår det opp i ordboka mi, ser jeg at det skal skrives med u og ikke med o. I så fall burde det hete Biedjuvággi. Men jeg konstaterer at både Ávvir og andre autoritative kilder skriver Biedjovággi. Så da vet jeg ikke riktig…

PS.

Jeg har nettopp postet spørsmålsstillingen om skrivemåten Biedjovággi/Biedjuvággi på FB-sonen Ártegis Ságat. Dette er antakelig verdens mest kompetente internettforum når det kommer til samisk språk. I den grad noen vet beskjed, så er det miljøet der. Kommer det relevante svar tilbake, skal jeg viderebringe dem hit på sonen. :-)

Ja!! Og så tok det altså ikke mer enn to minutter før professor Pekka Sammallahti svarte på spørmålet mitt! Han skriver:

“Goallossániin láve vuosttaš oassi oatnut, omd. goahti > goahtesadji, biellu > bielloheargi.”

Forklart på norsk: "I sammensatte ord svekkes/forkortes gjerne sluttvokalen i den første delen. Som for eksempel i “goahti/gamme”, der det blir til “goahtesadji/gammeplass”, og i “biellu/bjelle”, som endrer vokal (fra u til o) i “bielloheargi/kjørerein”."

Konklusjon: Biedjovággi er altså kun den uttalemessige varianten av Biedjuvággi, – som uansett betyr “Hidalen”.

Flott! Samenes historie er Norges historie.

Gruvedrift og Repparfjorden
Siden jeg tidligere har skrevet om gruvedrift i innlegg i denne spalten, legger jeg ut en lenke til en video som jeg synes var godt laget og som fortjener oppmerksomhet. Videoen forteller om motstanden mot å slippe avgang ut i Repperfjorden med argumenter hentet fra laksefiske og saltvannsfiske. Reindrift er også nevnt, men har ikke så stor plass som den vanligvis får. Videoen er et partsinnlegg, og jeg går ikke god for alt som sies, men den illustrerer godt de dilemmaer man står overfor når man skal ta stilling til for eller mot gruvedrift. Videoen er laget av Einasson Foto, Tromsø i samarbeid med Nord-Norsk Filmsenter og sportsfiskemagasinet Vak.

Jeg leste nylig at det var funnet enda mere kobber og at det kunne bli drift i 100 år, men da lurer jeg på om det virkelig er meningen at man skal dumpe dette på grunt vann rett ved Fægfjord 100 år fram i tid ? Det sier seg selv at man da tilslutt kan gå tørrskodd over til Klubben hvis det gjennomføres. Vel i såfall om det ikke bare er propaganda fra selskapet Nussir og at de faktisk har funnet de store forekomstene så er det hvertfall ingen unnskyldning (med tanke på økonomi) til at det kan vurderes andre løsninger enn sjødumping.

Jeg synes at Norge på mange måter minner om den visa “I bakvendt land der alt går ann” , I Alaska derimot ble nylig et prosjekt stoppet US moves against Alaska gold and copper mine to protect salmon fishery