 Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren. Her publiseres nye og gamle nyheter om samisk historie og forhistorie Blikk inn i samenes historie i NRK serien "Norske røter" I NRK TV-serien “Norske røter” del 3 kommer språkforskerne og genetikerne inn på samenes historie. Her leder en norsk språkforsker Inge Særheim programlederen til en finsk/samisk språkforsker Ante Aikio i jakten på rester av steinalderspråket i Skandinavia.
Gjengivelse av samtaler i programmet: Programleder: Men om det indo-europeiske språket kom hit i bronsealderen så må man ha snakket et enda eldre språk før det. Og jeg lurer på det om vi i dag kan finne spor etter det opphavelige steinalderspråket? […] Ante Aikio: Sel på samisk er “njourju”. Det er et av ordene i det samiske språket som trolig kom fra språk som ble snakket i Sameland før samisk. Det er også ett ord for “hvit rein” på samisk. “Gabba”, Det har også et ukjent opphav men kom trolig fra språk som kom før samisk i Sameland. I hele det samiske området er det flere tusen stedsnavn som ikke kan forklares ut fra det samiske språket. Heller ikke andre språk. Det er mulig at mange av disse ordene oppstod i språk som har forsvunnet men som ble snakket i Sameland før det samiske språket oppstod. Programleder Tror du det var folk østfra som bringet språket til dette området? Ante Aiko: Språk ville ikke blitt spredt om det ikke var folk som spredte de. Men genetiske funn tyder helt klart på at det samiske folket i høy grad er etterkommere av den opphavelige befolkningen i Sameland. Programleder: Ante Aikio mener altså at steinalderbefolkningen i Finnmark utviklet seg til det vi idag kaller samisk. Det samiske språket men vi i andre deler av Norge snakket urnordisk. Urbefolkningen i Finnmark har sannsynligvis aldri snakket urnordisk, urgermansk eller proto-indo-europeisk fordi de levde fjernt fra den norrønne jordbrukskulturen som kom til landet like før overgangen til bronsealderen. Forfedrene til samene fortsatte å snakke et mer opphavelig urspråk altså språk alle folkene ved norskekysten kan ha snakket i steinalderen. Forfedrene til samene fikk i jernalderen større kontakt østover mot de finske og russiske områdene. Det kan ha vært årsaken til at de lærte seg et helt nytt språk. Den finske språkforskeren tror ikke at samene var et nytt folk som flyttet hit jernalderen. Han mener og at genetikken underbygger en sånn påstand. […] NB: Det anbefales å se HELE programmet for å se sammenhengene Kilde Norske røter 3:3 NRK fra ca 28 min ut i sendingen Les også De ukjente språkene i samisk Les andre saker i Samenes Historie her samer, same, samisk, samene, historie, genetikk, gener, språk, lingvistikk, vitenskap, forskning, ante, aikio
Samenes Historie sonen 2 år Det er nå gått to år siden denne sonen ble opprettet. I det siste året har det vært 26 930 besøk, 12 287 absolutt unike besøkende og 55 650 sidevisninger. De største gruppene av besøkende har kommet fra de nordligste fylkene. Det er noe lavere en for året før. Det kan antagelig forklares med at det har vært færre innlegg det siste året.
… De mest besøkte innleggene har vært de med mest kommentarer som Et par ord til de stammeløse om ordene til Henrik Kvandah, og innlegget om Finnmarkens sydgrense i år 1240 om Norges Gamle Lovers beskrivelse av den sørlige grensen for Finnmarken. Den største gruppen av besøkende kommer til sonen direkte altså besøkende som allerede kjenner til sonen. Den nest største gruppen kommer via Google gjennom søkeord relatert til samenes historie og den tredje største gruppen er besøkende som kommer via Origo’s pulssoner hvor de fleste innleggene publiseres. Den fjerde største gruppen er besøkende som kommer via søkemoteren Kvasir. Den femte største gruppen besøkende kommer gjennom Facebook. Det er altså mange Facebook brukere som lenker direkte til innleggene som publiseres her på sonen enten på deres egen profil eller Facebook side. Samenes Historie har også en egen Facebook side. Samenes Histories Facebook side som går tilbake 3 måneder viser noe av demografien til de besøkende. Denne synes å vise at de fleste besøkende på Samenes Histories sider på Facebook er kvinner og at hovedtyngden er kvinner over 25 år med hovedvekt på de mellom 35-44 år. Hos menn synes interessen å være størst mellom 25-34 år. Dette må likevel tolkes med forsiktighet ettersom dette kun viser aktiviteten de siste 3 månedene og det har vært betydelige variasjoner i demografien til de besøkende det siste året. 
Ellers som en kuriositet så er en kvensk aktivistside med tilknytning til Kvenlandsforbundet den eksterne websiden utenom de nevnt ovenfor vært de som har sendt over det størst antall besøkende til denne sonen. Jeg håper alle som søker mer om samenes historie har funnet denne sonen som et nyttig hjelpemiddel til å finne ut mer om samenes historie. Takker også alle seriøse bidragsytere for deres egne innlegg og reflekterte kommentarer Les andre saker i Samenes Historie her
Hellerisningene og samiske trummer Ifølge to B og C kandidatoppgaver i arkeologi ved Universitetet i Umeå av Biret Máret Kallio fra 2009 og 2010 så er det en sammenheng mellom helleristningene i Fennoskandia og den samiske trummen Govadas . Det hevdes å eksistere en sammenheng mellom den levende samiske mytologien, den samiske stjernehimmelen, hellerisningene og bildeverden på den samiske trummen.
Kilde: Báktegovat ja govadasat – Hällbilder och samiska trummor I og II Les også Kysthulemaleriene i Nordland Les andre saker i Samenes Historie her samer, same, samisk, samene, historie, vitenskap, forskning, arkeologi, tromme, Goavddis, hellerisninger
Verdens første samiske roman ble skrevet i Repparfjord for 100 år siden - av en sjøsame. En invitasjon fra Marion Palmer, til Samefolkets dag 6 februar: “Samefolkets dag 6. februar I 2012 er det 100 år siden den første samiske romanen ble utgitt. ”Bæivve-Alggo” (Dagen gryr) handler om oppveksten til sjøsamegutten Abo, og skildrer sjøsamenes liv på den tida. Forfatteren, Anders Larsen – født i Segelvik i Kvænangen i Troms i 1870 – kom som nyutdanna lærer fra Tromsø seminarium, først til Rafsbotn i Alta, og i september 1901 sto det i Finmarksposten: ”Som lærer i Kvalsund sogne er af Skolestyret ansat Lærer Anders Larsen fra Alten, i kredserne Repparfjord, Refsbotten, Næverfjord og Komagnes.” Romanen skreiv han, i ledige stunder, i Repparfjord, mellom lærergjerninga og jobben som redaktør for den første samiske nyhetsavisa ”Sagai Muittalægje” (Nyhetsfortelleren) som kom ut to ganger i uka fra 1904-1911. Larsen bodde på Fjordbotten skole i Repparfjord. Der redigerte han avisa. Der skrev han manus til romanen som han ga ut på eget forlag i 1912. I 1918 flytta han, via Skånland, til sin kones hjemtrakt, i det som da het Trondenes kommune, i Troms, og bodde der til han døde i 1949. For meg var det en stor sensasjon da jeg på 90-tallet oppdaga at “verdens første samiske roman” – faktisk er skrevet i Kvalsund kommune, og en av mine hjertesaker har vært å markere det. 100 år etter at romanen kom ut, er den fortsatt ikke tilgjengelig på norsk, noe jeg håper vil skje i løpet av jubileumsåret. På Samefolkets dag, den 6. februar kl. 12, inviterer jeg til en enkel markering av den samiske pioneren Anders Larsen, og hans roman ”Bæivve-Alggo” – på muren som står igjen etter Fjordbotten skole i Repparfjord – der romanen er skrevet. (Ta av fra RV 94 mot Klubbukt – ca en km.) Hjertelig velkommen! Hilsen Marion Palmer" 
100 år gammel samisk bibel fra Kvalsund sykehjemDen 3 juni var IKAF (Interkommunalt arkiv i Finnmark) på et arkivbesøk Kvalsund kommune og hentet to bibler som er 100år gamle. Disse er nå bevart i IKAFs depot.  Den ene (til venstre på bildet) er utgitt 1901, og er en gave fra Kvalsund Sanitetsforening til Kvalsund aldershjem. Den andre (til høyre på bildet) er utgitt 1910 og er på samisk. 
(ikaf.no)
Samisk i finske stedsnavn i Finland Ifølge professor A. Aikio ved Universitetet i Oulu så har det vært generelt akseptert at den etniske historien i Finland handler om immigrasjon det vil si at en samisktalende befolkning var bosatt i store deler av dagens Finland og at finner og karelere først senere ekspanderte til sine nåværende bosetningsområder og fortengte den samiske befolkningen. Denne tolkningen baserte seg opprinnelig på tolkningen av muntlige finske og samiske tradisjoner som kom frem i Scheffers Lapponia fra 1674. Men senere forskning av historiske kilder har vist at den har vært samiske folkegrupper i Finland spesielt i øst-Finland og Karelen. Fremveksten av faget historisk linguistikk på 1900-tallet ga ytterligere bevis for samisk bosetning over store deler av Finland, men etter språkforskerne Wiklund og Itkonens arbeider har dette emnet nærmest vært på stedet hvil.
… Aikio konkluderer med utgangspunkt i strikte kriterer at han ser det som bevist at samisk i finske stedsnavner er å finne i det meste av innlandet i Finland. Men han presenterer også materiale som tyder på at samisk i finske stedsnavn også er å finne i vestlige Uusimaa i Egentlige Finland. Les også Samisk ble snakket i store deler av Finland ifølge avhandling Kilde: The study of Saami substrate toponyms in Finland Les andre saker i Samenes Historie her samer, same, samisk, samene, historie, lingvistikk, språk, vitenskap, forskning, finland, stedsnavn, toponymer
Den samiske nasjonalsangen - "Sámi soga lávlla" (Sameland for samene) skrevet av en sjøsameDen 13. Samekonferansen i Åre 1986 godkjente Isak Sabas “Sámi soga lávlla” som offisiell Samisk nasjonalsang.  Isak var født i Nesseby 1875 og het egentlig Isak Mikkel Persen. Etternavnet Saba tok han fra sin farfar Sabba Persen. Isaks Sabas far sjøfinn Per Sabbasen var fra Nesseby og småbruker, fisker og “handelsfactor”. Hans mor Berit (Bigga) Henriksdatter var født i Enare i Finland og må ha kommet til Nesseby rundt 1861. Ifølge folketellingen 1875 er både Per Sabbasen og hustruen Berit begge samisktalende bosatt på “Reppen” i Nesseby, med barn Bigga Persdatter, Risten Magga Persdatter, Henrik Persen, Saba Matte Persen, Per Persen og Isak Mikkel Persen og i tillegg to pleiesønner Morten Olsen og Per Nilsen. Andre som nevnes i husstanden er husfarens moder; Kirsten Mathisdatter. Tjenestedreng Anders Andersen Morothe fra Enare i Finland og tjenestepike Kirsten Johansdatter Wigelius fra Polmak. Maria Hansdatter bor også i samme husstand og driver med handarbeide. Teksten ble først publisert i den samiske avisa “Sagai Muittalægje” i 1906. Denne avisen hadde flere skribenter som var sjøfinner og kjempet for den samiske kulturen og språket. Avisa ble også flittig lest av sjøfinner helt nær Hammerfest. (kilder: www.digitalarkivet.no)
Reinsdyret Rudolf til julenissen er også samiskIfølge boka “Redningsmenn og lykkejegere” (2011) av Roy Andersen var reindriftssamene med på å skape myten om julenissen og hans reinsdyr. På oppdrag fra den amerikanske regjeringen på 1890-tallet ble samer og kvener i Finnmark hentet over av den Amerikanske regjeringen til Alaska for å lære den inuittiske urbefolkningen med reindrift etter som det var hungersnød i regionen. Fra Hammerfest gikk det første skipet “Manitoba” hvor det ankom i mai 1894 med de første 6 familiene i New York.På lasset var det med reinsdyr og gjeterhunder, og de reiste deretter videre til Alaska. Eksperimentet ble en suksess og det ble i 1898 hentet flere reindriftssamer. På denne turen, mens de ventet på transport i Seattle ble laven til reinsdyrene kastet på sjøen av havnearbeidere som ikke skjønte dette var dyrefor. Derfor tok samene dyrene til Woodland Park hvor reinene beitet i over 2 uker. Utrolige 10 000 mennesker møtte opp for å se innslaget i bylivet. Roy Andersen forteller i boka at i 1914 – kom norskamerikaneren Gudbrand Lomen fra Valdres til Alaska og kjøpte opp rein fra reineierene til kjøttproduksjon. Han får et reklamebyrå til å lage en kampanje med samer og noen eskimoer som reiser rundt i USA med reinsdyr for juleshow med julenissen som kommer i reinsdyr og slede. Etterhvert hiver både Coca Cola og Disney seg på og det er først da kommersialiseringen av samiske reinsdyr og julenissen blir til. Den dag i dag bor det fremdeles mange med samiske og finske røtter i Seattle regionen. Mange er også medlemmer av den nordamerikanske samiske organisasjonen "Baiki"". 
Kilder: - Redningsmenn og lykkejegere : norske pionerer i Alaska; Roy Andersen; 2011 - Samer, rein og gull i Alaska : emigrasjon av samer fra Finnmark til Alaska; Ørnulv Vorren - Nils Evald Biti: Samer i amerikansk tjeneste; 2008
Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi Hvordan levde den samiske befolkningen langs kysten av Nord-Atlanteren i middelalderen? Hvordan var forholdet mellom den samiske befolkningen og den norske befolkningen langs kysten i nord? Kan det trekkes linjer fra middelalderen til de seinere tiders samiske samfunn, bosetning og tilpasningsformer i området? I denne boka drøfter forfatteren disse spørsmålene i lys av nytt materiale fra Astafjord prestegjeld i den sørlige delen av Troms fylke.
… Undersøkelsen gir videre grunnlag for nye hypoteser når det gjelder bakgrunnen for det bildet en får på 1500- og 1600-tallet: På dette tidspunktet fremstod kystsamer (mearrasamit, ahpesamit) og innlandssamer som to grupper, med kalrt forskjellgie vektlegging når det gjaldt ressurs-utnyttingen, og tilpasningen til landskapsformene. Dermed demonstrerer boka også hvordan samisk bosetning og bruk i disee regionene må studeres i et øst-vest perspektiv, hvor sammenhengen i den samiske bruken av terrenget på begge sider av Kjøleen betones. Boka gir også et langtidsperspektiv til kontinuerlig samisk bruk av regionen, selv om denne bruken har foregått innenfor vekslende økologiske og økonomisiek tilpasningsformer, og selv om den samiske befolkningen er blitt presset inn i ulike “nasjonalitets-betegnelser” gjennom nasjonalstatens seinere grensedragning. (Kilde bokomslag). Lars Ivar Hansen er professor i historie ved UiT. Kilde Samisk fangstsamfunn og norsk høvdingeøkonomi Les andre samer i Samenes Historie her
Finnene kalte seg Semsveinar Samenes egenbetegnelse dukker første gang opp i en skriftlig kilde i den islandske Vatndælasaga som ble nedskrevet på 1300-tallet som viser til hendelser omkring 1000 e.kr. En Gudmund i Romsdal som nytet stor respekt av Kong Hårfagre ble spådd av en Finnekone om at han i fremtidien ville bytte oppholdssted. I et stor gjestebud til ham fra Kongen så deler han denne spådommen med ham. Han for med tillattelse av Kongen lov til å sende bud på Finner nordfra for å sjekke forholdene for egnet bosted på Island. Finnene oppholder seg 3 dager inne på et lukket rum. Da Gudmund kommer inn til dem beskriver de åndereisen til Island og blir godt belønnet.
… Kong Harald Haarfager havde nu naaet fuldkommen Fred og, Tryghed, og var den ypperste af alle gamle Konger i disse nordiste Lande. Han kom nu ihn det Løvte han havde givet sine Venner, og anrettede prægtige Giestebuder for dem og viiste dem megen ære. Fornemmelig indbod han Ingemund, og da denne kom, tog Kongen meget vel imod ham, og sagde: “hvad jeg erfarer om din Levemaade, gier dig i mange Henseender ære, dog mangler dig noget, nemlig en Kone; jeg har derfor udseet dig et Giftermaal, som randt mig i Sinde den gang du vovede dit Liv for mig, det er med Vigdns Thore Jarl den Tauses Dotter, en meget smuk og rig Moe, hende skal jeg skaffe dig til ægte.” Ingemund takkede Kongen,og sagde, at dette Giftermaal stod ham meget godt an. Kongen holdt Giestebudet med megen Overflødighed og Pragt, og derefter drog hver hiem til sit. Ingemund laver sig nu til at holde Bryllup; hertil indfandt sig Kong Harald og mange andre fornemme Folk, og Ingemund tog Wigdis til ægte efter Aftale. – Dette Bryllup blev holdt med megen Prägt, og Kongen sparede hverken paa Gaver eller andre æresbeviisninger. Ingumund sagde til Kongen: "Jeg er nu meget vel fornøiet med min Stilling, og en "stör Hæder er det af modtage Prøver paa Eders Velvillie, men dog kan jeg ikke faae ud af mit Hoved, hvad Finnekonen spaaede mig om mit Opholdssteds Forandring, og nødig vilde jeg at det skulle blive “sandt, at jeg skulle forlade min Odelsjord.” Det anseer jeg dog ikke som umueligt," svarede Kongen, “dersom Skiebnen har besluttet ’”det og Freyr vil der lade sit Billede findes eller sit Tempel opreises." Ingemund tilstod, at han havde lyst til at vide om han ei skulde finde Billedet, naar han kom til at reise sine Høihædespiller, og meente, at det maastee ikke var skeet uden Aarsag; “jeg vil ikke dølge Herre!” lagde han til, “at jeg har besluttet at hænte nogle Finner, som jeg vil sende til Island for at staffe mig Underretning om Egnens og Landets Beskaffenhed, der hvor jeg skal fæste Boepæl.” Kongen sagde, at han kunde giøre det, "jeg formoder desuden at det er bestemt at du skal drage didhen, " og vil det geraade dig til ære, dersom du reiser med min Tilladelse, "thi du vil dog vel ikke liste dig bort, som mange nu haver for “Skik?” “Aldrig skal det skje,”svarede Ingemund, "at jeg skal reise “bort mod Eders Forbud.” Derpaa skildtes Kongen og han ad. Ingemund drog hiem til sine Gaarde. Han sendte Bud efter nogle Finner, og der kom tre Nord fra. Ingemund sagde: "Jeg vil give Eder Smør og Tin, for at drage til Island i mit ærende, og søge “efter mit Billede og give mig Underretning om Landets Beskaffenhed.” “Det er et farligt ærende at reise i,” svarede de, “men paa dit Forlangende ville vi prøve derpaa. Luk os eene inde i et Huus og lad lngen kalde paa os,” og det skeedte. Efter 3 Nætters Forløb kom Ingemund til dem, de reiste sig da op, stønnede og sagde: "En besværlig Reise have dine Sendebud giordt, og meger Møie have vi havt, men nu kunde vi og sige dig saadanne Kiendemærker, at du kan kiende Landet, naar du kommer dertil, efter vor Beskrivelse. Vanskeligt var det os at finde Billedet, og Finnekonens Ord have været kraftige, thi vi have døiet meget ondt derfor. Vi kom i Land paa et Sted hvor Fiorde gik ind fra Nordoøt, og inden for een af dem vare store Vande. "Derpaa kom vi tilen dyb Dal, under et Field i Dalen var en stor Holt, og mellom disse begge en Fordybning tienlig til Beboelse; deri Holten "var Billedet, men da vi vilde tage det foer det hen i en anden Holt, og ligesom vi fulgte efter det forsvandt det bestandig, og blev ligesom "usynligt for vore Øine-, saa vi ikke kunde faae det fat; du kommer der for selv til at hente det. Han sagde, at dette var ogsaa Hans Hensigt, da han mærkede det itte kuude nytte at sætte sig imod Skiebnen; derpaa lønnede han Finnerne rundeligen, og lod dem drage bort. Han sad nu i nogen Tid stille paa sine Gaarde og var en meget rig og giæv Mand. Derpaa begav han sig ti Kongen, sagde ham hvad der var skjedd og hvad han havde besluttet. Kongen sagde, at han havde ventet det, og at det itte var let at undgaae hvad der eengang var bestemt. Ingemund svarede, at det var sandt og at han havde forsøgt alt mueligt. “I hvilket Land du end færdes,” sagde Kongen videre, “vil du blive æret og anseet.” Han gav ham denne gang, som altid tilforn, ved enhver Sammenkomst en Foræring. Derpaa anrettede Ingemund et meget kostbart Giestebud for sine Venner og andre Høvdinger. Under dette begiærede han Taushed, og sagde: "Jeg har besluttet at forandre mit Opholdssted og drage til Island, dog meer fordi jeg mærker det "er Skiebnens Villie, end af nogen Tilbøielighed; det staaer nu enhver "frit for at følge med mig, Heller itte skal det være nogen formeent at “blive tilbage som ønsker det.” Hans Tale havde megen Bifald, og sagde alle, at Hans Bortreise var et stort Tab, men tilstode at ingen var Herre over Skiebnen. Mange anseelige Folk, baade Bonder og eenlig Personer lavede sig og til at følge med ham til Island._ Merk at oversettelsen ikke inkluderer selvbetegnelsen, men i den islandske originalen. Dette kommer inn i denne delen nevnt ovenfor: “svarede de, ‘men paa dit Forlangende ville vi prøve derpaa. Luk os eene inde i et Huus og lad lngen kalde paa os,’” “Þeir svara: “Semsveinum er það forsending að fara en fyrir þína áskorun viljum vér prófa. Nú skal oss byrgja eina saman í húsi og nefni oss engi maður.” Kilde: Vatnsdæla saga, ok Saga af Finnboga hinum rama – København 1811 Les andre saker i Samenes Historie her
Okta jalla buođđu logi viisá “En dum kan stoppe munnen på ti vise”. Dette er et av ordspråkene gjengitt i Jens Otterbech’s bok “Kulturværdier hos Norges finner” fra 1920. Forfatteren var av den oppfatning at samene ikke var kulturløse og mente å se eiendommelige kulturelementer hos dem.
Kilde: Kulturverdier hos Norges Finner – 1920 Les andre saker i Samenes Histori her (Oppdatert)
Finnmarkens sydgrense i år 1240I Norges Gamle Love II fremkommer Finnmarks sydgrense i år 1240 mot Jemtland og Helsingland. Ifølge professor Bergsland i finsk-ugrisk ved UiO (1914-1998) så er dette dokumentet av stor interesse for sørsamenes historie. Denne grensen var i samsvar med Lapplandsgrensen i 1695.
“Þetta landamære er mellim Jæmtalandz ok Finmarkar ok Hælsingalandz: vestr or Lenglings lidum ok sua no®dr till Straums. Eigu þa Jæmtar nordr a Finmork fra Straumi XIX rastir at veida dyr ok ikorna, ok gengr sua austr landamæret mote Angrmannalande, tækr til þar sem heitir Veimosior; þædan i Hulsio ok i Kiodsio; þædan ok i Rauda sio; þædan i Hættings sio …” Dette er grensen mellom Jemtland, Finnmark og Helsingland: i vest fra nåv. Sørli og så nord-øst til nåv. Strömsund. Her så jemter nordover i Finnmark 19 “raster” fra Strøm rett til å veide “dyr” og ekorn, og går så i øst grensen mot Ångermanland. Den tar til der det heter Veimosior. Derfra til Hulsio og til Kiodsio. DerfratilRaudasio. Derfra til Hætings-sio … (Oversettelse: Bergsland). samer, same, samisk, samene, historie, språk, sørsamer, sørsamisk, jemtland, finnmark, helsingland, ångermanland
Annonse | |||||||||||
Nyeste kommentarer