Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for mai, 2011

Samiske navn på fisk - hva forteller de?

Ifølge en mindre artikkel i forskning.no av Steinar Nilsen, forsker, Senter for Samiske studier ved UiT redegjør han for hva den språklige arven kan fortelle om samisk sjøfiskes tradisjonelle betydning. Et forskningsprosjekt skal nå se nærmere på språklig kunnskap og tradisjonell økologisk kunnskap i fjordene.

Her kommer det bl.a frem at samisk både har låneord som går tilbake til urnordisk tid og fra de ukjente ureuropeiske språkene fra de samiske områdene som ble endel av de vi dag kjenner som samisk. Dette speiler naturlig det faktum at samene har en tradisjonell kjennskap til kystmiljø ifølge forfatteren.

“I samisk ser vi at mange ord er lånt fra nordisk. Formen på disse ordene kan gi pekepinn om alder. Lånordene dorski ‘torsk’, sáidi ‘sei’ og rávdu ‘røye’ er i hvert fall fra urnordisk tid, altså for rundt 1500 år siden. Ordene stáinnir ‘steinbit’, sallit/sildi ‘sild’ og finddar/sánddat ‘flyndre’ er og lånt fra nordiske språk. Ordene diksu ‘hyse’ og bálddis ‘kveite’ kan og være lån. Her er tatt med bare nordsamiske ord, men noen av ordene har tilsvarende former i andre samiske språk.”

“Legg merke til at de fiskenavnene som er lånt fra nordisk, er på fiskearter som har stor økonomisk betydning. Samenes forfedre må ha vært godt kjent med disse fiskene før de lånte betegnelser fra nordisk. Mange ord forsvinner når de erstattes av lånord. Det fins imidlertid samiske fiskenavn som ikke er lånt fra nordisk, for eksempel: áhkalakkis ‘håkjerring’, guorpmat ‘skrubbe’, šuorja ‘brugde’, šákkoš [stákkoš] ‘tangsprell’, šákša ‘lodde’ eller ‘sil’, dápmot ‘ørret’, soavvil ‘harr’, čuovža ‘sik’, njáhká ‘lake’og vuoskku ‘abbor’. Disse ordene kan være gamle. Mange av disse samiske ordene har ikke paralleller i andre kjente språk. Ordene hører på en måte til samenes historiske område. Det har vist seg at en betydelig del av ordforrådet i samisk ikke har paralleller i de finsk-ugriske slektsspråkene. Et slikt forhold kan forstås hvis man tenker seg at mange av ordene kan komme fra et utdødd språk som kan ha vært snakket av samenes forfedre. Det er forklart bl.a. i Ante Aikios forskning.”

Kilde: Samiske navn på fisk – hva forteller de?

Les også De ukjente språkene i samisk
Les også Urnordisk kom senere
Les også Samene – den først kjente etniske gruppe i Finnmark

Les andre saker i Samenes Historie her

Med Samene til fjells (1944)

Filmen beskriver noen familiers tradisjonelle vandring med rein fra skogslandet ved Jokkmokk gjennom Sarek opp til Badjelánnda i begynnelse av 1940-tallet. Familiene tilhører Sirges sameby og vi ser mest av familien Mattias Kuoljok. Ferden begynner med store flyttbåter over Sijddojávrre (Sitojaure) og siden går raiden vidare opp mot Badjelánnda ved norske grensen med reinskilling i Skuollávallda. I august går man tilbake ned mot skogslandet og stopper på leirplassen i Nienndo ved Liehtjitjávrre.

Kilde Filmarkivet: Lapparna til fjells

Les andre saker i Samenes Historie her

Samiske bjørnegraver i Nord-Norge

Bjørnen har stått i en særstilling blant dyrene i det sirkumpolare området. Bjømekult er kjent hos de fleste folkegruppene i de nordlige deler av Europa. Asia og Amerika. Forskere har registrert bjørneritualer i forskjellige varianter, men tross store geografiske avstander finnes det også flere likhetstrekk mellom dem. Studier av bjørnekulten viser at det dreier seg om vidt forgrenede og kompliserte ritualer. Bjørnekulten er kjent i Europa (samer og finner), i nord og nordøstlige Asia (voguler, ostjaker, jenisejer, jakuter, jukagirer, tjuktjer, korjaker, tunguser, kamtschadaler. giljaker og aino), og i Nord Amerika (de nordlige algonkinerne. kwakiutl. tlinkit. nutka og plateauindianerne i vest). Det finnes også bjørnekult hos maidu i California. Derimot finnes den ikke hos eskimoene eller samojeder.

De eldste bjørnegravene går tilbake til begynnelsen av samisk jernalder. Det største konsentrasjonen av bjørnegraver er funnet på øya Spittá/Spildra i Návuona /Kvænangen:

Pa øya Spildra i Kvænangen kommune har man funnet den til nå største konsentrasjonen av bjørnegraver. I alt seks stykker er registrert på øya [Top.ark. Rapport: A.Schanche 1994]. Det er usikkert om menneskene har fell bjømen på fastlandet eller på selve øya. Ut fra det man vet om bjørnens svømmegenskaper ville det ikke være utenkelig at bjømen kunne ha hatt tilhold på Spildra i perioder og blitt felt der ute. Bjørnebeinene ligger fortsatt ute i landskapet, men er i stor grad omrotet gjennom tid. Fire av bjørnegraveneligger i Skagevågen som ligger på vestsiden av øya. Terrenget her er sterkt kupert, med bratte bergrygger ned mot sjøen og trange små kløfter mellom dem. Gravene ligger i et bratt og knauset, lyngbevokst terreng ned mot en trang liten vik med nillesteinstrand mellom to bergdrag.

Rester av den samiske bjørnekulten er blitt nedskrevet i joiketekster:

De buoliai vuoluok guohtssá divras muouájnes.
val ij galle vealjja adijuoh beabbmuonis.

Vuoluok biirri. gu dan badavt jarggåla,
de dat vuujdna gu vuoras dattja bahta.

Ádda san dalvie jarbba tjada
ja njálggie le ájve nahkáratjah.

Gáktsiet albmast san ij balatjah.
vala guoktiest vieljast satna ballaja.

Vuoluok, vuoluok, biirritj, datna leh
ak(ta) stuorra gangatj miehtsien.

Duv muodda gijgga ajve hearvvasit
jah dan leh hirvvihtum ajve tjabbdasit.

Gallie-suorbmasav dan akta balien guuddi aj
ja nahkatjav dan bardnaj arbbien viddih aj.

Viesuoh buurist dalle miihtsij ganågis.
val ielie buddiht muv ieluov. tjabbamus!

Gu man duv buoltajn heahhkat: ajtsatjav.
de man duv hearvva vuolieuv juoigatjav.

(1886, Enare)

Kilde Bjørnegraver i Nord-Norge : spor etter den samiske bjørnekulten

Les andre saker i Samenes Historie her

Samekvinnen Snøfrid Svåsedatter

En vinter var kong Harald og tok veitsler på Opplanda, da lot han gjøre julegjedtebud for seg på Tofte. Julaften kom Svåse på døra mens kongen satt til bords, og sendte bud inn til kongen at han skulle komme ut til ham. Kongen ble sint for denne budsendingen, og samme mann som hadde båret budet inn, bar kongens vrede ut. Men Svåse bad ham likevel gå inn en gang til i samme ærend, og si at han var den finnen som kongen hadde gitt lov til å sette gammen sin på den andre siden av bakken der. Kongen gikk ut, og det ble til at han lovte å bli med finnen hjem; og så gikk han over bakken, enda noen av hans menn rådde til og andre ifra.

Da han kom dit, stod Snøfrid opp, datter til Svåse, den fagreste kvinne en kunne se; hun bød kongen en bolle full av mjød, han tok det alt sammen og handa hennes med, og straks var det som het ild kom i kroppen på ham, og han ville ligge med henne med en gang, samme natta. Men Svåse sa at det skulle det ikke bli noe av med hans gode vilje, uten kongen festet henne og giftet seg med henne på lovlig måte. Kongen festet Snøfrid og giftet seg med henne, og elsket henne så bort i ørske at han gikk ifra all ting, riket og alt det han burde se etter der. De fikk fire sønner, den ene var Sigurd Rise, så Halvdan Hålegg, Gudrød Ljome og Ragnvald Rettilbeine. Så døde Snøfrid. Men hun skiftet ikke på noen måte farge, hun var like rød som da hun levde. Kongen satt alltid over henne, og trodde hun skulle komme til å livne opp igjen. Slik gikk det tre år; han sørget over at hun var død, og alle folk i landet sørget over at han var gal. For å lege denne galskapen kom Torleiv Spake dit som lege, han var så klok at han leget galskapen med å snakke kongen etter munnen først, på denne måten: “Det er ikke så underlig, konge, at du minnes så vakker ei kvinne og så ættstor som hun var, og holder henne i ære på puter og skarlagen, slik hun bad deg om, men du ærer både henne og deg sjøl mindre enn det sømmer seg med dette at hun ligger så altfor lenge i de samme klærne, det var mye riktigere at hun ble flyttet, og klærne skiftet under henne.” Men straks de flyttet henne ut av senga, slo stank og vondlukt og alle slags fæle dunster opp fra kroppen; da fikk de gjort opp bål i en fart, og hun ble brent, men først ble hele kroppen blå, og ormer og øgler, frosker og padder veltet ut av den, alskens ekkelt kryp. Slik sank hun i aske, men kongen steig fra dårskap til vett og forstand, og styrte siden riket og ble sterk som før, hadde glede av sine menn og de av ham og riket av begge.

Kilde: NRK: Hør om Snøfrid i Norrøn mytologi.
Kilde: Harald Hårfagres Saga
Kilde: Forelsket samekvinne på frimerke

Les også Samer på Dovrefjell i vikingtiden
Les også Samer i Østerdalen
Les også Samisk bosetning funnet i Valdres
Les også Bodde det samer i Hallingdal?

Les andre saker i Samenes Historie her

Ranens Beskrivelse

Klikk på bildet for større versjon

Iver Ancher Heltzen (født 4. mars 1784, død 30. juni 1842) var en tidlig vitenskapelig sosiolog og forkjemper for opplysningstiden under sitt virke som prest på Hemnes i Rana, Nordland. Hans livsverk var det store opplysningsverket Ranens Beskrivelse som først ble utgitt av Rana museums- og historielag 147 år etter hans død etter at han selv hadde gjort den ferdig i 1834. Topografi, geologi, bergverk, planter og dyreriket behandles først i boken.

I andre del tar Heltzen for seg samene, eiendomsforhold, byggeskikker, drakter, “huuslige tilstander”, næringsliv og fiske. Boka er godt illustrert av Heltzens egne håndtegninger i farger.

Forlaget Lofotboka er utolgt for boka (utkom i 1980), men den kan skaffes hos Rana Museum.

Boka kan også skaffes gjennom fjernlånet:

Ranens Beskrivelse 1834 / I. A. Heltzen
Ranens Beskrivelse 1834 / I. A. Heltzen

Les andre saker i Samenes Historie her

Et par ord til de stammeløse

Synes ikke en selv at det er forgalt at miste sine foreldre, eller besteforeldre, eller oldeforeldre og noget længere ut i rækken ut i rækken tip- eller tip-tipoldeforeldre; ti længer kommer en ikke, før man støter på finner eller i alle tilfælder taper slegten på fars eller mors side. En kan ikke søke sin stamme der den ikke findes. En kan ikke bli en anden nation end man er født. Der findes ingen naturlov som omdanner en mongol til en german eller omdanner en indianer til en europeer.

Den dag kommer, at nutidens foreldreløse barns barn vil få tak i sine forfedre. Er du ikke enig med mig, at det kommer ikke ann på nationen, men evner og anlegg. Det kommer ikke ann på folkegrupper. Hele verden respekterer den, som noget uanset en saadan smaating som folkegruppe. Kundskaperne vokser og dermed vokser utjevning av klasse og nationsforskjel.

Den dag kommer at dine etterkommere, den rotløse eller stammeløse gren, vil søke etter roten og stammen og tro bare ikke, de kommer til at sige: vore fædre var kloke hoder, som forsøkte at rive sig løs fra stammen og vilde pode sig i en anden stamme som dog var ikke bedre, og ikke lykkes anta en andens natur, selv om farven er ens. Æres den som æres bør. De forfedreløses forfedre går igjen i navn og onthropologi. De ligger i gravene ukjente av sine ættlinger. De må føle sig sår over sine barn og barnebarns barn, som går og peker ut andres graver som sine forfedres.

Men jeg vil sige til deg, du av barn av forlatte far og mor, bær over med vor tids dumhet. Du kan være trygg den dagen kommer, at de søker dig op. De vil ha rede på roten og stammen og grenene. De vil i fremtiden ikke skamme sig ved dig. Det gjelder bare at de nu når et høiere kulturtrin.

Henrik Kvandahl, Báhccavuotna/Ballangen, Troms, 1925

Les andre saker i Samenes Historie her

Samiske båter og båtbygging

Seminarrapport fra båtseminarene i Gratangen 2007 og Varangerbotn 2008

Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid
Les også Samene primært en marin kystkultur i 1597
Les også Nordlandsbåten er også samisk
Les også Sjøsamene på 1500-tallet: Bor straks nordenfor Nummedal.
Les også Oppe mjellom bjærgene i Norge og temmelig mange steder ved kysten bor det finner
Les også Sigurd Slembe på Hinnøya
Les også Om sjøsamen Ommund Hvalvaagen fra Løddingen

Les andre saker i Samenes Historie her

Var sjøfinnene i Lyngsfjorden egentlig kvener?

Det sirkulerer fra tid til annen påstander på nettet og i avisinnlegg om at de skriftlige kildenes sjøfinner ikke var sjøsamer men egentlig var kvener. Det er ingen støtte for dette generelt i forskningslitteratur som berører samenes historie. Jeg skal likevel her ta en liten gjennomgang av de historiske kildene som berører Lyngen.

SKATTEMANNTALL:

La oss først gå til noen av de tidligste kildene som er tilgjengelig er skattemantall hvor hvor bostedsområde er oppgitt.

Svensk sjøfinnemantall fra 1591:

Arreby/Orreby – 9
Ulløy – 14
Kåfjord – 15

Totalt 38

Svensk sjølappemantall fra 1597:

Arreby/Orreby – 20
Ulløy – 15

Totalt 35

Dansk-norsk sjøfinnemantall fra 1601:

Lyngen – 50

KOMMENTAR:

Her kommer det fram at det som på dansk-norsk side kaltes sjøfinner var identiske med de som ble kalt sjølapper på svensk side. I de svenske skattemanntallet for 1597 så sies det eksplisitt at “lappene” ble kalt “finner” i Norge “fordriffuidt våre Lapper som the norske kaller finner”. I det svenske skattemanntallet for 1591 så bruker svenskene også det dansk-norske navnet på sjøsamene akkurat som noen norske kilder bruker utgruppenavnet “lapp” på svenske samer. Avviket mellom de svenske og norske manntallet kan komme av ulik geografisk oppdeling, befolkningsvekst eller at svenskene ikke skattla samer lenger ute ved kysten. De forholdsvis like tallene mellom 1591 og 1597 kan støtte sistnevnte forklaring.

BERETNINGER:

Anders Sommer’s beretning fra Lyngen omkring 1700:

Hele Lyngen allmue består av 130 familier. Av disse er 16 familier norske, resten er samer og et fåtall er kvener.

Schnitlers eksaminasjonsprotokoller fra 1743-1745:

Dette er noen av de første skriftlige kildene fra norsk side hvor mer konkrekte definisjoner av utgruppenavnene foreligger. Her skriver Schnitler:

“Av finnerne, ere nu adskillig slag, som dog ikke differerer i tungemål, drakt og skikker, men alene i næringsmåten. Således " så følger tre avsnitt om sjøfinner, private norske fjellfinner, fellesfjellfinner og til slutt et avsnitt om kvener hvor det ble oppgitt at “Som i Sprog og Sæder holde sig meget til de Norske Søe-Finner, saa kan de følge-ligen til disse regnes” ( Schnitler Bind II )

“De Folk, som nu omstunder boe her vid Malangens Fiord yderst ad Søe-Kanten, ere Norske Bønder, som i Leve-Maade, Nærings Brug, Sprog og Klædedrakt andre Normænd ere like; Inde i Fiorden tilholde de saa kallede Bue- eller Søe-Finner, hvilke bruge Gaarder og smaa Jord-Pladser samt Søe-Fiskerie, som andre Normænd: Men fra disse ere adskilte i Klæder, Sprog, og Sæder, giftende sig ikke gerne uden for deres ætt: Hvorj de nærmest komme øvereens med Field-Lappene; Dog u-lige disse i LeveMaaden, idet Søe-Finnene blive på eet Sted, nærende sig af deres Gaarder og Søe-Brug; derimot Field-Lappene med deres Reen vanke omkring, og fløtte fra et Sted til et andet” (Schnitler Bind II 408).

I eksaminasjonene i Lyngen så ble det fremlagt følgende manntallsliste fra Finneskolemesteren Nidaros:

I Lyngen huor ieg er Misions Skolemester er 42 Busidendes finner som Haver jor og 6 Bøygde lapper som stadig holder til i Norge og sider paa Søfinnernes Iorre og 5 afde Indføde søfinner som ikke haver Ior 31 af de Suinske østlaper som alle Rede erre aaver farne kiølen og ikke komer til Misions forsamling og ieg kand og ikke komme til dem.

I de forhørene ved Djupvik kom det videre fram at det var kvener blant sjøfinnene.

Af de i LøngensFiord ere kun 3 gamle Normænds Bønder- Gaarder, de øvrige 42 Skatte-Jorder ere af Qvæner-Bønder,som fra Torne Lapmarkere overkommne, og Boe- eller Søe-Finner, oprøddede og beboes

KOMMENTAR:

Det at kvenene i manntallslisten for Lyngsfjorden ble lagt sammen med sjøfinnene har blitt tolket som om at sjøfinner egentlig var kvener, men dette har lite for seg for i manntallet fra Kåfjord så ble kvenene lagt sammen med bygdelappene.

Det har også blitt fremsatt påstander om at fordi Schnitler skrev at kvenene i språk og sæder holdt seg meget til sjøfinnene at de derfor må ha vært kvener. Men dette er ikke i overenstemmelse med hva Schnitler selv skrev at sjøfinnene og fjellfinnene ikke skilte seg ut i tungemål, drakt og skikker men kun i næringsveien. Det var nok derfor slik at kvenene tilpasset seg sjøsamenes språk og skikker fordi de bosatte seg hovedsaklig i sjøsamiske områder. Endel kvener kan også ha vært samisk språklige eller helt eller delvis av samisk avstamning fra svensk og finsk Lappland.

Det kommer også frem i protokollene et omfattende stedsnavnsmateriale på samisk. Lyngen er intet unntak hvor selv kvenene viste til det samiske navneverket i området.

Andre kilder fra 1500-tallet og fram til nyere tid tilknytter sjøfinnene eksplisitt til sjøsamene.

Innlegget vil bli oppdatert.

Kilde: Sjøfinnemantallet 1601
Kilde: Berättelse om Lule och Torne Lappmarker och de dithörende Lappbyarnes olika skattskyldighet til Sverige, Norge eller Ryssland 1597 i Nya Handlingar rørande Skandinaviens Historia

Les også Manndalen ikke så kvensk likevel?
Les også Sjøsamene på 1500-tallet: Bor straks nordenfor Nummedal.
Les også Samene primært en marin kystkultur i 1597
Les også Var kvenene opprinnelig helsinger?

Les andre saker i Samenes Historie her

Samenes hellige steder

Isaac Olsen (1680–1730) virket som misjonær og lærer i Finnmark. I den forbindelse var det viktig å nedtegne samenes religion og kultur som resulterte i bl.a en liste over finnenes (samenes) hellige steder fra Varanger til Kvænagen nedtegnet på samisk.

I disse områdene ble de hellige stedene nedtegnet:

  • Nafnene paa finnernis afguder og offersteder i Varanger
  • Oven for Waranger opmod Thanna Elf.
  • Paa Neidens field grendser paa Søndergield side til Waranger
  • Paa Norder siden udenfor Varanger langst med søe siden
  • Disse ere Vesten for Wordøen mesten deel langst ved fiæren
  • I Thanen
  • Ved Haabs Eydet.
  • I Laxe fiorden
  • I Alten
  • Paa Stiern-øen
  • I Qvallesund:
  • Paa Sør Øen
  • Udi Porsanger
  • Udi hualsund
  • Udi Alten.
  • I Bærsfiorden
  • I Qvenne anger
  • Ved Loppen:

Kilde: FINNERNIS AFGUDSSTEDER s.134 TOPOGRAFIKA

Les andre saker i Samenes Historie her