Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord arkeologi

Bodde det samer i Hallingdal?

I sin masteroppgave i arkeologi kalt “Runde tufter i Hallingdal – en indikasjon på samisk bosetning” skrev (nå) NFR stipendiat Hege Skalleberg Gjerde ved Universitetet i Oslo at hun tolket hun funnet av tufter som samiske.

Sammendrag av forfatteren

“De runde tuftene som ble funnet i Hol og Ål under Hallingdalsprosjektet (1986-89) har tidligere blitt foreslått som mulige samiske boliger. De har imidlertid aldri blitt undersøkt nærmere. Gjennom arkivmateriale fra Hallingdalsprosjektet, egne observasjoner av tuftene, samt bruk av handlingsteori og teorier tilknyttet symbolske aspekter ved boliger, forsøker jeg å se på muligheten for at disse tuftene kan forstås som en indikasjon på samisk bosetning i Hallingdal i middelalderen. Viktigere enn å kunne bevise et slikt forhold, er i denne sammenhengen å kunne stille spørsmålet og åpne for muligheten for et rikere etnisk mangfold i forhistorien.

Selv om tilstedeværelse av flere etniske grupper i Sør-Norge har vært diskutert siden midten av 1800-tallet, er forhistorisk, sørsamisk utbredelse fortsatt et forholdsvis uberørt forskningsområde. Det er både politiske og metodiske grunner til dette. I de senere års diskusjon har Inger Zachrisson og Jostein Bergstøl sine arbeider vært sentrale.

Det fremkommer stadig mer arkeologisk materiale både i Sør-Norge og i Midt-Sverige som tyder på at det var samer mye lenger sør enn det dagens sørsamiske område tilsier. De tradisjonelle, samiske boligene hadde runde grunnplan med en helt karakteristisk organisering. Disse boligene ses derfor som etnisk differensierende i kontrast til den norrøne byggetradisjonen, og det seneste funnet av slike boliger er rekkeildstedene på Dovre, funnet sommeren 2006. På grunn av formen, er det nærliggende å tenke at de runde tuftene i Hallingdal også kan ha hatt den karakteristiske inndelingen av grunnplanet og derfor være samiske.

Eventuelt kan det hende at det etniske mangfoldet har mer enn dikotomien mellom samisk og norrøn å by på. Fangstmarksgravene som ligger i nesten hele Sør-Norge og Midt-Sverige er blant annet interessante fordi de fremstår som en ”blanding” av både samisk og norrøn kultur, eventuelt som en tredje kategori. Det har dermed trolig ikke eksistert en statisk grense mellom samisk og norrøn identitet, men flytende overganger og ulike kombinasjoner og variasjoner."

Kilde: Runde tufter i Hallingdal – en indikasjon på samisk bosetning?
Kilde: Mysteriet med de runde tuftene i Hallingdal
Kilde: Samer i sør
Kilde: Samer har bodd i Hallingdal?

Les også Samer i Østerdalen
Les også Samisk bosetning funnet i Valdres
Les også Samer på Dovrefjell i vikingtiden

Les andre saker i Samenes Historie her

Tre kors (og et lite tankekors)

foto: Tone Aalstad

På ei langstrakt helle ytterst ved bergene like ved den gamle bygrunnen til middelalderbyen Vàgar i Kabelvåg ligger 3 kors på rekke og rad, rissa inn i hella mot sør. Av ubestemmelig alder vekker de likevel mange tanker om noe som har skjedd, langt tilbake. På samme helle som utgjør toppen av berget finnes det også skålgroper som gjør det nærliggende å tenke steinalder til jernalder. Skålgroper sorterer under bergkunst som det knyttes sermonielle handlinger til, enten som offergroper eller som solsymbol.

Et lite steinkast unna ligger et lite samisk gårdsanlegg ved Vassosen, bebodd fra 13-1500-tallet.
Det ligger ved munningen av den gamle middelalderhavna i Storvågan, og ved foten av det gamle tingstedet Brurberget. Her ble det gjort et oppsiktvekkende funn i 1989 – hoder av rein, hjort og elg i en treenighet i bronsje ved gammetuftene på samme jordet.

I høyden over jordet (ca 25m o.h) ble det i 2001 funnet slipte helleristninger i en hellar ca 8.500-9000 år gamle, og malerier som er fra yngre steinalder.

Det er verdt å nevne at når mørketida er over og første solstripe over horisonten ventes 6 januar-
i dag , hender det at vi trekker ut – eller trekkes ut mot vågen ved gamle Vàgar og opp på berget og hella der korsa er – og speider etter solgløden som vises best akkurat fra dette punktet der også skålgropene finnes, vi som så mange før oss og gleder oss over at SOLA er her!

"Härjedalen i Finnland, Sameland."

I en artikkel i utgivelsen “Fragment av samisk historie” fra 1994 presenterer arkeologen Inger Zachariasson arkeologiske og historiske kilder fra det sydligste av det sørsamiske området. Her bl.a utfordres de tidligere tolkningene av Olav den Helliges plyndringsferd (nedskrevet ca 1230) til Finland skal ha foregått i dagens Sør-Finland. Det foreslås istedet at denne plyndringsferden kan ha vært i Härjedalen i dagens Sverige. Det tidligere sørsamiske utbredelsområdet i sørlige Skandinavia diskuteres også.

Kilde: Härjedalen i Finnland, Sameland.

Les andre saker i Samenes Historie her

Kystsamene i Västerbotten

Ifølge professor i arkeologi Noel D. Broadbent ved USA’s nasjonalmuseum så er det bevis for at det var en kystsamisk befolkning i Västerbotten. Han mener samene i tidligere tider må ha bebodd et mye større område og hatt ett mer variert livsgrunnlag enn i nyere tid. Han mener å se kontinuitet 7 000 år tilbake i tid i det arkeologiske materialet . Den kystsamiske befolkningen ble endelig drevet ut fra området mellom 800-1300 e.kr. noe som også skal ha vært beskrevet i tidlige historiske kilder. I sin siste bok “Lapps and Laberynths” oppsumerer han funnene i 17 punkter. (Bilde til høyre viser reindriftssamer ved kysten av Västerbotten.)

1) Seen in terms of economy, settlement, technology, ideology and religion, all the components associated with the processes of Saami ethnogenesis have been identified in north¬ern coastal Vasterbotten, and there is little difference in these respects from Northern Norway, interior Sweden or Finland.

2) There is a long-term historical trajectory in coastal Vasterbotten from the deep past and into late prehistory defined by circumpolar adaptive strategies at the local, regional and World System levels. This is seen through settlement organization and cultural landscapes, as well as networks of travel, trade and resource exploitation.

3) Coastal settlements were highly dependent on sealing and occurred in cycles coinciding with peaks in regional productivity. These periods also led to the expansion of European and Eurasian technologies, ideologies and economies into the North, and these were read¬ily adopted by northern societies.

4) Coastal societies during the Metal Ages (Bronze Age and Iron Age) manifested their territo-ries along the Bothnian coast through cairn graves that segmented the shores and bays into units 5-15 km in length, depending on topography. These hunting and pastoralist systems continued into historic times, even after Christianity had taken possession of the dead.

5) The coast and interior were intimately connected through natural east-west networks, eco-nomic routes and interdependencies. As seen by artifact distributions, these connections were intensified during the Early and Late Metal Ages, but were also in evidence during the Mesolithic/Early Stone Age. These social connections enabled reciprocal utilizations of interior and coastal resources, both of which were subject to major population cycles. Peaks in resources facilitated periods of semi-sedentism, as well as periodic depopulations and re-settlements of both regions, referred to as “punctuated sedentism.” This was most likely the basis of pre-agrarian sustainability.

6) From at least the first centuries A.D. there was a well-organized coastal settlement system incorporating hunting, animal husbandry and, with certainty from A.D. 500, intermittent cultivation on the North Bothnian coast. Iron working was practiced during the whole period and had both practical functions (tools, ornaments and boat rivets) and symbolic meanings.

7) Bothnian coastal societies were organized in bands analogous to Saami sijddas/siidas, flex-ible groups of three to five, but sometimes up to nine households. These groups were involved in collective hunting and herding strategies. The largest aggregations occurred during the Viking Period during which there was an intensification of husbandry, seal hunting, fur trapping and trade.

8) Settlements in the coastland were based on the seasonal exploitation of seals on the outer coast and animal husbandry within 8-10 1cm of the coast. These were analogous to shiel¬ings (cf. Rathje 2001). Seasonal indicators show that the sealing sites were occupied during late winter, spring, summer and fall. There also is evidence that domestic animals were kept on sealing sites, some of which were year-round. Storage caches indicate economic planning beyond subsistence needs. There is evidence that sealers were part of an orga¬nized trading network with local trading sites. Boat building was part of the local system and may have been one incentive for operating forges on or near beaches.

9) The ritual bear burial at Grundskatan, iron slag placed in hearths in dwellings, and circu¬lar sacrificial features of Saami type are longue durée expressions of Saami identity. Saami religion was syncretistic and incorporated Germanic/Norse grave forms, including crema¬tions, and thereafter shifted to Christian practices.

10) The north to south transect between Stor-Rebben Island and Hornslandsudde shows that there were coastal Saami settlements between latitudes 6i° and 65°N. The hut forms, consisting of contemporary oval, round and rectilinear forms, suggest that there were interactions at the settlement level with Germanic and Finnish groups, particularly during the Viking Age. These sites were located in regions well north of contemporary Germanic Iron Age settlement territories and deep within such regions. The northern region was predominantly Saami, and hut-based sealing was probably a Saami specialty. It is probable that there wàs a high degree of mutually beneficial economic interaction, as well as in iron technology and religion.

11) Linear alignments of huts relate to aggregations of hunters and herders involved in larger- scale activities. These arrangements reflect intensified production of surpluses for trade.

12) The chronology of the sealing sites spans from A. D. 1 to 1279. There were three periods of expansion: ca. A.D. 100-400, A.D. 400-600 and A.D. 800-1100. There was a regression during the seventh century, which was a regional-wide period of decline. By A.D. 1279 all the coastal sealing sites along the Bothnian coast had been abandoned.

13) The abandonment of the sealing sites coincides with other major changes throughout northern Europe, including the beginnings of the Little Ice Age, but, above all, the for¬mation of the Swedish state and the expansion of the Christian Church into the North. Systematic colonization by Swedish settlers and new systems of land tenure resulted in the assimilation of many coastal hunter-gatherers/herders as settled Christians and as land owners. Many Saami, as well as other non-Christians, probably made this change with little difficulty. The remaining populations were displaced inland.

14) Place-names referring to Lapps are found along the whole Bothnian coast with the greatest density in Våsterbotten. These place-names reflect the interactions of Saami with non- Saami (Finns and Swedes) and coincide with the colonization of the northern coastal Våsterbotten, and also with areas with reindeer pastoralism. Seventy-four place-names with reference to reindeer are found in Skellefteå Municipality, 37 of which refer to intensive (non-nomadic) reindeer husbandry.

15) Herring fisheries rapidly expanded northward starting in the thirteenth century, and small harbors and chapels soon dotted the Bothnian coasts. The stone labyrinth is interpreted as an iconic Christian symbol that marked the Swedish appropriation of coastal territory and religious hegemony throughout the Bothnian region.

16.) In the fourteenth century the state began to systematically tax resources, regulate trade and cut off the east-west networks that had been operating for thousands of years. This also led to an artificial border with the interior and the creation of increasingly reindeer-dependent societies. According to historical accounts in Sweden, small herds became large herds with fewer owners starting in the sixteenth century, requiring greater pasturing, leading to nomadic herding in many regions.

17) In Vasterbotten, Norrbotten and northern Angermanland, the Forest Saami lived on into the nineteenth century in the same ways the coastal Saami had before them. The coastal settlers of Swedish Vasterbotten still lived in coastal territories analogous to those who came before them, hunted seals and fished in household- and village teams, made boats and nets using Saami methods, used Saami taboo words, and still believed in reindeer herding forest spirits.

Les også Sveriges Radio Samer bodde i Stockholm och Baltikum med intervju av professor Broadbent.
Les også NRK Nordnytt:– Her bodde det samer i gammel tid

Les også Samisk bosetning kun 10 mil fra Uppsala i 1771

Les om andre saker i Samenes Historie her

Samene og Lofotfiske i eldre tid

“Det er interessant i seg selv at den aller tidligste skriftlige kilden vi har som nevner fiskeri, forteller om samiske fiskere.” Dette skriver Alf Ragnar Nielssen som er førstekonservator ved Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo. I artikkelen “Samene og Lofotfiske i eldre tid”. Han konkluderer med at materialet etterlater liten tvil om høy alder på samisk deltakelse i det kommersielle fiske i Lofoten.

Nielssen baserer sine konklusjon på historiske kilder, arkeologiske funn og språkvitenskaplige funn i Lofoten. Stedsnavnsmateriale viser sannsynligvis 50 samiske rorvær hvor 25 på Austvågøy, 15 på Vestvågøy og 5 på hver av øyene Flakstadøy og Moskenesøy. Navneutvalget baseres seg på finn- og lapp- navn men også samiske stedsnavn lånt inn i norsk inkludert velkjente Svolvær.

Svolvær ble kalt Suoluer i 1567 hvor førsteleddet er mistenklig likt samiske suolu som betyr øy på samisk.

Kilde: Samene og Lofotfiske i eldre tid

Les om andre saker i Samisk Historie her

Samer i Østerdalen.

Kontinuitet mellom jernalderens fangstbefolkning i Østerdalen og sørsamene.

Ifølge avhandling av arkeolog Jostein Bergstøl fra 2008 så er det kontinuitet mellom jernalderens fangstbefolkning i Østerdalen og den sørsamiske befolkningen som blir beskrevet i kilder fra 1500-tallet. Samene skal tidligere ha hatt mer fokus på elgjakt, men etterhvert som presset fra bøndene ble større endret fokus ensidig til reinsdyr og tamreindrift.

Kilde: Samer i Østerdalen?
Kilde: Elgsamer i Østerdalen
Kilde: Samiske graver funnet i øvingsfelt
Kilde: Samisk jernalder i Østerdalen
Kilde: Samer i Nord-Østerdal i middelalderen
Kilde: Leter etter spor etter samer
Kilde: Sørsamer siden jernalderen

Samisk bosetning funnet i Valdres

Valdres

Det sørligste og vestligste funnet av fire samiske gammetufer er funnet ved innsjøen Rennsen i Vestre Sildre i Valdres.

Ifølge arkeolog Espen Finstad har gammetuftene et svært klassisk samisk mønster i utforming og plassering i landskapet lik det som ble funnet i Aursjøen i Lesja med hellebelakte ildsteder på rekke og med den hellige boaššu steinen. Boaššu lå bak ildstedet og var et hellig område i boligen

Kilde: Må skrive om Norgeshistoria
Kilde: Samer i Valdres for 1000 år siden – lenke virker ikke lenger

Samer på Dovrefjell i vikingtiden

Dovrefjell

Det ifølge en forskningsrapport av arkeologene Jostein Bergstøl og Gaute Reitan fra funn fra vikingtid ved Aursjøen i Lesja kommune i Oppdal.

Det ble i 2006 funnet boplasser i datert til vikingtid ved Aursjøen i Lesja som hadde samiske kjennetegn ved at de hadde hellelagte rekkeildsteder og en såkalt boaššu stein som markerer boaššu rommet i teltet eller gammen. Boaššu lå bak ildstedet og var et hellig område i boligen. Flere kilder oppgir at kvinner ikke kunne gå inn i denne delen av boligen. Det var også der man oppbevarte den hellige tromma.

Kilde: Samer på Dovrefjell i vikingtiden
Kilde: Verdt å vite Spesial: Aursjøen
Kilde: Spennende funn på Aursjøen
Kilde: Samisk boplass i sør
Kilde: Samisk bosetning på Lesjafjellet
Kilde: Samisk i sekken

Les også mer om tilsvarende funn i Valdres

Søgnekvinnen skal DNA-analyseres

DNA

Den eldste kjente levning av et menneske i Norge den såkalte “Søgnekvinnen” som ble funnet utenfor Kristiansand datert til 8 600 før nåtid skal DNA-analyseres ifølge en kilde som har vært i kontakt med NIKU/Kulturhistorisk Museum. Det ventes publisering av resultatet i løpet av 2010.

Det har nylig blitt publisert DNA resultater fra jeger- og fangstbefolkningen på Gotland som hadde fysisk-antropologisk store likheter med samer, men hvor kun ett individ hadde en kvinnelinje som var identisk med en av de to eldste hovedgruppene til samene. Det var derimot over 30% av kvinnelinjene som var i nær slekt med den andre hovedgruppen til samene.

Hva enn resultatet viser seg å være vil det bli spennende å få vite mer om Fennoskandias forhistorie.