Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord sjøsamer

Bøker om samiske fortellinger - Julegavetips!

Hvorfor ikke la andre oppdage og lære, glede seg på samme måte som vi? Det er kommet mange flotte bokutgivelser i høst – et mangfold av vakre bøker med mangfold av tema og som gir fasinerende innblikk i samisk (og nordnorsk) kulturhistorie og hverdagsliv. Nå har vi muligheten til å gi gode julegaver til venner og familie – til de som har alt.

Et anbefalt knippe fra bokhøsten
Svein Lund, red.: Sámi skuvlahistorjá/Samisk skolehistorie
Kaisa Johanna Maliniemi: Arkivdokumentene forteller – to kommuner – to typer minoritetspolitikk
Majvor Massa Eriksson: Vantar – Fáhttsa
Martin Myrnes og Aslaug Olsen: Samiske stedsnavn i Evenes
Johan Turi: Muitalus sámiid birra
Johan Turi – kalender
Øyemor- fødselsfortellinger fra Sápmi/Čalbmeeadni – riegadahttinmuitalusat Sámis/Eyemother – birth stories from Sápmi
Ottar 4/2010: Samisk kunst
Theodore Mugge: Afraja: Or Life and Love in Norway (1865 – og endelig, nå også på norsk!)

Disse bøkene er på norsk, og noen er også med samisk og engelsk tekst.

Les mer om bøkene
Oversikt og omtale av bøkene finner på Samisk bibliotektjeneste – Sámi girjerádjubálvalus

Takk til de som har skapt denne flotte bibliotektjenesten! En vakker gave til oss!

Samer på Røst

Ifølge filolog Finn Myrvangs utgivelse Nøkkelen til Utrøst fra 1994 så eksisterer det samisk språkmateriale i enkelte norske stedsnavn på Røst.

Enkelte eksempler:

“Mæritneset i Røst, men her må vi i det minste tru at vi har å gjere med det samiske kvinnenamnet Máret".
“Kumannskallen /“ku:ma ska / i Røst er ein seigrunn, men går med stort brott i tung sjø. Meir tilforlateleg enn eit elles ukjent norsk kumann verkar derfor det nordsamiske gupmat buldre” (truleg i aktioform gupmam) eller gupma “bulder” (i så fall med gammal gentiv på n?). Jfr. elles lulesam. kumaitit “dåna, brusa” (Grundström)."
“Skumvær /skomvær/ i Røst er ein lett kuven bergholme med to lange, nokså djupt innskorne og svaktavsmalnande vikar, noko oversiktsfoto også viser [Myrvang 1994: 20f]. Altså må skubme definert som “vik” så vel som “djup dalkjusa i berg” mm. [Collinder] vere relevant, sjølv om desse tydingane er henta frå svensk side og vi frå Ofoten og Tysfjorden berre kjenner ordet nytta om “det innerste av en traktformig dal” [Qvigstad 1944 nr. 783]. Men skubme finst og forklart med “dal som slutar mot bergvägg eller sluttning” [Spiik 1994: 22], og slik ender også dei to vikane i Skumvær lett trektforma dei med."
“Vippstøskallen i Røst .. er fiskeplassar, og begge namneformene synest å vere tautologiske: … mens lulesam. vihpat tyder “länge någonstans)”, ei tyding som nordsamisk vihpat ikkje har no. Den lulesamiske tydinga kan vi samanlikne med det vesterålske “han støest ikkje der” [om fisk]."

Myrvang skriver også at enkelte av stedsnavnene kan ha vært gjennom flere lyndenringer i norsk og at de kan ha vært lånt inn i norsk allerede i middelalderen. Det samiske navnematerialet kan peke mot lulesamisk. Det er også metodiske vansker fordi vesterålsamisk er dårlig dokumentert og det eksisterer ingen dokumentasjon på Røst-samisk..

Det er ifølge arkeolog Alf Ragnar Nielsen funnet klare samiske kulturminner på Verøy.

Kilde: Nøkkelen til Utrøst

Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid

Les andre saker i Samenes Historie her

"Øya Lófót ligger utenfor Finnmörk"

Det ifølge Landnåmabok (Melabók) som ble nedskrevet på Island på 1100-tallet om Islands bebyggelse fra 870 e.kr. Her skrives det bl.a om Olaf Tvennumbruni fra øya Lófót (Vestvågøy):

“Olaf Tvennumbruni het en mann som for
fra Lofot til Island. Han tok hele Skeid
mellom Tjorså og Sandløk [sørvest på
Island]. Han var en stor blotmann. Olaf
bodde på Olafsvellir, og han er hauglagt i
Brunahaugen under Vardefjell.”

Endelig kommer det frem at:

“Olafr Tvennumbruni fór til Islands af
eyju theiri er Lófót heitir; hún liggr fyrir
Finnmork.”

Kilde: "Hann for af Lofot til Islandz av Sigbjørn Lauritzen – Lofotboka 2 – årbok for Lofoten ":http://varoyrhs.com/lofotboka/pdf/Lofotboka%2002%20PDF.pdf

Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid

Les andre saker i Samenes Historie her

Kystsamene i Västerbotten

Ifølge professor i arkeologi Noel D. Broadbent ved USA’s nasjonalmuseum så er det bevis for at det var en kystsamisk befolkning i Västerbotten. Han mener samene i tidligere tider må ha bebodd et mye større område og hatt ett mer variert livsgrunnlag enn i nyere tid. Han mener å se kontinuitet 7 000 år tilbake i tid i det arkeologiske materialet . Den kystsamiske befolkningen ble endelig drevet ut fra området mellom 800-1300 e.kr. noe som også skal ha vært beskrevet i tidlige historiske kilder. I sin siste bok “Lapps and Laberynths” oppsumerer han funnene i 17 punkter. (Bilde til høyre viser reindriftssamer ved kysten av Västerbotten.)

1) Seen in terms of economy, settlement, technology, ideology and religion, all the components associated with the processes of Saami ethnogenesis have been identified in north¬ern coastal Vasterbotten, and there is little difference in these respects from Northern Norway, interior Sweden or Finland.

2) There is a long-term historical trajectory in coastal Vasterbotten from the deep past and into late prehistory defined by circumpolar adaptive strategies at the local, regional and World System levels. This is seen through settlement organization and cultural landscapes, as well as networks of travel, trade and resource exploitation.

3) Coastal settlements were highly dependent on sealing and occurred in cycles coinciding with peaks in regional productivity. These periods also led to the expansion of European and Eurasian technologies, ideologies and economies into the North, and these were read¬ily adopted by northern societies.

4) Coastal societies during the Metal Ages (Bronze Age and Iron Age) manifested their territo-ries along the Bothnian coast through cairn graves that segmented the shores and bays into units 5-15 km in length, depending on topography. These hunting and pastoralist systems continued into historic times, even after Christianity had taken possession of the dead.

5) The coast and interior were intimately connected through natural east-west networks, eco-nomic routes and interdependencies. As seen by artifact distributions, these connections were intensified during the Early and Late Metal Ages, but were also in evidence during the Mesolithic/Early Stone Age. These social connections enabled reciprocal utilizations of interior and coastal resources, both of which were subject to major population cycles. Peaks in resources facilitated periods of semi-sedentism, as well as periodic depopulations and re-settlements of both regions, referred to as “punctuated sedentism.” This was most likely the basis of pre-agrarian sustainability.

6) From at least the first centuries A.D. there was a well-organized coastal settlement system incorporating hunting, animal husbandry and, with certainty from A.D. 500, intermittent cultivation on the North Bothnian coast. Iron working was practiced during the whole period and had both practical functions (tools, ornaments and boat rivets) and symbolic meanings.

7) Bothnian coastal societies were organized in bands analogous to Saami sijddas/siidas, flex-ible groups of three to five, but sometimes up to nine households. These groups were involved in collective hunting and herding strategies. The largest aggregations occurred during the Viking Period during which there was an intensification of husbandry, seal hunting, fur trapping and trade.

8) Settlements in the coastland were based on the seasonal exploitation of seals on the outer coast and animal husbandry within 8-10 1cm of the coast. These were analogous to shiel¬ings (cf. Rathje 2001). Seasonal indicators show that the sealing sites were occupied during late winter, spring, summer and fall. There also is evidence that domestic animals were kept on sealing sites, some of which were year-round. Storage caches indicate economic planning beyond subsistence needs. There is evidence that sealers were part of an orga¬nized trading network with local trading sites. Boat building was part of the local system and may have been one incentive for operating forges on or near beaches.

9) The ritual bear burial at Grundskatan, iron slag placed in hearths in dwellings, and circu¬lar sacrificial features of Saami type are longue durée expressions of Saami identity. Saami religion was syncretistic and incorporated Germanic/Norse grave forms, including crema¬tions, and thereafter shifted to Christian practices.

10) The north to south transect between Stor-Rebben Island and Hornslandsudde shows that there were coastal Saami settlements between latitudes 6i° and 65°N. The hut forms, consisting of contemporary oval, round and rectilinear forms, suggest that there were interactions at the settlement level with Germanic and Finnish groups, particularly during the Viking Age. These sites were located in regions well north of contemporary Germanic Iron Age settlement territories and deep within such regions. The northern region was predominantly Saami, and hut-based sealing was probably a Saami specialty. It is probable that there wàs a high degree of mutually beneficial economic interaction, as well as in iron technology and religion.

11) Linear alignments of huts relate to aggregations of hunters and herders involved in larger- scale activities. These arrangements reflect intensified production of surpluses for trade.

12) The chronology of the sealing sites spans from A. D. 1 to 1279. There were three periods of expansion: ca. A.D. 100-400, A.D. 400-600 and A.D. 800-1100. There was a regression during the seventh century, which was a regional-wide period of decline. By A.D. 1279 all the coastal sealing sites along the Bothnian coast had been abandoned.

13) The abandonment of the sealing sites coincides with other major changes throughout northern Europe, including the beginnings of the Little Ice Age, but, above all, the for¬mation of the Swedish state and the expansion of the Christian Church into the North. Systematic colonization by Swedish settlers and new systems of land tenure resulted in the assimilation of many coastal hunter-gatherers/herders as settled Christians and as land owners. Many Saami, as well as other non-Christians, probably made this change with little difficulty. The remaining populations were displaced inland.

14) Place-names referring to Lapps are found along the whole Bothnian coast with the greatest density in Våsterbotten. These place-names reflect the interactions of Saami with non- Saami (Finns and Swedes) and coincide with the colonization of the northern coastal Våsterbotten, and also with areas with reindeer pastoralism. Seventy-four place-names with reference to reindeer are found in Skellefteå Municipality, 37 of which refer to intensive (non-nomadic) reindeer husbandry.

15) Herring fisheries rapidly expanded northward starting in the thirteenth century, and small harbors and chapels soon dotted the Bothnian coasts. The stone labyrinth is interpreted as an iconic Christian symbol that marked the Swedish appropriation of coastal territory and religious hegemony throughout the Bothnian region.

16.) In the fourteenth century the state began to systematically tax resources, regulate trade and cut off the east-west networks that had been operating for thousands of years. This also led to an artificial border with the interior and the creation of increasingly reindeer-dependent societies. According to historical accounts in Sweden, small herds became large herds with fewer owners starting in the sixteenth century, requiring greater pasturing, leading to nomadic herding in many regions.

17) In Vasterbotten, Norrbotten and northern Angermanland, the Forest Saami lived on into the nineteenth century in the same ways the coastal Saami had before them. The coastal settlers of Swedish Vasterbotten still lived in coastal territories analogous to those who came before them, hunted seals and fished in household- and village teams, made boats and nets using Saami methods, used Saami taboo words, and still believed in reindeer herding forest spirits.

Les også Sveriges Radio Samer bodde i Stockholm och Baltikum med intervju av professor Broadbent.
Les også NRK Nordnytt:– Her bodde det samer i gammel tid

Les også Samisk bosetning kun 10 mil fra Uppsala i 1771

Les om andre saker i Samenes Historie her

"Oppe mjellom bjærgene i Norge og temmelig mange steder ved kysten bor det finner"

“De er udmerket kunstfærdige smede i træ og jærn og laver selv skuder, færger og baade, husgeraad og andet, som de behøver”

Dette skrev islendingen Jon Olaffson (1593-1679) i sine memoarer. Han var tidlig på 1600-tallet bøsseskytter under danskekongen Christian IV og seilte bl.a langs Helgeland og Finnmarkskysten til Vardøhus.

Sitat fra side 139:

“To dage efter sejlede vi saa bort, forbi Finnmarken og Helgeland. Paa flere steder var sneen ikke optøet, og dog var det ved St. Hansdagstid, vi var der. Finnerne kom en søndag morgen, før gudstjenesten begyndte, ud til os paa deres baade sammen med deres kvinder og børn, og opholdt sig hos os lige indtil aften. Deres daglige klæder er for det meste af kostelig tilberedte elsdyrhuder med den laadne side vendt udad, og deres børn og kviner, som gaar i disse skindklæder, er dømossede og tækkelige. De solgte os fisk for klæde til deres konter, og jeg og min kammerat solgte dem 12 alen toldbodklæde, halvdelen rødt og haldelen blast. I Tiltale kalder de alle for Fætter. Deres kviner smykker sig med meget guld og sølv; de har ørenringe, pandebaande, koralsmykker og armbaand. De fattige pynter sig med messing, kobber og smukt tin. Disse folk er for det meste fulde af trolddomskunster, som jo er vidt bekendt og ikke behøves at anføres eller videre at omtales. Der er tre slags finner, sø-finner, lap-finner og fjæld-finner. De lader, som om de er kristne, nogle enkelte gaar til sakramentet, og deres børn brinder de til de norske præster for at døbes, men ofte ikke førend de er et år gamle. De er udmerket kunstfærdige smede i træ og jærn og laver selv skuder, færger og baade, husgeraad og andet, som de behøver. Oppe mellom bjærgene i Norge og temmelig mange steder ved kysten bor der finner, men de har ikke lov til at bo længre end 10 aar paa hvert sted. naar de faar lov til at bosætte sig, væder de sig i reglen plads i skoven, hvor den er tykkest, der rydder de saa skoven og benytter vedet til smedearbejde, og bliver boende de nævnte 10 aar, saa flyter de bort, og de norske tager saa deres bolig i besittelse. De holder meget af tran, smør og alle slags fedt af alle mulige kreaturer, hvilke de drikker smeltet til maden som øl; denne tran giver de ogsaa til deres svangre kvinder, naar de skal føde.”

Kilde: Jon Olafssons oplevelser som bøsseskytte under Christian IV,
nedskrevne af ham selv

Les andre saker i Samenes Historie her

Historia Norwegiæ - Norges Historie

En munk på 1100-tallet skrev at samene bebodde de ukultiverte skogsområdene langs hele Norge og beskrev den først kjente beretningen om samisk shamanisme.

Den tidligst kjente avskriften av Historia Norwegiæ ble funnet i Skottland og er datert til begynnelsen av 1500-tallet. Den antas å ha blitt nedskrevet i år 1241 fordi den beskriver hendelser fra dette årstallet som samtidige.

Norge beskrives innledende som følgende:

““The first and largest is the seaboard region. The second is the interior, also called the mountainous, region. The third is the forest region, lived in by Lapps but not cultivated. Bounded by the stream of ocean to the west and north, it has Denmark and the Baltic Sea to the south, and Sweden, Gautland, Angrmannaland and Jamtaland to the east. Thanks be to God, the populations of these countries are now Christian, but northward and spreading from the east across Norway are many peoples devoted to paganism: Kirjalians, Kvænir, Horn-Lapps and the people of the two Bjarmalands. Of what peoples live beyond these we have no certain knowledge.”

Teksten går videre inn på de fire forskjellige regionene, her er Hålogaland den fjerde regionen beskrevet:

““The fourth is Hálogaland, whose inhabitants often live together with the Lapps and have frequent commerce with them. This province bounds Norway to the north, where the place Vegistafr marks the divide between it and Bjarmaland. The deepest stretch of northern sea is found there”

Samenes område beskrives som å strekke seg over hele Norges lengde:

““Bordering the length of Norway is a vast wasteland, separating it from the pagan peoples. This waste is lived in by Lapps and by the wild animals whose flesh they eat halfraw and whose skins they wear.”

Samene beskrives også som dyktige fiskere:

“On another occasion, when Lapps side by side with Christians were trying to hook the squamous ock, the Lapps had noticed creels almost full of fish in the dwellings of the Christians, and these they drew from the water’s depth and almost filled their boat with fish.”

“The pagan Lapps who had also gathered there to fish.”

Kilde: Historia Norwegiæ
Kilde: Monumenta historica Norvegiæ; latinske kildeskrifter til Norges historie i middelalderen

Les om andre saker i Samenes Historie her

Sigurd Slembe på Hinnøya

Da Sigurd Slembe (1100-1139) trengte skuter henvendte han seg til sjøsamene i fjordene på Hinnøya. Skutene var så store at 12 mann kunne ro på hver side og ingen skuter kunne ta dem på vannet.

“Om vinteren satt Sigurd i Tjeldsund på Hinnnøy, et sted som heter Gljuvrafjord. Innerst i fjorden er det en heller i berget. Der satt Sigurd om vinteren med sine menn, i alt tjue mann, og de satte noe for helleråpningen, så ingen kunne se inngangen fra fjæra. Mat fikk Sigurd den vinteren fra Torleiv Skjappe og Einar, sønn til Ogmund fra Sand og Gudrun, som var datter til Einar Arason fra Reykholar. Det blir fortalt at Sigurd den vinteren lot noen finner inne i fjorden bygge skuter for seg, og de skutene var bundet sammen med sener uten søm og de hadde vidjer istedenfor kne, og tolv mann rodde på hver side. Sigurd var hos finnene da de gjorde skutene. Finnene hadde øl der og gjorde gjestebud for ham. Siden kvad Sigurd dette:

Godt var det i gammen
da glade vi drakk,
og kongssønnen glad
fikk gå mellom benker.
Det skortet ikke gammen
ved gammensdrikken.
Menn gledet hverandre
som hvor som helst ellers.

Disse skutene var så snare at ikke noe skip tok dem på vannet, som det er kvedet:

Få kan følge
furubåt håløygsk,
som bundet med sener
for seilet flyger.

Men om våren (1139) tok Sigurd og Magnus sørover med de to skutene som finnene hadde gjort. Da de kom til Vågan, drepte de der Svein prest og de to sønnene hans."

Kilde: Heimskringla: Haraldssønnenes saga

Les om andre saker i Samenes Historie her

Skolehistoria - en viktig del av samenes - og nordområdenes - historie

Samiske og norske skolebarn feirer 17. mai på Kårhamn skole internat, Seiland, Sørøysund herred. Foto: Marie Hansen, 1939.

Apropos diskusjonen om skoleutstillinga til Museum Nord i den kulturelle skolesekken på Gállogiedde samisk friluftsmuseum, og om Lars Myklevolds uttalelser om at Alle oss med røtter i Nord-Norge er mer eller mindre av samisk herkomst Det skal også være et seminar om Samisk historie i Nordre Nordland

Skal vi snakke om samenes historie må vi også vite at det trass mange fellestrekk, er en divers historie. Vi må forstå det som har hendt i ulike lokalsamfunn, og hvordan dette er påvirka av aktive fornorskningsgrep opp gjennom tidene, inkludert skolen. Kommunenes oppgave var fra sist på 1880-tallet først og fremst allmueskolen. I skolearkivene finner man mye interessant som kaster lys over samfunnets utvikling, i arkivene til kommunene, skoledirektøren, biskopen og misjonen. Denne delen av historia er det merkelig nok gjort lite med, og det er ikke mange som har granska disse innholdsrike arkivene. Det trur jeg Bjørg Evjen har gjort.

Trass i at fornorskning og skole har vært et sentralt politisk tema, så fins det i dag ingen muséer eller dokumentsajonssentra som skal formidle historikk knytta til temaet skolehistorie. Ellers har vi muséer for nært sagt alle tenkelige tema.

Svein Lund er ei ildsjel. Han er redaktør i et større bokprosjekt og redigerer også en egen webversjon om bøkene – på flere språk. Se Samisk skolehistorie Hittil er det utgitt tre bind. Bind IV kommer i høst, og i det bindet er det mye nytt stoff fra sjøsamiske distrikter. Bind V skal forhåpentligvis gjøre et dypdykk i Troms og Nordre Nordland.

Anbefales for alle med røtter i nord.

Ragnhild Sandøy

Om sjøsamen Ommund Hvalvaagen fra Løddingen

“Når man kommer længere nord, nordenfor Ranen, hører man mere og mere om, at også finner give sig af med at bygge både. Ja, det ældste sagn om en bådbygger, jeg traf til at høre, var om en fin Ommund Hvalvaagen fra Lødingen, hvis både bleve berømte og endnu kjendes under det navn Ommunds-både. En af disse, en trerums-båd, hører nu hjemme på Vormedal, Grytø-landet, i Throndenæs; den er 60-70 år gammel, har været brugt bestandig og er i brug endnu. Den havde ikke holdt så længe ud, var den ikke bygget så godt og af god al-furu. Den ser uanseelig ud. Min fortæller var i besøg hos eieren og skulde være med i båden til kirke. “Skal vi bruge den stygheden? Vi kan nu vel ikke vove os over sundet engang på den! Bi bare – skal du se!” Og snart roede den forbi alle de andre kirkebåde, og på hjemveien fik de prøve den både under krydsning og fordevind, og den blev fremdeles alles bas.

En anden fin der nord i Throndenæs-egnen (fra Reisen,* Tranø, som nu må være meget gammel, hvis han lever, var også en så anseet bådbygger, at man foretrak hans både for selve Ranens.
Da jeg fortalte dette til en bådebygger i Ranen, svarede han, at «finnen – når han bliver hag (kunstfærdig), så bliver han udmærket». «Der var en fin her på Helgeland, som var skomager – men jeg vil se på den, som kommer fra en mester, og som er bedre lært end ham,» føiede han til."

Av Eilert Lund Sundt født 8. august 1817 i Farsund, død 1875 var en norsk samfunns- og kulturforsker.

Kilde: Eilert Lund Sundt – På Havet s. 222 – Lenvik Museum

Les om andre saker i Samenes Historie her

Samiske gårder på Øksnes

I bokverket Gård og Slekt i Øksnes av lokalhistoriker Borgos kommer det frem at flere av gårdene i Øksnes, Vesterålen ble ryddet eller bebodd av samer og at flere gårdsnavn kan ha opprinnelg rot i samisk språk.

I heftet “De er her ennå” (1999) av bl.a Borgos kom det fram at 15% av befolkningen i Øksnes var samiske ved folketellingen i 1801.

Kilde: Gård og Slekt i Øksnes. Bind III

Les om andre saker i Samenes Historie her

Samene primært en marin kultur i 1597

Det ifølge svenske skattemantall for samene i Lule og Torne lappmarker publisert av Lenvik Museum. Av de ca 500 registrerte i det svenske skattemantallet så utgjorde 75% sjøsamer og de resterende 25% fjellsamer. Det svenske manntallet inkluderte sjøsamene fra Ofoten til Varanger untatt Tysfjord.

Kilde: Berättelse om Lule och Torne Lappmarker och de dithörende Lappbyarnes olika skattskyldighet til Sverige, Norge eller Ryssland 1597 i Nya Handlingar rørande Skandinaviens Historia

Les om andre saker i Samenes Historie her

Samene og Lofotfiske i eldre tid

“Det er interessant i seg selv at den aller tidligste skriftlige kilden vi har som nevner fiskeri, forteller om samiske fiskere.” Dette skriver Alf Ragnar Nielssen som er førstekonservator ved Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo. I artikkelen “Samene og Lofotfiske i eldre tid”. Han konkluderer med at materialet etterlater liten tvil om høy alder på samisk deltakelse i det kommersielle fiske i Lofoten.

Nielssen baserer sine konklusjon på historiske kilder, arkeologiske funn og språkvitenskaplige funn i Lofoten. Stedsnavnsmateriale viser sannsynligvis 50 samiske rorvær hvor 25 på Austvågøy, 15 på Vestvågøy og 5 på hver av øyene Flakstadøy og Moskenesøy. Navneutvalget baseres seg på finn- og lapp- navn men også samiske stedsnavn lånt inn i norsk inkludert velkjente Svolvær.

Svolvær ble kalt Suoluer i 1567 hvor førsteleddet er mistenklig likt samiske suolu som betyr øy på samisk.

Kilde: Samene og Lofotfiske i eldre tid

Les om andre saker i Samisk Historie her

Sjøsamer angrep høvdingsete

Sjøsamer skal ha angrepet og okkuppert Sigurd Ranesøn høvdingsete på Steig på 1100-tallet ifølge Qvigstad’s Sjøfinnene i Nordland fra 1929 som nå er publisert på nett av Lenvik Museum. Sigurd Ranesøn rømte til Bjarkøy. Episoden kan ha rot i beskatningen av samene.

Just Knud Qvigstad (1853-1957) var språkforsker på samiske språk som utgav en rekke viktige bidrag til samisk historieskrivning innenfor samisk språk og kultur. Gjennom flere reiser samlet han inn et omfattende materiale som han utgav som samiske ordbøker, samiske sagn og eventyr og samiske stedsnavn.

I sitt verk Sjøfinnene i Nordland redegjør han for den historiske utviklingen av den sjøsamiske befolkningen fra de tidligste skriftlige kildenene fram til 1900-tallet. I sin samtid tegner han et bilde av en sjøsamisk befolkning som helt eller devlis er gått opp i den norske befolknngen spesielt i ytre og sydligere strøk.

Qvigstad er uenig i at det ikke skal har vært en sjøsamisk befolkning i Lofoten til tross for at både fogdenene i Lofoten og Vesterålen i 1591 skrev at det ikke fantes eller noen gang skal ha fantes samer i området. Qvigstad mener disse må ha henvist til fjellsamer eller reindriftssamer fordi i en annen kilde fra 1609 omtales sjøsamer både i Lofoten, Vesterålen og Andøya.

Kilde: Sjøfinnene i Nordland

Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten

Les om andre saker i Samisk Historie her

Båtsfjord samiskspråklig bygd i 1861

Båtsfjord 1861

Ifølge Friis etnografiske karter fra 1861 som ble bl.a laget for å avdekke levekårene hos de fattige samene viser at 2 av 6 husholdninger var sjøsamiske og at de 3 norske husholdningene hadde minst en person som kunne samisk. Den sjøsamiske bebyggelsen i Båtsfjord bestod av den tradisjonelle samiske gammen. Folketellingen fra 1865 bekrefter at det var sjøsamiske familier bosatt i Båtsfjord. I nabofjorden Kongsfjord var bosetningen utelukkende sjøsamisk, og i Makkaur ved kysten var befolkningen halvt sjøsamisk. Så sent som i folketellingen for 1900 var det fortsatt en samiskspråklig befolkning i Båtsfjord.

Tegn på kartet: trekant – samisk gamme, firkant – samisk tømmerhus, kors – norsk bosetning, kors med trekant – norsk bosetning med minst en samiskspråklig.

Kilde: Friis etnografiske kart fra 1861:
Klde: Digitalarkivet folketellinger for 1801, 1865, 1875 og 1900

Les andre saker i Samenes Historie her

Om Lappenes forhold

Sjøsame fra Troms eller Finnmark

Den første beskrivelsen av sjøsamene i Lyngen og Porsanger på andre halvdelen av 1800-tallet skrevet av en sjøsame er nå publisert på Nasjonalbibliotekets nettsider.

Ole Thomassen (1844-1926) var en godt utdannet sjøsame fra Ivgobahta/Skibotn som senere flyttet til Porsanger. I forbindelse med en levekårsundersøkelse av språkforsker Just Qvigstad skrev han i 1896-98 et 134 siders svar som ga en utføring beskrivelse av sjøsamer i Lyngen og Porsanger. Selv om manuskriptet ble skrevet så tidlig som i 1898 så ble det ikke gjenfunnet før i 1994.

Kilde: Om Lappenes forhold

  • Qvalsund Finneby — Kvalsund sjøsamenes vinterboplass i Fálesnuori/Kvalsund. Fra Lillienskiold Specelum Boreale I utgitt 1699.
  • Qvalsundfinnenes Finneby Qvaløy — Kvalsund sjøsamenes sommerboplass på Fálá/Kvaløya. Fra Lillienskiold Specelum Boreale I utgitt 1699.