Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord historie

Samene av delvis øst-asiatisk opprinnelse?

Ifølge det første publiserte studium av samenes genom fra 2010 utført ved Universitetet i Anwerpen så viser analysen at de finske samene i snitt har ca 6% øst-asiatisk påvirkning og de resterende 94% er europeiske. Men variasjonen var stor fra 0 til 13%. Volgoda russerne var de i sammenlikningsbefolkningene som viste størst likhet med de finske samene deretter orkadierne og franskmenn. Av de øst-asiatiske populasjonene så var Yakutene nærmest. Undersøkelsen synes også å indikere at samene ikke er en homogen befolkning men har geografisk betinget genetiske understrukturer.

Autosomalt DNA arves for et individ fra alle oppadgående slektslinjer og representerer derfor hele menneskets arvemasse bortsett fra Y-kromosomet, X-kromosomet og mitokondria som følger egne arvemønstre.

Kilde: A genome-wide analysis of population structure in the Finnish Saami with implications for genetic association studies

Les også Samene har røtter i Øst-Europa
Les også Samene har røtter i Vest-Europa
Les også Samer har røtter i Syd-Europa II
Les også Samer har røtter i Syd-Europa
Les også Nylig genetisk forbindelse mellom Samene og Volga-Ural
Les også Samene – en genetisk unik urbefolkning
Les også Samene genotypiske og fenotypiske europeere
Les også Samene en gammel europeisk befolkning
Les også Samer er europeere ifølge genstudium.

Les andre saker i Samenes Historie her

Samisk identitet utvikles allerede i yngre steinalder?

Det ifølge en disputas fra 2011 av Mag.art. Hilde Rigmor Amundsen. Hun argumenterer for at Hedmark allerede i yngre steinalder var befolkninget av to ulike kulturgrupper med Trysilelva som et skille. Nord for elva holdt et samisk fangstfolk til og i syd holdt en nordisk jordbruksfolk til.

“Omkring 2.350 år før Kristus kommer en ny folkegruppe med tidlig samisk identitet fra nordøst, sannsynligvis Sverige. Den etablerer seg som et rendyrket fangstfolk, mens det samtidig etableres en regulær gårdsbosetting ved Mjøsa. Amundsen mener at dette kan være folk med tilhørighet i en nordisk eller sørskandinavisk kulturform, som har trukket innover i landet fra oslofjordområdet.”

Kilde: Disputas: Nordiske og samiske identiteter utvikles allerede i yngre steinalder
Kilde: Samisk i Hedmark i yngre steinalder
Kilde: Jo da, Hedmark er todelt
Kilde: Hedmark delt mellom to folk

Les også Samer i Østerdalen
Les også Samisk bosetning funnet i Valdres
Les også Samer på Dovrefjell i vikingtiden
Les også Bodde det samer i Hallingdal?

Les andre saker i Samenes Historie her

Samene – den først kjente etniske gruppe i Finnmark

Ifølge en NOU utredning fra 1994 av forsker ved Nordisk Samisk Institutt Steinar Pedersen så er samene den først kjente etniske gruppen i Finnmark.

Utrag av flere punkter:

  • Det geografiske området som i dag kalles Finnmark, kommer av det gammelnorske ordet Finnmork. Det betyr samenes land.
  • Funnmateriale fra om lag Kristi fødsel og utover, kan likevel med stor grad av sikkerhet sies å være av samisk opprinnelse NOU 1978 18A:129. Samene blir dermed den etniske gruppa som først får sin historie knytta til det området som i dag går under betegnelsen Finnmark.
  • Det man kan slå fast er at det arkeologiske materialet slik det nå framtrer, peker i retning av at samene, og samisk kultur, har oppstått i denne regionen som … et stabilisert blandingsprodukt av alle steinalderens folkegrupper og innvandringer …
  • Funnene fra tida rundt Kristi fødsel, innleder den tidsperioden som i arkeologisk sammenheng blir kalt for samisk jernalder. Den varer til bortimot år 1600. Gjenstandsmaterialet fra begynnelsen av samisk jernalder viser en betydelig grad av kontinuitet fra yngre steinalder. Det gjelder både gravskikker, keramikk, samt fiske- og fangstredskaper. Denne kontinuiteten gjør det også rimelig å anta at samisk kultur i Finnmark har røtter som er atskillig eldre enn to tusen år.
  • Totalt sett er det nemlig få stedsnavn i Finnmark som skriver seg fra urnordisk eller norrøn tid. Den største øya i Finmark har f. eks. innbyrdes uavhengige samiske og norske navn, Sállánsuolu – Sørøya. Sállánsuolu er for øvrig også det samiske navnet på den store Skogerøya i Sør-Varanger
  • Fjordnavnene på -anger i Finnmark er tidligere delvis blitt tatt til inntekt for fast norsk bosetning allerede da norsk språk hadde sin urnordiske form. Ut fra andre kjente kilder er dette knapt riktig. Historikeren A.W. Brøgger har etter all sannsynlighet rett når han sier at disse navnene stammer fra sjøferder og intet annet. [Brøgger 1931: 48].
  • Om man ser på andre kildetyper enn stedsnavn, finner man relativt lite arkeologisk materiale av klart norrønt opphav fra før 12-1400-tallet. De få, og delvis vanskelig identifiserbare grav- og skattefunnene av nordisk type fra Finnmark før 1300-tallet, for eksempel gravfunnet fra Ekkerøy Ihkkot, gir knapt holdepunkter for å tale om fast norsk bosetning. De vitner derimot om norsk sjøferdsel, eller om enkeltstående norske kolonister som har slått seg ned her [Brøgger 1931: 47-51]. Muligens var det kun tale om norske handelsstasjoner i sommersesongen [Niemi 1983: 64].
  • En magistergradsavhandling i arkeologi, med siktemål å studere sammenhengen mellom etnisitet og gravskikker i Finmark og Nord-Troms [Davvi-Romsa], i tida 800-1200, konkluderer likeledes med at det er sannsynliggjort at i denne perioden … er Finnmark og den nordlige delen av Troms et tilnærma rent samisk område. [Reymert 1980: 130].
  • Den bosetningshistoriske slutning det er mulig å trekke av Ottars beretning, er at nord for ham lå det et tilnærma ensidig samiske område, men som likevel ikke var ukjent for håløygene, gjennom sesongmessige ekspedisjoner dit.

Kilde: NOU 1994: 21

Les andre saker i Samenes Historie her

Urnordisk kom senere

Ifølge Samenes Historie (2004) så hadde det ursamiske språket allerede disintegrert i dalekter i århundrene etter kristus. Det fordi selv om den relative andelen av urnordiske låneord er omtrent like stor i alle samiske språk så fremviser disse låneordene uregelmessigheter som indikterer at de ble lånt til samiske dialekter som allerede var oppsplittet.

Kilde Samenes Historie

Les også Samisk påvirkning på urnordisk språk
Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid
Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Sigurd Slembe på Hinnøya
Les også Om sjøsamen Ommund Hvalvaagen fra Løddingen
Les også Samiske gårder på Øksnes
Les også Samene primært en marin kystkultur i 1597
Les også Sjøsamer angrep høvdingsete
Les også Øya Lófót ligger utenfor Finnmörk
Les også Samer på Røst
Les også Sjøsamisk joik: rester av en urgammel poesitradisjon
Les også Draugen samisk?

Les andre saker i Samenes Historie her

Samisk som nordisk kilde

I en artikkel fra 1996 drøfter professor Knut Bergsland (1914-1998) fire samiske stedsnavns historie fra nord-vestre Härjedalen og sydlige Jämtland, og belyser disse ut fra historiske kilder og språkhistorisk synspunkt. Stedsnavnene vitner om lån begge veier i middelalder og vikingtid.

Kilde: Samisk som nordisk kilde

Les også Et samisk samfunn går under på Gauldalsvidda
Les også Sameksistens mellom samisk og norsk kultur tolket igjennom norønne myter
Les også Trøndersk og østnorsk påvirket av sørsamisk
Les også Samisk påvirkning på urnordisk språk
Les også Samisk bosetning kun 10 mil fra Uppsala i 1771
Les også Da lensmannen skulle ta et endelig oppgjør med finnan
Les også Etnisk rensing på Gauldalsvidda 1890
Les også Bodde det samer I Hallingdal?

Les andre saker i Samenes Historie her

Samer har røtter i Øst-Europa

Ifølge en forskningsartikkel av genetikeren Siiri Rootsi ved Universitetet i Tartu fra 2007 så innvandret den ene av de to største mannslinjene (N1c1/N3a) hos samene vestover til de nordlige og østlige delene av Europa fra indre deler av Asia og sørlige Sibir etter istidens slutt. Det er lite som tyder på at denne innvandringen av menn kom med asiatiske kvinnelinjer bortsett fra to små grupper som idag sees hos enkelte samiske grupper, nord-finner og nord-russere.

Kilde: A counter-clockwise northern route of the Y-chromosome haplogroup N from Southeast Asia towards Europe.

Les også Samene har røtter i Vest-Europa
Les også Samer har røtter i Syd-Europa II
Les også Samer har røtter i Syd-Europa
Les også Nylig genetisk forbindelse mellom Samene og Volga-Ural

Et samisk samfunn går under på Gauldalsvidda

I August 1811 ble en samisk sijte på Gauldalsvidda overfalt av 50 menn fra Dalsbygden som med våpen truet til seg hele reinflokken og tok den sørover hvor den ble slaktet. Det ble en rettssak som trakk ut i tid og det ble et forlik hvor samene fikk en betydelig kompensasjon, men samene hadde ingen forutsetninger for å forvalte disse pengene på en god måte og ble etterhvert avhengige av fattigkassa. De ble til slutt omstreifende tiggere hvor flere døde under tragiske omstendigheter. De blir av forfatteren vurdert om ikke den mektige skogsinspektøren Ramm førte saken på en slik måte at samene ble tvunget ut fra sitt beiteland på Gauldalsvidda.

Kilde: En samisk sitje går under på Gauldalsvidda

Les også Etnisk rensing på Gauldalsvidda 1890
Les også Da lensmannen skulle ta et endelig oppgjør med ‘finnan’.
Les også En liten 3 års småjente slår de ihjel med øksehammeren

Les andre saker i Samenes Historie her

Samiske graver i steinura

I denne artikkelen fra 1994 om samiske urgraver av arkeolog Audhild Schancke drøftes de samiske urgravene nærmere. De samiske gravskikkene i førkristen tid har variert men de samiske urgravene er den vanligste og mest særegne samiske gravformen fra tidligere tider. Den døde ble lagt ned i en steinur, under en flyttblokk, eller i en bergsprekk eller berghule. I noen tilfeller finnes også rester av pulk som den døde har vært lagt i. Kroppen ble sydd inn i bjørkenever. De døde har fått med seg gravgaver, blant annet piler, redskaper og smykker.

Kilde Samiske urbegravelser

Les andre saker i Samenes Historie her

Samenes Historie sonen 1 år

Det er nå gått et år siden denne sonen ble opprettet. I dette tidsrommet har det vært 30 579 besøk, 14 450 absolutt unike besøkende og 80 014 sidevisninger. De største gruppene av besøkende har kommet fra de nordligste fylkene.

De mest besøkte innleggene har vært de med mest kommentarer som islending Jon Olaffsons beskrivelse av samene på begynnelsen av 1600-tallet, innlegget om samene og Lofotfiske i eldre tid og Såpeboksen..

Den største gruppen av besøkende kommer til sonen direkte altså besøkende som allerede kjenner til sonen. Den nest største gruppen kommer via Google gjennom søkeord relatert til samenes historie og den tredje største gruppen er besøkende som kommer via Origo’s pulssoner hvor de fleste innleggene publiseres. Den fjerde største gruppen er besøkende som kommer via Facebook. Det er altså mange Facebook brukere som lenker direkte til innleggene som publiseres her på sonen enten på deres egen profil eller Facebook side.

Jeg håper alle som søker mer om samenes historie har funnet denne sonen som et nyttig hjelpemiddel til å finne ut mer. Takker også alle seriøse bidragsytere for deres egne innlegg og reflekterte kommentarer!

De russiske samene

I 1996 publiserte Nordisk samisk institutt et lite kjent doktorgradsarbeide fra 1938 av en lite kjent etnograf N.N Volkov (1904-1953) om de russiske samene. Materialet som fremstilles er bredt og gir et innblikk i de russiske samenes kultur, språk og historie.

Kilde: The Russian sami : historical-ethnographic essays

Les også Knud Leems Beskrivelse over Finmarkens Lapper
Les også Speculum Boreale – Nordspeilet
Les også Lapponica – Samelands Historie
Les også Om Lappenes forhold
Les også Gåebrehki soptsesh : Røros-samiske tekster

Les andre saker i Samenes Historie “her”:

I Norge har samene først innført skiene

Det ifølge nasjonalhelten Fridtjof Nansen. I et utrag fra en hovedfagsoppgave ved Norges Idrettshøyskole av Hartvig Birkely skriver han at det er vanskelig å finne vitenskapelige argumenter som kan så tvil om Nansens konklusjon om at ski og skiløping i nordisk sammenheng må stamme fra samene. Hvis man forst skal gjøre et poeng av hvor og når skisporten oppsto, så må samisk konkurranseskiløping i aller høyeste grad tas med i betraktning. Sannsynligvis må man da benytte et tidsperspektiv målt i tusener av år i stedet for hundreder. Det vil videre være umulig i finne et eksakt sted for skisportens vugge. Sannsynligvis oppsto skisporten blant de mange jegerbefolkningene som i sin tid befant seg mellom Beringstredet i øst og Nordishavet i vest.

Kilde: I Norge har lapperne først indført skierne

Les andre saker i Samenes Historie her

Samene har røtter i Vest-Europa

Ifølge en forskningsartikkel av genetikeren Siiri Rootsi ved Universitetet i Tartu fra 2004 så innvandret den ene av de to største mannslinjene (I) hos samene nordover og østover fra Vest-Europa etter istidens slutt. Høy korrelasjon i spredning mellom denne mannsgruppen og de to største og eldste samiske kvinnegruppene viser at de sannsynlig vandret samtidig til de nåværende samiske områdene.

Y-kromosomer arves kun fra far til sønn og kan derfor si noe om mannenes vandringer i forhistorien. Genetiske analyser viser at menn og kvinner har hatt forskjellige forhistoriske vandringer.

Kilde: Phylogeography of Y-Chromosome Haplogroup I Reveals Distinct Domains of Prehistoric Gene Flow in Europe

Les også Samer har røtter i Syd-Europa II
Les også Samer har røtter i Syd-Europa"

Les andre saker i Samenes Historie her

Himmler stagget norske nazisters sameforakt

Dette ifølge en bokanmeldelse av John Gustavsen av en ny biografi om NS-politimester Jonas Lie. Lie skal ha blitt drøftet om samene burde sendes samme vegen som jødene enten til Østfronten eller til gasskamrene.

Sitat:

Statspolitiet i Norge ble opprettet 1. juli 1941. Stormbannfører i Germanske SS Norge het Karl A. Marthinsen, og han var fra Gamvik kommune. ”Det er faen sjøl”, mente en av hans understotter, ”Klok, ergjerrig, hensynsløs, hard. Hører til typen som får tårer i øinene når man synger Når fjordene blåner, og som like etterpå kan gi ordre om å skyte en mann .” (s. 205)

Finnmark fikk en sentral plass i krigshistorien etter at Nazi-Tyskland var blitt ydmyket på Litsafronten og Den røde armé rullet vestover. Jonas Lie reiste i januar-februar 1942 rundt i Nord-Norge med Himmler. I Finnmark måtte befolkningsforholdene ordnes etter ”artsmessige grunnsetninger” fastlo Riksføreren.

Heinrich Himmler mente at samene – der Lappentum – burde isoleres for ikke å forurense den rene germaner. Finnmark skulle bli en apartheidstat, hevder Rougthvedt. Mens Himmler mente at samene ikke representerte en fare for den rene rase, var Lie av en annen oppfatning. Lie og styresmann Lippestad var kommet til at samene representerte et svært lite gunstig menneskemateriell. ”Nomadelappene” skulle lokkes med tobakk og brennevin til Troms der de tyske troppene trengte reinkjøtt, så kunne de få returnere til Finnmarksvidda. ”Sjølappene” kunne man bare glemme, ”en totalt degenerert blandingsbefolkning” mente Lie (s. 314). Kjell Fjørtoft hevdet i en samtale at Lie og Lippestad skal ha drøftet hvorvidt ikke samene burde sendes samme vegen som jødene, enten til Østfronten eller til gassovnene.

Himmler delte ikke Lies negative syn på samene. Det måtte opprettes garnisoner i nord av herresjikt. Samene kunne bli nyttige fordi en kunne få bruk for deres arktiske tilpasningsevne. Reichsführer-SS ville ikke blinke ut samene til utryddelse da de hadde holdt sitt blod rent, og derfor hadde en lang rekke positive egenskaper. Dette viser at norske NS-ledere var langt mer aggressive i sitt syn på samene enn Riksfører Himmler. Hva som ville skjedd dersom krigen hadde vart lenger enn til mai 1945, kan en bare spekulere i.

Det hadde startet med taterproblemet, ”evneveikhet, psykopati og kriminelle tilbøyeligheter”. Lie gikk inn for sterilisering, arten fikk ikke utbre seg i Norge.

Kilde: Himmler stagget norske nazisters sameforakt

Les andre saker i Samenes Historie her

Samisk fagterminologi har vitenskaplig presisjon

Ifølge professor i samisk språk Nils Jernsletten så har samisk språk høy presisjon i fagterminologien som følge av en årtusenlang og mange generasjoners kulturtradisjon som jeger og fangstfolk med dyp forståelse av dyrenes og menneskenes tilpassning til naturmiljøet som idag omfattes av fagområdet økologi.

I denne artikkelen går forfatteren først innom fiskersamenes fagterminologier på laks, deretter den delvis glemte sjøsamiske ordforådet relatert til selfangst og til slutt reindriftssamenes ordforåd tilknyttet snø som blir visst størst oppmerksomhet. Fagterminologien kan være aktuell i snøforskningen.

Kilde: Tradisjonell samisk fagterminologi

Les andre saker i Samenes Historie her

Samenes historie i Tromsø

“Arkeologiske funn viser 9000 år gammel bosetting i Tromsø. Den nordnorske høvdingen Ottars beretning til Kong Alfred av England år 892 er en viktig beretning om samer fordi den er fyldigere enn noen tidligere. I beretningen fortelles det at alt land nord for ham var øde, bortsett fra der hvor det bodde samer. Tromsø lå nord for Ottars høvdingesete.”

Sitat:

Tromsø-området må kunne defineres som et samisk område også i århundrene etter seinmiddelalderen, tross byutviklingen. Dette skyldes omlandet som omgir byen, og som ikke ble omformet i samme tempo. De siste århundrers historie om Tromsø blir liksom århundrene på Ottars tid en historie hvor den samiske historien har sin naturlige plass.

Samene fortsatte å bebo Tromsø-området fra Ottars tid og framover. Ingen vet hvor mange samer det bodde i Tromsø-området ved inngangen til 1800-tallet, men de dominerte i flere bygdelag. Det gjaldt framfor alt i Sørfjorden, Kaldfjorden og Kattfjorden. I tillegg til de samiske bygdene, bodde det samiske familier nær sagt over hele Tromsø-området. Mange gårder hadde også samiske tjenestefolk.

I 1865 var den samiske befolkningsandelen i Tromsø, foruten byen, minimum 13 %. I år 1900 var den ca. 12 %. Det er grunn til å understreke at dette er minimumstall, ettersom de kildene en har til rådighet, folketellingene, inneholder flere feilkilder.

Tross vedlikehold av den samiske befolkningsandelen i Tromsø-området som helhet, skjedde det viktige endringer. Den generelle trenden var at den samiske befolkningsandelen gikk sterkt tilbake i små samiske samfunn, og i områder hvor samene ikke hadde dannet egne bygdelag. Eksemplet Kattfjorden illustrerer dette godt. Kattfjorden var midt på 1800-tallet fortsatt en samisk bygd, men rundt år 1900 var det norske dominerende. Dette skyldtes to ulike, men ikke uavhengige prosesser. Nordmenn hadde begynt å flytte til fjorden, og de kom snart i flertall. Deretter ble giftemål mellom samer og nordmenn vanlig, og barn av etnisk sammensatte par ble raskt oppfattet som norske. Innflytting og giftermål, i tillegg til at Kattfjorden hadde vært tynt befolket, gjorde det enkelt å forandre samfunnet fra samisk til norsk i løpet av en drøy generasjon. Men denne fornorskningen kan ikke forstås uten i sammenheng med fornorskningspolitikken. Den samiske fortiden ble både gjemt og så godt som glemt.

Den samiske befolkningsandelen ble i første rekke vedlikeholdt der hvor samene var mange nok til å dominere lokalsamfunnet, som i Sørfjorden. I Sørfjorden snakket de fleste samer ennå i år 1900 samisk hjemme .

Det samiske språket uttrykte også best samenes religiøse tro. Både samene i Sørfjorden, Kaldfjorden og Ramfjorden sluttet seg etter hvert sammen i læstadianske menigheter. Fellesskapet mellom bofaste samer og nomader kommer særlig klart til syne når en undersøker læstadianismens utbredelsesmåter. Nomadene var nemlig de første til å bringe Læstadius sitt budskap over grensen. Per Anders Persson Nutti, en av læstadianismens første predikanter, hadde sitt sommerbeiteland på Kvaløya. Det var nok den viktigste faktoren bak det at en i Kaldfjorden fikk en av de sterkeste læstadianske menighetene i Tromsø-området.

Også i Kaldfjorden holdt den samiske befolkningsandelen seg høy fram mot år 1900, men de norske naboene ble stadig flere, og det ble stadig mer vanlig at samiske kvinner giftet seg med norske menn. Dermed fikk man også her en overgang fra samisk til norsk, gjennom de etnisk sammensatte parenes barn. Sørfjorden ble dermed området hvor samisk materiell kultur og samisk språk ble best vedlikeholdt gjennom 1800-tallet.

Samene bosatte seg i liten grad i Tromsø by på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Byen var lite attraktiv for samer fordi de kulturelle verdiene og det levebrødet samene søkte ikke var å finne der.

Reindrift var en helt perifer beskjeftigelse for den bofaste samiske befolkningen i Tromsø-området på 1800-tallet. På øyene fantes det noen få fastboende reineiere, og noen fastboende samer eide sytingsrein. Om sommeren økte den samiske befolkningen sterkt. Reindriftssamene kom da ned til kysten fra Sverige, spesielt fra Karesuando sogn. I år 1900 var Tromsø-området sommerland for om lag 50 hushold. Utover 1800-tallet vokste konfliktene mellom reindriftssamer og bofaste, En forklaring var at det var blitt for mange nomader og rein. En annen forklaring var vekst i den bofaste befolkningen og nydyrking. Den norske og bofaste virkelighetsforståelsen kom etter hvert til å ligge til grunn for konflikthandteringen.

Etter unionsoppløsningen i 1905, intensiverte man fra norsk side arbeidet for å få nomader med svensk statsborgerskap vekk fra norsk territorium, og ved reinbeitekonvensjonen av 1919 mellom Norge og Sverige fikk reindriftssamene som flyttet over grensen ikke lenger adgang til Kvaløya. Under siste verdenskrig tok de svenske samene ikke sjansen på å komme til sommerlandet i Troms. Norske myndigheter brukte tomrommet til å sette skiller mellom reindriftssamer med norsk og reindriftssamer med svensk statstilhørighet. Reinbeitekonvensjonen av 1972 satte et definitivt punktum for at samer med svensk statstilhørighet kunne vende tilbake til sine gamle sommerbeiteland. Arbeidet som pågår 2001/2002 i forbindelse med en revidering av konvensjonen ser ikke ut til å endre på dette.

Det var ikke bare reindriftssamene med svensk statstilhørighet som led økonomisk og kulturelt ved tapet av sommerbeitelandet. Det var også et tap for innbyggerne i Tromsø-området. For den bofaste samiske befolkningen betydde det at mange bånd ble revet over: slektsbånd, økonomiske bånd, religiøse bånd, kulturelle bånd. En kunne ikke lenger styrke seg ved det større samiske fellesskapet som reindriftssamenes ankomst til kysten i realiteten hadde vært, og den samiske kulturkretsen ble mindre, skarpere atskilt i en norsk og en svensk del, i en bofast og en nomadisk del.

Også i Tromsø by burde tapet av reindriftssamene ha blitt følt som stort. Blant de ting som muliggjorde framveksten av et bysamfunn på Tromsøya var nettopp handelen med reindriftssamene. Tromsø by kunne også takke reindriftssamene for at byen ble et viktig turiststed. Hovedgrunnen til at turister begynte å oppsøke Tromsø, var at de i gatene kunne møte sjøsamer så vel som reindriftssamer. Dette var overmåte spennende og eksotisk for et utenlandsk bymenneske. Ikke bare kunne de møte samene i byens gater – fra Tromsø var det lett å komme seg til samiske sommerboplasser både i Tromsdalen og på Kvaløya.

På begynnelsen av 1900-tallet var altså situasjonen slik at både reindriftssamene og bofaste samer var i ferd med å tape terreng. Samisk språk, kofte, gamme og andre synlige samiske kjennetegn måtte vike for norsk språk, norske klær og tømmerhus. Men noen kulturtrekk som dreier seg om religiøs forståelse, normer, verdier, tankemønstre, bevissthet om ens fortid og ens plassering i en slekt eller et lokalsamfunn, kan sies å være en del av en ubrutt samisk tradisjon. Derfor kan en hevde at det samiske på mange måter fortsatte å leve videre i Tromsø-området gjennom 1900-tallet og helt fram til i dag.

Kilde: TROMSØ SOM INTERNASJONAL URFOLKSBY

Les andre saker i Samenes Historie her

Kysthulemaleriene i Nordland

Ifølge en artikkel av NIKU så ble det i 1994 oppdaget et 3000 år gammelt kysthulemaleri på Repphellaren, Verøy (fra samisk rehppe/riehppi ). Det er ifølge artikkelen likheter i troen på topografiske kraftsteder eller aminisme som kommer til utrykk på stedet og den førkristne samiske religionen. Hulemaleriene tolkes også i sjamanistisk sammenheng. Den samiske sjamanismen representerte den siste rest av religiøs praksis blant veidefolk i det nordlige Euroasia.

Kilde: Kultur – Minner og Miljøer
Kilde: Gudene på Trenyken
Kilde: Tur til Punsanden og hulen Repphellaren med ca. 3500 år gamle hulemalerier

Les også Samer på Røst
Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid

Les andre saker i Samenes Historie her

Det samiske språkets alder og opphav

I en forskningsartikkel fra 2006 av Professor Ante Aiko ved Universitetet i Oulu drøftes det samiske språkets forhistorie i lys av låneord fra germansk og andre språk for å komme nærmere svaret om språkets alder og geografisk opphav. Ifølge Aikio så eksterer det mye språkhistorisk forskning som støtter at proto-samisk eller ursamisk må ha oppstått i de sydlige deler av Finland og Karelen i en mellomposisjon mellom tidlige finske, tidlige germanske, tidlige baltiske og ureuropeiske språk.

Introdution

Systematic research on Scandinavian loanwords in Saami began well over a century ago (e.g. Thomsen 1869; Qvigstad 1893; Wiklund 1896). However, the

concept of earlier Germanic borrowings in Saami is newer. In the 1960s it was
still commonly maintained that few, if any, independent Indo-European loanwords
had been directly adopted into Pre-Saami (e.g. Sköld 1961 passim). Of
course, ever since the loanword studies by Thomsen (1869, 1890) it had been
known that a few older Indo-European loan items, such as North Saami ruovdi
‘iron’ (< Germanic) and luossa ‘salmon’ (< Baltic), were present in Saami. But
as such words were shared with Finnic whose lexicon showed a significantly
stronger Indo-European impact, it was maintained that these words had been
mediated to Saami by Finnic. Thus, there seemed to be little evidence of direct
contacts between Pre-Saami and the early Germanic and Baltic tribes.
During recent decades it has become clear that this classical picture had
been influenced by the ways in which etymological research was conducted.
With the exception of studies of Scandinavian loanwords which have a long and
fruitful research history, there has been a tradition of treating Saami etymology
as a sort of extension of the etymological study of Finnish vocabulary; until
recent times few researchers had taken the etymologisation of Saami words as
an aim in itself. Recently this tradition has been changing, though. For instance,
the thorough studies of Germanic loanwords conducted by Jorma Koivulehto
have revealed that there is much more to the contact history of Saami and Germanic
than was previously thought.
The purposes of this paper are to examine the strata of old Germanic borrowings
in Saami and to discuss the prehistory and formation of the Saami language
branch in the light of what is known of its contacts with Germanic as well
as other language groups. The next section summarises the present knowledge
of the stratification of Germanic borrowings in Saami. In the third section 27
Saami words are etymologised as early Germanic loans. The concluding section
discusses the main lines of Saami ethnic history on the basis of the results of the
present study as well as other recent linguistic research.

Kilde: On Germanic-Saami contacts and Saami prehistory

Les også Samisk ble snakket i store deler av Finland ifølge avhandling
Les også De ukjente språkene i samisk
Les også Lundefugl og bag samiske ord?
Les også Trøndersk og østnorsk påvirket av sørsamisk
Les også Samisk i en islandsk runeskrift
Les også Samisk påvirkning på urnordisk språk
Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten.
Les også Den språklige historien i Nord-Russland
Les også Sørsamisk et svært gammelt språk
Les også Eksisterte det et felles samisk-finsk urspråk?

Les andre saker i Samenes Historie her

Samer har røtter i Syd-Europa II

Ifølge en stor forskningsrapport fra Universitetet i Pavia i Italia fra 2001 så har ca halvparten av samenes mitokondria (kjent som Vendela eller haplogruppe V) sitt opphav i sør-vest Europa. Dette bekrefter ifølge forskerne at sør-vest Europa var et overvintringssted for jeger- og fangstbefolkningen under siste istid og en kilde for gjenbosetningen av Europa etter siste istid.

Mitokondria arves kun fra mor til datter og kan derfor si noe om kvinnenes vandringer i forhistorien. Genetiske analyser viser at kvinner og menn har hatt forskjellige forhistoriske vandringer.

“Mitochondrial HVS-I sequences from 10,365 subjects belonging to 56 populations/geographical regions of western Eurasia and northern Africa were first surveyed for the presence of the T→C transition at nucleotide position 16298, a mutation which has previously been shown to characterize haplogroup V mtDNAs. All mtDNAs with this mutation were then screened for a number of diagnostic RFLP sites, revealing two major subsets of mtDNAs. One is haplogroup V proper, and the other has been termed “pre*V,” since it predates V phylogenetically. The rather uncommon pre*V tends to be scattered throughout Europe [and northwestern Africa], whereas V attains two peaks of frequency: one situated in southwestern Europe and one in the Saami of northern Scandinavia. Geographical distributions and ages support the scenario that pre*V originated in Europe before the Last Glacial Maximum [LGM], whereas the more recently derived haplogroup V arose in a southwestern European refugium soon after the LGM. The arrival of V in eastern/central Europe, however, occurred much later, possibly with [post-]Neolithic contacts. The distribution of haplogroup V mtDNAs in modern European populations would thus, at least in part, reflect the pattern of postglacial human recolonization from that refugium, affecting even the Saami. Overall, the present study shows that the dissection of mtDNA variation into small and well-defined evolutionary units is an essential step in the identification of spatial frequency patterns. Mass screening of a few markers identified using complete mtDNA sequences promises to be an efficient strategy for inferring features of human prehistory.”

Kilde: A Signal, from Human mtDNA, of Postglacial Recolonization in Europe

Les også Samer har røtter i Syd-Europa
Les også Samene – en genetisk unik urbefolkning
Les også Samene genotypiske og fenotypiske europeere
Les også Samene en gammel europeisk befolkning
Les også Samer er europeere ifølge genstudium.

Les andre saker i Samenes Historie her

"Stallo"-boplassene i Lønsdalen, Saltfjellet

Ifølge forskningsrapporten “Stallo-boplassene. Et tolkningsforsøk basert på undersøkelser i Lønsdalen, Saltfjellet” fra 1991 av arkeolog Inger Storli ved UiT så er de såkalte “stallo”-tuftene samiske. Hun argumenterer for at de var samiske sommerboplasser tilhørende en samisk “elite” pastoralister i vikingtid og at de forsvant mellom 1350-1600 som følge av svartedauen.

Sitat konklusjon.

11. KONKLUSJON.

Målsettinga i denne avhandlinga har vært å svare på spørsmålet om hva slags boplasser “stallo”-boplassene er. Jeg har tatt utgangspunkt i den romlige organiseringa av “stallo”- boplassene, dvs. i formen, og deretter argumentert for at de har sitt motstykke i ildstedrekkene i skogsområdene øst for Kjølen og på Finnmarksvidda.
Likhet i form betyr imidlertid ikke nødvendigvis også likhet i innhold. Som jeg har redegjort for, har f. eks. ildstedrekkene på Finnmarksvidda tidligere vært oppfattet som graver. Jeg mener imidlertid at det arkeologiske materialet nokså entydig viser at også disse var boplasser. Den materielle “teksten” som gjøres til gjenstand for analyse er altså “stallo”-boplassene i høyfjellet og ildstedrekkene i barskogsområdene og på Finnmarksvidda, som tilsammen utgjør det boplasskomplekset som jeg har kalt rekkeorganiserte boplasser.
Når det gjelder spørsmålet om hvem som brukte disse boplassene, har jeg konkludert med at de var boplasser for hele hushold, dvs. både kvinner, menn og barn. De to boplasstypenes klare fordelingsmønster gir grunn til å oppfatte “stallo”-boplassene som sommerboplasser, mens boplassene med ildstedrekker oppfattes som vinterboplasser. På grunnlag av Hultblads (1968) rekonstruksjon av tradisjonell arealdisponering i de svenske lappmarkene har jeg knyttet Lønsdalsboplassene til ei samisk befolkning som hadde sine vinterboplasser i området omkring Arjeplog.
Av flere grunner har jeg altså i utgangspunktet knyttet “stallo”-boplassene til samisk forhistorie. De finnes i tradisjonelle samiske bosettingsområder, de har ingen likhet med norrøne boplasser, derimot har de klare likhetstrekk med den tradisjonelle samiske boligen.
Hele avhandlinga er et forsøk på å vise at ei samisk fortolkningsramme er det som kan gi den beste forståelsen av denne fornminnetypen. Men det krever samtidig at vi reviderer vanlige oppfatninger av samisk forhistorie på noen vesentlige punkter. Det var naturlig å lete etter et mulig utgangspunkt for tolkinga av boplassene i en kulturform tilsvarende den tradisjonelle skogssaraekulturen, som antas å ha vært nærmest enerådende i de finsk-svenske barskogsområdene i alle fall fra begynnelsen av vår tidsregning fram til ca. 1500 e. Kr.
Jeg finner imidlertid at de rekkeorganiserte boplassene ikke passer inn i beskrivelsen av skogssamene. Det som framfor alt kjennetegnet deres levemåte, var nemlig at det var sommerfisket som konstituerte flyttelivet. Lokaliseringa av “stallo”-boplassene preges derimot ikke av nærhet til fiskevann. I stedet ligger de i umiddelbar nærhet av fjellbjørkgrensen, som spiller en vesentlig rolle i samenes tamreindrift fordi det er der kalvinga foregår, og der også reinen har sine parringsplasser. De rekkeorganiserte boplassene synes dermed å være spor etter et flyttemønster som likner det vi i nyere tid kjenner fra fjellsamer med pastoralistisk tamreindrift.
Nå har det vært vanlig å regne med at tamreindrift ikke oppsto før i tidlig nytid, i løpet av 1500- og 1600-tallet. Først på dette tidspunktet antas det at en kan snakke om pastoralistisk reindrift i det vestsamiske området. Skal vi da forkaste hypotesen om at “stallo”-boplassene er spor etter reindriftssamer, eller skal vi tvert imot ta dette boplassmaterialet som en indikasjon på at det kan stilles spørsmålstegn ved hevdvunne oppfatninger om tidspunktet for pastoralismens oppkomst?
Jeg har argumentert for det siste. For det første er det påfallende at rekkeorganiserte boplasser bare er registrert i det vestsamiske området, der samene gikk over til tamreindrift. Dernest er det flere indikasjoner på pastoralistisk reindrift i det arkeologiske materialet. Som regel ligger det flere “stallo”-boplasser i nærheten av hverandre. Dateringene fra Lønsdalsboplassene kan tyde på at de ble brukt av enkelt-hushold som flyttet mellom boplassene, slik pastoralistene har gjort i nyere tid. I tillegg er det på flere boplasser funnet små groper i jorda som er tolket som buorne, melkekjellere. Når også rent språkvitenskapelige forhold i Ottars beretning antyder at Ottar kan ha hatt melkerein, mener jeg at indikasjonene på tamreindrift må tas på alvor.
Jeg har framstilt pastoralistene som en slags sosial “elite” blant vikingtidas samer. Disse mener jeg var integrert i et vidstrakt økonomisk system som også omfattet den sosiale eliten langs kysten av Nord-Norge. Jeg har videre argumentert for at de to gruppene kan ha praktisert konedeling og utveksling av ektefeller. Materialet kan kanskje synes for spinkelt til å trekke så vidtrekkende konklusjoner. Likevel er det indikasjoner i gravmateriale fra såvel Nord-Norge som Arjeplogområdet på at dette kan ha vært tilfelle.
Jeg har videre argumentert for at den romlige utforminga av boplassene hadde et symbolsk aspekt som spilte en viktig rolle i forbindelse med de sosiale endringsprosessene som fant sted ved overgangen til pastoralisme. Pastoralistene – eller fjellsamene – kan ha blitt konstituert som sosial gruppe bl. a. ved at boplassene fikk et metaforisk innhold som som søkte å legitimere et eksklusivt krav om bruksretten til områder som tidligere enten hadde vært skogssamenes felleseie eller hatt status som allmenning.
Det er dermed ikke sagt at villreinjakt heretter ikke hadde noen betydning. Tvert imot kan villreinfangsten ha spilt en viktig rolle i utvekslinga mellom samer og skandinaver. Ei forutsetning for rask ekspansjon av tamreinflokken kan også ha vært at en fanget levende villrein som ble sosialisert inn i tamreinflokken. De små fangstanleggene som finnes i nærheten av enkelte "stallon-boplasser indikerer at jakt i begrensa omfang kan ha funnet sted. Det kan også ha vært vanlig å jakte ved hjelp av lokkerein, slik det framgår av Ottars beretning.
Jeg har i avhandlinga lagt stor vekt på Svartedauen som forklaring på hvorfor "stallon-boplassene i høyfjellet gikk ut av bruk. Dette er en konklusjon som bygger på fravær av dateringer mellom 1350 og ca. 1600 e. Kr. Det er ikke observert et tilsvarende brudd på boplasser med rekkeorganiserte ildsteder, dvs. vinterboplassene. Dette oppfatter jeg som en indikasjon på at pesten førte til frigjøring av beiter nærmere vinterboplassen, slik at de lange flyttingene ikke var nødvendig. Framtidige undersøkelser som spesielt tar sikte på å skaffe til veie flere dateringer vil vise om dette er et argument som holder.
Et tema som ikke er berørt, er spørsmålet om hvorfor samene gikk over til en pastoralistisk driftsform. Dette er imidlertid et spørsmål som ligger utenfor rammene for dette arbeidet, og som forutsetter en langt grundigere gjennomgang av arkeologisk materiale som er eldre enn de rekkeorganiserte boplassene, enn det som her er tilfelle. Jeg vil derfor overlate til framtidig forskning å foreta en slik undersøkelse.

Kilde: Stallo-boplassene : et tolkningsforslag basert på undersøkelser i Lønsdalen, Saltfjellet

Les andre saker i Samenes Historie her

Instrukser om fornorskning av samiske stedsnavn på kart

I henholdsvis 1895 og 1905 ble det gitt instrukser for bruk av samisk i forbindelse med stedsnavn på kart. Instruksen fra 1895 nevnes her som 1. instruks. Instruksen fra 1905 var tredelt. Forfatteren har valgt å gå ut fra 1905 instruksen fordi kartet fra 1899 ikke har vært å framskaffe, og at utgivelsen av kartet som ble utgitt i 1954 ser ut til å være påvirket av instruksen av 1905. Ifølge 1905-instruksen skulle en bestrebe seg i å oversette samiske (og kvenske) navn til norsk.

Etter Yngve Johansen, i Tana Årbok 2008.
Instruksen er oversatt til dagens rettskriving av Nils Dannemark, 1. lektor i norsk.

For å vise eksempler på disse tre instruksene, og noen privatpraktiserende utøvelser er Gradteig Z 3, Tana, utgitt 1899, 1954, valgt. Kartet dekker den sørøstlige del av Tanafjorden og noe av Belevåg og Nesseby. Gradteigkartene var grunnlaget også for kartene som ble laget av tyskerne ”Topographische, Karte von Norwegen”, utgitt 1942 og ”Army Map Service” som kom ut i 1952. Kartene som avløste Gradteigkartene og dekker blad Z 3 er M711 Tana fra 1977 og M711 Trollfjorden utgitt i 1981.

1. Instruks
Hvis oversettelsen kunne oppfattes som utvilsomt riktig, skulle det norske navnet brukes som hovednavn, og det samiske eller kvenske navnet skulle tilføyes i parentes i samme skrift, men ikke med fete typer.
Instruksen sier med klare ord at det samiske navnet skal være grunnlaget for den norske oversettelsen av navnet, men at det nye norske navnet skal brukes som hovednavn.

Når det gjelder utvilsomt riktig, er vel ikke dette helt riktig heller. Alle informantene var neppe like bevandret i både samisk og norsk, og i tillegg kunne nok noen ha egne teorier om navnenes opphav. Eksempler her er Gávesluohkta, som ble ”Hvelvebukt”, men hvelve er på samisk gávvut. I tilknytning til dette navnet er det også laget en historie om en båt som strandet i området og ble liggende hvelvet. Antakelig kommer ordet fra ”gávva” som betyr, bøyning; sving; bukt. Haŋŋalaščearru er blitt til Hanglefjellet, der haŋŋalaš ikke er å hangle og čearru ikke er fjell, men høyfjellsslette.

2. Instruks
Hvis forskjellen mellom det samiske navnet og norsk oversettelse bare eller i hovedsak ligger i grunnordet, f.eks. Stuoravárri (-jávri, -johka etc.), = storfjellet, (-sjøen, -elva etc.), så skulle det samiske navnet ikke brukes på kartet i det hele tatt. Dette ble f. eks. p gjelde de fleste stedsnavn som er avledet av personnavn.
I denne kategorien kommer mange av de stedsnavn som kun har norsk navn i dag.

3. Instruks
Dersom en ikke kunne finne noen sikker eller passende oversettelse av det samiske navnet, skulle det samiske navnet brukes uten noe forsøk på fornorskning.

Det er svært få navn av denne gruppen på kartet, det er bare 4 av totalt 125 navn som skrives bare på samisk. En direkte oversettelse av tre av navnene ville gi et svært langt norsk navn. Alle disse navnene er navn på steder i Juovlavuotna/ Austertana. I Juovlavuotna/ Austertana er det i dag forholdsvis få som snakker samisk. Men disse fire samiske navnene benyttes i dag av norsktalende. Om dette er årsaken til at navnene ikke ble oversatt i 1899, vites ikke. I dette området benyttes mange andre samiske stedsnavn også når det snakkes norsk. Befolkninga i området var samiskspråklig før den norske og kvenske innvandringen.

Eiendomsnavn
På kartet er alle navnene på eiendommer skrevet på norsk. Dette etter Regl. 1876 § 3 f, der det fremheves at den oppmaalte Eiendom gives norsk Navn med det muligens gjængse lappiske eller kvænsk tilføiet i Parenthes.

Den privatpraktiserende navnegivningen
eller anvendelse av NGO 1886 b
I tillegg kan det virke som om det er flere privatpraktiserende instrukser som er i virksomhet. Benevnelsen er laget av forfatteren. Her følger fire kategorier. Under De vanskelige stedsnavn kan også NGO 1886 b kommet til anvendelse. Samiske stedsnavn skulle ikke tas med i kartet dersom stedsnavnene var i bruk på to språk.

De vanskelige samiske stedsnavn
Eksemplene viser at de som utarbeidet kartene laget nye navn på steder som hadde vanskelige samiske navn. De samiske navnene er blitt totalt utelatt. Reakčavuotna ble omdøpt til Lille Leirpollen, Njimmenjárga til Smalfjordnes, Vieltegieddenjárga til Grønnes, Goškesvággi til Lille Molvik og Juovlavuotna til Austertana.

Norsk vri på samiske stedsnavn
Andre samiske navn har bare fått en liten norsk vri, så som Bonjákas skrives Bonakas og Áite vággi skrives Vagge, Stangan eller Stanganas skrives Stangnes.

Kombinasjon av samisk og norsk
Noen navn er også blitt en kombinasjon mellom samiske ord og norske naturbenevnelser. Čammájohka er blitt til Cabmaelven og Fielbmánjárga til Fjelmanes.

Konstruerte navn
Det klareste eksempelet på dette kartbladet er Molvikskjær, et navn som ikke benyttes i M711 der navnet er Válčit eller Válčet på samisk og Skardholmen på norsk. Begge disse navnene benyttes i dag blant folk i dagligtale. Andre navn som er konstruerte kan ha gått inn i dagligspråket, jamfør de vanskelige samiske stedsnavnene. De navnene var jo tross alt nedtegnet av øvrigheten og da var det vel slik det skulle være……

Selv om det gamle samiske navnet er uteblitt eller kommet i parentes på kartet, benyttes det samiske navnet den dag i dag både i samisk og norsk dagligtale. Og dersom du bruker de norske oversettelsene av navnet, har lokalbefolkningen store vansker med å skjønne hvilket sted du snakker om. Det er ikke så lett å vite hvor Teltnes, Tanafjellet, Hvelvebukt, Sørvidden og Hanglefjellet er. Det er ikke så rart, fordi de er konstruerte navn og har etter 100 år fortsatt ikke fått fotfeste i dagligtalen, verken i samisk eller norsk.

Oppsummering
Bakgrunnen for instruksen for bruk av samisk i forbindelse med stedsnavn på kart, var en nasjonalistisk bølge fra 1870-tallet. Man ville løsrive Norge fra unionen med Sverige, og det ble viktig å synliggjøre det norske (Norskdåmen). Norge ble et eget rike i 1905, og myndighetene ønsket at Norge skulle være så språklig og kulturelt “rent” og enhetlig som mulig.

Når nå Statens Kartverk fra 1970-årene har begynt å legge inn de gamle samiske navnene på kartene igjen, kan man kanskje si at den nasjonalromantiske bølgen varte omtrent 100 år i Norge. I samme periode ble det drevet en hardhendt fornorskningspolitikk på alle plan i samfunnet.

Eksemplene i denne gjennomgangen er fra Tanafjorden, men kunne like gjerne vært gjort for en av fjordene rundt Tromsø by, f. eks. i Kaldfjorden, Sørfjorden eller i Lyngen.

Fram til nå har lokalbefolkninga brukt navn ut fra tradisjon, og ikke ut fra hva som står på kartene. I større tettsteder og byer, som Vadsø, Hammerfest, Tromsø, Bodø, Narvik, Bardufoss – der det kommer mange innflyttere, forholder man seg til navnene som står på kartet.

Stedsnavn er viktige kulturminner. Derfor er det viktig med korrekte navn, på kart og på skilt.

Referanser
Gradteig Z 3, Tana, utgitt 1899 og 1954
Kart over Finnmarkens amt, utgitt 1907 og 1937
Topographische Karte von Norwegen M=1:100 000, Blatt Z3,Tana, 1942
Army Map Service 1952, Sheet 2336 III, Trollfjorden, Norway
Topografisk hovedkartserie M711, blad 2335 IV, Tana, 1977
Topografisk hovedkartserieM711, blad 2336 III, Trollfjorden, 1981
Reglement angaaende Fremgabsmaaden ved Afhændelse eller Bortforpakning af Statens Jord og andre den tilhørende Herligheder i Finnmarks Amts Landdistrikt i Henhold til Lov af22de Juni 1863. Givet ved Kongelig Resoluition af 6te mai 1876 (REGL. 1876)
Brev fra Norges Geologiske Oppmaaling 23.12.1886 til den Kongelige Norske Regjerings Forsvardepartements arméambefaling. Hovedarkivet, Statens kartverk, Hønefoss. (NGO 1886 b)
Instruks for detaljmåling, Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania. – Kartsamlingen, Statens kartverk, Hønefoss (INSTR, 1895)
Instruks for detaljmåling, Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania. – Kartsamlingen, Statens kartverk, Hønefoss (INSTR. 1905)
Gjerde, Willy. Samer og nordmenn i Tanafjorden 1769-1875, folketall – bosetning – samhandling. Institutt for historie, Universitete i Tromsø,1999.
Helander, Kaisa Rautio, Namat dan Nammii. Sámi báikenamaid dáruiduhttin Finnmárkkus Norgga uniovdnaáigge, 2007.
Johansen, Yngve. Samiske stedsnavn i Berlevåg kommune,2003.
del 1-4. Berlevågingen 40-43.
Johansen, Yngve. Rákkonjárga. Iđut 2007.
Kåven, Brita, med flere. Sámi – dáru sátnegirji. Davvi Girji o.s 1995.
Nielsen, Konrad. Lappisk (samisk) ordbok, Vol. I, Vol. II Vol III Universitetsforlaget 1979.
Solbakk, Aage. Deanuleahki sogat historjá, Tanadalen slekter historie. Čálliidlágádus 2001.
Qvigstad, J. De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylke. Aschehoug 1938.
Qvigstad, J. De lappiske stedsnavn i Troms fylke. Aschehoug 1938.

Anbefales
Samisk skolehistorie 4, Davvi Girji o.s, 2010. se her

Artikkelen er utarbeidet i samarbeid med Yngve Johansen, Tana
Ragnhild Sandøy, Tromsø

Samisk bosetning funnet like utenfor Bodø by

Ifølge Eirin Holberg en av medforfatterne til første bind av Bodø Bygdebok er det gjort funn av en samisk boplass ved Soløyvatnet. Ifølge forfatteren skal dette dreie seg om to godt bevarte gammetufter. Den ene gammen skal ha vært en fjøsgamme med plass til noen geiter eller sauer.

Oppsummering av hva som nevnes i artikkelen:

  • To gammetufter hvorav en er en fjøsgamme.
  • Kan være en markasamisk bosetning fra 1600-1700 tallet men kan også være eldre fra 1000-1200-tallet.
  • Den første bosetningen registrert i historiske kilder i Sandjord var gården til samen Anders Pålsson fra Straumen.
  • Det skal være funnet samiske urgraver i området også i selve Bodø by.

Kilde: Gammel samisk boplass ved Soløyvatnet

Les andre saker i Samenes Historie her

Samenes første landsmøte 6 Februar 1917 - Grunnlaget for samefolkets dag

Den 6. februar feires som Samefolkets Dag i de tre nordiske land og på Kola i Russland. Grunnlaget for denne feiringen er samenes første landsmøte som ble avholdt i Metodistkirken, Trondheim 6.-9- februar 1917. Her redegjøres for den historiske bakgrunn for møtet, og bringer fram en omfattende dokumentasjon fra aviser, brev, protokoll, utredninger og bilder fra forrige århundre og fram til 1927 da samenes initiativ av forskjellige grunner gikk i dvale. En del opplysninger fra nyere tid gis, blant annet om drøftelsene fram til vedtaket om å ha 6. februar som Samefolkets dag. (Kilde professor i teologi Peder Borgen )

Utrag fra innledning av daværende sametingspresident Ole Henrik Magga

Møtet i 1917 ble holdt midt i den mørkeste perioden i samisk historie. Siden andre halvdel av forrige århundre hadde fornorskningspolitikken i Norge festet sitt lammende grep på alle samfunnsområder så som skole, næringer, kirke, forsvar og etterretning – gjerne i tett (og intimt) samarbeid. Og selv om de samiske aktivitetene nærmest ble kvalt i etterkrigstiden, er det frøene og røttene fra 1917-møtet som i tiden etter den 2. Verdenskrig førte til en oppblomstring av samisk kultur og aktivitet som deltakerne pa Trondheims-møtet nok hadde drømt om. men neppe kunnet forestille seg. De landsomfattende organisasjoner over hele Norden og Nordisk Sameråd (nå Samerådet) formulerte de nye visjoner, søkte ny allianser både i de nordiske land og blant andre urfolk. Og derfor kan nå i 1997 representanter for tre samiske folkevalgte ting og mange organisasjoner samles på valplassen fra 1917. De fleste av de prinsipper vi i dag viser til i lover og regler, også i opprettelsen av Sametingene og deres arbeid, har sitt utgangspunkt i grunntanken bak 1917-møtet.

Kilde: Samenes første landsmøte : 6.-9. februar 1917 : grunnlaget for samefolkets dag 6. februar : historisk oversikt, dokumentasjon, kommentar

Les andre saker i Samenes Historie her

Den "samefrie" kvenbygda Väkkära?

Ifølge en artikkel av S. Wilhelmsen så blir det helt feil for folk i Vækker at samiske medier har forsøkt å fremstille bygda som en sjøsamisk bygd. Det er ikke tvil om at det kvenske innslaget i Vækker er stort men nærmere undersøkelser av stedsnavn og folketellinger kan indikere at det kanskje er behov for en mer nyansert forskning på befolkningshistorien i Vækker enn det som ble presentert i artikkelen.

Stedsnavn:

Det er samisk stedsnavneverk i mesteparten av området og mye synes lånt direkte fra samisk. Det kan godt være som forfatteren påstår at Vækker kommer fra finsk Väkkära men det finske navnet synes å ha kommet opprinnelig fra det samiske navnet Veahkir. Ifølge samisk språkhistorisk forskning så er etterleddet -ir vanlig i endel samiske stedsnavn og gammelt og de fins i kommunen. (Aikio et al 2004).

Folketellingen i 1865

Det vises til i artikkelen at gamle bilder av kvener i kofte og at de kunne sy skaller ikke betydde at disse egentlig var samer. Dette synes forsøkt forklart bl.a med at samemisjonen tilbød gratis kofte mens de var på ungdomskolen i Karasjok og at skaller også ble brukt av både kvener og nordmenn på den tiden. Men en nærmere titt på folketellingen i 1865 synes å gi et bilde av at disse kunnskapene og tradisjonene like fullt kan ha kommet i arv fra inngifte samer.

Dette kan en se i folketellingen for 1865 der vi for gården “Vægteren” finner Isak Isaksen registrert som norsk / kven og hans ektefelle Magrethe Aslaksdatter registrert som same (“lap”). De har fire barn. Litt lengre nord på Seljeengen finner vi to husholdninger til familiene Johan Andersen/Margrethe Nilsdatter og Samuel Andersen/Kirstine Johansdatter. Den førstnevnte familien er registrert i sin helhet som kven/samisk mens den sistnevnte er registrert kven/samisk for familiefaren mens husfruen var registrert som kven. Hvis en ser videre på flere gårder i området vil en ofte se et tilsvarende bilde av blandede familier.

Folketellingen i 1875

Her ser vi fortsatt at Isak Isaksen er uproblematisk er registrert som norsk kven, mens husfrua Magrethe Aslaksdatter er registrert som “blandet finn kven”. Dette betyr derimot ikke at hun skulle være noe annet enn en same. Det har blitt avdekket gjennom forskning fra nordre Nordland at nye kategorier som ble introdusert og gamle som ble fjernet fra folketellingen i 1875 medførte en omfattende feilregistrering av den sjøsamiske befolkningen som betegnet seg som “finn” og ikke “lapp”. Disse kunne istedet bli satt i kategorier som “blandet” eller “kven” i betydningen at de var finnlendere. Det kan være tilfelle her siden hun i folketellingen fra 1865 var i kategorien “lap”. Betegnelsen “blandet” synes å være godt brukt i de andre husholdningene omkring. I folketellingen for 1900 synes finsk blandet å gjelde også for sønnen Nils Isaksen bosatt på Vækker.

Kilde: Historie og folk fra en gammel kvenbygd: Väkkära. Børselvs ‘forstad’
Kilde: Isak Isaksen og famile – Vægteren – FT 1865
Kilde: Isak Isaksen og famile – Vægteren – FT 1875
Kilde: Nils Isaksen og familie – Vægteren – FT 1900

Les også Manndalen ikke så kvensk likevel?
Les også Båtsfjord samiskspråklig bygd i 1861

Les andre saker i Samenes Historie her