Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord samene

Samenes første landsmøte 6 Februar 1917 - Grunnlaget for samefolkets dag

Den 6. februar feires som Samefolkets Dag i de tre nordiske land og på Kola i Russland. Grunnlaget for denne feiringen er samenes første landsmøte som ble avholdt i Metodistkirken, Trondheim 6.-9- februar 1917. Her redegjøres for den historiske bakgrunn for møtet, og bringer fram en omfattende dokumentasjon fra aviser, brev, protokoll, utredninger og bilder fra forrige århundre og fram til 1927 da samenes initiativ av forskjellige grunner gikk i dvale. En del opplysninger fra nyere tid gis, blant annet om drøftelsene fram til vedtaket om å ha 6. februar som Samefolkets dag. (Kilde professor i teologi Peder Borgen )

Utrag fra innledning av daværende sametingspresident Ole Henrik Magga

Møtet i 1917 ble holdt midt i den mørkeste perioden i samisk historie. Siden andre halvdel av forrige århundre hadde fornorskningspolitikken i Norge festet sitt lammende grep på alle samfunnsområder så som skole, næringer, kirke, forsvar og etterretning – gjerne i tett (og intimt) samarbeid. Og selv om de samiske aktivitetene nærmest ble kvalt i etterkrigstiden, er det frøene og røttene fra 1917-møtet som i tiden etter den 2. Verdenskrig førte til en oppblomstring av samisk kultur og aktivitet som deltakerne pa Trondheims-møtet nok hadde drømt om. men neppe kunnet forestille seg. De landsomfattende organisasjoner over hele Norden og Nordisk Sameråd (nå Samerådet) formulerte de nye visjoner, søkte ny allianser både i de nordiske land og blant andre urfolk. Og derfor kan nå i 1997 representanter for tre samiske folkevalgte ting og mange organisasjoner samles på valplassen fra 1917. De fleste av de prinsipper vi i dag viser til i lover og regler, også i opprettelsen av Sametingene og deres arbeid, har sitt utgangspunkt i grunntanken bak 1917-møtet.

Kilde: Samenes første landsmøte : 6.-9. februar 1917 : grunnlaget for samefolkets dag 6. februar : historisk oversikt, dokumentasjon, kommentar

Les andre saker i Samenes Historie her

Den "samefrie" kvenbygda Väkkära?

Ifølge en artikkel av S. Wilhelmsen så blir det helt feil for folk i Vækker at samiske medier har forsøkt å fremstille bygda som en sjøsamisk bygd. Det er ikke tvil om at det kvenske innslaget i Vækker er stort men nærmere undersøkelser av stedsnavn og folketellinger kan indikere at det kanskje er behov for en mer nyansert forskning på befolkningshistorien i Vækker enn det som ble presentert i artikkelen.

Stedsnavn:

Det er samisk stedsnavneverk i mesteparten av området og mye synes lånt direkte fra samisk. Det kan godt være som forfatteren påstår at Vækker kommer fra finsk Väkkära men det finske navnet synes å ha kommet opprinnelig fra det samiske navnet Veahkir. Ifølge samisk språkhistorisk forskning så er etterleddet -ir vanlig i endel samiske stedsnavn og gammelt og de fins i kommunen. (Aikio et al 2004).

Folketellingen i 1865

Det vises til i artikkelen at gamle bilder av kvener i kofte og at de kunne sy skaller ikke betydde at disse egentlig var samer. Dette synes forsøkt forklart bl.a med at samemisjonen tilbød gratis kofte mens de var på ungdomskolen i Karasjok og at skaller også ble brukt av både kvener og nordmenn på den tiden. Men en nærmere titt på folketellingen i 1865 synes å gi et bilde av at disse kunnskapene og tradisjonene like fullt kan ha kommet i arv fra inngifte samer.

Dette kan en se i folketellingen for 1865 der vi for gården “Vægteren” finner Isak Isaksen registrert som norsk / kven og hans ektefelle Magrethe Aslaksdatter registrert som same (“lap”). De har fire barn. Litt lengre nord på Seljeengen finner vi to husholdninger til familiene Johan Andersen/Margrethe Nilsdatter og Samuel Andersen/Kirstine Johansdatter. Den førstnevnte familien er registrert i sin helhet som kven/samisk mens den sistnevnte er registrert kven/samisk for familiefaren mens husfruen var registrert som kven. Hvis en ser videre på flere gårder i området vil en ofte se et tilsvarende bilde av blandede familier.

Folketellingen i 1875

Her ser vi fortsatt at Isak Isaksen er uproblematisk er registrert som norsk kven, mens husfrua Magrethe Aslaksdatter er registrert som “blandet finn kven”. Dette betyr derimot ikke at hun skulle være noe annet enn en same. Det har blitt avdekket gjennom forskning fra nordre Nordland at nye kategorier som ble introdusert og gamle som ble fjernet fra folketellingen i 1875 medførte en omfattende feilregistrering av den sjøsamiske befolkningen som betegnet seg som “finn” og ikke “lapp”. Disse kunne istedet bli satt i kategorier som “blandet” eller “kven” i betydningen at de var finnlendere. Det kan være tilfelle her siden hun i folketellingen fra 1865 var i kategorien “lap”. Betegnelsen “blandet” synes å være godt brukt i de andre husholdningene omkring. I folketellingen for 1900 synes finsk blandet å gjelde også for sønnen Nils Isaksen bosatt på Vækker.

Kilde: Historie og folk fra en gammel kvenbygd: Väkkära. Børselvs ‘forstad’
Kilde: Isak Isaksen og famile – Vægteren – FT 1865
Kilde: Isak Isaksen og famile – Vægteren – FT 1875
Kilde: Nils Isaksen og familie – Vægteren – FT 1900

Les også Manndalen ikke så kvensk likevel?
Les også Båtsfjord samiskspråklig bygd i 1861

Les andre saker i Samenes Historie her

Manndalen ikke så kvensk likevel?

I en artikkel av Lisa Vangen som belyser den 300 årige finske bosetningen i Kåfjord/Gáivuona og Manndalen/Olmmáivággi kom det fram viktig kunnskap om den finske befolkningens historie i området sett ut fra historiske kilder bl.a folketellinger. Men fra ny kunnskap fra forskning i nordre Norland kommer det fram nye momenter som kan forklare den massive økningen av kategorien “blandet” og “kven” som ble observert av forfatteren i folketellingen fra 1865 sammenliknet med folketellingen fra 1875 som ble tolket dithen at det var en stor skjult kvensk blandet befolkning i Manndalen. Dette kan nå vise seg å være resultatet av et skrivebordsvedtak i SSB som usynligjorde den sjøsamiske befolkningen.

Jeg siterer her et relevant utrag fra artikkelen:

1875-tellinga

I tellinga av 1875, har en tatt inn en ny kategori når det gjelder etnisk tilhørighet; b for
blandet. Dette gjør 1875- tellinga interessant, for med blandet – kategorien kastes nytt lys på
andelen med kvensk befolkning. Når det gjelder den blandede befolkningen, ser vi fra
folketellingene at det er relativt sjeldent at nordmenn og samer gifter seg. De interetniske
ekteskap i Manndalen er helst mellom samer og kvener eller kvener og nordmenn. Vi kan vi
gå ut fra at de fleste med blandet etnisitet har kvensk tilhørighet.

I 1875 er noen av de registrerte kvenene fra 1865 døde. Personer med kvenske foreldre er ofte
oppført som blandet eller til og med som nordmenn. Til gjengjeld er svært mange av de som
ble oppført som samer i 1865, blitt registrert enten som kvener eller som blandet ti år senere.
Mange av etterkommerne av den kvenske befolkningen fra 1800, er i denne tellingen
registrert som blandede.

I 1865 utgjorde den samiske befolkning 71 % av husstandene i Manndalen. I 1875- tellingen
kommer det fram at Manndalen ikke er så etnisk ensartet likevel. Bare 17 % av de 320
personene i Manndalen er registrert som fullstendig samiske i denne tellinga.
Sagt på en annen måte, så har sannsynligvis minst 250 av Manndalens 320 innbyggere kvensk
tilhørighet i følge 1875- tellinga. I tillegg vet vi at også noen av disse er feilregistrert.
Sannsynligheten for at 78 % har kvensk tilknytning, er svært stor [Vangen 2007].

Men denne konklusjonen kan problematiseres hvis vi sammenlikner med funn som ble gjort i “Etniske relasjoner i Nordre Nordland. 2008” gjengitt i en annen kilde, egen uthevning:

Tysfjord kom det fram at samiske slekter i noen sammenhenger kalte seg samer, andre ganger kvener. En forklaring som ble gitt, var at enkelte familier kunne føre vandringer i slekta bakover fra finsk Østerbotten, gjennom Sveriges Lappland og til Tysfjord. De hadde aner både i en samisk og en kvensk befolkning, og valgte noen ganger å synliggjøre den ene delen av slekta, ved andre tilfeller den andre (Evjen 1998: 46). Det kunne føre til at de enkelte år ble registrert som samer, andre år som kvener. Men det finnes også eksempler der forklaringen må ligge i hvilke definisjoner som ble gitt i instruksen til tellerne. Hvis en familie regnet seg som “finn”, kunne telleren i årene 1875 til 1910 fortelle at det var ensbetydende med at de hadde sine aner i Finland, betegnet som “kven” i 1875 og som “finn” i 1900 og 1910. For noen stemte det, men i områder der det fra gammelt av var en “sjøfinsk” bosetting, ble trolig kategorien “blandet” valgt i slike tilfeller.

Den gamle betydningen av «finn» knyttet til en samisk folkegruppe, ble borte i statistikken for tellingene 1865 til 1920, fjernet gjennom et skrivebordsvedtak. Når vi samtidig vet at det nettopp i disse årene skjedde en sterk fornorskning i samfunnet, kan det forklare at ingen gjorde noe for å få «finn» på plass i registreringen og statistikken der det hørte hjemme. Når tellerne kom for å registrere etnisk tilhørighet i en slekt med sjøsamiske røtter, og «finn» ikke var noe alternativ, var kategoriene blandet og kven de aktuelle alternativene. Det kan ytterligere forklare økningen i antallet «blandet» i originaltellingen i 1900.

Så hvis en sjøsamefamilie eller sjøsame betegnet seg som “finn” og ikke “lapp” kunne de havne i kategorien “kven” eller kategorien “blandet” rett og slett fordi det ikke var en egen kategori for “finn” i betydningen sjøsame i tellingen og ble derfor gruppert sammen med “kvener” eller “blandet”.

Forfatteren kan derfor ha bli villedet av dette til å tro at folketellingen i 1875 dokumenterer en “enorm” feilregistrering i kvensk eller kvensk blandet befolkning i Manndalen i forhold til folketellingen i 1865. Det beskrevet ovenfor kan derfor forklare det forfatteren skriver “Til gjengjeld er svært mange av de som ble oppført som samer i 1865, blitt registrert enten som kvener eller som blandet ti år senere.”

Jeg må selfølgelig ta forbehold. Jeg vet ikke til om det er gjort tilsvarende problematisering av folketeling materialet fra Manndalen som ble gjort i nordre Nordland, men muligheten for dette er til stede når en ser den påfallende store endringen i kategorien “blandet” og “kvener”, det er dermed mulig at det “kvenske” i Manndalen kan ha blitt betydelig overestimert spesielt for folketellingen i 1875 og fremover og det kun på grunn av et skrivebordsvedtak i SSB.

Kilde: Det kvenske i manndalen
Kilde: Hvor hørte finnene hjemme? NOU 2007: 14
Kilde: Samisk og litt kvensk i Manndalen

Les også Båtsfjord samiskspråklig bygd i 1861

Les andre saker i Samenes Historie her

Eksisterte det et felles samisk-finsk urspråk?

I historisk språkforskning så har det tidligere blitt argumentert for at samisk og finsk hadde et felles urspråk for ca 3 000 år siden. I en artikkel av Dr Tapani Salminen ved Universitetet i Helsinki fra 2002 så er det grunner til å tro at det ikke har eksistert et felles samisk-finsk urspråk fordi de rekonstruerte samiske og finske urspråkene ligger nært opp til det rekonstruerte proto-uralske urspråket.

1. Finno-Saami. Sammallahti [1999: 70] presents a list of eleven features which according to him may represent innovations confined to Saami and Finnic, and which can therefore derive from Proto-Finno-Saami [cf. Sammallahti 1998: 122; cf. also Terho Itkonen 1997]. Remarkably, Sammallahti [1999: 73–74] himself questions the Finno-Saami background of the six morphological markers in the list, so their indicative value cannot be regarded as high.

Of the remaining five features, two are concerned with the lexicon. The first one correctly emphasizes the extent of common vocabulary shared by Saami and Finnic. Here, as generally in the study of lexicon, the problem is how to distinguish between retentions and innovations, because it is possible that any word has had a more extensive distribution in the past, and only internal reconstruction can occasionally shed light on the replacement of an original word with a neologism. Clear cases of substituting a common Uralic word with a Finno-Saami one do not seem to exist though. Furthermore, a number of allegedly inherited Finno-Saami words can belong to the layer of Finnic loan-words in Saami, or vice versa. Such words, lacking clear signs of either inherited or borrowed lexicon, have usually been added to the common Finno-Saami layer, which is not methodologically sound and distorts the statistical picture to some extent [cf. Lehtiranta 1989: 8].

The second lexical feature involves shared loan-words. Since equally ancient loan-words appear in only one of the two branches, it remains possible that many of the words in question have been borrowed parallelly into Saami and Finnic.

Turning to the last three, phonological features, Sammallahti [1999: 71] is the first to express doubts about the shared origin of consonant gradation in Saami and Finnic, except on a general level of common preconditions. Notably, there are at least three competing hypotheses with regard to the emergenge of gradation, so it cannot really serve as a taxonomic criterion.

We are therefore left with two sound changes, the development of labial vowels in non-initial syllables and the loss of initial labial glide in front of a labial vowel. Without dwelling into the arguments and counterarguments by Terho Itkonen [1997: 237–239] and Sammallahti [1999: 72–73], it can be maintained that these changes are not only marginal but they may have occurred in Saami and Finnic either independently or through secondary contacts.

Sammallahti [1998: 122] includes a pair of sound changes concerning the allegedly Proto-Finno-Saami merger of Proto-Uralic *x [in my view simply a voiced velar fricative] with *k. He recognizes that no trace of *k is found in Finnic, but, curiously, instead of disregarding this change as evidence for Finno-Saami, only adds that the change “may be later” than Proto-Finno-Saami [cf. Sammallahti 1998: 190].

It seems safe to conclude that the evidence for Finno-Saami as a branch deriving from a proto-language distinct from Proto-Uralic is far from convincing. Nevertheless, Sammallahti [1999: 70] asserts that several structural and lexical features common to Saami and Finnic support the assumption of Proto-Finno-Saami and that no valid structural counterarguments have been proposed. It is not immediately obvious what kind of counterarguments could in principle exist, but hopefully, it is self-evident that the burden of proof lies on those who assume a historical entity rather than on those who do not. One way of testing hypotheses such as Finno-Saami is to contrast them with potential subgroups not sanctioned by the standard binary classification, in this case notably a unit consisting of Finnic and Mordvin but not Saami.

To sum up the phonological and other evidence for the alleged proto-languages between Proto-Uralic and the level of the basic branches, it can be stated that there is very little of it. Indeed, by comparing material from any two of the nine basic branches, including pairs such as Saami and Finnic, or even just Mansi and Khanty, we reach a level of reconstruction that is very close if not essentially identical to Proto-Uralic.

Kilde: Problems in the taxonomy of the Uralic languages in the light of modern comparative studies

Les andre saker i Samenes Historie her

Drosjetur og gudstjeneste i Karasjok på 1950-tallet

Sameksistens mellom samisk og norsk kultur tolket igjennom norønne myter

Ifølge en artikkel av professor i norrøn filologi Else Mundal ved UiB så hadde de norønne en bevissthet at det på den skandinaviske halvøy bodde to folk, de norønne og samene. De tolket deres forhold med samene i lys av deres egne myter og dermed at deres kjennskap til samene kan være reflektert i deres egne myter. Dette vises i det faktum at samene erstattet gigantene i mytiske mønstre og at gudinnen Skadi kan portretterer en samisk kvinne.

Kilde: Coexistence of Saami and Norse culture – reflected in and interpreted by Old Norse myths

Les andre saker i Samenes Historie her

"Der vandringen slutter" 1929

Sjøsamer drev hvalfangst på 1600-tallet

Da den tidligst kjente nordkappturisten italieneren Fransesco Negri (1624-1698) ankom Nordkapp omkring 1664 var noe av det første han merket seg var at sjøsamene var aktivt med i hvalfangsten og ifølge ham dro så langt ut som til Spitsbergen. Hvalfangsten var en av deres viktigste aktiviteter

Beboerne af stranden ved Nordkap, disse Lapper, som har nedladt sigher,Verdens nordlist boende mennesker:thi hvert Aar færdes de på havet langt mod Nord lige til Spitsbergen. Det er,naar de drage paa Hvalfangst, hvilke er en af deres vigtigste Erhvervskilder.

Indbyggerne ere nå to Slags. Foruden Præsterne
har her nedsat sig en Del Nordmænd og Danske, som
ike kunne tale Finnernes Sprog, men som disse maa lære
Ȍ forstaa for Handelens Skyld. De avrige Indbyggere
kaldes alle Finner etter Landet, eller kanske er det Lan-
det, som efter dem kaldes Finmarken. De bo enten langs
med Kysterne eller i de indre Skore, De ere som deres
Naboer Lapperne smaa af Vekst og lig dem i Ansigts-
form, Klædedragt, Sæder og Sprog, Det eneste, hvori de
stolle sig fra Lapperne, er, at disse ere Nomader, me-
dena Finnerne heroppe have faste Bosteder. De besidde
kun faa Rener og lidt Kvæg. Man kalder dem ogsaa
Sølapper, medens de andre omvandrende kaldes Fjeld-
lapper. Derea Hytter ere som de nye beskrevne, men
oden Stenmur og saa smaa, at man ikke kan staa opreist
i dem, men kun sidde eller ligge. Kanske kunne de det
da, da de ere saa smaa. Jeg, som er lang, raaatte om
Satten lægge mine Ben dobbelt, for at de ikke skulde
Ma Bden, som brænder baade Dag og Nat. Heldigvis
stod Ildstedet lidt høiere end Gulvet paa nogle Stene, saa
Jeg stødte mod disse hver Gaag jeg i Søvne strakte Be-
nene ud. En Dag fiik jeg en uovervindelig Lyst til at
reise mig i hele min Længde uiwier Vinduet, som er lige
over Ildstedet. Hele mit Hoved kom da til at staa uden-
for Raghullet, saa at jeg kunde se mig om udover det
lille Tag. Men saa liden Hytten end er. har den dog
^e Afdelinger omtrent som smaa Kammere eller Senge,
og enhver kjender sit, Til en saadan Hytte horer to
smaa Boder, et til Kjokkenredskaber, det andet til Vei’k-
tøi. Man har ogsaa en Slags Faare- og Gjedestald. I eu
Faarestald overnattede jeg. Gulvet var belagt med de
blode Grene af nogle bitte smaa Træer, som ligner Bir-
ken i Miuiatur, og enhver var her anvist et Sengested.
Der var ikke mindi’e end fire saadanne, hvert til to Per-
soner. Om Dagen tjener det til Stol Og om Natten til
Seng, idet man breder Rensdjrshuder over sig og lægger
et Uldtæppe under, og hvis det er Vinter, entinu Faaro-
skindstæpper. Smaa Stokke, der ere sat i Jorden, betegne
Græudsen for de forskjellige Pladse og Enemærker.

Hele Lappehytteu er en fuldkommen Firkant, og jeg
bringer med til Italien en Plan af denne Bygningsstil,
om hvilken jeg tror, at den vil oveiTaske il signore cm
liere Beruini, thi han har vist aldrig seet noget lignende.
Finnerne bo vistnok ikke i storartede Paladser, men saa
behøve de heller ikke at frygte for, at disse en Dag skulle
styrte dem over Hovedet. Med Hensyn til Berømthed og
Hæder har de heller intet at irygte, da do intet har at
tabe. I alle disse Stykker ere Finnerne større Filosofer
end Diogenes, som vilde have en Tønde for sig alene;
thi de nøie aig med forholdsvis endnu mindre Plads.

Jeg bar blandt dem ikke blot været Tilskuer, men
ogsaa Ujenstand for deres Forundring. De havde aldrig
aeet en Italiener og aldrig hørt et italiensk Ord, Derfor
behandlede de mig paa sin Vis meget flot med kogt Pisk
og Kjod af et Dyr, som de for mine Øine havde skudt
ned med en Eøsse med en eneste Kugle i, for ikke at
beskadige Skindet for meget. Kjødet blev kogt hgesom
Fisken, og derefter bod de mig Reusdyrost, som er meget
tør, altsammen uden Brod. For at vi kunde di-ikke gik
en af Co ram en sålerne ud og hentede en Hkutfe fuld af
Sne, som iian satte i et Trækar nær Ilden, hvor en Del
i dan smeltede. Han iyldte nu et Træbæger med Sne-
vand, drak selv i’erst og lod det derpaa gaa. rundt, saa at
euliYer kunde slukke sin Tørst. En anden Hytte, jeg be- .
BOgte, kunde rumme en større Familie og saa ud som en
onivieltet Baad, ikke høiere ead de andre. Her findes
Ogsaa smaa Huse, som ere stillede paa fire Stolper, der
Bie sattu i Jorden under de fire Hjørner af Huset. 1 disse
^boTai’er man Fisk. torret Kjød og andre Madvarer; og
kl at Luften skal kunne omgive dem fra alle Kanter,
ew de saa høit over Marken, at en Mand med bøiet Hyg
ht gaa under dem.

Kilde: Viaggio settentrionale 1700 – Historisk tidsskrift 1859

Les også Oppe mjellom bjærgene i Norge og temmelig mange steder ved kysten bor det finner
Les også Sjøsamene på 1500-tallet: Bor straks nordenfor Nummedal
Les også Historia Norwegiæ – Norges Historie
Les også Samene primært en marin kultur i 1597
Les også Knud Leems Beskrivelse over Finnmarkens Lapper

Les andre saker i Samenes Historie her

Sørsamisk et svært gammelt språk

I en artikkel fra 1994 med tittelen “Om sørsamiske dialekter og stedsnavn” av professor i finsk-ugrisk Knut Bergsland (1914-1998) diskuteres sørsamiske dialektene og sørsamiske stedsnavn. Her drøftes ut fra språkvitenskap og historiske kilder først dialektene, dialektgrensene og hvordan disse har endret seg over tid, deretter de sørsamiske stedsnavnenes alder og opprinnelse. Det viser seg at det har vært store endringer av dialektgrensene og at enkelte sørsamiske stedsnavn må være svært gamle fordi de ikke kan forklares ut fra dagens sørsamiske språk, at noen sørsamiske stedsnavn er lånt fra det urnordiske språket (200-500 e.kr) og at noen sørsamiske stedsnavn ser til å være eldre enn proto eller ursamisk.

Kilde: Om sørsamiske dialekter og stedsnavn i Fragment av samisk historie : foredrag Saemien våhkoe, Røros 1994

Les også Trøndersk og østnorsk påvirket av sørsamisk
Les også Samisk påvirkning på urnordisk språk
Les også Samisk bosetning kun 10 mil fra Uppsala i 1771
Les også Da lensmannen skulle ta et endelig oppgjør med finnan
Les også Etnisk rensing på Gauldalsvidda 1890
Les også Bodde det samer I Hallingdal?

Les andre saker i Samenes Historie her

Bodde det samer i Hallingdal?

I sin masteroppgave i arkeologi kalt “Runde tufter i Hallingdal – en indikasjon på samisk bosetning” skrev (nå) NFR stipendiat Hege Skalleberg Gjerde ved Universitetet i Oslo at hun tolket hun funnet av tufter som samiske.

Sammendrag av forfatteren

“De runde tuftene som ble funnet i Hol og Ål under Hallingdalsprosjektet (1986-89) har tidligere blitt foreslått som mulige samiske boliger. De har imidlertid aldri blitt undersøkt nærmere. Gjennom arkivmateriale fra Hallingdalsprosjektet, egne observasjoner av tuftene, samt bruk av handlingsteori og teorier tilknyttet symbolske aspekter ved boliger, forsøker jeg å se på muligheten for at disse tuftene kan forstås som en indikasjon på samisk bosetning i Hallingdal i middelalderen. Viktigere enn å kunne bevise et slikt forhold, er i denne sammenhengen å kunne stille spørsmålet og åpne for muligheten for et rikere etnisk mangfold i forhistorien.

Selv om tilstedeværelse av flere etniske grupper i Sør-Norge har vært diskutert siden midten av 1800-tallet, er forhistorisk, sørsamisk utbredelse fortsatt et forholdsvis uberørt forskningsområde. Det er både politiske og metodiske grunner til dette. I de senere års diskusjon har Inger Zachrisson og Jostein Bergstøl sine arbeider vært sentrale.

Det fremkommer stadig mer arkeologisk materiale både i Sør-Norge og i Midt-Sverige som tyder på at det var samer mye lenger sør enn det dagens sørsamiske område tilsier. De tradisjonelle, samiske boligene hadde runde grunnplan med en helt karakteristisk organisering. Disse boligene ses derfor som etnisk differensierende i kontrast til den norrøne byggetradisjonen, og det seneste funnet av slike boliger er rekkeildstedene på Dovre, funnet sommeren 2006. På grunn av formen, er det nærliggende å tenke at de runde tuftene i Hallingdal også kan ha hatt den karakteristiske inndelingen av grunnplanet og derfor være samiske.

Eventuelt kan det hende at det etniske mangfoldet har mer enn dikotomien mellom samisk og norrøn å by på. Fangstmarksgravene som ligger i nesten hele Sør-Norge og Midt-Sverige er blant annet interessante fordi de fremstår som en ”blanding” av både samisk og norrøn kultur, eventuelt som en tredje kategori. Det har dermed trolig ikke eksistert en statisk grense mellom samisk og norrøn identitet, men flytende overganger og ulike kombinasjoner og variasjoner."

Kilde: Runde tufter i Hallingdal – en indikasjon på samisk bosetning?
Kilde: Mysteriet med de runde tuftene i Hallingdal
Kilde: Samer i sør
Kilde: Samer har bodd i Hallingdal?

Les også Samer i Østerdalen
Les også Samisk bosetning funnet i Valdres
Les også Samer på Dovrefjell i vikingtiden

Les andre saker i Samenes Historie her

Samisk sølv som historisk kilde

I artikkelen “Samesilver” går professor i Phebe Fjellström professor i etnologi ved Umeå Universitet gjennom samesølvet som kilde for samisk kultur og historie. Samesølvet deles inn i tre kategorier: skjeer, drikkeskåler og draktsølv. Dette sølvet ble brukt både for å vise status og som kapital.

Sitat fra innledningen:

Vad år samiskt silver? Ofta riktas den frågan till mig. Icke-samer tar for givet att samerna sjalva tillverkat smyckeformerna. von Diiben talade om samernas “messingsgrannlåt”.
Det våcker fbrvåning nar samesilvret bcskrivs som guldsmedstill- verkat av stådernas guldsmeder och gjort på samernas bestallning och att si Ivret har kontroll-, orts-, mastar- och årsstamplar (utom de aldsta foremålen). att det ofta år gediget, gjutet silver och dårfor kostbart. En naturlig foljdfråga blir då:" Hur har samerna haft råd? Silver ar ju dyrbart!" Alldeles riktigt – det år just detta som år poången med inkopet. Silvret skulle representera ett kapital, en for- mogenhet. Det skulle ge status och ge en klar signal utåt, att bår- arinnan, som t ex bar en praktfull silverkrage, visade familjens bur- genhet och darmed dess stållning inom samesamhållet. Samerna kunde ej som bonderna kopa mark eller bygga stora hemmansgårdar eller kopa skog. Samernas nomadiserande tillvaro bjod dem att investera overskjutande kapital från skinn- och renkottshandeln i det oforstorbara, låttransporterade och statusbemångda silvret. Silvret var en non-verbal signal om social skiktning i samesamhållet."

Kilde: Samesilver – en historisk källa vid utforskning av sör- och nordsamisk kultur

Les andre saker i Samenes Historie her

Gåebrehki soptsesh : Røros-samiske tekster

*Røros-samiske tekster ble første gang trykt i 1943 i skriftserien Nordnorske Samlinger, utgitt av Etnografisk Museum ved Universitetet i Oslo. Norsk Folkemuseum har trykket opp denne boken som er av stor verdi, såvel fra språkvitenskapelig som etnologisk og folkloristisk synsvinkel.

Røros-samiske tekster har opptegnelser på Røros-samisk språk i fonematisk transkripsjon med norsk parallelloversettelse. Boken inneholder detaljerte beskrivelser i ord og tegninger av mange arbeidsprosesser. Sagn, fortellinger og annet muntlig tradisjonsstoff hører også med. Boken har mange verdifulle kommentarer og et fyldig stikkordregist (Kilde Vett og Viten )*

Kilde: Gåebrehki soptsesh : Røros-samiske tekster

Les andre saker i Samenes Historie her

Sjøsamer forsvarte Hammerfest

Da to engelske krigsskip våren 1809 angrep og herjet i Hammerfest var sjøsamene sammen med nordmennene i fremste linje i forsvaret både i kystartilleriet og geværkompanier ifølge Axel Hagemann (1856-1907) i boka “Engelskmanden under Finmarken” utgitt 1891. Samen Sjur Nilsen døde i kampene.

Slik beskriver forfatteren deler av sjøsamenes innsats som nok var farget av samtidens syn på samene:

“Hvor var Kystværnet henne under Affæret den 22d Juli? kan man spørge. Som vi have seet, havde Klerck 16 Mand under Gevær paa Fuglenæs. Enkelte vare ansatte paa Batteriene, hvor de kjæmpede med Tapperhet, men enkelte drev ogsaa om i Byen, hvor de skjulte sig bag Husvæggene og fandt Situastionet trykket. Hvor kunde man ogsaa vente, at Siøfinner, netop trukte frem af sine Gammer og slaskende om i Pæsk og Finsko med et Spyd eller en Sejkrog i Næven, skulde faa det moralske Mod, der udkræves til at staa for Kugler og Krudt? I sin Baad ude paa Havet kunde de kjæmpe tappert nok med Vejr og Søgang. Bjørnen havde de kanskje ikke betænkt sig paa at møde med Spyd i Haand: men her stod de paa ukjendt Grund. Kampens Larm gjode dem ør i Hovedet: de manglede Discipln og Mandstugt, og overladte til sig selv gav de kun alfto gjerne efter for Kanonfeberen og søgte ved første Lejlighet at luske undaf.”

“Vi skal gjengive de Forklaringer, der bleve afgivne ved et Forhør, som senere ble optaget over en Del af dette letfodede Kystværn. Saagodtsom samtlige Angjældende vise sig at have været Søfinner fra Hammerfest Sogn.”

“Heller ikke vi skulle dømme Finnerne for strengt, og det gjør vi vel helelr ikke, naar vi erindrer, hvad det for Slags Vaaben de stod med ligeovenfor de sejrende Engelskmænd. Ved Kanonene kjæmpede de Side om Side med Nordmændnee med lige Mod og Forbitrelse, og her beseglede ogsaa en Fin med Livet sit Fædrelands Sag.”

Kilde: Engelskmanden under Finmarken

Les andre saker i Samenes Historie her

Utdødd tornedalskofte funnet i Michigan

Ifølge en artikkel i 2009 i det samisk-amerikanske tidsskriftet Árran så er antagelig den siste og eneste kjente autentiske tornedalskoften funnet i et museum i Michigan, USA. Den tilhørte Mary Kuusiniemi Hendrickson. Hun bar kofta da hun ankom i 18-år til Michigan i 1880. Artikkelforfatteren beskriver at endel av de som innvandret fra de nordligste delene av Norge, Sverige og Finland også var samer eller hadde samisk bakgrunn. Hun forteller videre om opplevelse av fortielse og nedtoningen om den samiske bakgrunnen. Det nevnes også at en betydelig del av de som er tilknyttet den samiske organisasjonen i USA også har opphav fra Tornedalen.

Kilde: Honoring our Saami Ancestors

Les andre saker i Samenes Historie her

"Härjedalen i Finnland, Sameland."

I en artikkel i utgivelsen “Fragment av samisk historie” fra 1994 presenterer arkeologen Inger Zachariasson arkeologiske og historiske kilder fra det sydligste av det sørsamiske området. Her bl.a utfordres de tidligere tolkningene av Olav den Helliges plyndringsferd (nedskrevet ca 1230) til Finland skal ha foregått i dagens Sør-Finland. Det foreslås istedet at denne plyndringsferden kan ha vært i Härjedalen i dagens Sverige. Det tidligere sørsamiske utbredelsområdet i sørlige Skandinavia diskuteres også.

Kilde: Härjedalen i Finnland, Sameland.

Les andre saker i Samenes Historie her

Waren Sardne på nett

Waren Sardne er nå tilgjengelig på NB.no . Waren Sardne var en tidligere norsk, samisk avis, som ble utgitt i perioden 1910-13 og 1922–27. Navnet er sørsamisk, og betyr Budskap fra fjellet eller Underretning fra fjellet. Den var en avis for sørsamene, og ble utgitt på Røros av Daniel Mortenson. Den var, sammen avisen Sagai Muittalægje viktig for samebevegelsen i denne perioden. Mortenson var redaktør i begge periodene avisen ble utgitt, men etter hans død i 1924 tok sønnen hans, Lars Danielsen, over som redaktør (Wikipedia)

I første utgave ble det bl.a skrevet av redøkteren:

Vort Blad

… Som ethvert andet folk har ogsaa vi lapper vore interesser og tarv at ivareta, og disse vil da gjennem dette beskedne organ søke belyst og utviklet os imellem, likesom en officiel talsmand bedre har anledning til at ffa henledet offentlighedens opmerksomhet paa lappernes, og da især flytlappernes, usikre livsvillaar og fotrængte stilling. Samtidig vil vi herigjennem kunne appelere til myndigheterne om tillempning av lovgivningen i retning av, at laperne faar tilbake og beholde de rettigheter, de fra urgamle tider havt til bruk efter sædvane.

Vi er os bevidst at være en del av nationen, og til vor bedrift knytter dr sig ikke saa litet av nationale værdier og økonomiske hjælpekilder for landet, hvorfor der ogsaa for os maa være annledning til at uttale os om vor stilling til de forskjellige spørsmaal, som er oppe i tiden, særlig da paa oplysningsvæsenets omraade.

Lappefolkets saga.

Den er ikke skrevet og kan ikke skrives; ti kun mere eller mindre sikre antagelser kan man gjøre om dette folks fjerne fortid. … Dets sagn og eventyr tyder tilbake paa en meget bevæget og kampfuld fortid, men ogsaa paa, at folket under sin færd mot nord av og til har levet under lykkelige tilstande.

Vaagner det lappiske folkefærd og varetar sin ret kan det opnaa meget, især i økonomiske henseende. Enighet gjør sterk. Det lappiske folk er ikke døende, dertil har det været for seigt og kraftig helt fra Arilds tid. De oplysningene, man har om folket i de siste 3 hundrede aar, viser tvertom, at det stadig har vokset. Det har ikke bukket under trods kamp mot langt mægtigere naboer. Det har lempet sig efter forholdene og liksom fjieldbirken nøiet sig med den sparsomme, men kraftige, livsvækende og krydrede kost, som fheldet har kunne byde.

Kilde: Waren Sardne – første utgave 1910

(Må leses i høyeste oppløsning. Andre utgaver er tilgjengelig ved å trykke “tilbake til treffliste” og søke på “Waren Sardne” i annførselstegn.)

Les andre saker i Samenes Historie her

Nordlandsbåten er også samisk

Ifølge arkeolog Lars Børge H. Myklevold er det grunnlag for å hevde at nordlandsbåten også er samisk. “Nordlandsbåten blir gjerne framhevet som et symbol på norsk kystkultur. Det er imidlertid grunnlag for å hevde at den også er en samisk båt. Båten er ei videreføring fra vikingtid/middelalderens båttyper, og ble utviklet og brukt av både norrøne/norske folk og samer, og etter hvert også kvener.”

“Betegnelsen ”nordlandsbåt” er kanskje like mye en geografisk kategorisering som en teknologisk. Det var antakelig nokså stor forskjell på en ”nordlandsbåt” på 1500-tallet og en fra 1900. Jeg tror vi må regne med at mangfoldet var stort, og at det ble bygget nordlandsbåter tilpasset lokale bruk og behov. Lenge var det lokale byggetradisjoner langs hele Nord-Norgekysten. Fra Saltenfjorden og sørover var det nordmenn som i første rekke stod for bygging av Nordlandsbåter, mens i Troms og Finnmark var det samer som dominerte [Eldjarn og Godal 1990, s. 255]. Områdene i nordre del av Nordland, er mer ukjente, men vi vet at båtbygging på 1700-tallet var vanlig blant samer i Vesterålen [Borgos 1999, s. 16-17], og ikke minst i samisk dominerte Efjord og Tysfjord på 16-1700-tallet [Nielssen og Pedersen 1994, s. 214].”

“Samiske og norske båtbyggere har utvilsomt lånt byggetekniske løsninger og metoder av hverandre, og bidratt til at nordlandsbåtene har blitt slik vi kjenner dem i dag. En viktig byggeteknisk detalj er at jernsaum etter hvert blir enerådende. Skikken med å sy bordgangene med sener holdt seg lenge enkelte steder, som i Øst-Finnmark og Russland. Langs kysten av Nordland kjenner jeg ikke til noen kilder utenom Snorres beretning omSigurd Slembe som nevner denne byggeteknikken.”

“Vi vet at smedyrket etter hvert blir svært utbredt i samiske miljøer i Nordland. Redskaper til båtbygging var først og fremst eggredskaper av jern, samt jernsaum til å klinke bordgangene med. Smedarbeid henger derfor nært sammen med båtbygging. Lokalhistorikeren Hilgunn Pedersen har undersøkt skifteprotokoller [fra dødsbo] fra 1600-tallet i Efjord og Tysfjord [Nielssen og Pedersen 1994.] Hun fant at i ca halvparten av de samiske skiftene var det smedutstyr i boet, mens i de norske var det kun 5% som inneholdt slikt utstyr.”

Kilde: Båter og båtbyggingstradisjoner nordpå – hva er norrønt/norsk og hva er samisk?
Kilde: Er nordlandsbåten samisk?

Les andre saker om Samenes Historie her

Nylig genetisk forbindelse mellom Samene og Volga-Ural

Ifølge en forskningsrapport på samisk mitokondria fra Universitetet i Uppsala fra 2007 så er det funnet en nylig genetisk link mellom de svenske samene og befolkningene i Volga-Ural som kun går tilbake 2 700 år.

Hovedpunkter:
- Sørsamene har noe annen haplogruppe sammensetning enn nord-samene som kommer av blanding med svensker. Men de to samiske hovedhaplogruppene V og U5b1b1 er fortsatt nærmere halvparten av haplogruppene.
- Samenes hovedhaplogrupper V og U5b1b1 dateres til henholdsvis 7 600 og 5 600 år før nåtid som betyr at disse ankom de samiske områdene like etter istidens slutt gjennom kontinental-europa og/eller gjennom øst-Europa.
- Samenes haplogruppe Z som er funnet lavfrekvente hos samene og i nord-asiatiske populasjoner og som mangler helt i europeiske populasjoner er nært beslektet med tilsvarende grupper funnet i Finland og i Volga-Ural. Dette betyr at det har vært en immigrasjon til de svenske samiske områdene fra Volga-Ural som dateres til 2 700 før nåtid.

“A recent genetic link between Sami and the Volga-Ural region of Russia*

The genetic origin of the Sami is enigmatic and contributions from Continental Europe, Eastern Europe and Asia have been proposed. To address the evolutionary history of northern and southern Swedish Sami, we have studied their mtDNA haplogroup frequencies and complete mtDNA genome sequences. While the majority of mtDNA diversity in the northern Swedish, Norwegian and Finnish Sami is accounted for by haplogroups V and U5b1b1, the southern Swedish Sami have other haplogroups and a frequency distribution similar to that of the Continental European population. Stratification of the southern Sami on the basis of occupation indicates that this is the result of recent admixture with the Swedish population. The divergence time for the Sami haplogroup V sequences is 7600 YBP (years before present), and for U5b1b1, 5500 YBP amongst Sami and 6600 YBP amongst Sami and Finns. This suggests an arrival in the region soon after the retreat of the glacial ice, either by way of Continental Europe and/or the Volga-Ural region. Haplogroup Z is found at low frequency in the Sami and Northern Asian populations but is virtually absent in Europe. Several conserved substitutions group the Sami Z lineages strongly with those from Finland and the Volga-Ural region of Russia, but distinguish them from Northeast Asian representatives. This suggests that some Sami lineages shared a common ancestor with lineages from the Volga-Ural region as recently as 2700 years ago,"

Les også Samer har røtter i Syd-Europa
Les også Samene – en genetisk unik urbefolkning
Les også Samene genotypiske og fenotypiske europeere
Les også Samene en gammel europeisk befolkning
Les også Samer er europeere ifølge genstudium.

Kilde: A recent genetic link between Sami and the Volga-Ural region of Russia

Fotografen Ellisif Wessel

Årets julegave fra Preus Fotomuseum er her. Preus har begynt å publisere samlinger på nett, her et utdrag av Ellisif Wessels samling – I 1886, 20 år gammel, giftet Ellisif R. Müller seg med sin fetter, distriktslege Andreas Wessel. Ekteskapet førte henne til Kirkenes, hvor de ble boende livet ut. Det var her, på sitt nye hjemsted, hun debuterte som fotograf.

I Finnmark møtte Wessel en virkelighet som sto i sterk kontrast til hennes beskyttede, borgelige oppvekst. Hun fotograferte det hun så; mennesker, bygningene de bodde i og landskapet rundt dem. I likhet med kjente dokumentarfotografer som Jacob A. Riis (1849-1914) og Lewis Hine (1874-1940) bruker hun fotografiet for å dokumentere sosial urettferdighet. Motivene leder oss mot det som senere ble hennes livs viktigste oppgave – kampen for et verdig liv for arbeidere og minoriteter.

De første fotografiene signert Ellisif Wessel er datert 1890, men det er i perioden 1895 til 1918 hun synes å være mest aktiv. De fleste motivene er tatt med et Hasselblad bokskamera av typen Svensk Express 4B. Wessel benyttet tørrplater og fra personlige brev vet vi at hun både fremkalte glassplatene og kopierte sine fotografier selv. De 49 fotografiene i Preus museum samling er kontaktkopier fra glassplatene, utkopiert med solen som lyskilde.

Sjøsamene på 1500-tallet: Bor straks nordenfor Nummedal.

Da Peder Clausson Friis (1545-1614) verk “Norrigis Bescriffuelse” ble endelig utgitt i 1634 inneholdt den en egen del om den hovedsaklig sjøsamiske befolkningen i Norge. De beskrives som sterke, dyktige bueskyttere, skibsbyggere, smeder, fiskere, seljegere, nisejegere, har tamrein, geiter og jakter på elg, hjort og reinsdyr. De så det som en skam å bomme med pil og bue i jakten. De snakket felles språk med fjellsamene og bodde i gammer, men noen bodde i skjønne hus. Friis hovedkilde var amtmannen Jon Simensøn (1512-1575).

(OPPDATERES!)

Finnmarcken

… oc kaldes der Finnmarcken icke fordi at de ere allesammen Finner som der boe men fordi Siøfinnerne boeder ved alle fiorder oc fieldfinner eller lappefinner holde til paa det store field kiølen som der ligger strax ofuen fore oc der boe icke aff vore folk i det læn eller landsort uden alleeniste paa øerne oc paa de yderste næs som nære sig met fiskerii.

Inde ved alle fiordene boe Finner lige som andensteds i Nordland: Men paa det store field boe Lappfinnerne: de i gammeltid den tid Lappefinnerne oc Siøfinnerne hafde deris egen konge da hafue ingen Norske boet i dette læn men Finderne hafue haft den part aff landet inde indtil Helielands læn oc haft deres egen besynderlige konge baade for Kong Harald Haarfagre tid som tuingede alt Norrig under sig [undtagen disse Finner oc lang tid der efter: Saa at Norrigis kongerige strctede sig den tid icke lenger nord end som Helieland nu er: Men ald den part norden for baade til fields oc ved Siøkanten hafde Finnernde inde oc hed hand Motle Findkonge som der regerede ofuer udi Harald Haarfagers tid men bu ere Siøfinnerne den Norske krone undergisuen oc fieldfinneren ere tre konger skat skyldige som her efter skal omtalis.

Om Finnerne

Strax norden for Nummedalen oc Jemteland boe Finnerne inderst i Fiordene, oc paa det store Field Kiølen indtil Lands-enden; de Finner, som boe ved Fiordene, kaldis Siøfinner, men de, som vancke paa det store Field, kaldis Lappefinner eller Fieldfinner, oc baade Partene kaldis ocsaa Gannfinner for den Troldom, de bruge, huilcken de kalde Gann.

Om Finnernis Tro oc Religion

Oc ere Finnerne icke andet at regne end for Hedninge, fordi de vilde icke lade sig rettelige undervise i den christelige Tro oc Lærdom; thi endog at Siøfinnerne føre deris Børn ud til Presterne oc lade dennem døbe (somme naar de ere 3 eller 4 Aar gamle), oc somme komme om Aaret ud til Kircker oc høre Prædicken oc annamme ocsaa Alterens Sacrament (huilcket udi Pawedommens Tid, oc end lenge der-efter, bleff dennem gifuit uviet oc usacreret, som mand mente), oc en Part vide, huilcke Prestegield de høre til, oc gifue deris Sogneprest sin aarlige Rettighed; saa bevise de dog met deris ugudelige oc forskreckelige Troldom oc Afguderi, at saadant er icke uden idel Skrømpteri, saa-som huer skal kunde forstaa oc mercke aff deris efterskrefne Historier.

Thi de hafue deris Afguder staaendis i Skoufuen oc vilde Marck, oc ere mange om huer Afgud, somme hafue en stor Steen, somme et stort Granetræ, oc en Part giøre sig et stort Træbillede, oc sette det nogensteds hen i en Hule under et Field, oc saadanne kalde de deris Landguder, oc skrifue deris Mercke paa dennem, oc giøre dennem Offer oc Tienist efter hedenske Vijs; oc alt saadant giøre de saa lønlige under sig sielfue, lige-som Biermlænder [bjarmer] ocsaa hafue i fordum Tid haft deris Afgud, huilcken de kallede Jomala, som mand kand læse udi S.Oluffs Historie [Snorres Olavssaga].

Det hende for faa Aar siden, at en Mand, som endnu lefuer paa Helieland [Helgeland], drog paa Fieldet oc søgte efter Biørne, oc hand kom til en Heller (det er en stor Hule under en Klippe), der fand hand i samme Heller et stort groft Billede, som var en Finnegud, oc stod der hos hannem Finnens Gann-Eske, oc der hand oplod samme samme Eske, da krøb den fuld aff blaa Fluer, huilcke vare Finnens Gann og Trolldom, som hand dagligen udsende. Afguden hug hand i Stycker, oc opbrende for Ved om Natten, men Esken sætte hand til-side, oc torde intet røre der ved, oc packede sig der-fra om Morgenen met det snariste.

De ere allesammen grumme Troldfolck, huis Lige jeg icke troer at hafue nogensteds værit, eller undnu findis i Verden, oc deris Gann gaar i Arff, saa at en Slect er rammere oc sterkere i deris Troldoms-konst end en anden, oc Lappefinnerne ere en Part argere der-met end Siø-finner, huirfor de oc sætte deris Børn til Lære hos Lapperne, fordi det er dem fornøden, at de alle oc huer skulle kunde den Konst, ellers blifue de fortrollet oc forgiort aff de andre; oc kand Finnen icke trifuis, uden hand huer Dag sender en Gann ud, det er Flue eller Trold aff sin Ganneske eller Gannhiid, det er en Skindpose, som hand hafuer dem udi, oc naar hand icke hafuer Mennisken at forgiøre oc sende sin Gann udi (huilcket hand icke giør, uden hand hafuer nogen Sag met hannem), da udsender hand den i Vær og Vind, oc lader den ramme paa Mennisker, Queg eller Diur, eller huor den kand, oc stundum sender hand sin Gann i Fieldet, oc sprenger store Field ud, oc for en ringe Sags Skyld skuide de deris Gann i Mennisker oc forgiøre dennem, som de meene, huor-til Menniskens Vantro gifuer dem Mact, dog hafue de icke Mact met at forgiøre nogen, uden de vide hans Faders Naffn.

De kunde oc fly een at vide, huad der skeer paa andre Ssteder langt borte, oc da legger hand sig ned oc gifuer sin Aande fra sig, oc ligger som hand var død, oc er sort oc blaa i sit Ansict, oc saaledis ligger hand en Time eller halff-anden, efter som Steden er langt borte, som hand skal forfare nogit paa, oc naar hand da opvogner igien, kand hand sige, huorledis det gaar til, oc huad visse Personer giøre oc hafue for Hænder paa det Sted, som hand er ombeden at forfare paa.

Saa som mand hafuer skinbarlig seet paa en Garpe-stoufue i Bergen hos Johan Delling, at en Finne, som var kommen til Bergen met en, ved Nafn Jacob Smaasuend, oc bleff ombeden at fly dem at vide huad fornefnte Johan Dellings Herskab udi Tydskland giorde oc bestillede, da hafuer hand lafuet sig til oc sad oc raasuede, lige-som hand hafde værit drucken, oc i det samme spranck hand hastelig op, oc løb nogen Gange omkring, oc falt saa ned, oc bleff der liggendis for dem, lige-som hand hafde værit død, oc der hand omsier opvognede igien, sagde hand dem, huad hans Herskab paa den Tid bestillede oc giorde, oc det bleff strax antegnet i Stufuens Bog, oc befantes der-efter sant at være, det som hand der-om sagt hafde.

Hand kan oc giøre oc opvecke hvilcken Vind som hand vil, oc synderlig den Vind, som hafuer blæst den Tid hand bleff fød, oc de som kiøbe Bør aff hannem, dem antvorder hand et Snøre eller Baand met tre Knuder paa, oc naar hand opløser den første Knude, faar hand passelig Bør, oc løser hand den anden Knude, da faar hand saa sterck Vind, som hand kand mest raade; men løser hand den tredie Knude, da gaar det icke aff uden Skibbrud oc Mande-miste.

Det skeer oc ofte, at de blifue indbyrdis uens oc forgiøre huer-andre, som det nogen Aar forleden gick met en Finne, som var megit kunstig paa sin Handel, oc kalledis derfor Asbiørn Gannkonge; oc en anden var vred paa hannem, oc vilde forgiøre hannem, men hand kunde ingen Raad eller Mact faa met hannem, før end det tildrog sig, at samme Gannkonge laa en Nat under en høy Klippe oc soff, oc den anden skiød sin Gann udi Klippen oc sprengede den ud, saa at den fald ned paa hannem, oc der bleff hand død.

De bedrifue oc somme megen Arrighed met deris Troldom, saa at den ene skiuder eller sender sin Gann i et Menniske, oc en anden bider den ud igien, oc drifue deris Lyst met Mennisken at plage, oc bekomme hans Gods oc Penninge derfor. Saadan hafuer en værit ved Naffn Halstein Garp, huilcken bode paa Helieland, oc i sin Ungdoms Tid hafde værit i Danmarck hos Kong Christian met nogne Rinsdiur, hand bleff brent for nogen faa Aar siden paa Helieland met sin Kone Skaner Karin for deris Troldom, met huilcken de hafde forgiort mange Mennisker, oc en Part hafde huilpet fra den Troldom, som de hafde paasend dennem.

Det er oc skeet, at de hafue kiempet med hin-anden, huem sterckiste Gann kunde giøre, oc den ene lod en stor Steen flyde ofuer et Sund; men den anden vreet Hofuedet tuert paa den første, saa at Ansictet vende hart bag i Nacken, oc de andre Finner kunde icke met ald deris Konst faa det i sit forige Sted igien, saa lenge hand lefuede, men nogit finge de det tilbage igien, saa at det stod tuert paa hannem.

Dette skrifuer jeg icke gierne om de onde Folck, megit mindre dømmer jeg her noget om, uden at Satan er en tusind-fold Konstener oc megit kraftig i de vantro Mennisker.

Finnerne ere maugre oc skrinde Folck, oc dog megit sterckere end andre Mennisker, saa som mand kand prøfue paa deris Buer, huilcke en Norsk Mand kand icke drage Halff-parten saa langt op, som Finner kand. De ere megit sorte oc brune paa deris Krop, oc ere hastige oc ondsindede Folck, lige-som de hafde en Biørne-natur.v

Om Siøfinnerne i besynderlighet

Siøfinnerne boe altid ved Fiørde / der ſom Fyrreſkouff oc Granneskouff nock ere / paa det de kunde hafue Brænde / Ved oc Tømmer til at bygge Skib aff / oc boe de udi ſmaa Huſe oc Hytter / huilcke halff parten ere i Jorden / dog ſomme hafue ſkiøne Huus oc Stufuer / oc naar de hafue udhugget Skoufuene paa et ſted / ſaa drage de fra deris Hus / oc til en anden Fiord / ſom ſkouff er / oc boe der / oc gifue til Kongen en liden rettighed om Aaret for ſamme Skoufue oc Vaaning / oc de bevare ſig intet met Jorden at forarbeide / derfor ſkeer det ſommeſteds ſønder i Nordland / at der ſom Finden drager fra / oc hafuer affhugget Skoufuen / der drage Norsk Folck til igien / oc pløye oc ſaae / oc giøre der ſkiønne Jorder aff.

De hafue ſynderlig gaffn aff deris Skibbygning / fordi de ere gode Tømmermænd / oc bygge alle Nordfar Jacter oc Skibe hiemme hos dennem ſielfue / paa deris egen bekoſtning / for et temmeligt værd / ſom er 1 ½ Daler for huer alne Kiøl i et Skib indtil 20 alne / men er Kiølen længer / da tage de 3 daler for huer Alne Kiøl / indtil 30 alne / huilcket Skib kand vel bære et 100 Læſter Gods.

De bygge oc mange Baade / oc huert tuende Aar gifue de Fougden en Baad i Tiende aff deris Skibbyggeri / oc da legge de gierne mange tilſammen / oc bygge en ſtor Baad paa 3 eller 4 Læſter oc gifue Fougden.

De roe oc ud at fiſke / lige ſom andre Nordfare / oc ſelie deris Fiſk til Kiøbmændene ſom der komme / thi de ſeigle icke til Bergen / oc ey komme gierne der ſom megit Folck er / oc ey vil mand gierne hafue dem der / oc legge de ſig megit effter at ſkiude Sæle oc Marſuin / paa det de kunde faa Tran der aff / fordi / at huer Finne ſkal hafue en halff Kande Tran at dricke til huert Maaltid / Oc naar hans Kone bliffuer kranck met Barn / dricker hun en heel-Kande Tran i ſig / oc mene de ſig ſynderlig ſtyrcke der aff at bekomme : Derfor huis Lefuer ſom de faae aff Fiſke / oc huis Sæle oc Maarſuin de ſkiude / der velde oc ſiude de ſtrax Tran aff / den ſtund det er ferſk / at de kunde hafue den at dricke. De dricke ockſaa uſigelig gierne Miød / oc gifue ſtundum et Otterſkind for en Kande Miød / eller giøre et ſtort Arbeide derfore. De æde oc ofuermaade megit Smør / naar de komme ud til Norske Folck / ſaa at mand maa icke ſætte mere Smør for en Finne / end mand vil unde hannem at æde op / oc hafue de det tilfellis met alle andre dette Lands Jndbyggere / Thi det ſkal være meſteparten Smør / ſom de fortære.

Naar Finnen roer ud til Fiſkeri eller veideſkab / oc hannem kommer der førſt en Sæl imod paa Vandet / troer hand / at det ſkal intet lyckis for hannem den gang / oc roer derfor tilbage igen / uden hand kand faa ſkut ſamme Sæl : Men kommer Sælen førſt bag efter Baaden / da venter hand god Lycke den dag / huilcken mening alle Jndfødde her i Landet / ſom Siøen bruge / ocſaa hafue. Oc naar hand ſeer den Fugel Tielden eller Strandſkaden / da bander oc fortryller hand den / ſaa at den ſidder død paa ſkieret / fordi at hun ſpilder hans veideſkab / i det at naar hun ſeer Folck / da ſkriger hun / oc der aff kunde Sæle oc Fule vide at Folck er nær.

Vdi de Fiorder i Finmarcken / ſaa vel ſom i alt Nordlanden / falde ſtore Elfuer ned aff Fieldet / udi huilcke der opgaar ofuerflødig Lax / men der er ingen ſom der acter om / uden huis Finner ſtundum kunde faa til deris Koſt / førſt om Aaret / oc ſomme Laxe ere ſaa ſtore / at de kunde icke faa lempe til at fange dem; dog ſigis det / at udi Finmarcken brugis et Laxefiſkend paa Kongens vegne / udi huilcket mand fanger huert Aar mange Læſter Lax / oc uden tuifl kunde mand ſaa flereſteds giøre der under Landet / om der blefue efterſøgt.

De holde mange tamme Rinsdiur / aff huilcke de hafue Melck / Smør oc Oſt / oc om Høſten føre de dennem ud til Nordmændene / oc ſelie dennem til Slactere / oc gifue et feed Rinsdiur for 1 ½ Daler værd / de holde oc Gieder / oc ingen Faar.

De ſkiude oc Elgsdiur / oc Hiorte oc Hinde / men meſte parten Rinsdiur / ſom ere der ofuerflødeligen / oc naar hand vil ſkiude Rinsdiur / da holder hand ſin Bue oc Pil imellem en tam Rinsdiurs horn [??] oc ſkiuder ſaa den ene Rind efter den anden / thi det er et taabeligt Diur / ſom intet kand tage ſig vare. Om Finnenis Biørneveide ſkal formeldis udi Laplandis beſkrifuelſe.

Saa hafue oc Siøfinner ſtort gafn aff Skoufugle / ſynderlig Aarhøns oc Riubar / baade met Kiød oc Fiedrene / lige ſaa aff Otter oc Befuer / Los oc Maaerd / (oc fanger mand der den beſte Maard) Jtem / Vlfue oc Refue / Egern oc Hermelin / met andet Vildt ſom der vancker. Harer ere der oc ofuerflødige nock / men huercken Norſke eller Finner æde Harekiød.

Sitater fra andre steder:

Finnerne ere merckelige gode Skyttere, dog icke uden med Handbuer, til huilcke de haffue gode skarpe Pile, thi de ere sielff Smede, oc skiude de saa skarp med samme Buer, at de dermed kunde skiude de store Biørne oc Rinsdiur oc hvad som de vilde. Der til med kunde, de skiude saa lige, at det er at forunde, oc holde det for en Skam, at de nogen Tid skulde skiude miste, oc de venne sig til fra Barndom op, saa at Finn-ungen maa icke faa sin Daffre, førend hand haffuer skut tre Gange som fast, der er lige i Rad effter hinanden, igiennem et Naffuers-hul.

Siøefinnerne kand meste Parten tale Norsk maal, dog icke ret vel … Oc haffue de oc deris eget Maal, som de bruge indbyrdis oc med Lappen huilcket Norske Mænd icke kand forstaae, oc det siges at de haffue flere Sprog end et; af deris Maal hafue de dog et andet at bruge indbyrdes, som nogen kand forstaae. saa det er vist, at de haffue 9 Tungemaal, huilcke de bruge altsammen imellem dem selffuer.

Om Fjeld-finner er det samme at forstaa, som nu antegenet er om Siøfinner … de haffue icke Huus oc boe icke paa nogen Sted, men drage fra et Sted til et andet, huor som de kunde faa noget Vildt at skiude. De æte icke Brød, ligesom ikke heller Siøfinner … Oc haffuer hand tamme Rinsdiur oc en Slede eller Kane, der er ligesom en lav Baad med en Kiøl udi …

Kilde: Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse (NB.no)

Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid
Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Sigurd Slembe på Hinnøya
Les også Om sjøsamen Ommund Hvalvaagen fra Løddingen
Les også Samiske gårder på Øksnes
Les også Samene primært en marin kystkultur i 1597
Les også Sjøsamer angrep høvdingsete
Les også Øya Lófót ligger utenfor Finnmörk
Les også Samer på Røst
Les også Sjøsamisk joik: rester av en urgammel poesitradisjon
Les også Draugen samisk?

Les andre saker i Samenes Historie her

Draugen samisk?

Ifølge boka “Draugen : hevneren fra havet” av Skoglund, Westrheim og Eriksen fra 1992 nå tilgjengelig på NB.no så var det hos samene de finner den største variasjonsbredden innenfor tradisjonen om Draugen/Guovdi. Det kan virke som samene hadde en mye bredere og variert fortellertradisjon om draugen. I forhold til det samiske materialet virker det øvrige stereotypt. ifølge forfatterne er Draugen lokal, og begrenser sin virksomhet fra mørekysten i sør til kysten av Øst-Finnmark. Sterkest har han nok markert seg i Nord-Norge. Og her har han vært godt forankra innenfor norsk, samisk og kvensk folketru. Samene er også de som har holdt tradisjonen lengst fremover i nyere tid.

Sitat:

“Her [Qvigstad samiske folkeminner 1927-1929] Her er mange beretninger om draugen, og det forekommer meg at den samiske draugen har holdt seg svevende over vannet atskillig lengere enn den den norske. Spesielt er det interessante draugsagn fra Nord-Troms – undertegnede har erfaring for at en del slike sagn var levende i Nord-Troms helt uti i 1970-åra.”

Kilde: Draugen : hevneren fra havet

Les også om samiske draugsagn i Samiske beretninger

Les om andre saker i Samenes Historie her

Samer har røtter i Syd-Europa

Ifølge en forskningsrapport fra Universitetet i Pavia i Italia så deler den ene halvdelen av samenes mitkondira (Ursula) en 9 000 år gammel kvinnelig genetisk forbindelse med Berberfolket i Nord-Afrika. Dette bekrefter ifølge forskerne at sør-vest Europa var et overvintringssted for jeger- og fangstbefolkningen under siste istid og en kilde for gjenbosetningen av Europa etter siste istid.

Mitokondria arves kun fra mor til datter og kan derfor si noe om kvinnenes vandringer i forhistorien. Genetiske analyser viser at kvinner og menn har hatt forskjellige forhistoriske vandringer.

“The sequencing of entire human mitochondrial DNAs belonging to haplogroup U reveals that this clade arose shortly after the “out of Africa” exit and rapidly radiated into numerous regionally distinct subclades. Intriguingly, the Saami of Scandinavia and the Berbers of North Africa were found to share an extremely young branch, aged merely approximately 9,000 years. This unexpected finding not only confirms that the Franco-Cantabrian refuge area of southwestern Europe was the source of late-glacial expansions of hunter-gatherers that repopulated northern Europe after the Last Glacial Maximum but also reveals a direct maternal link between those European hunter-gatherer populations and the Berbers."

Kilde: Saami and Berbers—An Unexpected Mitochondrial DNA Link

Les også Samene – en genetisk unik urbefolkning
Les også Samene genotypiske og fenotypiske europeere
Les også Samene en gammel europeisk befolkning
Les også Samer er europeere ifølge genstudium.

Les andre saker i Samenes Historie her

Sjøsamisk joik: rester av en urgammel poesitradisjon

Etter 11 års innsamlingsarbeide kunne konservator i nordnorsk folkemusikk Ola Graff presentere et sjøsamisk tradisjon man trodde var utdødd hadde overlevd til nyere tid i Måsøy kommune. Han fant de samme poetiske elementene som opptrer i de aller tidligst kjente joiketekstene fra det kemi-samiske området på 1600-tallet. Den sjøsamiske joiken skiller seg ut fra den reindriftssamiske joiken på to viktige punkter.

Sitert fra intervju av Ola Graff på forskning.no

“- Denne arkaiske, sjøsamiske tradisjonen som har greid å overleve på nordkysten av Finnmark, skiller seg fra reindriftssamenes joik på to måter. På den ene siden er den mer fornorsket ved at norsk tonefølelse har glidd inn og blandet seg med den gamle samiske tonefølelsen, og slik at framførelsen kan ligge nærmere synging enn joiking. På den andre sida har Måsøy-tradisjonen fast rytme og faste tekster som er formet ved å smake på ordene ut fra en poetisk språkfølelse. Poetiske virkemidler er blant annet bokstavrim og en forsiktig bruk av enderim – en joiketradisjon mer lik dikt enn joiketekster vanligvis er, forteller Ola Graff.

Dette synes ikke å være resultat av fornorskning, men tvert om rester etter en eldre samisk poetisk tradisjon."

Kilde: Rester av en urgammel poesitradisjon
Kilde: Kjærlighetsjoik på nett
Kilde: Om kjæresten vil jeg joike
Kilde: Portrett av en sjøsamisk joiketradisjon

Les også Karelsk joik
Les også:Joik i en særstilling i Europa

Les andre saker i Samenes Historie her