Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord historie

Samene genotypiske og fenotypiske europeere

Det ifølge professor Markku Niskanen ved universitetet i Oulu i en artikkel fra 2002 hvor han tok en ny kritisk gjennomgang både eldre skalle-metriske målinger og genetiske data hvor han sammenlikne disse med skandinaviske, europeiske og asiatiske folkeslag. Han konkluderte med at samer og finner er genetiske europeiske og at spesielt finner er nære de nord-europeiske befolkningene. Han observerte også at selv de finsk-ugriske folkeslagene rett vest for Uralfjellene i hovedsak var genetisk europeere.

Oppsummering av enkelte punkter:

1) Alle finsk-ugriske folkeslag i Europa er fenotypiske og genetypiske typisk europeiske.
2) Mongoloide fysiske trekk er ikke mer vanlig hos samer og finner enn hos europeere.
3) Samer og finner har paleo-europeiske trekk som feilaktig er blitt feilaktig oppfattet som mongoloide trekk.
4) “Mongoloid indeks” fra skalle-metriske data viser at samer og finner ligger omkring Europa gjennomsnittet.
5) Samer har store kraniometriske distanser til alle andre befolkninger men er nærmest finner (se bilde).
6) Samer og finner kan ikke ha vært samme befolkning for 4-5000 år siden.
7) Samer har store genetiske distanser til alle befolkninger men er nærmest finner.
8) Samer har liknende genetisk distanse til nenetserne og mongolske folk som øvrige nabobefolkninger.
9) Samenes forfedre seperarte fra den øvrige europeiske for over 10 000 år siden.

Kilde: The Origin of the Baltic-Finns from the Physical Anthropological Point of View

Les andre saker i Samenes Historie her

Bøker om samiske fortellinger - Julegavetips!

Hvorfor ikke la andre oppdage og lære, glede seg på samme måte som vi? Det er kommet mange flotte bokutgivelser i høst – et mangfold av vakre bøker med mangfold av tema og som gir fasinerende innblikk i samisk (og nordnorsk) kulturhistorie og hverdagsliv. Nå har vi muligheten til å gi gode julegaver til venner og familie – til de som har alt.

Et anbefalt knippe fra bokhøsten
Svein Lund, red.: Sámi skuvlahistorjá/Samisk skolehistorie
Kaisa Johanna Maliniemi: Arkivdokumentene forteller – to kommuner – to typer minoritetspolitikk
Majvor Massa Eriksson: Vantar – Fáhttsa
Martin Myrnes og Aslaug Olsen: Samiske stedsnavn i Evenes
Johan Turi: Muitalus sámiid birra
Johan Turi – kalender
Øyemor- fødselsfortellinger fra Sápmi/Čalbmeeadni – riegadahttinmuitalusat Sámis/Eyemother – birth stories from Sápmi
Ottar 4/2010: Samisk kunst
Theodore Mugge: Afraja: Or Life and Love in Norway (1865 – og endelig, nå også på norsk!)

Disse bøkene er på norsk, og noen er også med samisk og engelsk tekst.

Les mer om bøkene
Oversikt og omtale av bøkene finner på Samisk bibliotektjeneste – Sámi girjerádjubálvalus

Takk til de som har skapt denne flotte bibliotektjenesten! En vakker gave til oss!

"Øya Lófót ligger utenfor Finnmörk"

Det ifølge Landnåmabok (Melabók) som ble nedskrevet på Island på 1100-tallet om Islands bebyggelse fra 870 e.kr. Her skrives det bl.a om Olaf Tvennumbruni fra øya Lófót (Vestvågøy):

“Olaf Tvennumbruni het en mann som for
fra Lofot til Island. Han tok hele Skeid
mellom Tjorså og Sandløk [sørvest på
Island]. Han var en stor blotmann. Olaf
bodde på Olafsvellir, og han er hauglagt i
Brunahaugen under Vardefjell.”

Endelig kommer det frem at:

“Olafr Tvennumbruni fór til Islands af
eyju theiri er Lófót heitir; hún liggr fyrir
Finnmork.”

Kilde: "Hann for af Lofot til Islandz av Sigbjørn Lauritzen – Lofotboka 2 – årbok for Lofoten ":http://varoyrhs.com/lofotboka/pdf/Lofotboka%2002%20PDF.pdf

Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid

Les andre saker i Samenes Historie her

Kystsamene i Västerbotten

Ifølge professor i arkeologi Noel D. Broadbent ved USA’s nasjonalmuseum så er det bevis for at det var en kystsamisk befolkning i Västerbotten. Han mener samene i tidligere tider må ha bebodd et mye større område og hatt ett mer variert livsgrunnlag enn i nyere tid. Han mener å se kontinuitet 7 000 år tilbake i tid i det arkeologiske materialet . Den kystsamiske befolkningen ble endelig drevet ut fra området mellom 800-1300 e.kr. noe som også skal ha vært beskrevet i tidlige historiske kilder. I sin siste bok “Lapps and Laberynths” oppsumerer han funnene i 17 punkter. (Bilde til høyre viser reindriftssamer ved kysten av Västerbotten.)

1) Seen in terms of economy, settlement, technology, ideology and religion, all the components associated with the processes of Saami ethnogenesis have been identified in north¬ern coastal Vasterbotten, and there is little difference in these respects from Northern Norway, interior Sweden or Finland.

2) There is a long-term historical trajectory in coastal Vasterbotten from the deep past and into late prehistory defined by circumpolar adaptive strategies at the local, regional and World System levels. This is seen through settlement organization and cultural landscapes, as well as networks of travel, trade and resource exploitation.

3) Coastal settlements were highly dependent on sealing and occurred in cycles coinciding with peaks in regional productivity. These periods also led to the expansion of European and Eurasian technologies, ideologies and economies into the North, and these were read¬ily adopted by northern societies.

4) Coastal societies during the Metal Ages (Bronze Age and Iron Age) manifested their territo-ries along the Bothnian coast through cairn graves that segmented the shores and bays into units 5-15 km in length, depending on topography. These hunting and pastoralist systems continued into historic times, even after Christianity had taken possession of the dead.

5) The coast and interior were intimately connected through natural east-west networks, eco-nomic routes and interdependencies. As seen by artifact distributions, these connections were intensified during the Early and Late Metal Ages, but were also in evidence during the Mesolithic/Early Stone Age. These social connections enabled reciprocal utilizations of interior and coastal resources, both of which were subject to major population cycles. Peaks in resources facilitated periods of semi-sedentism, as well as periodic depopulations and re-settlements of both regions, referred to as “punctuated sedentism.” This was most likely the basis of pre-agrarian sustainability.

6) From at least the first centuries A.D. there was a well-organized coastal settlement system incorporating hunting, animal husbandry and, with certainty from A.D. 500, intermittent cultivation on the North Bothnian coast. Iron working was practiced during the whole period and had both practical functions (tools, ornaments and boat rivets) and symbolic meanings.

7) Bothnian coastal societies were organized in bands analogous to Saami sijddas/siidas, flex-ible groups of three to five, but sometimes up to nine households. These groups were involved in collective hunting and herding strategies. The largest aggregations occurred during the Viking Period during which there was an intensification of husbandry, seal hunting, fur trapping and trade.

8) Settlements in the coastland were based on the seasonal exploitation of seals on the outer coast and animal husbandry within 8-10 1cm of the coast. These were analogous to shiel¬ings (cf. Rathje 2001). Seasonal indicators show that the sealing sites were occupied during late winter, spring, summer and fall. There also is evidence that domestic animals were kept on sealing sites, some of which were year-round. Storage caches indicate economic planning beyond subsistence needs. There is evidence that sealers were part of an orga¬nized trading network with local trading sites. Boat building was part of the local system and may have been one incentive for operating forges on or near beaches.

9) The ritual bear burial at Grundskatan, iron slag placed in hearths in dwellings, and circu¬lar sacrificial features of Saami type are longue durée expressions of Saami identity. Saami religion was syncretistic and incorporated Germanic/Norse grave forms, including crema¬tions, and thereafter shifted to Christian practices.

10) The north to south transect between Stor-Rebben Island and Hornslandsudde shows that there were coastal Saami settlements between latitudes 6i° and 65°N. The hut forms, consisting of contemporary oval, round and rectilinear forms, suggest that there were interactions at the settlement level with Germanic and Finnish groups, particularly during the Viking Age. These sites were located in regions well north of contemporary Germanic Iron Age settlement territories and deep within such regions. The northern region was predominantly Saami, and hut-based sealing was probably a Saami specialty. It is probable that there wàs a high degree of mutually beneficial economic interaction, as well as in iron technology and religion.

11) Linear alignments of huts relate to aggregations of hunters and herders involved in larger- scale activities. These arrangements reflect intensified production of surpluses for trade.

12) The chronology of the sealing sites spans from A. D. 1 to 1279. There were three periods of expansion: ca. A.D. 100-400, A.D. 400-600 and A.D. 800-1100. There was a regression during the seventh century, which was a regional-wide period of decline. By A.D. 1279 all the coastal sealing sites along the Bothnian coast had been abandoned.

13) The abandonment of the sealing sites coincides with other major changes throughout northern Europe, including the beginnings of the Little Ice Age, but, above all, the for¬mation of the Swedish state and the expansion of the Christian Church into the North. Systematic colonization by Swedish settlers and new systems of land tenure resulted in the assimilation of many coastal hunter-gatherers/herders as settled Christians and as land owners. Many Saami, as well as other non-Christians, probably made this change with little difficulty. The remaining populations were displaced inland.

14) Place-names referring to Lapps are found along the whole Bothnian coast with the greatest density in Våsterbotten. These place-names reflect the interactions of Saami with non- Saami (Finns and Swedes) and coincide with the colonization of the northern coastal Våsterbotten, and also with areas with reindeer pastoralism. Seventy-four place-names with reference to reindeer are found in Skellefteå Municipality, 37 of which refer to intensive (non-nomadic) reindeer husbandry.

15) Herring fisheries rapidly expanded northward starting in the thirteenth century, and small harbors and chapels soon dotted the Bothnian coasts. The stone labyrinth is interpreted as an iconic Christian symbol that marked the Swedish appropriation of coastal territory and religious hegemony throughout the Bothnian region.

16.) In the fourteenth century the state began to systematically tax resources, regulate trade and cut off the east-west networks that had been operating for thousands of years. This also led to an artificial border with the interior and the creation of increasingly reindeer-dependent societies. According to historical accounts in Sweden, small herds became large herds with fewer owners starting in the sixteenth century, requiring greater pasturing, leading to nomadic herding in many regions.

17) In Vasterbotten, Norrbotten and northern Angermanland, the Forest Saami lived on into the nineteenth century in the same ways the coastal Saami had before them. The coastal settlers of Swedish Vasterbotten still lived in coastal territories analogous to those who came before them, hunted seals and fished in household- and village teams, made boats and nets using Saami methods, used Saami taboo words, and still believed in reindeer herding forest spirits.

Les også Sveriges Radio Samer bodde i Stockholm och Baltikum med intervju av professor Broadbent.
Les også NRK Nordnytt:– Her bodde det samer i gammel tid

Les også Samisk bosetning kun 10 mil fra Uppsala i 1771

Les om andre saker i Samenes Historie her

Kofter og joik i slaget ved Stiklestad år 1030?

Tore Hund fra Bjarkøy var en av de betydeligste høvdningene i Hålogaland og var ledende i opprøret mot Hellig Olav. Tore Hund var sentral i slaget ved Stiklestad og før slaget fikk han hjelp av samene til å lage reinsdyrskinnskofter for seg som tydligvis absorberte sverdslag bedre enn en ringbrynje.

“Tore Hund hadde hatt finneferden disse to vintrene, og begge vintrene hadde han vært lenge på fjellet og fått store rikdommer. Han hadde mange slags handel med finnene. Han lot gjøre tolv reinskinnskufter for seg med så mye trollskap at ikke noe våpen beit på dem, mye mindre enn på ei ringbrynje.”

“Kalv og Olav het to av frendene til Kalv Arnesson. De stod på den ene sida av ham. Det var store, kjekke karer. Kalv var sønn til Arnfinn Armodsson og brorsønn til Arne Armodsson. På den andre sida av Kalv Arnesson gikk Tore Hund fram. Kong Olav hogg til Tore Hund over akslene. Sverdet beit ikke, men det så ut som det røyk noe støv opp fra reinskinnskufta.”

Dette nevner Sigvat:

Gavmilde konge merket
hvordan kraftige galdrer
fra trollkyndige finner
fullt ut Tore berget;
da gullets herre hamret
Hunden over aksla
med gullprydet klinge -
den beit ikke på ham.

Tore hogg til kongen, og de skiftet noen hogg med hverandre, men sverdet til kongen beit ikke når det kom på reinskinnskufta. Men Tore ble likevel såret på handa.

Sigvat kvad:

Den tror feil som sier
Tore fryktet, det vet jeg.
Hvem har sett en hugstor
Hund gjøre større gjerning?
Kraftig skjoldkledd kjempe
søkte fram i striden,
han vågde heve sverdet
til hogg mot sjølve kongen.

Kongen sa til Bjørn stallare: “Slå du hunden som ikke jern biter på !” Bjørn snudde øksa i handa og slo med hammeren. Hogget kom i aksla på Tore. Det var et kraftig hogg, og Tore sjanglet under det. I det samme vendte kongen seg mot Kalv og frendene hans, og Kalvs frender gav Olav banesår. Da stakk Tore Hund til Bjørn stallare med spydet og traff ham i livet, og gav ham banesår. Tore sa da: “Slik spidder vi bjørnene.”

Kilde: Olav den helliges saga

Les andre saker i Samenes Historie her

"Oppe mjellom bjærgene i Norge og temmelig mange steder ved kysten bor det finner"

“De er udmerket kunstfærdige smede i træ og jærn og laver selv skuder, færger og baade, husgeraad og andet, som de behøver”

Dette skrev islendingen Jon Olaffson (1593-1679) i sine memoarer. Han var tidlig på 1600-tallet bøsseskytter under danskekongen Christian IV og seilte bl.a langs Helgeland og Finnmarkskysten til Vardøhus.

Sitat fra side 139:

“To dage efter sejlede vi saa bort, forbi Finnmarken og Helgeland. Paa flere steder var sneen ikke optøet, og dog var det ved St. Hansdagstid, vi var der. Finnerne kom en søndag morgen, før gudstjenesten begyndte, ud til os paa deres baade sammen med deres kvinder og børn, og opholdt sig hos os lige indtil aften. Deres daglige klæder er for det meste af kostelig tilberedte elsdyrhuder med den laadne side vendt udad, og deres børn og kviner, som gaar i disse skindklæder, er dømossede og tækkelige. De solgte os fisk for klæde til deres konter, og jeg og min kammerat solgte dem 12 alen toldbodklæde, halvdelen rødt og haldelen blast. I Tiltale kalder de alle for Fætter. Deres kviner smykker sig med meget guld og sølv; de har ørenringe, pandebaande, koralsmykker og armbaand. De fattige pynter sig med messing, kobber og smukt tin. Disse folk er for det meste fulde af trolddomskunster, som jo er vidt bekendt og ikke behøves at anføres eller videre at omtales. Der er tre slags finner, sø-finner, lap-finner og fjæld-finner. De lader, som om de er kristne, nogle enkelte gaar til sakramentet, og deres børn brinder de til de norske præster for at døbes, men ofte ikke førend de er et år gamle. De er udmerket kunstfærdige smede i træ og jærn og laver selv skuder, færger og baade, husgeraad og andet, som de behøver. Oppe mellom bjærgene i Norge og temmelig mange steder ved kysten bor der finner, men de har ikke lov til at bo længre end 10 aar paa hvert sted. naar de faar lov til at bosætte sig, væder de sig i reglen plads i skoven, hvor den er tykkest, der rydder de saa skoven og benytter vedet til smedearbejde, og bliver boende de nævnte 10 aar, saa flyter de bort, og de norske tager saa deres bolig i besittelse. De holder meget af tran, smør og alle slags fedt af alle mulige kreaturer, hvilke de drikker smeltet til maden som øl; denne tran giver de ogsaa til deres svangre kvinder, naar de skal føde.”

Kilde: Jon Olafssons oplevelser som bøsseskytte under Christian IV,
nedskrevne af ham selv

Les andre saker i Samenes Historie her

Historia Norwegiæ - Norges Historie

En munk på 1100-tallet skrev at samene bebodde de ukultiverte skogsområdene langs hele Norge og beskrev den først kjente beretningen om samisk shamanisme.

Den tidligst kjente avskriften av Historia Norwegiæ ble funnet i Skottland og er datert til begynnelsen av 1500-tallet. Den antas å ha blitt nedskrevet i år 1241 fordi den beskriver hendelser fra dette årstallet som samtidige.

Norge beskrives innledende som følgende:

““The first and largest is the seaboard region. The second is the interior, also called the mountainous, region. The third is the forest region, lived in by Lapps but not cultivated. Bounded by the stream of ocean to the west and north, it has Denmark and the Baltic Sea to the south, and Sweden, Gautland, Angrmannaland and Jamtaland to the east. Thanks be to God, the populations of these countries are now Christian, but northward and spreading from the east across Norway are many peoples devoted to paganism: Kirjalians, Kvænir, Horn-Lapps and the people of the two Bjarmalands. Of what peoples live beyond these we have no certain knowledge.”

Teksten går videre inn på de fire forskjellige regionene, her er Hålogaland den fjerde regionen beskrevet:

““The fourth is Hálogaland, whose inhabitants often live together with the Lapps and have frequent commerce with them. This province bounds Norway to the north, where the place Vegistafr marks the divide between it and Bjarmaland. The deepest stretch of northern sea is found there”

Samenes område beskrives som å strekke seg over hele Norges lengde:

““Bordering the length of Norway is a vast wasteland, separating it from the pagan peoples. This waste is lived in by Lapps and by the wild animals whose flesh they eat halfraw and whose skins they wear.”

Samene beskrives også som dyktige fiskere:

“On another occasion, when Lapps side by side with Christians were trying to hook the squamous ock, the Lapps had noticed creels almost full of fish in the dwellings of the Christians, and these they drew from the water’s depth and almost filled their boat with fish.”

“The pagan Lapps who had also gathered there to fish.”

Kilde: Historia Norwegiæ
Kilde: Monumenta historica Norvegiæ; latinske kildeskrifter til Norges historie i middelalderen

Les om andre saker i Samenes Historie her

Hekseprosessene i Finnmark

Avskrifter av tingsdokumentene fra hekseprosessene i Finnmark mellom 1620-1692 er nå blitt gjort tilgjengelig av Lenvik Museum. Avskriftene inneholder blant annet tingsdokumentene mot noaiden Qvive Baardsen fra Altafjord i 1627 som ble avrettet med bål og noaiden Anders Pouvlsen som i 1692 ble klubbet ihjel. Ikke uventet så er synes samer å være innblandet i en rekke andre saker.

Kilde: Häxprocesser i norska Finnmarken 1620-1692

Les om andre saker i Samenes Historie her

Skolehistoria - en viktig del av samenes - og nordområdenes - historie

Samiske og norske skolebarn feirer 17. mai på Kårhamn skole internat, Seiland, Sørøysund herred. Foto: Marie Hansen, 1939.

Apropos diskusjonen om skoleutstillinga til Museum Nord i den kulturelle skolesekken på Gállogiedde samisk friluftsmuseum, og om Lars Myklevolds uttalelser om at Alle oss med røtter i Nord-Norge er mer eller mindre av samisk herkomst Det skal også være et seminar om Samisk historie i Nordre Nordland

Skal vi snakke om samenes historie må vi også vite at det trass mange fellestrekk, er en divers historie. Vi må forstå det som har hendt i ulike lokalsamfunn, og hvordan dette er påvirka av aktive fornorskningsgrep opp gjennom tidene, inkludert skolen. Kommunenes oppgave var fra sist på 1880-tallet først og fremst allmueskolen. I skolearkivene finner man mye interessant som kaster lys over samfunnets utvikling, i arkivene til kommunene, skoledirektøren, biskopen og misjonen. Denne delen av historia er det merkelig nok gjort lite med, og det er ikke mange som har granska disse innholdsrike arkivene. Det trur jeg Bjørg Evjen har gjort.

Trass i at fornorskning og skole har vært et sentralt politisk tema, så fins det i dag ingen muséer eller dokumentsajonssentra som skal formidle historikk knytta til temaet skolehistorie. Ellers har vi muséer for nært sagt alle tenkelige tema.

Svein Lund er ei ildsjel. Han er redaktør i et større bokprosjekt og redigerer også en egen webversjon om bøkene – på flere språk. Se Samisk skolehistorie Hittil er det utgitt tre bind. Bind IV kommer i høst, og i det bindet er det mye nytt stoff fra sjøsamiske distrikter. Bind V skal forhåpentligvis gjøre et dypdykk i Troms og Nordre Nordland.

Anbefales for alle med røtter i nord.

Ragnhild Sandøy

Om sjøsamen Ommund Hvalvaagen fra Løddingen

“Når man kommer længere nord, nordenfor Ranen, hører man mere og mere om, at også finner give sig af med at bygge både. Ja, det ældste sagn om en bådbygger, jeg traf til at høre, var om en fin Ommund Hvalvaagen fra Lødingen, hvis både bleve berømte og endnu kjendes under det navn Ommunds-både. En af disse, en trerums-båd, hører nu hjemme på Vormedal, Grytø-landet, i Throndenæs; den er 60-70 år gammel, har været brugt bestandig og er i brug endnu. Den havde ikke holdt så længe ud, var den ikke bygget så godt og af god al-furu. Den ser uanseelig ud. Min fortæller var i besøg hos eieren og skulde være med i båden til kirke. “Skal vi bruge den stygheden? Vi kan nu vel ikke vove os over sundet engang på den! Bi bare – skal du se!” Og snart roede den forbi alle de andre kirkebåde, og på hjemveien fik de prøve den både under krydsning og fordevind, og den blev fremdeles alles bas.

En anden fin der nord i Throndenæs-egnen (fra Reisen,* Tranø, som nu må være meget gammel, hvis han lever, var også en så anseet bådbygger, at man foretrak hans både for selve Ranens.
Da jeg fortalte dette til en bådebygger i Ranen, svarede han, at «finnen – når han bliver hag (kunstfærdig), så bliver han udmærket». «Der var en fin her på Helgeland, som var skomager – men jeg vil se på den, som kommer fra en mester, og som er bedre lært end ham,» føiede han til."

Av Eilert Lund Sundt født 8. august 1817 i Farsund, død 1875 var en norsk samfunns- og kulturforsker.

Kilde: Eilert Lund Sundt – På Havet s. 222 – Lenvik Museum

Les om andre saker i Samenes Historie her

Samene primært en marin kultur i 1597

Det ifølge svenske skattemantall for samene i Lule og Torne lappmarker publisert av Lenvik Museum. Av de ca 500 registrerte i det svenske skattemantallet så utgjorde 75% sjøsamer og de resterende 25% fjellsamer. Det svenske manntallet inkluderte sjøsamene fra Ofoten til Varanger untatt Tysfjord.

Kilde: Berättelse om Lule och Torne Lappmarker och de dithörende Lappbyarnes olika skattskyldighet til Sverige, Norge eller Ryssland 1597 i Nya Handlingar rørande Skandinaviens Historia

Les om andre saker i Samenes Historie her

Etnisk rensing på Gauldalsvidda 1890

“No skjems eg på egne vegner, skjems over at eg hadde vokse opp med denne innstilling. Eg skjems på bygdefolkets vegne.”

Utrag fra Streif i sør-samenes saga Rogstad 1980.

1890: I herredsstyreprotokollen for Soknedal 10. Mai 1890 står det referert et skriv fra Kvikne herredstyre. Dette skriv var sendt til alle herredsstyrer i kommer som grenset opp til Gauldalsviddda. Dette skriv forteller at på et allmannsmøte på Kvikne 26. februar og på Innset 27. februar ble det etter “forutgående bekjentgjørelser fra kirkebakke besluttet at foretage en jaging av de lappene og reinhjordene som måtte finnes i herredet anstundene sommer, og henstiller til nabokommunerne om at lade seg representere ved grenserne under denne jagingen”, Soknedal herredsstyre vedtok at bygda skulle være med og oppnevnte lensmann Øye til å lede mannskapene. Han fikk beskjed om å ta med seg 15 sterke menn som skulle møte ved Hiåsjøen den 9. Juli med niste for 3 dager. I Kvikne vet vi at lensmann Thoresen var leder med like mange mann.

En kviknedøl som selv var med på denne “jakten”, skriver mange år senere i 1959 i “Fjell-ljom”:

“Lensmann Thoresen på Kvikne var likesom ‘generalstabsjef’. Ordre for felttoget var: Gammenfinnan må innhentes, og reinen skal jagast sør om stiftslina. Ingen gammelfinn såg me, berre ein liten reinsflott – som me jaga sørover – kom me over. Resultatet av felttoget var sikkerlig lik null. Kor stor denne felthæren var, kan eg ikkje hugsa. Men de var tapre tinnsoldater, og den utdelte ammunisjon var store ord. – - -
No skjems eg på egne vegner, skjems over at eg hadde vokse opp med denne innstilling. Eg skjems på bygdefolkets vegne. P.E.”

Men P.E. tar nok feil i det at de ingenting fikk utrette. Etter det gamle samer har fortalt underskrevne, så var denne rassiaen kjent av samene på forhånd. Venner i bygda hadde fortalt dem det. Så hadde de rømt fjellområdet for ikke å vende tilbake på mange år. Når en leser dette, kan en undres på at det med lensmenns mellomkomst og ved herredsstyrevedtakt kunne gå for seg slike ting for bare 90 år siden. Men slike hendinger sto vel i en gammel tradisjon. Det var slik det var gjort fra alders tid. Samene meldte ikke ifra. Og heller ikke dette ble meldt. Samene har dette ordaket:

“Det sømer seg ikke for solsidens folk å sette seg til motverge mot daroene, skyggesidens, de mørke gjerningers folk. Det er bedre å lide enn å stride.”

1901: Gauldalsvidda stenges for reinbeiting.

1956: Gauldalsvidda åpnes for villreinjakt.

Les mer om andre saker i Samenes Historie her

Joik er i en særstilling i Europa

Ifølge musikkforsker Ola Graf er joik noe av det mest arkaiske som er overlevert av vokalstoff på europeisk jord og står i en særstilling i forhold til størstedelen av musikken i Europa forvørig, både hva angår utrykk og innhold. Den tidligst kjente nedskrevne joiken var en kemi samisk kjærlighetsjoik fra 1670 som kom med i utgivelsen av Lapponia i 1674. Den engelske oversetteren utrykkte det var “kjærlighet og poesi ei uverdig Grekenland eller Rom.”

Ola Graf er norsk musikkforsker i etnomusikologi ved Universitetet i Tromsø.

Kilde: Den Samiske Musikktradisjonen i Fanitullen utgitt 1993

Les mer om Lapponia

Les om andre saker i Samenes Historie her

Samene en gammel europeisk befolkning

Det første studiet av samisk mitokondria ble publisert av den finske forskeren Antti Sajantila i 1995. Han tolket resultatene slik at samene er en gammel befolkning i Europa som skilte lag fra andre europeiske populasjoner før den etterfølgende språklige og kulturelle diversifikasjonen til det vi ser i dag. Alternativt at de har kommet til Europa fra et annet ukjent sted. Sistnevnte tolkning mente han hadde lite støtte ut fra datidens kjennskap til mitokondria i andre befolkninger i verden. Han konkluderte også at samene til tross for at de er språklig og kulturelt mangfoldige har et felles genetisk opphav.

Kilde: Mitochondrial DNA Diversity in Europe

Les om andre saker i Samenes Historie her

Knud Leems "Bidrag til Finnmarkens Historie"

Lenvik Museum har publisert Knud Leems “Bidrag til Finnmarkens Historie” som var utelatte kapitler fra utgivelsen av “Beskrivelse av Finnmarkens Lapper” utgitt i 1767.

Knud Leem virket som misjonær, prest og forsker i Finnmark fra 1725 til 1738 hovedsaklig i Laksefjord, Porsanger og Alta. Han var den første som i detalj beskrev samenes kultur, språk og levevis i Norge. Han utgav også en samisk ordbok og beskrev den samiske gramatikken.

De utelatte kapitlene er:

1) Om Finnmarkens Situation
2) Om Finnmarkes beboede Steder
5) Om Finnmarkens Frugter, urter, Blomster og Trær
7) Om Politivæsnet
8) Om Finnmarkens Negotie

Kilde: Knud Leem: Bidrag til Finmarkens historie

Les mer om Knud Leems Beskrivelse over Finnmarkens Lapper

Les om andre saker i Samenes Historie her

Novgorods Første Krønike

Novgords Første Krønike for 1016-1471 som er den eldste kjente dokumentet fra det gamle Novgorod er nå tilgjengelig på nett i engelsk oversettelse. Det synes ikke å eksistere noen spesielle oppføringer om samer men beskriver krigshandlinger som må ha skjedd delvis i de samiske områdene.

Novgorods første krønike er den eldst kjente av de øst-slaviske krønikene og omhandler hendelser fra 1071 til 1471. Det foreligger lite materiale om samer i denne krøniken men inneholder beretninger relevante for nordområdene om krigshandlinger mellom nordmenn (murmaner) og karelere (korel) som det nok er lite tvil om også delvis foregikk i samiske områder. Det fins flere samiske stedsnavn og ord i negativ betydning som viser til karelere. Her et utrag hvor murmanerne er nevnt.

1411: “By order from Novgorod the Posadnik of the Dvina, Voyevoda Yakov Stepanovits went from the country beyond the Volok to make war against the Murman people, and ravaged their country”

1419: “The same year the Murman people^ to the number of 500 men coming in vessels and boats made war on the Korel- villages in [the district of] Arzuga and on the villages^ of the country beyond the Volok, namely: Nenoksa, the monastery of St. Nikola in the KoreP country, Konechny village, the Yakov gulf, the Ondreyan shore, Kig and Kyar islands, Mikhail monastery, Chiglonim and Khechinima ; they burned three churches and slew Christians and monks. But the men from beyond the Volok destroyed two boats of the Murman people ; the others escaped out to sea.”

1444: “The same year the Korel people attacked the Murman people, slaughtered them, and ravaged their lands, and returned with plunder in good health.”

1445: “The same year the Murman Svei’- came in force by surprise to the Dvina^ beyond the Volok, to Nenoksa, plundering and burning, killing people and making many captives. And the people of the Dvina having heard, came up quickly, slew some and sent about forty to Novgorod, putting to death their Voyevodas Ivor and Peter and a third one; a few others jumping into their boats escaped.”

Kilde: The First Chronicle of Novgorod 1016-1471

Les andre saker i Samisk Historie her!

Om Terfinnas og Boermas

En dybdtgående og detaljert analyse fra 1940 av Ottars beretning som nå er publisert på nett kom de fram til at Ottars finner og terfinner var samer og at boermas var karelere. Forfatteren mener også at det var samisk språkstoff i beretningen bl.a at forleddet ter- trolig har kommet fra østsamiske eller proto-samiske tarja-. Det diskuteres også hvorvidt ordet boermas kan ha kommet til Ottar via samisk.

Alan S C Ross (1907-1980) var en britisk linguistiker ved University College London.

Kilde: The Terfinnas and Boermas of Othere

Les om andre saker på Samisk Historie her!

(Bilde: Kola halvøya, fra samisk Guoládat )

Samene og Lofotfiske i eldre tid

“Det er interessant i seg selv at den aller tidligste skriftlige kilden vi har som nevner fiskeri, forteller om samiske fiskere.” Dette skriver Alf Ragnar Nielssen som er førstekonservator ved Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo. I artikkelen “Samene og Lofotfiske i eldre tid”. Han konkluderer med at materialet etterlater liten tvil om høy alder på samisk deltakelse i det kommersielle fiske i Lofoten.

Nielssen baserer sine konklusjon på historiske kilder, arkeologiske funn og språkvitenskaplige funn i Lofoten. Stedsnavnsmateriale viser sannsynligvis 50 samiske rorvær hvor 25 på Austvågøy, 15 på Vestvågøy og 5 på hver av øyene Flakstadøy og Moskenesøy. Navneutvalget baseres seg på finn- og lapp- navn men også samiske stedsnavn lånt inn i norsk inkludert velkjente Svolvær.

Svolvær ble kalt Suoluer i 1567 hvor førsteleddet er mistenklig likt samiske suolu som betyr øy på samisk.

Kilde: Samene og Lofotfiske i eldre tid

Les om andre saker i Samisk Historie her

Sjøsamer angrep høvdingsete

Sjøsamer skal ha angrepet og okkuppert Sigurd Ranesøn høvdingsete på Steig på 1100-tallet ifølge Qvigstad’s Sjøfinnene i Nordland fra 1929 som nå er publisert på nett av Lenvik Museum. Sigurd Ranesøn rømte til Bjarkøy. Episoden kan ha rot i beskatningen av samene.

Just Knud Qvigstad (1853-1957) var språkforsker på samiske språk som utgav en rekke viktige bidrag til samisk historieskrivning innenfor samisk språk og kultur. Gjennom flere reiser samlet han inn et omfattende materiale som han utgav som samiske ordbøker, samiske sagn og eventyr og samiske stedsnavn.

I sitt verk Sjøfinnene i Nordland redegjør han for den historiske utviklingen av den sjøsamiske befolkningen fra de tidligste skriftlige kildenene fram til 1900-tallet. I sin samtid tegner han et bilde av en sjøsamisk befolkning som helt eller devlis er gått opp i den norske befolknngen spesielt i ytre og sydligere strøk.

Qvigstad er uenig i at det ikke skal har vært en sjøsamisk befolkning i Lofoten til tross for at både fogdenene i Lofoten og Vesterålen i 1591 skrev at det ikke fantes eller noen gang skal ha fantes samer i området. Qvigstad mener disse må ha henvist til fjellsamer eller reindriftssamer fordi i en annen kilde fra 1609 omtales sjøsamer både i Lofoten, Vesterålen og Andøya.

Kilde: Sjøfinnene i Nordland

Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten

Les om andre saker i Samisk Historie her

Da lensmannen skulle ta et endelig oppgjør med "finnan".

1812: Lensmann Ole Skogstad leste etter søndagsmessen opp en oppfordring til alle oppsittere i Dalsbygden, Os og Nøren til å møte opp i Vandgrøftdalen dagen etter for å ta et endelig oppgjør med finnan.

Jeg siterer fra Streif i sør-samenes saga av Rogstad 1980:

“Dette året hendte det vonde ting i Vanggrøftdalen i Os. Det startet en sommersøndag ved Os kirke. Lensmann Ole Skogstad leste etter messen opp en oppfordring til alle oppsittere i Dalsbygden, Os og Nøren til å møte opp i Vandgrøftdalen dagen etter for å ta et endelig oppgjør med finnan. En mann som var til stede ved kirken, spurte lennsmannen: End døm som inte bli mæ i maaraa da, kæn ska førr aat mæ døm? Da svarte lennsmannen: Ja, ham skal jeg nok vite å finde igjen. Folk flest gikk nok hjem i den formening at dette var et alminnelig offentlig påbud. Neste morgen møtte det ca. 40 bolde krigere, bevæpnet med gamle muskedundere, freidige og kamplystne. Vi lar en osing som levde 70 år senere, fortelle videre:

Tradition henglegger scenen til Velt-Tverelvdalen. Paa gammel Nordmanns vis eggede høvdingen sine folk til tapperhet. Han var jo likesom sjelen i det hele foretagende. Ved fremkomsten viste deg sig imidlertid at de virkelig var saa koldblodige at realisere den dumdristige plan, de hadde i hovedet og som de underveis oppmuntrede hverandre til å utføre: at skyde ned for tvert for ’Finstygheten".

Og rimeligvis efter et heftig ‘kjeftbruk" gik der løst. Det første skud gjaldt en rensbuk. Den brølede og oppgav sin aande. Finderne skrek og dominerte, bikjan skjeldte, og de skræmte dyr sprat hist og her og faldt i dyngevis. En liten ilter gubbe, av hvis hænder en finkall slog muskedunderen, stod og pjutrede: ’Stygge fin, stygge fin, agte dig, agte dig. – slæ børsa tu hænd paa mig styghet!’ En var saa nær paa at ha dræpt en mand fra Os. Finnen rev geværet i sinne fra ham og spendte ildstaalet; men i det samme skuddet gik, gjorde ‘tøkja’ som stod tæt bagved ham, og som vilde frelse sin uvettige mand fra en mordhandling, et ryk, saa kugle gik i luften over hodet paa den anden. Der blev stygt flaaeri, en snuing og revising uten ende. Og hvkeren før eller siden har Velt-tverelven [skjønt i regnveir en ‘Føskotle’ som andre overmoddige fjeldbække] fosset slik. Den gik baade rød og grøn av de slagtede dyrs indvolde."

Men etter den søte kløe kommer den sure svie. Lensmannen som hadde hatt ideen og hadde oppfordret de andre til ugjerningen ble sammen med 37 almuesmenn dømt til å betale samene 18 000 riksdaler i erstatning og dessuten 5 riksdaler på hver av de 38 til deling mellom fattigkassene på Røros, i Ålen og Os. Dette var uhyre mange penger å ut med for fjellbøndene, og det ga bygda en knekk som det tok lange tider å komme over. Det underlige var at lensmann Skogstad ikke fikk større bot enn andre, eller ble avsatt.
Men saken var ikke slutt med dette. Bygdefolket som hadde vært med, begynte å beskylde hverandre innbyrdes om hvem hadde gjort det og hvem det. En ene anga den andre. Det ble personlige ssaker og senere forlik.

Les om andre saker i Samenes Historie her

Samer er europeere ifølge genstudium.

Mulige innvandringsveier til de som ble samer

Dette var hovedkonklusjonen i det største genetiske studiet av samer til nå. Det avises at den samiske populasjonen oppstod i de aller nordligste uralsktalende populasjonene i Sibir eller i andre innfødte sibirske populasjoner. Sammenliknet med alle populasjonene i den uralske språkfamilien så liknet nenetserne minst på samene genetisk. Samene kunne best forklares som en smal, distinkt undergruppe av europeere. De mulige innvandringsveiene til samenes forløpere skal ha vært i samsvar med spredningen av Ahrensburg og Swiderian mesolittisk teknologi i Nord-Europa som forbindes med populasjonsekspansjonen etter siste istid.

Ifølge forfatteren så kunne scenarier som involverer ekstremt genetisk drift som følge av flere genetiske flaskehalser (matmangel, sult, sykdomer, klimaforværring) kan forklare hvordan samene utviklet seg til en smal undergruppe funnet i andre europeiske populasjoner. Like dan så er det mulig at de som ble til dagens samiske befolkning var i sin grunnleggelse avgrensen til kun noen få genetiske varianter (grunnlagt av få individer) bragt med av grunnleggerbefolkningen. En plausibel forklaring i en periode med “paleolittisk isolasjon”.

Kilde: The western and eastern roots of the Saami—the story of genetic ‘outliers’ told by mitochondrial DNA and Y chromosomes

Les om andre saker i Samenes Historie her.

Båtsfjord samiskspråklig bygd i 1861

Båtsfjord 1861

Ifølge Friis etnografiske karter fra 1861 som ble bl.a laget for å avdekke levekårene hos de fattige samene viser at 2 av 6 husholdninger var sjøsamiske og at de 3 norske husholdningene hadde minst en person som kunne samisk. Den sjøsamiske bebyggelsen i Båtsfjord bestod av den tradisjonelle samiske gammen. Folketellingen fra 1865 bekrefter at det var sjøsamiske familier bosatt i Båtsfjord. I nabofjorden Kongsfjord var bosetningen utelukkende sjøsamisk, og i Makkaur ved kysten var befolkningen halvt sjøsamisk. Så sent som i folketellingen for 1900 var det fortsatt en samiskspråklig befolkning i Båtsfjord.

Tegn på kartet: trekant – samisk gamme, firkant – samisk tømmerhus, kors – norsk bosetning, kors med trekant – norsk bosetning med minst en samiskspråklig.

Kilde: Friis etnografiske kart fra 1861:
Klde: Digitalarkivet folketellinger for 1801, 1865, 1875 og 1900

Les andre saker i Samenes Historie her

Samisk bosetning kun 10 mil fra Uppsala i 1771

gosen milkie grasi

Ifølge en artikkel av Lars Gunnar Larsson ved Universitetet i Uppsala eksisterer det sterke bevis på at en ordliste fra 1771 på ca 1600 ord skrevet av en student av Carl von Linné som virket i Söderbarke, Valbo og Heby i sentrale Sverige knappe 10 mil nord for Uppsala, tilhørte et nå utdødd samisk språk tilhørende de såkalte “sockenlapparne”

Sockenlapparne eller sognesamene skal opprinnelig ha vært nomadiserende skogssamer som levde som jegere og samlere og ble tvunget til å bli bofaste på 1700-tallet. Det skal være indikasjoner på at disse samenes språk skilte seg markant ut fra samisken lenger nord.

Et sentralt punkt i bevisførselen på at det faktisk er en ordliste fra sognesamenes språk er at det inneholder referanse til planten hunderot (ballota nigra) eller som sognesamene kalte gosen milkie grasi som skal ha sin nordligste utbredelse i dette området.

Carl von Linné selv opplyste at han ble overrasket av å møte kystsamer så langt syd som i Nordangstig kommune helt nord i Hälsingland:

Den 17. Om morgonen, då solen gick upp, såg jag vid Jättendals kyrka några ätteplatser. Strax jag var kommen fromom i skogen, hinte jag 7 lappar, som körde sina renar,60 à 70, vilka hade sina späda lamm. . .Jag frågade dem, hur de kom att vara här nere. De sade sig här vid havssidan vara födda och här vilja dö, talte god svenska

Kilde: Saami speakers in Central-Sweden
Kilde: Sockenlappar
Kilde: Hästslakt. Från hedninsk festmat til sockenlappar

Les om andre saker i Samenes Historie her