Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord finnjaging

Etnisk rensing på Gauldalsvidda 1890

“No skjems eg på egne vegner, skjems over at eg hadde vokse opp med denne innstilling. Eg skjems på bygdefolkets vegne.”

Utrag fra Streif i sør-samenes saga Rogstad 1980.

1890: I herredsstyreprotokollen for Soknedal 10. Mai 1890 står det referert et skriv fra Kvikne herredstyre. Dette skriv var sendt til alle herredsstyrer i kommer som grenset opp til Gauldalsviddda. Dette skriv forteller at på et allmannsmøte på Kvikne 26. februar og på Innset 27. februar ble det etter “forutgående bekjentgjørelser fra kirkebakke besluttet at foretage en jaging av de lappene og reinhjordene som måtte finnes i herredet anstundene sommer, og henstiller til nabokommunerne om at lade seg representere ved grenserne under denne jagingen”, Soknedal herredsstyre vedtok at bygda skulle være med og oppnevnte lensmann Øye til å lede mannskapene. Han fikk beskjed om å ta med seg 15 sterke menn som skulle møte ved Hiåsjøen den 9. Juli med niste for 3 dager. I Kvikne vet vi at lensmann Thoresen var leder med like mange mann.

En kviknedøl som selv var med på denne “jakten”, skriver mange år senere i 1959 i “Fjell-ljom”:

“Lensmann Thoresen på Kvikne var likesom ‘generalstabsjef’. Ordre for felttoget var: Gammenfinnan må innhentes, og reinen skal jagast sør om stiftslina. Ingen gammelfinn såg me, berre ein liten reinsflott – som me jaga sørover – kom me over. Resultatet av felttoget var sikkerlig lik null. Kor stor denne felthæren var, kan eg ikkje hugsa. Men de var tapre tinnsoldater, og den utdelte ammunisjon var store ord. – - -
No skjems eg på egne vegner, skjems over at eg hadde vokse opp med denne innstilling. Eg skjems på bygdefolkets vegne. P.E.”

Men P.E. tar nok feil i det at de ingenting fikk utrette. Etter det gamle samer har fortalt underskrevne, så var denne rassiaen kjent av samene på forhånd. Venner i bygda hadde fortalt dem det. Så hadde de rømt fjellområdet for ikke å vende tilbake på mange år. Når en leser dette, kan en undres på at det med lensmenns mellomkomst og ved herredsstyrevedtakt kunne gå for seg slike ting for bare 90 år siden. Men slike hendinger sto vel i en gammel tradisjon. Det var slik det var gjort fra alders tid. Samene meldte ikke ifra. Og heller ikke dette ble meldt. Samene har dette ordaket:

“Det sømer seg ikke for solsidens folk å sette seg til motverge mot daroene, skyggesidens, de mørke gjerningers folk. Det er bedre å lide enn å stride.”

1901: Gauldalsvidda stenges for reinbeiting.

1956: Gauldalsvidda åpnes for villreinjakt.

Les mer om andre saker i Samenes Historie her

Da lensmannen skulle ta et endelig oppgjør med "finnan".

1812: Lensmann Ole Skogstad leste etter søndagsmessen opp en oppfordring til alle oppsittere i Dalsbygden, Os og Nøren til å møte opp i Vandgrøftdalen dagen etter for å ta et endelig oppgjør med finnan.

Jeg siterer fra Streif i sør-samenes saga av Rogstad 1980:

“Dette året hendte det vonde ting i Vanggrøftdalen i Os. Det startet en sommersøndag ved Os kirke. Lensmann Ole Skogstad leste etter messen opp en oppfordring til alle oppsittere i Dalsbygden, Os og Nøren til å møte opp i Vandgrøftdalen dagen etter for å ta et endelig oppgjør med finnan. En mann som var til stede ved kirken, spurte lennsmannen: End døm som inte bli mæ i maaraa da, kæn ska førr aat mæ døm? Da svarte lennsmannen: Ja, ham skal jeg nok vite å finde igjen. Folk flest gikk nok hjem i den formening at dette var et alminnelig offentlig påbud. Neste morgen møtte det ca. 40 bolde krigere, bevæpnet med gamle muskedundere, freidige og kamplystne. Vi lar en osing som levde 70 år senere, fortelle videre:

Tradition henglegger scenen til Velt-Tverelvdalen. Paa gammel Nordmanns vis eggede høvdingen sine folk til tapperhet. Han var jo likesom sjelen i det hele foretagende. Ved fremkomsten viste deg sig imidlertid at de virkelig var saa koldblodige at realisere den dumdristige plan, de hadde i hovedet og som de underveis oppmuntrede hverandre til å utføre: at skyde ned for tvert for ’Finstygheten".

Og rimeligvis efter et heftig ‘kjeftbruk" gik der løst. Det første skud gjaldt en rensbuk. Den brølede og oppgav sin aande. Finderne skrek og dominerte, bikjan skjeldte, og de skræmte dyr sprat hist og her og faldt i dyngevis. En liten ilter gubbe, av hvis hænder en finkall slog muskedunderen, stod og pjutrede: ’Stygge fin, stygge fin, agte dig, agte dig. – slæ børsa tu hænd paa mig styghet!’ En var saa nær paa at ha dræpt en mand fra Os. Finnen rev geværet i sinne fra ham og spendte ildstaalet; men i det samme skuddet gik, gjorde ‘tøkja’ som stod tæt bagved ham, og som vilde frelse sin uvettige mand fra en mordhandling, et ryk, saa kugle gik i luften over hodet paa den anden. Der blev stygt flaaeri, en snuing og revising uten ende. Og hvkeren før eller siden har Velt-tverelven [skjønt i regnveir en ‘Føskotle’ som andre overmoddige fjeldbække] fosset slik. Den gik baade rød og grøn av de slagtede dyrs indvolde."

Men etter den søte kløe kommer den sure svie. Lensmannen som hadde hatt ideen og hadde oppfordret de andre til ugjerningen ble sammen med 37 almuesmenn dømt til å betale samene 18 000 riksdaler i erstatning og dessuten 5 riksdaler på hver av de 38 til deling mellom fattigkassene på Røros, i Ålen og Os. Dette var uhyre mange penger å ut med for fjellbøndene, og det ga bygda en knekk som det tok lange tider å komme over. Det underlige var at lensmann Skogstad ikke fikk større bot enn andre, eller ble avsatt.
Men saken var ikke slutt med dette. Bygdefolket som hadde vært med, begynte å beskylde hverandre innbyrdes om hvem hadde gjort det og hvem det. En ene anga den andre. Det ble personlige ssaker og senere forlik.

Les om andre saker i Samenes Historie her