Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord fornorskning

Samenes bidrag under krigen ble fortiet

Ifølge en mindre artikkel av NRK ble samenes bidrag under siste krig fortiet. Ondsinnede rykter gjorde at mange samer holdt stilt om egen innsats under krigen. Nå skal historiene deres frem i lyset. Mange samer kjempet mot tyskerne og hjalp nordmenn med å flykte over grensen til Sverige, men etter krigen bidro fornorskningsprosessen til at samenes innsats i stor grad ble fortiet og glemt.

Kilde – Samenes bidrag under krigen ble fortiet

Les andre saker i Samenes Historie her

Samenes egenbetegnelse dokumentert i bruk av sjøsamer til langt ut på 1950 tallet (“Mii sabmelazzat!": (Vi [er] Samer!)

Antropologen Robert Paine gjode undersøkelser i Kokelv i Kvalsund i begynnelsen av 1950 åra. Han ville egentlig skrive om reindriftssamer, men fikk ikke innpass der i første omgang, men giftet seg senere med en flyttsamekvinne. Folk i Kokelv kunne ikke skjønne at han ville lære seg samisk – han som kunne verdensspråket engelsk! I 1957 kom hans “Coast Lapp society” ut, og i 1965 etter en ny “runde” kom “Coast Lapp society 2”, der han tok for seg etterkrigsendringene i samfunnet.Senere i 1994 tok Paine frem sine gamle notateter og ga ut artikkelen "Night Village and the Coming of Men of the Word: The supernatural as a Source of Meaning among Coastal Saami” hvor han tok for seg om overtro blant sjøsamene og også om de sjøsamiske noaidene. At Paine kalte artikkelen for “Night Village” kom av at når man om sommeren kom til Kokelv om dagen, så fant man ikke folk våkne, men kom man om natta så var folk i fullt arbeid. Til og med kyrne snudde døgnet og ble melka om natta.

Robert Paine oppdaget at lokalsamfunnet var begynt å fornorskes, og at folk pratet bedre og bedre norsk. De var begynt å se på seg selv som nordmenn, selv om de uansett ikke ville referere til seg selv som “Dáčča”:

“Mountain Sami and Coastal Sami often use the terms Sami and Dáčča, with the respective meanings described above. The Mountain Sami of Karasjok would refer to the people of Revsbotn as Dáčča and not as Sami. Just as the Coastal Sami themselves were able to see the clear differences between their way of living and that of the Mountain Sami of Karasjok, the Mountain Sami no longer considered the Coastal Sami to be “proper Sami”. Paine recounts instances where he overheard Mountain Sami speaking Sami in Revsbotn and referring to the Sami villagers as Dáčča, as if they were Norwegians. The Revsbotn villagers, however, would never refer to themselves, when speaking Sami, as Dáčča, but would, when speaking Norwegian, refer to themselves as “we Norwegians”. According to the Mountain Sami, it was not their economy that made the Coastal Sami Dáčča, but the fact that they had adopted the “habits of speech and dress, … household etiquette and other less obvious cultural idiosyncrasies” of Dáčča people (Paine, 1957: 19).”

Tross dette betegnet sjøsamene seg selv som Samer (sabmelazzat), men da bare under gudstjenesten, under guds øyne:

“Thus in the case of the village, when the ordained Lutheran (Norwegian) pastor comes from a nearby coastal town to give the congregation the sacraments of communion, he has to wait for some hours (he chooses the local merchant’s house, the most “Norwegian” home in the village) until called by the congregation. Finnaly summoned, he is asked, before administering the sacraments and thereby bestowing legitimacy on the congregation, “Are you one of the God’s children? ….Do you believe that we who are God’s children can forgive sins?” (Paine 1988:174).
In short, through their congregation villagers give themselves a sense of autonomy and an inherent identity, making their betwixt-and-between condition tolerable. Indeed, whenever the congregation is gathered that condition is suppressed: then (and for many, perhaps only then) the villagers speak in tounges and cry triumphantly, “Mii sabmelazzat! (We [are] Saami!)"

(kilde:Night Village and the Coming of Men of the Word: The supernatural as a Source of Meaning among Coastal Saami”, Robert Paine, 1994) (obs: krever registrering)

Bilder av sjøsamer fra Revsbotn, Kokelv:

Anders Andersen Marit (Máret-Ánde)1812-1890
Gunhild Andersdatter (Máret-Ánde-Gunnel)
Kirsten Andersdatter (Máret-Ánde-Risten)
Marit Henriksdatter

Instrukser om fornorskning av samiske stedsnavn på kart

I henholdsvis 1895 og 1905 ble det gitt instrukser for bruk av samisk i forbindelse med stedsnavn på kart. Instruksen fra 1895 nevnes her som 1. instruks. Instruksen fra 1905 var tredelt. Forfatteren har valgt å gå ut fra 1905 instruksen fordi kartet fra 1899 ikke har vært å framskaffe, og at utgivelsen av kartet som ble utgitt i 1954 ser ut til å være påvirket av instruksen av 1905. Ifølge 1905-instruksen skulle en bestrebe seg i å oversette samiske (og kvenske) navn til norsk.

Etter Yngve Johansen, i Tana Årbok 2008.
Instruksen er oversatt til dagens rettskriving av Nils Dannemark, 1. lektor i norsk.

For å vise eksempler på disse tre instruksene, og noen privatpraktiserende utøvelser er Gradteig Z 3, Tana, utgitt 1899, 1954, valgt. Kartet dekker den sørøstlige del av Tanafjorden og noe av Belevåg og Nesseby. Gradteigkartene var grunnlaget også for kartene som ble laget av tyskerne ”Topographische, Karte von Norwegen”, utgitt 1942 og ”Army Map Service” som kom ut i 1952. Kartene som avløste Gradteigkartene og dekker blad Z 3 er M711 Tana fra 1977 og M711 Trollfjorden utgitt i 1981.

1. Instruks
Hvis oversettelsen kunne oppfattes som utvilsomt riktig, skulle det norske navnet brukes som hovednavn, og det samiske eller kvenske navnet skulle tilføyes i parentes i samme skrift, men ikke med fete typer.
Instruksen sier med klare ord at det samiske navnet skal være grunnlaget for den norske oversettelsen av navnet, men at det nye norske navnet skal brukes som hovednavn.

Når det gjelder utvilsomt riktig, er vel ikke dette helt riktig heller. Alle informantene var neppe like bevandret i både samisk og norsk, og i tillegg kunne nok noen ha egne teorier om navnenes opphav. Eksempler her er Gávesluohkta, som ble ”Hvelvebukt”, men hvelve er på samisk gávvut. I tilknytning til dette navnet er det også laget en historie om en båt som strandet i området og ble liggende hvelvet. Antakelig kommer ordet fra ”gávva” som betyr, bøyning; sving; bukt. Haŋŋalaščearru er blitt til Hanglefjellet, der haŋŋalaš ikke er å hangle og čearru ikke er fjell, men høyfjellsslette.

2. Instruks
Hvis forskjellen mellom det samiske navnet og norsk oversettelse bare eller i hovedsak ligger i grunnordet, f.eks. Stuoravárri (-jávri, -johka etc.), = storfjellet, (-sjøen, -elva etc.), så skulle det samiske navnet ikke brukes på kartet i det hele tatt. Dette ble f. eks. p gjelde de fleste stedsnavn som er avledet av personnavn.
I denne kategorien kommer mange av de stedsnavn som kun har norsk navn i dag.

3. Instruks
Dersom en ikke kunne finne noen sikker eller passende oversettelse av det samiske navnet, skulle det samiske navnet brukes uten noe forsøk på fornorskning.

Det er svært få navn av denne gruppen på kartet, det er bare 4 av totalt 125 navn som skrives bare på samisk. En direkte oversettelse av tre av navnene ville gi et svært langt norsk navn. Alle disse navnene er navn på steder i Juovlavuotna/ Austertana. I Juovlavuotna/ Austertana er det i dag forholdsvis få som snakker samisk. Men disse fire samiske navnene benyttes i dag av norsktalende. Om dette er årsaken til at navnene ikke ble oversatt i 1899, vites ikke. I dette området benyttes mange andre samiske stedsnavn også når det snakkes norsk. Befolkninga i området var samiskspråklig før den norske og kvenske innvandringen.

Eiendomsnavn
På kartet er alle navnene på eiendommer skrevet på norsk. Dette etter Regl. 1876 § 3 f, der det fremheves at den oppmaalte Eiendom gives norsk Navn med det muligens gjængse lappiske eller kvænsk tilføiet i Parenthes.

Den privatpraktiserende navnegivningen
eller anvendelse av NGO 1886 b
I tillegg kan det virke som om det er flere privatpraktiserende instrukser som er i virksomhet. Benevnelsen er laget av forfatteren. Her følger fire kategorier. Under De vanskelige stedsnavn kan også NGO 1886 b kommet til anvendelse. Samiske stedsnavn skulle ikke tas med i kartet dersom stedsnavnene var i bruk på to språk.

De vanskelige samiske stedsnavn
Eksemplene viser at de som utarbeidet kartene laget nye navn på steder som hadde vanskelige samiske navn. De samiske navnene er blitt totalt utelatt. Reakčavuotna ble omdøpt til Lille Leirpollen, Njimmenjárga til Smalfjordnes, Vieltegieddenjárga til Grønnes, Goškesvággi til Lille Molvik og Juovlavuotna til Austertana.

Norsk vri på samiske stedsnavn
Andre samiske navn har bare fått en liten norsk vri, så som Bonjákas skrives Bonakas og Áite vággi skrives Vagge, Stangan eller Stanganas skrives Stangnes.

Kombinasjon av samisk og norsk
Noen navn er også blitt en kombinasjon mellom samiske ord og norske naturbenevnelser. Čammájohka er blitt til Cabmaelven og Fielbmánjárga til Fjelmanes.

Konstruerte navn
Det klareste eksempelet på dette kartbladet er Molvikskjær, et navn som ikke benyttes i M711 der navnet er Válčit eller Válčet på samisk og Skardholmen på norsk. Begge disse navnene benyttes i dag blant folk i dagligtale. Andre navn som er konstruerte kan ha gått inn i dagligspråket, jamfør de vanskelige samiske stedsnavnene. De navnene var jo tross alt nedtegnet av øvrigheten og da var det vel slik det skulle være……

Selv om det gamle samiske navnet er uteblitt eller kommet i parentes på kartet, benyttes det samiske navnet den dag i dag både i samisk og norsk dagligtale. Og dersom du bruker de norske oversettelsene av navnet, har lokalbefolkningen store vansker med å skjønne hvilket sted du snakker om. Det er ikke så lett å vite hvor Teltnes, Tanafjellet, Hvelvebukt, Sørvidden og Hanglefjellet er. Det er ikke så rart, fordi de er konstruerte navn og har etter 100 år fortsatt ikke fått fotfeste i dagligtalen, verken i samisk eller norsk.

Oppsummering
Bakgrunnen for instruksen for bruk av samisk i forbindelse med stedsnavn på kart, var en nasjonalistisk bølge fra 1870-tallet. Man ville løsrive Norge fra unionen med Sverige, og det ble viktig å synliggjøre det norske (Norskdåmen). Norge ble et eget rike i 1905, og myndighetene ønsket at Norge skulle være så språklig og kulturelt “rent” og enhetlig som mulig.

Når nå Statens Kartverk fra 1970-årene har begynt å legge inn de gamle samiske navnene på kartene igjen, kan man kanskje si at den nasjonalromantiske bølgen varte omtrent 100 år i Norge. I samme periode ble det drevet en hardhendt fornorskningspolitikk på alle plan i samfunnet.

Eksemplene i denne gjennomgangen er fra Tanafjorden, men kunne like gjerne vært gjort for en av fjordene rundt Tromsø by, f. eks. i Kaldfjorden, Sørfjorden eller i Lyngen.

Fram til nå har lokalbefolkninga brukt navn ut fra tradisjon, og ikke ut fra hva som står på kartene. I større tettsteder og byer, som Vadsø, Hammerfest, Tromsø, Bodø, Narvik, Bardufoss – der det kommer mange innflyttere, forholder man seg til navnene som står på kartet.

Stedsnavn er viktige kulturminner. Derfor er det viktig med korrekte navn, på kart og på skilt.

Referanser
Gradteig Z 3, Tana, utgitt 1899 og 1954
Kart over Finnmarkens amt, utgitt 1907 og 1937
Topographische Karte von Norwegen M=1:100 000, Blatt Z3,Tana, 1942
Army Map Service 1952, Sheet 2336 III, Trollfjorden, Norway
Topografisk hovedkartserie M711, blad 2335 IV, Tana, 1977
Topografisk hovedkartserieM711, blad 2336 III, Trollfjorden, 1981
Reglement angaaende Fremgabsmaaden ved Afhændelse eller Bortforpakning af Statens Jord og andre den tilhørende Herligheder i Finnmarks Amts Landdistrikt i Henhold til Lov af22de Juni 1863. Givet ved Kongelig Resoluition af 6te mai 1876 (REGL. 1876)
Brev fra Norges Geologiske Oppmaaling 23.12.1886 til den Kongelige Norske Regjerings Forsvardepartements arméambefaling. Hovedarkivet, Statens kartverk, Hønefoss. (NGO 1886 b)
Instruks for detaljmåling, Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania. – Kartsamlingen, Statens kartverk, Hønefoss (INSTR, 1895)
Instruks for detaljmåling, Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania. – Kartsamlingen, Statens kartverk, Hønefoss (INSTR. 1905)
Gjerde, Willy. Samer og nordmenn i Tanafjorden 1769-1875, folketall – bosetning – samhandling. Institutt for historie, Universitete i Tromsø,1999.
Helander, Kaisa Rautio, Namat dan Nammii. Sámi báikenamaid dáruiduhttin Finnmárkkus Norgga uniovdnaáigge, 2007.
Johansen, Yngve. Samiske stedsnavn i Berlevåg kommune,2003.
del 1-4. Berlevågingen 40-43.
Johansen, Yngve. Rákkonjárga. Iđut 2007.
Kåven, Brita, med flere. Sámi – dáru sátnegirji. Davvi Girji o.s 1995.
Nielsen, Konrad. Lappisk (samisk) ordbok, Vol. I, Vol. II Vol III Universitetsforlaget 1979.
Solbakk, Aage. Deanuleahki sogat historjá, Tanadalen slekter historie. Čálliidlágádus 2001.
Qvigstad, J. De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylke. Aschehoug 1938.
Qvigstad, J. De lappiske stedsnavn i Troms fylke. Aschehoug 1938.

Anbefales
Samisk skolehistorie 4, Davvi Girji o.s, 2010. se her

Artikkelen er utarbeidet i samarbeid med Yngve Johansen, Tana
Ragnhild Sandøy, Tromsø

Skolehistoria - en viktig del av samenes - og nordområdenes - historie

Samiske og norske skolebarn feirer 17. mai på Kårhamn skole internat, Seiland, Sørøysund herred. Foto: Marie Hansen, 1939.

Apropos diskusjonen om skoleutstillinga til Museum Nord i den kulturelle skolesekken på Gállogiedde samisk friluftsmuseum, og om Lars Myklevolds uttalelser om at Alle oss med røtter i Nord-Norge er mer eller mindre av samisk herkomst Det skal også være et seminar om Samisk historie i Nordre Nordland

Skal vi snakke om samenes historie må vi også vite at det trass mange fellestrekk, er en divers historie. Vi må forstå det som har hendt i ulike lokalsamfunn, og hvordan dette er påvirka av aktive fornorskningsgrep opp gjennom tidene, inkludert skolen. Kommunenes oppgave var fra sist på 1880-tallet først og fremst allmueskolen. I skolearkivene finner man mye interessant som kaster lys over samfunnets utvikling, i arkivene til kommunene, skoledirektøren, biskopen og misjonen. Denne delen av historia er det merkelig nok gjort lite med, og det er ikke mange som har granska disse innholdsrike arkivene. Det trur jeg Bjørg Evjen har gjort.

Trass i at fornorskning og skole har vært et sentralt politisk tema, så fins det i dag ingen muséer eller dokumentsajonssentra som skal formidle historikk knytta til temaet skolehistorie. Ellers har vi muséer for nært sagt alle tenkelige tema.

Svein Lund er ei ildsjel. Han er redaktør i et større bokprosjekt og redigerer også en egen webversjon om bøkene – på flere språk. Se Samisk skolehistorie Hittil er det utgitt tre bind. Bind IV kommer i høst, og i det bindet er det mye nytt stoff fra sjøsamiske distrikter. Bind V skal forhåpentligvis gjøre et dypdykk i Troms og Nordre Nordland.

Anbefales for alle med røtter i nord.

Ragnhild Sandøy