Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord lingvistikk

Ingen arkeologisk kontinuitet i det ursamiske språkets hjemland

Det skriver språkhistoriker Petri Kallio ved Universitetet i Helsinki i en gjennomgang av forskningsstatus angående det samiske språkets historie. Kallio bruker gjennomgår i hovedsak låneord i tidlig samisk og finsk fra tidligere indo-europeiske språk for å belyse det samiske språkets forhistorie. Det ursamiske hjemlandet plasserer han fra Innsjø-Finland og innsjøen Ladoga.

Hovedpunkter:

  • Det ursamiske hjemlandet var i og mellom Innsjø-Finland og innsjøen Ladoga.
  • Det ursamiske hjemlandet viser arkeologisk diskontinuitet mellom steinalder og bronsealder pga av en massiv kulturell bølge fra det som senere ble volga-finske områdene.samiske språk/dialekter i dag.
  • De første bølgene med bronsealderinnvandringer var ikke proto-uralske, men søsterspråk til proto-uralsk, derfor er det også funnet lite paleo-europeisk vokabular i finske språk.
  • Ursamisk var opprinnelig en dialekt av proto-uralsk i begynnelsen av første årtusen f.kr noe som betyr at proto-uralsk må være adskillig yngre enn tidlgiere antatt.
  • 500 f.kr så var fortsatt proto-samisk en dialekt av det felles samisk-finske førspråket.
  • Det proto-finske språket må ha inkludert de sørlige kyststripene i Finland, det Karelske nesset og Estland.
  • Lydendringer som kom i ursamisk og videre i de kjente samiske språk og dialekter kan også finnes i utdødde samiske språk i dagens Finland som gjenfinnes i finske låneord og stedsnavn fra samisk.
  • Samiske lånord i finsk samt Onomastikk, folkelore, historiske and arkeologisk bevis viser samisk språklig tilstedeværelse i Syd-Finland.
  • Proto-samisk eller ursamisk disintegrerte i dialekter omkring 500 e.kr som videre ble de kjente samiske språkområdene.

Kilde STRATIGRAPHY OF INDO-EUROPEAN LOANWORDS IN SAAMI

Les også Samisk i finske stedsnavn i Finland
Les også Samisk ble snakket i store deler av Finland ifølge avhandling
Les også Det samiske språkets alder og opphav
Les også Den språklige historien i Nord-Russland

Les andre saker i Samenes Historie her

Blikk inn i samenes historie i NRK serien "Norske røter"

I NRK TV-serien “Norske røter” del 3 kommer språkforskerne og genetikerne inn på samenes historie. Her leder en norsk språkforsker Inge Særheim programlederen til en finsk/samisk språkforsker Ante Aikio i jakten på rester av steinalderspråket i Skandinavia.

Gjengivelse av samtaler i programmet:

Programleder: Men om det indo-europeiske språket kom hit i bronsealderen så må man ha snakket et enda eldre språk før det. Og jeg lurer på det om vi i dag kan finne spor etter det opphavelige steinalderspråket?
Inge Særheim: Ja en mener jo at samisk skal inneholde ordmateriale som skrives seg fra det språket som var brukt. Så der kan det være informasjon om et slikt språk.
Programleder Å forstå hva språk våre forfedre snakket er en omfattende utfordring, språket er jo hele tiden i utvikling. Vi som lever i dag forstår lite av det norrønne språket som vikingene snakket for tusen år siden og vikingene ville neppe forstått runespråket i Håganvik 500 år før det. Språkforsker Inge Særheim mener at i det samiske språket fins rester av et steinalderspråk. Det er derfor jeg reiser til Finnmark. Den finske språkforskeren Ante Aikio forsker på samisk språkkultur. Han mener at det samiske språket kom til Finnmark for omtrent 1500 år siden. Jeg lurer på hva språk forfedrene til samene snakket før det.

[…]

Ante Aikio: Sel på samisk er “njourju”. Det er et av ordene i det samiske språket som trolig kom fra språk som ble snakket i Sameland før samisk. Det er også ett ord for “hvit rein” på samisk. “Gabba”, Det har også et ukjent opphav men kom trolig fra språk som kom før samisk i Sameland. I hele det samiske området er det flere tusen stedsnavn som ikke kan forklares ut fra det samiske språket. Heller ikke andre språk. Det er mulig at mange av disse ordene oppstod i språk som har forsvunnet men som ble snakket i Sameland før det samiske språket oppstod.

Programleder Tror du det var folk østfra som bringet språket til dette området?

Ante Aiko: Språk ville ikke blitt spredt om det ikke var folk som spredte de. Men genetiske funn tyder helt klart på at det samiske folket i høy grad er etterkommere av den opphavelige befolkningen i Sameland.

Programleder: Ante Aikio mener altså at steinalderbefolkningen i Finnmark utviklet seg til det vi idag kaller samisk. Det samiske språket men vi i andre deler av Norge snakket urnordisk. Urbefolkningen i Finnmark har sannsynligvis aldri snakket urnordisk, urgermansk eller proto-indo-europeisk fordi de levde fjernt fra den norrønne jordbrukskulturen som kom til landet like før overgangen til bronsealderen. Forfedrene til samene fortsatte å snakke et mer opphavelig urspråk altså språk alle folkene ved norskekysten kan ha snakket i steinalderen. Forfedrene til samene fikk i jernalderen større kontakt østover mot de finske og russiske områdene. Det kan ha vært årsaken til at de lærte seg et helt nytt språk. Den finske språkforskeren tror ikke at samene var et nytt folk som flyttet hit jernalderen. Han mener og at genetikken underbygger en sånn påstand.

[…]

NB: Det anbefales å se HELE programmet for å se sammenhengene

Kilde Norske røter 3:3 NRK fra ca 28 min ut i sendingen

Les også De ukjente språkene i samisk

Les andre saker i Samenes Historie her

Samisk i finske stedsnavn i Finland

Ifølge professor A. Aikio ved Universitetet i Oulu så har det vært generelt akseptert at den etniske historien i Finland handler om immigrasjon det vil si at en samisktalende befolkning var bosatt i store deler av dagens Finland og at finner og karelere først senere ekspanderte til sine nåværende bosetningsområder og fortengte den samiske befolkningen. Denne tolkningen baserte seg opprinnelig på tolkningen av muntlige finske og samiske tradisjoner som kom frem i Scheffers Lapponia fra 1674. Men senere forskning av historiske kilder har vist at den har vært samiske folkegrupper i Finland spesielt i øst-Finland og Karelen. Fremveksten av faget historisk linguistikk på 1900-tallet ga ytterligere bevis for samisk bosetning over store deler av Finland, men etter språkforskerne Wiklund og Itkonens arbeider har dette emnet nærmest vært på stedet hvil.

Aikio konkluderer med utgangspunkt i strikte kriterer at han ser det som bevist at samisk i finske stedsnavner er å finne i det meste av innlandet i Finland. Men han presenterer også materiale som tyder på at samisk i finske stedsnavn også er å finne i vestlige Uusimaa i Egentlige Finland.

Les også Samisk ble snakket i store deler av Finland ifølge avhandling
Les også Det samiske språkets alder og opphav
Les også Den språklige historien i Nord-Russland

Kilde: The study of Saami substrate toponyms in Finland

Les andre saker i Samenes Historie her

Samisk substrat i nord-skandinaviske dialekter

Ifølge en artikkel av Dr Rießler ved Universitetet i Freiburg så eksisterer det et betydelig samisk (og finsk) substrat i nordskandinaviske dialekter. I sin analyse vektlegges feil som oppstår ved innlæringen og overgangen fra samisk til norsk eller svensk. Slike prosesser medfører at det henger igjen enkelte samiske særtrekk som lar seg gjenfinne i dialektene og analysere.

Kilde SAMISKT OCH FINSKT SUBSTRAT I NORDSKANDINAVISKA DIALEKTER

Les også Trøndersk og østnorsk påvirket av sørsamisk
Les også Lundefugl og bag samiske ord?
Les også Samisk påvirkning på urnordisk språk
Les også Samisk i en islandsk runeskrift

Les andre saker i Samenes Historie her

Samiske navn på fisk - hva forteller de?

Ifølge en mindre artikkel i forskning.no av Steinar Nilsen, forsker, Senter for Samiske studier ved UiT redegjør han for hva den språklige arven kan fortelle om samisk sjøfiskes tradisjonelle betydning. Et forskningsprosjekt skal nå se nærmere på språklig kunnskap og tradisjonell økologisk kunnskap i fjordene.

Her kommer det bl.a frem at samisk både har låneord som går tilbake til urnordisk tid og fra de ukjente ureuropeiske språkene fra de samiske områdene som ble endel av de vi dag kjenner som samisk. Dette speiler naturlig det faktum at samene har en tradisjonell kjennskap til kystmiljø ifølge forfatteren.

“I samisk ser vi at mange ord er lånt fra nordisk. Formen på disse ordene kan gi pekepinn om alder. Lånordene dorski ‘torsk’, sáidi ‘sei’ og rávdu ‘røye’ er i hvert fall fra urnordisk tid, altså for rundt 1500 år siden. Ordene stáinnir ‘steinbit’, sallit/sildi ‘sild’ og finddar/sánddat ‘flyndre’ er og lånt fra nordiske språk. Ordene diksu ‘hyse’ og bálddis ‘kveite’ kan og være lån. Her er tatt med bare nordsamiske ord, men noen av ordene har tilsvarende former i andre samiske språk.”

“Legg merke til at de fiskenavnene som er lånt fra nordisk, er på fiskearter som har stor økonomisk betydning. Samenes forfedre må ha vært godt kjent med disse fiskene før de lånte betegnelser fra nordisk. Mange ord forsvinner når de erstattes av lånord. Det fins imidlertid samiske fiskenavn som ikke er lånt fra nordisk, for eksempel: áhkalakkis ‘håkjerring’, guorpmat ‘skrubbe’, šuorja ‘brugde’, šákkoš [stákkoš] ‘tangsprell’, šákša ‘lodde’ eller ‘sil’, dápmot ‘ørret’, soavvil ‘harr’, čuovža ‘sik’, njáhká ‘lake’og vuoskku ‘abbor’. Disse ordene kan være gamle. Mange av disse samiske ordene har ikke paralleller i andre kjente språk. Ordene hører på en måte til samenes historiske område. Det har vist seg at en betydelig del av ordforrådet i samisk ikke har paralleller i de finsk-ugriske slektsspråkene. Et slikt forhold kan forstås hvis man tenker seg at mange av ordene kan komme fra et utdødd språk som kan ha vært snakket av samenes forfedre. Det er forklart bl.a. i Ante Aikios forskning.”

Kilde: Samiske navn på fisk – hva forteller de?

Les også De ukjente språkene i samisk
Les også Urnordisk kom senere
Les også Samene – den først kjente etniske gruppe i Finnmark

Les andre saker i Samenes Historie her

Samiske stedsnavn i Norge.

Samiske stedsnavn er viktige kilder for samisk historie og kultur. I denne tråden er ordet fritt for diskusjon om samiske stedsnavn og om samiske stedsnavn lånt til andre språk som f.eks norsk eller finsk eller omvendt. Hva betyr navnene, hva er den kulturelle konteksten, hvor kommer de fra, hvor gamle er de?

Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten.
Les også Urnordisk kom senere
Les også Samisk som nordisk kilde
Les også Samisk fagterminologi har vitenskaplig presisjon
Les også Det samiske språkets alder og opphav
Les også Instrukser om fornorskning av stedsnavn på kart
Les også Eksisterte det et felles samisk-finsk urspråk?
Les også Sørsamisk et svært gammelt språk
Les også Samer på Røst
Les også Samiske gårder på Øksnes
Les også Samisk bosetning kun 10 mil fra Uppsala i 1771
Les også Den språklige historien i Nord-Russland
Les også Samisk påvirkning på urnordisk språk
Les også Trøndersk og østnorsk påvirket av sørsamisk
Les også Lundefugl og bag samiske ord?
Les også De ukjente språkene i samisk
Les også Samisk ble snakket i store deler av Finland ifølge avhandling

Les andre saker i Samenes Historie her

Det samiske språkets alder og opphav

I en forskningsartikkel fra 2006 av Professor Ante Aiko ved Universitetet i Oulu drøftes det samiske språkets forhistorie i lys av låneord fra germansk og andre språk for å komme nærmere svaret om språkets alder og geografisk opphav. Ifølge Aikio så eksterer det mye språkhistorisk forskning som støtter at proto-samisk eller ursamisk må ha oppstått i de sydlige deler av Finland og Karelen i en mellomposisjon mellom tidlige finske, tidlige germanske, tidlige baltiske og ureuropeiske språk.

Introdution

Systematic research on Scandinavian loanwords in Saami began well over a century ago (e.g. Thomsen 1869; Qvigstad 1893; Wiklund 1896). However, the

concept of earlier Germanic borrowings in Saami is newer. In the 1960s it was
still commonly maintained that few, if any, independent Indo-European loanwords
had been directly adopted into Pre-Saami (e.g. Sköld 1961 passim). Of
course, ever since the loanword studies by Thomsen (1869, 1890) it had been
known that a few older Indo-European loan items, such as North Saami ruovdi
‘iron’ (< Germanic) and luossa ‘salmon’ (< Baltic), were present in Saami. But
as such words were shared with Finnic whose lexicon showed a significantly
stronger Indo-European impact, it was maintained that these words had been
mediated to Saami by Finnic. Thus, there seemed to be little evidence of direct
contacts between Pre-Saami and the early Germanic and Baltic tribes.
During recent decades it has become clear that this classical picture had
been influenced by the ways in which etymological research was conducted.
With the exception of studies of Scandinavian loanwords which have a long and
fruitful research history, there has been a tradition of treating Saami etymology
as a sort of extension of the etymological study of Finnish vocabulary; until
recent times few researchers had taken the etymologisation of Saami words as
an aim in itself. Recently this tradition has been changing, though. For instance,
the thorough studies of Germanic loanwords conducted by Jorma Koivulehto
have revealed that there is much more to the contact history of Saami and Germanic
than was previously thought.
The purposes of this paper are to examine the strata of old Germanic borrowings
in Saami and to discuss the prehistory and formation of the Saami language
branch in the light of what is known of its contacts with Germanic as well
as other language groups. The next section summarises the present knowledge
of the stratification of Germanic borrowings in Saami. In the third section 27
Saami words are etymologised as early Germanic loans. The concluding section
discusses the main lines of Saami ethnic history on the basis of the results of the
present study as well as other recent linguistic research.

Kilde: On Germanic-Saami contacts and Saami prehistory

Les også Samisk ble snakket i store deler av Finland ifølge avhandling
Les også De ukjente språkene i samisk
Les også Lundefugl og bag samiske ord?
Les også Trøndersk og østnorsk påvirket av sørsamisk
Les også Samisk i en islandsk runeskrift
Les også Samisk påvirkning på urnordisk språk
Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten.
Les også Den språklige historien i Nord-Russland
Les også Sørsamisk et svært gammelt språk
Les også Eksisterte det et felles samisk-finsk urspråk?

Les andre saker i Samenes Historie her

Instrukser om fornorskning av samiske stedsnavn på kart

I henholdsvis 1895 og 1905 ble det gitt instrukser for bruk av samisk i forbindelse med stedsnavn på kart. Instruksen fra 1895 nevnes her som 1. instruks. Instruksen fra 1905 var tredelt. Forfatteren har valgt å gå ut fra 1905 instruksen fordi kartet fra 1899 ikke har vært å framskaffe, og at utgivelsen av kartet som ble utgitt i 1954 ser ut til å være påvirket av instruksen av 1905. Ifølge 1905-instruksen skulle en bestrebe seg i å oversette samiske (og kvenske) navn til norsk.

Etter Yngve Johansen, i Tana Årbok 2008.
Instruksen er oversatt til dagens rettskriving av Nils Dannemark, 1. lektor i norsk.

For å vise eksempler på disse tre instruksene, og noen privatpraktiserende utøvelser er Gradteig Z 3, Tana, utgitt 1899, 1954, valgt. Kartet dekker den sørøstlige del av Tanafjorden og noe av Belevåg og Nesseby. Gradteigkartene var grunnlaget også for kartene som ble laget av tyskerne ”Topographische, Karte von Norwegen”, utgitt 1942 og ”Army Map Service” som kom ut i 1952. Kartene som avløste Gradteigkartene og dekker blad Z 3 er M711 Tana fra 1977 og M711 Trollfjorden utgitt i 1981.

1. Instruks
Hvis oversettelsen kunne oppfattes som utvilsomt riktig, skulle det norske navnet brukes som hovednavn, og det samiske eller kvenske navnet skulle tilføyes i parentes i samme skrift, men ikke med fete typer.
Instruksen sier med klare ord at det samiske navnet skal være grunnlaget for den norske oversettelsen av navnet, men at det nye norske navnet skal brukes som hovednavn.

Når det gjelder utvilsomt riktig, er vel ikke dette helt riktig heller. Alle informantene var neppe like bevandret i både samisk og norsk, og i tillegg kunne nok noen ha egne teorier om navnenes opphav. Eksempler her er Gávesluohkta, som ble ”Hvelvebukt”, men hvelve er på samisk gávvut. I tilknytning til dette navnet er det også laget en historie om en båt som strandet i området og ble liggende hvelvet. Antakelig kommer ordet fra ”gávva” som betyr, bøyning; sving; bukt. Haŋŋalaščearru er blitt til Hanglefjellet, der haŋŋalaš ikke er å hangle og čearru ikke er fjell, men høyfjellsslette.

2. Instruks
Hvis forskjellen mellom det samiske navnet og norsk oversettelse bare eller i hovedsak ligger i grunnordet, f.eks. Stuoravárri (-jávri, -johka etc.), = storfjellet, (-sjøen, -elva etc.), så skulle det samiske navnet ikke brukes på kartet i det hele tatt. Dette ble f. eks. p gjelde de fleste stedsnavn som er avledet av personnavn.
I denne kategorien kommer mange av de stedsnavn som kun har norsk navn i dag.

3. Instruks
Dersom en ikke kunne finne noen sikker eller passende oversettelse av det samiske navnet, skulle det samiske navnet brukes uten noe forsøk på fornorskning.

Det er svært få navn av denne gruppen på kartet, det er bare 4 av totalt 125 navn som skrives bare på samisk. En direkte oversettelse av tre av navnene ville gi et svært langt norsk navn. Alle disse navnene er navn på steder i Juovlavuotna/ Austertana. I Juovlavuotna/ Austertana er det i dag forholdsvis få som snakker samisk. Men disse fire samiske navnene benyttes i dag av norsktalende. Om dette er årsaken til at navnene ikke ble oversatt i 1899, vites ikke. I dette området benyttes mange andre samiske stedsnavn også når det snakkes norsk. Befolkninga i området var samiskspråklig før den norske og kvenske innvandringen.

Eiendomsnavn
På kartet er alle navnene på eiendommer skrevet på norsk. Dette etter Regl. 1876 § 3 f, der det fremheves at den oppmaalte Eiendom gives norsk Navn med det muligens gjængse lappiske eller kvænsk tilføiet i Parenthes.

Den privatpraktiserende navnegivningen
eller anvendelse av NGO 1886 b
I tillegg kan det virke som om det er flere privatpraktiserende instrukser som er i virksomhet. Benevnelsen er laget av forfatteren. Her følger fire kategorier. Under De vanskelige stedsnavn kan også NGO 1886 b kommet til anvendelse. Samiske stedsnavn skulle ikke tas med i kartet dersom stedsnavnene var i bruk på to språk.

De vanskelige samiske stedsnavn
Eksemplene viser at de som utarbeidet kartene laget nye navn på steder som hadde vanskelige samiske navn. De samiske navnene er blitt totalt utelatt. Reakčavuotna ble omdøpt til Lille Leirpollen, Njimmenjárga til Smalfjordnes, Vieltegieddenjárga til Grønnes, Goškesvággi til Lille Molvik og Juovlavuotna til Austertana.

Norsk vri på samiske stedsnavn
Andre samiske navn har bare fått en liten norsk vri, så som Bonjákas skrives Bonakas og Áite vággi skrives Vagge, Stangan eller Stanganas skrives Stangnes.

Kombinasjon av samisk og norsk
Noen navn er også blitt en kombinasjon mellom samiske ord og norske naturbenevnelser. Čammájohka er blitt til Cabmaelven og Fielbmánjárga til Fjelmanes.

Konstruerte navn
Det klareste eksempelet på dette kartbladet er Molvikskjær, et navn som ikke benyttes i M711 der navnet er Válčit eller Válčet på samisk og Skardholmen på norsk. Begge disse navnene benyttes i dag blant folk i dagligtale. Andre navn som er konstruerte kan ha gått inn i dagligspråket, jamfør de vanskelige samiske stedsnavnene. De navnene var jo tross alt nedtegnet av øvrigheten og da var det vel slik det skulle være……

Selv om det gamle samiske navnet er uteblitt eller kommet i parentes på kartet, benyttes det samiske navnet den dag i dag både i samisk og norsk dagligtale. Og dersom du bruker de norske oversettelsene av navnet, har lokalbefolkningen store vansker med å skjønne hvilket sted du snakker om. Det er ikke så lett å vite hvor Teltnes, Tanafjellet, Hvelvebukt, Sørvidden og Hanglefjellet er. Det er ikke så rart, fordi de er konstruerte navn og har etter 100 år fortsatt ikke fått fotfeste i dagligtalen, verken i samisk eller norsk.

Oppsummering
Bakgrunnen for instruksen for bruk av samisk i forbindelse med stedsnavn på kart, var en nasjonalistisk bølge fra 1870-tallet. Man ville løsrive Norge fra unionen med Sverige, og det ble viktig å synliggjøre det norske (Norskdåmen). Norge ble et eget rike i 1905, og myndighetene ønsket at Norge skulle være så språklig og kulturelt “rent” og enhetlig som mulig.

Når nå Statens Kartverk fra 1970-årene har begynt å legge inn de gamle samiske navnene på kartene igjen, kan man kanskje si at den nasjonalromantiske bølgen varte omtrent 100 år i Norge. I samme periode ble det drevet en hardhendt fornorskningspolitikk på alle plan i samfunnet.

Eksemplene i denne gjennomgangen er fra Tanafjorden, men kunne like gjerne vært gjort for en av fjordene rundt Tromsø by, f. eks. i Kaldfjorden, Sørfjorden eller i Lyngen.

Fram til nå har lokalbefolkninga brukt navn ut fra tradisjon, og ikke ut fra hva som står på kartene. I større tettsteder og byer, som Vadsø, Hammerfest, Tromsø, Bodø, Narvik, Bardufoss – der det kommer mange innflyttere, forholder man seg til navnene som står på kartet.

Stedsnavn er viktige kulturminner. Derfor er det viktig med korrekte navn, på kart og på skilt.

Referanser
Gradteig Z 3, Tana, utgitt 1899 og 1954
Kart over Finnmarkens amt, utgitt 1907 og 1937
Topographische Karte von Norwegen M=1:100 000, Blatt Z3,Tana, 1942
Army Map Service 1952, Sheet 2336 III, Trollfjorden, Norway
Topografisk hovedkartserie M711, blad 2335 IV, Tana, 1977
Topografisk hovedkartserieM711, blad 2336 III, Trollfjorden, 1981
Reglement angaaende Fremgabsmaaden ved Afhændelse eller Bortforpakning af Statens Jord og andre den tilhørende Herligheder i Finnmarks Amts Landdistrikt i Henhold til Lov af22de Juni 1863. Givet ved Kongelig Resoluition af 6te mai 1876 (REGL. 1876)
Brev fra Norges Geologiske Oppmaaling 23.12.1886 til den Kongelige Norske Regjerings Forsvardepartements arméambefaling. Hovedarkivet, Statens kartverk, Hønefoss. (NGO 1886 b)
Instruks for detaljmåling, Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania. – Kartsamlingen, Statens kartverk, Hønefoss (INSTR, 1895)
Instruks for detaljmåling, Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania. – Kartsamlingen, Statens kartverk, Hønefoss (INSTR. 1905)
Gjerde, Willy. Samer og nordmenn i Tanafjorden 1769-1875, folketall – bosetning – samhandling. Institutt for historie, Universitete i Tromsø,1999.
Helander, Kaisa Rautio, Namat dan Nammii. Sámi báikenamaid dáruiduhttin Finnmárkkus Norgga uniovdnaáigge, 2007.
Johansen, Yngve. Samiske stedsnavn i Berlevåg kommune,2003.
del 1-4. Berlevågingen 40-43.
Johansen, Yngve. Rákkonjárga. Iđut 2007.
Kåven, Brita, med flere. Sámi – dáru sátnegirji. Davvi Girji o.s 1995.
Nielsen, Konrad. Lappisk (samisk) ordbok, Vol. I, Vol. II Vol III Universitetsforlaget 1979.
Solbakk, Aage. Deanuleahki sogat historjá, Tanadalen slekter historie. Čálliidlágádus 2001.
Qvigstad, J. De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylke. Aschehoug 1938.
Qvigstad, J. De lappiske stedsnavn i Troms fylke. Aschehoug 1938.

Anbefales
Samisk skolehistorie 4, Davvi Girji o.s, 2010. se her

Artikkelen er utarbeidet i samarbeid med Yngve Johansen, Tana
Ragnhild Sandøy, Tromsø

Eksisterte det et felles samisk-finsk urspråk?

I historisk språkforskning så har det tidligere blitt argumentert for at samisk og finsk hadde et felles urspråk for ca 3 000 år siden. I en artikkel av Dr Tapani Salminen ved Universitetet i Helsinki fra 2002 så er det grunner til å tro at det ikke har eksistert et felles samisk-finsk urspråk fordi de rekonstruerte samiske og finske urspråkene ligger nært opp til det rekonstruerte proto-uralske urspråket.

1. Finno-Saami. Sammallahti [1999: 70] presents a list of eleven features which according to him may represent innovations confined to Saami and Finnic, and which can therefore derive from Proto-Finno-Saami [cf. Sammallahti 1998: 122; cf. also Terho Itkonen 1997]. Remarkably, Sammallahti [1999: 73–74] himself questions the Finno-Saami background of the six morphological markers in the list, so their indicative value cannot be regarded as high.

Of the remaining five features, two are concerned with the lexicon. The first one correctly emphasizes the extent of common vocabulary shared by Saami and Finnic. Here, as generally in the study of lexicon, the problem is how to distinguish between retentions and innovations, because it is possible that any word has had a more extensive distribution in the past, and only internal reconstruction can occasionally shed light on the replacement of an original word with a neologism. Clear cases of substituting a common Uralic word with a Finno-Saami one do not seem to exist though. Furthermore, a number of allegedly inherited Finno-Saami words can belong to the layer of Finnic loan-words in Saami, or vice versa. Such words, lacking clear signs of either inherited or borrowed lexicon, have usually been added to the common Finno-Saami layer, which is not methodologically sound and distorts the statistical picture to some extent [cf. Lehtiranta 1989: 8].

The second lexical feature involves shared loan-words. Since equally ancient loan-words appear in only one of the two branches, it remains possible that many of the words in question have been borrowed parallelly into Saami and Finnic.

Turning to the last three, phonological features, Sammallahti [1999: 71] is the first to express doubts about the shared origin of consonant gradation in Saami and Finnic, except on a general level of common preconditions. Notably, there are at least three competing hypotheses with regard to the emergenge of gradation, so it cannot really serve as a taxonomic criterion.

We are therefore left with two sound changes, the development of labial vowels in non-initial syllables and the loss of initial labial glide in front of a labial vowel. Without dwelling into the arguments and counterarguments by Terho Itkonen [1997: 237–239] and Sammallahti [1999: 72–73], it can be maintained that these changes are not only marginal but they may have occurred in Saami and Finnic either independently or through secondary contacts.

Sammallahti [1998: 122] includes a pair of sound changes concerning the allegedly Proto-Finno-Saami merger of Proto-Uralic *x [in my view simply a voiced velar fricative] with *k. He recognizes that no trace of *k is found in Finnic, but, curiously, instead of disregarding this change as evidence for Finno-Saami, only adds that the change “may be later” than Proto-Finno-Saami [cf. Sammallahti 1998: 190].

It seems safe to conclude that the evidence for Finno-Saami as a branch deriving from a proto-language distinct from Proto-Uralic is far from convincing. Nevertheless, Sammallahti [1999: 70] asserts that several structural and lexical features common to Saami and Finnic support the assumption of Proto-Finno-Saami and that no valid structural counterarguments have been proposed. It is not immediately obvious what kind of counterarguments could in principle exist, but hopefully, it is self-evident that the burden of proof lies on those who assume a historical entity rather than on those who do not. One way of testing hypotheses such as Finno-Saami is to contrast them with potential subgroups not sanctioned by the standard binary classification, in this case notably a unit consisting of Finnic and Mordvin but not Saami.

To sum up the phonological and other evidence for the alleged proto-languages between Proto-Uralic and the level of the basic branches, it can be stated that there is very little of it. Indeed, by comparing material from any two of the nine basic branches, including pairs such as Saami and Finnic, or even just Mansi and Khanty, we reach a level of reconstruction that is very close if not essentially identical to Proto-Uralic.

Kilde: Problems in the taxonomy of the Uralic languages in the light of modern comparative studies

Les andre saker i Samenes Historie her

Gåebrehki soptsesh : Røros-samiske tekster

*Røros-samiske tekster ble første gang trykt i 1943 i skriftserien Nordnorske Samlinger, utgitt av Etnografisk Museum ved Universitetet i Oslo. Norsk Folkemuseum har trykket opp denne boken som er av stor verdi, såvel fra språkvitenskapelig som etnologisk og folkloristisk synsvinkel.

Røros-samiske tekster har opptegnelser på Røros-samisk språk i fonematisk transkripsjon med norsk parallelloversettelse. Boken inneholder detaljerte beskrivelser i ord og tegninger av mange arbeidsprosesser. Sagn, fortellinger og annet muntlig tradisjonsstoff hører også med. Boken har mange verdifulle kommentarer og et fyldig stikkordregist (Kilde Vett og Viten )*

Kilde: Gåebrehki soptsesh : Røros-samiske tekster

Les andre saker i Samenes Historie her

Samer på Røst

Ifølge filolog Finn Myrvangs utgivelse Nøkkelen til Utrøst fra 1994 så eksisterer det samisk språkmateriale i enkelte norske stedsnavn på Røst.

Enkelte eksempler:

“Mæritneset i Røst, men her må vi i det minste tru at vi har å gjere med det samiske kvinnenamnet Máret".
“Kumannskallen /“ku:ma ska / i Røst er ein seigrunn, men går med stort brott i tung sjø. Meir tilforlateleg enn eit elles ukjent norsk kumann verkar derfor det nordsamiske gupmat buldre” (truleg i aktioform gupmam) eller gupma “bulder” (i så fall med gammal gentiv på n?). Jfr. elles lulesam. kumaitit “dåna, brusa” (Grundström)."
“Skumvær /skomvær/ i Røst er ein lett kuven bergholme med to lange, nokså djupt innskorne og svaktavsmalnande vikar, noko oversiktsfoto også viser [Myrvang 1994: 20f]. Altså må skubme definert som “vik” så vel som “djup dalkjusa i berg” mm. [Collinder] vere relevant, sjølv om desse tydingane er henta frå svensk side og vi frå Ofoten og Tysfjorden berre kjenner ordet nytta om “det innerste av en traktformig dal” [Qvigstad 1944 nr. 783]. Men skubme finst og forklart med “dal som slutar mot bergvägg eller sluttning” [Spiik 1994: 22], og slik ender også dei to vikane i Skumvær lett trektforma dei med."
“Vippstøskallen i Røst .. er fiskeplassar, og begge namneformene synest å vere tautologiske: … mens lulesam. vihpat tyder “länge någonstans)”, ei tyding som nordsamisk vihpat ikkje har no. Den lulesamiske tydinga kan vi samanlikne med det vesterålske “han støest ikkje der” [om fisk]."

Myrvang skriver også at enkelte av stedsnavnene kan ha vært gjennom flere lyndenringer i norsk og at de kan ha vært lånt inn i norsk allerede i middelalderen. Det samiske navnematerialet kan peke mot lulesamisk. Det er også metodiske vansker fordi vesterålsamisk er dårlig dokumentert og det eksisterer ingen dokumentasjon på Røst-samisk..

Det er ifølge arkeolog Alf Ragnar Nielsen funnet klare samiske kulturminner på Verøy.

Kilde: Nøkkelen til Utrøst

Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid

Les andre saker i Samenes Historie her

Samiske gårder på Øksnes

I bokverket Gård og Slekt i Øksnes av lokalhistoriker Borgos kommer det frem at flere av gårdene i Øksnes, Vesterålen ble ryddet eller bebodd av samer og at flere gårdsnavn kan ha opprinnelg rot i samisk språk.

I heftet “De er her ennå” (1999) av bl.a Borgos kom det fram at 15% av befolkningen i Øksnes var samiske ved folketellingen i 1801.

Kilde: Gård og Slekt i Øksnes. Bind III

Les om andre saker i Samenes Historie her

Om Terfinnas og Boermas

En dybdtgående og detaljert analyse fra 1940 av Ottars beretning som nå er publisert på nett kom de fram til at Ottars finner og terfinner var samer og at boermas var karelere. Forfatteren mener også at det var samisk språkstoff i beretningen bl.a at forleddet ter- trolig har kommet fra østsamiske eller proto-samiske tarja-. Det diskuteres også hvorvidt ordet boermas kan ha kommet til Ottar via samisk.

Alan S C Ross (1907-1980) var en britisk linguistiker ved University College London.

Kilde: The Terfinnas and Boermas of Othere

Les om andre saker på Samisk Historie her!

(Bilde: Kola halvøya, fra samisk Guoládat )

Samene og Lofotfiske i eldre tid

“Det er interessant i seg selv at den aller tidligste skriftlige kilden vi har som nevner fiskeri, forteller om samiske fiskere.” Dette skriver Alf Ragnar Nielssen som er førstekonservator ved Norsk Sjøfartsmuseum i Oslo. I artikkelen “Samene og Lofotfiske i eldre tid”. Han konkluderer med at materialet etterlater liten tvil om høy alder på samisk deltakelse i det kommersielle fiske i Lofoten.

Nielssen baserer sine konklusjon på historiske kilder, arkeologiske funn og språkvitenskaplige funn i Lofoten. Stedsnavnsmateriale viser sannsynligvis 50 samiske rorvær hvor 25 på Austvågøy, 15 på Vestvågøy og 5 på hver av øyene Flakstadøy og Moskenesøy. Navneutvalget baseres seg på finn- og lapp- navn men også samiske stedsnavn lånt inn i norsk inkludert velkjente Svolvær.

Svolvær ble kalt Suoluer i 1567 hvor førsteleddet er mistenklig likt samiske suolu som betyr øy på samisk.

Kilde: Samene og Lofotfiske i eldre tid

Les om andre saker i Samisk Historie her

Den språklige historien i Nord-Russland

Nord-Vest-Russland

Språkforskeren Saarikivi publiserte i 2006 sin avhandling med en rekke tidligere publiserte artikler om de finsk-ugriske språkene sin historie i Nord-Russland. Han konkluderer med at det området tidligere har vært et finsk-ugrisk språkområde. Han mener også å finne spor av et språk som synes å ha likhettrekk med samisk helt nede i Dvina området men som ikke har alt det som kjennetegner riktig samisk fremfor alt fordi den mangler store deler av det samiske språk av ukjent eller paleo-europeisk opprinnelse.

Konklusjonene oppsummert:

  • Det er et betydelig finsk substratum i nord-russiske dialekter.
  • Det er lokal samisk substratum i enkelte nord-russiske dialekter.
  • Det finske og samiske substratum er kommet fra nå utdødde finsk og samisk men er fortsatt gjenkjennbar som finsk og samisk.
  • Novorgod dialekten har finsk substratum fra nå utdødd finsk.
  • Nord-russiske toponymer er nesten alle av finsk opprinnelse men også samiske stedsnavn er identifisert.
  • Komi-Zyrian har hatt en utbredelse lenger vest enn tidligere kjent.
  • Østersjøfinske språk spredte seg overraskende fra vest til øst og ikke omvendt som tidligere trodd.
  • Det er lag med låneord i både østersjøfinske språk og komi-zyrian som gir tid og geografisk område hvor det har vært kontakt.
  • I sentral-russiske dialekter er det trolig substratum fra merisk et språk som trolig var en egen språkfamilie innenfor finsk-ugrisk.
  • Finske språk har trolig viderelånd proto-germanske låneord til det russiske språk.
  • Det er funnet flere lag av toponymer fra finske språk som betyr at det har vært flere bølger av språklig migrasjon ved at eldre former eller beslektede finske språk har blitt erstattet av et nytt finsk språk.
  • Samojediske språk har vært gjennom minst to språkskifter.

Han hevder videre:

  • Støtter Aikio at samisk språk har et betydelig paleo-europeisk substratum. Han hevder videre at det eksterer et slikt substratum i finsk, men at det er eldre og mindre opplagt.
  • Avviser uralsk-kontinuitetsteorien til bl.a Wiik og mener at uralsk spredte seg i Europa samtidig med indo-europeisk.
  • Mener ut fra proto-indoeuropeiske låneord i proto-uralsk at proto-uralske og proto-indoeuropeiske opprinnelsesstedet må ha vært nær hverandre. Proto-indoeuropeisk nord for Svartehavet og proto-uralsk rett nord for dette.
  • Spredningen av østersjøfinske språk skjedde samtidig med spredningen av proto-germansk. Disse språkene synes å ha tatt opp felles vokabular fra paleo-europeiske språk.
  • Plasserer baltiske språk øst eller sørøst og proto-germansk vest eller sørvest i forhold for proto-østersjøfinske hjemlandet.
  • Plasserer det proto-østersjøfinske hjemlandet i nærheten av Østersjøen omkring det sydlige Baltikum og proto-germansk i dagens Polen og baltiske språk i grenseområdet mellom Hviterussland og Ukraina.

Avhandlingen Substrate Uralica kan leses i sin helhet her (NB 21Mb!)

Les om andre saker i Samisk Historie her!

Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten.

Lofoten

Samisk navnemateriale i norske stedsnavn i Lofoten ifølge stedsnavnsforsker

Det ifølge en artikkel Lofoten og det Samiske skrevet av filologen Finn Myrvang så finnes det samisk språkmateriale i flere tilsynelatende norske stedsnavn i Lofoten. I artikkelen presenterer han en rekke norske stedsnavn i området som kan forklares ut fra samisk språk bl.a Skumvær . Han retter også kritikk til norsk stedsnavnsforskning i forhold til det å ta mer hensyn til muligheten for samisk påvirkning på norske stedsnavn.

Kilde Lofoten og det Samiske

Lapponica - Samelands Historie

Kart fra Schefferius

Johannes Schefferus inngående beskrivelse av de svenske samene på 1600-tallet først utgitt 1673 er nå publisert i engelsk versjon på det svenske nasjonalbibliotekets internettsider.

Johannes Schefferus (1621-1679) var aldri selv i de samiske områdene men baserte seg i stedet på en rekke førstehåndskilder fremfor alt prester i de samiske områdene. Kapitlene dekker til stor del som Knud Leems beskrivelser fra Finnmarken en lang rekke områder, slik som samenes herkomst, språk, bosteder, klesdrakt, håndverk, kjønnsrollemønster, jakt, oppdragelse av barn, hedensk religion samt kapitler om metaller, flora og dyreliv i Nord-Sverige. Verket er derfor et viktig tidlig kildeskrift om samene.

Kilde : Lapponica – The History of Lapland

Samisk påvirkning på urnordisk språk

Vikinger

Preaspirasjon kom fra tidlig samisk påvirkning i urnordisk tid.

Dette ifølge en forskningsrapport av Michael Rießler ved Universitetet i Leipzig. Preaspirasjon er endel av fonetikken som er læren om språklyder. Helt forenklet så går preaspirasjon ut på en mer luftlig uttale av ord som på bokmål inneholder f.eks p(p), t(t) og k(k) med hp, ht og hk slik at f.eks bokmålsordet vokse uttales på gudbrandsdalsk med hk. Dette er en uttaleform som er en arv fra urnordisk i norsk men som er på tilbakegang og finnes i dag kun i enkelte dialekter i norsk svensk og dansk samt i islandsk, færøysk og skotisk gallisk (alle tidligere norrønne kolonier). Denne uttaleformet finnes derimot i alle samiske språk untatt inari samisk og har defor vært i bruk i proto-samisk som er forløperen til dagens samiske språk. Et eksempel på samisk ord med preaspirasjon uttale er ordet johka (bekk/elv).

Ifølge Rießler så har preaspirasjon i urnordisk tidligere vært forklart ut fra at det må ha vært 1) nord-germansk språklig innovasjon som senere ble lånt inn i samisk eller 2) som følge av areal kontakt med et eller flere språk av ukjent opprinnelse (paleo-europeisk) i Skandinavia. Han mener derimot at begge disse forklaringene er lite overbevisende fordi preaspirasjon ikke er å finne i andre germanske språk og kan ikke være yngre enn urnordisk samtidig som finsk-ugriske språkforskere kan spore preaspirasjon overbevisende tilbake til proto-samisk. Denne motsigelsen mener han har blitt ignorert av tidligere språkforskere fordi preaspirasjon stort sett har vært funnet i vest-skandinaviske dialekter langt fra det tradisjonelt antatte urnordiske-samiske kontaktområdet. Men i lys av nyere funn i bl.a i arkeologi så viser disse at det urnordiske-samiske kontaktområdet må ha vært mye lenger syd hvor for forholdene har vært tilstede for at preaspirasjon har kommet inn i urnordisk fra samisk for så senere å bli spredt til andre landsdeler og til koloniene i vest. I dag brukes preaspirasjon bl.a på Jæren, Gudbrandsdalen og Senja.

Kilder:

On the Origin of Preaspirasjon in North Germanic
Preaspiration in the Nordic Languages
Quantity and Preaspiration in Northern Swedish Dialects
Faroese Preaspiration
Normative preaspiration in Skolt Sami

Samisk i en islandsk runeskrift

Island

boattiat mik inkialtr kærþikom tilbake , meg Ingjald gjorde

Dette stod på skaftet på en spade på Island fra 1100-tallet ifølge en avhandling av tidligere professor i finsk-ugriske språk Knut Bergsland fra 1943. Det skal ha vært en samisk magisk besvergelse hvor ordet boattiat skal ha tilsvart det nord-samiske ordet boahtit som betyr kom eller du må komme. Hensikten med besvergelsen skal ha vært at spaden skulle komme tilbake til eieren hvis bortkommen eller stjålet.

Utrag fra en referende kilde:

“The tradition of Saami magic can be found even in an Icelandic [possibly Norwegian] rune inscription from the 12th century, where the word boattiat in the inscription on a spade shaft boattiat mik inkialtr kærþi was interpreted as an infinitive with imperative meaning from the Saami verb with the meaning “to come” [North Saami boahtit]. The inscription was interpreted as a spell “come back (when stolen or lost)” (Olsen, Bergsland 1943:5-7). To use a Saami magic formula in a spell was quite natural, because the Saami were regarded as the foremost authority in this field”.

Kuzmenko 2005

Kilde: Olsen, Magnus, Bergsland, Knut, 1943: Lappisk i en islandsk runeinskrift. (Avhandlinger utg. av det Norske Videnskapsakademi i Oslo, II kl. 1943 Nr. 3)

Trøndersk og østnorsk påvirket av sørsamisk

Dette ifølge et intervju av Professor Mikael Svonni ved Umeå Universitet som tror denne påvirkningen har skjedd gjennom språkskifte fra samisk til norsk hos samer mellom år 500-1000 e.kr. Et utrag fra intervjuet nedenfor.

Men framför allt är det ny språkforskning som har bidragit till den nya bilden av samisk närvaro långt söderut. Man har nämligen funnit sydsamisk påverkan i östnorska och framför allt tröndska och nord- och uppsvenska dialekter.

– Här finns fenomen som inte finns i några andra germanska språk, som till exempel konstruktioner med betydelserna ’inifrån’ och ’utifrån’, på samma sätt som i samiska, säger Mikael Svonni.

I sydsamiska finns i sin tur många nordiska lånord som tyder på täta kontakter mellan de folkgrupper som fanns i området, till exempel mielhkie, ’mjölk’, gaajhtse, ’get’, gaahkoe, ’bröd’, aerpie, ’arv’.

– Man kan tänka sig att dessa folkgrupper var jämspelta fram till vikingatidens början, omkring år 800.

Samerna hade tillgång till hårdvaluta i form av skinn. Andra folkslag hade jordbruksprodukter. Folken levde troligen nära varandra, och för att byta varor måste de förstå varandra.

Mellan år 500 och 1000 expanderade åkerbruket och boskapsskötseln i den nordiska folkgruppen, och deras tillgångar ökade. Jordbruket kunde livnära många fler, och därmed rubbades balansen mellan grupperna. Det var under det här skedet som svenskan och norskan påverkades mest av samiskan.

– Med tiden måste en stor del av samerna i dessa områden helt enkelt ha blivit tvåspråkig och assimilerats i den jordbrukande befolkningen. Det är den enda möjliga förklaringen till den samiska påverkan på dialekterna."

Sydsamiskans comeback. Språktidningen 2/08

Var kvenene opprinnelig helsinger?

Kvenland

Det var i alle fall tanker den tidlige finske forskeren Henrik Gabriel Porthan fremsatte i år 1800. Han tok utgangspunkt i at begrepet kvener ikke fantes i svenske handlinger og derfor at ordet kan ha kommet til norrønt fra samisk fordi pitesamene kalte norske og svenske menn for kainolats/kainahaljo og norske og svenske kvinner for kainahalja. Pitesamene kalte finlenderne med deres egenbetegnelse suomelats. Han mente også å se støtte for dette i finsk språk ved at Helsingbyen utenfor Torneå kaltes Kaino-Kyla. Han foreslo derfor at kvenene opprinelig var helsinger, men at disse etter hvert ble forttrengt av den finske ekspansjonen og overtok begrepet kvener.

Utrag fra originalteksten:

”Dette ställe, i synneret när det jämföres med hvad som ännu längre fram förekommer, tyckes vara afgörande i tvisten, om de fordne kveners bonigs-ort. När K. Ælfred säger, at de bodde norr om svenskarna (som i vester gränsade södra Norrige, och ifrån hvilka Lapparne lågo i nordvest) och skildes genom fjällen ifrån nordliga delen av det bebodda Norrige: så är det omöjeligt at söka dem annorstädes, än i vårt Norrland. Förmodeligen voro de samma folk med de fordna Helsingar, och altså af den Germaniska, men icke at den Finska folkestammen? Just dette samme land hafva Helsingarne af ålder bebodt. Namnet Kvener förekommer i inga Svenska Handlingar: det synes härröra ifrån Lapparne, af hvilke Nordmännerne det lånt, och sedan fortplantat? Lapparne kalla ännu både Svenskar och Norrmän gemensamt Kainlats; och at samma namn äfven beteknat Helsingarne (Lapparnes granner åt denna sidan), bestyrkes jämväl deraf, at en by vid Torneå, på Svenska kallad Helsing-byn, hos Finnarne derstädes heter Kainu Kylä. Jfr det af Hrr. Lindahl och Öhrling författade Lappska Lexicon. Stock. 1780, 420 p. 114. Ty at Kainu är samma namn som Kvän eller Kven, lärer ej kunne dragas i tvistvelsmål. Dette namn har sedan af Lapparna blifvit tilagdt ej allenast Helsingarnas släktningar de Svenske og Norrske, utan ock de Finnar som vid Botniska Viken östra och norra strand småingom uträngde Helsingarne och intogo deres rum. Finnarne kalles annars på Lappska med et egen namn Suomelats. Ehura man ej med säkerhet vet, om Helsingarne fordom i Norra Österbotten, jast beständiga hemvist: få är dock ostridigt, at de, för Fiskets skull i de norra Elvarne (Torno, Kemi, To och Ulo) sträct alt dit sit lands gränsor, och åtminstone under sommartiden sig där uppehållit. Fördenskull, när sedan Finnarne ifrån det nästgränsande Karelen och Savlolax efter hand hade dragit sig hit up och bosatt sig på denne ort, blefvo jämväl de af Lapparne (ock efter desses exempel af Norrmännerne) kallade med samma namn (Kainolats, Kainu, Kväner), som landets förra innehafvare Helsingarne; da deres egne slägtingar och grannar i Karelen och Savolax antogo småningom samme sed, och kalla ännu (Norra) Österbotten för Kainu, kainun-maa, och dets invånare for Kainulaiset, (hvoraf uten tvifvel jämväl Kajana upkommit): men desse skjuta sjelfve ifrån sig detta namn på sine grannar (både Finske och Svenske), i Vesterbooten. Detta alt cykes nogsamt utvisa namnes rätta ursprung. Norrmännerna kalla ock ännu ej allest norre Österbotningarne, som äro Finnar, uten jämväl Vesterbotningarne, som äro Svenskar, met et gemensamt nam för Qväner, indelandes dem fördenskul i Öst- och Vest-Qväner. Jfr. Vidare om detta ämne Perinskiöld. Monum. Upland. T.I. p.2-7 (Hans Hammends Nordiske Misjons Historia (Kiöb 1787, 810.) p. 908 sq. 923 och 927. O. Eneroths Dusp. (under Canc. Råd. Och Riddaren Ihres innseende) de Quenlandia antiqua (Ups. 1767, 40); och om så behagas, H:r Wegelii Disp. de antiqua gente Qvenorum (Ab. 1788,4:0).”

Kilde: Försök at uplysa Konung Ælfreds Geographiska Beskrifning ofver den Europesiska Norden

Lundefugl og bag samiske ord?

Lundefugl

Ifølge en forskningsrapport av Adam Hyllested ved Universitetet i København har det lenge vært kjent i språkforskningen at samisk har låneord fra norrønt, men det har i mindre grad blitt undersøkt om det har vært lån fra samisk til norrønt.

Det presenteres en rekke ord i norrønt som foreslås som samiske låneord deriblant to velkente ord i dag som lundefugl og det internasjonalt kjente ordet bag som kom til engelsk via norrønt.

Ifølge forfatteren kom ordet lundefugl fra samisk lodde/loddi som betyr fugl på samisk og ordet bag fra det samiske ordet bagge som betyr dyr med strekt hud, feit eller drektig reinsdyr.

Forskningsrapporten kan leses i sin helhet her: Saami loanwords in Old Norse

Samenes genetiske historie

DNA-sekvens

Det grunnleggende om samisk genetikk

Det er i dag to primærverkøy i folkevandringsgenetikken: mitokondria som kun arves videre fra mor til datter og y-kromosomer som kun arves fra far til sønn. Mitokondria og Y-kromosomet har den egenskap at de ikke rekombinerer (gener som splitter opp hvor en halvdel fra far og andre del fra mor) ved hvert generasjonskifte slik som de 23 andre kromosomene. Dermed oppstår endringer kun som følge av mutasjoner som skjer forholdsvis sjeldent og det er derfor mulig å konstruere et familietre og beregne alder på treet med disse to måletypene. Det er som følge av dette viktig å få med seg at et individ som deler identisk mitokondria eller Y-kromosom overhodet ikke trenger å være i nær slekt. De kan være søsken men like gjerne i tilfelle mitokondria den ene kan være tysk mens den andre kan være norsk, eller som endel tilsynelatende 100% europeiske amerikanere i de siste årene har opplevd til sin store overraskelae at de har indiansk mitokondria eller Y-kromosomer som kun finnes på det amerikanske kontinentet. I et slikt tilfelle er det altså mulig å konstatere indiansk etnisitet i slekt i den direkte morslinjen eller farslinjen langt bakover som følge av at mitokondria har vært isolert over lang tid og har akkumulert egne særegne mutasjoner som ikke finnes andre steder i verden. Det i genetikken som tilsvarer hva vi i alminelighet forstår som slektskap reflekteres i de 22 autosomale kromosomene og tildels i X-kromosomet hvor i snitt halvparten av alt arvestoff arves fra mor og far som igjen har fått sine halvdeler fra sine foreldre osv, disse kromosomene brukes som oftest i forhold til farsskapstester, nær-slekt tester og i forhold til kriminalitet, men anvendes også i populasjonsgenetikken for slektskap mellom populasjoner, f.eks så er nordmenn, svensker og dansker nært beslektet med tyskere og hollender ifølge disse testene. Vi skal nå se at akkurat som indianerne så skiller samene seg såpass ut på grunn av deres lange genetiske og geografiske isolasjon at de fortsatt er mulig å observere seperat i genetiske analyser.

Samisk mitokondria – særeget mønster

Så først til samisk mitokondria. Samisk mitokondria har to særtrekk som skiller dem ut fra mitokondria i resten av Europa og verden forøvrig. For det første har de to hovedgrupper som står for nærmere 90% av all samisk mitokondria kalt Ursula og Venda. Disse er idag små minoriteter i befolkningene i Fennoskandia og Europa forøvrig som domineres av helt andre hovedgrupper bl.a kalt Helena. For det andre så har disse to samiske hovedgruppene som er de eldste hos samer akkumulert særegne mutasjonsmønstre som ikke finnes andre steder. Dette fordi de to hovedgruppene ble grunnlagt av noen få kvinnelige individer hvor etterkommerne i lange tider fram til i dag har akkumulert særegne mutasjoner i mitokondria som i liten grad har blitt spredt til andre etnisiteter. Ut fra kunnskap om den genetiske mutasjonsklokken og det faktum at disse mutasjonene er unike for samene kan enn derfor beregne alderen til disse hovedgruppene å være minst 7 500 år gamle i det samiske området (Ingman 2006) som er mye eldre en samisk etnisitet og godt innefor det vi kjenner som komsakulturen i arkeologien. Disse særsamiske mitokondria mønstrene har blitt observert fra det sørsamiske til det kola samiske området. Så til slutt hva impliserer eksistensen av det særgene samiske mitokondria for tilstedeværelsen av andre etnisiteter i de samiske områdene? Hvis det var slik at kvinner krysset etnisitetsbarrier med de etnisiter vi kjenner til i historisk tid samt deres forløpere og disse var til stede i de samiske områdene i førsamisk og samisk tid med en mitokondria sammensetning lik den vi i dag observerer hos nordmenn, svensker, finner, russere så ville man forvente over tid både en utjevning av hovedgruppe frekvensene og en utvasking av særmutasjonene til andre populasjoner slik at den mitokondria vi i dag observerer hos samer ikke burde være særlig ulikt den vi ser hos øvrige befolkninger i Fenoskandia. Dette ser vi altså i liten grad i dag og må jo bety at de andre gruppene har vært forholdsvis nyankomne til de samiske områdene. Nordmenn for eksempel deler nærmest identiske hovedgrupper og mutasjonsmønstre som tyskerne og mange andre europere som tyder på at disse to befolkningene skilte lag forholdsvis nylig. Til slutt kan jeg jo påpeke at det faktum at de to eldste hovedgruppene av samisk mitokondria ble grunnlagt for så lenge siden av noen få individer med en lang etterfølgende isolasjon passer bra til et scenario hvor en liten gruppe kystvandrere etablerer seg ved slutten av siste istid for etterhvert å spre seg innover i fjordene og landet etterhvert som innlandsisen trakk seg tilbake.

Samisk Y-kromosom – likner tildels men ikke identiske med de finske

Y-kromosomet distrubusjonen hos samer er lik den hos finnlendere men det er derimot betydelige forskjeller i forhold til andre grupper som nordmenn, svensker, russere og andre. En kan derimot når man sammenlikner i forhold til mer hurtigmuterende markører på Y-kromosomet observere forskjeller. I en forholdsvis lite kjent publikasjon av Raitio 2001 så observeres det tydelige forskjeller på østsamisk og finsk Y-kromosomer som utelukker noen nylig kobling mellom dagens finner og østsamer. Denne undersøkelsen tydet mer på koblinger mot vestlig vandring langs norskekysten for den ene hovedgruppen og en ukjent østlig kilde for den andre hovedgruppen På den annen side ble det for noen år siden registrert at svenske samer har likheter med både svenske og finske Y-kromosom mønstre i de to hovedgruppene. Det er viktig å få med seg her at antallet markører er få dermed også svære konfidentsintervaller og større usikkerhet. Ideelt sett så burde hele Y-kromosomet testes for å få det riktige bildet da det finnes 51 millioner fysiske posisjoner som ennå ikke er blitt redegjort for på populasjonsnivå. Det har derfor ikke vært mulig å spore særmutasjoner like enkelt som i mitokondria som nå kan testes i sin helhet med lave kostnader. Uansett så er den samiske hovedgruppe sammensetningen vesentlig forskjellig fra den norske som har store likheter med den hos tyskerne. Dette er ikke forenelig med at samer og nordmenn skal i sin nåværende form har befunnet seg lenge i samme området. Et viktig moment til slutt her er at den ene vestlige mannlige hovedgruppen hos samer viser høy korrelasjon med de to eldste samiske mitokondria hovedgruppene som tyder på at disse kvinnene kom sammen med mennene til de samiske områdene og at den østlige gruppen enten kom senere eller samtidig til de samiske områdene.

Samisk autosomalt DNA – ulikt alt annet

Så endelig når det kommer til autosomalt DNA så har det vært tidlig kjent at dagens samer har skilt seg ut tydelig i europeisk sammenheng i forhold til et mye mer genetisk homogent Europa. Her som i mitokondria så er det et særeget samisk mønster bl.a blodtype A2 fra Jämtland til Kolahalvøya over alle de samiske språkene som passer bra med et kystvandrer scenario ved istidens slutt. Hvis andre etnsiteter lik de skandinaviske var tilstede all denne tiden burde en forvente å se en utjevning av det genetiske bildet hos samene som ble lik den øvrige skandinaviske og europeiske. Det ser vi derimot ikke, den samiske autosomale populasjonsprofilen er unik og lar seg ikke sammenstille med noen andre i verden. Nordmenn derimot er nærmest litt spøkefult som kloninger å regne i forhold til tyskerne som atter en gang mer en antyder en sen felles historie med dem som kanskje kan sammenstilles i forhold til linguistenes dateringer av proto-germansk som var det fortidige norske og tyske fellespråket.

Oppsummering

Oppsummert i forhold til det jeg har redegjort for her så virker det som den særegne genetiske profilen hos de som kaller seg samer i dag er mye eldre enn det vi kjenner som samisk etnisitet. De har vært isolert lenge og har strukket seg over et svært område. I lys av dette så passer i grunn den intensive påvirkningen av såkalt paleo-europeiske substratet fra de tidligste jeger- og fangstbefolkningen i Fennoskandia i de samiske språk veldig godt inn som et kulturelt bindeledd mellom det samiske og det som var tidligere..