Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord røros

Gåebrehki soptsesh : Røros-samiske tekster

*Røros-samiske tekster ble første gang trykt i 1943 i skriftserien Nordnorske Samlinger, utgitt av Etnografisk Museum ved Universitetet i Oslo. Norsk Folkemuseum har trykket opp denne boken som er av stor verdi, såvel fra språkvitenskapelig som etnologisk og folkloristisk synsvinkel.

Røros-samiske tekster har opptegnelser på Røros-samisk språk i fonematisk transkripsjon med norsk parallelloversettelse. Boken inneholder detaljerte beskrivelser i ord og tegninger av mange arbeidsprosesser. Sagn, fortellinger og annet muntlig tradisjonsstoff hører også med. Boken har mange verdifulle kommentarer og et fyldig stikkordregist (Kilde Vett og Viten )*

Kilde: Gåebrehki soptsesh : Røros-samiske tekster

Les andre saker i Samenes Historie her

Waren Sardne på nett

Waren Sardne er nå tilgjengelig på NB.no . Waren Sardne var en tidligere norsk, samisk avis, som ble utgitt i perioden 1910-13 og 1922–27. Navnet er sørsamisk, og betyr Budskap fra fjellet eller Underretning fra fjellet. Den var en avis for sørsamene, og ble utgitt på Røros av Daniel Mortenson. Den var, sammen avisen Sagai Muittalægje viktig for samebevegelsen i denne perioden. Mortenson var redaktør i begge periodene avisen ble utgitt, men etter hans død i 1924 tok sønnen hans, Lars Danielsen, over som redaktør (Wikipedia)

I første utgave ble det bl.a skrevet av redøkteren:

Vort Blad

… Som ethvert andet folk har ogsaa vi lapper vore interesser og tarv at ivareta, og disse vil da gjennem dette beskedne organ søke belyst og utviklet os imellem, likesom en officiel talsmand bedre har anledning til at ffa henledet offentlighedens opmerksomhet paa lappernes, og da især flytlappernes, usikre livsvillaar og fotrængte stilling. Samtidig vil vi herigjennem kunne appelere til myndigheterne om tillempning av lovgivningen i retning av, at laperne faar tilbake og beholde de rettigheter, de fra urgamle tider havt til bruk efter sædvane.

Vi er os bevidst at være en del av nationen, og til vor bedrift knytter dr sig ikke saa litet av nationale værdier og økonomiske hjælpekilder for landet, hvorfor der ogsaa for os maa være annledning til at uttale os om vor stilling til de forskjellige spørsmaal, som er oppe i tiden, særlig da paa oplysningsvæsenets omraade.

Lappefolkets saga.

Den er ikke skrevet og kan ikke skrives; ti kun mere eller mindre sikre antagelser kan man gjøre om dette folks fjerne fortid. … Dets sagn og eventyr tyder tilbake paa en meget bevæget og kampfuld fortid, men ogsaa paa, at folket under sin færd mot nord av og til har levet under lykkelige tilstande.

Vaagner det lappiske folkefærd og varetar sin ret kan det opnaa meget, især i økonomiske henseende. Enighet gjør sterk. Det lappiske folk er ikke døende, dertil har det været for seigt og kraftig helt fra Arilds tid. De oplysningene, man har om folket i de siste 3 hundrede aar, viser tvertom, at det stadig har vokset. Det har ikke bukket under trods kamp mot langt mægtigere naboer. Det har lempet sig efter forholdene og liksom fjieldbirken nøiet sig med den sparsomme, men kraftige, livsvækende og krydrede kost, som fheldet har kunne byde.

Kilde: Waren Sardne – første utgave 1910

(Må leses i høyeste oppløsning. Andre utgaver er tilgjengelig ved å trykke “tilbake til treffliste” og søke på “Waren Sardne” i annførselstegn.)

Les andre saker i Samenes Historie her

Da lensmannen skulle ta et endelig oppgjør med "finnan".

1812: Lensmann Ole Skogstad leste etter søndagsmessen opp en oppfordring til alle oppsittere i Dalsbygden, Os og Nøren til å møte opp i Vandgrøftdalen dagen etter for å ta et endelig oppgjør med finnan.

Jeg siterer fra Streif i sør-samenes saga av Rogstad 1980:

“Dette året hendte det vonde ting i Vanggrøftdalen i Os. Det startet en sommersøndag ved Os kirke. Lensmann Ole Skogstad leste etter messen opp en oppfordring til alle oppsittere i Dalsbygden, Os og Nøren til å møte opp i Vandgrøftdalen dagen etter for å ta et endelig oppgjør med finnan. En mann som var til stede ved kirken, spurte lennsmannen: End døm som inte bli mæ i maaraa da, kæn ska førr aat mæ døm? Da svarte lennsmannen: Ja, ham skal jeg nok vite å finde igjen. Folk flest gikk nok hjem i den formening at dette var et alminnelig offentlig påbud. Neste morgen møtte det ca. 40 bolde krigere, bevæpnet med gamle muskedundere, freidige og kamplystne. Vi lar en osing som levde 70 år senere, fortelle videre:

Tradition henglegger scenen til Velt-Tverelvdalen. Paa gammel Nordmanns vis eggede høvdingen sine folk til tapperhet. Han var jo likesom sjelen i det hele foretagende. Ved fremkomsten viste deg sig imidlertid at de virkelig var saa koldblodige at realisere den dumdristige plan, de hadde i hovedet og som de underveis oppmuntrede hverandre til å utføre: at skyde ned for tvert for ’Finstygheten".

Og rimeligvis efter et heftig ‘kjeftbruk" gik der løst. Det første skud gjaldt en rensbuk. Den brølede og oppgav sin aande. Finderne skrek og dominerte, bikjan skjeldte, og de skræmte dyr sprat hist og her og faldt i dyngevis. En liten ilter gubbe, av hvis hænder en finkall slog muskedunderen, stod og pjutrede: ’Stygge fin, stygge fin, agte dig, agte dig. – slæ børsa tu hænd paa mig styghet!’ En var saa nær paa at ha dræpt en mand fra Os. Finnen rev geværet i sinne fra ham og spendte ildstaalet; men i det samme skuddet gik, gjorde ‘tøkja’ som stod tæt bagved ham, og som vilde frelse sin uvettige mand fra en mordhandling, et ryk, saa kugle gik i luften over hodet paa den anden. Der blev stygt flaaeri, en snuing og revising uten ende. Og hvkeren før eller siden har Velt-tverelven [skjønt i regnveir en ‘Føskotle’ som andre overmoddige fjeldbække] fosset slik. Den gik baade rød og grøn av de slagtede dyrs indvolde."

Men etter den søte kløe kommer den sure svie. Lensmannen som hadde hatt ideen og hadde oppfordret de andre til ugjerningen ble sammen med 37 almuesmenn dømt til å betale samene 18 000 riksdaler i erstatning og dessuten 5 riksdaler på hver av de 38 til deling mellom fattigkassene på Røros, i Ålen og Os. Dette var uhyre mange penger å ut med for fjellbøndene, og det ga bygda en knekk som det tok lange tider å komme over. Det underlige var at lensmann Skogstad ikke fikk større bot enn andre, eller ble avsatt.
Men saken var ikke slutt med dette. Bygdefolket som hadde vært med, begynte å beskylde hverandre innbyrdes om hvem hadde gjort det og hvem det. En ene anga den andre. Det ble personlige ssaker og senere forlik.

Les om andre saker i Samenes Historie her