Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord romsa

Samenes historie i Tromsø

“Arkeologiske funn viser 9000 år gammel bosetting i Tromsø. Den nordnorske høvdingen Ottars beretning til Kong Alfred av England år 892 er en viktig beretning om samer fordi den er fyldigere enn noen tidligere. I beretningen fortelles det at alt land nord for ham var øde, bortsett fra der hvor det bodde samer. Tromsø lå nord for Ottars høvdingesete.”

Sitat:

Tromsø-området må kunne defineres som et samisk område også i århundrene etter seinmiddelalderen, tross byutviklingen. Dette skyldes omlandet som omgir byen, og som ikke ble omformet i samme tempo. De siste århundrers historie om Tromsø blir liksom århundrene på Ottars tid en historie hvor den samiske historien har sin naturlige plass.

Samene fortsatte å bebo Tromsø-området fra Ottars tid og framover. Ingen vet hvor mange samer det bodde i Tromsø-området ved inngangen til 1800-tallet, men de dominerte i flere bygdelag. Det gjaldt framfor alt i Sørfjorden, Kaldfjorden og Kattfjorden. I tillegg til de samiske bygdene, bodde det samiske familier nær sagt over hele Tromsø-området. Mange gårder hadde også samiske tjenestefolk.

I 1865 var den samiske befolkningsandelen i Tromsø, foruten byen, minimum 13 %. I år 1900 var den ca. 12 %. Det er grunn til å understreke at dette er minimumstall, ettersom de kildene en har til rådighet, folketellingene, inneholder flere feilkilder.

Tross vedlikehold av den samiske befolkningsandelen i Tromsø-området som helhet, skjedde det viktige endringer. Den generelle trenden var at den samiske befolkningsandelen gikk sterkt tilbake i små samiske samfunn, og i områder hvor samene ikke hadde dannet egne bygdelag. Eksemplet Kattfjorden illustrerer dette godt. Kattfjorden var midt på 1800-tallet fortsatt en samisk bygd, men rundt år 1900 var det norske dominerende. Dette skyldtes to ulike, men ikke uavhengige prosesser. Nordmenn hadde begynt å flytte til fjorden, og de kom snart i flertall. Deretter ble giftemål mellom samer og nordmenn vanlig, og barn av etnisk sammensatte par ble raskt oppfattet som norske. Innflytting og giftermål, i tillegg til at Kattfjorden hadde vært tynt befolket, gjorde det enkelt å forandre samfunnet fra samisk til norsk i løpet av en drøy generasjon. Men denne fornorskningen kan ikke forstås uten i sammenheng med fornorskningspolitikken. Den samiske fortiden ble både gjemt og så godt som glemt.

Den samiske befolkningsandelen ble i første rekke vedlikeholdt der hvor samene var mange nok til å dominere lokalsamfunnet, som i Sørfjorden. I Sørfjorden snakket de fleste samer ennå i år 1900 samisk hjemme .

Det samiske språket uttrykte også best samenes religiøse tro. Både samene i Sørfjorden, Kaldfjorden og Ramfjorden sluttet seg etter hvert sammen i læstadianske menigheter. Fellesskapet mellom bofaste samer og nomader kommer særlig klart til syne når en undersøker læstadianismens utbredelsesmåter. Nomadene var nemlig de første til å bringe Læstadius sitt budskap over grensen. Per Anders Persson Nutti, en av læstadianismens første predikanter, hadde sitt sommerbeiteland på Kvaløya. Det var nok den viktigste faktoren bak det at en i Kaldfjorden fikk en av de sterkeste læstadianske menighetene i Tromsø-området.

Også i Kaldfjorden holdt den samiske befolkningsandelen seg høy fram mot år 1900, men de norske naboene ble stadig flere, og det ble stadig mer vanlig at samiske kvinner giftet seg med norske menn. Dermed fikk man også her en overgang fra samisk til norsk, gjennom de etnisk sammensatte parenes barn. Sørfjorden ble dermed området hvor samisk materiell kultur og samisk språk ble best vedlikeholdt gjennom 1800-tallet.

Samene bosatte seg i liten grad i Tromsø by på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Byen var lite attraktiv for samer fordi de kulturelle verdiene og det levebrødet samene søkte ikke var å finne der.

Reindrift var en helt perifer beskjeftigelse for den bofaste samiske befolkningen i Tromsø-området på 1800-tallet. På øyene fantes det noen få fastboende reineiere, og noen fastboende samer eide sytingsrein. Om sommeren økte den samiske befolkningen sterkt. Reindriftssamene kom da ned til kysten fra Sverige, spesielt fra Karesuando sogn. I år 1900 var Tromsø-området sommerland for om lag 50 hushold. Utover 1800-tallet vokste konfliktene mellom reindriftssamer og bofaste, En forklaring var at det var blitt for mange nomader og rein. En annen forklaring var vekst i den bofaste befolkningen og nydyrking. Den norske og bofaste virkelighetsforståelsen kom etter hvert til å ligge til grunn for konflikthandteringen.

Etter unionsoppløsningen i 1905, intensiverte man fra norsk side arbeidet for å få nomader med svensk statsborgerskap vekk fra norsk territorium, og ved reinbeitekonvensjonen av 1919 mellom Norge og Sverige fikk reindriftssamene som flyttet over grensen ikke lenger adgang til Kvaløya. Under siste verdenskrig tok de svenske samene ikke sjansen på å komme til sommerlandet i Troms. Norske myndigheter brukte tomrommet til å sette skiller mellom reindriftssamer med norsk og reindriftssamer med svensk statstilhørighet. Reinbeitekonvensjonen av 1972 satte et definitivt punktum for at samer med svensk statstilhørighet kunne vende tilbake til sine gamle sommerbeiteland. Arbeidet som pågår 2001/2002 i forbindelse med en revidering av konvensjonen ser ikke ut til å endre på dette.

Det var ikke bare reindriftssamene med svensk statstilhørighet som led økonomisk og kulturelt ved tapet av sommerbeitelandet. Det var også et tap for innbyggerne i Tromsø-området. For den bofaste samiske befolkningen betydde det at mange bånd ble revet over: slektsbånd, økonomiske bånd, religiøse bånd, kulturelle bånd. En kunne ikke lenger styrke seg ved det større samiske fellesskapet som reindriftssamenes ankomst til kysten i realiteten hadde vært, og den samiske kulturkretsen ble mindre, skarpere atskilt i en norsk og en svensk del, i en bofast og en nomadisk del.

Også i Tromsø by burde tapet av reindriftssamene ha blitt følt som stort. Blant de ting som muliggjorde framveksten av et bysamfunn på Tromsøya var nettopp handelen med reindriftssamene. Tromsø by kunne også takke reindriftssamene for at byen ble et viktig turiststed. Hovedgrunnen til at turister begynte å oppsøke Tromsø, var at de i gatene kunne møte sjøsamer så vel som reindriftssamer. Dette var overmåte spennende og eksotisk for et utenlandsk bymenneske. Ikke bare kunne de møte samene i byens gater – fra Tromsø var det lett å komme seg til samiske sommerboplasser både i Tromsdalen og på Kvaløya.

På begynnelsen av 1900-tallet var altså situasjonen slik at både reindriftssamene og bofaste samer var i ferd med å tape terreng. Samisk språk, kofte, gamme og andre synlige samiske kjennetegn måtte vike for norsk språk, norske klær og tømmerhus. Men noen kulturtrekk som dreier seg om religiøs forståelse, normer, verdier, tankemønstre, bevissthet om ens fortid og ens plassering i en slekt eller et lokalsamfunn, kan sies å være en del av en ubrutt samisk tradisjon. Derfor kan en hevde at det samiske på mange måter fortsatte å leve videre i Tromsø-området gjennom 1900-tallet og helt fram til i dag.

Kilde: TROMSØ SOM INTERNASJONAL URFOLKSBY

Les andre saker i Samenes Historie her