Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord saltfjellet

"Stallo"-boplassene i Lønsdalen, Saltfjellet

Ifølge forskningsrapporten “Stallo-boplassene. Et tolkningsforsøk basert på undersøkelser i Lønsdalen, Saltfjellet” fra 1991 av arkeolog Inger Storli ved UiT så er de såkalte “stallo”-tuftene samiske. Hun argumenterer for at de var samiske sommerboplasser tilhørende en samisk “elite” pastoralister i vikingtid og at de forsvant mellom 1350-1600 som følge av svartedauen.

Sitat konklusjon.

11. KONKLUSJON.

Målsettinga i denne avhandlinga har vært å svare på spørsmålet om hva slags boplasser “stallo”-boplassene er. Jeg har tatt utgangspunkt i den romlige organiseringa av “stallo”- boplassene, dvs. i formen, og deretter argumentert for at de har sitt motstykke i ildstedrekkene i skogsområdene øst for Kjølen og på Finnmarksvidda.
Likhet i form betyr imidlertid ikke nødvendigvis også likhet i innhold. Som jeg har redegjort for, har f. eks. ildstedrekkene på Finnmarksvidda tidligere vært oppfattet som graver. Jeg mener imidlertid at det arkeologiske materialet nokså entydig viser at også disse var boplasser. Den materielle “teksten” som gjøres til gjenstand for analyse er altså “stallo”-boplassene i høyfjellet og ildstedrekkene i barskogsområdene og på Finnmarksvidda, som tilsammen utgjør det boplasskomplekset som jeg har kalt rekkeorganiserte boplasser.
Når det gjelder spørsmålet om hvem som brukte disse boplassene, har jeg konkludert med at de var boplasser for hele hushold, dvs. både kvinner, menn og barn. De to boplasstypenes klare fordelingsmønster gir grunn til å oppfatte “stallo”-boplassene som sommerboplasser, mens boplassene med ildstedrekker oppfattes som vinterboplasser. På grunnlag av Hultblads (1968) rekonstruksjon av tradisjonell arealdisponering i de svenske lappmarkene har jeg knyttet Lønsdalsboplassene til ei samisk befolkning som hadde sine vinterboplasser i området omkring Arjeplog.
Av flere grunner har jeg altså i utgangspunktet knyttet “stallo”-boplassene til samisk forhistorie. De finnes i tradisjonelle samiske bosettingsområder, de har ingen likhet med norrøne boplasser, derimot har de klare likhetstrekk med den tradisjonelle samiske boligen.
Hele avhandlinga er et forsøk på å vise at ei samisk fortolkningsramme er det som kan gi den beste forståelsen av denne fornminnetypen. Men det krever samtidig at vi reviderer vanlige oppfatninger av samisk forhistorie på noen vesentlige punkter. Det var naturlig å lete etter et mulig utgangspunkt for tolkinga av boplassene i en kulturform tilsvarende den tradisjonelle skogssaraekulturen, som antas å ha vært nærmest enerådende i de finsk-svenske barskogsområdene i alle fall fra begynnelsen av vår tidsregning fram til ca. 1500 e. Kr.
Jeg finner imidlertid at de rekkeorganiserte boplassene ikke passer inn i beskrivelsen av skogssamene. Det som framfor alt kjennetegnet deres levemåte, var nemlig at det var sommerfisket som konstituerte flyttelivet. Lokaliseringa av “stallo”-boplassene preges derimot ikke av nærhet til fiskevann. I stedet ligger de i umiddelbar nærhet av fjellbjørkgrensen, som spiller en vesentlig rolle i samenes tamreindrift fordi det er der kalvinga foregår, og der også reinen har sine parringsplasser. De rekkeorganiserte boplassene synes dermed å være spor etter et flyttemønster som likner det vi i nyere tid kjenner fra fjellsamer med pastoralistisk tamreindrift.
Nå har det vært vanlig å regne med at tamreindrift ikke oppsto før i tidlig nytid, i løpet av 1500- og 1600-tallet. Først på dette tidspunktet antas det at en kan snakke om pastoralistisk reindrift i det vestsamiske området. Skal vi da forkaste hypotesen om at “stallo”-boplassene er spor etter reindriftssamer, eller skal vi tvert imot ta dette boplassmaterialet som en indikasjon på at det kan stilles spørsmålstegn ved hevdvunne oppfatninger om tidspunktet for pastoralismens oppkomst?
Jeg har argumentert for det siste. For det første er det påfallende at rekkeorganiserte boplasser bare er registrert i det vestsamiske området, der samene gikk over til tamreindrift. Dernest er det flere indikasjoner på pastoralistisk reindrift i det arkeologiske materialet. Som regel ligger det flere “stallo”-boplasser i nærheten av hverandre. Dateringene fra Lønsdalsboplassene kan tyde på at de ble brukt av enkelt-hushold som flyttet mellom boplassene, slik pastoralistene har gjort i nyere tid. I tillegg er det på flere boplasser funnet små groper i jorda som er tolket som buorne, melkekjellere. Når også rent språkvitenskapelige forhold i Ottars beretning antyder at Ottar kan ha hatt melkerein, mener jeg at indikasjonene på tamreindrift må tas på alvor.
Jeg har framstilt pastoralistene som en slags sosial “elite” blant vikingtidas samer. Disse mener jeg var integrert i et vidstrakt økonomisk system som også omfattet den sosiale eliten langs kysten av Nord-Norge. Jeg har videre argumentert for at de to gruppene kan ha praktisert konedeling og utveksling av ektefeller. Materialet kan kanskje synes for spinkelt til å trekke så vidtrekkende konklusjoner. Likevel er det indikasjoner i gravmateriale fra såvel Nord-Norge som Arjeplogområdet på at dette kan ha vært tilfelle.
Jeg har videre argumentert for at den romlige utforminga av boplassene hadde et symbolsk aspekt som spilte en viktig rolle i forbindelse med de sosiale endringsprosessene som fant sted ved overgangen til pastoralisme. Pastoralistene – eller fjellsamene – kan ha blitt konstituert som sosial gruppe bl. a. ved at boplassene fikk et metaforisk innhold som som søkte å legitimere et eksklusivt krav om bruksretten til områder som tidligere enten hadde vært skogssamenes felleseie eller hatt status som allmenning.
Det er dermed ikke sagt at villreinjakt heretter ikke hadde noen betydning. Tvert imot kan villreinfangsten ha spilt en viktig rolle i utvekslinga mellom samer og skandinaver. Ei forutsetning for rask ekspansjon av tamreinflokken kan også ha vært at en fanget levende villrein som ble sosialisert inn i tamreinflokken. De små fangstanleggene som finnes i nærheten av enkelte "stallon-boplasser indikerer at jakt i begrensa omfang kan ha funnet sted. Det kan også ha vært vanlig å jakte ved hjelp av lokkerein, slik det framgår av Ottars beretning.
Jeg har i avhandlinga lagt stor vekt på Svartedauen som forklaring på hvorfor "stallon-boplassene i høyfjellet gikk ut av bruk. Dette er en konklusjon som bygger på fravær av dateringer mellom 1350 og ca. 1600 e. Kr. Det er ikke observert et tilsvarende brudd på boplasser med rekkeorganiserte ildsteder, dvs. vinterboplassene. Dette oppfatter jeg som en indikasjon på at pesten førte til frigjøring av beiter nærmere vinterboplassen, slik at de lange flyttingene ikke var nødvendig. Framtidige undersøkelser som spesielt tar sikte på å skaffe til veie flere dateringer vil vise om dette er et argument som holder.
Et tema som ikke er berørt, er spørsmålet om hvorfor samene gikk over til en pastoralistisk driftsform. Dette er imidlertid et spørsmål som ligger utenfor rammene for dette arbeidet, og som forutsetter en langt grundigere gjennomgang av arkeologisk materiale som er eldre enn de rekkeorganiserte boplassene, enn det som her er tilfelle. Jeg vil derfor overlate til framtidig forskning å foreta en slik undersøkelse.

Kilde: Stallo-boplassene : et tolkningsforslag basert på undersøkelser i Lønsdalen, Saltfjellet

Les andre saker i Samenes Historie her