Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord sjøsamisk

Sjøsamene - det glemte folket

En distriktsreportasje fra Studio Nord fra 1984 dokumenterer den eldre generasjonen av sjøsamer i kyst og fjordstrøk i Finnmark.

Kilde Sjøsamene – det glemte folket – NRK

Les også Bilder fra norgeshistorien: Sjøsame ved Porsanger
Les også Mystisk samisk funn i båtgrav i Uppsala
Les også Samisk bosetning kun 10 mil fra Uppsala i 1771
Les også Kystsamene i Västerbotten
Les også Samiske båter og båtbygging
Les også Nordlandsbåten er også samisk
Les også Sigurd Slembe på Hinnøya
Les også Om sjøsamen Ommund Hvalvaagen fra Løddingen
Les også Samene primært en marin kultur i 1597
Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid
Les også Sjøsamer angrep høvdingsete
Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Samisk påvirkning på urnordisk språk
Les også Samisk i en islandsk runeskrift
Les også Trøndersk og østnorsk påvirket av sørsamisk
Les også Lundefugl og bag samiske ord?

Les andre saker i Samenes historie her

Finnmark 1944 - Familiebildet

“Familiebildet” er en personlig dokumentar om regissør Yvonne Thomassens forsøk på å samle familien til et siste familiebilde. Underveis finner hun ut av familiens historie, og en fortiet identitet.

- Da bestemor var 26 år, opplevde hun noe som satte dype arr i henne for resten av livet. Hele Finnmark ble satt i brann og utslettet. Hun, hennes mann og deres tre små barn måtte flykte – eller bli igjen og dø. I tre uker var de på flukt i en liten sjark. Å holde familien samlet var det viktigste for bestemor, men i dager det ikke alle som har kontakt med hverandre lenger. Jeg vil derfor prøve og samle familien igjen for å ta en siste familiebilde – og for å finne ut hvorfor ting ble som de ble. Underveis dukker det opp noe som jeg overhodet ikke visste om familien og om meg selv.

(Omtale hentet fra Filmweb)

Se dokumentaren på NRK nett-tv her KUN TILGJENGELIGNETT FREM TIL 1.DESEMBER 2014.

Les også Samenes bidrag under krigen ble fortiet

Les andre saker i Samenes Historie her

Bilder fra norgeshistorien: Sjøsame ved Porsanger

NRK er i prosessen med å digitalisere og publisere sitt arkiv. I den forbindelse så har en historieserie fra 1979 i seks deler blitt publisert hvor den siste angår sjøsamer. Ifølge NRK’s egen omtale: “Hverdagslivet i det gamle norske bondesamfunnet i årene 1800-1850. Denne episoden gir et bilde av samenes livsvilkår rundt midten av 1800-tallet (6:6). Ved Per Simmonæs”.

Sjøsame ved Porsanger – NRK

Les også Mystisk samisk funn i båtgrav i Uppsala
Les også Samisk bosetning kun 10 mil fra Uppsala i 1771
Les også Kystsamene i Västerbotten
Les også Samiske båter og båtbygging
Les også Nordlandsbåten er også samisk
Les også Sigurd Slembe på Hinnøya
Les også Om sjøsamen Ommund Hvalvaagen fra Løddingen
Les også Samene primært en marin kultur i 1597
Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid
Les også Sjøsamer angrep høvdingsete
Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Samisk påvirkning på urnordisk språk
Les også Samisk i en islandsk runeskrift
Les også Trøndersk og østnorsk påvirket av sørsamisk
Les også Lundefugl og bag samiske ord?

Les andre saker i Samenes historie her

Samenes egenbetegnelse dokumentert i bruk av sjøsamer til langt ut på 1950 tallet (“Mii sabmelazzat!": (Vi [er] Samer!)

Antropologen Robert Paine gjode undersøkelser i Kokelv i Kvalsund i begynnelsen av 1950 åra. Han ville egentlig skrive om reindriftssamer, men fikk ikke innpass der i første omgang, men giftet seg senere med en flyttsamekvinne. Folk i Kokelv kunne ikke skjønne at han ville lære seg samisk – han som kunne verdensspråket engelsk! I 1957 kom hans “Coast Lapp society” ut, og i 1965 etter en ny “runde” kom “Coast Lapp society 2”, der han tok for seg etterkrigsendringene i samfunnet.Senere i 1994 tok Paine frem sine gamle notateter og ga ut artikkelen "Night Village and the Coming of Men of the Word: The supernatural as a Source of Meaning among Coastal Saami” hvor han tok for seg om overtro blant sjøsamene og også om de sjøsamiske noaidene. At Paine kalte artikkelen for “Night Village” kom av at når man om sommeren kom til Kokelv om dagen, så fant man ikke folk våkne, men kom man om natta så var folk i fullt arbeid. Til og med kyrne snudde døgnet og ble melka om natta.

Robert Paine oppdaget at lokalsamfunnet var begynt å fornorskes, og at folk pratet bedre og bedre norsk. De var begynt å se på seg selv som nordmenn, selv om de uansett ikke ville referere til seg selv som “Dáčča”:

“Mountain Sami and Coastal Sami often use the terms Sami and Dáčča, with the respective meanings described above. The Mountain Sami of Karasjok would refer to the people of Revsbotn as Dáčča and not as Sami. Just as the Coastal Sami themselves were able to see the clear differences between their way of living and that of the Mountain Sami of Karasjok, the Mountain Sami no longer considered the Coastal Sami to be “proper Sami”. Paine recounts instances where he overheard Mountain Sami speaking Sami in Revsbotn and referring to the Sami villagers as Dáčča, as if they were Norwegians. The Revsbotn villagers, however, would never refer to themselves, when speaking Sami, as Dáčča, but would, when speaking Norwegian, refer to themselves as “we Norwegians”. According to the Mountain Sami, it was not their economy that made the Coastal Sami Dáčča, but the fact that they had adopted the “habits of speech and dress, … household etiquette and other less obvious cultural idiosyncrasies” of Dáčča people (Paine, 1957: 19).”

Tross dette betegnet sjøsamene seg selv som Samer (sabmelazzat), men da bare under gudstjenesten, under guds øyne:

“Thus in the case of the village, when the ordained Lutheran (Norwegian) pastor comes from a nearby coastal town to give the congregation the sacraments of communion, he has to wait for some hours (he chooses the local merchant’s house, the most “Norwegian” home in the village) until called by the congregation. Finnaly summoned, he is asked, before administering the sacraments and thereby bestowing legitimacy on the congregation, “Are you one of the God’s children? ….Do you believe that we who are God’s children can forgive sins?” (Paine 1988:174).
In short, through their congregation villagers give themselves a sense of autonomy and an inherent identity, making their betwixt-and-between condition tolerable. Indeed, whenever the congregation is gathered that condition is suppressed: then (and for many, perhaps only then) the villagers speak in tounges and cry triumphantly, “Mii sabmelazzat! (We [are] Saami!)"

(kilde:Night Village and the Coming of Men of the Word: The supernatural as a Source of Meaning among Coastal Saami”, Robert Paine, 1994) (obs: krever registrering)

Bilder av sjøsamer fra Revsbotn, Kokelv:

Anders Andersen Marit (Máret-Ánde)1812-1890
Gunhild Andersdatter (Máret-Ánde-Gunnel)
Kirsten Andersdatter (Máret-Ánde-Risten)
Marit Henriksdatter

Samisk stedsnavnsmateriale i russiske aktstykker

Da professor Broch i perioden 1928-1932 fikk adgang til russiske arkiver så ble det funnet aktstykker angående skattleggingen av samene vest for Vardø. Her fremkommer det i et aktstykke fra 1624 som viser til tidligere russisk skattlegging på 1500-tallet at de russiske skatteoppkreverne ofte adopterte de samiske navnene på sine ferder helt syd til Mala eller Málatvuotna eller Malangen.

Lappebyen Tenotega – Dænodâk (Vestertana)
Lappebyen Lavas guba – Lágesvuotna (Laksefjord) / (guba = fjord)
Lappebyen Lemja – Læv’dnjâ (Porsangerfjord)
Lappebyen Lava šnory – siste ledd samisk nuorre
Lappebyen Kam guba. – Gamâ-vuodna (Komagfjord)
Lappebyen Bezve rje. – Ukjent.
Lappebyen Lakonjarga – Laggonjargâ / (landet mellom Kåfjord, Altafjord og Langfjord)
Lappebyen Pur guba. – Buw’rovuonnâ (Burfjord)
Lappebyen Spindaj ostrov – Spildra (ostrov = øy)
Lappebyen Okši guba. – Ak’šo-vuodna (Øksfjord)
Lappebyen Velmijev. – fra samisk vealbma stilleflytende elv, ukjent sted.
Lappebyen Manin. – Ukjent
Lappebyen Poveno ši – Ukjent
Lappebyen Ivgej – Iw’og (Lyngen)
Lappebyen ved Ivceskij Volok. – Ukjent.
Lappebyen Rybja guba. – Ordrett Fiskefjord
Lappebyen Nerjeneci. – Ukjent
Lappebyen Voronja guba. – Oversettelseslån? fra Garanos vuodnâ ravnefjorden?

Lappebyen Malovolocok. – Malag-muot’ke? (Malangseidet).
Lappebyen Mala – Malangen

Og fra Varanger oppover Tanaelven lappebyene:

Lappebyen Uts re ka. – Ohcejohka (reka = elv)_
Lappebyen Silenga – Ukjent
Lappebyen Avjevary. – Aviovarre

Ellers så kommer det fram i teksten at det russiske navnet på Grense-Jakobelv Vorjama tilsvarer det samiske navnet Vuorjánjohka.

Kilde: Russiske Aktstykker av Borch og Stang – Oslo 1961

Les andre saker i Samenes Historie her

"Mearrasámiid birra"

Skolelærer og redaktør Anders Larsen 1870-1949, fra Kvænangen skrev boka «Mearrasámiid birra», på sin egne sjøsamiske dialekt som i 1947 ble oversatt av Just Qvigstad og utgitt som «Om sjøsamene»:

«Mange av norsk ætt vil ikke høre at nogen av deres forfedre var rene samer. De blir nesten sine hvis nogen antyder det. En sjøsamekone kom engang til en norsk familie og begynte å tale til dem som slektning, hun fortalte at efter hvad hun visste var de i slekt. De blev forundret og en av dem gikk til oldefaren og spurte: «Vet du at det er sameblod i vår slekt?» «Jeg har hørt at en samepike i fordums tid er kommet i vår slekt» svarte oldefaren. Nordmennene liker ikke at samene begynner å kalle dem slektning, når de ikke er i nær slekt. Derfor har de det ordtak: «De er attenmenninger liksom, finnan.»

Boka har skildringer fra sjøsamiske områder i Kvalsund, Porsanger, Alta og Kvænangen.

- Om sjøsamene

(Bildet er av sjøsamer i Laksefjord, Lebesby)

Samiske menn måtte bo opptil ett år hos brudens familie

Ifølge Knud Leem så måtte en frier sende en talsperson med gaver i forkant til den potensielle brudens familie. Hvis den mottagende familien visste interesse så ble frieren også bydd inn. Om det ble giftemål så måtte brudgommen bo hos svigerfamilien inntil ett år før han kunne ta med bruden hjem til seg. Om det ikke ble noe av bryllup skulle frieren kompenseres. Tradisjonen var i bruk både hos sjø- og fjellsamer. Sjøsamene kunne være noe slappere på formalitetene og ha mer “tarvelige” bryllup. Skikken er fortsatt delvis i bruk i enkelte reindriftsfamilier og vises i en episode av NRK-serien Reinlykke

Knud Leem virket som misjonær, prest og forsker i Finnmark fra 1725 til 1738 hovedsaklig i Laksefjord, Porsanger og Alta.

At den Norsk Bondekarl tager en Lappisk Pige, eller en Lap en Norsk Bonde-Pige til ægte, er en meget rar Hændelse. I det District, hvor jeg var Missionaire, tildrog det sig ingen gang i min Betienings-Tiid.

En Lap, som vil beyle, tager med sig i saadant Ærende nogle af sine nærmeste Paarørende, af hvilke een skal være hans Talsmand; han forsyner sig og med Brændeviin, hvormed hans Forset er at ville tractere sin tiltænkte Festemøe, samt handes Forældre og venner; desuden medbringer han en Gave at forære hende selv; samme bestaaer i et Sølv-Belte, en Ring, eller andet deslige, alt efter hans Formue. Naar de kommer til Huset, hvor Pigen er, gaae de alle ind, undtagen Beyleren, som bliver uden for, indtil han vorder indkaldet. Efterat de ere indkomne, tilbyder Talsmanden Pigens Fader en Skaal Brændeviin, hvilken om han afslaaer, er det Tegn, at Beyle-Budet ey staaer ham an; men tager han imod den og drikker, giver han derved at forstaae, at Tilbudet er ham ikke ubehageligt. Bemeldte Talsmand tracterer da ey allene Pigens Fader og Moder, men endog hende selv samt andre tilstædeværende Venne med Brændeviin, hvilken Tracteren gielder lige ved Ansøgning om Forlov til at begiere hende. Efter disse Præambula træder han nærmere til Sagen, og virkelig begierer hende paa Beylerens Vegne, som endnu staaer uden for. Sin Tale setter han paa Skruer, og giver de beste Ord, han kan optænke. Efter nogen Tiids Forløb kalder man Beyleren selv ind, som, naar han er indkommen, bliver staaende i det Rom der befindes imellem tvende nest inden for Døren paa Gulvet lagte Birke-Knubbe, hvorom er meldt i det 5te Capitel om Lappernes Boliger. Erholder han Pigens, samt hendes Forældres og Venners Ja, leverer han hende den medbragte Gave, kaldet: Gilhe, lover ogsaa hendes Forældre en Foræring af nye Klæder eller deslige, hvilken Lapperne kalde: Biejatas. Efterat denne Handel er til Ende bragt, tager Beyleren med sit Følge Afskied, og reyser bort. Alle disse Ceremonier bruges vel i beskrevne Beyle-Handel; dog iagttages de ikke altid allevegne og af alle, i sær nuomstunder, saa nøye, at jo een eller anden af dem undertiden forbigaaes. Have Forældre tilsagt en Beyler deres Daatter, og siden bryde samme Løfte, maa de efter en af Lapperne selvgiort Lov erstatte ham al hans paa Giftermaalet anvendte Bekostning, saa at han ey allene faaer sin udgivne Festens-Gave tilbage, og meere dertil; men ham skeer og vederlag for det Brændeviin, han haver spenderet. Imedens Forlovelsen varer imellem tvende Personer, der have givet hinanden Ægteskabs-Løfte, besøger Festemanden en og anden gang sin Forlovede; underveys, da han farer hen at give Besøg, fornøyer han sig med at have hende i Tanke, og at synge om hende, brugende dertil saadanne Ord, som ex tempore falde ham i Munden, og hans poetiske Geist vil tilsige ham; men denne Skik, nemlig under bemeldte Elskovs-Besøg at synge om sin Festemøe, iagttages ikke heller nu omstunder af enhver. Naar han haver naaet Maalet ved at nyde hendes nærværelse, begaver han hende med Brændeviin, med lidt Tobak, om hun deri finder Smag, eller med andet deslige. Naar hun pyndtes til brud, ifører man hende gemeenligst den iblant Lappe-Qvinderne brugelige Helligdags-Dragt, det allene undtagen, at, i steden for Qvinderne, saavel de Ugifte, som de Gifte, ellers altid gaae med bedækket Hoved, gives hende bart Haar, hvilket med pralende Baand bliver ombundet; dog, om jeg husker ret, lader man i nogle Finmarkiske Egne en Pige den Dag, hun skal staae Brud, træde frem med Hue paa Hovedet, imellem hvilken og de sædvanlige Lappe-Qvindernes Huer ingen Forskiel iagttages. Efter Brudevielsen holdes et lidet Bryllup. De Bryllups-Giester, der have nogen Formue, beære Bruden med en Gave, somme med Penge, nogle med Rensdyr, eller andet det saadant. Lappernes Bryllupper ere meget tervelige.

Udi Altens Præstegield i Vest-Finmarken, hvor jeg uværdig var Præst, skeede de saaledes, at efter Copulationen forsamlede Brudgommen og Bruden, samt nogle faa af deres nærmeste Venner sig udi Bonde-Lehnsmandens Huus, som boede i Talviig nær Kirken; thi han havde en beqvem tømret Stue, i hvilken og det almindelige Skatte- og Sage-Ting hver Sommer holdtes af Stedets Øvrighed for benævnte Præstegields Almue. I bemeldte Stue spiiste de Faarekiød-Suppe og en Faare-Steeg, og giorde sig til gode med omtrent en Kande Miød. Dermed var brylluppet endt; efter dets Fuldendelse foer Brudgommen og Bruden samt Bryllups-Giesterne hver til sit Hiem, Field-Lapperne til deres Telt, og Søe-Lapperne til deres Hytte. Engang blev jeg og indbuden i berørte Lehnsmands Stue af en Lap, som der giorde sin Søns Bryllup: Retterne vare, som sædvanlig, Faarekiød-Suppe og Faare-Steeg. De fattige Folk, der ey vare vante til mange Lækkerbidskener, fandt sig saa vel fornøyede med Suppen, at, da den var spiist, havde de nær glemt at lade Stegen frembære, hvorfor Brudgommens Fader raabte: Steeg! Steeg! Da den var kommen paa Bordet, skar han den selv for, men bar sig dermed meget tølpersk ad, saa man kunde let see, at han ey havde lært at skiere for.

Udi Porsanger-Fiorden i Kielvigs Præstegield udi Vest-Finmarken, hvor jeg forhen var missionaire, gaaer der end tarveligere til med Lappernes Bryllupper; thi efter Brudevielsen forsamler Brudgommen og Bruden, samt nogle faa af deres nærmeste Venner sig nær Kistrands Kirke, hvor de bleve copulerede, og der under aaben Himmel paa den bare Mark i god Kierlighed fortære Kiødet af et Faar, som de til den Ende have slagtet og ladet koge. Dermed er Brylluppet endt, og saa reyser Brudgommen og Bruden, samt Bryllups-Giesterne hver hiem til sit.

Udi sine Bryllupper bruge ikke Lapperne Spil. Spil og Dands veed dette Folk fast intet af, saa at der ey engang findes iblant dm en Lange-Leeg, Mund-Harpe, Pibe, eller noget andet af de allerringeste musikalske Instrumenter.

Det er og slet bestilt med deres Sang. Naar jeg fik Leylighed, forsøgte jeg undertiden at ville lære dem Melodier til Psalmer; med den Umage var nesten spildt paa de fleste. Deres Sang lignede meere en Tuden end Sang, af Aarsag, at mangfoldige Ord i deres Tungemaal udføres med en stødende Accent i hver Stavelse, saa at naar de skal tale Ordene, da ligesom trykke de en hver Stavelse ud, og, i at tale eller synge Dansk, lade de Danske Ord faae samme Accent, hvilket da giver Sangen en ubehagelig Lyd.

Efter Brylluppet forbliver ofte Brudgommen hos sine Sviger-Forlældre et heelt Aar, hvorefter de da lade ham med hans Hustrue fare, og selv sette Boe, men først, om Formuen tillader det, begave dem med Qvæg, Kiedle, Gryder, Sengeklæder og saadant meere, som til en Huusholdning behøves.

Kilde: Om Lappernes Giftermaal og Bryllup.

Les også andre saker i Samenes Historie

Den samiske nasjonalsangen - "Sámi soga lávlla" (Sameland for samene) skrevet av en sjøsame

Den 13. Samekonferansen i Åre 1986 godkjente Isak Sabas “Sámi soga lávlla” som offisiell Samisk nasjonalsang.

Isak var født i Nesseby 1875 og het egentlig Isak Mikkel Persen. Etternavnet Saba tok han fra sin farfar Sabba Persen. Isaks Sabas far sjøfinn Per Sabbasen var fra Nesseby og småbruker, fisker og “handelsfactor”. Hans mor Berit (Bigga) Henriksdatter var født i Enare i Finland og må ha kommet til Nesseby rundt 1861.

Ifølge folketellingen 1875 er både Per Sabbasen og hustruen Berit begge samisktalende bosatt på “Reppen” i Nesseby, med barn Bigga Persdatter, Risten Magga Persdatter, Henrik Persen, Saba Matte Persen, Per Persen og Isak Mikkel Persen og i tillegg to pleiesønner Morten Olsen og Per Nilsen. Andre som nevnes i husstanden er husfarens moder; Kirsten Mathisdatter. Tjenestedreng Anders Andersen Morothe fra Enare i Finland og tjenestepike Kirsten Johansdatter Wigelius fra Polmak. Maria Hansdatter bor også i samme husstand og driver med handarbeide.

Teksten ble først publisert i den samiske avisa “Sagai Muittalægje” i 1906. Denne avisen hadde flere skribenter som var sjøfinner og kjempet for den samiske kulturen og språket. Avisa ble også flittig lest av sjøfinner helt nær Hammerfest.

(kilder: www.digitalarkivet.no)

Lars Monsen ikke så kvensk likevel?

Ifølge Gunnar Q leserinnlegg i iStorfjord.com så er Lars Monsen mest kvensk. At hans morfar selv gikk i kofte på et bilde synes å være uten betydning. Men en titt på hans morsfars etniske og språklige kategorisering i folketellingene gir et annet mer nyansert bilde av det som fremsettes.

I folketellingen i 1900 er morfaren til Lars Monsen, Lars Olai Pedersen registrert som samisk fastboende som brukte samisk i hjemmet som resten av familien.

Ser vi nærmere på folketellingen fra 1875 for hans mor Elen Marie Eriksdatter så finner vi at hennes far Erik Thomassen er registrert som å ha samisk far og finsk mor. Hennes mor Inger Olsdatter er registrert som å ha både samisk far og mor.

Ser vi på hans far i folketellingen fra 1875 så ser vi at hans far var registrert som å ha både samisk far og mor. Moren Beret Larsdatter var registrert som blandet fra både mor og farsside uten videre spesifikasjon.

Alt i alt så fremstår altså Lars Monsens samiske morfar Lars Olai Pedersen først og fremst som samisk med finsk innblanding.

Det fremsettes også direkte uriktige opplysninger fra Schnitlers protokoller fra 1743-1745 som for det til å fremstå som at alle gårdene i Kåfjord var finske gjennom kreativ sitering av kildene og belelig omdefinering av begrepene som Schnitler selv gjennomgikk, det vil jeg komme tilbake til.

Kilde: Folketellingen 1900 Lars Olai Pedersen
Kilde: Buorres beaivi – kvenen Lars Monsen
Kilde: Lars Monsen er nesten helkvensk
Kilde: Lars Monsen – Jeg er same!
Kilde: Lars Monsen – Stolt over å være same
Kilde: Lars Monsen – Jeg er stolt over å være same

Les andre saker i Samenes Historie her

Sjøsamiske navn på fiskegrunner

Stipendiat Camilla Brattland ved UiT har samlet inn samiske navn på fiskegrunner i Porsangerfjorden. Samiske navn på fiskegrunner og sjøterminologi er et forskningsfelt som så vidt er i startfasen. Just Qvigstad gjorde innsamling av stedsnavn på 1930-tallet, og registrerte et 30-talls navn på grunner i Porsangerfjorden som den eneste fjorden hvor dette ble systematisk registrert. Siden Norges Geografiske Opmåling på den tiden ikke hadde for vane å registrere samiske og kvenske navn (utenom de som ikke hadde noen god oversetting til norsk), var det bare norske navn å se på sjøkartene.

Utrag:

“Ved nærmere øyensyn ble det imidlertid klart at av et totalantall 46 norske navn som står på sjøkartene i hvert fall i Porsangerfjorden, er majoriteten av dem stort sett oversatt eller lydlig tillempet fra samisk til norsk eller fra norsk til samisk, og kun et fåtall av navnene viste seg å være rent norske (tre navn, for å være nøyaktig). Den største kategorien av navn er den der det er ganske vanskelig å vite hvilket språk som ga opphav til navnet, mens en liten kategori med navn inneholder grunner som har forskjellige navn på norsk og samisk. "

Kilde: Språkskatt opp fra havbunnen i Porsangerfjorden – forskning.no

Kilde: Reclaiming indigenous seascapes. Sami place names in Norwegian sea charts

Les andre saker i Samenes Historie her

Deltok samer i oppbyggingen av gruveindustrien?

Dette spørsmålet stilte Bjørg Evjen professor dr.art ved Senter for samisk studier, Universitetet i Tromsø ifølge en artikkel i forskning.no. Det viser seg at samer i flere tilfeller var involvert i oppdagelsen av nye mineralforekomster og var enda mer involvert i utvinningen av disse ressursene.

Sitat:

I undersøkelsen kom det fram at mange av dem rundt 1900 var registret som ”blandet” i folketellingene, som jo er den viktigste kildekategorien for å finne fram til samiske slekter for hundre år siden.

Ved å ta utgangspunkt i slektsforskning og koble opplysningene til eldre kilder over sjøfinneskatten og ”blandingen” i folketellingsmaterialet, kom den sjøsamiske delen av befolkingen til syne i de rurale områdene.

Neste steg var å søke dem opp på industristedene. På gruvestedet var etnisitet uinteressant, der var det arbeidsinnsatsen som telte, uavhengig av etnisk tilhørighet. I kildene ble derfor etnisk tilhørighet ikke registrert. Dette gjaldt også for folketellingsmaterialet.

For å nå sjøsamene måtte forholdene i de rurale områdene legges til grunn. Her kom slektsforskning inn i bildet. For å gjøre neste del av forskningsprosessen kort: Resultatet ble at den sjøsamiske andelen av befolkningen i rekrutteringsområdene til gruveindustrien viste seg å være like høy som, og i noen tilfeller faktisk høyere enn tilfellet var for den norske delen av befolkningen.

Sjøsamene deltok i stor grad i oppbyggingen av gruveindustrien i Nord-Norge.

Kilde: Fjellsamer, sjøsamer og gruveindustrien

Les andre saker i Samenes Historie her

Samiske navn på fisk - hva forteller de?

Ifølge en mindre artikkel i forskning.no av Steinar Nilsen, forsker, Senter for Samiske studier ved UiT redegjør han for hva den språklige arven kan fortelle om samisk sjøfiskes tradisjonelle betydning. Et forskningsprosjekt skal nå se nærmere på språklig kunnskap og tradisjonell økologisk kunnskap i fjordene.

Her kommer det bl.a frem at samisk både har låneord som går tilbake til urnordisk tid og fra de ukjente ureuropeiske språkene fra de samiske områdene som ble endel av de vi dag kjenner som samisk. Dette speiler naturlig det faktum at samene har en tradisjonell kjennskap til kystmiljø ifølge forfatteren.

“I samisk ser vi at mange ord er lånt fra nordisk. Formen på disse ordene kan gi pekepinn om alder. Lånordene dorski ‘torsk’, sáidi ‘sei’ og rávdu ‘røye’ er i hvert fall fra urnordisk tid, altså for rundt 1500 år siden. Ordene stáinnir ‘steinbit’, sallit/sildi ‘sild’ og finddar/sánddat ‘flyndre’ er og lånt fra nordiske språk. Ordene diksu ‘hyse’ og bálddis ‘kveite’ kan og være lån. Her er tatt med bare nordsamiske ord, men noen av ordene har tilsvarende former i andre samiske språk.”

“Legg merke til at de fiskenavnene som er lånt fra nordisk, er på fiskearter som har stor økonomisk betydning. Samenes forfedre må ha vært godt kjent med disse fiskene før de lånte betegnelser fra nordisk. Mange ord forsvinner når de erstattes av lånord. Det fins imidlertid samiske fiskenavn som ikke er lånt fra nordisk, for eksempel: áhkalakkis ‘håkjerring’, guorpmat ‘skrubbe’, šuorja ‘brugde’, šákkoš [stákkoš] ‘tangsprell’, šákša ‘lodde’ eller ‘sil’, dápmot ‘ørret’, soavvil ‘harr’, čuovža ‘sik’, njáhká ‘lake’og vuoskku ‘abbor’. Disse ordene kan være gamle. Mange av disse samiske ordene har ikke paralleller i andre kjente språk. Ordene hører på en måte til samenes historiske område. Det har vist seg at en betydelig del av ordforrådet i samisk ikke har paralleller i de finsk-ugriske slektsspråkene. Et slikt forhold kan forstås hvis man tenker seg at mange av ordene kan komme fra et utdødd språk som kan ha vært snakket av samenes forfedre. Det er forklart bl.a. i Ante Aikios forskning.”

Kilde: Samiske navn på fisk – hva forteller de?

Les også De ukjente språkene i samisk
Les også Urnordisk kom senere
Les også Samene – den først kjente etniske gruppe i Finnmark

Les andre saker i Samenes Historie her

Samisk fagterminologi har vitenskaplig presisjon

Ifølge professor i samisk språk Nils Jernsletten så har samisk språk høy presisjon i fagterminologien som følge av en årtusenlang og mange generasjoners kulturtradisjon som jeger og fangstfolk med dyp forståelse av dyrenes og menneskenes tilpassning til naturmiljøet som idag omfattes av fagområdet økologi.

I denne artikkelen går forfatteren først innom fiskersamenes fagterminologier på laks, deretter den delvis glemte sjøsamiske ordforådet relatert til selfangst og til slutt reindriftssamenes ordforåd tilknyttet snø som blir visst størst oppmerksomhet. Fagterminologien kan være aktuell i snøforskningen.

Kilde: Tradisjonell samisk fagterminologi

Les andre saker i Samenes Historie her

Instrukser om fornorskning av samiske stedsnavn på kart

I henholdsvis 1895 og 1905 ble det gitt instrukser for bruk av samisk i forbindelse med stedsnavn på kart. Instruksen fra 1895 nevnes her som 1. instruks. Instruksen fra 1905 var tredelt. Forfatteren har valgt å gå ut fra 1905 instruksen fordi kartet fra 1899 ikke har vært å framskaffe, og at utgivelsen av kartet som ble utgitt i 1954 ser ut til å være påvirket av instruksen av 1905. Ifølge 1905-instruksen skulle en bestrebe seg i å oversette samiske (og kvenske) navn til norsk.

Etter Yngve Johansen, i Tana Årbok 2008.
Instruksen er oversatt til dagens rettskriving av Nils Dannemark, 1. lektor i norsk.

For å vise eksempler på disse tre instruksene, og noen privatpraktiserende utøvelser er Gradteig Z 3, Tana, utgitt 1899, 1954, valgt. Kartet dekker den sørøstlige del av Tanafjorden og noe av Belevåg og Nesseby. Gradteigkartene var grunnlaget også for kartene som ble laget av tyskerne ”Topographische, Karte von Norwegen”, utgitt 1942 og ”Army Map Service” som kom ut i 1952. Kartene som avløste Gradteigkartene og dekker blad Z 3 er M711 Tana fra 1977 og M711 Trollfjorden utgitt i 1981.

1. Instruks
Hvis oversettelsen kunne oppfattes som utvilsomt riktig, skulle det norske navnet brukes som hovednavn, og det samiske eller kvenske navnet skulle tilføyes i parentes i samme skrift, men ikke med fete typer.
Instruksen sier med klare ord at det samiske navnet skal være grunnlaget for den norske oversettelsen av navnet, men at det nye norske navnet skal brukes som hovednavn.

Når det gjelder utvilsomt riktig, er vel ikke dette helt riktig heller. Alle informantene var neppe like bevandret i både samisk og norsk, og i tillegg kunne nok noen ha egne teorier om navnenes opphav. Eksempler her er Gávesluohkta, som ble ”Hvelvebukt”, men hvelve er på samisk gávvut. I tilknytning til dette navnet er det også laget en historie om en båt som strandet i området og ble liggende hvelvet. Antakelig kommer ordet fra ”gávva” som betyr, bøyning; sving; bukt. Haŋŋalaščearru er blitt til Hanglefjellet, der haŋŋalaš ikke er å hangle og čearru ikke er fjell, men høyfjellsslette.

2. Instruks
Hvis forskjellen mellom det samiske navnet og norsk oversettelse bare eller i hovedsak ligger i grunnordet, f.eks. Stuoravárri (-jávri, -johka etc.), = storfjellet, (-sjøen, -elva etc.), så skulle det samiske navnet ikke brukes på kartet i det hele tatt. Dette ble f. eks. p gjelde de fleste stedsnavn som er avledet av personnavn.
I denne kategorien kommer mange av de stedsnavn som kun har norsk navn i dag.

3. Instruks
Dersom en ikke kunne finne noen sikker eller passende oversettelse av det samiske navnet, skulle det samiske navnet brukes uten noe forsøk på fornorskning.

Det er svært få navn av denne gruppen på kartet, det er bare 4 av totalt 125 navn som skrives bare på samisk. En direkte oversettelse av tre av navnene ville gi et svært langt norsk navn. Alle disse navnene er navn på steder i Juovlavuotna/ Austertana. I Juovlavuotna/ Austertana er det i dag forholdsvis få som snakker samisk. Men disse fire samiske navnene benyttes i dag av norsktalende. Om dette er årsaken til at navnene ikke ble oversatt i 1899, vites ikke. I dette området benyttes mange andre samiske stedsnavn også når det snakkes norsk. Befolkninga i området var samiskspråklig før den norske og kvenske innvandringen.

Eiendomsnavn
På kartet er alle navnene på eiendommer skrevet på norsk. Dette etter Regl. 1876 § 3 f, der det fremheves at den oppmaalte Eiendom gives norsk Navn med det muligens gjængse lappiske eller kvænsk tilføiet i Parenthes.

Den privatpraktiserende navnegivningen
eller anvendelse av NGO 1886 b
I tillegg kan det virke som om det er flere privatpraktiserende instrukser som er i virksomhet. Benevnelsen er laget av forfatteren. Her følger fire kategorier. Under De vanskelige stedsnavn kan også NGO 1886 b kommet til anvendelse. Samiske stedsnavn skulle ikke tas med i kartet dersom stedsnavnene var i bruk på to språk.

De vanskelige samiske stedsnavn
Eksemplene viser at de som utarbeidet kartene laget nye navn på steder som hadde vanskelige samiske navn. De samiske navnene er blitt totalt utelatt. Reakčavuotna ble omdøpt til Lille Leirpollen, Njimmenjárga til Smalfjordnes, Vieltegieddenjárga til Grønnes, Goškesvággi til Lille Molvik og Juovlavuotna til Austertana.

Norsk vri på samiske stedsnavn
Andre samiske navn har bare fått en liten norsk vri, så som Bonjákas skrives Bonakas og Áite vággi skrives Vagge, Stangan eller Stanganas skrives Stangnes.

Kombinasjon av samisk og norsk
Noen navn er også blitt en kombinasjon mellom samiske ord og norske naturbenevnelser. Čammájohka er blitt til Cabmaelven og Fielbmánjárga til Fjelmanes.

Konstruerte navn
Det klareste eksempelet på dette kartbladet er Molvikskjær, et navn som ikke benyttes i M711 der navnet er Válčit eller Válčet på samisk og Skardholmen på norsk. Begge disse navnene benyttes i dag blant folk i dagligtale. Andre navn som er konstruerte kan ha gått inn i dagligspråket, jamfør de vanskelige samiske stedsnavnene. De navnene var jo tross alt nedtegnet av øvrigheten og da var det vel slik det skulle være……

Selv om det gamle samiske navnet er uteblitt eller kommet i parentes på kartet, benyttes det samiske navnet den dag i dag både i samisk og norsk dagligtale. Og dersom du bruker de norske oversettelsene av navnet, har lokalbefolkningen store vansker med å skjønne hvilket sted du snakker om. Det er ikke så lett å vite hvor Teltnes, Tanafjellet, Hvelvebukt, Sørvidden og Hanglefjellet er. Det er ikke så rart, fordi de er konstruerte navn og har etter 100 år fortsatt ikke fått fotfeste i dagligtalen, verken i samisk eller norsk.

Oppsummering
Bakgrunnen for instruksen for bruk av samisk i forbindelse med stedsnavn på kart, var en nasjonalistisk bølge fra 1870-tallet. Man ville løsrive Norge fra unionen med Sverige, og det ble viktig å synliggjøre det norske (Norskdåmen). Norge ble et eget rike i 1905, og myndighetene ønsket at Norge skulle være så språklig og kulturelt “rent” og enhetlig som mulig.

Når nå Statens Kartverk fra 1970-årene har begynt å legge inn de gamle samiske navnene på kartene igjen, kan man kanskje si at den nasjonalromantiske bølgen varte omtrent 100 år i Norge. I samme periode ble det drevet en hardhendt fornorskningspolitikk på alle plan i samfunnet.

Eksemplene i denne gjennomgangen er fra Tanafjorden, men kunne like gjerne vært gjort for en av fjordene rundt Tromsø by, f. eks. i Kaldfjorden, Sørfjorden eller i Lyngen.

Fram til nå har lokalbefolkninga brukt navn ut fra tradisjon, og ikke ut fra hva som står på kartene. I større tettsteder og byer, som Vadsø, Hammerfest, Tromsø, Bodø, Narvik, Bardufoss – der det kommer mange innflyttere, forholder man seg til navnene som står på kartet.

Stedsnavn er viktige kulturminner. Derfor er det viktig med korrekte navn, på kart og på skilt.

Referanser
Gradteig Z 3, Tana, utgitt 1899 og 1954
Kart over Finnmarkens amt, utgitt 1907 og 1937
Topographische Karte von Norwegen M=1:100 000, Blatt Z3,Tana, 1942
Army Map Service 1952, Sheet 2336 III, Trollfjorden, Norway
Topografisk hovedkartserie M711, blad 2335 IV, Tana, 1977
Topografisk hovedkartserieM711, blad 2336 III, Trollfjorden, 1981
Reglement angaaende Fremgabsmaaden ved Afhændelse eller Bortforpakning af Statens Jord og andre den tilhørende Herligheder i Finnmarks Amts Landdistrikt i Henhold til Lov af22de Juni 1863. Givet ved Kongelig Resoluition af 6te mai 1876 (REGL. 1876)
Brev fra Norges Geologiske Oppmaaling 23.12.1886 til den Kongelige Norske Regjerings Forsvardepartements arméambefaling. Hovedarkivet, Statens kartverk, Hønefoss. (NGO 1886 b)
Instruks for detaljmåling, Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania. – Kartsamlingen, Statens kartverk, Hønefoss (INSTR, 1895)
Instruks for detaljmåling, Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania. – Kartsamlingen, Statens kartverk, Hønefoss (INSTR. 1905)
Gjerde, Willy. Samer og nordmenn i Tanafjorden 1769-1875, folketall – bosetning – samhandling. Institutt for historie, Universitete i Tromsø,1999.
Helander, Kaisa Rautio, Namat dan Nammii. Sámi báikenamaid dáruiduhttin Finnmárkkus Norgga uniovdnaáigge, 2007.
Johansen, Yngve. Samiske stedsnavn i Berlevåg kommune,2003.
del 1-4. Berlevågingen 40-43.
Johansen, Yngve. Rákkonjárga. Iđut 2007.
Kåven, Brita, med flere. Sámi – dáru sátnegirji. Davvi Girji o.s 1995.
Nielsen, Konrad. Lappisk (samisk) ordbok, Vol. I, Vol. II Vol III Universitetsforlaget 1979.
Solbakk, Aage. Deanuleahki sogat historjá, Tanadalen slekter historie. Čálliidlágádus 2001.
Qvigstad, J. De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylke. Aschehoug 1938.
Qvigstad, J. De lappiske stedsnavn i Troms fylke. Aschehoug 1938.

Anbefales
Samisk skolehistorie 4, Davvi Girji o.s, 2010. se her

Artikkelen er utarbeidet i samarbeid med Yngve Johansen, Tana
Ragnhild Sandøy, Tromsø

Den "samefrie" kvenbygda Väkkära?

Ifølge en artikkel av S. Wilhelmsen så blir det helt feil for folk i Vækker at samiske medier har forsøkt å fremstille bygda som en sjøsamisk bygd. Det er ikke tvil om at det kvenske innslaget i Vækker er stort men nærmere undersøkelser av stedsnavn og folketellinger kan indikere at det kanskje er behov for en mer nyansert forskning på befolkningshistorien i Vækker enn det som ble presentert i artikkelen.

Stedsnavn:

Det er samisk stedsnavneverk i mesteparten av området og mye synes lånt direkte fra samisk. Det kan godt være som forfatteren påstår at Vækker kommer fra finsk Väkkära men det finske navnet synes å ha kommet opprinnelig fra det samiske navnet Veahkir. Ifølge samisk språkhistorisk forskning så er etterleddet -ir vanlig i endel samiske stedsnavn og gammelt og de fins i kommunen. (Aikio et al 2004).

Folketellingen i 1865

Det vises til i artikkelen at gamle bilder av kvener i kofte og at de kunne sy skaller ikke betydde at disse egentlig var samer. Dette synes forsøkt forklart bl.a med at samemisjonen tilbød gratis kofte mens de var på ungdomskolen i Karasjok og at skaller også ble brukt av både kvener og nordmenn på den tiden. Men en nærmere titt på folketellingen i 1865 synes å gi et bilde av at disse kunnskapene og tradisjonene like fullt kan ha kommet i arv fra inngifte samer.

Dette kan en se i folketellingen for 1865 der vi for gården “Vægteren” finner Isak Isaksen registrert som norsk / kven og hans ektefelle Magrethe Aslaksdatter registrert som same (“lap”). De har fire barn. Litt lengre nord på Seljeengen finner vi to husholdninger til familiene Johan Andersen/Margrethe Nilsdatter og Samuel Andersen/Kirstine Johansdatter. Den førstnevnte familien er registrert i sin helhet som kven/samisk mens den sistnevnte er registrert kven/samisk for familiefaren mens husfruen var registrert som kven. Hvis en ser videre på flere gårder i området vil en ofte se et tilsvarende bilde av blandede familier.

Folketellingen i 1875

Her ser vi fortsatt at Isak Isaksen er uproblematisk er registrert som norsk kven, mens husfrua Magrethe Aslaksdatter er registrert som “blandet finn kven”. Dette betyr derimot ikke at hun skulle være noe annet enn en same. Det har blitt avdekket gjennom forskning fra nordre Nordland at nye kategorier som ble introdusert og gamle som ble fjernet fra folketellingen i 1875 medførte en omfattende feilregistrering av den sjøsamiske befolkningen som betegnet seg som “finn” og ikke “lapp”. Disse kunne istedet bli satt i kategorier som “blandet” eller “kven” i betydningen at de var finnlendere. Det kan være tilfelle her siden hun i folketellingen fra 1865 var i kategorien “lap”. Betegnelsen “blandet” synes å være godt brukt i de andre husholdningene omkring. I folketellingen for 1900 synes finsk blandet å gjelde også for sønnen Nils Isaksen bosatt på Vækker.

Kilde: Historie og folk fra en gammel kvenbygd: Väkkära. Børselvs ‘forstad’
Kilde: Isak Isaksen og famile – Vægteren – FT 1865
Kilde: Isak Isaksen og famile – Vægteren – FT 1875
Kilde: Nils Isaksen og familie – Vægteren – FT 1900

Les også Manndalen ikke så kvensk likevel?
Les også Båtsfjord samiskspråklig bygd i 1861

Les andre saker i Samenes Historie her

Manndalen ikke så kvensk likevel?

I en artikkel av Lisa Vangen som belyser den 300 årige finske bosetningen i Kåfjord/Gáivuona og Manndalen/Olmmáivággi kom det fram viktig kunnskap om den finske befolkningens historie i området sett ut fra historiske kilder bl.a folketellinger. Men fra ny kunnskap fra forskning i nordre Norland kommer det fram nye momenter som kan forklare den massive økningen av kategorien “blandet” og “kven” som ble observert av forfatteren i folketellingen fra 1865 sammenliknet med folketellingen fra 1875 som ble tolket dithen at det var en stor skjult kvensk blandet befolkning i Manndalen. Dette kan nå vise seg å være resultatet av et skrivebordsvedtak i SSB som usynligjorde den sjøsamiske befolkningen.

Jeg siterer her et relevant utrag fra artikkelen:

1875-tellinga

I tellinga av 1875, har en tatt inn en ny kategori når det gjelder etnisk tilhørighet; b for
blandet. Dette gjør 1875- tellinga interessant, for med blandet – kategorien kastes nytt lys på
andelen med kvensk befolkning. Når det gjelder den blandede befolkningen, ser vi fra
folketellingene at det er relativt sjeldent at nordmenn og samer gifter seg. De interetniske
ekteskap i Manndalen er helst mellom samer og kvener eller kvener og nordmenn. Vi kan vi
gå ut fra at de fleste med blandet etnisitet har kvensk tilhørighet.

I 1875 er noen av de registrerte kvenene fra 1865 døde. Personer med kvenske foreldre er ofte
oppført som blandet eller til og med som nordmenn. Til gjengjeld er svært mange av de som
ble oppført som samer i 1865, blitt registrert enten som kvener eller som blandet ti år senere.
Mange av etterkommerne av den kvenske befolkningen fra 1800, er i denne tellingen
registrert som blandede.

I 1865 utgjorde den samiske befolkning 71 % av husstandene i Manndalen. I 1875- tellingen
kommer det fram at Manndalen ikke er så etnisk ensartet likevel. Bare 17 % av de 320
personene i Manndalen er registrert som fullstendig samiske i denne tellinga.
Sagt på en annen måte, så har sannsynligvis minst 250 av Manndalens 320 innbyggere kvensk
tilhørighet i følge 1875- tellinga. I tillegg vet vi at også noen av disse er feilregistrert.
Sannsynligheten for at 78 % har kvensk tilknytning, er svært stor [Vangen 2007].

Men denne konklusjonen kan problematiseres hvis vi sammenlikner med funn som ble gjort i “Etniske relasjoner i Nordre Nordland. 2008” gjengitt i en annen kilde, egen uthevning:

Tysfjord kom det fram at samiske slekter i noen sammenhenger kalte seg samer, andre ganger kvener. En forklaring som ble gitt, var at enkelte familier kunne føre vandringer i slekta bakover fra finsk Østerbotten, gjennom Sveriges Lappland og til Tysfjord. De hadde aner både i en samisk og en kvensk befolkning, og valgte noen ganger å synliggjøre den ene delen av slekta, ved andre tilfeller den andre (Evjen 1998: 46). Det kunne føre til at de enkelte år ble registrert som samer, andre år som kvener. Men det finnes også eksempler der forklaringen må ligge i hvilke definisjoner som ble gitt i instruksen til tellerne. Hvis en familie regnet seg som “finn”, kunne telleren i årene 1875 til 1910 fortelle at det var ensbetydende med at de hadde sine aner i Finland, betegnet som “kven” i 1875 og som “finn” i 1900 og 1910. For noen stemte det, men i områder der det fra gammelt av var en “sjøfinsk” bosetting, ble trolig kategorien “blandet” valgt i slike tilfeller.

Den gamle betydningen av «finn» knyttet til en samisk folkegruppe, ble borte i statistikken for tellingene 1865 til 1920, fjernet gjennom et skrivebordsvedtak. Når vi samtidig vet at det nettopp i disse årene skjedde en sterk fornorskning i samfunnet, kan det forklare at ingen gjorde noe for å få «finn» på plass i registreringen og statistikken der det hørte hjemme. Når tellerne kom for å registrere etnisk tilhørighet i en slekt med sjøsamiske røtter, og «finn» ikke var noe alternativ, var kategoriene blandet og kven de aktuelle alternativene. Det kan ytterligere forklare økningen i antallet «blandet» i originaltellingen i 1900.

Så hvis en sjøsamefamilie eller sjøsame betegnet seg som “finn” og ikke “lapp” kunne de havne i kategorien “kven” eller kategorien “blandet” rett og slett fordi det ikke var en egen kategori for “finn” i betydningen sjøsame i tellingen og ble derfor gruppert sammen med “kvener” eller “blandet”.

Forfatteren kan derfor ha bli villedet av dette til å tro at folketellingen i 1875 dokumenterer en “enorm” feilregistrering i kvensk eller kvensk blandet befolkning i Manndalen i forhold til folketellingen i 1865. Det beskrevet ovenfor kan derfor forklare det forfatteren skriver “Til gjengjeld er svært mange av de som ble oppført som samer i 1865, blitt registrert enten som kvener eller som blandet ti år senere.”

Jeg må selfølgelig ta forbehold. Jeg vet ikke til om det er gjort tilsvarende problematisering av folketeling materialet fra Manndalen som ble gjort i nordre Nordland, men muligheten for dette er til stede når en ser den påfallende store endringen i kategorien “blandet” og “kvener”, det er dermed mulig at det “kvenske” i Manndalen kan ha blitt betydelig overestimert spesielt for folketellingen i 1875 og fremover og det kun på grunn av et skrivebordsvedtak i SSB.

Kilde: Det kvenske i manndalen
Kilde: Hvor hørte finnene hjemme? NOU 2007: 14
Kilde: Samisk og litt kvensk i Manndalen

Les også Båtsfjord samiskspråklig bygd i 1861

Les andre saker i Samenes Historie her

Sjøsamer drev hvalfangst på 1600-tallet

Da den tidligst kjente nordkappturisten italieneren Fransesco Negri (1624-1698) ankom Nordkapp omkring 1664 var noe av det første han merket seg var at sjøsamene var aktivt med i hvalfangsten og ifølge ham dro så langt ut som til Spitsbergen. Hvalfangsten var en av deres viktigste aktiviteter

Beboerne af stranden ved Nordkap, disse Lapper, som har nedladt sigher,Verdens nordlist boende mennesker:thi hvert Aar færdes de på havet langt mod Nord lige til Spitsbergen. Det er,naar de drage paa Hvalfangst, hvilke er en af deres vigtigste Erhvervskilder.

Indbyggerne ere nå to Slags. Foruden Præsterne
har her nedsat sig en Del Nordmænd og Danske, som
ike kunne tale Finnernes Sprog, men som disse maa lære
Ȍ forstaa for Handelens Skyld. De avrige Indbyggere
kaldes alle Finner etter Landet, eller kanske er det Lan-
det, som efter dem kaldes Finmarken. De bo enten langs
med Kysterne eller i de indre Skore, De ere som deres
Naboer Lapperne smaa af Vekst og lig dem i Ansigts-
form, Klædedragt, Sæder og Sprog, Det eneste, hvori de
stolle sig fra Lapperne, er, at disse ere Nomader, me-
dena Finnerne heroppe have faste Bosteder. De besidde
kun faa Rener og lidt Kvæg. Man kalder dem ogsaa
Sølapper, medens de andre omvandrende kaldes Fjeld-
lapper. Derea Hytter ere som de nye beskrevne, men
oden Stenmur og saa smaa, at man ikke kan staa opreist
i dem, men kun sidde eller ligge. Kanske kunne de det
da, da de ere saa smaa. Jeg, som er lang, raaatte om
Satten lægge mine Ben dobbelt, for at de ikke skulde
Ma Bden, som brænder baade Dag og Nat. Heldigvis
stod Ildstedet lidt høiere end Gulvet paa nogle Stene, saa
Jeg stødte mod disse hver Gaag jeg i Søvne strakte Be-
nene ud. En Dag fiik jeg en uovervindelig Lyst til at
reise mig i hele min Længde uiwier Vinduet, som er lige
over Ildstedet. Hele mit Hoved kom da til at staa uden-
for Raghullet, saa at jeg kunde se mig om udover det
lille Tag. Men saa liden Hytten end er. har den dog
^e Afdelinger omtrent som smaa Kammere eller Senge,
og enhver kjender sit, Til en saadan Hytte horer to
smaa Boder, et til Kjokkenredskaber, det andet til Vei’k-
tøi. Man har ogsaa en Slags Faare- og Gjedestald. I eu
Faarestald overnattede jeg. Gulvet var belagt med de
blode Grene af nogle bitte smaa Træer, som ligner Bir-
ken i Miuiatur, og enhver var her anvist et Sengested.
Der var ikke mindi’e end fire saadanne, hvert til to Per-
soner. Om Dagen tjener det til Stol Og om Natten til
Seng, idet man breder Rensdjrshuder over sig og lægger
et Uldtæppe under, og hvis det er Vinter, entinu Faaro-
skindstæpper. Smaa Stokke, der ere sat i Jorden, betegne
Græudsen for de forskjellige Pladse og Enemærker.

Hele Lappehytteu er en fuldkommen Firkant, og jeg
bringer med til Italien en Plan af denne Bygningsstil,
om hvilken jeg tror, at den vil oveiTaske il signore cm
liere Beruini, thi han har vist aldrig seet noget lignende.
Finnerne bo vistnok ikke i storartede Paladser, men saa
behøve de heller ikke at frygte for, at disse en Dag skulle
styrte dem over Hovedet. Med Hensyn til Berømthed og
Hæder har de heller intet at irygte, da do intet har at
tabe. I alle disse Stykker ere Finnerne større Filosofer
end Diogenes, som vilde have en Tønde for sig alene;
thi de nøie aig med forholdsvis endnu mindre Plads.

Jeg bar blandt dem ikke blot været Tilskuer, men
ogsaa Ujenstand for deres Forundring. De havde aldrig
aeet en Italiener og aldrig hørt et italiensk Ord, Derfor
behandlede de mig paa sin Vis meget flot med kogt Pisk
og Kjod af et Dyr, som de for mine Øine havde skudt
ned med en Eøsse med en eneste Kugle i, for ikke at
beskadige Skindet for meget. Kjødet blev kogt hgesom
Fisken, og derefter bod de mig Reusdyrost, som er meget
tør, altsammen uden Brod. For at vi kunde di-ikke gik
en af Co ram en sålerne ud og hentede en Hkutfe fuld af
Sne, som iian satte i et Trækar nær Ilden, hvor en Del
i dan smeltede. Han iyldte nu et Træbæger med Sne-
vand, drak selv i’erst og lod det derpaa gaa. rundt, saa at
euliYer kunde slukke sin Tørst. En anden Hytte, jeg be- .
BOgte, kunde rumme en større Familie og saa ud som en
onivieltet Baad, ikke høiere ead de andre. Her findes
Ogsaa smaa Huse, som ere stillede paa fire Stolper, der
Bie sattu i Jorden under de fire Hjørner af Huset. 1 disse
^boTai’er man Fisk. torret Kjød og andre Madvarer; og
kl at Luften skal kunne omgive dem fra alle Kanter,
ew de saa høit over Marken, at en Mand med bøiet Hyg
ht gaa under dem.

Kilde: Viaggio settentrionale 1700 – Historisk tidsskrift 1859

Les også Oppe mjellom bjærgene i Norge og temmelig mange steder ved kysten bor det finner
Les også Sjøsamene på 1500-tallet: Bor straks nordenfor Nummedal
Les også Historia Norwegiæ – Norges Historie
Les også Samene primært en marin kultur i 1597
Les også Knud Leems Beskrivelse over Finnmarkens Lapper

Les andre saker i Samenes Historie her

Sjøsamer forsvarte Hammerfest

Da to engelske krigsskip våren 1809 angrep og herjet i Hammerfest var sjøsamene sammen med nordmennene i fremste linje i forsvaret både i kystartilleriet og geværkompanier ifølge Axel Hagemann (1856-1907) i boka “Engelskmanden under Finmarken” utgitt 1891. Samen Sjur Nilsen døde i kampene.

Slik beskriver forfatteren deler av sjøsamenes innsats som nok var farget av samtidens syn på samene:

“Hvor var Kystværnet henne under Affæret den 22d Juli? kan man spørge. Som vi have seet, havde Klerck 16 Mand under Gevær paa Fuglenæs. Enkelte vare ansatte paa Batteriene, hvor de kjæmpede med Tapperhet, men enkelte drev ogsaa om i Byen, hvor de skjulte sig bag Husvæggene og fandt Situastionet trykket. Hvor kunde man ogsaa vente, at Siøfinner, netop trukte frem af sine Gammer og slaskende om i Pæsk og Finsko med et Spyd eller en Sejkrog i Næven, skulde faa det moralske Mod, der udkræves til at staa for Kugler og Krudt? I sin Baad ude paa Havet kunde de kjæmpe tappert nok med Vejr og Søgang. Bjørnen havde de kanskje ikke betænkt sig paa at møde med Spyd i Haand: men her stod de paa ukjendt Grund. Kampens Larm gjode dem ør i Hovedet: de manglede Discipln og Mandstugt, og overladte til sig selv gav de kun alfto gjerne efter for Kanonfeberen og søgte ved første Lejlighet at luske undaf.”

“Vi skal gjengive de Forklaringer, der bleve afgivne ved et Forhør, som senere ble optaget over en Del af dette letfodede Kystværn. Saagodtsom samtlige Angjældende vise sig at have været Søfinner fra Hammerfest Sogn.”

“Heller ikke vi skulle dømme Finnerne for strengt, og det gjør vi vel helelr ikke, naar vi erindrer, hvad det for Slags Vaaben de stod med ligeovenfor de sejrende Engelskmænd. Ved Kanonene kjæmpede de Side om Side med Nordmændnee med lige Mod og Forbitrelse, og her beseglede ogsaa en Fin med Livet sit Fædrelands Sag.”

Kilde: Engelskmanden under Finmarken

Les andre saker i Samenes Historie her

Tre kors (og et lite tankekors)

foto: Tone Aalstad

På ei langstrakt helle ytterst ved bergene like ved den gamle bygrunnen til middelalderbyen Vàgar i Kabelvåg ligger 3 kors på rekke og rad, rissa inn i hella mot sør. Av ubestemmelig alder vekker de likevel mange tanker om noe som har skjedd, langt tilbake. På samme helle som utgjør toppen av berget finnes det også skålgroper som gjør det nærliggende å tenke steinalder til jernalder. Skålgroper sorterer under bergkunst som det knyttes sermonielle handlinger til, enten som offergroper eller som solsymbol.

Et lite steinkast unna ligger et lite samisk gårdsanlegg ved Vassosen, bebodd fra 13-1500-tallet.
Det ligger ved munningen av den gamle middelalderhavna i Storvågan, og ved foten av det gamle tingstedet Brurberget. Her ble det gjort et oppsiktvekkende funn i 1989 – hoder av rein, hjort og elg i en treenighet i bronsje ved gammetuftene på samme jordet.

I høyden over jordet (ca 25m o.h) ble det i 2001 funnet slipte helleristninger i en hellar ca 8.500-9000 år gamle, og malerier som er fra yngre steinalder.

Det er verdt å nevne at når mørketida er over og første solstripe over horisonten ventes 6 januar-
i dag , hender det at vi trekker ut – eller trekkes ut mot vågen ved gamle Vàgar og opp på berget og hella der korsa er – og speider etter solgløden som vises best akkurat fra dette punktet der også skålgropene finnes, vi som så mange før oss og gleder oss over at SOLA er her!

Nordlandsbåten er også samisk

Ifølge arkeolog Lars Børge H. Myklevold er det grunnlag for å hevde at nordlandsbåten også er samisk. “Nordlandsbåten blir gjerne framhevet som et symbol på norsk kystkultur. Det er imidlertid grunnlag for å hevde at den også er en samisk båt. Båten er ei videreføring fra vikingtid/middelalderens båttyper, og ble utviklet og brukt av både norrøne/norske folk og samer, og etter hvert også kvener.”

“Betegnelsen ”nordlandsbåt” er kanskje like mye en geografisk kategorisering som en teknologisk. Det var antakelig nokså stor forskjell på en ”nordlandsbåt” på 1500-tallet og en fra 1900. Jeg tror vi må regne med at mangfoldet var stort, og at det ble bygget nordlandsbåter tilpasset lokale bruk og behov. Lenge var det lokale byggetradisjoner langs hele Nord-Norgekysten. Fra Saltenfjorden og sørover var det nordmenn som i første rekke stod for bygging av Nordlandsbåter, mens i Troms og Finnmark var det samer som dominerte [Eldjarn og Godal 1990, s. 255]. Områdene i nordre del av Nordland, er mer ukjente, men vi vet at båtbygging på 1700-tallet var vanlig blant samer i Vesterålen [Borgos 1999, s. 16-17], og ikke minst i samisk dominerte Efjord og Tysfjord på 16-1700-tallet [Nielssen og Pedersen 1994, s. 214].”

“Samiske og norske båtbyggere har utvilsomt lånt byggetekniske løsninger og metoder av hverandre, og bidratt til at nordlandsbåtene har blitt slik vi kjenner dem i dag. En viktig byggeteknisk detalj er at jernsaum etter hvert blir enerådende. Skikken med å sy bordgangene med sener holdt seg lenge enkelte steder, som i Øst-Finnmark og Russland. Langs kysten av Nordland kjenner jeg ikke til noen kilder utenom Snorres beretning omSigurd Slembe som nevner denne byggeteknikken.”

“Vi vet at smedyrket etter hvert blir svært utbredt i samiske miljøer i Nordland. Redskaper til båtbygging var først og fremst eggredskaper av jern, samt jernsaum til å klinke bordgangene med. Smedarbeid henger derfor nært sammen med båtbygging. Lokalhistorikeren Hilgunn Pedersen har undersøkt skifteprotokoller [fra dødsbo] fra 1600-tallet i Efjord og Tysfjord [Nielssen og Pedersen 1994.] Hun fant at i ca halvparten av de samiske skiftene var det smedutstyr i boet, mens i de norske var det kun 5% som inneholdt slikt utstyr.”

Kilde: Båter og båtbyggingstradisjoner nordpå – hva er norrønt/norsk og hva er samisk?
Kilde: Er nordlandsbåten samisk?

Les andre saker om Samenes Historie her

Sjøsamene på 1500-tallet: Bor straks nordenfor Nummedal.

Da Peder Clausson Friis (1545-1614) verk “Norrigis Bescriffuelse” ble endelig utgitt i 1634 inneholdt den en egen del om den hovedsaklig sjøsamiske befolkningen i Norge. De beskrives som sterke, dyktige bueskyttere, skibsbyggere, smeder, fiskere, seljegere, nisejegere, har tamrein, geiter og jakter på elg, hjort og reinsdyr. De så det som en skam å bomme med pil og bue i jakten. De snakket felles språk med fjellsamene og bodde i gammer, men noen bodde i skjønne hus. Friis hovedkilde var amtmannen Jon Simensøn (1512-1575).

(OPPDATERES!)

Finnmarcken

… oc kaldes der Finnmarcken icke fordi at de ere allesammen Finner som der boe men fordi Siøfinnerne boeder ved alle fiorder oc fieldfinner eller lappefinner holde til paa det store field kiølen som der ligger strax ofuen fore oc der boe icke aff vore folk i det læn eller landsort uden alleeniste paa øerne oc paa de yderste næs som nære sig met fiskerii.

Inde ved alle fiordene boe Finner lige som andensteds i Nordland: Men paa det store field boe Lappfinnerne: de i gammeltid den tid Lappefinnerne oc Siøfinnerne hafde deris egen konge da hafue ingen Norske boet i dette læn men Finderne hafue haft den part aff landet inde indtil Helielands læn oc haft deres egen besynderlige konge baade for Kong Harald Haarfagre tid som tuingede alt Norrig under sig [undtagen disse Finner oc lang tid der efter: Saa at Norrigis kongerige strctede sig den tid icke lenger nord end som Helieland nu er: Men ald den part norden for baade til fields oc ved Siøkanten hafde Finnernde inde oc hed hand Motle Findkonge som der regerede ofuer udi Harald Haarfagers tid men bu ere Siøfinnerne den Norske krone undergisuen oc fieldfinneren ere tre konger skat skyldige som her efter skal omtalis.

Om Finnerne

Strax norden for Nummedalen oc Jemteland boe Finnerne inderst i Fiordene, oc paa det store Field Kiølen indtil Lands-enden; de Finner, som boe ved Fiordene, kaldis Siøfinner, men de, som vancke paa det store Field, kaldis Lappefinner eller Fieldfinner, oc baade Partene kaldis ocsaa Gannfinner for den Troldom, de bruge, huilcken de kalde Gann.

Om Finnernis Tro oc Religion

Oc ere Finnerne icke andet at regne end for Hedninge, fordi de vilde icke lade sig rettelige undervise i den christelige Tro oc Lærdom; thi endog at Siøfinnerne føre deris Børn ud til Presterne oc lade dennem døbe (somme naar de ere 3 eller 4 Aar gamle), oc somme komme om Aaret ud til Kircker oc høre Prædicken oc annamme ocsaa Alterens Sacrament (huilcket udi Pawedommens Tid, oc end lenge der-efter, bleff dennem gifuit uviet oc usacreret, som mand mente), oc en Part vide, huilcke Prestegield de høre til, oc gifue deris Sogneprest sin aarlige Rettighed; saa bevise de dog met deris ugudelige oc forskreckelige Troldom oc Afguderi, at saadant er icke uden idel Skrømpteri, saa-som huer skal kunde forstaa oc mercke aff deris efterskrefne Historier.

Thi de hafue deris Afguder staaendis i Skoufuen oc vilde Marck, oc ere mange om huer Afgud, somme hafue en stor Steen, somme et stort Granetræ, oc en Part giøre sig et stort Træbillede, oc sette det nogensteds hen i en Hule under et Field, oc saadanne kalde de deris Landguder, oc skrifue deris Mercke paa dennem, oc giøre dennem Offer oc Tienist efter hedenske Vijs; oc alt saadant giøre de saa lønlige under sig sielfue, lige-som Biermlænder [bjarmer] ocsaa hafue i fordum Tid haft deris Afgud, huilcken de kallede Jomala, som mand kand læse udi S.Oluffs Historie [Snorres Olavssaga].

Det hende for faa Aar siden, at en Mand, som endnu lefuer paa Helieland [Helgeland], drog paa Fieldet oc søgte efter Biørne, oc hand kom til en Heller (det er en stor Hule under en Klippe), der fand hand i samme Heller et stort groft Billede, som var en Finnegud, oc stod der hos hannem Finnens Gann-Eske, oc der hand oplod samme samme Eske, da krøb den fuld aff blaa Fluer, huilcke vare Finnens Gann og Trolldom, som hand dagligen udsende. Afguden hug hand i Stycker, oc opbrende for Ved om Natten, men Esken sætte hand til-side, oc torde intet røre der ved, oc packede sig der-fra om Morgenen met det snariste.

De ere allesammen grumme Troldfolck, huis Lige jeg icke troer at hafue nogensteds værit, eller undnu findis i Verden, oc deris Gann gaar i Arff, saa at en Slect er rammere oc sterkere i deris Troldoms-konst end en anden, oc Lappefinnerne ere en Part argere der-met end Siø-finner, huirfor de oc sætte deris Børn til Lære hos Lapperne, fordi det er dem fornøden, at de alle oc huer skulle kunde den Konst, ellers blifue de fortrollet oc forgiort aff de andre; oc kand Finnen icke trifuis, uden hand huer Dag sender en Gann ud, det er Flue eller Trold aff sin Ganneske eller Gannhiid, det er en Skindpose, som hand hafuer dem udi, oc naar hand icke hafuer Mennisken at forgiøre oc sende sin Gann udi (huilcket hand icke giør, uden hand hafuer nogen Sag met hannem), da udsender hand den i Vær og Vind, oc lader den ramme paa Mennisker, Queg eller Diur, eller huor den kand, oc stundum sender hand sin Gann i Fieldet, oc sprenger store Field ud, oc for en ringe Sags Skyld skuide de deris Gann i Mennisker oc forgiøre dennem, som de meene, huor-til Menniskens Vantro gifuer dem Mact, dog hafue de icke Mact met at forgiøre nogen, uden de vide hans Faders Naffn.

De kunde oc fly een at vide, huad der skeer paa andre Ssteder langt borte, oc da legger hand sig ned oc gifuer sin Aande fra sig, oc ligger som hand var død, oc er sort oc blaa i sit Ansict, oc saaledis ligger hand en Time eller halff-anden, efter som Steden er langt borte, som hand skal forfare nogit paa, oc naar hand da opvogner igien, kand hand sige, huorledis det gaar til, oc huad visse Personer giøre oc hafue for Hænder paa det Sted, som hand er ombeden at forfare paa.

Saa som mand hafuer skinbarlig seet paa en Garpe-stoufue i Bergen hos Johan Delling, at en Finne, som var kommen til Bergen met en, ved Nafn Jacob Smaasuend, oc bleff ombeden at fly dem at vide huad fornefnte Johan Dellings Herskab udi Tydskland giorde oc bestillede, da hafuer hand lafuet sig til oc sad oc raasuede, lige-som hand hafde værit drucken, oc i det samme spranck hand hastelig op, oc løb nogen Gange omkring, oc falt saa ned, oc bleff der liggendis for dem, lige-som hand hafde værit død, oc der hand omsier opvognede igien, sagde hand dem, huad hans Herskab paa den Tid bestillede oc giorde, oc det bleff strax antegnet i Stufuens Bog, oc befantes der-efter sant at være, det som hand der-om sagt hafde.

Hand kan oc giøre oc opvecke hvilcken Vind som hand vil, oc synderlig den Vind, som hafuer blæst den Tid hand bleff fød, oc de som kiøbe Bør aff hannem, dem antvorder hand et Snøre eller Baand met tre Knuder paa, oc naar hand opløser den første Knude, faar hand passelig Bør, oc løser hand den anden Knude, da faar hand saa sterck Vind, som hand kand mest raade; men løser hand den tredie Knude, da gaar det icke aff uden Skibbrud oc Mande-miste.

Det skeer oc ofte, at de blifue indbyrdis uens oc forgiøre huer-andre, som det nogen Aar forleden gick met en Finne, som var megit kunstig paa sin Handel, oc kalledis derfor Asbiørn Gannkonge; oc en anden var vred paa hannem, oc vilde forgiøre hannem, men hand kunde ingen Raad eller Mact faa met hannem, før end det tildrog sig, at samme Gannkonge laa en Nat under en høy Klippe oc soff, oc den anden skiød sin Gann udi Klippen oc sprengede den ud, saa at den fald ned paa hannem, oc der bleff hand død.

De bedrifue oc somme megen Arrighed met deris Troldom, saa at den ene skiuder eller sender sin Gann i et Menniske, oc en anden bider den ud igien, oc drifue deris Lyst met Mennisken at plage, oc bekomme hans Gods oc Penninge derfor. Saadan hafuer en værit ved Naffn Halstein Garp, huilcken bode paa Helieland, oc i sin Ungdoms Tid hafde værit i Danmarck hos Kong Christian met nogne Rinsdiur, hand bleff brent for nogen faa Aar siden paa Helieland met sin Kone Skaner Karin for deris Troldom, met huilcken de hafde forgiort mange Mennisker, oc en Part hafde huilpet fra den Troldom, som de hafde paasend dennem.

Det er oc skeet, at de hafue kiempet med hin-anden, huem sterckiste Gann kunde giøre, oc den ene lod en stor Steen flyde ofuer et Sund; men den anden vreet Hofuedet tuert paa den første, saa at Ansictet vende hart bag i Nacken, oc de andre Finner kunde icke met ald deris Konst faa det i sit forige Sted igien, saa lenge hand lefuede, men nogit finge de det tilbage igien, saa at det stod tuert paa hannem.

Dette skrifuer jeg icke gierne om de onde Folck, megit mindre dømmer jeg her noget om, uden at Satan er en tusind-fold Konstener oc megit kraftig i de vantro Mennisker.

Finnerne ere maugre oc skrinde Folck, oc dog megit sterckere end andre Mennisker, saa som mand kand prøfue paa deris Buer, huilcke en Norsk Mand kand icke drage Halff-parten saa langt op, som Finner kand. De ere megit sorte oc brune paa deris Krop, oc ere hastige oc ondsindede Folck, lige-som de hafde en Biørne-natur.v

Om Siøfinnerne i besynderlighet

Siøfinnerne boe altid ved Fiørde / der ſom Fyrreſkouff oc Granneskouff nock ere / paa det de kunde hafue Brænde / Ved oc Tømmer til at bygge Skib aff / oc boe de udi ſmaa Huſe oc Hytter / huilcke halff parten ere i Jorden / dog ſomme hafue ſkiøne Huus oc Stufuer / oc naar de hafue udhugget Skoufuene paa et ſted / ſaa drage de fra deris Hus / oc til en anden Fiord / ſom ſkouff er / oc boe der / oc gifue til Kongen en liden rettighed om Aaret for ſamme Skoufue oc Vaaning / oc de bevare ſig intet met Jorden at forarbeide / derfor ſkeer det ſommeſteds ſønder i Nordland / at der ſom Finden drager fra / oc hafuer affhugget Skoufuen / der drage Norsk Folck til igien / oc pløye oc ſaae / oc giøre der ſkiønne Jorder aff.

De hafue ſynderlig gaffn aff deris Skibbygning / fordi de ere gode Tømmermænd / oc bygge alle Nordfar Jacter oc Skibe hiemme hos dennem ſielfue / paa deris egen bekoſtning / for et temmeligt værd / ſom er 1 ½ Daler for huer alne Kiøl i et Skib indtil 20 alne / men er Kiølen længer / da tage de 3 daler for huer Alne Kiøl / indtil 30 alne / huilcket Skib kand vel bære et 100 Læſter Gods.

De bygge oc mange Baade / oc huert tuende Aar gifue de Fougden en Baad i Tiende aff deris Skibbyggeri / oc da legge de gierne mange tilſammen / oc bygge en ſtor Baad paa 3 eller 4 Læſter oc gifue Fougden.

De roe oc ud at fiſke / lige ſom andre Nordfare / oc ſelie deris Fiſk til Kiøbmændene ſom der komme / thi de ſeigle icke til Bergen / oc ey komme gierne der ſom megit Folck er / oc ey vil mand gierne hafue dem der / oc legge de ſig megit effter at ſkiude Sæle oc Marſuin / paa det de kunde faa Tran der aff / fordi / at huer Finne ſkal hafue en halff Kande Tran at dricke til huert Maaltid / Oc naar hans Kone bliffuer kranck met Barn / dricker hun en heel-Kande Tran i ſig / oc mene de ſig ſynderlig ſtyrcke der aff at bekomme : Derfor huis Lefuer ſom de faae aff Fiſke / oc huis Sæle oc Maarſuin de ſkiude / der velde oc ſiude de ſtrax Tran aff / den ſtund det er ferſk / at de kunde hafue den at dricke. De dricke ockſaa uſigelig gierne Miød / oc gifue ſtundum et Otterſkind for en Kande Miød / eller giøre et ſtort Arbeide derfore. De æde oc ofuermaade megit Smør / naar de komme ud til Norske Folck / ſaa at mand maa icke ſætte mere Smør for en Finne / end mand vil unde hannem at æde op / oc hafue de det tilfellis met alle andre dette Lands Jndbyggere / Thi det ſkal være meſteparten Smør / ſom de fortære.

Naar Finnen roer ud til Fiſkeri eller veideſkab / oc hannem kommer der førſt en Sæl imod paa Vandet / troer hand / at det ſkal intet lyckis for hannem den gang / oc roer derfor tilbage igen / uden hand kand faa ſkut ſamme Sæl : Men kommer Sælen førſt bag efter Baaden / da venter hand god Lycke den dag / huilcken mening alle Jndfødde her i Landet / ſom Siøen bruge / ocſaa hafue. Oc naar hand ſeer den Fugel Tielden eller Strandſkaden / da bander oc fortryller hand den / ſaa at den ſidder død paa ſkieret / fordi at hun ſpilder hans veideſkab / i det at naar hun ſeer Folck / da ſkriger hun / oc der aff kunde Sæle oc Fule vide at Folck er nær.

Vdi de Fiorder i Finmarcken / ſaa vel ſom i alt Nordlanden / falde ſtore Elfuer ned aff Fieldet / udi huilcke der opgaar ofuerflødig Lax / men der er ingen ſom der acter om / uden huis Finner ſtundum kunde faa til deris Koſt / førſt om Aaret / oc ſomme Laxe ere ſaa ſtore / at de kunde icke faa lempe til at fange dem; dog ſigis det / at udi Finmarcken brugis et Laxefiſkend paa Kongens vegne / udi huilcket mand fanger huert Aar mange Læſter Lax / oc uden tuifl kunde mand ſaa flereſteds giøre der under Landet / om der blefue efterſøgt.

De holde mange tamme Rinsdiur / aff huilcke de hafue Melck / Smør oc Oſt / oc om Høſten føre de dennem ud til Nordmændene / oc ſelie dennem til Slactere / oc gifue et feed Rinsdiur for 1 ½ Daler værd / de holde oc Gieder / oc ingen Faar.

De ſkiude oc Elgsdiur / oc Hiorte oc Hinde / men meſte parten Rinsdiur / ſom ere der ofuerflødeligen / oc naar hand vil ſkiude Rinsdiur / da holder hand ſin Bue oc Pil imellem en tam Rinsdiurs horn [??] oc ſkiuder ſaa den ene Rind efter den anden / thi det er et taabeligt Diur / ſom intet kand tage ſig vare. Om Finnenis Biørneveide ſkal formeldis udi Laplandis beſkrifuelſe.

Saa hafue oc Siøfinner ſtort gafn aff Skoufugle / ſynderlig Aarhøns oc Riubar / baade met Kiød oc Fiedrene / lige ſaa aff Otter oc Befuer / Los oc Maaerd / (oc fanger mand der den beſte Maard) Jtem / Vlfue oc Refue / Egern oc Hermelin / met andet Vildt ſom der vancker. Harer ere der oc ofuerflødige nock / men huercken Norſke eller Finner æde Harekiød.

Sitater fra andre steder:

Finnerne ere merckelige gode Skyttere, dog icke uden med Handbuer, til huilcke de haffue gode skarpe Pile, thi de ere sielff Smede, oc skiude de saa skarp med samme Buer, at de dermed kunde skiude de store Biørne oc Rinsdiur oc hvad som de vilde. Der til med kunde, de skiude saa lige, at det er at forunde, oc holde det for en Skam, at de nogen Tid skulde skiude miste, oc de venne sig til fra Barndom op, saa at Finn-ungen maa icke faa sin Daffre, førend hand haffuer skut tre Gange som fast, der er lige i Rad effter hinanden, igiennem et Naffuers-hul.

Siøefinnerne kand meste Parten tale Norsk maal, dog icke ret vel … Oc haffue de oc deris eget Maal, som de bruge indbyrdis oc med Lappen huilcket Norske Mænd icke kand forstaae, oc det siges at de haffue flere Sprog end et; af deris Maal hafue de dog et andet at bruge indbyrdes, som nogen kand forstaae. saa det er vist, at de haffue 9 Tungemaal, huilcke de bruge altsammen imellem dem selffuer.

Om Fjeld-finner er det samme at forstaa, som nu antegenet er om Siøfinner … de haffue icke Huus oc boe icke paa nogen Sted, men drage fra et Sted til et andet, huor som de kunde faa noget Vildt at skiude. De æte icke Brød, ligesom ikke heller Siøfinner … Oc haffuer hand tamme Rinsdiur oc en Slede eller Kane, der er ligesom en lav Baad med en Kiøl udi …

Kilde: Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse (NB.no)

Les også Samene og Lofotfiske i eldre tid
Les også Sjøsamiske stedsnavn i Lofoten
Les også Sigurd Slembe på Hinnøya
Les også Om sjøsamen Ommund Hvalvaagen fra Løddingen
Les også Samiske gårder på Øksnes
Les også Samene primært en marin kystkultur i 1597
Les også Sjøsamer angrep høvdingsete
Les også Øya Lófót ligger utenfor Finnmörk
Les også Samer på Røst
Les også Sjøsamisk joik: rester av en urgammel poesitradisjon
Les også Draugen samisk?

Les andre saker i Samenes Historie her

Draugen samisk?

Ifølge boka “Draugen : hevneren fra havet” av Skoglund, Westrheim og Eriksen fra 1992 nå tilgjengelig på NB.no så var det hos samene de finner den største variasjonsbredden innenfor tradisjonen om Draugen/Guovdi. Det kan virke som samene hadde en mye bredere og variert fortellertradisjon om draugen. I forhold til det samiske materialet virker det øvrige stereotypt. ifølge forfatterne er Draugen lokal, og begrenser sin virksomhet fra mørekysten i sør til kysten av Øst-Finnmark. Sterkest har han nok markert seg i Nord-Norge. Og her har han vært godt forankra innenfor norsk, samisk og kvensk folketru. Samene er også de som har holdt tradisjonen lengst fremover i nyere tid.

Sitat:

“Her [Qvigstad samiske folkeminner 1927-1929] Her er mange beretninger om draugen, og det forekommer meg at den samiske draugen har holdt seg svevende over vannet atskillig lengere enn den den norske. Spesielt er det interessante draugsagn fra Nord-Troms – undertegnede har erfaring for at en del slike sagn var levende i Nord-Troms helt uti i 1970-åra.”

Kilde: Draugen : hevneren fra havet

Les også om samiske draugsagn i Samiske beretninger

Les om andre saker i Samenes Historie her

Sjøsamisk joik: rester av en urgammel poesitradisjon

Etter 11 års innsamlingsarbeide kunne konservator i nordnorsk folkemusikk Ola Graff presentere et sjøsamisk tradisjon man trodde var utdødd hadde overlevd til nyere tid i Måsøy kommune. Han fant de samme poetiske elementene som opptrer i de aller tidligst kjente joiketekstene fra det kemi-samiske området på 1600-tallet. Den sjøsamiske joiken skiller seg ut fra den reindriftssamiske joiken på to viktige punkter.

Sitert fra intervju av Ola Graff på forskning.no

“- Denne arkaiske, sjøsamiske tradisjonen som har greid å overleve på nordkysten av Finnmark, skiller seg fra reindriftssamenes joik på to måter. På den ene siden er den mer fornorsket ved at norsk tonefølelse har glidd inn og blandet seg med den gamle samiske tonefølelsen, og slik at framførelsen kan ligge nærmere synging enn joiking. På den andre sida har Måsøy-tradisjonen fast rytme og faste tekster som er formet ved å smake på ordene ut fra en poetisk språkfølelse. Poetiske virkemidler er blant annet bokstavrim og en forsiktig bruk av enderim – en joiketradisjon mer lik dikt enn joiketekster vanligvis er, forteller Ola Graff.

Dette synes ikke å være resultat av fornorskning, men tvert om rester etter en eldre samisk poetisk tradisjon."

Kilde: Rester av en urgammel poesitradisjon
Kilde: Kjærlighetsjoik på nett
Kilde: Om kjæresten vil jeg joike
Kilde: Portrett av en sjøsamisk joiketradisjon

Les også Karelsk joik
Les også:Joik i en særstilling i Europa

Les andre saker i Samenes Historie her