Bilde: Sjøsamer på vei tilbake fra lofotfiske. Verdens modigste sjøfolk ifølge den engelske tegneren.

Viser arkivet for stikkord tromsø

Tilbakeslaget - Tromsø og de fem hersketeknikkene

Dokumentar fra 2012 av NRK som inneholder mye stoff om nær samisk historie i området. NRK’s beskrivelse av dokumentaren: I fjor brøt samehetsen løs i Tromsø. Uenighet om byen skulle bli med i samisk språkområde førte til steile fronter. Mange ble skremt. Hvordan kunne dette skje i byen med det gode rykte som raus og inkluderende?

Kilde Tilbakeslaget – Tromsø og de fem hersketeknikkene

Les også Ny NRK serie om den nære samiske historien
Les også Samenes historie i Tromsø

Les andre saker i Samenes Historie her

Samenes historie i Tromsø

“Arkeologiske funn viser 9000 år gammel bosetting i Tromsø. Den nordnorske høvdingen Ottars beretning til Kong Alfred av England år 892 er en viktig beretning om samer fordi den er fyldigere enn noen tidligere. I beretningen fortelles det at alt land nord for ham var øde, bortsett fra der hvor det bodde samer. Tromsø lå nord for Ottars høvdingesete.”

Sitat:

Tromsø-området må kunne defineres som et samisk område også i århundrene etter seinmiddelalderen, tross byutviklingen. Dette skyldes omlandet som omgir byen, og som ikke ble omformet i samme tempo. De siste århundrers historie om Tromsø blir liksom århundrene på Ottars tid en historie hvor den samiske historien har sin naturlige plass.

Samene fortsatte å bebo Tromsø-området fra Ottars tid og framover. Ingen vet hvor mange samer det bodde i Tromsø-området ved inngangen til 1800-tallet, men de dominerte i flere bygdelag. Det gjaldt framfor alt i Sørfjorden, Kaldfjorden og Kattfjorden. I tillegg til de samiske bygdene, bodde det samiske familier nær sagt over hele Tromsø-området. Mange gårder hadde også samiske tjenestefolk.

I 1865 var den samiske befolkningsandelen i Tromsø, foruten byen, minimum 13 %. I år 1900 var den ca. 12 %. Det er grunn til å understreke at dette er minimumstall, ettersom de kildene en har til rådighet, folketellingene, inneholder flere feilkilder.

Tross vedlikehold av den samiske befolkningsandelen i Tromsø-området som helhet, skjedde det viktige endringer. Den generelle trenden var at den samiske befolkningsandelen gikk sterkt tilbake i små samiske samfunn, og i områder hvor samene ikke hadde dannet egne bygdelag. Eksemplet Kattfjorden illustrerer dette godt. Kattfjorden var midt på 1800-tallet fortsatt en samisk bygd, men rundt år 1900 var det norske dominerende. Dette skyldtes to ulike, men ikke uavhengige prosesser. Nordmenn hadde begynt å flytte til fjorden, og de kom snart i flertall. Deretter ble giftemål mellom samer og nordmenn vanlig, og barn av etnisk sammensatte par ble raskt oppfattet som norske. Innflytting og giftermål, i tillegg til at Kattfjorden hadde vært tynt befolket, gjorde det enkelt å forandre samfunnet fra samisk til norsk i løpet av en drøy generasjon. Men denne fornorskningen kan ikke forstås uten i sammenheng med fornorskningspolitikken. Den samiske fortiden ble både gjemt og så godt som glemt.

Den samiske befolkningsandelen ble i første rekke vedlikeholdt der hvor samene var mange nok til å dominere lokalsamfunnet, som i Sørfjorden. I Sørfjorden snakket de fleste samer ennå i år 1900 samisk hjemme .

Det samiske språket uttrykte også best samenes religiøse tro. Både samene i Sørfjorden, Kaldfjorden og Ramfjorden sluttet seg etter hvert sammen i læstadianske menigheter. Fellesskapet mellom bofaste samer og nomader kommer særlig klart til syne når en undersøker læstadianismens utbredelsesmåter. Nomadene var nemlig de første til å bringe Læstadius sitt budskap over grensen. Per Anders Persson Nutti, en av læstadianismens første predikanter, hadde sitt sommerbeiteland på Kvaløya. Det var nok den viktigste faktoren bak det at en i Kaldfjorden fikk en av de sterkeste læstadianske menighetene i Tromsø-området.

Også i Kaldfjorden holdt den samiske befolkningsandelen seg høy fram mot år 1900, men de norske naboene ble stadig flere, og det ble stadig mer vanlig at samiske kvinner giftet seg med norske menn. Dermed fikk man også her en overgang fra samisk til norsk, gjennom de etnisk sammensatte parenes barn. Sørfjorden ble dermed området hvor samisk materiell kultur og samisk språk ble best vedlikeholdt gjennom 1800-tallet.

Samene bosatte seg i liten grad i Tromsø by på 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Byen var lite attraktiv for samer fordi de kulturelle verdiene og det levebrødet samene søkte ikke var å finne der.

Reindrift var en helt perifer beskjeftigelse for den bofaste samiske befolkningen i Tromsø-området på 1800-tallet. På øyene fantes det noen få fastboende reineiere, og noen fastboende samer eide sytingsrein. Om sommeren økte den samiske befolkningen sterkt. Reindriftssamene kom da ned til kysten fra Sverige, spesielt fra Karesuando sogn. I år 1900 var Tromsø-området sommerland for om lag 50 hushold. Utover 1800-tallet vokste konfliktene mellom reindriftssamer og bofaste, En forklaring var at det var blitt for mange nomader og rein. En annen forklaring var vekst i den bofaste befolkningen og nydyrking. Den norske og bofaste virkelighetsforståelsen kom etter hvert til å ligge til grunn for konflikthandteringen.

Etter unionsoppløsningen i 1905, intensiverte man fra norsk side arbeidet for å få nomader med svensk statsborgerskap vekk fra norsk territorium, og ved reinbeitekonvensjonen av 1919 mellom Norge og Sverige fikk reindriftssamene som flyttet over grensen ikke lenger adgang til Kvaløya. Under siste verdenskrig tok de svenske samene ikke sjansen på å komme til sommerlandet i Troms. Norske myndigheter brukte tomrommet til å sette skiller mellom reindriftssamer med norsk og reindriftssamer med svensk statstilhørighet. Reinbeitekonvensjonen av 1972 satte et definitivt punktum for at samer med svensk statstilhørighet kunne vende tilbake til sine gamle sommerbeiteland. Arbeidet som pågår 2001/2002 i forbindelse med en revidering av konvensjonen ser ikke ut til å endre på dette.

Det var ikke bare reindriftssamene med svensk statstilhørighet som led økonomisk og kulturelt ved tapet av sommerbeitelandet. Det var også et tap for innbyggerne i Tromsø-området. For den bofaste samiske befolkningen betydde det at mange bånd ble revet over: slektsbånd, økonomiske bånd, religiøse bånd, kulturelle bånd. En kunne ikke lenger styrke seg ved det større samiske fellesskapet som reindriftssamenes ankomst til kysten i realiteten hadde vært, og den samiske kulturkretsen ble mindre, skarpere atskilt i en norsk og en svensk del, i en bofast og en nomadisk del.

Også i Tromsø by burde tapet av reindriftssamene ha blitt følt som stort. Blant de ting som muliggjorde framveksten av et bysamfunn på Tromsøya var nettopp handelen med reindriftssamene. Tromsø by kunne også takke reindriftssamene for at byen ble et viktig turiststed. Hovedgrunnen til at turister begynte å oppsøke Tromsø, var at de i gatene kunne møte sjøsamer så vel som reindriftssamer. Dette var overmåte spennende og eksotisk for et utenlandsk bymenneske. Ikke bare kunne de møte samene i byens gater – fra Tromsø var det lett å komme seg til samiske sommerboplasser både i Tromsdalen og på Kvaløya.

På begynnelsen av 1900-tallet var altså situasjonen slik at både reindriftssamene og bofaste samer var i ferd med å tape terreng. Samisk språk, kofte, gamme og andre synlige samiske kjennetegn måtte vike for norsk språk, norske klær og tømmerhus. Men noen kulturtrekk som dreier seg om religiøs forståelse, normer, verdier, tankemønstre, bevissthet om ens fortid og ens plassering i en slekt eller et lokalsamfunn, kan sies å være en del av en ubrutt samisk tradisjon. Derfor kan en hevde at det samiske på mange måter fortsatte å leve videre i Tromsø-området gjennom 1900-tallet og helt fram til i dag.

Kilde: TROMSØ SOM INTERNASJONAL URFOLKSBY

Les andre saker i Samenes Historie her

Instrukser om fornorskning av samiske stedsnavn på kart

I henholdsvis 1895 og 1905 ble det gitt instrukser for bruk av samisk i forbindelse med stedsnavn på kart. Instruksen fra 1895 nevnes her som 1. instruks. Instruksen fra 1905 var tredelt. Forfatteren har valgt å gå ut fra 1905 instruksen fordi kartet fra 1899 ikke har vært å framskaffe, og at utgivelsen av kartet som ble utgitt i 1954 ser ut til å være påvirket av instruksen av 1905. Ifølge 1905-instruksen skulle en bestrebe seg i å oversette samiske (og kvenske) navn til norsk.

Etter Yngve Johansen, i Tana Årbok 2008.
Instruksen er oversatt til dagens rettskriving av Nils Dannemark, 1. lektor i norsk.

For å vise eksempler på disse tre instruksene, og noen privatpraktiserende utøvelser er Gradteig Z 3, Tana, utgitt 1899, 1954, valgt. Kartet dekker den sørøstlige del av Tanafjorden og noe av Belevåg og Nesseby. Gradteigkartene var grunnlaget også for kartene som ble laget av tyskerne ”Topographische, Karte von Norwegen”, utgitt 1942 og ”Army Map Service” som kom ut i 1952. Kartene som avløste Gradteigkartene og dekker blad Z 3 er M711 Tana fra 1977 og M711 Trollfjorden utgitt i 1981.

1. Instruks
Hvis oversettelsen kunne oppfattes som utvilsomt riktig, skulle det norske navnet brukes som hovednavn, og det samiske eller kvenske navnet skulle tilføyes i parentes i samme skrift, men ikke med fete typer.
Instruksen sier med klare ord at det samiske navnet skal være grunnlaget for den norske oversettelsen av navnet, men at det nye norske navnet skal brukes som hovednavn.

Når det gjelder utvilsomt riktig, er vel ikke dette helt riktig heller. Alle informantene var neppe like bevandret i både samisk og norsk, og i tillegg kunne nok noen ha egne teorier om navnenes opphav. Eksempler her er Gávesluohkta, som ble ”Hvelvebukt”, men hvelve er på samisk gávvut. I tilknytning til dette navnet er det også laget en historie om en båt som strandet i området og ble liggende hvelvet. Antakelig kommer ordet fra ”gávva” som betyr, bøyning; sving; bukt. Haŋŋalaščearru er blitt til Hanglefjellet, der haŋŋalaš ikke er å hangle og čearru ikke er fjell, men høyfjellsslette.

2. Instruks
Hvis forskjellen mellom det samiske navnet og norsk oversettelse bare eller i hovedsak ligger i grunnordet, f.eks. Stuoravárri (-jávri, -johka etc.), = storfjellet, (-sjøen, -elva etc.), så skulle det samiske navnet ikke brukes på kartet i det hele tatt. Dette ble f. eks. p gjelde de fleste stedsnavn som er avledet av personnavn.
I denne kategorien kommer mange av de stedsnavn som kun har norsk navn i dag.

3. Instruks
Dersom en ikke kunne finne noen sikker eller passende oversettelse av det samiske navnet, skulle det samiske navnet brukes uten noe forsøk på fornorskning.

Det er svært få navn av denne gruppen på kartet, det er bare 4 av totalt 125 navn som skrives bare på samisk. En direkte oversettelse av tre av navnene ville gi et svært langt norsk navn. Alle disse navnene er navn på steder i Juovlavuotna/ Austertana. I Juovlavuotna/ Austertana er det i dag forholdsvis få som snakker samisk. Men disse fire samiske navnene benyttes i dag av norsktalende. Om dette er årsaken til at navnene ikke ble oversatt i 1899, vites ikke. I dette området benyttes mange andre samiske stedsnavn også når det snakkes norsk. Befolkninga i området var samiskspråklig før den norske og kvenske innvandringen.

Eiendomsnavn
På kartet er alle navnene på eiendommer skrevet på norsk. Dette etter Regl. 1876 § 3 f, der det fremheves at den oppmaalte Eiendom gives norsk Navn med det muligens gjængse lappiske eller kvænsk tilføiet i Parenthes.

Den privatpraktiserende navnegivningen
eller anvendelse av NGO 1886 b
I tillegg kan det virke som om det er flere privatpraktiserende instrukser som er i virksomhet. Benevnelsen er laget av forfatteren. Her følger fire kategorier. Under De vanskelige stedsnavn kan også NGO 1886 b kommet til anvendelse. Samiske stedsnavn skulle ikke tas med i kartet dersom stedsnavnene var i bruk på to språk.

De vanskelige samiske stedsnavn
Eksemplene viser at de som utarbeidet kartene laget nye navn på steder som hadde vanskelige samiske navn. De samiske navnene er blitt totalt utelatt. Reakčavuotna ble omdøpt til Lille Leirpollen, Njimmenjárga til Smalfjordnes, Vieltegieddenjárga til Grønnes, Goškesvággi til Lille Molvik og Juovlavuotna til Austertana.

Norsk vri på samiske stedsnavn
Andre samiske navn har bare fått en liten norsk vri, så som Bonjákas skrives Bonakas og Áite vággi skrives Vagge, Stangan eller Stanganas skrives Stangnes.

Kombinasjon av samisk og norsk
Noen navn er også blitt en kombinasjon mellom samiske ord og norske naturbenevnelser. Čammájohka er blitt til Cabmaelven og Fielbmánjárga til Fjelmanes.

Konstruerte navn
Det klareste eksempelet på dette kartbladet er Molvikskjær, et navn som ikke benyttes i M711 der navnet er Válčit eller Válčet på samisk og Skardholmen på norsk. Begge disse navnene benyttes i dag blant folk i dagligtale. Andre navn som er konstruerte kan ha gått inn i dagligspråket, jamfør de vanskelige samiske stedsnavnene. De navnene var jo tross alt nedtegnet av øvrigheten og da var det vel slik det skulle være……

Selv om det gamle samiske navnet er uteblitt eller kommet i parentes på kartet, benyttes det samiske navnet den dag i dag både i samisk og norsk dagligtale. Og dersom du bruker de norske oversettelsene av navnet, har lokalbefolkningen store vansker med å skjønne hvilket sted du snakker om. Det er ikke så lett å vite hvor Teltnes, Tanafjellet, Hvelvebukt, Sørvidden og Hanglefjellet er. Det er ikke så rart, fordi de er konstruerte navn og har etter 100 år fortsatt ikke fått fotfeste i dagligtalen, verken i samisk eller norsk.

Oppsummering
Bakgrunnen for instruksen for bruk av samisk i forbindelse med stedsnavn på kart, var en nasjonalistisk bølge fra 1870-tallet. Man ville løsrive Norge fra unionen med Sverige, og det ble viktig å synliggjøre det norske (Norskdåmen). Norge ble et eget rike i 1905, og myndighetene ønsket at Norge skulle være så språklig og kulturelt “rent” og enhetlig som mulig.

Når nå Statens Kartverk fra 1970-årene har begynt å legge inn de gamle samiske navnene på kartene igjen, kan man kanskje si at den nasjonalromantiske bølgen varte omtrent 100 år i Norge. I samme periode ble det drevet en hardhendt fornorskningspolitikk på alle plan i samfunnet.

Eksemplene i denne gjennomgangen er fra Tanafjorden, men kunne like gjerne vært gjort for en av fjordene rundt Tromsø by, f. eks. i Kaldfjorden, Sørfjorden eller i Lyngen.

Fram til nå har lokalbefolkninga brukt navn ut fra tradisjon, og ikke ut fra hva som står på kartene. I større tettsteder og byer, som Vadsø, Hammerfest, Tromsø, Bodø, Narvik, Bardufoss – der det kommer mange innflyttere, forholder man seg til navnene som står på kartet.

Stedsnavn er viktige kulturminner. Derfor er det viktig med korrekte navn, på kart og på skilt.

Referanser
Gradteig Z 3, Tana, utgitt 1899 og 1954
Kart over Finnmarkens amt, utgitt 1907 og 1937
Topographische Karte von Norwegen M=1:100 000, Blatt Z3,Tana, 1942
Army Map Service 1952, Sheet 2336 III, Trollfjorden, Norway
Topografisk hovedkartserie M711, blad 2335 IV, Tana, 1977
Topografisk hovedkartserieM711, blad 2336 III, Trollfjorden, 1981
Reglement angaaende Fremgabsmaaden ved Afhændelse eller Bortforpakning af Statens Jord og andre den tilhørende Herligheder i Finnmarks Amts Landdistrikt i Henhold til Lov af22de Juni 1863. Givet ved Kongelig Resoluition af 6te mai 1876 (REGL. 1876)
Brev fra Norges Geologiske Oppmaaling 23.12.1886 til den Kongelige Norske Regjerings Forsvardepartements arméambefaling. Hovedarkivet, Statens kartverk, Hønefoss. (NGO 1886 b)
Instruks for detaljmåling, Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania. – Kartsamlingen, Statens kartverk, Hønefoss (INSTR, 1895)
Instruks for detaljmåling, Norges Geografiske Oppmåling, Kristiania. – Kartsamlingen, Statens kartverk, Hønefoss (INSTR. 1905)
Gjerde, Willy. Samer og nordmenn i Tanafjorden 1769-1875, folketall – bosetning – samhandling. Institutt for historie, Universitete i Tromsø,1999.
Helander, Kaisa Rautio, Namat dan Nammii. Sámi báikenamaid dáruiduhttin Finnmárkkus Norgga uniovdnaáigge, 2007.
Johansen, Yngve. Samiske stedsnavn i Berlevåg kommune,2003.
del 1-4. Berlevågingen 40-43.
Johansen, Yngve. Rákkonjárga. Iđut 2007.
Kåven, Brita, med flere. Sámi – dáru sátnegirji. Davvi Girji o.s 1995.
Nielsen, Konrad. Lappisk (samisk) ordbok, Vol. I, Vol. II Vol III Universitetsforlaget 1979.
Solbakk, Aage. Deanuleahki sogat historjá, Tanadalen slekter historie. Čálliidlágádus 2001.
Qvigstad, J. De lappiske stedsnavn i Finnmark og Nordland fylke. Aschehoug 1938.
Qvigstad, J. De lappiske stedsnavn i Troms fylke. Aschehoug 1938.

Anbefales
Samisk skolehistorie 4, Davvi Girji o.s, 2010. se her

Artikkelen er utarbeidet i samarbeid med Yngve Johansen, Tana
Ragnhild Sandøy, Tromsø

Afraja - eller liv og kjærlighet i Norge.

En uvanlig roman i samtiden om samer fra 1854 – ble en stor internasjonal bestselger, men aldri publisert i Norge.

Av Ole B.

For en tid siden leste jeg en roman som kom ut i 1854 og var skrevet av en tysk forfatter, Theodor Mügge. Romanen heter Afraja og handler om forholdet mellom samer, nordmenn og kvener. Handlingen er lagt til Troms fylke rundt 1730. Mügge var en meget populær forfatter i sin tid og ble oversatt til flere språk. Til tross for at romanen Afraja handler om forhold i Nord-Norge der forfatteren hadde bodd en tid for å “gjøre research”, er den ikke oversatt til norsk. Når man har lest boka, kan man kan man få mistanke om at det er handlingen i boka som er årsaken til dette. Boka er å finne i Google Books her

Jeg leste den engelske oversettelsen, kjøpt fra Amazon. Siden jeg leste Afraja mens jeg var på ferie på Kreta uten internettforbindelse, laget jeg et sammendrag av handlingen som tidsfordriv. Selv om denne sonen heter Samenes historie, kom jeg til å tenke på handlingen i denne romanen da jeg leste Jan Hansens innledning. Jeg vil imidlertid understreke at Afraja er en roman, men det som beskrives er inspirert av forfatterens erfaringer fra opphold i Nord-Norge rundt 1850. Tanker og holdninger som kommer fram i boka er på denne bakgrunn tankevekkende.

Afraja. Ein nordischer Roman" von Theodor Mügge
Afraja: Or Life and Love Norway" av Theodore Mügge Oversatt av Edward Joy Morris 1865 Sjuende utgave

Boka begynner med en reise fra Trondheim og handlingene er lagt til omkring 1730. En ung danske, Baron John av Marstrand, fra en tidligere rik familie skal til Nord Norge for å ta i besittelse eiendom han har fått gavebrev på fra den dansk-norske konge. Gavebrevet ga han rett til å få utmål på hvilket som helst område som ikke allerede var utmålt som privat grunn. Kongen hadde annektert all eiendom i Finnmark som ikke var registrert som privat eiendom av de dansk-norske myndigheter. I tillegg har Marstrand med seg et anbefalingsbrev fra general Munte i Trondheim. Sjøreisen foregår med ei jekt som kommer fra Lyngenfjorden for å hente salt. Jekta føres av en ung nordmann, Bjørnarne Helgestad, sønn til en væreier i Lyngenfjord i Troms. I boka er dette en del av Finnmark.
Jekta er oppkalt etter Bjørnarnes søster, “Ilda av Ørenes” (“The fair Ilda of Oerenäes”). Den er på vei til Lofoten (Lofodden) der skreifisket er i gang.
Landet nordover beskrives med sine bratte snaue fjell, fjorder og isbreer.
De ankommer Vågøy i Lofoten og der venter Nils Helgestad og hans datter, Ilda. De har ankret opp i Østvågen med sin jekt sammen med hundrevis av fiskebåter.
Det viser seg at Ilda er meget religiøs og jobber sammen med en prest, Klaus Hornemann, for å preke for samer. Ilda har overtalt Afraja, en same fra Lyngenfjorden som er en slags høvding blant samer, til å la sin datter, Gula, bo hos henne i Ørenes. Bjørnarne forteller at det er deres far, Nils Helgestad, som har overtalt Afraja til å gi fra seg sin datter ved hjelp av tobakk, brennevin og trusler. (“The old Afraja unwillingly enough consented, for they have so great a dislike to us as fire to water; it cost a good quantity of tobacco, brandy, and hard threats, before he would let the girl come down among us”)
Ildas bror, Bjørnarne, beskriver samer for Marstrand i meget negative ordvalg. (“The lapps are not men. They are beasts, worse than swein and rooks”). Han holder Gula for å være et unntak. Ilda irettesetter broren for hans snakk.

I Lofoten overtaler Nils Helgestad den nyankomne John Marstrand til å investere alle sine penger, tusen spesidaler (“species”), i to tusen våger med torsk som henges til tørk. I juni vil tørrfisken fraktes til Bergen, og da kan han håpe på stor fortjeneste, i følge Helgestad.
De deltar på en fest med musikk og dans på Østvågen Gård. Der treffer de en god venn av Bjørnarne, Olaf Veigand. Han kommer inn i lokalet for å rydde plass til musikken og dytter folk hardhendt tilbake. På den måten fornærmer han dansken med den uforskammede måten han snakker, noe som dansken svarer på. Det holder på å komme til håndgemeng, men så kommer Bjørnarne som oppdager sin venn og presenterer han for Marstrand. Helgestad presenterer Paul Petersen fra Tromsø for Marstrand. Paul er sorenskriver i Finnmark og er nevø til fogden, Peter Paulsen.
Marstrand har fortalt Helgestad om gavebrevet, og Helgestad lover å hjelpe han med å ordne alt det praktiske som må til for å gjennomføre eiendomstransaksjonen. Helgestad vet også om et område som Marstrand må sikre seg, nemlig Balselv i Balsfjord.
Dagen etter drar de videre til Tromsø. Fogdembetet var den høyeste statlige myndighet i Troms og Finnmark. Det var ingen Amtmann i Finnmark på den tiden. Det er Fogden i Tromsø som skriver ut tillatelser for Kvener til å slå seg ned i landsdelen. (“Quanes or Finlanders, who wandered over from the shores of the Gulf of Bothnia”)
Marstrand presenterer kongens gavebrev for fogd Peter Paulsen for å få det registrert. Ved hjelp av Helgestad som garanterer for Marstrand, blir brevet godkjent og registrert. Det som så gjenstår, sier Fogden, er å måle ut eiendommen når han har bestemt seg for området han vil ha, og få utstedt papirer på den.
Hos Fogden i Tromsø møtte de den omtalte presten, Klaus Hornemann, og man kom inn på rettigheter som samene hadde.
(Denne presten, Klaus Hornemann, er tydeligvis modellert etter Klaus von Westen som virket som misjonær blant samene i Nord Norge. “Thomas v. Westen, Finnernes Apostel, blev født i Trondhjem 1682”, forteller Nils Vibe Stockfleth i “Dagbog over mine Missionsreiser i Finmarken / af Nils Vibe Stockfleth. – Christiania : Tønsberg, 1860”. Thomas v. Westen døde bare 45 år gammel, lutfattig og utslitt.)
Det viser seg snart at Fogden er meget negativ til samene, og Hornemann sier Fogden i mot. Marstrand tar også samene i forsvar ved å si at alle undersåtter av Kongen skal behandles rettferdig. Senere sier Helgestad at at Marstrand sine uttalelser ikke hadde gjort det lettere å få fogden til å registrere gavebrevet fra kongen.

Etter besøket i Tromsø fortsetter ferden til Lyngenfjorden, til Ørenes.
Der møter de Gula som har ordnet velkomstmiddag. Gula er helt forskjellig fra de beskrivelser Marstrand har fått av Lapper. Hun er liten, mørkøyd, intelligent, slank, lettfotet og uvanlig elegant.
(“The Normans gave such frightful accounts of all that bore the name of Lapps, that it was almost impossible to conceive a member of this unhappy race to be anything else than a forlorn, monkey-like creature, whose ugliness was calculated to exite the most profound disgust”)
Senere får de også høre Gula spille et strenginstrument som hun holder på fanget mens hun synger.
Marstrand kommer i disbutt med Helgestad om samer. Etter at Gula har forsikret Helgestad om hvor takknemlig hun er for å ha blitt mottatt så godt på gården, sier Helgestad at Gula er en sjeldenhet (blant samer). (“The Lapps are the most ungreatful beings God ever eracted”) Når Marstrand bemerker at det ikke synes som det blir gjort noen spesielle anstrengelser for at de skulle føle noen takknemlighet, svarer Helgestad at Marstrand altså har fått det for seg at han skal lovprise det samiske folk.
“I do not praise them, but why should I scorn and condemn them? As Gula is the daughter of this neglected race, and as she is good and intelligent, why should not many more become such, if good people would take pity on them?”
I begynnelsen av kapittel IV beskrives hvordan fiskere og fiskerbønder var avhengige av Helgestad. “The Gaard or court of the old Helgestad was surrounded by a dozen clay huts, occupied, in part, by the families of the Norman fishermen, and Quanes, or Finnland emigrants, all of whom were dependent upon the trader, and constituted his immediate vassals. They, as well as the dwellers on this deep arm of the Lyngenfjord, gave to Helgestad what they took in the fishery and chase, and retracted from him, in exchange, clothing, flour, brandy, angling-rods, and whatever else they had need of.”
De hadde kreditt hos Helgestad, og han sørget for at de alltid hadde skyld. I følge Helgestad var det slik at når de hadde penger, levde de “a rollieking life” og derfor snart trengte mer penger og slik kom i skyld til ham igjen. Handelsmennene hadde også den regelen at hvis fiskerne handlet med noen andre, fikk de ikke låne mer penger.
Så var det tid for å dra til markedet innerst i Lyngenfjorden. Der var det bygget kirke. Der var også hytter, eller overnattingssteder, som familene fra øyene og fjordene hadde bygget for seg. Samene kom også ned fra fjellet med sine varer og reinsdyr som skulle slaktes. Det ble også holdt gudstjeneste (“takksigelse eller thanksgiving”) i kirka med “pastor i Lyngen”, Heinrich Sture, “en svær og bredskuldret mann”, som også skulle samle inn sine inntekter gjennom offergaver i kirka.

Mens Marstrand sitter i kirka og hører på prestens tale, betrakter han forsamlingen.
“Behind them, against the walls of the church, sat the fishermen, with their wifes, as motionless as statues, and gazing with a fixed stare from beneath their long, falling hair, straight ahead. Gigantic Quanes from the islands and the new settlements – ugly, stump- nosed fellows, with small sparkling eyes – hovered in the corners, together with their wifes, in red gowns and flaunting kerchiefs, and hideous, monkey-visaged children, by their sides”.
Det er tydelig at forfatteren, Theodore Mügge, er et barn av sin tid. Enda mer så skal vi se, når det gjelder beskrivelsen av han som har gitt tittelen til boka, Afraja.
Mens de er på markedet, kommer Afraja på besøk til Gula, hans datter. Han kom for å kreve Gula tilbake. Dette blir avvist av Helgestad som påstår at han har kjøpt Gula.
Presten Klaus Hornemann og Ilda har undervist Gula i kristendom, og det er Hornemann sin plan at Gula med tiden skal bli misjonær blant samene, sammen med Hornemann.
Afraja sitter sammenkrøket mens han holder en lang stokk med jernpigg i sine magre hender, Foran ham ligger to gule raggede hunder.
“When Helgestad stood close by him, the old Lapp lifted up his head, and an humble friendliness beamed in his weather-beaten face, which was covered with wrinkles and furrowed lines. Half-grown grey hair overspread his low forehead, his nose was of a Mongolian flatness, his teeth unusually long, sharp, and white, like those of a wolf. From beneath the grey mass of hair, which the wind blew about his face, his small eyes flashed like the sun setting in a blood-red glow, but there was something uncommonly artful and lurking in their expression.”
Det er egentlig litt rart at Mügge beskriver en typisk same på denne måten. De fleste samer har jo en kraftig nese, og vanligvis er tennene forholdsvis små. Beskrivelsen er nok stereotyp for den tiden.

Samiske guder. Gula forteller Marstrand om de samiske gudene; Jubinal, Ayka og Pekel. Jubinal er den gode universelle gud. Hans fiende er den onde Pekel. Ayka er kjærlighetsguden. Gula forteller at hun nedstammer fra Jubinal. Tidligere var landet fra nord til langt sydover samenes eiendom. Landet var den gang mye mer fruktbar og blomster vokste langt til fjells. Dalene var dekket med stor skog, og over alt langs kysten bodde der folk.
Fra tid til annen steg Jubinal ned fra tronen og vandret omkring blant sitt folk for å se om de var lykkelige. Han kom til Ulvsfjord og fant der en gammel mann og hans datter. Datteren het også Gula, og hun var meget vakker. Faren het Afraja og var en staselig mann i vakre klær. Jubinal levde sammen med dem i lang tid, og glemte etter hvert sin himmel. Så giftet han seg med Gula, men ingen visste at han var en Gud. Etter noen år bar Gula en sønn i sine armer, og ennå var ikke ulykken kommet til dem. Pekel som hatet menneskene, søkte hele tiden etter en måte å ødelegge menneskene og jorden. Han hatet også Jubinal, først og fremst fordi han hadde giftet seg med et dødlig menneske. Pekel allierte seg med gigantene som bor i havdypet. De tente en ild nede i jorden som skulle fortære hele landet. Jubinal forandret seg til en storm som blåste havet mot landet. Afraja, Gula og tjenestefolket ble plassert på toppen av et høyt fjell, Kilpis. I ni lange uker rådet kaos av ild, vann, damp og røyk, før det letnet og Kilpis steg fram over skyene. Sne og is la seg over fjellene, men nede i fjordene var det grønt og mildt. Dit flyttet familien til Afraja.
Det gjenstår enda en hovedperson i fortellingen. Det er Mortuno, nevøen til Afraja. Mortuno skal gifte seg med Gula, men Gula har vennet seg til å leve i handelsmannens hus og har ikke lyst til å dra tilbake til faren. Mortuno kom på besøk til Gården for å handle. Der ble han utsatt for grov sjikane av Olaf spesielt. Olaf snuret Mortuno rundt og trykket lua hans ned over ørene og øynene. Mortuno ler og er med på spøken, men han sier at han vil holde utkikk etter Olaf både sent og tidlig, “and my eyes shall not grow weary in affording you all the services which the dwarf Bugo rendered to the giant Yulpus”.
Senere finner Mortuno anledning til å hevne seg på Olaf ved å skyte et hull gjennom hatten hans. Dette blir en anledning for Olaf til å forfølge Mortuno for å hevne seg. Senere bli han med Paul og Bjørnarne på en leteaksjon der de vil finne Afraja, Mortuno og Gula på fjellet.

Helgestad og Marstrand drar så til Bergen med fullastet jekt. Der møter de den handelsmannen som Helgestad har gjort forretninger med i alle år, Uve Fandrem. Fandrem er enkemann med to voksne barn, Christi og Hannah. Fandrems kone kom nordfra og var i slekt med Helgestad. Fandrem er president i Guilda (Guiltmeister, Handelsforeningen) i Bergen.
Marstrand møter en venn fra København, en ung offiser, Heinrick Dahlen. Han hadde tjenestegjort i garden i København sammen med Marstrand. Så hadde han blitt forflyttet til Norge og var nå sjef for et dansk kompani i Bergen. Snart skulle han reise til Trondheim, til general Munte som han før hadde vært adjutant for.
Fandrem hater soldater og synes de er noen unyttige spradebasser som bare ligger samfunnet til byrde. Det er alminnelig kjent i Bergen at Hannah har hemmelige stevnemøter med Dahlen, og sannsynligvis vet også Fandrem om dette. Han vil at Hannah skal bli med Helgestad nordover for å gifte seg med Bjørnarne, Helgestad sin sønn. Hannah og Dahlen betror seg til Marstrand. Dahlen planlegger å røve Hannah fra jekta mellom Bergen og Trondheim, og bringe henne til Trondheim hvor han regnet med å komme under general Muntes beskyttelse. Han overtalte Marstrand til å hjelpe til med dette ved å avlede oppmerksomheten til Helgestad når kuppet skullet finne sted.
Seilasen starter nordover. Før de skal forbi Stadtlandet, ankrer de opp ved øya Silden. Ut på natta legger en lettbåt til, og Hannah er klar til å gå ombord. Helgestad har imidlertid hatt sine mistanker, og til tross for at Marstrand sitter sammen med han under dekk og legger ut om sine planer i Balselv for å distrahere han, hører Helgestad lyder fra dekk. Han farer opp og låser kahyttdøren etter seg slik at Marstrand bli innelåst. På dekk har han alliert seg med styrmannen, og denne står og skjuler seg bak masten. Da Hannah skal til å hoppe over i den andre båten, griper han tak i henne bakfra og holder henne. Helgestad tar tak i Dahlen og hiver han over bord. Deretter kaster han ei stang med stålspiss ned i lettbåten slik at den begynner å ta inn vann. De drar opp ankeret, og snart er de i åpen sjø på vei nordover. Hannah er helt sønderknust og viser seg ikke på to dager.
Da de omsider kommer fram til Lyngenfjorden er det vårfest (Santhans?) og alle er samlet ved kirka og markedsplassen. De drar også dit og der offentligjøres to forlovelser; Ilda blir forlovet med sorenskriveren Paul Petersen og Hannah blir forlovet med en intetanende Bjørnarne. Både Ilda og Bjørnarne må bøye seg for farens vilje.

Gula har rømt, og ingen vet hvor hun holder til.
Marstrand får fortsatt økonomisk hjelp av Helgestad til å bygge opp bolighus og lagerhus i Balselv. Han må også må ta opp lån for å kjøpe utstyr og matvarer. Når eiendommen utmåles, får han god hjelp av sorenskriveren, Paul Petersen. Alt bli målt og skrevet omhyggelig ned og dokumenter utferdiget.
Man kan spørre seg om hvorfor Helgestad tar seg så godt av en ukjent danske som kommer til Finnmark. (Nordre del av Troms er en del av Finnmark.) Man skjønner imidlertid etter hvert at Helgestad er en skruppelløs forretningsmann som bare har én ting i hodet, nemlig å øke sin rikdom. Da han fikk vite at Marstrand hadde et gavebrev fra Kongen til å ta seg land i Finnmark, så han straks hvordan dette kunne gagne ham selv. Selv hadde han ikke anledning til å ta seg land. Han måtte i tilfelle kjøpe det av andre godseiere. Ved å la Marstrand låne mest mulig, ville han komme i så stor gjeld at han ikke ville ha noen mulighet for å betale tilbake gjelda på kort sikt. Marstrand var dessuten så uerfaren at han ikke fikk tatt inn i gjeldsbrevene noen betingelser og avtaler om avdragsfrihet og andre avtaler som kunne gjøre det mulig for han å betale gjelda etter hvert som inntektene kom.
Alt dette skjønte Afraja som hadde fått sympati for Marstrand. En gang da Marstrand sammen med Paul Petersen, Helgestad, Bjørnarne og Olaf var i Balselv med et flyttelass, støtte de på en bjørn. Da var bare Petersen og Marstrand der. Marstrand fyrte av et skudd mot bjørnen, men såret den bare. Bjørnen reiste seg på to, og Paul flyktet i panikk. Et skudd til hørtes, og da resten av selskapet kom til stede, lå bjørnen ved føttene til Marstrand. De andre trodde at det var Marstrand som hadde felt bjørnen, men Marstrand visste at det ikke var han. Etterpå, da han ble alene, traff han Afraja og forsto at det var han som hadde skutt bjørnen og således berget livet hans. Afraja lovte å hjelpe Marstrand når han kom til å trenge hjelp mot Helgestad.

Når det gjelder sorenskriveren, Paul Petersen, ville jo han bli svigersønn til Helgestad og slik sett ha sammenfallende interesser med han. Han tenkte også ut en plan for å overta både Helgestad sin gård i Lyngenfjorden og Marstrand sin gård i Balsfjord. Gården i Lyngenfjord, Ørenes, hadde jo Bjørnarne odelsrett til, og han var forlovet med Hannah fra Bergen. Men Bjørnarne var ikke interessert i Hannah, og han hadde store vanskeligheter med å skjule sin avsky for henne. Han var helt betatt av Gula som på sin side ikke ville ha ham. Hun var forelsket i Marstrand, som på sin side bare ville ha Gula som en nær venn. Marstrand var forelsket i Ilda. Ilda var ei dame som visste å skjule sine følelser, og hun viste aldri hva hun tenkte eller følte. Det eneste som var sikkert var at hun skulle gifte seg med Paul Petersen og flytte til Tromsø.
For Helgestad og nordmenn generelt i området var det helt utenkelig at en nordmann, og slett ikke sønnen til den rikeste handelsmannen i området, Bjørnarne Helgestad, skulle gifte seg med ei samepike. Det ville være en så stor skam at han ikke ville få den respekten han kunne trenge blant norske fiskere og kvener for å drive handelen fra Ørenes Gård. Dette forsto hans kommende svoger, sorenskriveren Paul Petersen.
Paul Petersen sin plan gikk ut på å finne igjen Gula slik at Bjørnarne kunne bortføre henne. Dessuten var han ut etter å arrestere Afraja og anklage han for trolldom og avgudsdyrkelse. Olaf er med i planen, for han vil hevne seg på Mortuno.
Paul Petersen og Nils Helgestad bestemte seg for å kvitte seg med Marstrand. De får med seg nødvendige lovmenn fra Tromsø og drar til Balselv. Marstrand trodde Helgestad kom for å inspisere arbeidet som var utført så langt og viste væreieren rundt. Han trodde at han fremdeles kunne låne mer for å skaffe seg vinterforsyninger. Ikke rart at han ble meget fortvilt da Helgestad nektet han mer hjelp. Ikke nok med det, Helgestad forlangte å få pengene sine tilbake innen ett døgn. Skylden fordelte seg på åtte tusen spesidaler i lån og åtte tusen spesidaler som garanti for kreditt hos Fandrem i Bergen. Helgestad satte verdien på selve gården til fire tusen spesidaler, og bød tjue tusen spesidaler hvis Marstrand ville selge gården til ham. Marstrand nektet imidlertid å selge. Han ville vente til fristen gikk ut.

Afraja hadde vist Marstrand hvor han kunne kalle på han. Det var et sted der det en gang i tiden hadde gått et ras som tok med seg huset til Paul Petersens bestefar som hadde flyttet til Balselv. Bestefaren hadde omkommet der. Afraja sa det var Jubinal som hadde hevnet seg for hans ulovlige landnåm.
Om kvelden dro Marstrand dit og hvisket Afrajas navn. Afraja kom, og lovte at pengene skulle være inne i skapet til Marstrand neste morgen. Marstrand dro hjem igjen, satte seg i stolen og sovnet.
Han ble vekket av Helgestad neste morgen. Tre menn var kommet fra Tromsø for å bevitne transaksjonen, Lovmann Gulick og hans to assistenter.
Marstrand forlange å få se gjeldsbrevene han hadde utstedt til Helgestad. Det ene er på seks tusen spesidaler som Marstrand har mottatt i kontanter, og det andre er på to tusen spesidaler for varer han har tatt ut av lagerhuset til Helgestad. Helgestad hadde forlangt seksten tusen spesidaler utbetalt, men Marstrand argumenterer at han har tørrfisk i Bergen som skal selges og som dekker denne kreditten. Marstrand spør hvor mye kontanter Helgestad ville forlange for at han skulle bli gjeldfri. Med rettsbetjentene som vitner, bekrefter Helgestad at han ville nøye seg med åtte tusen spesidaler som gjeldsbrevene var på og at han deretter ikke ville forlange mer.
Marstrand låste så opp skapet, og der fant han åtte poser av reinskinn med sølvmynter. På hver pose sto det skrevet tusen spesidaler.
Deretter takket han Lovmann Gulick for hans assistanse og inviterte alle på frokost. Huset hadde dagen i forveien vært tom for mat, men nå fant han reinskjøtt, ost og brød i lagerhuset.
Tilbake i Lyngenfjord gjorde Paul, Bjørnarne og Olaf seg klare til ekspedisjonen for å spore opp skjulestedet til Afraja. Der ventet de å finne Gula og Mortuno, pluss store skatter som det gikk rykter om at Afraja hadde. Med seg hadde de Wingeborg, en kven som var Helgestads bestyrer på Loppa. Wingeborg hadde to hunder som han brukte til å fange lundefugl i hulene sine. Wingeborg hadde også trent opp disse hundene til å snuse opp samer som kunne være i nærheten. Hundene kunde følge sporene etter komagene og dessuten snuse dem opp gjennom luften. Wingeborg hatet samene og jaget dem bort så snart hundene hans sporet opp noen. Tidligere hadde Loppa vært reinbeitedistrikt, men Wingeborg hadde for lenge siden jaget samene bort fra øya.
Denne Wingeborg påviste også at det hadde vært reinsdyr og samer i Balselv da pengene ble levert. Hundene fant plassen der reinsdyrene hadde stått og hunne følge sporene inn i huset der Marstrand satt og sov.

I Balselv kom Mortuno med beskjed til Marstrand om at han måtte komme til Afraja. Han måtte gjøre seg klar, og Mortuno ville vente på han i skogen. Han sa også at der ville komme to menn som ville kjøpe eddiksyre og krutt, og de ville ha med seg kjøtt i bytte. Mennene kom og kjøpte krutt, sakser, eddik, lerret og hekter. De betalte med kjøtt og ost. Etterpå dro Marstrand av gårde med beskjed til tjenestefolkene om at han ville bli borte i to-tre dager. Han ga også beskjed om at de skulle dra til Melangerfjord (Malangen?) og kjøpe mel.
Mortuno har med seg et stort reinsdyr med sadel som Marstand kunne ride på. Mortuno fortalte at denne reinen var fra Kvitsjøen, for så store reinsdyr var ikke vanlig i Norge. (Egentlig må man helt til Stillehavskysten i Sibir for å finne så store reinsdyr.) Etter en lang reise, kom de fram til en dal i nærheten av Kilpisfjellet. Der var det satt opp lavvo på en stor fjellhylle der Marstrand kunne sove. Da han våknet, var det lys dag og han var alene. Han oppdaget at det i fjellsiden nedenfor var hugget ut trinn, og han fulgte disse nedover. I dalen nedenfor var det fruktbart og grønt. Der fant han både Gula og Afraja.
Ut på dagen kommer jaktlaget fra Lyngenfjord. Hundene har sporet opp stiene til leirplassen. Marstrand gjømmer seg og kan overhøre samtalen. Jaktlaget blir tatt godt i mot og får mat og drikke. Når de drar, får de anvisninger om den letteste veien ut av området. De drar imidlertid ikke tilbake, men gjømmer seg i nærheten av leiren.
Om kvelden gir Afraja en drikk som Marstrand sovner av. Afraja tar han sovende med til sin hemmelige sølvgruve. Det er en grotte der vannet har lutet ut kalksteinen slik at sølvet henger igjen i tråder og plater. Her våkner Marstrand i lyset av en fakkel.
Afraja har lenge arbeidet med en plan om å samle samefolket og drive ut både nordmenn og kvener som har okkupert så mye land fra dem. Han trenger imidlertid en leder som har militær utdannelse, og til denne stillingen har han tenkt Marstrand. Til gjengjeld skulle Marstrand få alt det sølvet han kunne begjære. Han fikk også tilbud om å gifte seg med Gula. Marstrand kan ikke ta i mot tilbudet og forklarer at et slikt foretakende ville bli møtt med så med så store represalier at det ville utslette samene i Finnmark. Afraja synes han er sta og utakknemlig. Han slukker fakkelen og leder Marstrand ut fra grotten i stummende mørke. Han leder han fram og tilbake med store omveier slik at han ikke skal kunne finne tilbake.

Mens Afraja og Marstrand er i sølvgruva, kommer jaktlaget tilbake til leiren. Der røver de med seg Gula og drar avgårde. Mortuno har imidlertid våknet og oppdaget hva som var skjedd. Han tar dem igjen, men blir skutt til døde av Olaf. Har rekker akkurat å få avfyrt et skudd mot Paul som blir såret i siden. Jaktlaget blir enige om at Olaf, Bjørnarne og Wingeborg skal dra med Gula til Kvenangen. Der hadde Wingeborg slekt og kan låne båt. Så skal de dra ut til Loppa med Gula. Paul, sorenskriveren, skal dra ned til Lyngen der det skulle være marked og ting. Hans onkel i Tromsø, Fogd Peter Paulsen, ville være der som dommer.
På vei fra sølvgruva får Afraja varsel om at noe galt har hendt. Han legger i vei og finner Mortuno død. Marstrand kommer en stund etterpå, og av sporene kan de lese hva som har skjedd. Afraja og Marstrand drar deretter til Lyngen, til Tinget og Markedet.
Der blir de arrestert, Afraja for trolldom og oppvigleri og Marstrand for høyforæderi.
Paul har nemlig funnet posene med krutt som Marstrand hadde solgt til samene, og disse var merket med Marstrands navn.
Wingeborg kommer tumlende ned fra fjellet, fullstendig fortvilet. Han forteller at alle er druknet, Gula, Olaf og Bjørnarne. Selv hadde han så vidt berget seg ved å klamre seg til båten. Det var et plutselig uvær som var kommet over dem da de var på vei til Loppa. Da de dro fra leiren, hadde de spurt Afraja om han kunne sikre dem godt vær, og han hadde da gitt dem en liten figur med en snor som han knyttet noen knuter på. Nå ble Afraja anklaget for å ha trollet på dem dårlig vær ved hjelp av denne figuren.
Når Helgestad får høre om sønnens skjebne, mister han delvis forstanden av sjokket. Likevel har han ikke mistet sin grådighet etter mer rikdom, og ivrer for å bli kvitt Marstrand. Fangene blir så transportert til Tromsø der dommene skal stadfestes og straffen utmåles.

Klaus Hornemann har kommet til tinget i Tromsø og forsvarer dem. Han påstår at trolldom og avgudsdyrkelse ikke lenger er straffbart. Her tar han feil, sier Paul. Loven er ikke opphevet og gjelder fremdeles i Finnmark. Afraja blir dømt til å brennes, mens Marstrand skal bringes i lenker til Trondheim. Afraja blir brent på bålet, til stor jubel blant både kvener og nordmenn som har møtt fram. Like etterpå høres kanoner fra Tromsøsundet. Det danske flagget vaier på et skip som legger til. Et kompani rødkledde soldater går i land og tar oppstilling. Like etter kommer kommandøren. Han er sendt nordover av General Munte i Trondheim etter at denne har mottatt flere klager på Fogden og Sorenskriveren i Tromsø. Spesielt Klaus Hornemann har over flere år klaget over deres framferd mot samene.
Det oppdages snart at kommandøren er Heinrick Dahlen, den danske offiseren som alle trodde hadde druknet ved øya Silden da Helgestad kastet han over bord og stakk hull i båten hans. Dahlen arresterer Fogden og Sorenskriveren og beordrer Marstrand løslatt. Afraja var det for seint å redde. Fogden blir transportert til Trondheim der han hengte seg på Munkholmen. Paul Petersen, sorenskriveren, fikk infeksjon i såret i siden etter skuddet fra Mortuno og dør med store smerter av dette, før fogden.
Hannah får sin Heinrick, og ved broren Christis hjelp forsones senere Uve Fandrem og Heinrick Dahlen.
Marstrand frir til Ilda foran hele forsamlingen og får ja. Helgestad bli med tilbake til Lyngenfjord. Ilda ser det som sin plikt å hjelpe faren på tross av at han har ivret for at Marstrand skulle dømmes for høyforæderi. Helgestad har etter hendelsene i Tromsø helt mistet forstanden. Hver gang han ser Heinrick Dahlen blir han helt redselslagen, selv om Dahlen forsikrer han om at alt er tilgitt. Marstrand fikk på denne måten hånd om både Helgestad sine store eiendommer og formue i tillegg til sin egen store eiendom i Balsfjord. Det skrives at John Marstrand og Ilda Helgestad fikk mange etterkommere.
Den 29. mars 1743 blir det forbudt å forfølge samene på grunn av deres religøse tro og levemåte. De skal være likeverdige undersåtter med andre innbyggere under Kongen. Likevel, mange samer valgte å flykte inn i Sverige.

Æres den som æres bør. Første gang jeg leste om denne roman var i en artikkel av Børge Strandskog i lokalavisa nord-salten.no
Han skriver at det har kommet ut en svensk oversettelse av Afraja, men den har jeg ikke funnet. Antagelig går det an å finne den i svenske antikvariat.
Jeg anbefaler å lese Børge Strandskog sin artikkel. Der gir han flere opplysninger om utgivelser av romanen Afraja og hva Theodor Mügge har sagt i interju om bakgrunnen for romanen.

(JH: Lagt inn på vegne av Ole B.)

Afraja

Afraja Illustrasjon 2

Afraja Illustrasjon 1